Økumenikk

Den økumeniske bønneuken for kristen enhet nærmer seg (18.-25. januar de fleste steder) og vi blir utfordra til å ha bl.a. bønnegudstjenester sammen med andre kristne – slik pave Benedikt skal 25/1 i Roma, i kirken St. Paulus utenfor murene.

Enkelte forslag til ting man kan gjøre sammen er ikke like gode; som f.eks. å avlyse alle søndagsgudstjenestene og heller gjøre en innsats for lokalsamfunnet den dagen. Katolikker forstår hvorfor dette er et helt sprøtt forslag, og hvis andre kristne ikke forstår det, viser de at de står langt borte fra oss – skriver F. Richard Neuhaus i First Things:

Faith in Action is a program sponsored by three leading evangelical organizations, World Vision, Outreach, and Zondervan publishers. It proposes that churches cancel their services on what it calls “outreach Sunday” and urge their members to use the time to engage in some form of community service instead. “A church that puts its faith into action focuses not on themselves but on Christ’s teaching and his divine example of compassion,” says Zondervan’s director of church engagement. “Our hope is that churches across the country will unite and show their community a true servant’s heart.” …

Økumenisk forslag: La oss droppe søndagsgudstjenesten og gjøre noe annet sammenLes mer »

Den samme biskopen i North Carolina som er svært åpen for at den tradisjonelle latinske messen kan feires i bispedømmet, er også svært åpen for økumenikk. Rent konkret hadde hadde i starten av desember et møte med lutherske biskoper, der de undertegnet en samarbeidsavtale. I en pressemelding fra bispedømmet kan vi lese:

Bishop Jugis had met with both bishops over the past few years to discuss their call to unity and looked forward to the signing. “I have been bishop for four years now and have been waiting for this day since my ordination,” he said.

These objectives include praying for each other; praying together in joint services on the diocesan/ synodical and local levels; observing together such occasions as the Week of Prayer for Christian Unity (Jan. 18-25), which will celebrate its 100th anniversary in 2008; the World Day of Prayer; and Lenten devotions.

Les mer om dette her (pdf-fil).

Kardinal Kaspers foredrag for alle Kirkens kardinaler fredag 23/11 om økumenikk er blitt trykt på italiensk i L’Osservatore Romano, og oversatt til engelsk av www.chiesa – les det her. Han tok i foredraget opp forholdene til fem ulike kirkefamilier:

– with the pre-Chalcedonian Eastern Churches;
– with the Orthodox Churches of the Byzantine, Syrian, and Slavic traditions;
– with the ecclesial Communities born of the Protestant Reformation;
– with the «evangelical» Communities;
– with the Charismatic and Pentecostal Communities.

Med kirkesamfunn som springer ut fra reformasjonen nevnte han både det positive som har skjedd, men også den nye uenigheten som har kommer i etiske spørsmål – implisitt tar han her opp det nye vedtaket om samlevende homofile personer i Den norske kirke.

We now move on to relations with the ecclesial Communities born from the Reformation. Encouraging signs have also appeared in this area. All the ecclesial Communities have expressed their interest in dialogue, and the Catholic Church is in dialogue with almost all of the ecclesial Communities. A certain agreement has been reached in the realm of the truths of faith, above all regarding the fundamental questions of the doctrine of justification. In many places, there is fruitful collaboration in the social and humanitarian sphere. There has been the gradual spread of an attitude of mutual trust and friendship, characterized by a profound desire for unity, which endures even though there are, from time to time, some harsh exchanges and bitter disappointments. In fact, the solid network of both personal and institutional relationships that has been developed is capable of withstanding the occasional tensions. …

Kardinal Kaspers foredrag om økumenikk – sier også litt om situasjonen i Den norske kirkeLes mer »

På en post som handler om noe annet (det er ofte slik), om utmelding fra Den norske kirke, har det utvikla seg en samtale om gifte prester og deres stilling, bl.a. om deres ordinasjon er annerledes enn de ugifte prstenes. Siden jeg selv er en gift prest, interesserer dette meg en del.

En person skrev her i sin kommentar: “Gifte ortodokse prester må utvilsomt forholde seg anderledes til eucharistien, noe Vatikanet også ofte nevner.” Jeg svarte denne personen slik: «Som gift prest må jeg si at jeg ikke forstår hva du mener; hvordan ekteskapet påvirker forholdet til eukaristien for ortodokse eller katolske prester?»

