En svært folkelig tradisjonell latinsk messe

Liturgi, TLM /

Det er mange misforståelser ute og går mht den tradisjonelle latinske messen – den er ikke så mystisk som man skulle tro. Videoene under viser en en helt vanlig søndagsmesse – fra Paris, høsten 2006. Man ser først hele familier, og mange barn, og eldre og unge studenter, komme inn i kirken. Som musikk synger man det som fortsatter mest kjent for katolikker over hele verden, Messe 8 og Credo 3. Et godt kor synger messens proprium, veldig mange små ministranter er med – som en øvelse i stor grad. Messen avsluttes med den kjente «Salve Regina» før utgangsprosesjonen. Folk deltar svært aktivt i messen og tekstene leses dioreket også på morsmålet.

Del 1: Folk kommer, messen begynner, Asperges me

Del 2: Inngangsvers, Kyrie, Gloria, Kollektbønn

Del 3: Tekstlesninger (også på morsmålet), Preken

Del 4: Credo, Offertorium

Del 5: Prefasjon, Sanctus, Canon begynner

Del 6: Canon fortsetter, Pater noster, Agnus Dei

Del 7: Prestens kommunion, Ecce Agnus Dei, folkets kommunion, purifisering, Postcommunione, Ite missa est, Velsignelse

Del 8: Det siste evangelium, Salve Regina, utgangsprosesjon

Messen er fra kirken Nicholas de Chardonnet i Paris. Jeg vet det er en SSPX-kirke med de farer det fører med seg, ulydghet mot Kirkens embede etc – men også med fordeler; for her har den tradisjonelle liturgien blitt feiret ubrutt, og er mer folkelig enn de fleste steder der man i dag feirer den tradisjonelle liturgien.

I februar la jeg også ut på bloggen videoer av en annen tradisjonell messe, en stille messe – fra FSSP – mer puristisk feiret, må jeg si. Se den her.

Kontroversiell bokanmeldelse

Katolsk, Liturgi /

Bloggen Pray&Tell (som for det aller meste forfekter moderne liturgiske synspunkter) meldte for noen dager siden at Msgr. Andrew R Wadsworth, som er leder for arbeidet med den engelske oversettelsen av messen, hadde anmeldt en bok (en kritikk av den nye messen) skrevet av en sedevakantist (som mener at Kirken nå ikke har noen pave), Fr. Anthony Cekada.

Msgr. Wadsworth skrev tydelig hvem forfatteren var, men mente likevel at det var mye å lære fra denne boka. Likevel var det mange som mente at en slik sentral person i Den katolske Kirke ikke burde anmelde bøker av personer som slik står i opposisjon til Kirken – og i alle fall ikke skrive mange positive ting i anmeldelsen!

Blogginnlegget har vakt stor interesse, og har så langt fått over 300 kommentarer, bl.a. én fra Msgr. Wadsworth og flere fra Fr. Cekada. Under tar jeg med noe av tre (ganske moderate) kommentarer:

# 196
As another 20-something, … I attend the Ordinary Form exclusively, but I’ve been to an EF about 3 times, and I really like it. I see pros and cons with both. But I am not openly hostile to the EF as most who lived through VII are. The tides are changing, as more and more young people are looking for something different than their everyday experiences. The older generation thinks they know exactly how the liturgy can speak to us, and it can be found exclusively in the OF the way it was celebrated in the 70s and 80s. The truth is, most of us wish for a liturgy that takes the best of both worlds and marries them together so we have a relevant and reverent liturgy in 2011. We don’t see ad orientem as the priest turning his back to us, but facing God. We have no problem kneeling to receive Jesus, because we don’t think it diminishes our dignity as human beings. Of course, I am only speaking for myself and those around me, but it truly seems to be a different way of thinking among younger Catholics. …

# 280
Many people, including self-identified traditionalists today and their sympathizers, concede that the pre-conciliar liturgy was in need of reform or revitalization. That doesn’t mean the reform was done correctly. Increasingly, many feel the New Rite itself is in need of reform or augmentation.

My most consistent experience of the New Rite is of a ritual created seemingly in a vacuum a decade or two before Non-Denominationals really learned how to make Christianity cool. I understand it’s a synthetic piece crafted in light of largely abstract theological, pastoral and liturgical “principles”. A rite that does very little to give a person the sense they are the recipient of an ancient testimony of God’s actions, receiving, by a long standing process of historical mediation, something of the life of God as He passed through our ancestors then and enters us now.

Churches are filled with neglect and affected by a dark amnesia. We’ve forgotten our own time-honored symbols and praxis, neglect our high altars (if they were not torn out), have no musical tradition to speak of, and, where ever the piety that once made up the basic “shell” of our spirituality and interiority still flourishes, it is really a relic of a half refuted past.

# 291
The OF is rich in many ways. The EF is rich in other ways. I think Jordan’s point, though perhaps obscured a bit by his passionate rhetoric, is that the process of reforming the EF into the OF ended up significantly obscuring the historical connection between the two — which is a serious problem.

