Hva lærte katolske barn i 1958?

Katolsk, TLM /

Jeg har i det siste sett litt på BARNAS BØNNEBOK, utgitt på St Josephs institutt i 1958, med imprimatur fra biskop Mangers.

Jeg har skannet inn deler av boka; først en del bønner som barna bør lære: Det hellige korstegn, fadervår, Hill deg, Maria, Trosbekjennelsen etc. Her vil man kjenne igjen bønner som barna lærer også dag. Se disse bønnene her (pdf-fil).

Boka inneholder også seks ulike oppsett av den hellige messen, som skal hjelpe barna til å følge med i messen (husk at man den gang brukte den tradisjonelle messen på latin). Den første av disse messene kan man se her (stor pdf-fil).

TILLEGG:
Jeg er ikke så kritisk til dagens katekese som noen av kommentarene under; mange steder lærer barna nå bl.a. mange viktige bønner – det er faktisk blitt store forandringer fra 70- og 80-tallet.

Jeg er heller ikke helt tilfreds med at ordets del av messen på 50-tallet var på latin. Hvis den gamle messen virkelig skal komme tilbake til store grupper av katolikker, må det enkelte forandringer til – syns jeg. Og man må kunne skille mellom ordets del og selve offeret/canon; under den helligste delen må gjerne barn (og voksne) delvis meditere ved hjelp av egne bønner på morsmålet (som vi ser i barnas bønnebok), men det blir lite naturlig om en slik parallell-kjøring foregår under hele messen.

Hva er en tradisjonalist? – del 2

Katolsk, TLM /

Mitt innlegg om tradisjonalisme for et par dager siden har fått en hel del kommentarer, og jeg føler nå behov for å presisere litt mer hvem jeg syns bør kalles en tradisjonalist innen Den katolske Kirke. Konservative katolikker (om man kan bruke det ordet) øsnker å holde fast på Kirkens lære mht til dogmatikk, moral, ekklesiologi osv, og ønsker selvsagt å leve i lydighet overfor Kirkens læreembede på alle områder. Alt dette gjelder selvsagt også for de som blir kalt tradisjonalister, men jeg tror man for tradisjonalistene må legge til et ekstra punkt; at de er sterkt knyttet til Kirkens tradisjonelle liturgi (og bare motvillig deltar i den nye messen).

Av grupper innen Kirken som utelukkende feirer den gamle liturgien (mht messen og alle andre sakramenter) har vi FSSP/ Peters-broderskapet (som jeg kjenner best til) og ICK/ Kristus Kongen-instituttet. Begge disse to er fullt ut akseptert av Kirken, de arbeider hardt for Evageliets fremme i verden, og ingen katolikker har noen grunn til å være mot dem eller kritisere dem for noe som helst. Den katolske Kirke har som man vel vet et svært stort antall kloster, kommuniteter, institutter etc som arbeider etter sitt kall i enkeltbispedømmer eller over hele verden – alle godkjent av Kirkens magisterium.

En tredje gruppe som arbeider for den tradisjonelle katolske liturgien er SSPX, som ligner en del på FSSP og ICK, men som altså ikke arbeider med Kirkens fulle velsignelse. Aller tydeligst ble det et brudd etter ordinasjonen av fire biskoper i 1988, direkte mot pave Johannes Pauls vilje. Det er nå begynt læresamtaler, og man håper at forholdet mellom Kirken som helhet og SSPX kan helbredes. (Dessverre, vil jeg legge til, er det SSPX som er mest kjent blant de lite orienterte, derfor forstår katolikker flest heller ikke hva en tradisjonalist egentlig er, eller bør være.)

Avslutningsvis vil jeg så si at vanlige katolikker, som går i en normal menighet i Norge eller et annet land, og en vanlig menighetsprest (som meg selv) vel knapt kan kalles, eller knapt bør kalle seg tradisjonalister – siden vi altså ikke hovedsakelig bruker Kirkens tradisjonelle/ gamle liturgier. Her vil sikkert noen være uenig med meg, men jeg syns i alle fall ikke det passer for meg å kalle meg en tradisjonalist, siden jeg i mesteparten av mitt arbeid bruker Kirkens nye liturgier.

