Teologi

Førte reformasjonen til kirkesplittelse?

Det virker nokså opplagt at den gjorde det (for det oppstod et stort antall nye og innbyrdes stridende kirkesamfunn), men i et innlegg skriver den lutherske teologen og presten Jan Bygstad (som jeg kjenner, vi samarbeidet bl.a. for ca 20 år siden om hvordan man kan hjelpe avhoppere fra trosmenigheter, Livets Ord og lignende) at han ikke ser det slik. Han skriver slik i Dagen om Ulf Ekmans konvertering:

… Når en leser hvordan Ekman begrunner overgangen til Rom, er det imidlertid grunn til undring. Det synes i liten utstrekning å dreie seg om læremessige overveielser.

I stedet ligger hovedtyngdepunktet på spørsmålet om kirkens enhet: Reformasjonen blir av Ekman fremstilt som kirkesplittelsens årsak. Samtidig finner han det uforståelig at så mange på protestantisk mark ikke ser behovet for «et læreembete», det vil si, pavens myndighet til med guddommelig autoritet å avgjøre lærespørsmål. …..

Bygstad skriver så videre om rettferdiggjørelsen, men det virker ikke som han bryr seg om at katolikker og lutheranere i 1999 undertegnet en avtale der de sier at de nå (nesten) er helt enige om hvordan mennesket blir rettferdiggjort overfor Gud:

Det kan her være viktig å bemerke følgende:

1. Den romersk-katolske kirke har ikke siden reformasjonen endret sin lære om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud. Når dette faktum ikke synes å ha hatt noen betydning i Ekmans overveielser forut for hans konvertering, er det vanskelig å se det annerledes enn at denne reformasjonens hovedsak kun har hatt perifer betydning for Ekman selv og hans teologi. Noe som i seg selv er avslørende for gehalten i den bevegelsen han har ledet.

Bygstad skriver så videre om at Kirkens magisterium som katolikkene definerer det (og det handler ikke bare om paven, men om autoriteten alle biskopene har som apostlenes etterfølgere); magisteriet ser ut til å implisere at Bibelen ikke er klar (nok). Og jeg har vanskelig for å forstå at Bygstad i 2014 kan hevde at Bibelen alene gir oss nok kunnskap om dogmatiske og etiske spørsmål. Men han skriver:

2. Ekmans understrekning av behovet for et enhetlig læreembete … henger uløselig sammen med tanken om at Skriften er uklar. Er Den hellige skrift uklar i det den lærer om de avgjørende frelsessannheter, da trengs det naturlig nok en autoritet utenom og i tillegg til Skriften.

Videre skriver Bygstad noe mer om tendenser innenfor trosbevegelsen (og jeg stod altså for 20 år siden sammen med Bygstad i kritikken av trosbevegelsens teologi og menighetssyn):

Den karismatikk som Ekman har representert, har på mange måter stått for en temmelig vilkårlig subjektivisme, der en påberoper seg Åndens tiltale i eget hjerte uavhengig av det skrevne ord i Bibelen. …

Men til dette siste punktet kommer en kommentar til Bygstads innlegg (av Jon Åge Skuland) med en hel del interessant informasjon om Ulf Ekman, og hva som faktisk har blitt trodd og forkynt i Livets Ord. Dette hjelper i alle fall meg til å forstå Ulf Ekmans teologi en hel del bedre.

… Den mangler grunnleggende forståelse for hva pinse-karismatisk teologi er. Jeg har selv hørt Ekman siden midten av 80 tallet, lest de fleste av hans bøker og har aktivt støttet (og støtter) arbeidet utifra Livets Ord. Som utdannet teolog fra lutherske Misjonshøgskolen i Stavanger og Ansgarskolen i Kristiansand, og oppvokst i pinsesammenheng (dvs DFEF) så er det lett å se at Ekman har vært en god blanding av lutheraner og karismatisk pinsevenn. Deres undervisning over Romerbrevet er erke-luthersk!! Også forståelsen av kapittel 7. De har videre ikke betont Åndens dåp, men mer kraften i den nye fødsel/den nye skapningen. Dog underviste de om Dåp i Den Hellige Ånd. Også forståelsen av rettferdiggjørelsen er standard luthersk forståelse. Den som seriøst vil forstå KJERNEN i Ekmans teologi, bør lese hans bok Doktriner. Den er så evangelikal at enhver misjonsforbunder kan si Amen til det meste av innholdet. At de også tror at Ånden kan tale til oss, og at de har latt seg lede av disse tiltaler er også sant. Det er kanskje ikke så vanlig praksis for en gjengse lutheraner å tro at Gud kan tale direkte i vårt hjerte, men rent teologisk så bør ikke tanken være så fjern for enhver somleser bibelen og tror at den faktisk er inspirert av Gud. … Ekman har frem til nå også vært innskrevet i den svenske Kyrkan (han har aldri gått ut av den) og dette er mest trolig fordi hans sakramentsyn og synet på embedet har vært meget påvirket av den lutherske forståelsen av disse. Så når Jan Bygstad sier at Ekmans overgang til den katolske kirke nærmest skjedde fordi han hadde/ har en «temmelig vilkårlig subjektivisme…» så vitner det om en meget karikert og snever forståelse av pinse-karismatisk teologi, …

Økumenikk: Åpent nattverdbord – godta hverandres dåp?

I den svenske avisa Dagen diskuteres nå katolikkers syn på flere spørsmål ganske intenst, etter nyheten om Ulf Ekmans konvertering. I dag stod dette innlegget fra en katolikk; om kravet om åpent nattverdbord knyttet til spørsmålet om baptister/pinsevenner vil godta barnedåp. Martin Ekenvärn skriver først om hva som kreves for å delta i katolsk nattverd:

För det första bekänner man Katolska kyrkans apostoliska succession och auktoritet. Biskop Ignatius av Antiokia skrev någon gång mellan år 90 och 107 efter Kristus följande i sitt brev till smyrnierna: ”Den eukaristi skall anses giltig som förrättas av biskopen eller av någon som han förordnar. Där biskopen visar sig, där skall också församlingen vara, liksom den katolska kyrkan finns där Jesus är. Det är alltså inte til­lå­te­t att döpa eller att hålla kärleksmåltid utan biskopens tillåtelse”. ….
För det andra bekänner man att man i bikt fått avlösning från svåra synder av en vigd katolsk präst, det vill säga lever i nådens tillstånd. Att ta emot nattvarden utan att leva i nådens tillstånd är enligt Katolska kyrkan en svår synd. Ingen samvetsgrann katolik skulle hörsamma nattvardsinbjudan utan att först bekänna sina synder för en präst, eftersom måltiden då skulle vara till skada snarare än till nytta. ….