Summorum Pontificum is a bold beginning to a solution to this problem, using the lovely and age-old Catholic approach of ‘both/and’. It’s impossible for the strictest partisans of either form of the liturgy to be happy with SP, but in the end it’s hard to imagine a more prudent and pastoral answer to the real problem identified above.

Norges mest populære fjellturer

Generelt /

Aftenposten (og også amdre nettaviser) hadde en artikkel om Norges mest populære fjellturer: 1. Prekestolen (110.000 besøkende hvert år) – 2. Besseggen – 3. Gaustatoppen – 4. Kjerag – 5. Rallarvegen – 6. Galdhøpiggen.

Jeg har vært på fire av disse stedene: Besseggen og Galdhøpiggen samme sommer, 1990, på Prekestolen (5-6 ganger, første gang i 1974, siste gang i 2008) og på Kjerag, 2009. Under ser dere bilder av de to siste stedene.

Tradisjonell katolsk dåp

Liturgi, TLM /

Som jeg har nevnt tidligere, har pave Benedikt nå tillatt at alle sakramentene kan feires etter det gamle ritualet. Og bruker man dette, kan man lære en hel del – både om vår tro og (når man sammenligner med det nye ritualet) pastorale og teologiske synspunkter fra tidlig 70-tall. Så vidt jeg vet ble dåpsrutualet erstattet av et nytt rituale i 1973 – selv om det gamle ritualet nok i forholdvis stor grad hadde blitt utført på morsmålet i noen år.

Det gamle rirualet (som jeg selv har brukt noen få ganger) utmerker seg ved at det ikke har noen tekstlesninger eller preken, og heller ingen velsignelse av foreldrene på slutten, som det nye. Det er også slik at forberedelsene før dåpen er veldig grundige, men mange bønner og flere eksosismer. Når til slutt kommer inn i dåpskapellet og barnet døpes, er man ferdig på 1-2-3.

Under har jeg tatt med alle hovedelementen i ritualet:

VED INNGANGEN TIL KIRKEN

Pkt. 1 – «N, hva ønsker du av Guds Kirke?» – «Troen.» «Hva gir troen deg?» «Evig liv.»

Pkt. 2 Presten forklarer mer om hva troen betyr.

Pkt. 3 – Presten puster tre ganger på barnets ansikt, og sier at den urene ånd skal holde seg borte, og gi plass til Den hellige Ånd.

Pkt. 4 – Korstegn på panne og bryst – «Ha tro på Guds bud ..» – Bønn for barnet.

Pkt. 5 – Bønn «.. ta bort hjertets blindhet, bryt satans bånd ..»

Pkt. 6 – (Saltet velsignes – om det ikke allerede er velsignet.)

Pkt. 7 – a) Barnet mottar saltet i munnen

b) Bønn

c) Eksorsisme.

Pkt. 8 – Korstegn over barnet som skal stenge djevelen ute.

Pkt. 9 – Bønn – opplys, rens og helliggjør barnet etc.

PROSESJON INN I KIRKEN – STOPPER UTENFOR DÅPSKAPELLET

Pkt. 10 – Presten inviterer barnet inn i kirken.

Pkt. 11 – Trosbekjennelsen og Fadervår sies – mens man går inn.

Pkt. 12 – Eksorsisme.

Pkt. 13 – Effata (ørene åpnes) og neseborene berøres.

Pkt. 14 – Forsakelsen.

Pkt. 15 – Salving med katekumenolje – bryst og rygg/nakke.

Pkt. 16 – (Oljen tørkes av.)

I DÅPSKAPELLET

Pkt. 17 – Barnet bekjenner troen på den treenige Gud.

Pkt. 18 – «N, vil du bli døpt?» – «Ja, det vil jeg»

Pkt. 19 – Selve dåpen

Pkt. 20 – 21 – 22: (Alternativer; full neddykking, kondisjonal dåp.)

Pkt. 23 – Salving med hellig chrisma

Pkt. 24 – Det hvite dåpsplagget.

Pkt. 25 – Dåpslyset overleveres

Pkt. 26 – «N. gå i fred, og Herren være med deg» – «Amen.»

Hele ritualet kan leses (på engelsk) her.

«Aufruf zum Ungehorsam» – prester forplikter seg til å være ulydige

Katolsk /

Man tror nesten ikke sine egne øyne når man leser at snart 10 % av katoliske prester i Østerrike har skrevet under et opprop der de lover å være ulydige mot Kirken og sine biskoper. Flere konkrete ulydighets-temaer er nevnt under:

Over 300 of Austria’s 4,200 priests have pledged to take part in Aufruf zum Ungehorsam (Call to Disobedience), an initiative launched in June.

