Økumenikk

van der Burg: Avslutningsvis om forholdet mellom katolikker og protestanter

Siste utdrag fra van der Burgs hefte Forskjellen mellom katolisismen og protestantismen (les det her) er fra selve avslutningen av heftet:

SLUTNING

Vi har bevist at Kristus har innstiftet en kirke, og at den er den katolske kirke. Av dette følger at vi i vår samvittighet er forpliktet til å tilhøre den katolske kirke. En må ikke si at spørsmålet om hvilket kirkesamfunn vi tilhører, er av underordnet betydning, siden katolikkene og protestantene likevel i så mange andre ting stemmer overens. Jesus vil at vi skal tro «alt det han har sagt» (Mat. 28, 20; Joh. 14, 26). Det står oss ikke fritt å forkaste noe av den åpenbaring Guds Sønn har brakt til verden. Og hele denne åpenbaring kjenner vi bare gjennom den katolske kirke. Jesus vil ikke at det skal være trosspaltning blant de kristne. Den er den største hindring for at den hedenske verden omvender seg til Kristus. Forkastelsen av et ufeilbart læreembete er også skyld i at mange ikke mer vet hva de skal tro og er i større fare for å miste kristentroen helt.

Noe av det mest alvorlige er at de protestantiske kirkesamfunn ved tapet av den apostoliske suksesjon har mistet flere viktige nådemidler, så som den gyldige nattverd og den gyldige absolusjon i skriftemålet. Jesus selv virkelig nærværende i Alterets sakrament er sentrum i den katolske kirke. «Formålet med alt apostolisk arbeid er jo dette: Å bringe alle som gjennom, troen og dåpen er blitt Guds barn, til å komme sammen og i kirkens midte prise Gud, ta del i offeret og innta Herrens måltid» (2. Vat. De sacr. Liturgia 10). Hvem tør da si at det er likegyldig hvilket trossamfunn vi tilhører?

LÆRER DA DEN KATOLSKE KIRKE AT PROTESTANTENE IKKE KAN BLI SALIGE?

Nei. Den lærer at de som av uforskyldt uvitenhet står utenfor den katolske kirke, kan bli salige dersom de oppriktig søker å gjøre Guds vilje. Man skal vokte seg for indifferentisme, dvs. likegyldighet i religiøse spørsmål. «De mennesker som til tross for sin viten om at den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, nekter å tre inn i den eller å vedbli i den, kan ikke frelses» (2. Vatikankonsil, «Om kirken» n. 14). Er man i tvil om den katolske kirke er Kristi sanne kirke, skal man gjøre alt for å komme til klarhet, f. eks. ved å henvende seg til en katolsk prest og ikke minst ved å be om Guds nådehjelp. Det er ingen skam å måtte erkjenne at den religion man er oppdratt i, er uriktig. Å følge sin samvittighet kan kreve mot. Men å kjempe seg frem til sannheten er en ære og ingen skam.

van der Burg: Grunnforskjellen mellom katolikker og protestanter

Pastor van der Burg var en viktig katolsk prest i Norge i mange år. Han publiserte bl.a. svært mange hefter og bøker, som nok ble en inngangsport til Den katolsk Kirke for ganske mange mennesker – jeg leste dem selv med interesse mange år før jeg ble katolikk. Jeg har nå skannet inn hans hefte fra 1973: Forskjellen mellom katolisismen og protestantismen (les det her) og dette sier han om hovedforskjellen:

GRUNNFORSKJELLEN MELLOM KATOLISISMEN OG PROTESTANTISMEN

Kjernen i den konfesjonelle motsetning mellom katolikkene og protestantene er læren om kirken. Katolikkene tror på et ufeilbart kirkelig læreembete. Protestantene derimot hevder prinsippet «Bibelen alene». De har nok sine trossamfunn og sine trosbekjennelser. Men de anerkjenner ikke noen kirkelære som en ufeilbar trosnorm. Deres høyeste autoritet i trosspørsmål er enhvers personlige bibelfortolkning. …

Også katolikkene tror på Bibelen, men de river den ikke løs fra kirkens levende tradisjon). Det var ikke Jesu mening at hans guddommelige åpenbaring skulle bevares ved hjelp av en bok alene, som enhver generasjon måtte lage sin egen kristentro av, uten hensyn til kirkens tidligere forkynnelse. …