För det tredje bekänner man att brödet och vinet är Kristi sanna kropp. Ignatius skriver i sitt brev till smyrnierna också följande ord: ”Från eukaristin och bönen håller de sig borta, eftersom de inte bekänner att eukaristin är vår Frälsare Jesu Kristi kött som led för våra synders skull och som Fadern uppväckte i sin godhet.” Att ta emot nattvarden i en katolsk kyrka innebär därmed en bekännelse av att en transsubstantiation ägt rum, där brödet och vinet till sin materia visserligen fortfarande är bröd och vin, men att det till sin substans blivit Kristus, värdigt vår tillbedjan och lovsång. ….

Innlegget avsluttes med en utfordring til pinsevenne:

….. Katolska kyrkan har tagit ett stort steg mot enhet genom erkännandet av dop som sker i icke-katolska kyrkor. Lutherska världssamfundet och Katolska kyrkan har skrivit under en gemensam deklaration om rättfärdiggörelseläran. Vad är Hultmans samfund, pingströrelsen, beredda att ändra för enhetens skull? Är man beredd att erkänna att omdop och underkännanden av barndop är ett lika stort hinder för den kristna enheten som en exkluderande nattvardssyn?

Nattverdoblater uten hvetemel?

Torkild Masvie i Messiaskirken i Oslo skriver i Dagen – i et leserinnlegg og i en artikkel som jeg siterer fra her) at Den norske kirke det siste visst har brukt oblater (som vi katolikker kaller hostier) uten noe hvetemel;

I Dagen mandag skriver Masvie at de fleste norske menigheter de siste åra har brukt hvetefritt nattverdbrød. Det mangler enhver forbindelse til brødet Jesus brukte da nattverden ble innstiftet, og forbindelsen til hvetekornet som faller i jorden for å dø – altså Jesus selv – blir borte, mener han.

Kirkemøtet i Den norske kirke vedtok i april 2011 at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie, for å ivareta folk med cøliaki. …..

Det var visst også ganske vanskelig å få klar beskjed om oblatenes innehold:

Masvie har jobbet hardt for å få informasjon om oblatenes innhold. På nettet fant han ingen opplysninger, og Dagen får hos Oblatbakeriet beskjed om at oppskriften er hemmelig.

Men Masvie ga seg ikke og slo seg ikke til ro med at oblatene han selv delte ut til dem med cøliaki, hadde et innhold som var akseptabelt for menighetens sakramentforvaltning. Han ville vite mer.

– I slutten av januar fikk vi etter masse forsøk tak i informasjon. Det var da jeg fikk se at oblatene består av ris, potet, mais og sukker at jeg fikk sjokket. For oblatene inneholder ingenting med forbindelse til hvetebrødet Jesus delte under nattverden, sier Masvie.

Han fikk ingen informasjon tilsendt, men møtte personlig opp på Oblatbakeriet på Diakonissehuset i Oslo. Der fikk han avfotografere dataskjermen der ingrediensene var listet opp. Dagen har fått bildet Masvie tok og hvor det står at oblaten inneholder blant annet rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.

Vi katolikker regner nattverden som ugyldig hvis det ikke brukes brød av hvete og vin av druer. Riktignok kan vi bruke glutenreduserte hostier, som mennesker med glutenintoleranse kan be om.

Kardinal Kaspers foredrag om ekteskapet

Kardinal Kasper holdt et langt foredrag om ekteskapet for en stort antall kardinaler, i Vatikanet 20. februar. Det gikk ikke lang tid før hele foredraget nådde pressen, og siden er det blitt diskutert ganske så grunding – mest fordi kardinal Kasper gjerne ville finne en løsning slik at skilte og gjengifte katolikker likevel kunne motta nattverden. Denne artikkelen av professor Robert Fastiggi i Detroit, USA,tar på en interessant måte opp hele innholdet i foredraget, og jeg tar med noen utdrag under:

…. In his March 5, 2014 interview with the Italian newspaper, Corriere della Sera, Pope Francis was asked about the Cardinal’s presentation. The Holy Father remarked that Cardinal Kasper had given “a most beautiful and profound presentation” (una bellissima e profonda presentazione). He indicated, though, that section five of the Cardinal’s talk is likely to generate an intense discussion, which we should not fear because it can lead to theological and pastoral growth. …

… Cardinal Kasper provides a very rich anthropological and biblical synthesis of the theology of marriage. He also takes note of the many challenges facing the Church with regard to the present state of marriage and family life. His address is divided into five parts with two appendices. The five sections are: 1) the family in the order of creation; 2) the structures of sin in the life of the family; 3) the family in the Christian order of redemption; 4) the family as domestic Church; and 5) the problem of the divorced and remarried.

I agree with Pope Francis that there are many beautiful insights about marriage in this presentation, especially in the first four sections. Cardinal Kasper highlights the foundation of marriage in the natural law (section 1); the importance of children (section 2); the family as the fundamental cell of society and a school of the virtues (section 3); the Church’s need for the family and the family’s need for the Church (section 4). In my opinion, these first four sections provide a very beautiful synthesis of the key points of the Catholic theology of marriage.

The fifth section of Cardinal Kasper’s address is the most controversial. In this section he discusses the difficulties faced by Catholics who are divorced and remarried civilly. He affirms the indissolubility of sacramental matrimony and the impossibility of a new marriage while the other spouse is still living. He describes this as “part of the tradition of the binding faith of the Church and it cannot be abandoned or dissolved by an appeal to a superficial comprehension of a cheap type of mercy.” Nevertheless, the Cardinal wonders whether the door might be open to further development regarding the pastoral care of the divorced and remarried without abandoning the binding tradition of the faith. By way of comparison, he mentions how Vatican II was able to develop the Church’s response to the questions of ecumenism and religious freedom without violating traditional doctrine. In this regard, Cardinal Kasper suggests that divorced and remarried Catholics can be allowed to receive Holy Communion in individual cases under certain conditions after an appropriate penance. …

I denne artikkelen problematiseres spesielt fire punkter i kardinal Kaspers foredrag:

1) The move beyond Church tribunals: Cardinal Kasper states that it is not divine law (iure divino) that cases of the divorced and remarried must only be handled by juridical means. He wonders whether the bishop might not entrust these cases to a priest with pastoral and spiritual experience as a type of penitentiary or episcopal vicar. This evasion, though, of the Church’s juridical process seems to have many potential dangers. If the priest is going to make a declaration of nullity of the prior putative marriage, on what basis can he make this judgment other than through the Church’s canon law? ….

2) The need to move from general rules to the consideration of the unique situation of the human person ….

3) The ancient Church provides examples of allowing the divorced and remarried to be re-admitted back to ecclesial communion and the Eucharist. ….

4) The Catholic Church has never rejected the practice of the Eastern Orthodox on allowing divorce and remarriage. ….