The Call to Disobedience document cites “the Roman refusal of a long-overdue Church reform and the inaction of bishops.” Priests who support the document pledge

* to pray for Church reform at every liturgy, since “in the presence of God there is freedom of speech”
* not to deny the Holy Eucharist to “believers of good will,” including non-Catholic Christians and those who have remarried outside the Church
* to avoid offering Mass more than once on Sundays and holy days and to avoid making use of visiting priests–instead holding a “self-designed” Liturgy of the Word
* to describe such a Liturgy of the Word with the distribution of Holy Communion as a “priestless Eucharistic celebration”; “thus we fulfill the Sunday obligation in a time of priest shortage”
* to “ignore” canonical norms that restrict the preaching of the homily to clergy
* to oppose parish mergers, insisting instead that each parish have its own individual leader, “whether man or woman”
* to “use every opportunity to speak out openly in favor of the admission of the married and of women to the priesthood”

“The open call to disobedience shocked me,” Cardinal Christoph Schönborn of Vienna said in a July 7 letter, noting that many professionals would have “long since lost their jobs” if they had called for disobedience. Reminding priests that they had freely promised obedience to their bishop at ordination, he asked, “Can I rely on you?” ….

Les mer om dette her.

«Vis accípere NN hic præséntem in tuam legítimam uxórem juxta ritum sanctæ matris Ecclésiæ?» – «Volo.»

Liturgi, TLM /

Jeg kjenner et par som om noen få dager skal gifte seg (de skal få være anonyme her på bloggen), og da har de valgt å bruke det tradisjonelle latinske vielsesritualet, med påfølgende brudemesse. Dette ritualet er på en måte kortere enn det moderne, og begynner ganske «brått» ved at presten spør:

(Et primo quidem sponsum interroget)
P. NN, vis accípere NN hic præséntem in tuam legítimam uxórem juxta ritum sanctæ matris Ecclésiæ?
B. Volo

(Mox Sacerdos sponsam interroget)
P. NN, vis accípere NN hic præséntem in tuum legítimum marítum juxta ritum sanctæ matris Ecclésiæ?
B. Volo

P. Ego conjúngo vos in matrimónium. In nómine Patris, et Fílii + et Spíritus Sancti. Amen.

(Postea eos aspergat aqua benedicta.)

På norsk lyder det samme slik:

P. NN, er det din frie vilje å ta NN som står her hos deg, til din hustru etter Moderkirkens lære og forskrifter?
B. Ja, det vil jeg.

P. NN, er det din frie vilje å ta NN som står her hos deg til din husbond etter Moderkirkens lære og forskrifter?
B. Ja, det vil jeg.

(Presten legger så stolaen over deres sammenføyde hender.)
P. Jeg forener dere i ekteskap, i Faderens og Sønnens + og den Hellige Ånds navn. Amen.

(Deretter stenker han dem med vievann.)

Riktignok kan man (om man ønsker det) legge til, etter prestens innledende spørsmål:

(Om man ønsker det, kan følgende løfte legges til.)
P. Så gi hverandre hånden til tegn på denne vilje.

B. N, jeg tar deg til ekte og lover å elske og ære deg, være deg tro og bli hos deg i gode og onde dager, inntil døden skiller oss ad.

B. N, jeg tar deg til ekte og lover å elske og ære deg, være deg tro og bli hos deg i gode og onde dager, inntil døden skiller oss ad.

Forskjellen mellom de gamle og det nye vigselsrirtuelaet er kanskje mest at selve vielsen tidligere aldri var en del av selve messen. Vielsen kom først, med en del bønner etter selve vielsen, og eventuelt en preken, deretter fulgte brudemessen.

Brudemessen er blitt beholdt forholdsvis uforandret – men de vanlige forskjellene mellom den tradisjonelle og den nye messen er jo der. Den høytidelige velsignelsen kommer fortsatt rett etter Fadervår, men tidligere var det egentlig bare bruden som ble velsignet. Nå er dette forandret, slik at brudgommen også får en del av velsignelsene.

I den tradisjonelle brudemessen var det også en ekstra velsignelse helt på slutten av messen – som ser slik ut:

(Etter ”Ite missa est” ber presten over brudeparet.)

P. Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud være med dere. Og han la sin velsignelse bli oppfylt i dere, så dere får se deres barns barn til tredje og fjerde ledd og siden får det evige uendelige liv med hjelp fra vår Herre Jesus Kristus, han som lever og styrer med Faderen og den Hellige Ånd, Gud fra evighet til evighet.
S. Amen.

(Så signer han brudeparet med vievann,
han ber Placeat stille og lyser den vanlige velsignelse til slutt over alle.)

Jeg har laget et lite dokument som viser de mest aktuelle delene av det tradisjonelle katolske vigselsritualet og brudemessen. SE DET HER.