…. Kristus kom ikke til verden for å sette i gang en løs religiøs bevegelse. Det fremgår av mange steder i den hl. Skrift at han ville forene de troende til et samfunn, en «kirke» (Mat. 16, 18), en «hjord» (Joh. 10, 16), et «legeme» (Ef. 4, 4), et «rike … Bibelen viser også at de troende fra begynnelsen av opptrådte som en samfunnsmessig enhet. «Alle de troende holdt sammen» (Ap. Gj. 2, 44). Det som gjorde dem til en kirke, var ikke bare det faktum at de hadde den samme tro. De hadde den samme tro fordi de var forenet til en kirke. «Kirken er sannhetens søyle og grunnvoll» (1. Tim. 3, 15), som de troende fikk sin tro fra. De som ble kristne, ble «lagt til» det samfunn av kristne som allerede eksisterte (2, 41. 47), og fikk fortsatt sin undervisning fra det (2, 42). Et tegn på vranglære var at en ikke bevarte sin enhet med kirken. «Disse er de som skiller seg ut» (Judas 19; sml. også 1. Joh. 2, 19). Den kristne troslære var en samfunnslære, og ikke et diskusjonsemne som enhver kunne ha sin egen mening om. Når det oppsto tvil om ett eller annet trospunkt, var det kirken som avgjorde det. Et eksempel har vi i kirkemøtet i Jerusalem, hvis beslutninger ble sendt til de forskjellige lokalmenigheter (Ap. Gj. 15, 6; 16, 4). …

van der Burg: Læren om rettferdiggjørelsen

I sitt hefte om katolisismen og protestantismen skriver pastor van der Burg ganske interessant:

Helt fra reformasjonstiden av har læren om rettferdiggjørelsen vært et av de viktigste kontroverspunkter mellom katolikkene og protestantene. Dog er det for tiden neppe noen reell forskjell mellom den katolske og den nå alminnelige lutherske oppfatning i denne sak. Alle er enige om at bare en levende tro kan frelse. «For livet i Kristus Jesus har alene troen virksom i kjærlighet noen betydning» (Gal. 5, 6). «Troen er død uten gjerninger» (Jak. 2, 17. 26). Frivillig må vi virke med til vår salighet ved å holde Guds bud (Matt. 19, 17), men troen gir oss kraft til det. Våre egne gjerninger, som ikke er en frukt av troen, kan ikke bidra til vår frelse. «Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus for å gjøre gode gjerninger» (Ef. 2, 10). Derfor skal vi aldri rose oss av våre gode gjerninger, også fordi de bare kan behage Gud etter en forutgående syndsforlatelse. Alt dette har den katolske kirke alltid lært. … …

Jeg siterte dette (etter tips fra msgr. Torbjørn Olsen) i en artikkel jeg skrev i 2002 om den nye enigheten mellom katolikker og lutheranere om rettferdiggjørelsen – les artikkelen her.

Når paven inviterer til enhet, mener han: «Kom til oss!»

Slik skriver Fr. Longenecker i et innlegg på sin blogg nylig. Han refererer mest til anglikanernes holdninger (siden han selv tidligere var anglikansk prest og kjenner dette kirkesamfunnet godt), men det han skriver gjelder egentlig flere. For anglikanerne er nå det spesielle at de kan få med seg en del av sin egen tradisjon inn i Den katolske Kirke, men for mange (konservative) anglikanere (de liberale ønsker jo ikke å bli katolikker) blir det likevel for vanskelig å ta imot pave Benedikts invitasjon til enhet. Her er starten på hans innlegg:

Our local vicar in the combox says, «When Pope Benedict talks to Anglicans about church unity what he really means is ‘Come and join us.'»

Of course this is true in a sense, but when he says «Come and join us.» Benedict is not expecting total conformity and uniformity in all things. That’s what the Ordinariate is all about. What he has in mind is a growing family of different small groups like Anglicans and the Eastern churches, coming into full communion while retaining their own patrimony of liturgy and customs and also being granted a measure of autonomy both materially and in matters of governance.

I hear Anglicans whine about this expectation that unity means coming into full communion with the See of Rome, but what on earth else could it possibly mean? They whine about this expectation we have, but they have never come up with any other model for unity, and re-buff any attempts Catholics make to call for unity.

