«Pedofil katolsk prestet nektet utlevert til USA»

Generelt /

For noen få dager siden ble denne artikkelen publisert – beklager at jeg ikke lenket til den med en gang:

A Catholic priest who pleaded guilty to unlawful sex with a 13 year old girl at a colleague’s house was originally charged in the late 1970s with six offences including rape and sodomy, but negotiated a plea bargain. He served 42 days in a US secure psychiatric unit. He has always maintained he was promised a short sentence, but he fled the US after hearing rumours that the judge was about to re-sentence him for a much longer term. … …

The world’s media have reverently quoted the Catholic priest’s expression of gratitude to his supporters released via the AFP news agency: «I simply want, from the bottom of my heart, to thank all those who supported me and tell them today of my great satisfaction,»

The BBC gave a balanced report, giving full weight to the joy of the Catholic priest’s associates and the priest’s own side of the story. Various news outlets pondered over whether the Catholic priest might find it difficult to travel as freely has he has done in the past.

Hvis noen fortsatt ikke forstår ironien, bør de lese avslutningen av innlegget jeg lenker til.

16. juli: Vår Frue av Karmelberget

Katolsk, Liturgi /

Etter min retrett i Karmel i Tromsø i juni har jeg blitt mer oppmerksom på det som har med deres spiritualitet å gjøre, og de feirer i dag sin patronatsfest – som man kan lese om på katolsk.no – bl.a. dette:

Festen for Jomfru Maria av Karmelberget er patronatsfesten i karmelittordenen. De har sitt navn fra Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. Det har gjennom karmelittenes historie har vært stedet for Marias herlighet, på samme måte som Taborfjellet var stedet for Kristi forklarelse. På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elia med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, som gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias.

Under korsfarertiden på 1100-tallet var det en prest ved navn Berthold som var med korsfarerridderne fra Calabria. Han fant ruinene etter Elias-klosteret og bosatte seg der «ved Elias’ brønn» sammen med ti likesinnede ca 1185. Antallet eremitter rundt Mariakapellet som Berthold bygde på stedet, vokste stadig. I 1209 fikk de en streng ordensregel (formula vitae) av patriark Albert av Jerusalem, og den ble godkjent i 1226 av pave Honorius III (1216-27). Dermed var Karmelittordenen født, Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo.

Men muslimenes invasjon tvang senere karmelittene til å utvandre til Europa på 1200-tallet. De grunnla karmelittklostre på Kypros og på Sicilia, i Sør-Frankrike og i England. Allerede i 1245 kunne de holde sitt første generalkapittel i Aylesford i Kent i England. Der valgte de til sin første ordensgeneral engelskmannen Simon Stock (†1265), som før sin inntreden i ordenen hadde vært eremitt og levd et usedvanlig strengt liv. Han ledet ordenen med klokskap, endret den til en tiggerorden (godkjent av pave Innocent IV i 1247) og bidro til at den raskt bredte seg ut over hele Europa. Den ble de til en av de store ordenene i senmiddelalderen, stadig under beskyttelse av Vår Frue av Karmelberget. Den er senere splittet i to grener, de ureformerte («skodde») og de strenge uskodde barfot-karmelittene.

Etter karmelittenes ordenstradisjon viste Guds mor seg i et syn for den hellige Simon Stock i England den 16. juli 1251 ikledd karmelittenes drakt og ga ham et brunt skapular som tegn på frelsen og på forbundet med Gud. Etter dette synet grunnla Simon et brorskap som bar karmelittenes skapular. Dette brorskapet utviklet seg til Karmelittenes tredjeorden. Deres årlige fest for Vår Frue av Karmelberget ble godkjent av pave Sixtus V (1585-90) og gitt datoen 16. juli av pave Benedikt XIII (1724-30). Simons syn har gitt datoen for festen og derfor heter den også «skapularfesten». … …

Katolsk katekisme fra 1958 – kommunionen

Liturgi, Teologi, TLM /

Etter at katekismen fra 1958 har forklart hva messeofferet er, forteller den om kommunionen – i sitt hovedpunkt 78:

I den hellige kommunion mottar vi det evige livs brød

Dagen etter den første bespisning i ørkenen sa Jesus til jødene: «Det brød, jeg vil gi dere, er mitt kjød, til liv for verden.» Da kranglet jødene innbyrdes og sa: «Hvordan kan den mann gi os sitt kjød å spise?» Jesus sa til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: hvis dere ikke spiser menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, har det evige liv, og jeg vil oppvekke ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet føde, og mitt blod er i sannhet en drikk» (jfr. Joh.6,51-58).