Noen tar seg store friheter med den tradisjonelle latinske messen

TLM /

Jeg ble overraska da jeg leste her om prester som tar seg store friheter med den tradisjonelle latinske messen; ting sies på morsmålet som skal være på latin, noe sies høyt som skal sies stille, ting legges til i messen imot alle regler (det er bare i forb. med prekenen at presten kan legge til enten kunngjøringer eller bønner på morsmålet) etc. – har de ikke lest rubrikkene? Her er noe av det jeg leste:

… The readings (including the Gospel), the «Orate Fratres» and the «Ecce Agnus Dei» were said, not in Latin, but in Spanish only. The Gloria and Credo were sung by the celebrant himself in alternation with the congregation. The Secret and the first part of the Canon (until the Consecration) were said aloud, too loud to have merely been the celebrant’s «inaudible» voice being picked up by a microphone. Finally, Spanish hymns were sung during this Missa Cantata (vernacular hymns are supposed to be allowed only for Low Mass) and the priest himself led the faithful in a Spanish-language devotional exercise in honor of Saint Joseph, after the communion rites and before singing the post-communion (in Latin). [I’m aware of the «Prone» and of vernacular devotions that were prayed between the Gospel and the Creed, but not in any other part of the Mass.] …

Les gjerne hele innlegget selv – og de mange kommentarene.

Nylig har jeg også lest en debatt om man bør ha med en ekstra (2. eller 3.) syndbekjennelse før kommunion – men her snakker vi jo ikke om misbruk, men om hva som er mest tjenlig – når det jo ikke lenger er påbudt. I en stille messe og i en missa cantata forstår jeg at at dette ble tatt bort fra rubrikkene i 1962, men i en levittmesse skal/ kan syndsbekjennelsen fortsatt synges av diakonen før folkets kommunion.

Personlig syns jeg man skal tenke praktisk om dette spørsmålet. I en stille messe i et lite kapell vil alle som deltar i messen tydelig høre, og stille kunne slutte seg til både prestens og ministrantens syndsbekjennelse. I en sunget messe skjer syndsbekjennelsen mer skjult for folket (mens introitus synges), så når diakonen synger denne høyt og tydelig før kommunion (i en levittmesse, men både prest, diakon og subdiakon), vil det være nyttig for folk å kunne slutte seg til det som synges (inni seg, ikke ved å delta i sangen). Men i en missa cantata (med bare en prest) vil vel ikke syndbekjennelsen kunne oppfattes om den sies (forholdsvis lavt) av ministrantene før folkets kommunion.

«Ego autem venio ad te in nomine Domini exercituum.»

Liturgi, TLM /

David til Goliat: «Jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud.»

I de tradusjonelle tidebønnene leser vi for øyeblikket om Sauls kongedømme, og om hvordan David blir utvaøgt og etter hvert blir en trussel mot kong Saul. I dag leste vi følgende vers (delt i tre korte stykker) – 1. Samuelsbok 17, 38-51 (fra bibel.no):

38 Så lot Saul David få sin egen rustning, satte en bronsehjelm på hodet hans og tok på ham en brynje. 39 David bandt sverdet hans om seg utenpå klærne og ville til å gå; men han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg,» sa han til Saul; «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg, 40 og i stedet tok han staven sin i hånden, lette seg ut fem glatte steiner i bekkefaret og la dem i gjetervesken som han hadde med seg. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.

41 Imens kom filisteren stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. 42 Da filisteren så fram for seg, fikk han øye på David, men enste ham ikke. David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til. 43 «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sin gud. 44 «Kom hit til meg,» sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» 45 David svarte: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet. 46 I dag vil Herren gi deg i min hånd; jeg skal slå deg i hjel og hogge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden, så hele verden kan skjønne at Israel har en Gud. 47 Og alt dette folket som er samlet, skal skjønne at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han vil gi dere i vår makt.»

48 Da nå filisteren fór opp og kom bortover mot David, sprang David brått fram fra fylkingen, mot filisteren. 49 Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein, kastet den med slyngen og traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen på ham, og han stupte med ansiktet mot jorden. 50 Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden. 51 David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham. Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de.

Det er godt å øve opp sin latin; så her er også teksten på latin (fra divinumofficium.org):

38 Et induit Saul David vestimentis suis, et imposuit galeam aeream super caput eius, et vestivit eum lorica. 39 Accinctus ergo David gladio eius super vestem suam, cœpit tentare si armatus posset incedere: non enim habebat consuetudinem. Dixitque David ad Saul: Non possum sic incedere, quia non usum habeo. Et deposuit ea, 40 Et tulit baculum suum, quem semper habebat in manibus: et elegit sibi quinque limpidissimos lapides de torrente, et misit eos in peram pastoralem quam habebat secum, et fundam manu tulit: et processit adversum Philisthaeum.

