TLM

Bloggeren som kaller seg «A Sinner» skrev nylig i en kommentar til en annen blogg:

I have often said that we should RE-ATTEMPT the Reform rather than attempting to reform the Reform. There’s no reason we should feel irrevocably trapped in our «first try.» To use a computer analogy, we can return to our most recent «saved copy» (though I’d prefer the edition we use as our «starting» point be pre-62 even) and then re-attempt reforming it using what we’ve learned from the experiment of this first iteration of reform. Something like the Vernacular for the propers at least…is likely to be kept. Other things are likely to be discarded.

På sin egen blogg skriver han videre hva han mener (Og jeg tar det med fordi jeg syns det er interessant, og fordi pave Benedikt har tillatt at begge messeformene blir brukt bl.a. fordi de på en positiv måte skal kunne påvirke hverandre.):

There is a lot of talk in some circles about a «reform of the reform.» Usually it comes from that … influential category who waffle between trad positions and neoconservative ones. People who clearly «highly sympathize» with traditionalism, but are unwilling to publicly portray themselves as purists.

The idea is often that «liturgical abuse» is the cause of most of the problems in the New Liturgy, and that simply by dressing it up, by approaching it with a better ‘ars celebrandi’ we can make it at least tolerable and more what «Vatican II intended» …. . Just do it in Latin, ad orientem, with nice vestments, use chant and incense, always use Eucharistic Prayer #1, and voila!

Now, it’s true that there is nothing about the Novus Ordo that requires that it be celebrated in a patronizing vernacular translation in polyester vesments as a «four hymn sandwich.»

But, a lot of the problems are inherent to the rite itself, especially the removal of numerous little gestures and details. So, the «reform of the reform» crowd will tell you…the solution is simply bringing back the maniple … etc.

But, even then, there are problems inherent to the text itself; the butchered Offertory, of course, the cut Prayers at the Foot of the Altar and Last Gospel, the totally artificial three-year lectionary, the Frankenstein reworking of the Collects, a very blithe reworking of the calendar, …

Han skriver så videre i 8 punkter om hva man kan gjøre – hvordan man kan bruke den tradisjonelle messen og forandre den litt:

1) Vernacular. I think allowing a nice hieratic vernacular translation of the Old Rite (ala the Anglican Missal and Anglican Breviary) would cause a huge explosion in its popularity, and remove 95% of the objections and hesitance people have to it. …

2) Audibility. …

3) Scripture. …

4) The Calendar. …

5) The Psalter. Moving into the Breviary, …

6) The Antiphonary. …

7) Other expansions. …

8) Attitude. …

NLM-bloggen skriver at den tradisjonelle latinske messen ble feiret på festdagen for domkirkens innvielse i Sale, Australia. De skriver:

… one of the most interesting things about this Mass was not the mere fact of it happening but also the fact that this Mass, offered in the usus antiquior, was offered as the main 11:00am Sunday Mass for this dedication Sunday.

Mange bilder kan sees her.

Jeg skrev også for bare noen timer siden et innlegg kalt: «Bør liturgireformen reformeres – eller gis opp?» Det innlegget var i stor grad høyttenkning fra min side; jeg har ikke konkludert på dette punktet, og det er heller ikke slik at jeg uttrykker at det bare er én løsning på liturgiproblemene – det er tvert imot slik at det bør være mange tilnærmingsmåter og strategier for å fremme en bedre liturgi i Kirken.

Men det tidligere innlegget uttrykker synspunkter, og viser til en begynnende bevegelse/ forandring blant prester og teologer som i flere år har arbeidet med liturgispørsmål, og som inntil nå bare har snakket om en «reform at liturgireformen», der man tar utgangspunkt i messen fra 1969 og forsøker å forbedre den, mest ved at man velger alternativer innenfor denne messen som gjør den mest mulig verdig.

Innlegget uttrykker at man nå (og jeg merker det selv, etter å ha feiret den gamle messen regelmessig i snart fire år) like gjerne kan ta utgangspunkt i messen fra 1962 (og hele den tradisjonelle liturgien, til alle sakramenter osv.) når man vurderer hvordan messen og de andre sakramentene best kan feires. Samtidig vet vi at mange/ de fleste ikke klar for en slik måte å tenke på ennå, og det ligger ingen ønske om å tvinge noen til å tenke som oss. (Men det hadde vært fint om det kraftige presset mot å bruke Kirkens gamle ritualer – som det jo nå er fullt tillatt å bruke – snart kunne opphøre.)