Ekmann begrunner selv hvorfor han blir katolikk

”Sedan millennieskiftet har jag och min hustru Birgitta på olika sätt kommit i kontakt med den vitala katolska kyrkan. Steg för steg har det lett fram till en omprövning av vår övertygelse och vår kyrkliga praxis. Vi lämnar nu Livets Ord för att denna vår bli upptagna i den katolska kyrkan.”

Slik innledes et leserinnlagg av Ulf Ekman i Dagens Nyheter i går, der han ganske grundig forklarer hvorfor han og hans kone nå blir katolikker. Og jeg oppfatter det slik at det er (det katolske) synet på Kirken som Jesus innstiftet og på den apostoliske suksesjon som ble det mest avgjørende – som det var for meg for 20 år siden. Slik avslutter Ekman nemlig sitt innlegg:

… det är också sant att Jesus efterlämnade en Kyrka med apostoliskt ursprung, det som Nya Testamentet kallar för Kristi kropp. Denna synliga, konkreta Kyrka har en historisk kontinuitet från Jesu och apostlarnas tid, genom hela historien tills han kommer tillbaka.

Var finns då Kyrkan i all denna moderna flora av olika kristna grupperingar? Varför inte nöja sig med att bara låta alla blommor blomma? Naturligtvis finns Kyrkan på olika sätt närvarande hos alla Jesustroende. Men jag började inse att autenticiteten och fullheten av denna Kyrka och dess konkreta uttryck igenom historien finns i den katolska kyrkan. Denna insikt kom genom en djupare förståelse av Kyrkans sakramentala dimension och dess fasthållande av en autentisk auktoritet som kan avgöra och vägleda i både lärofrågor och moraliska frågor.

Tillsammans insåg min hustru och jag att den enhet mellan kristna som vi längtade efter fordrade att vi själva förenades med den Katolska kyrkan, som har funnits allt ifrån apostolisk tid. Vi hade kommit till den punkt då vi måste ta konsekvenserna av detta. Den Katolska kyrkans bevarande av den kristna tron, det rika sakramentala livet och hennes moraliska fasthet och djupt kärleksfulla barmhärtighet mot de allra fattigaste, de sjuka och de ofödda inger oss stor respekt och en stor längtan efter att få förenas med henne. Detta blev till sist en samvetsfråga för oss.

Detta är orsaken till en stor förändring i våra liv och i vår trosutövning, och innebär att min hustru och jag nu lämnar Livets Ord för att denna vår bli upptagna i den katolska kyrkans gemenskap. Det är en stor glädje för oss och har lett oss till att uppskatta vår Herre Jesus Kristus och hans Kyrka ännu mycket mer.

Katolikker må alltid gifte seg med tillatelse fra Kirken

Hvis en katolikk ikke gifter seg i Den katolske Kirke (eller i alle tilfeller med tillatelse fra Kirken) regnes han/hun ikke som gyldig gift, men for protestanter (og medlemmer i andre trossamfunn) gjelder ikke en slik ekstraregel – som ble innført ved konsilet i Trent. (Jeg lærte selv om dette da jeg var på katolsk presteseminar i London året 1997-98, i lutherske prestestudier tas ikke ekteskapet opp i noen særlig grad.) Den kjente kirkerettseksperten Edward Peters skriver i et blogginnlegg (som delvis handler om noe annet) følgende:

For more than 50 years, a quiet undercurrent of (if I may put it this way) solidly Catholic canonists and theologians has been questioning whether canonical form—a remedy that nearly all would agree has outlived the disease it was designed to cure (clandestine marriage)—should be still be required for Catholics or whether the price of demanding the observance of canonical form has become too high for the pastoral good it might serve.

Canonical form is an immensely complex topic. It has huge ramifications in the Church and it has major reverberations in the world. I am not going to discuss those here. But if the upcoming Synod on the Family and Evangelization is looking for a topic that needs, in my opinion, some very, very careful reconsideration, that topic would be the future of canonical form for marriage among Catholics. There is still time to prep the question for synodal discussion.

I et senere innlegg skriver han mer om hvorfor bispesynoden om ekteskapet til høsten bør ta opp dette temaet – i 9 punkter. Og han begynner på denne måten:

1. Canonical form, as a requirement for the validity of marriage, is only about four hundred years old; it has been universally demanded in the Church for less than 100 years. By far the greater part of Church history did not know canonical form.

2. Canonical form was hotly debated at Trent; there were serious sacramental and canonical objections raised to imposing form.

3. Canonical form was effective at eliminating clandestine marriage in places where the requirement was imposed. Whether clandestine marriage is still a great social problem is obviously a question. …. ….

«Vær samstemte i Kirken»

Til matutin denne søndagen leste vi fra «Brevet til efeserne» av den hellige Ignatius, biskop av Antiokia og martyr.

Samklang i enighet

Måtte jeg alltid få ha glede av dere, dersom jeg er verdig. Det er verdig og rett på alle måter å forherlige Jesus Kristus, han som har herliggjort dere, slik at dere kan være forenet i felles lydighet mot biskopen og presteskapet, og slik være helliget i alt.

Jeg gir dere ikke noen befalinger, som om jeg skulle være noen. For selv om jeg er lenket for Navnets skyld, er jeg ennå ikke blitt fullkommen i Jesus Kristus. Det er først nå at jeg begynner å være disippel, og det er som deres medelev jeg taler til dere. Det er jeg som burde salves av dere med tro, tilrettevisning, tålmodighet og overbærenhet. Men siden kjærligheten til dere ikke tillater meg å tie, har jeg altså satt meg fore å formane dere slik at dere handler i samsvar med Guds vilje. For Jesus Kristus, han som er livet for oss alle, er Faderens vilje. På samme måte er biskopene over hele jorden innsatt i Jesu Kristi vilje. Derfor er det riktig av dere å gjøre slik biskopen vil, slik dere jo også gjør. Deres presteskap, som bærer sitt navn med rette og er Gud verdig, er like samstemt med biskopen som strengene på en harpe. Jesus Kristus lovsynges ved deres enighet og innbyrdes kjærlighet. Ja, dere må alle sammen være et kor som er samstemt i enighet, tar tonen fra Gud og med en røst synger for Faderen gjennom Jesus Kristus, slik at han både kan høre dere og forstå at dere er hans Sønns lemmer ved de gode gjerninger dere gjør. Det er dere altså til stor nytte å leve i uklanderlig enhet, slik at dere alltid kan ha del i Gud. Siden jeg en kort stund kunne nyte godt av samværet med deres biskop — ikke på det rent menneskelige, men på det åndelige plan — priser jeg dere desto lykkeligere som til stadighet lever inderlig forenet med ham, slik Kirken er forenet med Jesus Kristus og Jesus Kristus med Faderen, slik at alt kan være samklang i enhet.