41 Ibat autem Philisthaeus incedens, et appropinquans adversum David, et armiger eius ante eum. 42 Cumque inspexisset Philisthaeus, et vidisset David, despexit eum, erat enim adolescens, rufus, et pulcher aspectu. 43 Et dixit Philisthaeus ad David: Numquid ego canis sum, quod tu venis ad me cum baculo? Et maledixit Philisthaeus David in diis suis: 44 Dixitque ad David: Veni ad me, et dabo carnes tuas volatilibus caeli et bestiis terrae. 45 Dixit autem David ad Philisthaeum: Tu venis ad me cum gladio, et hasta, et clypeo: ego autem venio ad te in nomine Domini exercituum, Dei agminum Israël quibus exprobrasti 46 Hodie, et dabit te Dominus in manu mea, et percutiam te, et auferam caput tuum a te: et dabo cadavera castrorum Philisthiim hodie volatilibus caeli, et bestiis terrae, ut sciat omnis terra quia est Deus in Israël,

48 Cum ergo surrexisset Philisthaeus, et veniret, et appropinquaret contra David, festinavit David et cucurrit ad pugnam ex adverso Philisthaei. 49 Et misit manum suam in peram, tulitque unum lapidem, et funda iecit, et circumducens percussit Philisthaeum in fronte: et infixus est lapis in fronte eius, et cecidit in faciem suam super terram. 50 Praevaluitque David adversum Philisthaeum in funda et lapide, percussumque Philisthaeum interfecit. Cumque gladium non haberet in manu David, 51 Cucurrit, et stetit super Philisthaeum, et tulit gladium eius, et eduxit eum de vagina sua: et interfecit eum, praeciditque caput eius.

Han tilga sin brors morder

Liturgi, TLM /

I dag er det i den tradisjonelle kalenderen Johannes Gualbertus, abbed, som døde 12. juni 1073. I Breviarium Romanum (på nett her) leser vi om ham (hele teksten følger – det er tre lesninger – i tillegg til ni salmer – i det gamle breviaret på vanlige dager, men de er ikke særlig lange):

John Gualbert, born of a noble Florentine family, took up a military career at his father’s wish. His only brother, Hugh, was slain by a relative, and it happened that on Good Friday, attended by armed soldiers, John met the slayer alone and unarmed on the road where they could not avoid each other. Because of John’s reverence for the sign of the holy Cross, which his enemy, seeing death at hand, made with his arms in supplication, John graciously spared him and received him as a brother. Then he went to the Church of St. Minias, where, as he adored the Crucified, the image bent its head to him. Moved by this, he gave up the military life and, at the persuasion of St. Romuald, then living in the hermitage of Camaldoli, he put on the monastic hábit. Later he founded a monastic Order under the Rule of St. Benedict in Vallombrosa, which had as its primary aims to do away with the stain of simony and to promulgate the apostolic faith. Full of virtues and merits and blessed with the companionship of Angels, he went to the Lord in his seventy-eighth year, the 12th day of July, 1073, at Passignano.

På katolsk.nos helgensider (som er svært grundige) skriver man grundig om den hellige Johannes Gualbertus, bl.a. følgende:

… Med fast hånd ledet Johannes sitt kloster og byen Firenze til et sant kristent liv. Johannes sendte også munker til Milano og andre steder i Lombardia, hvor de forkynte og agiterte. Etter at Johannes hadde opprettet tolv klostre, ble han angrepet av en kraftig feber mens han var på visitasjonsreise til klosteret San Michele Arcangelo i Passignano ved Siena, som han selv hadde grunnlagt. Der døde han den 12. juli 1073, som er den eneste sikre datoen i hans historie, over 80 år gammel, og han ble gravlagt tre dager senere i klosterkirken i Passignano. Hans kult begynte snart etter hans død, og det ble meldt om mange undre ved hans grav. Han ble helligkåret den 1. oktober 1193 av pave Celestin III (1191-98). Hans minnedag er dødsdagen 12. juli og en translasjonsfest den 10. oktober. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble minnedagen strøket i Kirkens universalkalender og henvist til lokale eller spesielle kalendere. …

WordPress runder 50 millioner

Data/blogg /

Slik leser jeg i dag om bloggløsningen WORDPRESS, som jeg har brukt siden mai 2005:

Søndag ble en merkedag for WordPress, tjenesten og publiseringsplattformen som uten sammenligning er verdens mest populære. Friprog-løsningen benyttes nå av mer enn femti millioner nettsteder. Milepælen fremgår av en teller på nettsidene deres … WordPress-prosjektet ble startet av Matt Mullenweg for drøyt åtte år siden …

Programvaren er både fritt tilgjengelig for nedlasting og installasjon på egen webhost (fra WordPress.org), samt som fri eller betalt tjeneste (hos WordPress.com). Det oppgis at rundt halvparten av brukerne benytter seg av hostingmuligheten hos sistnevnte.

Hver måned besøker minst 287 millioner personer over 2,5 milliarder nettsider, bare under WordPress.com, ifølge nettstedets egen statistikk. Samtidig publiseres det om lag en halv million nye blogginnlegg daglig. Totalt oppgir WordPress at løsningen nå er brukt på 14 prosent av alle nettsteder på Internett.