Men i september 2007, da pave Benedikts regler om at alle prester kan bruke de tradisjonelle liturgiene trådte i kraft, oppstod det en nokså ny situasjon. Jeg oppfatter paven slik at han ønsker at de to tradisjonene skal få leve side ved side i Kirken, for å berike hverandre, og for å gi mennesker muligheten til å gjenoppdage den gamle tradisjonen. Denne nye muligheten har jeg selv ønsket å benytte meg av, og den gamle tradisjonen har lært meg mye – men renspikka «tradisjonalist» ønsker jeg altså ikke å kalles eller være.

Tredje gang jeg leser msgr. Gambers bok “The Reform of the Roman Liturgy”

TLM /

Det viser seg at det er litt over et år siden jeg leste denne boka sist, og da skrev jeg om at den nye liturgien ikke egentlig oppfylte Vatikankonsilets ønsker om liturgiske forandringer (SE HER) og om de mange uheldige konsekvensene av at presten nå oftest vender seg «versus populum» (SE HER).

Denne gangen har jeg enda tydeligere lagt merke til at Gamber er åpen for en hel del forandringer i messen; bl.a. at lesningene gjerne må leses direkte på folkspråket (og det gjelder også deler av kommunionsliturgien), at man gjerne må gjeninnføre folkets forbønner før offertoriet (men de må ikke være så banale som de noen ganger blir), at man gjerne kan ta med en ekstra lesning i messen fra GT (men at det var feil å rasere hele de gamle tesktrekkene), at folkets deltakelse i messen må understrekes (men at man ikke må lage et kunstig skille mellom ytre og indre deltakelse), at kirkeåret og helgendagene må revideres (men at forandringene i 1969 var altfor store, og ofte uheldige), etc.

Han spør i sin bok hvordan man kan gjenvinne det man tapte ved de unødvendig dramatiske forandringene i 1969, og svarer da at man må la de to messene leve side ved siden en stund, så vil det kunne ukrystalliseres hvordan en framtidig messe vil kune bli. Det er rett og slett påfallende hvor mange ting hos Gamber vi finner igjen i pave Benedikts «frigivelse» av den gamle messen – også punktet om at messens bibeltekster gjerne kan leses direkte på folkespråket.

Selv forsøker jeg som prest så godt som mulig å adlyde Kirkens regler, og feire messen så godt og verdig som mulig. Jeg har opplevd en stor berikelse ved å feire også den gamle messen (den lærer meg mye om messen og liturgien generelt), og jeg oppfordrer flere prester til å la seg berike på denne måten.

Hva er en tradisjonalist?

Katolsk, TLM /

Jeg snakket i dag med en god katolikk og dyktig teolog, som innrømmet at han ofte forbinder de såkalte tradisjonalister med «utilfredse katolikker med sans for høyreekstreme politiske standpunkter». Og det virker som han forbinder mennesker i vårt bispedømme som er blitt glad i den gamle messen med tradijsonalister – i alle fall med en hel del tradisjonalistiske meninger. (Nå gjør jeg ham kanskje litt urett, ved å gjøre hans uttalelser ganske tydelige og lite nyanserte.)

Jeg må innrømme at jeg selv ikke føler meg vel med eventuelt å bli kalt tradisjonalist; at jeg ønsker å sørge for at folk ikke tenker slik om meg. Jeg innrømmer at jeg står for tradisjonelle kristne standpunkter på moralske og dogmatiske spørsmål – og at jeg også finner mye verdifullt i den tradisjonelle latinske messen – med ordet «tradisjonalist» forbinder mage så mange uheldige ting med, at jeg ikke ønsker at det skal brukes om meg selv.