I den hellige kommunion mottager vi vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, som spise til det evige liv. Himmelbrødet, som vi nyter her på jorden, er pantet på at vi engang skal oppstå og feire det evige livs måltid sammen med Kristus og alle hans helgener i vor Faders rike.

I den hellige kommunion forener Kristus, vor himmelske Herre, seg inderlig med oss, allerede her på jorden. Ved ham kommer vi også i den inderligste forbindelse med vor himmelske Fader. Fordi vi alle mottar det samme himmelske brød, det samme Kristi legeme, forenes vi også inderlig med hverandre. Den hellige eukaristi er Guds barns familiemåltid.

Gjennom den hellige kommunion forøker Kristus nådens liv i os og giver oss ny kraft til å leve som Guds barn og følge i hans, mesterens, fotspor. Han fyller os med sin kjærlighet til Faderen og til menneskene. Han renser oss for mindre synder, feil, forsømmelser og unnlatelsessynder. Våre onde tilbøyeligheter svekkes, og vi bevares for mange synder.

Ved mottagelsen av den hellige kommunion fullendes vår deltagelse i den eukaristiske gudstjeneste. Derfor er det Kirkens ønske, at menigheten ved hver messe også går til Herrens bord. Den som virkelig har vanskelig for å motta sakramentet, kan i hvert fall motta det på åndelig vis, idet han oppvekker en inderlig lengsel etter Kristus i sakramentet (åndelig kommunion). …

Katolsk katekisme fra 1958 – kommunionenLes mer »

Katolsk katekisme fra 1958 – messens offer

Katolsk, Liturgi, TLM /

I min serie fra en katolsk katekisme fra 1958 (se her) er jeg nå kommet til messen, som beskrives slik i katekismens hovepunkt 76, 77 og 78 – her punkt 77:

——————————

Under messeofferets frembærelse blir korsofferet nærværende

Paulus skriver om eukaristien: «Så ofte dere spiser dette brød og drikker kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer tilbake» (1. Kor.11.26).

Når Kirken frembærer messeofferet, frembærer Kristus midt iblant oss det samme offer som han bragte på korset. Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge er offerprest og offergave. I messeofferet blir korsofferet nærværende for oss.

Men messeofferet og korsofferet adskiller seg dog fra hverandre. Korsofferet var et blodig offer; messeofferet er et ublodig offer. Korsofferet ble kun bragt én gang; messeofferet skal bestandig frembæres, inntil Herren kommer igjen på den ytterste dag. Messeofferet er Den ny Pakts evige, ublodige offer.

I messeofferet gir Kristus os del i sitt korsoffer. Han gjør os delaktige i sin hengivelse til Faderen og fyller oss med den nåde, som han har fortjent os ved sin død.

Fordi messeofferet er det samme offer som korsofferet, er det mest fullkomne offer. Ved messeofferet forherliges og takkes Gud på den mest opphøyede måte, og ved messeofferet nedbes på den mest fullkomne måte Guds nåde og tilgivelse for våre synder; ved det nedkaldes et uendelig mål av velsignelse over hele verden, over alle levende og døde. Messeofferet er det mest fullkomne lovprisnings-, takksigelses-, sone- og bønnoffer.

Til ettertanke.
1. Hvilken forskjell er der på messeofferet og korsofferet?
2. Hvorledes gir Kristus oss i det hellige messeoffer del i sitt korsoffer?
3. Hvorfor er messeofferet det mest fullkomne offer?

HVA er det hellige messeoffer?
Det hellige messeoffer er Den ny Pakts evige, ublodige offer, ved hvilket korsofferet blir nærværende for oss.

HVORFOR er messeofferet det samme offer som korsofferet?
Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge ofre er offerprest og offergave.

Leveregel.
I messen vil jeg tenke på min Frelsers korsoffer og med ham ofre mig selv til Faderen.