What other model would there be? Shall we have a World Council of Churches? That’s a flop and was never more than a talking shop for liberal Protestant theologians. Shall we simply have intercommunion with all Christians? … …

Mer om å bygge kirke og moske sammen

Oppslagene også i Norge om et planlagt kirkse-moske samarbeid ser ut til å ha som kilde en artikkel i Svenska Dagbladet, og det er den lutherske biskopen Bengt Wadensjö som legger fram disse store visjonene. (Så lamgt vet jeg fortsatt ikke i hvor stor grad Den katolske kirke i Tockholm deler disse visjonene.) Etter min mening er tankene helt uralistiske som politikk, og viser også at en uklar teologi ligger under (selv om man jo ikke plankegger et felles gudshus). Slik uttaler den lutherske biskopen seg:

I Nacka har en modell tagits fram där vi bygger en kyrka och en moské som grannar under samma tak. Det är ett unikt projekt som växer fram i känslan av gemensam hemhörighet i Guds hus och tillit mellan dem som möts där, skriver biskop Bengt Wadensjö.

När rädslan för det okända i form av islam nu ger Sverige en profil i nyhetsflödet genom att SD tar plats i riksdagen vill jag lyfta fram en helt annan bild av Sverige. Jimmie Åkesson skrev i Aftonbladet den 20 oktober 2009 att ”Muslimerna är vårt största utländska hot”. I Nacka tror vi inte att invandrare eller muslimer skulle vara ett hot. De är en tillgång. Med kommunalrådet Erik Langby och kyrkoherde Carl Dahlbäck i spetsen har vi sedan flera år arbetat på integration och samlevnad som goda grannar. Resultatet är överraskande.

Sedan ett par år diskuteras nu om Nacka församling i Svenska kyrkan, S:t Konrads katolska församling i Nacka samt Muslimernas förening i Fisksätra gemensamt ska bygga ett Guds hus. Folket i Nacka håller på att få en kyrka och en moské som goda grannar under samma tak. Mer än så: en församling i Svenska kyrkan samsas med en romersk-katolsk församling och bygger ett gemensamt kyrkorum. …

Anglikanere kan bli tatt opp i Den katolske Kirke i år

Her snakker man altså om at de kan bli tatt opp i Kirken etter bestemmelsene i pave Benedikts dokument «Anglicanorum Cætibus», der de kan tas opp sammen i grupper (prest og menighet) og får beholde noe av sin egen liturgiske tradisjon. (Dvs. sine flotte liturgier, og også (får vi håpe) sine flotte kirker og altere – se bildet over.) Slik kan vi lese i Catholic Herald:

Britain could have an Ordinariate by the end of the year, it emerged today. … Sources say that the Rt Rev Keith Newton, the flying bishop of Richborough and the Rt Rev Andrew Burnham, the flying Bishop of Ebbsfleet will take up the special canonical structure, which allows groups of Anglicans to come into full Communion with Rome without losing their Anglican identity, before the end of the calendar year.

Groups of Anglicans are already forming across the country in preparation for joining an ordinariate …

… Anglicanorum coetibus offered “Anglo-Catholics the way to full communion with the Catholic Church for which they worked and prayed for at least a century and it is a way in which they will be ‘united and not absorbed’.”

He said that discussions were under way about how the “vision of the Apostolic Constitution” could be implemented” and said the first people to take up the initiative would require vision and courage.

He quoted Pope Benedict’s speech to the bishops of England, Wales and Scotland, saying the Holy Father set his offer to Anglicans “firmly within the developing ecumenical dialogue” and said it was an “an exciting initiative for those for whom the vision of Anglican Roman Catholic International Commission (ARCIC) of corporate union has shaped their thinking over recent years”.

The issue, he said, was “the ministry of the Pope himself, as the successor of St Peter. Anglicans who accept that ministry as it is presently exercised will want to respond warmly to the Apostolic Constitution”. He said: “Those who do not accept the ministry of the Pope or would want to see that ministry in different ways will not feel able to accept Anglicanorum Coetibus.” …

Felles protestantisk, katolsk, muslimsk menighetssenter?

Vårt Land skriver i dag om et planlagt kristent/muslimsk menighetssenter utenfor Stocholm. Den katolske kirke i Sverige skal være med på planene ifølge VL, men jeg må personlig si at jeg ikke syns det er en god idé. Noen få steder (i Tyskland) har det tidligere blitt bygd kirker som er blitt delt mellom protestanter og katolikker, og selv ikke det har vel vært særlig vellykket – og å ta muslimer med i samarneidet virker llte teologisk og praktisk gjennomtenkt. Slik skriver VL:

I Nacka kommune like ved Stockholm i Sverige planlegger muslimer, lutheranere og katolikker nå et felles gudshus. En modell viser bygget der en moské og en kirke er bygd sammen av en felles foajé. – Gjør dere dette for å få flere felles møtepunkter?