Personen som hadde skrevet det første sitatet her, visste ikke noe mer om dette, men i dag kom det en ny kommentar om dette temaet: «Jeg vet ikke hvordan det er i alle ortodokse kirker, men i den greske ortodoksien er det ikke “ok” å være gift prest. Det er riktig at dersom en mann er gift, eller klarer å finne seg en kone før de teologiske studier er over, kan han bli gift “prest”, og ja, det er riktig at han ikke kan gifte seg etter ordinasjonen. Når jeg setter “prest” i anførsel er det fordi den gifte presten ikke kan ha sogneansvar, dvs. kan ikke bli sogneprest, og dermed selvsagt ikke biskop, eller bekle andre kirkelige embeter i den greske ortodoksien. Men han kalles “papa” som de andre. Så, en gresk mann som har kall til å bli fullt ut prest, han lever sølibatært hele livet som våre prester. En ugift gresk mann som vil tre inn i kirken, men ikke vil ta skrittet fullt ut, kan dermed gifte seg i studietiden, og får et begrenset ansvarsområde. En gift, gresk mann som vil tre inn i kirken, kan bare gjøre det som gift gresk mann, dvs. får et begrenset ansvarsområde. I den katolske verden blir slike menn som oftest diakoner. I tillegg kan Kirken gi dispensasjoner til konverterte, tidligere prester fra andre kirkefelleskap. I likhet med de greske, gifte prestene, har de begrenset ansvarsområde. Jeg har forstått det slik at den vielsen en gresk gift mann får, tilsvarer vielsen av permanente diakoner. Men jeg vet ikke om de greske gifte prestene kan konsekrere eller ikke.»

For meg ser det ut til å være et par feil i dette avsnittet. Så vidt jeg vet kan gifte ortodokse prester ha sogneansvar, men ikke bli biskoper. Så vidt jeg også vet er det bare ett presteembede, og alle som prestevies har tidligere vært diakonviet – dette er likt i de ortodokse kirkene og Den katolske kirke. I Den katolske kirke er sølibatet en kirkelig disiplin som Kirken ønsker, men det er ingen teologisk forskjell mellom en gift eller en ugift prest. Hvis andre kjenner mer til dette spørsmålet, må de gjerne informere oss.

Avisa Dagen melder i dag at «11 kristne organisasjoner hadde mandag møte med Kirkerådet på bakgrunn av kirkemøtets homofilivedtak. Normisjon, Laget, Søndagskoleforbundet, Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap var tilstede og samtalte med kirkens ledere. .. det ble satt ord på uenigheten, som er tydelig. 7 av organisasjonene har beklaget kirkemøtets vedtak.»

De beklager vedtaket, men de finner seg tydeligvis i det. Dagen skriver videre:
«Nils-Tore Andersen opplvede møtet som åpent, tillitsfult og ærlig. – Det var et sterkt ønske om å bevare kirken. Ingen truet med utmeldelse. Samtidig var det kritikk mot vedtaket på Kirkemøtet. Det jobbes nå med løsninger for alternativt tilsyn, for de konservative prestene, sier han.

Mitt inntrykk er at organisasjonene ønsket å stå sammen. Ingen skal få ta kirken fra oss, sier Andersen.»

Men kirken har jo gradvis blitt tatt fra de som står for den tradisjonelle kristne tro over mange år nå – folk ser ut til å finne seg i absolutt alt.

Stavanger Aftenblad skrev i går kveld (og viste til NRK): «Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) bryter med Kirken og oppfordrer sine 50.000 medlemmer til å melde seg ut av statskirken».

Dette er tydelig en alvorlig sak, men det er vel fortsatt et åpent spørsmål om det blir noen masseutmelding. Misjonssambandet har jo alltid holdt Den norske kirke på en armlengdes avstand, og tidligere år har de ikke vært interessert i å opprette et eget luthersk kirkesamfunn. De ser ikke på en kirkestruktur som særlig viktig – en forståelse som er svært fremmed for oss katolikker.

Men dette homofilvedtaket er kanskje dråpen som får begeret til å flyte over. Slik sier to av Misjonsambandets ledere: «Informasjonssjef i NLM, Espen Ottosen, sier til NRK at det er en dyp skuffelse og en dyp sorg rundt i NLMs forsamlinger. – Det er veldig mange som føler at Kirkemøtets vedtak var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Mange føler rett og slett at de ikke har samvittighet til å stå der. Mange har henvendt seg til oss og stilt spørsmål om hva de skal gjøre. Vårt vedtak er en måte å komme dem i møte på, sier Ottosen.

Også generalsekretæren i NLM vurderer nå selv om han skal melde seg ut av statskirken. – Jeg synes personlig at den er alvorlig, men har foreløpig ikke konkludert om mitt eget forhold til Kirken, sier Tulluan.»

