Økumenikk

Slik skriver Fr. Longenecker i et innlegg på sin blogg nylig. Han refererer mest til anglikanernes holdninger (siden han selv tidligere var anglikansk prest og kjenner dette kirkesamfunnet godt), men det han skriver gjelder egentlig flere. For anglikanerne er nå det spesielle at de kan få med seg en del av sin egen tradisjon inn i Den katolske Kirke, men for mange (konservative) anglikanere (de liberale ønsker jo ikke å bli katolikker) blir det likevel for vanskelig å ta imot pave Benedikts invitasjon til enhet. Her er starten på hans innlegg:

Our local vicar in the combox says, «When Pope Benedict talks to Anglicans about church unity what he really means is ‘Come and join us.'»

Of course this is true in a sense, but when he says «Come and join us.» Benedict is not expecting total conformity and uniformity in all things. That’s what the Ordinariate is all about. What he has in mind is a growing family of different small groups like Anglicans and the Eastern churches, coming into full communion while retaining their own patrimony of liturgy and customs and also being granted a measure of autonomy both materially and in matters of governance.

I hear Anglicans whine about this expectation that unity means coming into full communion with the See of Rome, but what on earth else could it possibly mean? They whine about this expectation we have, but they have never come up with any other model for unity, and re-buff any attempts Catholics make to call for unity.

What other model would there be? Shall we have a World Council of Churches? That’s a flop and was never more than a talking shop for liberal Protestant theologians. Shall we simply have intercommunion with all Christians? … …

Vårt Land skriver i dag om et planlagt kristent/muslimsk menighetssenter utenfor Stocholm. Den katolske kirke i Sverige skal være med på planene ifølge VL, men jeg må personlig si at jeg ikke syns det er en god idé. Noen få steder (i Tyskland) har det tidligere blitt bygd kirker som er blitt delt mellom protestanter og katolikker, og selv ikke det har vel vært særlig vellykket – og å ta muslimer med i samarneidet virker llte teologisk og praktisk gjennomtenkt. Slik skriver VL:

I Nacka kommune like ved Stockholm i Sverige planlegger muslimer, lutheranere og katolikker nå et felles gudshus. En modell viser bygget der en moské og en kirke er bygd sammen av en felles foajé. – Gjør dere dette for å få flere felles møtepunkter?

Vi vil videreføre de felles samlinger som vi i dag holder i moskeen, og et felles sosialt rådgivningssenter for kvinner. Men tanken bak det felles gudshuset er at alle skal leve sitt liv under samme tak. I Bibelen står det «I min Fars hus er det mange rom», og dette inspirerte oss til dette bygget, sier (luthersk) biskop Bengt Wadensjö til Vårt Land. …

Ekebiskopen i Washington DC blir ansvarlig for å hjelpe anglikanere inn i Den katolske Kirke – fra den amerkanske bispekonferansens nettsider:

The Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith (CDF) has named Archbishop Donald Wuerl of Washington to guide the incorporation of Anglican groups into the Catholic Church in the United States.

In this position, he is a delegate of the congregation and heads the U.S. bishops’ ad hoc committee charged with assisting CDF in implementing the apostolic constitution Anglicanorum coetibus. Pope Benedict XVI issued the document in November 2009 to provide for establishing personal ordinariates for Anglican groups who seek to enter corporately into full communion with the Catholic Church.

The personal ordinariate is a canonical structure similar to a diocese that covers the area of a bishops’ conference. This permits the incoming Anglicans to be part of the Catholic Church while maintaining aspects of their Anglican heritage and liturgical practice. … …

Selv har jeg aldri vært i tvil om at anglikanerne er protestanter, og som tidligere luthersk teolog og prest, er det tydelig for meg at selv om anglikanerne nok kan ligne mer på katolikker utvendig/liturgisk, er deres teologi også svært reformert preget (dvs. av reformatorne Calvin og Zwingli, som var mer radikale enn Luther).

I 1992 var dte også mange anglikanere (i England) som gikk over til Den katolske Kirke da det ble åpnet for kvinnelige prester – fordi anglikanerne da gjorde det klart at de egentlig ikke var katolkker, ved å innføre noe nytt som katolikker og ortodokse ikke kunne gå med på.

10. juli i år vedtok så den anglikanske synoden i England å åpne for kvinnelige biskoper, og uten å åpne for særlig effektiv beskyttelse for prester og lekfolk som ikke kan akseptere dette. Et tydelig nytt bevis på at anglikanerne er protestanter, slik oppfatter mange dette.

Damian Thompson skrev om dette på sin blogg for noen få dager siden, og så langt har han fått 827 kommentarer til sitt innlegg. Her er et utdrag:

Tonight the Church of England finally acknowledged something that has been obvious since 1992, when it decided to ordain women priests: that it remains, despite the Oxford Movement, and as John Henry Newman came to believe very firmly, a Protestant Church.