Ta ikke feil! Den som befinner seg utenfor helligdommen, går glipp av Guds brød. Dersom en eller to menneskers bønn har så stor kraft, hvor stor makt har da ikke biskopens og hele Kirkens? Den som ikke kommer dit hvor alle kommer sammen, han opptrer hovmodig og har allerede dømt seg selv. For det står skrevet: «Gud bekjemper de hovmodige.» La oss da legge vinn på ikke å gå biskopen imot, slik at vi er lydige mot Gud.

Katolsk-luthersk seminar om dokumentet «From Conflict to Communion»

Nylig (3/12) deltok jeg på et katolsk-luthersk seminar om dokumentet «From Conflict to Communion». Professor Turid Karlsen Seim holdt et foredrag om prosessen bak dette dokumentet – interessant spesielt fordi hun selv var med på arbeidet med dokumentet, og kunne fortelle hvor vanskelig arbeidet hadde vært. (Også interessant fordi det nå er 7 1/2 år siden jeg studerte økumenikk ved Angelicum i Roma, og var ganske så opptatt av den katolk-anglikanske og den katolsk-lutherske dialogen.)

Før møtet lastet jeg ned og leste dokumentet som katolikker og lutheranere har utarbeidet for å markere reformasjonsmarkeringa i 2017 – LES DET HER. Lutheranerne vi nok helst kalle det et jubileum, noe som blir vanskeligere for oss katolikker, selv om tanken er makerkere Luthers teser i Wittenberg sammen 500 år etter at de ble hengt opp.

Av dokumentets seks kapitler (se under) syns jeg de historisk perspektivene i kapittel 2 og 3 var de mest interessant – endelig forstår lutheranere og katolikker hva som skjenne fra 1517-1540 mye mer på samme måte. Gjennomgangen av den tidligere dialogprosessen i kapittel 4 er også nyttig.

Slik er hovedtrekkene i dokumentet:

Chapter I
Commemorating the Reformation in an Ecumenical and Global Age (4–15)

The character of previous commemorations
The first ecumenical commemoration
Commemoration in a new global and secular context
New challenges for the 2017 commemoration

Chapter II
New Perspectives on Martin Luther and the Reformation (16–34)

Contributions of research on the Middle Ages
Twentieth-century Catholic research on Luther
Ecumenical projects preparing the way for consensus
The importance of ecumenical dialogues

Chapter III
A Historical Sketch of the Lutheran Reformation and the Catholic Response (35–90)

What does reformation mean?
Reformation flashpoint: controversy over indulgences
Luther on trial
Failed encounters
The condemnation of Martin Luther
The authority of Scripture
Luther in Worms
Beginnings of the Reformation movement
Need for oversight
Bringing the Scripture to the people
Theological attempts to overcome the religious conflict

Chapter IV
Basic Themes of Martin Luther’s Theology in Light of the Lutheran-Roman Catholic Dialogues (91–218)

Structure of this chapter
Martin Luthers’s medieval heritage
Monastic and mystical theology
Justification
Eucharist
Ministry
Scripture and tradition
Looking ahead: The gospel and the church
Towards consensus

Chapter V
Called to Common Commemoration (219–237)

Baptism: The basis for unity and common commemoration

Chapter VI
Five Ecumenical Imperatives (238–245)

Spørreundersøkelse fra Vatikanet

De siste ukene er det i mange land dukket opp spørreundersøkelser som forberedelse til en ekstraordinær bispesynode om familien i Vatikanet i oktober 2014. For Norges del ble denne spørreundersøkelsen lagt ut på nett for et par dager siden. En ganske stor gruppe mennesker (Geistlig – Tilknyttet avdeling i bispedømmet – Tilknyttet råd, kommisjon eller utvalg i bispedømmet – Ordensmedlem – Menighetsrådsrepresentant – Forelder – Kateket – Lærer ved katolsk skole – Annet (Spesifiser)) er blitt spurt om å svare på 39 spørsmål. Og andre interesserte kan svare på 10 enklere spørsmål.

Noen katolikker ser dette som en mulighet til å fortelle Kirken at den er for streng når det gjelder synet på seksualetikk og ekteskap – det har jeg selv hørt flere ganger – men disse har misforstått hva undersøkelsen handler om. For å illustrere det, kan jeg trykke de to første spørsmålene i den store undersøkelsen:

1. Om formidlingen av hva Den hellige skrift og Kirkens læreembete forkynner vedrørende familien
a) Hva kjenner folk til i dag av hva Kirken sier om familiens verdi på grunnlag av Bibelen, Gaudium et spes, Familiaris consortio og andre postkonsiliære dokumenter fra Kirkens læreembete? På hvilken måte blir våre troende instruert i hvordan de skal leve familielivet i samsvar med Kirkens lære?
b) I de tilfeller der Kirkens lære er kjent, blir den fullt ut akseptert? Forekommer det vanskeligheter med å praktisere den? I så fall hvilke?
c) Hvordan formidles Kirkens lære innenfor de pastorale programmer på nasjonalt, bispedømme- og menighetsnivå? Hva slags katekese gjennomføres om familien?
d) I hvilken utstrekning – og spesielt: under hvilke former – er denne læren faktisk kjent, akseptert, avvist og/eller kritisert i miljøer utenfor Kirken? Hvilke kulturelle faktorer er det som hindrer full tilslutning til Kirkens lære om familien?

2. Om ekteskapet i følge naturretten
a) Hvilken stilling har naturrettsbegrepet i samfunnskulturen, det være seg på institusjonelt, utdannelsesmessig eller akademisk nivå, og blant folk flest? Hvilke antropologiske syn ligger til grunn for diskusjoner om det naturgitte fundament familien bygger på?
b) Er naturrettsbegrepet i forbindelse med foreningen mellom mann og kvinne allment akseptert blant de døpte?
c) Hvordan utfordres – teoretisk og praktisk – naturrettsprinsippet for foreningen mellom mann og kvinne med tanke på hvordan familier stiftes og/eller blir instruert? Hvordan blir det fremlagt og utdypet i samfunnsmessige og kirkelige organer?
d) Når ikke-praktiserende katolikker eller erklærte ikke-troende ber om å feire bryllup (i Kirken),
hvordan bør de pastorale utfordringer som følger av dette håndteres?

