I masteroppgaven om katolske musikk – som jeg har referert til tidligere – er det også utdrag fra en interessant diskusjon om sang i katolske messer i Norge; tre leserinnlegg i St Olav fra 1944:

Det er en fryd på en klar maimorgen å vandre gjennom skog og eng og høre lerken, nattergalen, gjøken og turtelduen synge sine viser. Ja selv en hønsegård byr på morsomme konserter, når høns og gjess, ender og kalkuner med sine kyllinger synger og ber om mat, og takker vår Herre, når de er mette. Men ingen stemme, ikke engang nattergalens, er så vakker som den menneskelige. Og skjønnere enn i alle arier og romanser klinger den, når menneskene synger i kirken til Guds ære. Det er derfor bare gledelig at «St. Olav» og forøvrig mange andre røster i de katolske land oppfordrer alle til å delta i kirkesangen. Men iveren kan somme tider være alt for stor. …. det kan nok ikke gå an at alle synger Introitus, Alleluja med verset, offertorium og Communio. Disse deler av den liturgiske tekst skifter med hver søndag, og er som regel nokså vanskelige. Det er nok at koret innøver dem, men koret må da også gjøre det, og ikke nøye seg med recitatif.

Kyrie derimot, Gloria, Sanctus og Agnus Dei, og især Credo vilde ta seg praktfullt ut hvis hele menigheten sang dem. Likeledes svarene: Amen, «Et cum spiritu tuo», «Habemus ad Dominum», «Dignum et justum est».

Men, no kommer det viktigste, de gregorianske melodier er kunst. De motiver de springer ut fra er som regel ganske enkle, men den melodiske linje utfolder ofte en rytmisk rikdom og gratie som de beste moderne komponister etterlikner dem; ikke engang den klassiske fiolinmusikk kan oppvise maken til dem. Slike melodier kan ikke hver fugl uten videre synge med sitt nebb. De må læres ved tålmodig øvelse, og fram for alt ved nøyaktig overveielse av de regler for den gregorianske sang som finnes gjengitt i Graduale Romanum. Men, kjære sangfugl, ikke tap motet, de kan læres av alle som har en sangstemme og såpass musikalsk sans at de hører det selv når de synger galt. En kråke lærer aldri at kvidre som en lerke, men den menneskelige stemme kan lære all slags melodier, også de gregorianske, når den som fikk en sangstemme av Gud virkelig vil bruke den til Hans ære og derfor også er villig til å underkaste seg den nødvendige disiplin.

Uten disiplin, uten øvelse blir sangen aldri det den skal være. Ta noe så lett som den melodi som salmen «Miserere» synges etter våre aftenandakter under krigen. Den melodi er så enkel og så vakker i seg selv. Og likevel lyder den undertiden så elendig! Det går så langsomt, så tungvint og slepende at en uvilkårlig tenker på en lastebil som kjører gjennom en myr.

Hva skal det da gjøres for at menigheten virkelig skal kunde delta i kirkesangen? Det ble framsatt et forslag om at det skal holdes sangøvelser for koret og menigheten sammen, med spesiell sikte på de gregorianske melodier som synges til høymessen. Ideen er god. Jeg vilde ønske at den snart kunde bli virkeliggjort i praksis. Foreløpig rettes det en appell til alle menigheter om at de skal gjøre seg fortrolig med en tanke som jo svarer til den hellige faders og alle biskopers ønske. – En gammel kantor.

Det var første innlegg – og debatten fortsetter. …

Rapport om katolsk kirkesang fra 1944Les mer »

I tredje og siste utdrag fra sitatene fra Pius Xs motu proprio om kirkemusikk, kan man lese i masteroppgaven jeg referer til: «Pius X sier også at det finnes musikksjangre og instrumenter som i seg selv er upassende for liturgisk bruk:»

5. Kirken har til alle tider anerkjendt og fremmet fremskridtet og kunsterne, idet den ved gudstjeneste tillod alt det, som geniet i aarhundredernes løb opfandt af godt og skjønt ved dog altid at sikre de liturgiske love. Som følge deraf er ogsaa den moderne musik tilladt i kirkerne, idet ogsaa den frembød kompositioner af en skjønhed, et alvor og værdighed, saa de paa ingen maade er de liturgiske funktioner uværdige.