Kanskje vi må finne et nytt navn på en katolsk kristen som ønsker å stå for de gamle kristne, katolske verdiene, både på dogmatiske, etiske og liturgiske spørsmål?

Skaff katolikkene kirke! – skriver Vårt Lands sjefsredaktør

Generelt, Katolsk /

Det er nylig blitt kjent at en kirke i Groruddalen som kanskje ville bli overflødig, og dermed kunne leies ut etter selges til Den katolske Kirke, ikek lenger vil bli tilgjengelig. Oslo katolske bispedømme regner nå med å måtte bygge en ny kirke i dalen – noe som vil ta ganske lang tid, og koste svært mye penger – SE HER. Oslo lutherske biskop og andre kirkeledere i Oslo sier at de stadig vil hjelp katolikkene, men Vårt Lands sjefsredaktør ser ikke ut til å være fornøyd med innsatsen – spesielt ikke med politikernes mangel på bevilgninger. Han skriver i dag bl.a.:

«Mange innvandrere som kommer til Norge har katolsk bakgrunn. Når man kommer til et nytt land, er det ikke lett å finne seg til rette. Mange har fått hjelp ved å oppsøke katolske miljøer. Her treffer de folk som snakker samme språk, og de får delta i et menighetsmiljø som de kjenner seg igjen i. …

Norge bruker store økonomiske ressurser på å legge til rette for en vellykket integrering. Det viktige arbeidet som Den kaltolske kirke gjør i denne sammenhengen, koster Staten svært lite. … God integreringspolitikk er å utvikle de tiltakene som allerede viser seg å fungere godt. Selv om kirke- og integreringsspørsmål hører inn under ulike departementer, burde politikerne kunne greie å skjære gjennom for å få en helhetlig og troverdig politikk.

Katolikkenes problemer med å få skaffet seg flere kriker, er ikke en flau sak bare for politkerne. Den norske kirke har overkapasitet av gudshus. Det er vanskelig å skjønne hvorfor det dominerende kirkesamfunnet i Norge ikke makter å utvise mer raushet når goder skal deles.»

Les mer om dette på verdidebatt.no.

Frans Xaver: Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!

Katolsk /

Etter mange år i Bergen (og også noen år i Arendal) der Franciskus Xavierus-søstrene hatt arbeidet trofast siden 1901, husker jeg alltid festen for den hellige Frans Xaver, 3. desember. I Roma besøkte jeg også flere ganger Farns Xavers alter i Jesuittkirken Il Jesu – men i Goa har (der han er begravet) jeg dessverre aldri vært. Og den hellige Frans er i sannhet en viktig helgen; en av de aller største misjonærene Kirken har fostret (noen sier den størte etter Paulus) – les gjerne mer om ham her:

I dagens matutin-bønn leser følgende utdrag av et brev han skrev til den hellige Ignatius:

Ve meg, om jeg ikke forkynner Evangeliet!

Vi drog til landsbyene der de nyomvendte bor, de ble døpt for bare få år siden. I denne egnen finnes ingen portugisere, for den er meget gold og karrig. De innfødte kristne mangler prester. Alt de vet om kristendommen, er at de er kristne. Her er ingen som feirer sakramentene for dem, ingen som lærer dem trosbekjennelsen, Fader vår, Hill deg, Maria, eller budene.

Siden jeg kom hit, har jeg vært i uavbrutt virksomhet; jeg har vandret fra landsby til landsby. Alle barn som ikke allerede var døpt, har jeg vasket rene i det hellige bad. lik har jeg brakt forsoning til et stort antall små barn om ikke vet forskjell på høyre og venstre, som man sier. Barna ville verken la meg lese tidebønner eller spise eller sove før jeg hadde lært dem en bønn. Da begynte jeg å forstå at himlenes rike tilhører nettopp slike som dem. Det ville vært samvittighetsløst å avvise en så from anmodning. Derfor begynte jeg med bekjennelsen til Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd og innprentet dem den apostoliske trosbekjennelse, Fader vår og Hill deg, Maria. Jeg oppdaget at de var meget intelligente. Hadde de bare noen som kunne veilede dem i den kristne lære, er jeg overbevist om at de ville bli særdeles gode kristne.

