Torsdagens Matutinlesning er fra 1. Makkabeerbok 4, 36-59:

Men Juda og brødrene hans sa: «Nå er fiendene våre knust. La oss dra opp for å rense templet og gjeninnvie det. » Så samlet hele hæren seg, og de drog opp til Sion-fiellet. Der fant de templet ødelagt, alteret vanhelliget og portene oppbrent. I forgårdene vokste villnisset som i en skog eller på en ås, og siderommene var lagt i ruiner. Da flerret de klærne sine og holdt en stor klage. De strødde på seg aske og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. De blåste i signaltrompetene, og ropte høyt til Himmelen.

Derpå gav Juda noen av, mennene sine ordre om å holde kampen gående mot dem som var i borgen, til han fikk renset templet. Han valgte ut prester som var, uten lyte og var ivrige for loven; -disse renset templet og bar bort de avskyelige steinene til et urent sted. De rådslo om hva de skulle gjøre med brennofferalteret, som var blitt vanhelliget, log fant et godt råd: De ville rive det ned for at det ikke skulle bli til skam for dem, siden hedningene hadde gjort’ det urent. Dermed rev de ned alteret. Steinene la de i forvaring på et høvelig sted på tempelberget, til det fremstod en profet som kunne si hva de skulle gjøre med dem. Så tok de utilhogne steiner, slik loven påbyr, og .bygde et. nytt alter etter mønster av det forrige. De satte i stand templet og det innvendige av huset og vigslet forgårdene. De laget nye hellige kar og satte lysestaken, røkelsesalteret og skuebrødsbordet inn i templet. Så brente de røkelse på alteret og tente lampene på lysestaken slik at templet ble opplyst. De la også fram skuebrød på bordet og hengte opp forhengene. Så var det fullført, alt arbeidet som de skulle utføre.

Tidlig om morgenen den tjuefemte dagen i den niende måneden det vil si kislev – i året 148 kom de og bar fram offer slik loven foreskriver, på det nye brennofferalteret som de hadde laget. På samme årstid, ja, på nøyaktig samme dag som hedningene hadde vanhelliget det, ble det gjeninnviet med sang og spill, med harper og lyrer og cymbler. Og hele folket kastet seg til jorden og lot tilbedelse og lovsang lyde mot Himmelen til ham som hadde latt det lykkes for dem. De feiret innvielsen av alteret i åtte dager. Med stor glede bar de fram brennoffer og ofret måltidsoffer, og takkoffer. De utsmykket tempelfasaden med kranser av gull og med små skjold. De laget nye porter, satte i stand siderommene og satte inn dører i dem. Det ble en veldig jubel og glede blant folket; skammen som hedningene hadde ført over dem, var fjernet.

Juda og brødrene hans og hele Israels menighet bestemte at innvielsen av alteret skulle feires med jubel og glede hvert år på samme tid. Feiringen skulle vare i åtte dager fra den 25. kislev.

Onsdag i 31. uke av kirkeåret leser vi fra kapittel 3 i 1. Makkabeerbok:

Juda, som ble kalt Makkabi, stod fram som leder etter sin far. Alle brødrene hans og alle farens tilhengere støttet ham. Med godt mot førte de krigen for Israel videre. Han økte sitt folks ry og ære. Han iførte seg brynje som en kjempe og tok på seg sitt krigsutstyr. Han satte i verk kriger og vernet leiren med sverdet.

Han var som en løve i sine storverk, lik en ungløve som brøler mot byttet. Han oppsporte lovovertrederne og jaget dem, folkets plageånder straffet han med ild. Lovbryteme krøp sammen i skrekk for ham, og ugjerningsmennene ble fylt av angst. Han hadde fremgang i frigjøringskampen. Han forbitret livet for mange konger, men gledet Jakob med sine storverk; til evig tid er hans minne velsignet. Han trengte fram gjennom Judeas byer; han utryddet de ugudelige av landet og vendte vreden bort fra Israel. Hans ry nådde like til jordens ende, han samlet de forkomne hjem.

Nå samlet Apollonios hedenske tropper og en stor hær fra Samaria for å gå til krig mot Israel. Da Juda fikk rede på dette, drog han ut mot ham. Han beseiret og drepte ham. Mange fikk banesår og falt, mens resten flyktet. Av byttet de tok, sikret Juda seg sverdet som hadde tilhørt Apollonios, og brukte det alltid siden når han kriget.

Da den syriske hærføreren Seron hørte at Juda hadde, samlet en hel skare omkring seg, en flokk av trofaste og krigsvante menn, sa han til seg selv: «Jeg vil skape meg et navn og vinne berømmelse i riket. Jeg vil gå til krig mot Juda og hans tilhengere, som forakter kongens befaling.» Han fikk forsterkninger fra en stor hær av ugudelige menn, som drog opp med ham for å hjelpe til med å ta hevn over israelittene. Han var nesten kommet til oppstigningen ved Bet-Horon da Juda drog ut mot ham med en håndfull menn. Da judas menn fikk se den kampklare hæren som kom imot dem, sa de til ham: «Hvordan skal vi som er så få, kunne slåss mot så mange? Vi har heller ikke fått, mat i dag og er helt utmattet.»