Vi vil videreføre de felles samlinger som vi i dag holder i moskeen, og et felles sosialt rådgivningssenter for kvinner. Men tanken bak det felles gudshuset er at alle skal leve sitt liv under samme tak. I Bibelen står det «I min Fars hus er det mange rom», og dette inspirerte oss til dette bygget, sier (luthersk) biskop Bengt Wadensjö til Vårt Land. …

Mer konkret om å motta anglikanere i Den katolske Kirke i USA

Ekebiskopen i Washington DC blir ansvarlig for å hjelpe anglikanere inn i Den katolske Kirke – fra den amerkanske bispekonferansens nettsider:

The Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith (CDF) has named Archbishop Donald Wuerl of Washington to guide the incorporation of Anglican groups into the Catholic Church in the United States.

In this position, he is a delegate of the congregation and heads the U.S. bishops’ ad hoc committee charged with assisting CDF in implementing the apostolic constitution Anglicanorum coetibus. Pope Benedict XVI issued the document in November 2009 to provide for establishing personal ordinariates for Anglican groups who seek to enter corporately into full communion with the Catholic Church.

The personal ordinariate is a canonical structure similar to a diocese that covers the area of a bishops’ conference. This permits the incoming Anglicans to be part of the Catholic Church while maintaining aspects of their Anglican heritage and liturgical practice. … …

Samtaler mellom katolikker og ortodokse

«Lydighet til Kristus og dagens utfordringer til vår kristne tro, gjør det nødvendig for oss å arebide aktivt for full enhet,» sa pave Benedikt. Og han sa det i går, da han kommenterte samtalene mellom katolikker og ortodokse, som pågår akkurat nå – ifølge zenit.org:

The Pope affirmed this today at the end of the general audience when he appealed for prayers for the work of the International Mixed Commission for Theological Dialogue Between the Catholic Church and the Orthodox Church.

The commission is meeting in Vienna, Austria, through Monday. In the three days of dialogue they have already shared, they’ve been examining the same theme that drew them together in 2009: «The Role of the Bishop of Rome in the Communion of the Church in the First Millennium.»

Noting this theme, the Holy Father said: «Obedience to the will of the Lord Jesus, and consideration of the great challenges that appear today before Christianity, oblige us to commit ourselves seriously in the cause of the re-establishment of full communion among the Churches.

«I exhort everyone to pray intensely for the efforts of the Commission and for a continuous development and consolidation of peace among the baptized, so that we can give the world an ever more authentic evangelical testimony.»

The Catholic co-leader of the meeting is for the first time Archbishop Kurt Koch, the new president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity. He was appointed to that role in July. …

Skjærsilden er utgangspunktet for å forstå avlaten

Jeg tenker fortsatt en del på spørsmål om avlat og skjærsild, bl.a. fordi jeg nylig fikk en e-post fra en person jeg har kjent i mange år, som kjenner luthersk teologi godt, og som også burde ha mer kjennskap til katolsk teologi. Men han skriver: «… For meg verkar læra om avlat som brot på 1.bud. … Eg forstår det som står om katolsk syn som om Gud rår for himmel og helvete, men skriftefedre og avdøde helgenar rår for skjærselden på vegne av Gud. … Å be til avdøde menneske verkar på meg som totalt heidensk avgudsdyrking. … Jesu frelsesverk er så fullkome at det er INGENTING som helgenar og andre kan gjere i tillegg. …»

Samtidig som jeg møter slike beskyldninger og misforståelser, ble jeg også minnet på pastor van der Burgs bok om «Den bibelske lære om et renselsessted» (les den her), der han bl.a. skriver (og forstår man skjærsilden, har man også muligheten til å begynne å forstå avlaten):

… Allerede før Kristi tid trodde jødene på en renselse etter døden og ba for de avdøde.

