TLM

Jeg har feiret den gamle messen nå i over to måneder, men så langt har jeg ikke visst sikkert hvordan folk skal stå, sitte og knele under messen. Som prest tenker jeg mest på hva jeg selv skal gjøre, og ministrantene har jo også sine egne regler. Men her har jeg er oversikt (NB for stille messe) som jeg håper er korrekt.

———————————————-

Når presten kommer inn.       Stå

Fra begynnelsen (dvs. trinnbønnen) til Evangeliet.   Knel
    (Eller man kan sette seg når epistelen leses.)

Når evangeliet leses.         Stå

Under lesninger på morsmålet og preken.   Sitt

    (når Evangeliet leses på morsmålet). Stå

Under Credo (hvis dette sies).     Stå

    Fra “Et incarnatus est” til “Et homo factus est”. Knel

Under «Dominus vobiscum» og «Oremus».     Stå

Under offertoriet.         Sitt

Under prefasjonen fram til Sanctus.     Sitt

Fra Sanctus til det siste Evangeliet.     Knel

Under det siste Evangeliet.         Stå

Under bønnene etter stille messe.     Knel

Når presten går ut.         Stå

Father Z. har også lest brevet jeg nevnte for et par dager siden og skriver her noen interessante kommentarer til selve brevet (og så har leserne begynt en debatt). Bl.a. skriver han slik oppsummerende (bl.a. om å ha tålmodighet):

Joseph Ratzinger had the idea that side by side celebrations of the older form of Mass with the newer would eventually jump-start the organic growth of liturgy that was so artificially interrupted by the cut-paste job of experts at desks when the Novus Ordo was stitched together. Never had liturgy been impose in that manner, and harm has resulted.

Neverthless, we must be practical. At the Council there was perceived a need for some reform. Though we didn’t get the reform the Council Fathers though they were mandating, and the Consilium under Bugnini and Lercaro (with Piero Marini already a disciple in the cause) went way beyond its mandate in order to push a new ecclesiology on the whole Church, there are some elements that in retrospect we can reflect on as a Church as being positive. We can also learn from the problems we created.

So, what is envisioned here is a kind of tertium quid that slowly but surely there would emerge over time from the «dialogue» between the older form and the newer form. Ratzinger is saying that the older, traditional form must be the basis, the starting point, for any eventual single Roman Rite, not the Novus Ordo. …

Mer om kardinal Ratzingers brev fra 2003Les mer »

Et brev daværende kardinal Ratzinger skrev i 2003 til Dr. Heinz-Lothar Barth om den tradisjonelle latinske messen er blitt gjort kjent – i november i fjor, men jeg så det først i dag. Der sier nåværende pave Benedikt at han ser for seg den framtidige katolske messen (som helst bør være én) som i hovedtrekk lik den gamle messen, men med elementer fra den nye messen som har vist seg å være fruktbare, bl.a. bruk av morsmålet, tekstutvalget, folkets forbønner og noen flere ting. Her er litt av brevet:

I think that, in the long run, the Roman Church must once more have one Roman Rite; the existence of two official rites is difficult to «administrate» for bishops and priests. The Roman Rite of the future should be a single rite, in Latin or in the vernacular, but standing wholly in the legacy of the traditional Rite. It could incorporate some new elements that have proven successful, such as new feast days, some new prefaces in the Mass, an expanded lectionary – more selection than before (the reform), but not too much; an «oratio fidelium», ie a fixed litany of intercessions, following the Oremus before the Offertory where it used to have its place.

Hele brevet (på tysk og engelsk) kan leses her.

Søndag den 3. februar (da man feiret Kyndelsmesse i Danmark) vendte den tradisjonelle latinske messe tilbake til Stenosgade i København. Inntil videre feires Messen hver 1. og 3. søndag. Men «Vi skal videre!» skriver de på denne siden.

Se flere bilder her.