Men Juda svarte: «Det kan snart hende at mange blir gitt i hendene på få; og for Himmelen gjør det ingen forskjell om seieren blir vunnet ved mange eller få. Seier i krig avhenger ikke av størrelsen på hæren. Nei, fra Himmelen kommer styrken. De går mot oss, fulle av overmot og ugudelighet, for å utrydde oss og våre koner og barn, og for å plyndre oss. Men vi kjemper for våre liv og våre lover. Han selv skal knuse dem for vare øyne; så vær ikke redd dem! »

Da han var ferdig med å tale, stormet han brått inn på fienden, og Seron og hele hæren ble knust foran ham. De forfulgte dem nedover bakkene ved Bet-Horon, helt ut på slettelandet. Nærinere 800 mann av fienden falt, mens resten flyktet til Filisterlandet.

Etter dette tok hedningfolkene rundt om til å gripes av frykt og redsel for Juda og brødrene hans. Ryktet om ham nådde helt til kongen; blant alle folk gikk det gjetord om Juda og felttogene hans.

Tirsdag i 31. uke leser vi under Matutin fra 1. Makkabeerbok 2, 1, 15-28, 42-50, 65-70:

På den tiden levde det en prest som hette Mattatja. Han var sønn av Johanan, Simeons sønn, og hørte til presteslekten Jojarib. Mattatja forlot Jerusalem og slo seg ned i Mode’in.

Kongens menn som skulle tvinge folket til frafall, kom også til Mode’in for å ordne med ofringene. Mange israelitter gikk over til dem, men Mattatja og sønnene hans samlet seg i en gruppe for seg. Da tok kongens menn til orde og sa til Mattatja: «Du er jo en leder, en aktet og mektig mann her i byen, og støttet av sønner og frender. «Kom nå du først fram og gjør som kongen har befalt. Alle andre folk har allerede utført kongens ordre, også mennene i Judea og de som er igjen i Jerusalem. Da skal du og sønnene dine bli regnet blant Kongens Venner; dere skal bli belønnet med sølv og gull og mange gaver.»

Men Mattatja svarte med høy røst: «Om så hvert eneste folkeslag i kongens rike adlyder ham og svikter sine fedres gudsdyrkelse, og alle har valgt å føye seg etter kongens bud, så vil jeg og mine sønner og frender likevel leve etter den pakt som ble sluttet med våre fedre. Det skal aldri skje at vi svikter loven og budene! Kongens ord vil vi ikke høre på. Vi viker ikke fra vår gudsdyrkelse, verken til høyre eller venstre!»

Nettopp som han var ferdig med å tale, trådte en jøde fram i alles påsyn for å ofre på alteret i Mode’in, slik kongen hadde foreskrevet. Da Mattatja fikk se ham, ble han brennende harm; han kom i voldsomt opprør, og fylt av rettferdig vrede stormet han fram og slo i hjel mannen der ved alteret. Samtidig drepte han også kongens befalingsmann som skulle tvinge dem til å ofte, og alteret rev han ned. På denne måten viste han sin brennende iver for loven, slik som Pinhas hadde gjort da han drepte Simri sønn av Salu. Deretter gikk Mattatja gjennom byen og ropte av full kraft: «Følg etter meg, hver den som brenner av iver for loven og vil holde fast på pakten.» Han og sønnene hans flyktet opp i fjellene og etterlot alt de eide i byen.

På denne tiden slo en gruppe hasideere seg i lag med dem, djerve krigere av Israel, som alle var innstilt på å kjempe for loven. Også alle de andre som var på flukt fra forfølgelsene, sluttet seg til dem og styrket rekkene. Slik fikk de etter hvert samlet en hær. De slo syndere i sin harme og lovbrytere i sin vrede; og de som slapp unna, flyktet til hedningfolkene for å berge livet.

Mattatja og vennene hans drog rundt i landet, rev ned avgudsalterne, og omskar med tvang alle uomskårne smågutter som de kom over innenfor Israels grenser. De jaget de overmodige på flukt og hadde stor fremgang med oppgaven de hadde satt seg fore. Slik vernet de loven mot angrepene fra fremmede folk og konger og lot ikke den ugudelige tyrannen få briske seg.

Da det led mot den tid da Mattatja skufle dø, sa han til sønnene sine: «Nå er det overmot og undertrykkelse som rår, en undergangstid full av fryktelig vrede. Derfor, barn, sett livet inn for våre fedres pakt

Her står deres bror Simeon. Jeg vet at han er en som gir kloke råd. Ham skal dere alltid høre på; han skal være som en far for dere. Juda Makkabi har vært en djerv kriger helt fra ungdommen av; han skal overta som hærfører og lede krigen mot folkene. Dere skal samle om dere alle som holder loven, og ta hevn for uretten mot deres folk. Gi hedningene igjen for det de har gjort og hold fast ved det som er foreskrevet i loven!»