WordPress’ egen statistikk kan leses her.

Kirkens liturgi 10. – 16. juli

Liturgi, TLM /

Etter mange år der den nye messen og den nye liturgiske kalenderen har dominert Kirken fullstendig, er det nå blitt fullt ut legitimt å feire også den tradisjonelle messen og bruke den tradisjonelle liturgiske kalenderen. Her er kalenderen for 10. – 16. juli:

DEN TRADISJONELLE KALENDEREN

Søndag 10. juli – 4. søndag etter pinse, 2. kl. Tekster: Rom. 8:18-23; Lukas 5:1-11
Man 11. Ukedag Tekster: Rom. 8:18-23; Lukas 5:1-11 – Pius I, pave og martyr. mem.
Tirs 12. Johannes Gualbertus, abbed. 3. kl. Tekster: Sirak 45:1-6; Matt. 5:43-48 – Nabor og Felix, martyrer. mem.
Ons 13. Ukedag Tekster: Rom. 8:18-23; Lukas 5:1-11
Tors 14. Bonaventura, biskop, bekj. og kirkelærer. 3. kl. Tekster: 2 Tim. 4:1-8; Matt. 5:13-19
Fre 15. Henrik, keiser og bekjenner. 3. kl. Tekster: Sirak 31:8-11; Lukas 12:35-40 – (Svithun, biskop og bekjenner.)
Lør 16. Lørdagsmesse for jomfru Maria Tekster: Sirak 24:14-16; Lukas 11:27-28- Vår Frue av Karmelberget. mem.

DEN NYE KALENDEREN

Søndag 10. juli – 15. søndag i det alminnelige kirkeår – ① Jes 55,10-11 ⓢ Sal 65(64) ② Rom 8,18-23 ⓔ Matt 13,1-23 (kortere: Matt 13,1-9)
Man 11 – Den hellige Benedikt – vernehelgen for Europa Ⓕ ① Ordsp 2,1-9 ⓢ Sal 34,2-3.4-5.6-7.8-9.10-11 ℞ 2a eller 9a ⓔ Matt 19,27-29
Tir 12 ① 2 Mos 2,1-15a ⓢ Sal 69(68) 3.14.30-31.33-34 ⓔ Matt 11,20-24
Ons 13 (Den hellige Henrik) ① 2 Mos 3,1-6.9-12 ⓢ Sal 103(102) 1-2.3-4.6-7 ⓔ Matt 11,25-27
Tor 14 (Den hellige Camillus av Lellis) ① 2 Mos 3,13-20 ⓢ Sal 105(104) 1+5.8-9.24-25.26-27 ⓔ Matt 11,28-30
Fre 15 (Den hellige Svithun) (Den hellige Bonaventura) ① 2 Mos 11,10-12,14 ⓢ Sal 116(115) 12-13.15-16bc.17-18 ⓔ Matt 12,1-8
Lør 16 (Jomfru Maria av Karmelberget) ① 2 Mos 12,37-42 ⓢ Sal 136(135) 1+23-24.10-12.13-15 ⓔ Matt 12,14-21

Følgende kilder er brukt: Katolsk.nos kalender (for det nye kirkeåret), den tradisjonelle kalenderen (fra egne nettsider), lesninger til den tradisjonelle kalenderen (fra England), kalenderen slik den er trykt i den norske messeboken fra 1961.

Tekster for alle søndager i den tradisjonelle kirkeåret finner man her.

katolsk.no nede hele lørdagen

Data/blogg /

I tillegg til at nettsidene www.katolsk.no er nede, betyr det at e-post til alle med adresse @katolsk.no ikke virker. (Men jeg har også en annen e-post som virker: oddvar (at) aomoi.net)

På p. Arnes blogg kan vi lese om årsaken til disse problemene; han bor i Akersveien og bruker samme internett-tilkobling som katolsk.no – en strømstans lørdag morgen skapte problemene.

OPPDATERING:
Søndag morgen (ca kl 10) var problemene løst, og jeg tror ikke noen e-poster gikk tapt – det er et system med at e-postene skal vente rundt om på andre servere inntil 48 timer (?), og så leveres så snart den aktuelle e-postserveren er i drift igjen.

8. juli: Acta Sanctorum in Selio

Katolsk /

Fra Wikipedia:

Sunniva-legenden fins gjengitt i tre versjoner fra middelalderen, hvorav den mest omfattende er ”Acta Sanctorum in Selio”. Den er skrevet på latin omlag år 1170. Her fremgår det at Sunniva var en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal beiler ville true henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer .”Det var en hel flokk , menn, kvinner og barn, som gav seg havets bølger i vold for å unnslippe det verdslige livs brottsjøer …

Etter en lang sjøreise brakte Gud dette storartede reisefølge til en del av Norge som kalles Fjordane fylke… Da sjøen hadde lagt seg, landet den hellige Sunniva og størsteparten av hennes følge på en øy som heter Selja; der ble de boende, og av frykt for hedningene slo de seg til i grotter og jordhuler. Resten av følget landet på en øy som heter Kinn; der bodde de på samme måte og skaffet seg mat til livets opphold ved å fiske.”