Opgaver:
1. Sammenlign messeofferet med Den gamle Pakts påskemåltid.
2. I hvilke av Salme- og bønnebokens salmer omtales korsofferet?
3. Lær de tre bønner etter forvandlingen.

Enhet, men også ulikheter

Katolsk, Økumenikk /

F. Longenecker skriver på sin blogg om enhet og ulikheter innen Kirken; han sier at folk utenfor Kirken tror at alle katolikker oppfører seg på samme måte, har samme åndelige idealer og liturgiske preferanser osv (slik tenkte jeg også før jeg ble katolikk, og kom fra de mange organisasjonene i Den norske kirke), men slik er på ingen måte:

… This unity within diversity is something I used to think we had in the Anglican Church. I thought that because we had Charismatics, Evangelicals, Anglo Catholics and we had a world wide communion with many different cultural expressions. However, we did not really have unity because within the diversity there were huge and irreconcilable differences. The only unity we had was a willingness to agree to differ with one another.

The diversity and unity within the Catholic Church is something far stranger and more beautiful and more difficult to describe. This is something I feel passionate about sharing with our Anglican brothers and sisters who are considering the Anglican Ordinariate. Some of them feel they will be gobbled up by the big-ness of Rome. I have found just the opposite. There is an extraordinary amount of freedom within the different expressions of Catholicism. Whether they are religious orders, dioceses, parishes or Eastern Rite Churches, or one day the Ordinariate for former Protestants…within the diversity there is an underlying unity that sets us free.

If you really do ‘profess to believe all that the Catholic Church teaches as revealed by God’ then you belong to the Catholic faith. You are one with the Catholic faith. You may not be perfect. You may not be a saint. Christians who are outside the Catholic faith may be better Christians than you, but you are a Catholic. …

Endelig avgjort: Anglikanerne er protestanter

Økumenikk /

Selv har jeg aldri vært i tvil om at anglikanerne er protestanter, og som tidligere luthersk teolog og prest, er det tydelig for meg at selv om anglikanerne nok kan ligne mer på katolikker utvendig/liturgisk, er deres teologi også svært reformert preget (dvs. av reformatorne Calvin og Zwingli, som var mer radikale enn Luther).

I 1992 var dte også mange anglikanere (i England) som gikk over til Den katolske Kirke da det ble åpnet for kvinnelige prester – fordi anglikanerne da gjorde det klart at de egentlig ikke var katolkker, ved å innføre noe nytt som katolikker og ortodokse ikke kunne gå med på.

10. juli i år vedtok så den anglikanske synoden i England å åpne for kvinnelige biskoper, og uten å åpne for særlig effektiv beskyttelse for prester og lekfolk som ikke kan akseptere dette. Et tydelig nytt bevis på at anglikanerne er protestanter, slik oppfatter mange dette.

Damian Thompson skrev om dette på sin blogg for noen få dager siden, og så langt har han fått 827 kommentarer til sitt innlegg. Her er et utdrag:

Tonight the Church of England finally acknowledged something that has been obvious since 1992, when it decided to ordain women priests: that it remains, despite the Oxford Movement, and as John Henry Newman came to believe very firmly, a Protestant Church.

As such, it enjoys the freedom to follow the example of its Reformed counterparts in other countries and ordain women to the highest level of ministry, whatever it chooses to call it. … Now that this freedom is to be fully exercised, what will happen to Anglo-Catholic traditionalists? Many will quietly, without ever admitting the fact, come to terms with their Protestant identity and stay in the C of E. Others will leave for breakaway Anglican denominations or join the Orthodox.

Those who are exploring the Roman option should not be hurried. It’s wrong to say that anyone forced out of Anglicanism cannot become a good Catholic: many great converts stayed in the C of E for as long as their consciences would permit them. But, once they were Catholics, they recognised that they were no longer Anglicans.

This point would not need spelling out but for the myth that has grown up that the Ordinariate creates “Anglicans in communion with the Holy See”. Nonsense. What it creates are former Anglicans who worship together in a new juridical structure which allows them to retain elements of their patrimony (which may be as major as adopting an Anglican-influenced translation of the Roman Rite, or as minor as not singing out of tune). …

But every single member of the Ordinariate, clerical and lay, will be a member of the Latin-rite Church governed by the Supreme Pontiff and therefore – though it is not the Church’s preferred term – a Roman Catholic. And I know I speak for many Catholics when I say that they will be very welcome indeed.

Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956 – foredrag

Generelt, Katolsk /

Professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, Øyvind Norderval, holdt 8. mai 2010 et foredrag i Katolsk Akademi i Oslo – om «Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956». Foredraget er nylig lagt ut på katolsk.no (sammen med bl.a. biskop Eidsvigs foredrag om Sigrid Undset under 2. verdenskrig) og jeg leste det med interesse i dag tidlig – les det gjerne selv her. Slik avsluttes foredraget:

Hvis jeg så skal trekke noen perspektiver til slutt, vil jeg først og fremst peke på at det har vist seg at skremselspropagandaen fra motstanderne av en opphevelse av jesuittparagrafen var høyst grunnløs. Etter min egen opptelling har det vært til sammen seks jesuitter bosatt i Norge etter 1950. De har holdt en svært lav profil, og det finnes heller ingen ordenshus eller skoler, slik tilfellet for eksempel er for eksempel i Danmark og Sverige.

Videre at opphevelsen i 1956 utgjorde en skjellsettende markering og en utvidelse av trosfrihetens kår i Norge, og man kan bare forundre seg over at det gikk 142 år før denne etter hvert meningsløse restriksjonen ble fjernet. Men som jeg har forsøkt å uttrykke i dette foredraget, har religiøse forhold endret seg betydelig fra motreformasjonens tid og fra grunnlovsfedrenes tid til på femtitallet, og at fokuset på jesuittene har dreiet seg i forskjellige retninger. Fokuset har dreiet seg fra spørsmålet om religiøs enhet til graden av ønskelig religiøs pluralisme. Men det dreier seg også om en katolsk orden som har forandret seg i det samme tidsrommet, fra å være en pavelig militsorganisasjon til å bli en ganske mangefasettert og moderne orden som ikke lenger spiller den samme kirkepolitiske rolle. Ikke alle ikke-katolske samfunnsdebattanter skjønte det, og kanskje var heller ikke våre katolske trosfeller like heldige med å formidle nettopp det. Og, som kjent, i slike erkjennelsesvakuum er det at fordommene får florere, selv hos en betydelig politiker som C.J. Hambro.

Preikestolen – Rogalendingers stolthet

Generelt /

Platået Preikestolen ligger 600 meter over Lysefjorden, og i 2009 var 125.000 mennesker der (det er ca 90 minutter å gå hver vei). Les mer om besøkstallene her.

Under kan man se en video av 24 timer på Preikestolen tatt i sklutten av juni i år (les om videoen her) – i bakgrunnen ser man Lysebotnen, med Kjærag (1 000 m over havet) til høyre.

Katolsk katekisme fra 1958 – dåpsliturgien

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Katekismen fra 1958 presenterer den tids barnedåpsrituale på en grei måte. En informert leser kjenner igjen mange elementer fra dagens dåpsliturgi, men merker seg også mange forskjeller – spesielt de mange besvergelsene/eksorsimene.

———— Selve teksten i katekismen———–

BARNEDÅPEN IKIRKEN

Ved kirkedøren

1. De første spørsmål: Presten: «Hva skal dette barn hete?» Fadderen sier navnet. Presten: «Hva begjærer du av Guds Kirke?» Fadderen: «Troen.» Presten: «Hva skjenker troen deg?» Fadderen: «Det evige liv.»

2. Besvergelse: Siden de første menneskers synd har den urene ånd en viss makt over menneskene. Derfor ånder presten tre gange på barnets ansikt og byder den urene ånd å forlate barnet og gi plass for Den Hellig Ånd.

3. Beseglingen med korsets tegn. Presten tegner korset på dåpsbarnets panne og bryst.

4. Håndspåleggelsen. Presten legger hånden på barnets hode og overgir det derved til Kristus.

5. Mottakelsen av saltet. Presten legger noen korn innviet salt i barnets munn. Saltet er et symbol på Guds visdom, som barnet får del i.