Jeg avslutta mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen i går med spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen? Jeg svarte med tre punkter (som følger nedenfor), men sagt enda kortere, så mener jeg at: a) Vi trenger impulser fra den gamle messen for å forbedre dagens messefeiring, og b) prester kan ikke lære denne messen fra bøker, de trenger også å feire den. Slik var avslutninga av foredraget:

1
Feire den nye messen på mest mulig verdig måte.
Her har vi kommet et stykke i Norge de siste 25 år – og ofte er det mye verre i utlandet. Men samtidig er det ofte litt tilfeldig hva man innfører av de gamle elementene i messen. Det er for eksempel få som snakker om å snu alterne igjen og la presten begynne å bære fram messens hellige offer vendt tydelig mot Gud, heller enn vendt mot folket. 13. januar i år feiret pave Benedikt messen slik i det sixtinske kapell, så ting begynner langsomt å skje på dette punktet. Pavens førsteprioritet har vært (fra i fjor høst) å sette et stort krusifiks rett foran seg på alteret hver gang han feirer messen, for å få et tydeligere fokus mot Kristus.

Mottakelsen av kommunionen er viktig
Når folk mottar kommunion av paven, gjør de det også nesten alltid på tungen – også et eksempel til etterfølgelse. Kommunionsbenken er det derimot svært få som har tatt tilbake.

2
Alternativt kan man ta steget helt ut, og heller feire den gamle messen – det kan kanskje bli lettere enn å flikke og lappe på den nye. Og det har nå gradvis begynt å skje, etter at pavens brev i fjor gjorde det mulig. …

Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen?Les mer »

Messen er først og fremst en offerhandling

Mange vet sikkert at en av de viktigste tingene som skjedde ved reformasjonen var et oppgjør med den tradisjonelle forståelsen av messen som Kristi fullkomne offer båret fram for Gud Fader i himmelen. Siden jeg vokste opp i Den norske (lutherske) kirke hadde jeg derfor tidligere ikke tenkt på messen som et slikt offer. Det var heller ikke spesielt viktig for meg da jeg ble katolikk, det tok faktisk flere år før jeg langsomt begynte å forstå at en slik forståelse av messen er avgjørende for Den katolske (og den ortodokse) kirke.

Når jeg i kveld skal snakke om Den tradisjonelle latinske messen vil jeg ta utgangspunkt i dette sentrale poenget. I den gamle messen er det svært tydelig at her bærer presten, og menigheten sammen med ham, Golgata-offeret (i en litt annen, og sakramental form, men det samme offeret) fram for Gud vår himmelske far. I den nye katolske messen er dette dessverre blitt noe mer uklart, (i alle fall blir det oppfattet mindre tydelig av mange katolikker) derfor trenger vi den gamle messen til å justere vår forståelse.

Slik begynner foredraget som jeg holder samtidig med at det legges ut på nettet – søndag kveld kl 19.00. Det er kanskje litt dristig, for jeg må kanskje forandre en hel del på det når jeg får prøvd det foran ei forsamling. Jeg planlegger også å ta opp foredraget, og gjøre det tilgjengelig som mp3-fil.

GÅ HIT for å lese eller høre hele foredraget.

I dag forbereder jeg meg til mitt foredrag om den gamle latinske messen – som jeg skal holde førstkommende søndag – og det er blitt klart for meg at jeg må begynne foredraget med å fokusere på at messen er et offer. Det er fra det utgangspunktet min egen vandring mot den tradisjonelle messen begynte, og det er når katolikker mister fokus på det sentrale poenget, at forståelsen av messen ødelegges.

På nettsidene til The Latin Mass Society i England fant jeg denne beskrivelsen:

It is because of the supremely sacred nature of this Sacrifice that it is celebrated with solemnity and devout veneration. All the words and gestures of the priest are meticulously regulated by the rubrics, which include multiple genuflections, to ensure the greatest possible reverence in worship.