Folk på fastlandet i Selje så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauene deres som beitet på øya. Den hedenske Håkon jarl (jarl 970 – 995) dro selv til øya i lag med sine folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn. Sunniva og følget ba da om at fjellet måtte falle over dem heller enn at de skulle falle for hedningenes sverd. ”Og det gikk som de ønsket. Fjellet styrtet ned, knuste dem alle på en gang og gav tilbake til himmelen de hellige sjeler som på denne måten var blitt frelst fra voldsmennenes raseri.”

Dette kunne betydd slutten av historien om Sunniva og Seljemennene, men slik ble det ikke: ”Det skjedde på den tid at noen handelsmenn seilte forbi øya Selja. Og på stranden så de likesom en strålende søyle av klart lys – det nådde helt opp til himmelen. Det uvanlige synet gjorde dem både forundret og nysgjerrige. Da de nærmet seg søylen, fant de et menneskehode under den; det utstrålte lys og utsendte en herlig duft.”

I følge Olav Tryggvassons saga het disse handelsmennene Tord Eigileivsson og Tord Jorunarsson. Det endte med at kong Olav Tryggvasson fikk høre historien. Han dro selv til Selja i lag med sin biskop og et stort følge. Der fant han levningene etter Seljemennene. Sunnivas legeme ble funnet helt og uskadd. Kongen lot bygge en kirke på stedet og Sunnivas knokler ble skrinlagt i 996. Seljumannamesse feires i dag 8. juli. Sunnivalegenden har klare legendariske preg. Like fullt er det mange som velger å tro at den har en kjerne av sannhet i seg. Tusenårsjubileet for Selja som et hellig sted ble feiret i klosteret 7. juli 1996.

Selja ble bispesete i 1068 – bispesetet, og helgenskrinet med den hellige Sunniva og Seljemennene, ble flytta til Bergen i 1170. Les også om dett på katolsk.no.

Et katolsk tidsskrift kritiserer messens syndsbekjennelse

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Tidsskriftet er «The Tablet», som utgis i England. Jeg abonnerte selv på det en gang (bare ett år, tror jeg, 1995) og utover 90-tallet leste jeg det også av og til – men jeg husker ikke at det var så liberalt den gangen. I forbindelse med den nye engelske oversettelsen av messen, latterliggjør de syndsbekjennelsen – ganske sjokkerende.

Det er verd å merke seg at syndbekjennelsen som latterliggjøres, er den vanlige som brukes i den nye messen alle steder; det eneste nye er at man på engelsk nå skal si «ved min skyld» tre ganger – slik det alltid har vært på latin. Jeg kjenner ikke til at verken barn eller voksne i Norge har problem med syndsbekjennelsen, men for noen (liberalere) blir veklegginga på vår synd og skyld mer enn de kan klare. Les selv hva The Tablet skriver:

At Mass we have cards in the pews so we can follow the revised translation of the Mass. The options for different parts are there. This week our parish priest used the homily to speak about it. When he read out the words of the Confiteor, with the changes in bold, he was greeted with gales of laughter and even he had to smile.

I confess to almighty God
and to you, my brothers and sisters,
that I have greatly sinned
in my thoughts and in my words,
in what I have done and in what I have failed to do,
[All strike their breast]
through my fault, through my fault,
through my most grievous fault;

No-one today in their right mind – unless perhaps they have just murdered someone – is going to harp on about «my fault, my fault, my own most grievous fault» while beating their breast, especially if they are reflecting on ordinary everyday thoughts or words that most Mass-goers might be expected to have. The picture the words give of breast-beating illiterate peasants with cloth caps and mud-clotted boots is like something out of Monty Python. …

Father Z. skriver om dette, og har fått en drøss av kommentarer – bl.a. én som sier: «But remember: it is less about the translation than the problem of accepting the Church’s teaching about sin.»

Hva forandret man i St Olav kirke i 1976 – og hvorfor?

Katolsk, Liturgi /

Jeg skrev for et par dager siden om en mastergradsoppgave i kunsthistorie kalt: “Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.” Oppgaven kan i sin helhet leses her.

Under tar jeg med noen sitater fra oppgaven om alter, prekestol, kommunionsbenk – og om marmor. Et stykke nede i sitatene begrunner arkitekten sine valg, og helt på slutten forklarer oppgaveskriveren enkelte liturgiske prinsipper:

I 1954 fikk kirken nye sidealtre. … Kirken fikk ny kommunionsbenk i lys, grønn marmor Kommunionsbenken hadde nå åpning mot koret direkte overfor alteret. (Den gamle kommunionsbenken dekket hele koret.)