Ganske dyptgående og kompliserte spørsmål, ikke sant? De ti kortere spørsmålene (som forøvrig er laget her i Norge) er enklere, og lyder slik:

A. Hvordan kan Kirkens lære om ekteskap og familie gjøres bedre kjent blant de troende, og hvordan kan unge forberedes på ekteskap og familieliv i vår tid?
B. Hva er de vanligste problemstillinger familier støter på når de skal etterleve Kirkens lære om ekteskap og familie?
C. Hvordan kan par og familier trekkes mer aktivt inn i Kirkens liv? Hvordan kan Evangeliet forkynnes mer levende og relevant for ektefolk og familier?
D. Hvilke vellykkede former for familierettede tiltak i kirkelig regi er særlig verdt å gå videre med?
E. Hvilke årsaker ligger bak det økte antallet samboerskap blant unge katolikker?
F. Hvordan forklares Kirkens sakramentspraksis overfor skilte og gjengifte? Hvilke hensyn bør Kirken være særlig oppmerksom på i sin pastoralomsorg for samboere, skilte og gjengifte?
G. Hva oppfatter legfolk som de største vanskelighetene forbundet med de kirkerettslige prosesser med å få ekteskap erklært ugyldige?
H. Hva kunne dere ønske dere av tiltak (åndelige og praktiske) lokalt og sentralt for å øke småbarnsfamiliers mulighet til å delta i Kirkens liv?
I. Hvordan kan Kirken gjøre livsvern – læren om menneskets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død – bedre kjent, både blant de troende og i det offentlige rom?
J. På hvilke måter kan Kirkens legfolk i dag arbeide for økt anerkjennelse av verdiene som omsorgsarbeid tilfører samfunnet, med tanke på organisering av arbeidslivet, velferdsordninger, familiepolitikk, osv?

Besøk gjerne denne nettsiden, og svar på spørsmålene!

450 år siden Tridentinerkonsilet ble avsluttet – det gjelder fortsatt

Selvfølgelig gjelder alle ting som ble vedtatt ved konsilet i TRENTO fortsatt – selv om media ser ut til å tro at Pave Frans skal forandre Kirken radikalt og lempe på dens mange strenge krav, etc. 4. desember er det 450 år siden konsilet i Trent ble avskuttet, og i den forbindelse har pave Frans skrevet en tekst (på latin) som jeg her gjengir utdrag fra – der han også slutter seg til den kontinuitetsforståelsen (av alle konsiler, også Vaticanum II) som pave Benedikt argumenterte så tydelig for:

… Sancta Ecclesia huius temporis amplissimam Tridentinam doctrinam etiamnum redintegrat et meditatur. Etenim «interpretatio renovationis» quam Praedecessor Noster Benedictus XVI anno MMV coram Curia Romana explicavit haud minus ad Tridentinum quam ad Vaticanum Concilium refert. Enimvero hic modus interpretandi nitidiore sub luce ponit unam praeclaram Ecclesiae proprietatem quam Ipse Dominus illi impertitur: «Ea videlicet est unum `subiectum’ quod, saeculis decurrentibus, crescit ac augetur attamen semper idem manet. Ea itaque est unum subiectum peregrinantis Populi Dei» (Sermo ad Curiam Romanam Natali in tempore Domini). …

Father Z. skriver om dette og oversetter brevets to første avsnitt til engelsk:

Since the 450th anniversary of the day on which the Council of Trent drew to its favorable end, it is fitting that the Church recall with readier and more attentive eagerness the most rich doctrine which came out of that Council held in the Tyrol. It is certainly not without good reason that the Church has for a long time given such great care to that Council’s decrees and canons which are to be recalled and heeded, seeing that, since extremely grave matters and questions sprang up in that period, the Council Fathers employed all their diligence so that the Catholic faith should come into clearer view and be better understood. Without a doubt as the Holy Spirit inspired and prompted them, it was the Fathers’ greatest concern not only that the sacred deposit of Christian doctrine be defended, but also that mankind be more brightly illuminated, in order that the saving work of the Lord could be diffused throughout the entire globe and the Gospel be spread through the whole world.

Harking closely to the same Spirit, Holy Church in this age renews and meditates on the most abundant doctrine of the Council of Trent. In fact, the “hermeneutic of renewal” which Our Predecessor Benedict XVI explained in 2005 before the Roman Curia, refers in no way less to the Council of Trent than to the Vatican Council. To be sure, this mode of interpretation places under a brighter light a beautiful characteristic of the Church which is taught by the Lord Himself: “She is a ‘subject’ which increases in time and develops, yet always remaining the same, the one subject of the journeying People of God” (Address of His Holiness Benedict XVI to the Roman Curia offering them his Christmas greetings – 22 December 2005). …

Kardinal Koch skriver i L’Osservatore Romano om Vatikankonsilet

Kardinal Koch roser også erkebiskop Marchetto og hans kontinuitest-teksning mht Vatikanekonsilet når i L’Osservatore Romano for 12/11 skriver (les det på italiensk her) følgende (en rask oversettelse til norsk av undertegnede):

Hvor man omfavner tradisjon og fornyelse

Ekklesiologien, spesielt forholdet mellom primatet og episkopatet, og det annet Vatikankonsil er de tre viktigste delene av boken, som inneholder ulike essays i ære for erkebiskop Agostino Marchetto, og samtidig dokumenterer knutepunkter i hans historiske verk, teologisk og kanonisk, og bør forstås som reaksjoner på hans arbeid, som er vidtrekkende. Ikke bare kombinerer det historie, teologi og kirkerett, men det vurderer også disse temaene i forhold til hverandre.
Dette gjelder fremfor alt med hensyn til innsats gjort av Monsignor Marchetto i favør av en adekvat tolkning av av Det annet Vatikankonsil, og særlig av dets dokumenter, noe som det er tydelig i hans to bøker, Il concilio Vaticano II, Contrappunto per la sua storia ( Libreria Editrice Vaticana, 2006 ), som er den første historien om historieskriving om Vatikanet og Il concilio Vaticano II. Per la sua corretta ermeneutica (Libreria Editrice Vaticana, 2012), som tar opp og utdyper en hermeneutikk av reformen støttet av pave Benedikt XVI – disse sier at den sanne reform av Kirken består i vellykket samspill på ulike nivåer, mellom kontinuitet og diskontinuitet.

Denne satsingen har absolutt ikke mistet noe av sin relevans nå som vi minnes den femtiende årsdagen for begynnelsen av Det annet Vatikankonsil. Tvert imot har det blitt enda mer presserende, spesielt hvis vi husker på trender som lenge dominerte forståelsen av denne viktige begivenheten, der man ser på konsilet som et brudd med Kirkens tradisjon. En slik bruddstenkning, og den ser man to steder; på den ene siden hos progressive strømninger som ser konsilet som avslutningen av forrige kirkelige tradisjon og begynnelsen på noe nytt. Vi ser også at noen ønsker å bryte med tradisjonen Vatikanet på motsatt side, fra rn tradisjonalistisk strøm, som beskylder konsilet for å ha gitt fødsel til en ny kirke, som ikke lenger er lik med den som eksisterte frem til da.