I dette landet er mange ikke kristne av den grunn at det i ikke er noen som forkynner kristendommen for dem. Svært ofte har jeg drømt om å løpe fra universitet til universitet i Europa, særlig til universitetet i Paris. og rope som en avsindig til alle som har mer lærdom enn kjærlighet: ”Tenk hvilket uhyrlig antall sjeler som ved deres skyld stenges ute fra himmelen og går i helvete!» Med samme glød som de ofrer seg for litteratur og vitenskap, burde de kunne avlegge regnskap til Gud for sin lærdom og for de talenter de har mottatt fra ham. Mange av dem ville kjenne en indre uro ved å tenke på dette. De ville grunne på troens sannheter og begynne å lytte til Herrens stemme i sitt indre. Dermed ville de si farvel til egen ærgjerrighet og til denne verdens gjøremål. Fullt og helt, og for all fremtid, ville de underkaste seg Guds vilje og bud. Ja, de ville rope fra hjertets innerste: ”Her er jeg, Herre; hva vil du jeg skal gjøre? Send meg hvor hen du vil, endog til det fjerne India.»

Biskop Kozon skal feire pontifikal høymesse i København 10. januar

TLM /

Når biskop Kozon feirer denne pontifikale høymessen etter messens gamle form om en måned, blir det første gang dette skjer i Norden siden 1969, sier bloggen Rorate Cæli:

The St. Charles Borromeo Group in Copenhagen, Denmark, is pleased to announce that a Solemn Pontifical Mass at the Throne will take place in St. Ansgar’s Catholic Cathedral in Copenhagen at 16:30 hrs on Sunday, January 10th, 2010 (the Feast of the Holy Family according to the 1962 calendar).

The Celebrant will be the Bishop of Copenhagen, His Excellency Czeslaw Kozon. He will be assisted by clergy of the diocese and of the FSSP.

This will be the first Solemn Pontifical Mass according to the older liturgical books celebrated in Scandinavia since the liturgical reform of 1969. The event is rendered all the more significant by the fact that it will be celebrated by the Ordinary in his own cathedral.

Så langt har jeg ikke klart å finne disse nyhetene på dansk – her er Sankt Karl Borromæus-gruppens nettsider.

40 år siden den nye messen ble innført – synspunkter på hvor heldige forandringene var

Liturgi /

Første søndag i advent innførte pave Paul VI den nye messen, Nous ordo, og dette har blitt kommentert en del de siste dagene. Bl.a. har det stått en artikkel i New York Times, som kommenterer denne tilbakekomsten av den gamle tradisjonen på en positiv måte: «Benedict understands that his younger priests and seminarians — most born after Vatican II — are helping lead a counterrevolution. They value the beauty of the solemn high Mass and its accompanying chant, incense and ceremony. Priests in cassocks and sisters in habits are again common; traditionalist societies like the Institute of Christ the King are expanding.

Chanting Latin, wearing antique vestments and distributing communion only on the tongues (rather than into the hands) of kneeling Catholics, Benedict has slowly reversed the innovations of his predecessors. And the Latin Mass is back, at least on a limited basis, in places like Arlington, Va., where one in five parishes offer the old liturgy.

Denne artikkelen er blitt kommentert (stort sett av menensker som ikke likte at New York Times trykte en artikkelen med slike tradisjonalistiske synspunkter) HER og HER.

Commonweal (første lenke) tar med en ekstra kommentar fra forfatteren til den opprinnelige artikkelen, de rhan sier: «I see the same, tired arguments by most others above: Vatican II is settled, the novus ordo is set in stone until the end of the world and anyone who dares remind us there was a Church before the mid-20th century will be maligned as an univited guest.