The old rite omits nothing that may serve to remind us that the Sacrifice of the Mass is the Sacrifice on Calvary mystically re-enacted on the altar. Hence the many Signs of the Cross made over the Sacred Species and the orientation of the priest towards the altar of Sacrifice. The essence of the Mass is the offering of the Divine Victim to God through the intermediary of a priest acting in the person of Christ. …

Messen er et hellig, et fullkomment offerLes mer »

Her er deler av det andre leserinnlegget i siste nummer av St. Olav tidsskrift om TLM, skrevet av Karl Theodor Kvadsheim:

Jeg var 15 år, Min ungdommelige ateisme var vaklende. Jeg var en søkende sjel. Forlengst hadde jeg avskrevet de etter-reformatoriske sekter. Nå ville jeg se hva slags inntrykk den katolske kirke kunne gi meg – den var i alle fall gammel!

Presten kom inn fra sakristiet, alvorlig ansikt med en rar hatt på hodet. Han skvettet vann på menigheten mens det ble sunget på latin. Så gikk han tilbake til sakristiet, og kom ut igjen. Denne gang bærende på noe med et grønt klede over som han satte ned ved alteret. Gikk så ned noen trinn og begynte tilsynelatende en uhørlig samtale med de to guttene som fulgte med ham, mens koret sang. Deretter gikk han opp til alteret igjen. Jeg skjønte at noe betydningsfullt var i gang. Men hva? …

Leserinnlegg nr. 2 om den tradisjonelle latinske messenLes mer »

I dag lå siste nummer av St. Olav tidsskrift i postkassen. Det første jeg leste var to (positive) leserinnlegg om den gamle messen. Her er deler av det første av dem, skrevet av Ute Heim:

Jeg er også en gammel katolikk. Jeg vokste opp med messen etter tridentinsk ritus og husker godt dens alvor og høytidelighet. Selveste kirkerømmet førte hen til det viktigste i kirken, alteret med tabernakelet. Man forsto uten ord: Her er Gud hovedpersonen. Presten ba trinnbønnen med syndsbekjennelsen ved det nederste altertrinnet; det ga uttrykk for at vi står ovenfor den allmektige Gud, Symbolikken i den tridentinske messen var sterk og innlysende uten ord, også for barn.

Når presten står med ryggen til menigheten foran alteret og tabernakelet, står han vendt mot Gud. Han ber og ofrer til Gud. Da er det viktig at han kan konsentrere seg om bønnene, og ikke blir forstyrret av alt som skjer i menigheten. Når han snakker til menigheten, snur han seg rundt. …

Leserinnlegg i St. Olav om den tradisjonelle latinske messenLes mer »

Om knapt tre uker (søndag 3/2) skal jeg holde et foredrag om den tradisjonelle latinske messen her i Stavanger, og jeg holder forsiktig på å systematisere min opplevelse av denne messen i forhold til den moderne messen.

En ting er at den eukaristiske bønn i TLM oppleves retta mer tydelig mot Gud, mens i den moderne messen kan prestene lett (feilaktig) oppleve at de ber den for folket. Den nye messen kan også feires svært høytedelig, men da er det ofte noe som skurrer (i sammenhengen i messen, sysn jeg), mens i TLM henger ting bedre sammen. Mht. til ordets del er forholdet litt motsatt; en tradisjonell stille messe fungerer godt for presten, men ikke så godt overfor lekfolket som assisterer i messen – syns jeg så langt.

Jeg tenkte litt på dette da jeg leste om en (gammel) prest som nettopp feiret sin første TLM på 40 år. Han sier:

Father Schmit said the Tridentine Mass was solemn and devotional. “The Mass in the vernacular can be just as devotional,” he said, but the Tridentine rite is more solemn than the Mass as it has been celebrated since the reforms of the Second Vatican Council were instituted.

Father Schmit said he personally prefers celebrating the Mass in the vernacular so that the congregation can readily understand the prayers of the Mass, but that he prefers the actions of the Tridentine rite because they return some of the solemnity of the Mass lost with the changes of Vatican II. “The Latin is not important, the solemnity is important,” Father Schmit said.

Les hele denne rapporten.