På NLM-bloggen er det et svært interessant innlegg om den såkalte «reform of the reform» bevegelsen. En person – som bare kaller seg ‘a sinner’, får i kommentarene Fr. Thomas Kocik til å forandre mening, og egentlig gå med på at reformbegrepet (fra 1996) kanskje ikke er så fruktbart å bruke lenger. ‘A sinner’ oppsummerer debatten slik:

I think «reform of the reform» became «dressing up Novus Ordos» by default because, well, there wasn’t much else people could actually DO (while remaining obedient). Trads, of course, weren’t as concerned about obedience in some cases, but while the whole «indult» system remained in place, I think that version of RofR emerged as sort of «the best we could hope for.» Summorum Pontificum changed all this though, and in some ways makes the RotR idea obsolete, as there is no longer any need to «start with the Novus Ordo».

En katolsk permanent diakon i minnesota, USA forteller hvordan det har forandret ham en hel del å delta i den tradisjonelle latinske messen – prester (og ministranter) kan fortelle lignende ting:

… “I never thought that I would be working in liturgy, especially the Traditional Latin Mass,” Deacon Peters said. When he was in formation, he was doing social work and thought his ministry might involve that. He says he didn’t even know what the old rite was.

He said the whole thing began with the Duluth Men’s Schola. (Full disclosure: This writer is the founder and director of the schola, which will be singing Sept. 14.) Then Father Eric Hastings, who will celebrate the Sept. 14 Mass, began to offer the simplest version of the Traditional Latin Mass, a “low Mass,” and there were no servers, so Deacon Peters learned how to serve.

From there, things began to develop slowly. The next step was doing the more complicated sung version of the Traditional Latin Mass, a “missa cantata,” culminating in a heavily attended missa cantata last year featuring a polyphony choir. (This year the choir will be singing William Byrd’s “Mass for Four Voices.”)

From there, the next step was a solemn high Mass, which is vastly more complex — and a vastly more demanding liturgy for a deacon. Deacon Peters said all along it was something meant to be guided by the Holy Spirit and carried out peacefully.

“There are no agendas, there were no expectations, it was just people who loved liturgy and wanted to be faithful to what the Holy Father was asking of us,” he said. …

Deacon Peters freely admits that his work with the traditional liturgy has changed him as a deacon. “I’m a different deacon than I was before,” he said. He said he is more prayerful and reverent in how he approaches the sacrifice of the Mass, in whichever form it’s celebrated, a sentiment he has also heard from altar servers. …

(Tips fra Father Z.)

I de gamle tidebønnene tar man i dag med en preken av den hellige Augustin – i 4., 5. og 6. lesning til Matutin (fra http://divinumofficium.com):

From the Sermons of St Augustin, Bishop of Hippo. 18 th on the Saints.

Dearly beloved brethren, the day for which we have longed, the Feast-day of the Blessed and Worshipful and Alway- Virgin Mary, that day is come. Let our land laugh and sing with merriment, bathed in the glory of this great Virgin’s rising. She is the flower of the fields on which the priceless lily of the valleys hath blossomed. This is she whose delivery changed the nature that we draw from our first parents, and cleansed away their offence. At her that dolorous sentence which was pronounced over Eve ended its course to her it was never said «In sorrow thou shalt bring forth children.» Gen. iii. 16. She brought forth a Child, even the Lord, but she brought Him forth, not in sorrow, but in joy.

Eve wept, but Mary laughed. Eve’s womb was big with tears, but Mary’s womb was big with gladness. Eve gave birth to a sinner, but Mary gave birth to the sinless One. The mother of our race brought punishment into the world, but the Mother of our Lord brought salvation into the world. Eve was the foundress of sin, but Mary was the foundress of righteousness. Eve welcomed death, but Mary helped in life. Eve smote, but Mary healed. For Eve’s disobedience, Mary offered obedience and for Eve’s unbelief, Mary offered faith.

Let Mary now make a loud noise upon the organ, and between its quick notes let the rattling of the Mother’s timbrel be heard. Let the gladsome choirs sing with her, and their sweet hymns mingle with the changing music. Hearken to what a song her timbrel will make accompaniment. She saith » My soul doth magnify the Lord, and my spirit hath rejoiced in God my Saviour. For He hath regarded the lowliness of His hand-maiden, for, behold, from henceforth all generations shall call me blessed for He That is Mighty hath done to me great things.» The new miracle of Mary’s delivery hath effaced the curse of the frail backslider, and the singing of Mary hath silenced the wailing of Eve.