Like it or not, Benedict XVI is a fan of traditionalists. Two of his biggest actions thus far into the papacy have been the motu proprio Summorum Pontificum (essentially removing bishops from decisions regarding the traditional Latin Mass and all the pre-VII sacraments) and the un-excommunication of the four living SSPX bishops. Next up is to fully reconcile the SSPX.

Yet I see scoffing and Upper West Side-esque dismissal by those who (in my opinion) don’t want to face reality. The Church is swinging back to the right. You may not like that, and you are entitled to your opinion. But you ought to act a little less surprised and angry that a traditionalist viewpoint could be aired in the mainstream media.

Full oversikt over gregoriansk musikk til messen

Liturgi /

På bildet under ser man startsida for Saint Antoine Daniel Gregorian Chant Ordinaries, der man kan finne – og høre på – på (så langt jeg kan se) alle de gregorianske/latinske melodiene for messens faste ledd. T

Her står det også at Vatikanet foreslår følgende messer for kirkeåret:

Søndager i advent: Missa XVII • Credo IV
Søndager i juletida: Missa IX • Credo IV
Søndager i fasten: Missa XVII • Credo IV
Søndager i påsketida: Missa I • Credo III
Søndager i det alminnelige kirkeåret: Missa XI • Credo I
Fester i det alminnelige kirkeåret: Missa VIII • Credo III
Fester for Den hellige Jomfru Maria: Missa IX • Credo IV
Fester for apostlene: Missa IV • Credo III

I oktober og november sang vi bl.a. messe XI her i St Hallvard kirke. Det var nytt for meg, men det er den foreslåtte messen for grønne søndager (og her kan jeg høre på den, og lære den bedre). Og nå i advent synger vi messe XVII, noe jeg tror en del menigheter i Norge gjør.

Besøk gjerne disse sidene.

Vi forkynner Kristi komme, ikke bare hans ene komme, men også hans annet, og det annet er vakrere enn det første.

Liturgi /

Det første viste hans tålmodighet, det annet bringer Gudsrikets krone med seg. Alt hva vår Herre Jesus Kristus angår, har for det meste to sider. Hans fødsel er dobbel, én gang av Gud før all tid, én gang av jomfruen ved tidenes ende. To ganger stiger han ned, én gang i det stille, som dugg på nyslått eng (jf. Sal 72,6), en gang i fremtiden synlig for alle. Ved sitt første komme ble han svøpt og lagt i en krybbe; ved sitt annet komme hyller han seg i lyset som i en kappe. Ved sitt første komme utholdt han korset, uten å bry seg om vanæren (jf. Heb 12,2); ved sitt annet komme i herlighet kommer han med englehæren som livvakt.

Derfor oppholder vi oss ikke bare ved hans første komme, men vi venter også hans gjenkomst. For som vi ved hans første komme sa: “Velsignet være han som kommer i Herrens navn”, slik skal vi si når han kommer tilbake. For da skal vi sammen med englene møte Herren ansikt til ansikt, tilbe ham og si: “Velsignet være han som kommer i Herrens navn”.

Frelseren kommer, ikke for å dømmes, men for å dømme dem som dømte ham. Han som tidde da han ble anklaget, minner om det og sier til de illgjerningsmenn som dristet seg til å klynge ham opp på korset: “Dette har du gjort, og jeg tidde” (jf. 50,21). Den gang kom han i samsvar med Guds frelsesplan og underviste menneskene ved overtalelse; men annen gang skal de av nødvendighet underkastes hans herredømme, selv om de ikke vil.

Profeten Malaki taler også om dette dobbelte komme: “Herren, som dere søker, kommer brått til sitt tempel” (Mal 3, 1). Dette er det første komme. Og om det annet komme sier han: “Og paktens engel, som dere stunder etter, se, han kommer, Herren, Allherskeren. Hvem kan tåle den dagen han kommer? Hvem kan stå seg når han kommer til syne? For han er lik ilden som smelteren bruker, lik luten som vaskerne renser med. Han skal sitte og smelte og rense” (Mal 3,2‑3).