Ikke desto mindre maa man, fordi den moderne musik fornemlig er fremgaaet af den profane, med desto større forsigtighed passe paa, at de kompositioner i den moderne stil, som man tillader i kirkerne, intet profant indeholder og ikke minder om de paa teatrene opførte motiver og heller ikke har den ydre form fælles med de profane stykker.

6. Blandt de forskjellige arter af den moderne musik gives der en, som synes der mindst skikket til at ledsage de hellige handlinger, og det er den teatralske stil, en art, der i forrige aarhundrede var vidt utbredt, især i Italien. Den staar ifølge sin natur i største modsætning til den gregorianske sang og til den klassiske flerstemmige musik og derved til den vigtigste lov for al god kirkemusik. Desuden tilfredsstiller den indre opbygning, rytmen og den saakaldte konventionalisme af en saadan stil kun meget daarlig den sande liturgiske musiks krav. (…)

19. Forbudt i kirkerne er brugen af pianoforte som ogsaa de larmende eller letfærdige instrumenter saasom trommer, pauker, bækkener, klokkespill og desl.

20. Strengt forbudt er det af saakaldte musikkorps at spille i kirkerne; kun ved særskilte anledninger med ordinariens tilladelse kan et fornuftigt og til rummet passende indskrænket udvalg af blæsinstrumenter tillades, under den forudsætning, at den udførte komposition og akkompagnementet er i alvorlig stil, passende og lig den for orglet.”

Musikken kan aldri ta fokuset fra liturgien:

23. I almindelighed bør man undgaa som en særdeles stor misbrug endog skinnet af, at liturgien ved de kirkelige handlinger indtager den anden plads og bliver ligesom kun musikens tjener, medens dog musiken simpelthen skal være en del af liturgien og dennes ydmyge tjenerinde.”

I masteroppgave om katolsk kirkemusikk i Norge kan vi lese videre fra Pius X motu proprio fra 1903. Forfatteren skriver: «Deretter la St. Pius X grunnlaget for den liturgiske musikkens prinsipper:»

1. Kirkemusiken, som fuldstændiggjørende del af den høitidelige liturgi, virker med til det almindelige øiemed, som er Guds ære og de troendes helliggjørelse og opbyggelse. Den har tillige del i ophøielsen af de kirkelige ceremoniers værdighed og glans, og ligesom det er dens hovedopgave med passende melodier at iklæde den liturgiske tekst, der bliver de troendes forstaaelse forelagt, saaledes er det dens særegne opgave at give denne tekst en høiere virkning, for at de troende ved dette middel lettere kan blive tilskyndede og forberedte til andagt og for at optage i sig de naadefrugter, som er særegne for disse høihellige hemmeligheder.

2. Som følge deraf maa kirkemusiken i høieste grad besidde de egenskaber, som er eiendommelige for liturgien, isærdeleshed formens hellighed og godhed, hvoraf naturlig udspringer dens anden karakter, d. e. almindeligheden. Den skal være hellig og derfor udelukke al verdslighed, og det ikke alene i sig selv, men ogsaa med hensyn til den maade, paa hvilken den bliver foredraget af musikerne.

Den skal være sand kunst, fordi det ellers er umuligt, at den udøver hin virkning paa den hørendes sjæl, som kirken har til hensigt at opnaa, idet den optager tonernes kunst i liturgien.

Men den maa samtidig være almindelig i følgende forstand: endskjønt det bliver tilstedet hver nation i de kirkelige kompositioner benyttelsen af hine særskilte former, som, for saa at sige, danner specialkarakteren af dens egen musik, maa dette dog ske paa en saadan maade, at kirkemusikens almindelige karakter bliver sikret, for at ingen af en anden nation skal faa et daarligt indtryk ved at høre den.”