6. Besvergelse. Presten befaler ennå engang djevelen å vike bort fra barnet; han gjør korstegnet på dets panne som Kristi segl og byder djevelen aldri å krenke det.

Ved dåpsfølgets inntreden i kirken …

Katolsk katekisme fra 1958 – dåpsliturgienLes mer »

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2

Gamle tekster, Katolsk, Liturgi, TLM /

Mer fra p. Lutz’ forklaring av messen i 1928. Her er andre del av hans kapittel FRA KONSEKRATIONEN TIL «FADER VOR»:

Men først vil liturgien ved yderligere tilskyndelser fordype den stemning, som sjælen skal være grepet av ved Kommunionen. Denne forberedelse sker ved forskjellige bønner og ceremonier. Først kommer vi vore avdøde ihu:

Memento etiam, Domine, famulorum. famularumque tuarum N. N., qui nos præcesserunt cum signo fidei et dormiunt in somno pacis.

Ipsis, Domine, et omnibus in Christo quiescentibus, locum refrigerii, lucis et pacis ut indulgeas, deprecamur. Per eundem Christum Dominum nostrum. Amen.

Ihukom ogsaa, Herre, Dine tjenere og tjenerinder, som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer (Tænk paa de avdøde du vil be for.) Dem, o Herre, og alle som hvilere i Kristus, forunde, Du, vi ber Dig, vederkvægelsens, lysets og fredens bolig. Ved den samme Kristum, vor Herre. Amen.

Hvilket vakkert uttryk: «som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer»! De har trodd og kjæmpet, og nu hviler de i Guds fred. Sandt nok at den fred er ikke den fulde, salige fred. I skjærsilden gjennemgaar sjælen en smertefulld lutring. Den er forbundet med lidelser, hvis natur vi ikke kan utgrunde. Allikevel kan vi forestille os disse prøvelser som noget i likhet med en uendelig dyp anger, med en forfærdelig følelse av syndens andskap og av de skapte væseners intethet like overfor Guds ophøiede majestæt. De store helgener gjennemgaar saadanne prøvelser alt i det jordiske liv. Den mystiske teologi kalder dem for «purificatio-passiva» eller «sansenes og aandens mørke nat». Forbundet med den kval som følger med en uendelig længsel efter det eneste Gode, Gud, men en Gud som skjuler sit ansigt og lar sjælen føle sin landflygtighet,er disse lidelser det mest smertefulde der gives utenfor den evige død.

Men Kirkens forbøn kommer de avdøde i skjærsilden til hjælp. De har ikke ophørt at leve med Jesus og med os alle i et levendegjørende samfund. Derfor nævner vi dem ved messeofferet. Vi likesom kalder dem hen til alteret, til forløsningens kilde, forat det kristne samfund skal være fuldtallig. …

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2Les mer »

Katolsk katekisme fra 1958 – arvesynden

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Jeg tar med to hovedavsnitt i denne danske katekismen (språket er blitt fornorska ganske mye) som forklarer hva arvesynden er og betyr:
19. De første mennesker syndet
20. Ursyndens følger for alle mennesker

———— SELVE TEKSTEN ————–

19. De første mennesker syndet

Slangen sa til kvinnen: «Mon Gud virkelig har forbudt at dere spiser av alle havens trær?» Da sa kvinnen til slangen: «Vi har lov å spise av frukten på alle havens trær; kun av frukten på treet midt i haven, sa Gud, må dere ikke spise, ja, dere må ikke røre derved, for så skal dere dø.» Slangen svarte: «Dere skal ingenlunde dø, men Gud vet, at når dere spiser derav, åpnes deres øyne, så dere blir Gud lik og vil kunne skjelne mellom godt og ondt. » Da så kvinnen, at treet var godt å spise av, en lyst for øynene. Hun tog av dets frukt og spiste og gav også sin mand, og også han spiste (jfr. 1. Mos.1-6).

I fristelsens time var de første mennesker ikke lydige imot Gud, men fulgte djevelen og spiste av den forbudne frukt; de ville være som Gud. Adam og Eva innså klart, at de overtrådte Guds hellige bud, og de gjorde det av fri vilje. De begikk en svær synd imot Gud. Adams og Evas synd kaller vi ursynden.