I en artikkel i avisa Dagen leser vi at det ser ut til å være tre alternativer for medlemmer av Den norske kirke: «Å melde seg ut av Dnk, men fortsette i menigheten i lojalitet mot en bibeltro prest, eller å gå inn i en av forsamlingene som er etablert av de frie misjonsorganisasjonene eller gå inn i en eller annen frikirke.»

Det er teologiprofessor Njål Skrunes, ved Norsk Lærerakademi, som sier dette. Selv «melder han seg inntil videre ut av Den norske kirke for å vise hvor alvorlig han ser på Kirkemøtets vedtak i homofilisaken». Hva som menes med midlertidig her, syns jeg virker ganske uklart.

Sist fredag møtte pave Benedikt hele kardinalkollegiet. (Jeg leste at ca 160 av de 200 kardinalene var til stede, men mange av disse er over 80 år). Temaet for møtet/samtalen var først og fremst økumenikk, og jeg sakser følgende fra Vatikanets informasjonsservice (VIS):

The Holy See Press Office released information concerning the meeting for prayer and reflection between the Pope and the members of the College of Cardinals, which took place on November 23 in the Vatican’s New Synod Hall. .. The Pope introduced the theme he had chosen for the day’s discussion, «ecumenical dialogue in the light of prayer and of the Lord’s command: ‘Ut unum sint’.»

Cardinal Walter Kasper, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, then «provided a broad outline of the current situation of ecumenical dialogue and relations, focussing on three main areas: relations with the ancient Churches of the East; relations with the ecclesial communities that came into being in the wake of the Reform of the 16th century; relations with charismatic and Pentecostal movements that developed above all during last century.»

Cardinal Kasper also presented «the results achieved in each of these fields, describing progress made to date and problems still outstanding.» …

Kardinalene samtalte om økumenikkLes mer »

Den amerikanske kardinalen Avery Dulles skriver i en grundig artikkel i siste nummer av First Things om økumenisk arbeid, og han har ikke stort håp om at man skal kunne komme så mye lenger. Bl.a. har en del kritiske merknader til felleserklæringa om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere – og jeg brukte en del av hans synspunkter i en artikkel om denne erklæringa for noen år siden – se her.

Spesielt når dialogene kom til gradvis større (delvis) enighet om ulike spørsmål, kjørte man seg fast etter hvert, skriver Dulles: And yet, valuable though it was, the convergence method was not without limitations. Each new round of dialogue raised expectations for the future. The next dialogue, at the price of failure, was under pressure to come up with new agreements. The process would at some point reach a stage at which it had delivered about as much as it could. It would eventually run up against hard differences that resisted elimination by this method of convergence. When the dialogues attempted to go beyond convergence and achieve full reconciliation on divisive issues, they sometimes overreached themselves.

Likevel avslutter han sin artikkel på en mer positiv måte: Each party will engage in ecumenical dialogue with its own presuppositions and convictions. As a Roman Catholic, I would make use of the methods by which my church derives its distinctive doctrines. I would also expect that any reunion to which Catholics can be a party would have to include as part of the settlement the Catholic dogmas, perhaps reinterpreted in ways that we do not now foresee. Other churches and ecclesial communities will have their own expectations. But all must be open to possible conversion. We must rely on the Holy Spirit to lead us, as Vatican II recommended, “without obstructing the ways of divine Providence and without prejudging the future inspiration of the Holy Spirit.” …

Kardinal Dulles om økumeniske samtaler – begrensninger og muligheterLes mer »

Vårt Land melder i dag at et medlem av kirkemøtet og Oslo bispedømmeråd, Tania Randby Garthus, vil forlate Den norske kirke til nyttår, pga homofilvedtaket i går. Selv tviler jeg på at det blir noen masseutmelding, men samtidig er den triste realiteten av Den norske kirke sakte men sikkert beveger seg bort fra tradisjonell kristen tro og praksis. Slik leser vi i VL:

Jeg kan ikke være medlem i en kirke som ikke lenger tar Guds ord på alvor, sier 46-åringen som leder i Bryn menighetsråd i Bærum og er medlem av Oslo bispedømmeråd. …

Min opplevelse er at det i Kirkemøtet er én gruppe som er liberale i homofilispørsmålet, mens en større gruppe står for kirkens tradisjonelle homofilisyn. Men en del av «tradisjonalistene» har bestemt seg – for å få fred – for å gå inn på et vedtak som sier ja til to syn og to praksiser i denne saken. Jeg er redd man er naive når man tror at de to syn skal leve videre i harmoni i kirken. Min erfaring fra Oslo bispedømmeråd er at det ene homofilisynet vil fortrenge det andre, sier Tania Randby Garthus.