Så velsignet han dem, og han gikk til sine fedre. «Mattatja døde i året 146. Han ble gravlagt i familiegraven i Mode’in, og hele Israel holdt en stor dødsklage over ham.

Teksten fra Makkebeerbøkene fortsetter i Matutin mandag denne uka (men ikke i år, siden det er Allehelgensdag). Vi leser fra 1. Makkabeerbok 1, 41-64:

Kong Antiokos sendte ut en forordning til hele sitt rike om at alle skulle være ett folk, og at hver og en skulle oppgi sine egne seder og skikker. Alle de hedenske folkeslagene rettet seg etter kongens ord; endog mange i Israel syntes godt om hans, gudsdyrkelse og begynte å ofre til avgudsbildene og vanhellige sabbaten.

Til Jerusalem og byene i Judea lot kongen dessuten sendemenn bringe brev med påbud om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene. De skulle anlegge offeraltere, hellige lunder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og andre urene dyr. ‘De skulle la være å omskjære sine sønner, og de skulle gjøre seg urene med styggedommen fra alt som var vanhellig, så de glemte loven og opphevet alle bud. Den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden.

Slik var forordningene som gen lot utstede for hele riket. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og befalte byene i Judea å ofre, by for by. Mange av folket sviktet loven. De flokket seg om disse oppsynsmennene og gjorde det som ondt var i landet. Men israelittene ble drevet til å søke skjul hvor som helst de kunne finne et tilfluktssted.

Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. Lovbøkene som, de fant, rev de i stykker og brente opp og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. Slik f6r de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.

På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på avgudsalteret som var oppført over brennofferalteret. De kvinner som hadde latt barna sine omskjære, ble drept, slik det var påbudt, og spedbarna deres ble hengt etter halsen på, mødrene. Også familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.

Likevel fikk mange i Israel kraft til å stå imot, fast bestemt på ikke å spise noe urent. De foretrakk å dø fremfor å spise uren mat og å vanhellige den hellige pakt, og dø måtte de. En veldig vrede kom over Israel.

I dag – 31. søndag i kirkeåret – begynner vi på en uke med lesninger fra Makkabeerbøkene. Disse bøkene er ikke så lette å finne på norsk, så flere av bloggens lesere har kanskje ikke lest det som her følger tidligere. Første dag er teksten fra 1. Makkabeerbok 1, 1-24:

Aleksander den store og hans etterfølgere Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, drog ut på hærferd fra Kittéer-landet, vant en knusende seier over Dareios, kongen i Persia og Media, og overtok hans kongetrone; tidligere hadde han fått herredømmet over Hellas. Han førte mange kriger, inntok befestede byer og hogg ned konger overalt. Han trengte fram like til jordens ender og tok hærfang fra en mengde folkeslag. Da verden var brakt til ro under ham~ ble han grepet av overmot og stolthet. 4Han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folk og fyrster, som alle måtte betale skatt til ham.

Så ble Aleksander brått syk, og han skjønte at det gikk mot døden. Da kalte han til seg sine høyeste offiserer, som hadde vokst opp sammen med ham, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var, i live. Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.

Offiserene tok nå over styret, hver i sitt område. De lot seg alle krone etter hans død, likeså etterkommerne deres i mange slektledd, og de ble årsak til mye ulykke på jorden.

Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokos Epifanes, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han overtok tronen i det 137. året av selevkidenes herredømme.

På den tiden trådte det fram en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg idet de sa: «La oss gå og slutte en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» Folk syntes godt om forslaget, og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav dem tillatelse til å følge hedensk lov og rett. De bygde et idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og falt fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.

Da Antiokos mente at kongedømmet hans var sikret, satte han seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne herske over begge riker. Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner og elefanter og med en stor flåte. Da det kom til kamp, led Ptolemaios, kongen i Egypt; et ydmykende nederlag og tok flukten, og det ble et stort mannefall. Antiokos inntok de befestede byene i Egypt og plyndret landet.

Da Antiokos vendte tilbake etter seieren over Egypt i året 143, marsjerte han med en mektig hær mot Israel og opp mot Jerusalem. I sitt overmot gikk han inn i templet og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret til den, skuebrødsbordet, de hellige beger og kar, røkelseskarene av gull, forhenget og kronene; all gullutsmykningen på tempelfasaden flerret han også av. Han tok sølvet, gullet og de kostbare karene, likeså alt han fant av skjulte skatter. Så vendte han tilbake til sitt eget land med alt han hadde røvet. Han hadde voldt blodbad og talt store og skrytende ord.