Det er derfor ingen tilfeldighet at disse to ekstreme tendenser, allerede på et språklig nivå, er enige om å lage et skille mellom den pre-konsiliære og den post-konsiliære Kirken, som om Kirken var ikke lenger den samme før og etter konsilet. Forskjellen mellom de to trendene er at mens den progressive empatisk støtter en hermeneutikk av diskontinuitet og brudd, favoriserer den tradisjonalistiske hermeneutikken en ahistorisk kontinuitet, som med referanse til Det annet Vatikankonsil vurderer dette hermeneutisk som et brudd. Fra begge perspektiver regnes ikke Vatikankonsilet lenger som en del av Kirkens levende tradisjonen, men som noe eksisterte tidligere, men som nå er avsluttet.

Kurt Koch

Hvordan skal Vatikankonsilet best forstås?

Jeg leser i kveld at pave Frans har skrevet et brev til erkebiskop Marchetto, der han takker ham for hjelp til å forstå Vatikankonsilet korrekt, og ønsker erkebiskopen lykke til videre med sitt arbeid. Slik skriver paven:

Dear Archbishop Marchetto,

With this letter I want to be present with you and unite myself to the presentation of the book “Primato pontificio ed episcopato. Dal primo millennio al Concilio ecumenico Vaticano II” (Pontifical primacy and the epicopacy: from the first millennium to the Second Vatican Ecumenical Council) Please consider me present in spirit. ….

You have manifested this love in many ways, including correcting an error or imprecise comment on my part – and I thank you for that from my heart – but above all it is manifest in all its purity in the studies on the Second Vatican Council. I once told you, dear Archbishop Marchetto, and today I wish to repeat it, that I consider you to be the best interpreter of the Second Vatican Council. I know that this is a gift from God, but I also know that you made it bear fruit. ….

Jeg har skrevet om erkebiskop Marchettos studier om konsilet flere ganger tidligere, bl.a. siterte jeg i januar 2011 følgende om boka The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council :

This important study by Archbishop Agostino Marchetto makes a significant contribution to the debate that surrounds the interpretation of the Second Vatican Ecumenical Council. Archbishop Marchetto critiques the Bologna School, which, he suggests, presents the Council as a kind of ‘Copernican revolution’, a transformation to ‘another Catholicism’. Instead Marchetto invites readers to reconsider the Council directly, through its official documents, commentaries, and histories.

OPPDATERING:
Fredag leser jeg også at Zenits italienske sider skriver om dette. Der kalles erkebiskop Marchetto (av paven) «La considero il migliore ermeneuta del Concilio».

Pave Frans overlater den teologiske debatten til andre

Etter at jeg skrev om erkebiskop Müllers artikkel om gjengifte, leste jeg hos www.chiesa om det de mener er Pave Frans’ (Bergoglios) preferanser/ innstilling/ strategi:

To his studies Pastor Bergoglio preferred the care of souls. And today he is doing the same: he is leaving to others the exposition of doctrine. As in the case of communion for the divorced and remarried. …

Bergoglio has never been a theologian, much less an academic. Among the theologians he says that he likes Henri De Lubac and Michel de Certeau. But not because he has assimilated the overall positions of the two, which moreover are very different. He almost always cites only one of De Lubac’s books, «Meditations on the Church,» and almost always only one passage from this: that against the «worldliness» of the Church.

Also as pope he is above all a man of action, of pastoral action. Those who have known him up close and have been friends with him for years – like the twenty interviewed for the book by Alejandro Bermúdez – see in him exceptional qualities of command and noteworthy strategical abilities. None of his actions, none of his words, is ever left to chance. And his priority is the pastoral care of the «people» entrusted to him, who since he has become pope have been extended to the whole world.

His preaching is intentionally suited to this profile. It is primarily addressed to the common people, to the weak in faith, to the sinners, to the faraway. Not as a whole, but as if the pope would like to speak one-on-one with each of them. ….

….

Katolske presters identitet angripes

The prefect of the Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith, Archbishop Gerhard Ludwig Müller, has lamented a Protestantization of the image of the Catholic priest. Catholics are no longer aware that there is an “essential difference” between the ordained priest and, as Protestants call it, the priesthood of all believers. The Vatican daily “L‘Osservatore Romano” published the piece by Müller on Thursday, October 31, a day of historical importance for the Protestant Reformation. The text consists of excerpts from a speech the archbishop gave on Wednesday in Palermo for the introduction of the 12-volume collected writings of Joseph Ratzinger/Benedict XVI in Italian.

Müller gave as a reason for the current crisis in the priesthood the opening of Catholicism to Protestant scripture scholarship of the 1950s and 1960s, without recognizing the prejudices contained therein. This allowed the radical critique of cult and the priestly mediator role to enter into Catholicism. Furthermore, the biblical foundation of the priesthood was called into question. ….

Dette interessante innlegget kan leses her – med en hel del kommentarer som kritiserer erkebiskopen.

Pave Frans snakker mye om Satan

I First Things kan vi lese en artikkel om hvor ofte, hvor mye og hvordan pave Frans snakker om Satan og hvordan han arneider:

In 1972, on the feast of Sts. Peter and Paul, Pope Paul VI delivered a sermon that startled the world. Describing the chaos then consuming the post-conciliar Church, he lamented: “From some fissure the smoke of Satan has entered the temple of God.”

William Doino Jr.Paul’s words were a warning to all who, taken with the “spirit of Vatican II”—rather than the Council’s actual teachings—had fallen under the sway of dark spirits. But Catholic dissidents didn’t want to be criticized, much less told they might be assisting the devil. So they struck back—with sarcasm, ridicule and contempt. One of Paul’s biographers describes their reaction: Cartoonists refurbished their stock of clichés, producing cloven hoofs, long sinuous tails, ugly contorted faces and terrifying implements of torture. For the cartoonists Paul VI was definitely not a modern man.

Neither, as we’ve come to learn, is Pope Francis—if by “modern” we mean an abandonment of the supernatural, and a flight from Christianity’s most challenging teachings. Like his venerable predecessor, Francis has made it a point to draw the world’s attention to the wiles of the devil. But whereas Paul waited nearly ten years to speak so dramatically about Satan, Francis took only a day.

Within twenty-four hours of being elected, the new pope declared: “When one does not profess Jesus Christ—I recall the phrase of Leon Bloy—‘Whoever does not pray to God, prays to the devil.’” The following day, Francis continued: “Let us never give in to pessimism, to that bitterness that the devil tempts us with every day.” In his homily for Palm Sunday, he spoke of problems which appear insurmountable: “In this moment the enemy, the devil, comes, often disguised as an angel, and slyly speaks his word to us. Do not listen to him!”

…….

Les gjerne videre her.