En prøveavstemning i Kirkemøtet torsdag viste at 47 av delegatene stemte for forslaget som åpner for at homofile i partnerskap kan inneha vigslede stillinger i kirken. Dette skriver Johannes Kleppa i Dagen i dag (og mange andre aviser har meldt det samme). Et forslag som ville utrede flere sider ved saken før man gjorde endelig vedtak, fikk 33 stemmer og tre stemte blankt. I den avgjørende avstemning fredag er det stemmeplikt, men om ikke noen forlater flertallet, er saken avgjort.

Dette er ei alvorlig utvikling, selv om den nok var venta. Den katolske kirke internasjonalt reagerte ganske sterkt da en samboende homofil mann ble ordinert til biskop i USA for noen få år siden. Hva slags konsekvenser det vil få for det økumeniske klimaet når den lutherske kirke i Norge (og etter hvert flere protestantiske kirker, må man regne med) åpner for samlevende homofile i kirkelige stillinger, er fortsatt uklart, men de kan bli alvorlige.

Dagen avslutter artikkelen sin slik:
– Flertallets forslag er ansvarsfraskrivelse ved at det overlater saken til bispedømmerådene. Det er i realiteten innføring av et nytt syn, og det er ikke samlende. Mange vil føle seg overkjørt, og det er problematisk økumenisk, hevdet Inger Kari Søyland fra Stavanger bispedømmeråd.

– Vi må tale sant og ærlig, og da er realiteten at flertallet åpner for to syn som gjensidig utelukker hverandre. Det gamle synet kommer i skvis, og drives fra punkt til punkt, sa Petter Dahl. Han mente dette ville påvirke rekrutteringen til kirken og at flertallet slik sendte ut negative signal.

Les hele Johannes Kleppas artikkel i Dagen.

I USA har det lenge vært en organisasjon som kaller seg The Coming Home Network, som har som oppgave å hjelpe personer (aller helst prester) som ønsker å bli katolikker – jeg ble selv kontaktet av dem rett etter min prestevielse i januar 2000.

Jeg ble i dag igjen minna om arbeidet de driver, da jeg så eksempler på radioprogrammet de har hver uke, med intervjuer med ulike personer som er blitt katolikker. HER kan man se oversikt over flere ferske og interessante programmer.

I en måneds tid nå har det vært kjent at Tradisjonelle Anglikanere (TAC) har tatt et initiativ for å komme i fullt fellesskap med Den katolske kirke. Vårt Land skrev om dette i går og her er en artikkel hos BBC. Den siste artikkelen handler om irske kirker, mens artikkelen i Vårt Land nevner at det dreier seg om til sammen ca 400.000 anglikanere.

Mange gleder seg over dette, mens andre sier at dette nok kan ta langt tid – og noen ganger har slike ting blitt forsøkt, men ikke blitt fullført. Det er nemlig forholdsvis stor forskjell på å bli katolikk som enkeltperson og å bli forenet med Roma som gruppe. I denne bloggen står det litt mer om hva som har skjedd og hva som videre kan skje.

Bishop Mercer and Bishop Wilkinson flew on to Rome on the 8th of October to deliver a letter to the Congregation for the Doctrine of the Faith on the 9th. ….. The College of Bishops of the Traditional Anglican Communion (TAC) met in Plenary Session in Portsmouth England in the first week of October 2007.

As you can imagine, this is only the beginning of a process that will take some time, perhaps many years, to come to fruition. There will be further discussions between the COB and the Holy See with respect to the nature and details of what constitutes “full, corporate, and sacramental union” between the TAC and the See of Rome.

Min gode venn, Thomas Bjerkholt, i Den evangelisk lutherske frikirke i Trondheim, fortviler en hel del i avisa Dagen i dag, over framtida til lutherske kristne i Norge. Til og med sitt eget kirkesamfunn kan han knapt anbefale lenger, og han ser også så vidt over til Den katolske kirke. Men der sjokkeres over en bønn (av Mor Teresa) som sier at også medlemmer av andre religioner styrkes når de ber til sin egen Gud. Jeg ville aldri ha bedt som Mor Teresa gjør i sitatet nedenfor, men det er samtidig katolsk forståelse at også andre religioner kan ha fått del i sannheten til en viss grad, mens protestanter oftest er mye mer enten-eller (enten Gud eller Den onde) i sin tenkning. Her gjengir jeg hva Bjerkholt skrev i dag:

HOMOFILIDEBATTEN maler som en kvern i kirke og samfunn. Den norske kirke er splittet. Biskopene virker handlingslammet. Mange spør seg om veien videre for dem som bekjenner seg til kirkens klassiske lære. De som står bak oppropet Carissimi vil forbli i Statskirken. Man er dermed tvunget til å finne seg til rette i en pluralistisk kirke. Mange mister troen på denne kirke. Det skjer et stille uttog, om ikke formelt så reelt. Misjonssarnbandets selvstendighetslinje – i, men ikke under Statskirken – blir også i stadig større grad Normisjons vei. Indremisjonsforbundet følger også opp dette tradisjonelle spor.