As such, it enjoys the freedom to follow the example of its Reformed counterparts in other countries and ordain women to the highest level of ministry, whatever it chooses to call it. … Now that this freedom is to be fully exercised, what will happen to Anglo-Catholic traditionalists? Many will quietly, without ever admitting the fact, come to terms with their Protestant identity and stay in the C of E. Others will leave for breakaway Anglican denominations or join the Orthodox.

Those who are exploring the Roman option should not be hurried. It’s wrong to say that anyone forced out of Anglicanism cannot become a good Catholic: many great converts stayed in the C of E for as long as their consciences would permit them. But, once they were Catholics, they recognised that they were no longer Anglicans.

This point would not need spelling out but for the myth that has grown up that the Ordinariate creates “Anglicans in communion with the Holy See”. Nonsense. What it creates are former Anglicans who worship together in a new juridical structure which allows them to retain elements of their patrimony (which may be as major as adopting an Anglican-influenced translation of the Roman Rite, or as minor as not singing out of tune). …

But every single member of the Ordinariate, clerical and lay, will be a member of the Latin-rite Church governed by the Supreme Pontiff and therefore – though it is not the Church’s preferred term – a Roman Catholic. And I know I speak for many Catholics when I say that they will be very welcome indeed.

For noen dager siden kunne vi lese at 77 år gamle kardinal Kasper snart blir pensjonist, og i formiddag ble hans etterfølger utnevnt – fra Vårt Land:

«Onsdag formiddag kom svaret på et spørsmål mange har ventet lenge på: Basel-biskop Kurt Koch er utpekt som President i Det pavelige råd for fremme av kristen enhet … Rådet har ansvar for Den katolske kirkes forhold til andre kirkesamfunn samt jødene.

Opprettet for nøyaktig 50 år siden, med kardinal Augustin Bea som pådriver og første president, var målsettingen å arbeide for å adressere og bøte på splittelsen blant kristne. Den 77 år gamle kardinal Walter Kasper som nå forlater toppjobben har gjennom tre tiår vært en nøkkelspiller på den økumeniske scene, og har i forbindelse med jubileumsåret ledet et prosjekt som har tatt mål av seg å samle trådene fra 40 år med dialogarbeid.»

(For ei uke siden leste jeg HER om det som var i ferd med å skje.)

Både DagenMagazinet og Vårt Land skrev om dette mandag, og VL har overskrifta: «Katolsk applaus for nye Ekman» – og fortsetter slik: «Nordens fremste karismatiske vekkelsespredikant er blitt en varm talsmann for begreper vi forbinder med høykirkelig og katolsk kristendom.»

Muligens var det noen katolikker på denne samlinga i regi av Kirkelig Fornyelse (jeg var der flere ganger da jeg bodde i Bergen), men jeg kan i artiklene bare se medlemmer i det nordisk katolske kirkesamfunnet. Dagen Magazinet skriver:

For så lite som fem år siden hadde invitasjonen fra Kirkelig Fornyelse vært nokså lite sannsynlig. Og møteleder Roald Flemestad uttrykte også overraskelse over at Ulf Ekman faktisk kom da de inviterte ham. Selv sa Ekman at han liker høykirkeligheten, og han snakket varmt om å anerkjenne ulike kristne retninger. … …

Etter foredraget fikk Ekman ikke mindre enn tre runder med takknemlig applaus. Og Flemestad takket gjesten for å ha bidratt med «profetisk tale».

Det var en mangslungen forsamling Ekman talte til. Den nåværende ledelsen i Credokirken (tidligere Levende Ord) var representert, sammen med både metodister, lutheranere av ulik støpning og både nordisk-katolske og romersk-katolske deltakere. Forlagssjef Asle Dingstad, som i likhet med Flemestad tilhører den nordisk-katolske kirke, ledet an i applausen i forkant av Ekmans foredrag.

Besøket hos Kirkelig Fornyelse kan sies å representere et naturlig skritt i den utviklingen Ulf Ekman har gjennomgått de senere årene. … …

I den svenske avisa Dagen leser jeg i dag om et felles luthersk-katolsk kirkemøte som ble avholdt i München nylig

… 200 000 tyska lutheraner och katoliker samlades i München för att ära Gud och visa att gemenskap faktiskt är möjlig. … För andra gången har tyska katoliker och protestanter firat ett gemensamt kyrkomöte. Det gjordes med buller och bång – stora friluftsgudstjänster, folkfest på den centrala gågatan och musikscener runt hela gamla stan väckte mycket uppmärksamhet.

Förbundspresident Horst Köhler och förbundskansler Angela Merkel samt de flesta regeringspolitiker var i München – vissa för att hålla bibelstudier eller delta i debatter. Många besökare köpte kyrkomötets oranga sjalar, för att visa att de hörde till gemenskapen. Alla hade de lockats av uppmaningen att hitta vägar för ett kristet liv i och för världen.