«Som vi ser, var pave Pius X åpen for også å inkludere i liturgien musikalske tradisjoner fra ulike etniske grupper, og klargjorde at disse tradisjonene måtte være universelle for å kunne virke “gode” for mennesker fra alle nasjoner.

Selv om den gregorianske sang regnes for å være den sjangeren som inkluderer alle disse egenskapene på en mest vellykket måte, er også polyfon kormusikk, som melodisk sett er beslektet med gregoriansk sang, blant de musikksjangre som egner seg liturgisk:» …

Kirkemusikkens «codex juridicus» fra 1903 – del 2Les mer »

«Og derfor offentliggjør Vi af egen drift og med sikkert kjendskab denne Vor instruktion, med hensyn til hvilken, da den er, for saa at sige, kirkemusikens codex juridicus, Vi ifølge Vor apostoliske autoritetsfuldkommenhed kræver, at den skal have lovs kraft, idet Vi anbefaler til alle ved denne Vor anvisning den mest samvittighedsfulde iagttagelse.”

Dette er tatt fra Pave Pius X’s introduksjonen til Inter Sollicitudines, hans motu proprio om kirkemusikken fra 1903 – den norske oversettelsen av dokumentet ble trykket i St. Olaf i 1904. Jeg har dette fra en masteroppgave om kirkemusikk som nylig er levert inn her i Oslo. Jeg skal ikke ta med noe særlig fra selve oppgaven (før jeg har avklart dette med forfatteren – i alle fall!), men jeg drister meg til å ta med noen utdrag fra motu propriet slik det ble oversatt til (den tids) norsk og trykket i St Olaf tidsskrift – og nå gjort tilgjengelig på nytt gjennom denne oppgaven Slik skriver forfatter av masteroppgaven (i hermetegn, sitatene som ‘quote’):

«Dette dokumentet er spesielt viktig, ikke bare fordi det ble promulgert av en helgenpave (helligkåret i 1954), men fordi det ble promulgert som en lov i Kirken, og fordi prinsippene herfra har blitt bekreftet gjentatte ganger av Kirken siden den tid. Når de neste pavene kommenterte liturgisk musikk, refererte de alltid til Inter Sollicitudines. Dokumentets innhold er organisert i disse underkapitlene:»

1) Almindelige grundsætninger

2) Kirkemusikens arter

3) Den liturgiske tekst

4) De kirkelige kompositioners ydre form

5) Sangerne

6) Orgel og instrumenter

7) Den liturgiske musiks omfang

8) Hovedsagelige midler

9) Slutning

«I innledningen til motu propriet klager St. Pius X over misbrukene som fant sted på den tiden:»

Til hyrdeembedets forpligtelser, ikke alene denne høieste lærestols, som vi, endskjønt uværdige, ifølge Forsynets uransagelige raadslutning indehar, men ogsaa hver enkelt kirkes hører uden tvil især den at vedligeholde og fremme gudshusets værdighed, i hvilket religionens ophøiede hemmeligheder feires, og i hvilket det kristelige folk samles til modtagelse af naadens sakramenter, til bivaanelse af altrets hellige offer, til tilbedelse af det allerhelligste sakrament og til fælles bønner ved de offentlige og høitidelige liturgiske handlinger.

Intet tør derfor ske i templet, som kan forstyrre eller ogsaa kun formindske de troendes fromhed og andagt, intet, der kan byde en fornuftig grund til fortræd eller forargelse, fremforalt intet, der der direkte kan krænke de hl. handlingers værdighed og hellighed, og hvad der er bønnens hus og den guddommelige majestæt værdigt. Vi vil ikke i det enkelte berøre de misbrug, som i denne henseende kan indtræde. Vor opmerksomhed henvender sig i dag paa en misbrug, som hører til de mest almindelige, til dem, der er mest vanskelige at utrydde, en misbrug, som man undertiden ogsaa maa beklage der, hvor andre ting er høist rosværdige paa grund af templets skjønhed og herlighed, ceremoniernes glans og omhyggelige orden, presteskabets talrighed og de forrettende presters fromhed.