Et vitnesbyrd om det har vi i 2 Makkabeernes bok kap. 17, 43-46, hvor det berettes at Judas, føreren for Guds folk og jødelovens heltemodige forsvarer, «samlet inn to tusen drakmer sølv og sendte dem til Jerusalem til å frembære et syndoffer til forsoning for de døde, så at de matte bli forløst fra sine synder.» …

I 1 Kor. 3, 13-15 lærer Paulus uttrykkelig at det gis mindre synder som ikke fører til evig fortapelse, men som likevel har til følge at en ikke oppnår sin salighet uten først å gå gjennom en rensende ild. «Det skal bli åpenbart, hva slags verk enhver har øvet. For Dagen skal gjøre det klart: den blir jo åpenbart med ild, og hvordan enhvers verk er, skal ilden prøve. Hvis det verk en har bygget, står seg, skal han få lønn. Hvis ens verk brenner opp, skal han lide skade; selv skal han nok bli frelst, dog således som gjennom ild.» … …

Vi vil avslutte våre vitnesbyrd fra kirkefedrene med å høre den store teolog Augustin (354-430), Meget ofte (omkring 40 ganger) taler han i sine skrifter om renselsesstedet og bønnen for de avdøde. «Noen» – skriver han «lider timelige straffer bare i dette liv, andre etter døden, andre både nu og da, men før den siste dom» (De civ. Dei XXI, 13). Og han ba for seg selv: «Rens meg i dette liv, og gjør meg slik at jeg ikke trenger skjærsilden» (In PS. XXXVII, 3). At rensningen skjer ved ild, sier han flere ganger (Sml. De Gen. adv. Manich. II, 20, 30; Enchiridion 69; De octo Dulc. quæst. 12; De civ. Dei XXI, 26), men han tør ikke hevde som en trossannhet at det dreier seg om en virkelig ild. Gang på gang taler han om messeofferet som det viktige middel å hjelpe de avdødes sjeler med. «Det er Kirkens praksis, som de troende kjenner, at martyrene nevnes foran alteret, hvor det ikke blir bedt for dem. Men for de andre avdøde blir det bedt» (Serm. 159, 1, 1). Å frembære det hl. messeoffer for de avdøde er en skikk som «er overlevert fra fedrene og blir overholdt av hele Kirken» (Serm. 172, 2, 2). … …

Da Luther i 1517 slo opp sine 95 teser, var, det ikke hans mening å forkaste troen på et renselsessted. I flere av disse teser taler han om de smerter sjelene må lide i skjærsilden (sml. t. 15.16.18 og 19). I sine «Resolusjoner» (1518) til forklaring av sine teser sier han: «For meg er det helt sikkert at det finnes et renselsessted» (Weimar Utg. I, 555). Den samme faste overbevisning uttalte han i 1519 i sin «Unterricht auf etliche Artikel»: «Man må fast tro, og jeg vet at det er sant, at de arme sjeler lider en usigelig smerte og at man må hjelpe dem ved bønner, faste, almisser og andre gode gjerninger» (Weimar Utg. Il, 70). Han godkjenner bønnen for de avdøde også i en preken han holdt i 1522, 22 juni (Erl. Utg. XIII, 13), og likeledes i sitt skrift «Vom Abendmahl Christi Bekenntniss» i 1528 (Weimar Utg. XXVI, 508).

Først i året 1530 brøt Luther med læren om et renselsessted i sitt skrift «Widerruf vom Fegfeuer». Likevel erklærte Melanchton kort etterpå (samme år) i sin «Apologi for den augsburgske bekjennelse, (som ble et av de lutherske bekjennelsesskrifter): «Vi vet at de gamle taler om bønn for de døde, noe som vi ikke forbyr» (Art. 12). Og at heller ikke Luther definitivt har forkastet bønnen for de avdøde, fremgår av at han lot sin preken fra 1522, 22 juni, på nytt trykke i sin Kirkepostille i 1543, noen få år før sin død.

Biskop Eidsvig intervjuet på ‘Journey Home’

19. juli i år ble følgende program sendt på den kjente katolske radioen og nettestdet EWTN, i programserien The Journey Home: Host Marcus Grodi with Bishop Bernt Eidsvig and Kristine Dingstad.

Jeg hørte på programmet i dag, på en kjøretur til Halden, der jeg var vikarprest. Programmet fins her – NB: gå til datoen: 7/19/2010. (Det fins forøvrig flere interjuer med norske katolikker i denne serien – Tips: et program ble sendt 17. mai i år.)

Enhet, men også ulikheter

F. Longenecker skriver på sin blogg om enhet og ulikheter innen Kirken; han sier at folk utenfor Kirken tror at alle katolikker oppfører seg på samme måte, har samme åndelige idealer og liturgiske preferanser osv (slik tenkte jeg også før jeg ble katolikk, og kom fra de mange organisasjonene i Den norske kirke), men slik er på ingen måte:

… This unity within diversity is something I used to think we had in the Anglican Church. I thought that because we had Charismatics, Evangelicals, Anglo Catholics and we had a world wide communion with many different cultural expressions. However, we did not really have unity because within the diversity there were huge and irreconcilable differences. The only unity we had was a willingness to agree to differ with one another.