Father Z. skriver før dagens søndagsmesse – 11. søndag etter pinse i den tradisjonelle kalenderen – at messen alltid handler om hva Kristus gjør for oss. Han skriver så en hel del om dagens kollektbønn:

Omnípotens sempitérne Deus, qui abundántia pietátis tuæ et mérita súpplicum excédis et vota: effúnde super nos misericórdiam tuam; ut dimittas quæ consciéntia métuit, et adjícias quod orátio non præsúmit.

Norsk oversettelse (1961):

Allmektige evige Gud, du som i overfloden av din faderkjærlighet gir dem som ber, langt mer enn de fortjener og ønsker, la din miskunn strømme ut over oss, så du tar bort det som vår samvittighet frykter, og gir det som bønnen ikke våger å be om.

Father Z. bokstavtro oversettelse til engelsk:

Almighty and everlasting God, who in the abundance of Your goodness surpass both the merits and the rayerful vows of suppliants, pour forth Your mercy upon us, so that You set aside those things which our conscience fears, and apply what our prayer dares not.

Til slutt i innlegget skriver han om messen mer generelt:

… St. Augustine (+430) says that Jesus “prays for us as our priest, prays in us as our Head, and is prayed to by us as our God. Therefore, let us acknowledge our voice in Him and His in us” (en Ps 85, 1).

Holy Mass is all about what Christ does for us.

Mass is a sacred action in which God is the principal actor. By our baptism we participate actively in His sacred action. Christ is the Head, we the Body. He takes our voices and makes them His own. Our actions become His. We must therefore never usurp the liturgy, change it around to suit our tastes. With Christ’s own authority Holy Church gives us the Mass. She alone provides the proper prayers and rubrics.

When we pray as Holy Church directs, bending our will to hers, our earthly voices ring authentically with the celestial, and ecclesial, voice of the Risen Christ.

Jeg fortsetter mitt forsøk på å vise likeheter og ulikheter mellom Den katolske Kirkes gamle og nye litrugiske kalender – kommende uke ser vi at kalenderne har mer felles enn vanlig. Her er begge kalenderne for 24. – 30. juli 2011:

DEN TRADISJONELLE KALENDEREN

24. 6. søndag etter pinse
25. Jakob den eldre, ap. 2. kl. – Kristoffer, martyr. mem.
26. Anna, Jomfru Marias mor. 2. kl.
27. Ukedag – Pantaleon, martyr. mem.
28. Nazarius og Celsus, martyrer, Victor, pave og martyr, Innocens, pave og bekjenner. 3. kl.
29. Olav, konge og martyr. 1. kl. – Martha, jomfru. Felix, Simplicius, Faustinus og Beatrix, martyrer. mem.
30. Lørdagsmesse for jomfru Maria – Abdon og Sennen, martyrer. mem.

DEN NYE KALENDEREN

SØN 24 – 17. søndag i det alminnelige kirkeår
Man 25 – Apostelen Jakob
Tir 26 – De hellige Joakim og Anna
Ons 27 – Vanl. ukedag
Tor 28 – Vanl. ukedag
Fre 29 – Olav den hellige – Olsok
Lør 30 – (Den hellige Peter Krysologus)

Jeg har hentet informasjonen fra følgende fire kilder: Katolsk.nos kalender (for det nye kirkeåret), den tradisjonelle kalenderen (fra egne nettsider), lesninger til den tradisjonelle kalenderen (fra England), kalenderen slik den er trykt i den norske messeboken fra 1961.

Etter mange år der den nye messen og den nye liturgiske kalenderen har dominert Kirken fullstendig, er det nå blitt fullt ut legitimt å feire også den tradisjonelle messen og bruke den tradisjonelle liturgiske kalenderen. Her er de to kalenderne for 17. – 23. juli 2011:

DEN TRADISJONELLE KALENDEREN

17. 5. søndag etter pinse. Tekster: 1 Pet 3:8-15; Mat 5:20-24
18. Kamillus av Lellis, bekjenner. 3. kl. Tekster: 1 Joh 3:13-18; Joh 15:12-16- Symforosa og hennes syv sønner, martyrer. mem.
19. Vincent av Paul, bekj. 3. kl. Tekster: 1 Kor 4:9-14; Luk 10:1-9
20. Hieronymus Emilianus, bekjenner. 3. kl. Tekster: Jes 58:7-11; Mat 19:13-21- Margrete, jomfru og martyr. mem.
21. Laurentius fra Brindisi, bekj. og kirkelærer. 3. kl. Tekster: 2 Tim 4:1-8; Mat 5:13-19 – Praxedis, jomfru. mem.
22. Maria Magdalena. 3. kl. Tekster: Høysangen 3:2-5,8:6-7; Luk 7:36-50
23. Apollinaris, biskop og martyr. 3. kl. Tekster: 1 Pet 5:1-11; Luk 22:24-30 – Liborius, biskop og bekjenner. mem.

DEN NYE KALENDEREN

SØN 17 – 16. søndag i det alminnelige kirkeår – ① Visd 12,13.16-19 ⓢ Sal 86(85) ② Rom 8,26-27 ⓔ Matt 13,24-43 (kortere: Matt 13,24-30)
Man 18 – ① 2 Mos 14,5-18 ⓢ 2 Mos 15,1-2.3-4.5-6 ⓔ Matt 12,38-42
Tir 19 – ① 2 Mos 14,21-15,1 ⓢ 2 Mos 15,8-9.10+12.17 ⓔ Matt 12,46-50
Ons 20 Den hellige Thorlákr Ⓜ – ① 2 Mos 16,1-5.9-15 ⓢ Sal 78(77) 18-19.23-24.25-26.27-28 ⓔ Matt 13,1-9
Tor 21 – (Den hellige Laurentius av Brindisi) – ① 2 Mos 19,1-2.9-11 ⓢ Dan 3,52.53.54.55.56 ⓔ Matt 13,10-17
Fre 22 – Den hellige Maria Magdalena Ⓜ – ① Høys 3,1-4a eller 2 Kor 5,14-17 ⓢ Sal 63,2.3-4.5-6.8-9 ℞ 2b ⓔ Joh 20,1-2.11-18
Lør 23 – Den hellige Birgitta – vernehelgen for Europa Ⓕ – ① Gal 2,19-20 ⓢ Sal 11,1-2b.2c-3.4.5.7 ℞ 7b ⓔ Joh 15,1-8

Oppsettet over er hentet fra følgende fire kilder: Katolsk.nos kalender (for det nye kirkeåret), den tradisjonelle kalenderen (fra egne nettsider), lesninger til den tradisjonelle kalenderen (fra England), kalenderen slik den er trykt i den norske messeboken fra 1961.

Det er mange misforståelser ute og går mht den tradisjonelle latinske messen – den er ikke så mystisk som man skulle tro. Videoene under viser en en helt vanlig søndagsmesse – fra Paris, høsten 2006. Man ser først hele familier, og mange barn, og eldre og unge studenter, komme inn i kirken. Som musikk synger man det som fortsatter mest kjent for katolikker over hele verden, Messe 8 og Credo 3. Et godt kor synger messens proprium, veldig mange små ministranter er med – som en øvelse i stor grad. Messen avsluttes med den kjente «Salve Regina» før utgangsprosesjonen. Folk deltar svært aktivt i messen og tekstene leses dioreket også på morsmålet.

Del 1: Folk kommer, messen begynner, Asperges me

Del 2: Inngangsvers, Kyrie, Gloria, Kollektbønn

Del 3: Tekstlesninger (også på morsmålet), Preken

Del 4: Credo, Offertorium

Del 5: Prefasjon, Sanctus, Canon begynner

Del 6: Canon fortsetter, Pater noster, Agnus Dei

Del 7: Prestens kommunion, Ecce Agnus Dei, folkets kommunion, purifisering, Postcommunione, Ite missa est, Velsignelse

Del 8: Det siste evangelium, Salve Regina, utgangsprosesjon

Messen er fra kirken Nicholas de Chardonnet i Paris. Jeg vet det er en SSPX-kirke med de farer det fører med seg, ulydghet mot Kirkens embede etc – men også med fordeler; for her har den tradisjonelle liturgien blitt feiret ubrutt, og er mer folkelig enn de fleste steder der man i dag feirer den tradisjonelle liturgien.

I februar la jeg også ut på bloggen videoer av en annen tradisjonell messe, en stille messe – fra FSSP – mer puristisk feiret, må jeg si. Se den her.