DET SYNES Å VÆRE liten tro på en ny kirkedannelse på luthersk grunn. …

Veivalg i den lutherske kirke – av Thomas BjerkholtLes mer »

Den episkopale biskopen Jeffrey N. Steenson, fortalte 25/9, ved avslutnungen av møtet i New Orleans, der de episkopale i USA skulle svare på kravene fra mer konservative anglikanere i andre deler av verden, og bare delvis oppfylte kravene. Les en analyse av hvordan det gikk på dette møtet her. Han fortalte at han ville søke avskjed som biskop og gå inn i Den katolske kirke.

Her er talen han holdt for de andre episkopale biskopene – og mange kommentarer fra lesere. Han avslutta slik: With all my heart, I ask for your forgiveness for any difficulty this may cause and for anything I may have said or done that has failed to live up to the love of Christ. I hope that you will not see this as a repudiation of the Episcopal Church or Anglicanism. Rather, it is the sincere desire of a simple soul to bear witness to the fullness of the Catholic Faith, in communion with what St. Irenaeus called “that greatest and most ancient Church” (Adv. Haer. 3.3.2). I believe that our noble Anglican tradition (“this worthy patrimony”) has deep within it the instinct of a migratory bird calling, “It is time to fly home to a place you have never seen before.” May the Lord bless my steps and yours and bring our paths together in His good time.

I går kom det mer informasjon om biskopen, da han møtte prestene i sitt eget bispedømme, og de reagerte slik: Clergy from the Diocese of the Rio Grande greeted Bishop Jeffrey N. Steenson with a standing ovation last week during a conference at the Holy Cross Retreat Center in Mesilla Park, N.M.

The expression of respect and affection for Steenson came five days after he released a “very difficult letter” announcing his intention to resign as bishop of the 8,000-member diocese in New Mexico and West Texas. Steenson said his “conscience is deeply troubled about where the Episcopal Church is heading.”

Sist helg var det et viktig møte i New Orleans, der man gjorde et siste forsøk på unngå splittekse i den anglikanske kirkefamilien. Personer i min kones amilie i USA var involvert i møtet (på konservativ side), så jeg har fulgt ekstra godt med på hva som skjedde. Nå skriver også Vårt Land om resultatene av samtalene:

Den amerikanske grenen av den anglikanske kirken avgjorde tirsdag også å stanse praksisen med å la lesbiske og homofile inngå partnerskap. Tirsdagens avgjørelser kan bety at den episkopale kirken nå unngår å måttet bryte med den anglikanske kirken på verdensbasis. …

Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, som er anglikanernes øverste religiøse leder, har forsøkt å dempe gemyttene og har sagt at «ingen har stilt noe form for ultimatum» for amerikanerne. Men enkelte kirkeledere er langt hardere i sine ord. «Hor er og blir hor,» tordnet den nigerianske erkebiskopen Peter Akinola i en preken i USA søndag.

Vårt Land skriver i dag at Oslos lutherske biskop, Ole Christian Kvarme, var med og leda nattverden under pinsevennenes 100-årsfeiring i Oslo Spektrum i helga. Det er fint at lutheranere og pinsevenner kan vise enhet, men jeg syns nok Kvarme gikk noe over streken (sett fra luthersk synsvinkel) når han går inn i en setting som er så ulik Den norske kirkes liturgi, og feirer nattverd med folk som ser på nattverden som et rent symbolsk minnemåltid.

Vårt Land skriver bl.a.:
«Biskop Kvarme og pastor ved pinsevennenes kultursenter i København, Jarle Tangstad, forrettet i går sammen under nattverden i Oslo Spektrum. – Nattverden er et felles måltid for hele Guds folk, sa biskopen.
Den danske pastoren slo fast at verden i dag er både åndelig sulten og tørst. Og han fikk bekreftet påstanden da nesten alle de rundt 3000 som var samlet til familiegudstjeneste, tok del i den hellige måltidet.»

Kontrasten til denne bloggens diskusjon om messefeiring de siste ukene kan knapt bli større; avstanden til katolsk nattverdforståelse er enorm. (Men hvis noen vil skrive kommentarer her, ber jeg dem passe på språkbruken.)