The diversity and unity within the Catholic Church is something far stranger and more beautiful and more difficult to describe. This is something I feel passionate about sharing with our Anglican brothers and sisters who are considering the Anglican Ordinariate. Some of them feel they will be gobbled up by the big-ness of Rome. I have found just the opposite. There is an extraordinary amount of freedom within the different expressions of Catholicism. Whether they are religious orders, dioceses, parishes or Eastern Rite Churches, or one day the Ordinariate for former Protestants…within the diversity there is an underlying unity that sets us free.

If you really do ‘profess to believe all that the Catholic Church teaches as revealed by God’ then you belong to the Catholic faith. You are one with the Catholic faith. You may not be perfect. You may not be a saint. Christians who are outside the Catholic faith may be better Christians than you, but you are a Catholic. …

Endelig avgjort: Anglikanerne er protestanter

Selv har jeg aldri vært i tvil om at anglikanerne er protestanter, og som tidligere luthersk teolog og prest, er det tydelig for meg at selv om anglikanerne nok kan ligne mer på katolikker utvendig/liturgisk, er deres teologi også svært reformert preget (dvs. av reformatorne Calvin og Zwingli, som var mer radikale enn Luther).

I 1992 var dte også mange anglikanere (i England) som gikk over til Den katolske Kirke da det ble åpnet for kvinnelige prester – fordi anglikanerne da gjorde det klart at de egentlig ikke var katolkker, ved å innføre noe nytt som katolikker og ortodokse ikke kunne gå med på.

10. juli i år vedtok så den anglikanske synoden i England å åpne for kvinnelige biskoper, og uten å åpne for særlig effektiv beskyttelse for prester og lekfolk som ikke kan akseptere dette. Et tydelig nytt bevis på at anglikanerne er protestanter, slik oppfatter mange dette.

Damian Thompson skrev om dette på sin blogg for noen få dager siden, og så langt har han fått 827 kommentarer til sitt innlegg. Her er et utdrag:

Tonight the Church of England finally acknowledged something that has been obvious since 1992, when it decided to ordain women priests: that it remains, despite the Oxford Movement, and as John Henry Newman came to believe very firmly, a Protestant Church.

As such, it enjoys the freedom to follow the example of its Reformed counterparts in other countries and ordain women to the highest level of ministry, whatever it chooses to call it. … Now that this freedom is to be fully exercised, what will happen to Anglo-Catholic traditionalists? Many will quietly, without ever admitting the fact, come to terms with their Protestant identity and stay in the C of E. Others will leave for breakaway Anglican denominations or join the Orthodox.

Those who are exploring the Roman option should not be hurried. It’s wrong to say that anyone forced out of Anglicanism cannot become a good Catholic: many great converts stayed in the C of E for as long as their consciences would permit them. But, once they were Catholics, they recognised that they were no longer Anglicans.

This point would not need spelling out but for the myth that has grown up that the Ordinariate creates “Anglicans in communion with the Holy See”. Nonsense. What it creates are former Anglicans who worship together in a new juridical structure which allows them to retain elements of their patrimony (which may be as major as adopting an Anglican-influenced translation of the Roman Rite, or as minor as not singing out of tune). …

But every single member of the Ordinariate, clerical and lay, will be a member of the Latin-rite Church governed by the Supreme Pontiff and therefore – though it is not the Church’s preferred term – a Roman Catholic. And I know I speak for many Catholics when I say that they will be very welcome indeed.

Kardinal Kasper slutter som leder av Vatikanets ‘Enhetsråd’ – etterfølger på plass

For noen dager siden kunne vi lese at 77 år gamle kardinal Kasper snart blir pensjonist, og i formiddag ble hans etterfølger utnevnt – fra Vårt Land:

«Onsdag formiddag kom svaret på et spørsmål mange har ventet lenge på: Basel-biskop Kurt Koch er utpekt som President i Det pavelige råd for fremme av kristen enhet … Rådet har ansvar for Den katolske kirkes forhold til andre kirkesamfunn samt jødene.