Slik ser det «gamle» liturgiske året ut resten av januar – etter Åpenbaringsfesten:

7.
8.
9.
10.
11. Hyginus, Pave og martyr. m.
12.
13. Minnet om Kristi dåp. 2. kl.
14. Hilarius bisk., bekj. kirkelærer. 3. kl. Felix, martyr, m.
15. Paul, eneboer. 3. kl. – Maurus, abbed. m.
16. Marcell, Pave og martyr. 3. kl.
17. Anton, abbed. 3 kl
18. Prisca, jomfru og martyr, m.
19. Marius, Martha, Audifax og abakum, martyrer, m. – Knut, konge og martyr, m. (Henrik, biskop og martyr, Finlands vernehelgen)
…

Slik er kirkeårets helgendager etter den gamle messeordningaLes mer »

Slik begynner innledningskapittelet i den norske messeboka fra 1962:

Den kristne tro hviler på Jesu Kristi soningsoffer på Golgata. Det er dette offer som gjentas på ublodig måte i messeofferet. I brødets og vinens skikkelse løfter Guds Sønn seg ved prestens opp til Guds trone, og ved Kristus og med Kristus priser vi Gud og takker ham for hans miskunn mot oss, bærer fram våre bønner for ham og gir ham den eneste gyldige soning for våre synder. Intet er mer skikket til å skape Kristi offersinn i oss enn det å ta del i hans offerdød. Derfor krever Kirken av oss at vi skal overvære messeofferet hver søndag og alle foreskrevne helligdager. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er gjenløst ved Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne soning. Gis det da noen fullkomnere måte å ta del i Jesu offerdød på enn å være med i messeofferet med det rette sinnelag? Det er dette Kirkens messebok skal hjelpe oss til. Når vi med den i hånden er med i den hellige messe, lever oss inn i dens herlige liturgi, ber og ofrer med vår Herre Jesus Kristus og hans Kirke, og i den hellige kommunion føres inn i samfunnet med ham, da vil vi vokse i kjærligheten til hans Kirke, som er hans mystiske legeme, til dens bud og til dens nådemidler.

Hele denne innledninga kan leses her.

Jeg fikk i dag en mail som henviste til følgende melding fra København:

Fra søndag den 3. februar (Kyndelmisse) vil der blive fejret Messe (ekstraordinær form) den 1. og 3. søndag i måneden i Jesu Hjerte Kirke, København. Dermed er anmodningen, som omtales nedenfor, delvist opfyldt.

De ba om å få den gamle messen hver søndag, og har altså fått halvparten -så langt har jeg ikke sett noen begrunnelse.
Følg med og se oppdateringer.

Det ble nettopp lagt ut på katolsk.no et foredrag om den gamle og den nye messen, av p. Olav Müller. Les gjerne foredraget selv.

Personlig må jeg si et jeg i forholdsvis liten grad er enig i p. Müllers vurderinger. Jeg syns for det første at han henger for mye igjen i 60-tallets vurdering om at middelalderen og det som skjedde da ikke er så interessant, og at man derfor nokså lettvint forkastet liturgiske forandringer fra den tida – jfr. hvor lite sans Müller har for den karlolingiske liturgireformen fra ca år 800.

Müller skriver også mye jeg er enig i; f.eks. hans vurdering av prester som tok seg enorme liturgiske friheter etter konsilet, og også den negative vurderinga av de ekstreme tradisjonalistene (selv står jeg langt fra denne siste gruppa).

Men i det store og det hele har jeg et annet syn enn p. Müller på en gjeninnføring av den tradisjonelle latinske messen. Jeg ser dette som en naturlig del av en liturgisk rehabiliteringsprosess som har foregått i ca. 20 år nå. Etter konsilet ble veldig mye borte; ministranter, klokker, røkelse, høytideligheten generelt, kommunionsbenken, eukaristisk tilbedelse, skriftemålet osv., til og med knelebenker – og statuer og de gamle alterne ble revet i mange katolske kirker i Norge.

Ingen vil nok tilbake til de forferdelige 70-åra, og så har man langsomt tatt tilbake alle de tinga jeg nettopp nevnte, og flere av de yngre prestene har tatt tilbake mer; delvis latinen, og deler av den gamle messen som ikke lenger er foreskrevet, som å alltid bøye seg når navnet Jesus nevnes, bruke palla og velum på kalken, og flere andre gester og klær som tidligere hørte messen til. Den naturlige fortsettelsen av denne utviklinga er å ta i bruk messens gamle form, som ekstraordinær form, riktignok, men som en praksis som kan berike vår feiring av frelsens store mysterium. Selv har jeg i alle fall lært svært mye (det siste året) av å studere og feire den tradisjonelle latinske messen.