Ved synden i paradiset holdt de første mennesker opp med å være Guds barn; de mistet nådens liv og kunne ikke mere komme i Himmelen. Det var den verste følge av deres synd.

Ved deres synd mistet de også alle paradisets særlige nådegaver. Det var dem ikke mere tillatt å leve i Guds nærhet, og de måtte forlade paradiset. Deres forstand blev formørket, deres vilje svekket; de blev fra nå av tilbøyelige til å gjøre det onde. De måtte også lide meget, arbeide strengt for å skaffe deres daglige brød og til sist dø. Ved de første menneskers synd hadde djevelen fått makt over dem.

Skjønt de første mennesker hadde syndet så alvorlig, forbarmede Gud sig over dem. …

Katolsk katekisme fra 1958 – arvesyndenLes mer »

Katolsk katekisme fra 1958 – fem utdrag

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

En av de gamle, katolske bøkene jeg har, er den danske KATOLSK KATEKISMUS fra 1958. Den er en oversettelse av Katholischer Katechismus der Bistümer Deutschlands fra 1957.

Jeg tar med noen utdrag derfra fordi jeg regner dette for å være en standard katekisme (sannsynligvis ganske moderne) fra de siste årene før konsilet, som derfor viser hvordan den katolske tro ble presentert på den tid. De fem utdragene jeg tar med (og som kommer etter hvert) er:

1. Om arvesynden (der vektlegginga slik jeg ser det har blitt ganske dramatisk forandra)
2. Barnedåpsliturgien (som ble forandra svært mye etter konsilet, og som avspeiler punkt 1)
3. Presentasjonen av messen (spesielt messeofferet)
4. Om avlat (som er kommet veldig i bakgrunnen etter 1970)
5. Om de siste ting – og skjærsilden (der det også sies mye mindre i dag enn før)

Besøk i Drøbak – Oscarsborg

Generelt /

Fredag ettermiddag/kveld var jeg i Drøbak i embeds medfør – i en dåpssamtale – og benytta også anledning til å se byen (for aller første gang), og til å ta en tur ut til Oscarsborg festning. Det var en fin sommerkveld – se bildene under.



P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR»

Gamle tekster, Katolsk, Teologi, TLM /

Vi fortsetter presentasjonen av p. Lutz’ forklaring av messen i 1928. Følgende kapittel kaller han FRA KONSEKRATIONEN TIL «FADER VOR»:

«Gjør dette til min ihukommelse», sa Jesus ved nadverbordet, efterat det store mysterium var fuldbyrdet. Vi adlyder denne befaling:

Unde et memores, Domine, nos servi tui, sed et plebs tua sancta, ejusdem Christi Filii tui Domini nostri tam beatæ passionis, nec non et ab inferis resurrectionis, sed et in cælos gloriosæ ascensionis, offerimus præclaræ majestati tuæ de tuis donis ac datis hostiam puram, hostiam sanctam, hostiam immaculatam, panem sanctum vitæ æternæ, et calicem salutis perpetuæ.

Derfor, Herre, ihukommer vi, dine tjenere, og hele Dit hellige folk, saavel samme Kristi, Din Søns, vor Herres salige lidelse, som ogsaa Hans opstandelse fra de døde og Hans herlige himmelfart, samt frembærer for Din ophøiede majestæt av Dine goder og gaver et rent offer, et hellig offer, et ubesmittet offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.

Ja, vi vil altid ihukomme vor Jesus. Hans liv og død og herlighet er vor sjæls kjæreste erindring. Hvem skulde vi tænke paa, hvis ikke paa Ham? Han er os mere end alt. Heller vil vi glemme far og mor og hjem og os selv, end at tape Ham av syne. Intet er godt eller vakkert eller stort i verden foruten Gudmennesket. I Hans Person er vor natur blit frigjort fra det onde, det stygge, syndens trældom, og i en saa høi grad adlet, at den lever i personlig enhet med Guds Søn. Men nu dvæler vi ved, Jesus med endnu større kjærlighet, nu Han staar for vor troende sjæl baade som offerlam og som seierherre over døden. Som offerlam indgir Han os den medlidende kjærlighet som gjør os rede til at gaa korsets vei med Ham. Som opstanden fra de døde vækker Han i os den begeistrede kjærlighet, som jubler over Hans Triumf. I den hellige erindring frembærer presten og hele Kirken Jesu legeme og blod til Faderen. Vel er Jesus baade prest og offer, men Han er vor. Ogsaa vi ofrer Ham.