Opprettet for nøyaktig 50 år siden, med kardinal Augustin Bea som pådriver og første president, var målsettingen å arbeide for å adressere og bøte på splittelsen blant kristne. Den 77 år gamle kardinal Walter Kasper som nå forlater toppjobben har gjennom tre tiår vært en nøkkelspiller på den økumeniske scene, og har i forbindelse med jubileumsåret ledet et prosjekt som har tatt mål av seg å samle trådene fra 40 år med dialogarbeid.»

(For ei uke siden leste jeg HER om det som var i ferd med å skje.)

Ulf Ekman godt mottatt av høykirkelige i Norge (Bergen)

Både DagenMagazinet og Vårt Land skrev om dette mandag, og VL har overskrifta: «Katolsk applaus for nye Ekman» – og fortsetter slik: «Nordens fremste karismatiske vekkelsespredikant er blitt en varm talsmann for begreper vi forbinder med høykirkelig og katolsk kristendom.»

Muligens var det noen katolikker på denne samlinga i regi av Kirkelig Fornyelse (jeg var der flere ganger da jeg bodde i Bergen), men jeg kan i artiklene bare se medlemmer i det nordisk katolske kirkesamfunnet. Dagen Magazinet skriver:

For så lite som fem år siden hadde invitasjonen fra Kirkelig Fornyelse vært nokså lite sannsynlig. Og møteleder Roald Flemestad uttrykte også overraskelse over at Ulf Ekman faktisk kom da de inviterte ham. Selv sa Ekman at han liker høykirkeligheten, og han snakket varmt om å anerkjenne ulike kristne retninger. … …

Etter foredraget fikk Ekman ikke mindre enn tre runder med takknemlig applaus. Og Flemestad takket gjesten for å ha bidratt med «profetisk tale».

Det var en mangslungen forsamling Ekman talte til. Den nåværende ledelsen i Credokirken (tidligere Levende Ord) var representert, sammen med både metodister, lutheranere av ulik støpning og både nordisk-katolske og romersk-katolske deltakere. Forlagssjef Asle Dingstad, som i likhet med Flemestad tilhører den nordisk-katolske kirke, ledet an i applausen i forkant av Ekmans foredrag.

Besøket hos Kirkelig Fornyelse kan sies å representere et naturlig skritt i den utviklingen Ulf Ekman har gjennomgått de senere årene. … …

Stort økumenisk møte i Tyskland – tvilsom økumenikk?

I den svenske avisa Dagen leser jeg i dag om et felles luthersk-katolsk kirkemøte som ble avholdt i München nylig

… 200 000 tyska lutheraner och katoliker samlades i München för att ära Gud och visa att gemenskap faktiskt är möjlig. … För andra gången har tyska katoliker och protestanter firat ett gemensamt kyrkomöte. Det gjordes med buller och bång – stora friluftsgudstjänster, folkfest på den centrala gågatan och musikscener runt hela gamla stan väckte mycket uppmärksamhet.

Förbundspresident Horst Köhler och förbundskansler Angela Merkel samt de flesta regeringspolitiker var i München – vissa för att hålla bibelstudier eller delta i debatter. Många besökare köpte kyrkomötets oranga sjalar, för att visa att de hörde till gemenskapen. Alla hade de lockats av uppmaningen att hitta vägar för ett kristet liv i och för världen.

De flesta var också intresserade av att kyrkorna skulle komma vidare i de ekumeniska ansträngningarna. Det är exempelvis inte ovanligt med blandäktenskap, och många längtar efter att officiellt få ta nattvarden tillsammans. Men även efter detta kyrkomöte är det bara den ena sidan (protestanterna) som inbjuder den andra till nattvarden.

Jeg er positiv til økumenikk – og må her på bloggen av og til forsvare meg mot overivrige økumenikk-motstandere – men bl.a. resolusjonene som ble vedtatt i Müchen nylig viser at kirkemøtet der hadde enkelte underlige ting fore:

7 resolutioner:
för mer ekumenik, för en högre andel förnyelsebara energikällor, en atomvapenfri värld och för ett miljövänligare jordbruk (mot genetiskt förändrade grödor). Dessutom för mer ekologisk trafik – fler tåg, samt små och energisnåla bilar. Arbetsgrupper pläderar för en särskild skatt på finanstransaktioner, som ska finansiera utvecklingshjälpen, och kräver att tvångscelibatet för katolska präster ska avskaffas.