Å holde sammen det gamle og det nye er det vanskeligste

Jeg møtte P. John Berg, superior i FSSP, i Sveits i mars 2012 og fikk et veldig godt inntrykk av ham. Etter at jeg møtte ham – i fjor sommer – ble han gjenvalgt som superior for 7 nye år. Jeg leser nå om det foredrag han holdt i USA nylig, der snakket han om kontinuitetens hermenutikk og sa bl.a.:

13juni_fr_berg

At the invitation of the Charlotte Latin Mass Community, Fr. John Berg, Superior-General of the FSSP, spoke on “Ephesus, Vatican II, and the Year of Faith,” and he compared different aspects of these two ecumenical councils in light of the Year of Faith. Fr. Berg also discussed various issues related to the Mass and Traditions of the Church, and accepted questions following the talk.

The talk lasted a little more than an hour and addressed many salient points about the founding principles of the Fraternity of St. Peter, which was based, in part, on the Protocol of 5 May 1988. … …

Father Berg also outlined problems that arose after the Second Vatican Council, as theologians on both the left and the right radicalized one another. In the end those on the right came to the conclusion that the documents of the Council should be read as a break with the pre-conciliar Church (a “hermeneutic of rupture”), while those on the left, in their triumphalism, reached the same conclusion, seeing the documents of the Council as a radical departure which thankfully left behind the pre-conciliar Church. In this common conclusion, both parties ultimately decided not to do the more difficult work of finding the “hermeneutic of continuity,” which Pope Benedict XVI said must be present. He then reviewed the solutions offered by Pope Benedict XVI to these problems, as well as the many gifts to the Church provided during his pontificate.

Reformer i Kirken?

Danske Katolsk Orientering skriver om den tyske erkebiskopen Robert Zollitschs uttalelse om muligheten for kvinnelige diakoner, at dette skaper forvirring om (preste)embedets karakter. De skriver:

… Ifølge nyhedssitet thelocal.de (se her) afspejler Zollitschs udtalelse et årelangt ønske hos de tyske katolikkers centralkomité om at tillade kvindelige diakoner. I samme forbindelse udtalte ærkebiskoppen, at Den katolske Kirke er nødt til at reformere sig for at genvinde sin troværdighed og styrke.

Konferencen drøftede også muligheden for at tillade gengifte at bestride stillinger i kirkeligt regi, fx menighedsråd, og give dem mulighed for at modtage kommunion og bodens sakramente. ….

Zollitsch’ ønske om oprettelsen af et diakonat for kvinder blev dog hurtigt imødegået af flere af hans tyske kolleger. En talsmand for kardinal Reinhard Marx af München, som pave Frans har udpeget til at sidde i sit nye rådgivningsorgan, udtaler, at ordinerede kvindelige diakoner ”ikke er på agendaen”.

Og biskop Rudolf Voderholzer af Regensburg har udtalt, at diakonembedet er uløseligt knyttet sammen med præste- og bispeembedet og ordinationens sakramente, og ”traditionen om at kun mænd kan ordineres bygger på Bibelen”.

Kvinnelige diakoner tror ikke jeg personlig at vi kommer til å få. Og at «gjengifte ikke kan motta kommunion eller botens sakramente» er det faktisk noen katolikker som ikke kjenner til.

The Stripping of the Altars – i England på 1500-tallet

duffy_stripping_altars

Jeg har nå lest 2/3 av Eamon Duffys bok «The Stripping of the Altars». Jeg er ferdig med første halvdel av boka, som tar for seg kirkelig og liturgisk praksis i England fram til 1530, og kommet et stykke inn i hva som skjedde etter kong Henriks brudd med paven, lest om flere av reformene (men det var ganske uklart de første årene om de protestantiske tendensene kom til å føre fram til endelige resultater. Jeg har bl.a. lest at hl Thomas Beckets relikvier i Canterbury var blitt ødelagt; graven åpnet, beina knust og spredd for alle vinder. Slik skriver Wikipedia om denne viktige boka:

…. The main thesis of Duffy’s book is that the Roman Catholic faith was in rude and lively health prior to the English Reformation. Duffy’s argument was written as a counterpoint to the prevailing historical belief that the Roman Catholic faith in England was a decaying force, theologically spent and unable to provide sufficient spiritual sustenance for the population at large.

Taking a broad range of evidence (accounts, wills, primers, memoirs, rood screens, stained glass, joke-books, graffiti, etc.), Duffy argues that every aspect of religious life prior to the Reformation was undertaken with well-meaning piety. Feast days were celebrated, fasts solemnly observed, churches decorated, images venerated, candles lit and prayers for the dead recited with regularity. Pre-Reformation Catholicism was, he argues, a deeply popular religion, practiced by all sections of society, whether noble or peasant. Earlier historians’ claims that English religious practice was becoming more individualised (with different strata of society having radically different religious lives) is contested by Duffy insisting on the continuing ‘corporate’ nature of the late medieval Catholic Church, i.e. where all members were consciously and willingly part of a single institution.

Much previous historical work on the Reformation, says Duffy, assumed it was a straightforward progression from the decaying Catholicism to the more morally pure but also more functional Protestantism. Duffy acknowledges that his thesis demands explanation of how, given the popularity of Catholicism, Protestantism was able to wipe away centuries of accumulated tradition, and do so in an incredibly short space of time. Duffy does this by proposing what he feels are a number of salient explanations — the political power of the militant Protestant clergy undertaking visitations to England’s parishes and that continued loyalty to the monarch allowed the word of the King to play a significant role in influencing public behaviour. Duffy also articulates the fact that while Catholics had the capability of rebelling against laws and edicts it was difficult for such rebellion to be sustained; there were simply no concepts of revolution or working-class solidarity by which Catholics could provide continued resistance to unpopular events.

The second part of Duffy’s book concentrates on the accelerated implementation of Protestantism in the mid sixteenth century. It charts how society reacted to Henrician, Edwardian and Elizabethan reform and the changes in religious practice this entailed. Duffy uncovers a succession of records, notes and images that individually reveal an assortment of changes to liturgy and custom but taken together build up to demonstrate a colossal change in English religious practice.

So we see how candlesticks and church plate had to be melted down and sold off, altar tables removed, rood screens defaced or torn down and chasubles unstitched. How walls were whitewashed, relics discarded and paintings of saints hidden in parishioners’ houses. And we also read how the other aspects of the Catholic community, such as the guild groups or particular local feast days, quickly collapsed without the economic or religious practices on which they depended. It was a painful process for Catholics, and Duffy vividly illustrates the confusion and disappointment of Catholics stripped of their familiar spiritual nourishment. …

Eamon Duffy: Om prestene, deres opplæring og tjeneste

Eamon Duffy kjenner kirkehistorien svært godt, og skriver i sin artikkelsamling «Faith of Our Fathers» om hvordan prestene hadde vært i middelalderen, og hvordan dette forandret seg med motreformasjonen:

The humble massing-priest of the Middle Ages, a sort of spiritual plumber called in only to do a job and paid off at the servant’s entrance, had acquired a mystique formerly limited to the religious. In the process, the priesthood was monasticized — clerical training, clerical dress, clerical culture, clerical spirituality were all designed to mark off the priest’s vocation and state of life as unique, mysterious, awesome in its responsibility and privilege. Friendships between priests and their parishioners were discouraged (only partly in the interests of maintaining celibacy). The priest was indeed like Melchizedek, without parentage, without roots, a man apart from other men (and especially women!).