Dette er misbrugen angaaende sangen og kirkemusiken.

…

Kirkemusikkens «codex juridicus» fra 1903 – del 1Les mer »

Fr. Hunwicke skriver på sin blogg om hvordan det ble oppfattet på 60- og 70-tallet å ønske å beholde Kirkens gamle liturgiske tradisjon. Da ble man regnet som (gammeldags og) illojal:

Here was the Holy See making liturgical enactments by mandate of an Ecumenical Council: what more could anyone want in terms of authoritative teaching about the meaning of the Church’s rites? If one dissented, was one not dissenting from the direction in which the Holy Spirit was leading the whole (Roman Rite) Church? Surely, one was dissenting from the mind of the Holy Father, from the Bishop of Rome who, surely had to be the normative authority about the rite of his own Church? Dissent from the old rite had now – surely – become privileged; dissent from the new rite had become inherently dubious, a sign of disloyalty.

Men nå, ved pave Benedikts to dokumenter om den tradisjonelle messen/ liturgien, er dette blitt fullstenig forandret; kjemper man for det gamle, har man støtte fra høyeste hold i Kirken:

At a stroke, Summorum Pontificum/ Universae Ecclesiae changed all this. We now had two forms of the Roman Rite «one alongside the other» (qui ad invicem iuxta ponuntur). Thereby we were authoritatively given, in areas where the two rites and their accompanying liturgical cultures happen to be at odds, what I would like to call Symmetry of Dissent. It is now no more ‘disloyal’ or ‘contrary to the mind of the Church’ to evaluate critically the OF and its culture than it is to criticise the EF and its culture. Such critical evaluation, it goes without saying, ought to be done – in each case – with a humble recognition of one’s own fallibility, and with a charitable instinct not to hurt fellow Christians whose faith in the living Lord is fed from different sources than those which nourish one’s own. It is right that those who enthusiastically favour the EF, and who feel a certain triumphalist joy about Pope Benedict’s liturgical legislation, should if necessary be reminded of this. However, I do not always sense an awareness that those, too, whose orientation differs from the OF, have a right to be treated with a similarly charitable exercise of the acceptance of diversity. …

Den tidligere engelske oversettelsen av messener (som mange nå bør vite) svært unøyaktig, 11,254 ganger i ulike bønner er «Allmelktige, evige Gud» (eller tilsvarende) oversatt med «Father». Man syntes visst i 1970 at en slik oversettelse var mer teologisk korrekt. (!) På tross av feielene ved den gamle oversettelsen, hisser noen prester og andre seg fryktelig opp over oversettelsen som skal innføres i hele verden ved starten av advent i år. Bloggen praytellblogg.com har et nytt innlegg om dette – men mange interessante kommentarer.

Innlegget over refererer til et møte holdt i Irland sist uke, der litt over 100 prester og lekfolk diskuterte (helt desperat syns jeg) hvordan de skulle kunne unngå å bruke den nye oversettelsen senere i år. Et innledningsforedrag denne dagen viser at protestene i svært stor grad er ideologisk og ikke språklige:

… (a female theologian) spoke for about 10 minutes. She called attention to a number of particularly historical moments in the life of the Catholic Church since the Second Vatican Council. The first was the way that the Encyclical Humanae Vitae was implemented and, especially, the treatment which was meted out to those who raised questions about it. The second was the refusal of the Catholic Church in Ireland and right around the world, to face up to the clerical abuse scandals in the 1970s and the 1980s. The third moment she highlighted was the Apostolic Letter of Pope John |Paul II – Ordinatio Sacerdotalis in which he stated that women could not be ordained to the priesthood.

The fourth moment was the imposition of translation of the new Missal without adequate consultation.

She identified two elements which are common in all of these moments. First, an unwillingness on the part of Church leaders to believe that they can err, despite numerous examples in history. Second, a belief, that despite the teaching of Vatican II, all competence for administration within the Church is vested in one person – the Pope. …