… Ut fra bilder kan det se ut som den opprinnelige prekestolen var av tre og hadde muligens relieffer av de fire evangelister. Den hadde også lydbrett over. Når den nye enklere prekestolen i marmor ble satt opp er noe uklart, men det var sannsynligvis ved ombyggingen i 1955-56.

Under punktet i Prinsippbeskrivelsen som heter ”Arbeider som gjelder hele kirken” sies det at: ”Store flater på vegger og tak skal males i en farge. Søyler, ribber og lignende i en annen.” Videre sies det at følgende forandringer vil bli foretatt i koret: Korgulv utgjør ca 61 m². herav senkes eksisterende opphøyet del på ca 30 m² tilsvarende et trinn, slik at hele korgulv ligger på samme nivå.” Likeså fjernes eksisterende høyalter med tabernakel og alter nærmere skip inkludert podier. Tabernaklet skal gjenoppsettes. Videre fjernes marmoroppbygging og marmorskranke mellom skip og kor samt sidealtere på korvegg … Korgulvet utvides mot skipet ved oppbygging i tre trinns høyde og ca 30 lm nye trinn. Eksisterende og utvidet korgulv flislegges med nye fliser som i kvalitet og farge harmonerer med eksisterende fliser. ….. Prekestolen skal også fjernes, og baldakinen på bispestolen fjernes. …”Det skal lages nytt alter i form av sokkel for tabernaklet i granitt. Tabernaklet skal ha ny messingkuppel.” I skipet skal sidealtrene fjernes, og gulvet skal her få ensfarvede fliser. Det som finnes av marmor på veggen skal også fjernes. Det samme gjelder malerirammer. Nåværende høyttaler fjernes og erstattes med nye. ”Det lages nisje under maleri på høyre side av korvegg for ny plassering av St. Olavsarm.” (Denne nisjen ble ikke laget.) ”Eksisterende 12 stk. treskjæringer (6 stk på hver sidevegg i skipet) skap tas ned for ny innsetting. Ny innsetting skal i prinsippet være som nå, men treskjæringene plasseres parvis nærmere hverandre; dypere inn i vegg og med skyggefuge mellom puss og treverk.” …

… Kommunionsbenken i St. Olav ble fjernet ved oppussingen i 1975-76. Arkitekten gir to begrunnelser: Kommunionsbenken var av marmor, og dette hører ikke hjemme i en gotisk kirke og dessuten at dette skulle medføre større enhet mellom skip og kor. Å fjerne kommunionsbenken i forbindelse med ”restaureringen” etter Det annet Vatikankonsil var et allment fenomen. Det er ingen liturgiske krav til kommunionsbenk, men det å fjerne den får liturgiske konsekvenser.

«The sentiment of the day saw the altar rail as an icon of clericalism that expressed a divided body of Christ and as an obstacle to ’the gathering of the faithful around the table of the Lord’. Another justification offered for its removal was to decrease the distance between the congregation and the altar, which admittedly it had done by some twelve feet or so.»

(Boken) Consecrated for Worship mener at kommunionsbenker som er av historisk og arkitektonisk
betydning skal beholdes. Å markere et skille mellom skipet og koret stammer fra 300-tallet. I de første basilikaene ble dette skillet kalt cancelli. I den bysantinske kirken ble etter hvert dette skillet en ikonostas (en hel vegg med dører). Cancelliet ble satt opp for å hindre at alteret ble vanæret. Også i den vestlige delen av Kirken utviklet cancelliet seg på lignende måte som ikonostasen, men den var likevel mer åpen mot skipet. ….

Corpus Christi 1926 – St Olav kirke

Katolsk, Liturgi /

En leser har sendt meg dette bildet av St Olav kirke, fra 1926 (fra St Olav tidsskrift?). Følgende tekst står under bildet: «St. Olavskirken smykket til Kristi legemsfest. Til høyre sees den nye St Josefsstatue.»

Her ser vi tydelig kommunionsbenken – plassert på «vanlig» sted. En leser forteller meg at disse benkene var flyttbare. I bildet fra 1951 (som jeg setter inn igjen, under) er det kommet i alle fall to forandringer; prekestolen er blitt modernisert/ forenklet, og det er kommet kommunionsbenker (i marmor, tydeligvis) som står litt lenger nede på kirkegulvet. (I 1975 skrev forøvrig en av arkitektene at kommunionsbenken og andre ting som var i marmor (bl.a. alteret) måtte bort, fordi det materialet ikke passet inn. Underlig påstand.)

Slik dekket St Olav tidsskrift oppussingen av St Paul kirke

Katolsk, Liturgi /

27. januar 1973 skriver St Olav tidsskrift at St Paul kirke er «nyrestaurert med et glimrende resultat». De hadde et lite bildet av hele kirken på forsiden og et større bildet av koret – NB FØR Weidemanns-korset kom opp – inni bladet. Men ikke emr tekst enn det står under det bildet.

Skroll til toppen