1954: «Bønn om flere omvendelser i de nordisk lande»

Jeg har fått en kopi av den kjente konvertitten Krogh-Tonnings selvbiografi, som jeg nå leser. I boka lå avisutklippet som er gjengitt over, tatt fra tidsskriftet «Jesu Hjerte Budbringer», april 1954. Er det noen som kjenenr til det tidsskriftet.

Vi ser forøvrig på statistikken at Danmark da hadde svært mange flere katolikker enn Norge – nå er det ikke lenger slik.

Se en større utgave av avisutklippet her.

Anglikanere på vei til Moderkirken – hemmelig møte i Vatikanet

Ting tar tid, viser det seg ofte, og etter at pave Benedikt 20. oktober i fjor annonserte at anglikanere nå får muligheten til å konvertere i større mengder, og mer som grupper enn enkeltindivider, og at de får ta med seg noe av sin liturgiske tradisjon, begynner det nå ganske langsomt å skje noe. På den annen side er det her mye som skal legges til rette, så man skulle kanskje ikke regne med at ting skjer så fort. (Selv om jeg ofte griper meg selv i å tenke at disse biskopene, prestene, og lekfolkene, etter alle disse årene snart må klare å bestemme seg.)

Det viser seg nå at sist lørdag var tre konservative anglikanske biskoper fra England på (hemmelig) besøk i Vatikanet, for å se videre på hvordan denne overgangsprosessen kan bli – les om møtet i The Telegraph.

Det viser seg nå at det var svært uheldig at dette møtet ble kjent, og slik skriver den anglikanske biskopen John Fulham (som mange ganger har vært i Norge):

I feel as your Chairman that I should say something about the reported trip to Rome. As you all know, I am interested in the Ordinariate. I had the opportunity to accompany Bishop Andrew and Bishop Keith to the Vatican to discover what was intended. As Chairman of Forward in Faith International it was important that I was present, as FIF Australia is totally committed to it. Also many members in America and here are actively interested. I can say nothing more about the visit.

However, I am embarrassed by the leak to the press that we had visited the Holy See. All of us have expressed an interest in the Ordinariate and so it is obviously necessary to understand exactly what is intended and how the Ordinariate will be implemented. We were certainly neither negotiating nor plotting. The leak came as a real surprise to me as it happened whilst I was abroad. As we had not informed others of our visit, who leaked it – and why – is a very serious question. It risks damage to the Church of England, and to Catholic Anglicans in particular, as well as to the forthcoming visit to the UK of the Holy Father. It also has serious ecumenical implications. To say it was malicious would seem to fit the facts. …

Trosbevegelsen (og Ulf Ekman) mer positiv til Den katolske Kirke

Vårt Land skriver (på nettavisa i går og i den trykte utgaven i dag) at Ulf Ekman har snudd i sitt syn på Den katolske Kirke – det kan man tydelig se i forhold til hans synspunkter ved pavebesøket i 1989. Slik skriver VL:

I bloggen sin ulfekman.nu skriver pastoren for Livets Ord i Sverige at han har endret innstilling, holdning og forståelse av de kristne, det han kaller Kristi kropp. Han står ikke lenger ved det han skrev i et kritisk innlegg med tittelen «Hva har paven å gjøre i Uppsala?» i forbindelse med at paven besøkte Sverige i 1989.

Det VL skriver er helt korrekt, men det er faktisk på langt nær en nyhet – og jeg underer meg litt over at VL lar det bli en nyhet. Ekman skriver selv i det aktuelle innlegget på bloggen sin – som så langt har fått 114 kommentarer: «Under några år har jag också redovisat detta i ett antal olika artiklar, böcker, predikningar, föreläsningar, intervjuer, uttalanden och samtal. Den som någorlunda har följt med kan inte ha helt undgått allt detta eller de svar jag då i olika sammanhang gett gång på gång. … Så har jag ändrat mig? Ja, när det gäller inställning, attityd och förståelse av Kristi kropp som ju är så mycket större än vad vi anar och först förstår! Det jag skrev i en artikel för länge sedan om påvebesöket, för 21 år sedan, vidhåller jag inte längre, som jag redan förut har sagt ett antal gånger. När det gäller Bibelns sanningshalt, evangeliets kraft och trosundervisningens betydelse, nej, där har jag inte förändrats utan åker jorden runt och predikar detta med stor glädje och ser härliga resultat!»

Jeg har også selv skrevet om dette på denne bloggen mange ganger (fordi jeg finner det interessant). (Og et søk etter ‘Ekman* gir man mange treff.)

Skroll til toppen