Hvor stort og dyrebart dette vort offer er! Den gamle pakts ofre var urene. Det var skapte ting, det var jordens frugter eller dyr. Som skapninger var de vel gode, men de var Gud altfor uværdige. De kunde ikke paa en fyldestgjørende maate fremkalde eller gi uttryk for hjertets hele hengivelse. Det var altfor svake symboler, altfor fjerne fra den aandelige realitet, sjælens tilbakevenden til Gud. Men nu har Gud git os et rent og fuldkomment offer, det som de gamle bare var en skygge av. Jordens frugter, brød og vin, er gaat over til Jesu legeme og blod. Det er den eneste gave som er Gud værdig.

Nu følger to bønner fulde av dyp mystikk: …

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR»Les mer »

Vatikanets regnskap for 2009 – 4,1 mill Euro i minus

Generelt, Katolsk /

Dette ble offentliggjort lørdag, ifølge dagen.se:

Den globala finanskrisen har slagit hårt mot Vatikanen, som redovisar en förlust för tredje året i rad. Förlusten för 2009 blev större än året innan – 4,1 miljoner euro, jämfört med 912 000 euro 2008, skriver Vatikanen i ett uttalande på lördagen.

Den främsta orsaken till det sämre resultatet var negativa fluktuationer under 2008 som gav effekter på 2009 års resultat. Hade det inte varit för detta hade man redovisat en vinst för 2009.

Donationerna till Vatikanen från kyrkor runtom i världen ökade förra året till 82,5 miljoner dollar, jämfört med 75,8 miljoner dollar 2008. Mest donerar katoliker i USA, Italien och Frankrike, enligt uttalandet.

P. Lutz – Kors og alter – Konsekrasjonen

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver her om hva som skjer under konsekrasjonen i messen, og forsvarer det katolske synet på realpresensen mot alle angrep. Bl.a. skriver han: «Med denne velsignede overbevisning bøier vi vore knær, naar presten hæver den hellige hostie og kalk. I vort hjerte roper det tilbedende: «Du er Kristus, den levende Guds Søn».

Ved Konsekrationen fuldtbyrdes det hellige offer. «Det er fuldbragt». Derved at brød og vin konsekreres særskilt, blir messen en mystisk-symbolsk fremstilling av Jesu død. Et gripende syn staar for vor sjæl: Jesus utgyder alt sit blod, blekt og dødt hænger Hans legeme paa korset. Og derved at Jesus er virkelig tilstede, stiger ogsaa Hans evige offer op til Faderen, brænder den uendelige kjærlighet i det guddommelige hjerte … «

Her er hele hans tekst:

—————— KONSEKRATIONEN ———————-

I nadverdsalen har Jesus forsamlet de tolv. Om nogen timer vil Han reise sig og gaa ut i den mørke nat til oljehaven. Men først vil Han ta avsked med disciplene. Et dypt og overjordisk vemod ligger over Hans siste møte met dem. Han vet at Han er forraadt og solgt for tredve sølvpenger. Han lider ved tanken paa at nu maa Han gaa fra sine elskede disciple. Alene skal de bli tilbake med det store hverv hvilende paa sig at dra ut og utbrede Guds rike i en fiendtlig verden. Som en ven der reiser fra sin ven, som en far der dør fra sine barn, vil efterlate et minde til dem han elsker, saaledes vil ogsaa Jesus gi disciplene og alle som ved disciplenes ord skal ta imot Hans aabenbaring, et varig vidnesbyrd om sin kjærlighet, et minde som skal trøste dem og vedlikeholde bevisstheten om at Han altid er med dem indtil verdens ende. Dette minde er Ham selv. En ven kan gi et billede av sig til avskeden. Jesus tar avsked paa en guddommelig maate. Han efterlater sig selv. Han gaar, og allikevel er Han iblandt os, den samme lærer og ven, Gud og menneske, som har levet vort liv paa jorden. Vore øine kan ikke skue Ham, men vi ser Ham med et organ som, ser dypere end vore øine og vor naturlige forstand: troen.