It was a noble ideal, and carried with it the notion of the priest as lonely spiritual warrior or explorer, spending long days and nights on his knees, suffering for his people, enduring loneliness and spiritual pain for their sakes. …

I dag har mange (mest typisk for 70- og 80-tallet) enda et ideal for hvordan prestene skal være:

By contrast, we increasingly demand of our clergy that they should be animators, not masters, that they should be approachable, friendly, involved, on first-name terms. There is often among lay people a cruel naïveté about the demands that these new expectations place on clergy. We need to understand the scale of Trent’s achievement, in its refashioning and elevation of priesthood, but we need also to grasp the price and the methods which that achievement demanded. We need also to understand that the Tridentine vision is slowly but surely collapsing under the joint pressures of theological and social change. Without Tridentine structures and attitudes, we cannot have Tridentine priesthood: we cannot have our cake and eat it.

The Middle Ages had a vision of priesthood which was modest and limited. The priest was to be to the Church what the local blacksmith or carpenter was to the secular community, a conscientious workman providing essential services. He must provide with decency the sacraments and sacramentals, he must instill the bare essentials of Christian doctrine and morals into his people, dispense charity to the poor, make peace when neighbours quarrelled, avoid open scandal in his private life. He was not expected to be a preacher, or a guru, nor indeed, in any very serious sense, a spiritual expert of any sort.

Trent and the Counter-Reformation had a different, more exalted vision. The priest was to be a man apart for the people, but, it followed, also a man apart from the people: his life must be conformed to the miracle he performed each day at the altar. He was to be a man of prayer, an example of personal sanctity. He was to be expert in theology and ethics, a spiritual guide to others, and the voice of a teaching magisterium which was ever more detailed and comprehensive in its concerns. When in doubt, you should ask the priest. He was, in fact, to be what the Middle Ages had expected in a monk, though he was expected to live without the support of community.

Our present system of clerical training was designed to provide that sort of priest: it is the product of the Tridentine moment, a moment that lasted from 1560 to 1960, and those of us whose Catholicism was formed by it owe it a profound debt of gratitude. But the Tridentine moment is passing, perhaps has already passed. The sort of expertise the Tridentine priest was expected to have is now within the reach of us all, and in the West we do not need or at any rate no longer want the sort of clerical guru which Trent set itself to produce. As society changes, as the Church calls on all the laity to claim and exercise their priesthood, and as we discover that the charisms which help form the life of the Church can be given to all and not just to the clergy, we are confronted with an urgent need to reimagine the ordained priesthood, as the Counter-Reformation reimagined and reinvented it. ….

Faith of Our Fathers – forord, del 2

duffy_faith_of_our_fathers_sm Etter konsilet kastet mange katolikker vrak på Kirkens tradisjoner, skriver Eamon Duffy. Duffy er ingen forsvarer av Kirken slik den hadde blitt i 1960, men han er samtidig svært kritisk til måten man kastet vrak på tradisjonen etter Konsilet – og at man ikke erstattet det man kastet med andre elementer fra Kirkens skattkammer. Han skriver mot slutten av sitt forord i boka ‘Faith of Our Fathers’:

It is a mystery because by and large in the past Catholic theologians advocating change, even radical change, have been as anxious to invoke the notion of tradition as those seeking to maintain the status quo. At the heart of the ‘New Theology’ of De Lubac, Congar and the other theological midwives of the Council, was a passionate call to rediscover the tradition. They set about freeing the Church from the narrow straitjacket of a debased nineteenth-century neo-scholasticism by opening up the riches of the deep tradition of the Church, in the scriptures, the liturgy, the Fathers. For them the past was not a sterile cul-de-sac to be escaped from, but an inexhaustible well of Christian experience and wisdom, which liberated theology and the Christian imagination by demonstrating how diverse, subtle, endlessly inventive the Church has been, and is called to be, in her journey through time.

Within Ultramontane Catholicism, however, the notion of tradition had been in danger of narrowing to mean little more than the current Roman theology. Pio Nono’s notorious 1870 aphorism ‘I am the tradition’, was a telling reflection of the day-to-day reality of an increasingly powerful central authority, which strangled Catholic theology (and episcopal teaching) for a century. Most of the citations in the (rejected) draft declaration of faith drawn up for the Second Vatican Council by the Holy Office under Cardinal Ottaviani, for example, were from the writings and speeches of Pius XII and his immediate predecessors: no church document earlier than the Council of Trent was cited, and there were no quotations from scripture. Tradition had shrunk from being a cathedral of the Spirit to a storeroom in the cellars of the Holy Office.

The Conciliar reforms did a great deal to correct this sterile and authoritarian notion of tradition, to recover a sense of the variety and richness of the Christian past as a resource for the Christian present. But whatever the roots of reform, much of the practical liturgical, theological and catechetical reform carried out since the Second Vatican Council was informed by a search for immediacy or authenticity of experience, rather than attentive encounter with the diversity, depth and wisdom of the tradition. In place of a philistine authoritarianism, cut off from the riches and complexity of the Christian past by a mindset described as ‘non-historical orthodoxy’, we have tended to substitute a non-historical liberalism, which has even less to offer.

Reaction was inevitable, and drew strength from the fact that the years immediately before the Council proved to have been the high-watermark of institutional Roman Catholicism in Britain and North America. In the wake of the Council, thousands and priests and religious abandoned their vocations to marry, clerical recruitment plummeted, and Catholic practice eroded. Unsurprisingly, the blame for this institutional erosion was often laid at the door of post-Conciliar change. Accordingly, over the last 20 years there has been a growing call for ‘restoration’, endorsed at the highest levels of the Church, and manifesting itself in a revived clericalism and a strong-arm exercise of ecclesiastical authority which many find deeply alienating. ‘Tradition’ has become a fraught and difficult term, invoked by self-styled ‘traditionalists’, to call a halt to change and herald a return to the forms and mindset of the recent past, rather than as a resource for change.

The essays in this book were written out of a quite contrary conviction, that an understanding of the richness of the Church’s past is a liberation, not a straitjacket. The tradition offers us a point of vantage from which to criticize the present, certainly, but it is also a source of confidence in launching into the uncharted future. Cardinal Newman once famously declared that `in another world it may be otherwise, but here below to live is to change, and to be perfect is to have changed often’. The Church’s past, in all its complexity and contradictoriness, is abundant evidence that change, not stasis, is the sign of life. …

Skroll til toppen