De flesta var också intresserade av att kyrkorna skulle komma vidare i de ekumeniska ansträngningarna. Det är exempelvis inte ovanligt med blandäktenskap, och många längtar efter att officiellt få ta nattvarden tillsammans. Men även efter detta kyrkomöte är det bara den ena sidan (protestanterna) som inbjuder den andra till nattvarden.

Jeg er positiv til økumenikk – og må her på bloggen av og til forsvare meg mot overivrige økumenikk-motstandere – men bl.a. resolusjonene som ble vedtatt i Müchen nylig viser at kirkemøtet der hadde enkelte underlige ting fore:

7 resolutioner:
för mer ekumenik, för en högre andel förnyelsebara energikällor, en atomvapenfri värld och för ett miljövänligare jordbruk (mot genetiskt förändrade grödor). Dessutom för mer ekologisk trafik – fler tåg, samt små och energisnåla bilar. Arbetsgrupper pläderar för en särskild skatt på finanstransaktioner, som ska finansiera utvecklingshjälpen, och kräver att tvångscelibatet för katolska präster ska avskaffas.

Ting tar tid, viser det seg ofte, og etter at pave Benedikt 20. oktober i fjor annonserte at anglikanere nå får muligheten til å konvertere i større mengder, og mer som grupper enn enkeltindivider, og at de får ta med seg noe av sin liturgiske tradisjon, begynner det nå ganske langsomt å skje noe. På den annen side er det her mye som skal legges til rette, så man skulle kanskje ikke regne med at ting skjer så fort. (Selv om jeg ofte griper meg selv i å tenke at disse biskopene, prestene, og lekfolkene, etter alle disse årene snart må klare å bestemme seg.)

Det viser seg nå at sist lørdag var tre konservative anglikanske biskoper fra England på (hemmelig) besøk i Vatikanet, for å se videre på hvordan denne overgangsprosessen kan bli – les om møtet i The Telegraph.

Det viser seg nå at det var svært uheldig at dette møtet ble kjent, og slik skriver den anglikanske biskopen John Fulham (som mange ganger har vært i Norge):

I feel as your Chairman that I should say something about the reported trip to Rome. As you all know, I am interested in the Ordinariate. I had the opportunity to accompany Bishop Andrew and Bishop Keith to the Vatican to discover what was intended. As Chairman of Forward in Faith International it was important that I was present, as FIF Australia is totally committed to it. Also many members in America and here are actively interested. I can say nothing more about the visit.

However, I am embarrassed by the leak to the press that we had visited the Holy See. All of us have expressed an interest in the Ordinariate and so it is obviously necessary to understand exactly what is intended and how the Ordinariate will be implemented. We were certainly neither negotiating nor plotting. The leak came as a real surprise to me as it happened whilst I was abroad. As we had not informed others of our visit, who leaked it – and why – is a very serious question. It risks damage to the Church of England, and to Catholic Anglicans in particular, as well as to the forthcoming visit to the UK of the Holy Father. It also has serious ecumenical implications. To say it was malicious would seem to fit the facts. …

Vårt Land skriver (på nettavisa i går og i den trykte utgaven i dag) at Ulf Ekman har snudd i sitt syn på Den katolske Kirke – det kan man tydelig se i forhold til hans synspunkter ved pavebesøket i 1989. Slik skriver VL:

I bloggen sin ulfekman.nu skriver pastoren for Livets Ord i Sverige at han har endret innstilling, holdning og forståelse av de kristne, det han kaller Kristi kropp. Han står ikke lenger ved det han skrev i et kritisk innlegg med tittelen «Hva har paven å gjøre i Uppsala?» i forbindelse med at paven besøkte Sverige i 1989.

Det VL skriver er helt korrekt, men det er faktisk på langt nær en nyhet – og jeg underer meg litt over at VL lar det bli en nyhet. Ekman skriver selv i det aktuelle innlegget på bloggen sin – som så langt har fått 114 kommentarer: «Under några år har jag också redovisat detta i ett antal olika artiklar, böcker, predikningar, föreläsningar, intervjuer, uttalanden och samtal. Den som någorlunda har följt med kan inte ha helt undgått allt detta eller de svar jag då i olika sammanhang gett gång på gång. … Så har jag ändrat mig? Ja, när det gäller inställning, attityd och förståelse av Kristi kropp som ju är så mycket större än vad vi anar och först förstår! Det jag skrev i en artikel för länge sedan om påvebesöket, för 21 år sedan, vidhåller jag inte längre, som jag redan förut har sagt ett antal gånger. När det gäller Bibelns sanningshalt, evangeliets kraft och trosundervisningens betydelse, nej, där har jag inte förändrats utan åker jorden runt och predikar detta med stor glädje och ser härliga resultat!»

Jeg har også selv skrevet om dette på denne bloggen mange ganger (fordi jeg finner det interessant). (Og et søk etter ‘Ekman* gir man mange treff.)