Når man ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen, får man et kompliserende element med på kjøpet; nemlig at «det gamle» kirkeåret har en hel del forskjeller i forhold til det nye. Slik ser denne første uken av januar f.eks. ut:

Tue 1 OCTAVE DAY of the NATIVITY of the LORD 1 Class White
Gloria Credo Preface of the Nativity
Proper Communic diem sacratissimum
Wed 2 MOST HOLY NAME of JESUS 2 Cl W
Gl Cr Pr of the Nativity
Thu 3 FERIA 4 Cl W † JCHP
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity
Fri 4 FERIA 4 Cl W † SH
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity
Sat 5 OUR LADY’S SATURDAY 4 Cl W † IH
Mass: BVM II Gl No Cr Pr of the BVM (et te in Veneratione)
Commem of S Telesphorus P M at Low Masses

EPIPHANYTIDE Tempus Natalicium: Epiphaniae

Sun 6 EPIPHANY of the LORD 1 Cl W
Gl Cr Pr of the Epiphany Proper Communic

Jeg har funnet hjelp til dette på internett, og ut fra det laget denne nettsiden som beskriver årets kirkeår når man ønsker å feire den gamle messen.

I dag, fredag, skal vi feire messen for 1. januar, men uten Credo, lørdag feires messen for jomfru Maria, men bønnene for den hellige Telesphorus skal også bes. Søndag 6/1 er det epifanifest som i det nye kirkeåret.

P. In nomine Patris, et Filii, et Spiritus Sancti. S. Amen.
P. Introibo ad altare Dei. S. Ad Deum qui lætificat juventutem meam.
P. Judica me, Deus, et discerne causam meam de gente non sancta: ab homine iniquo et doloso erue me.

P. I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. S. Amen
P. Jeg vil gå tram for Guds alter. S. For Gud, min glede fra min ungdom av.
P. Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk, frels meg fra urettferdige og svikefulle mennesker.

Slik åper den tradisjonelle latinske messen, og jeg har gjort ferdig en oversettelse av hele denne messen til norsk – bygget på et messehefte fra 1951 og messeboken fra 1962. Jeg skal trykke teksten som et hefte i A-5 format, og jeg tror dette vil være til nytte for mennesker som ikke kjenner den gamle messen så godt.

Teksten fins her – i pdf-format.

Fra USA leser vi at den tradisjonelle latinske messen sakte men sikkert blir mer brukt. Først leste jeg i dag at den nå skal feires hver søndag i domkirken i Savannah, Georgia. Les om det her. Biskopen syntes det var greiest at de som øsnker denne messen fikk bruke domkirken, og alle gleder seg.

Fra bispedømmet Charlotte, North Carolina, leser vi også at en (ung) biskop har arrangert et kurs der prester kan lære å feire denne messen. Han oppfatter den gamle messen som noe naturlig, ikke-truende, som han vil gjøre sitt beste for at de katolikken som ønsker den får delta i. Les her fra bispedømmets pressemelding:

“The main benefit of Pope Benedict’s document is two-fold,” Bishop Peter J. Jugis said. “It recognizes the beauty and legitimacy of the extraordinary form of the Mass and promotes the unity of the faithful because, as Pope Benedict has noted, there are people devoted to this form of the Mass.”

“Both forms of the Mass are legitimate means of worship; we don’t want to hurt or leave people behind because of their devotion to earlier liturgical forms,” said Bishop Jugis.

“We’ve had a good response from our priests wanting to celebrate using the 1962 missal,” said Bishop Jugis. “However, many of them need to learn the rubrics and details of the 1962 missal.” Therefore, 14 priests from the Diocese of Charlotte participated in a five-day training session on the 1962 missal …

Flere nyheter om den tradisjonelle latinske messenLes mer »