Qui pridie, quam pateretur, accepit panem in sanctas ac venerabiles manus suas, et elevatis oculis in cælum, ad te Deum Patrem suum omnipotentem, tibi gratias agens, benedixit, fregit, deditque discipulis suis dicens: Accipite, et manducate ex hoc omnes:

Hoc est enim corpus meum.

…

P. Lutz – Kors og alter – KonsekrasjonenLes mer »

Ny blogg! – Hvorfor?

Data/blogg, Generelt /

De siste dagene har jeg installert en ny blogg, med den aller nyeste versjonen av WordPress (3.0). Da bloggen starta for litt over 5 år siden brukte jeg versjon 1.5.1 og så oppgraderte jeg til versjon 2.1.3 etter et par år. Siden (i ca 3 år) har jeg vært slapp og ikke oppgradert som jeg burde. Etter som spranget mellom min versjon og den nyeste ble større og større, ble det også stadig mer komplisert å oppgradere – bl.a. ble de norske tegnene formatert på en annen måte etter versjon ca. 2.5.

At jeg måtte oppgradere WordPress var det ikke tvil om, men jeg kunne nok ha oppgradert min gamle database (dvs. blogg) og fortsatt den gamle bloggen i nytt ‘skinn’. Jeg valgte likevel å begynne på ny frisk – bl.a. fordi jeg ikke behersker databaser (MySQL) særlig godt, og var redd for at den gamle databasen kunne ødelegges i oppgraderingsprosessen. Alle mine gamle innlegg (og alle kommentarer) ligger fortsatt på den gamle adressen.

Og jeg må si at den tre år nyere WordPress utgaven er svært mye bedre; og mye enklere bl.a. den måten at man ikke trenger å bruke FTP-program i det hele tatt (etter første opplasting), innstikk legges inn automatisk, og det samme skal gjelde oppgraderinger av WordPress.

Jeg har også (selvsagt) valgt et helt nytt tema denne gangen, det heter Suffusion og utmerker seg med å kunne forandres på hundrevis av måter etter at det er innstallert. Jeg kommer nok til å arbeide mer med detaljer i utseendet, men jeg syns så langt at det er en stor styrke at jeg hjelp av ‘widgets’ nå kan vise aktuelle nyheter fra mange interessante kilder direkte.

Jeg har også ordna det slik at jeg nå kan sende innlegg til bloggen direkte pr e-post eller mobiltelefon – med min android-mobil kan jeg også godkjenne kommentarer, redigere sider etc. Om disse teknologiske nyhetene vil gjøre bloggen mer moderne også innholdsmessig vil tida vise.

Han kom – Han vann (av Lars Eskeland)

Gamle tekster, Katolsk /

Han kom – Han vann

Ja, verdi fekk atter si vantande helsa / då Kristus kom til oss med Livet og Frelsa.
Sanningi var Han, og Vegen Han viste, / for sjølv var Han Vegen, den fyrste og siste,
den som oss fødde og den som oss førde, / den som oss skapte og den som oss nørde.

Inne i hugen sin allting Han drøymde, / ut ifrå handi Hans alle ting strøymde.

Gudgjeven vilje til vondskap seg vende.
Eitrande gift ifrå Hel / skjemde var evige sjel.
Men på si skamfarne brud / tenkte vår Herre og Gud:
Sonen til berging oss Faderen sende.

Aldri du såg slik ein hovding på ferdi.
Fienden tok Han, / fienden skok Han,
hengde Han upp millom himmel og jord,
Han som var sjølve Guds levande Ord.
Der ser du Gud i unemneleg pina, / so soli laut slutta å skina.

Men då vart det snunad i verdi: / Ætti Han vaska so lysande rein,
dei som med bøn og med bot / Han og alt Hans tok imot,
alle som vilde ha frelsa, / alle som ynskte seg helsa.

Og soli fekk skina som aldri ho skein.

(Av folkehøgskulestyrar Lars Eskeland. – Trykt i Våre fedres gamle kristentro, 1935)

Skroll til toppen