Også Paulus tenker på det dobbelte komme når han skriver til Titus: “Gud Frelserens nåde er blitt åpenbart for alle mennesker; den lærer oss å gi avkall på all gudløshet og alle verdslige begjær, og leve vårt liv i denne verden sømmelig, fromt og rettskaffent, alt mens vi ser frem til vårt salige håp, til den dag da vår store Gud og Frelser Jesus Kristus skal stå frem i sin herlighet”. Legg merke til at han taler om det første komme, som han takker for, og om det annet, som vi venter på.

Derfor er det at den tro som vi forkynner, i den form den er blitt overlevert sier at vi skal tro på ham “som fór opp til himmelen og har tatt sete ved Faderens høyre hånd. Han skal komme i herlighet for å dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende”. Vår Herre Jesus Kristus kommer altså fra himmelen. Han kommer ved denne verdens ende med herlighet, på den ytterste dag. Denne verdens ende kommer, og da skal den skapte verden bli fornyet.
—————
Fra Matutin, 1. søndag i advent.
Tatt fra en av dåpskatekesene av den hellige Kyrillos, biskop av Jerusalem – ca år 350.

Messens kanon

Liturgi, TLM /

Det er nå snart to år siden jeg begynte å lese den tradisjonelle latinske messen, og jeg må innrømme at denne langt over 1000 år gamle liturgien påvirker meg stadig mer. Noen sier at den nye messen ikke er så forskjellig fra den gamle, og til en viss grad er det korrekt. F.eks. er dagens eukaristiske bønn nesten identisk med den gamle (og på den tid eneste) kanon – men dessverre er det mange prester som (nesten) aldri bruker denne. Og selv om man bruker samme bønn, er det en hel del små ting (mest knebøyninger, korstegn, prestens øyne festet på krusifiks og hostie etc.) som får ting til å oppleves ganske forskjellig.

Under trykker jeg messens gamle kanon i norsk oversettelse, med noen forklaringer – fra 1951/-61. Hele den gamle messen på latin og norsk kan man finne her.

CANON
(Canon betyr egentlig rettesnor, norm, en fast ordning. Den er messeofferets eldste og mest hellige del, og den bes i sin helhet stille av presten.)

BØNN FOR VERDENSKIRKEN
P. Vi ber deg, mildeste Fader, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, og bønnfaller deg i dypeste ydmykhet at du i nåde vil ta mot og velsigne + disse gaver, + disse frambæringer, + disse hellige og rene offer som vi bærer fram for deg, framfor alt for din hellige katolske Kirke; at du nådig vil bevare den i fred, verne, samle og styre den over hele jordkretsen sammen med din tjener, vår pave N. og vår biskop N. og alle rettroende tjenere i den katolske og apostoliske tro.

BØNN FOR DE LEVENDE

P. Kom i hu, Herre, dine tjenere, menn og kvinner N. og N. og alle tilstedeværende, som med sin tro og andakt er kjent for deg, og som vi ofrer for, eller som selv bærer fram dette lovoffer for seg selv og alle sine, for sine sjelers forløsning, for sitt håp om frelse og velferd, og som bærer fram sine bønner og gaver for deg, den evige, levende og sanne Gud.

PÅKALLING AV DEN TRIUMFERENDE KIRKE

P. Delaktige i de helliges samfunn feirer vi framfor alt minnet om den hederkronede, all tid rene jomfru Maria, mor til vår Gud og Herre Jesus Kristus, men også om dine salige apostler og martyrer, Peter og Paulus, Andreas, …

Messens kanonLes mer »

Stadig noen som ønsker å diskutere om søndagen bør være de kristnes helligdag – og om Sola scriptura

Katolsk, Teologi /

I desember 2005 (!) skrev jeg et innlegg kalt: Søndagene er hellige. Der siterte jeg pave bendikt som hadde sagt at: «at det er svært viktig å understreke at Herrens dag er hellig og at det er nødvendig å delta i søndagsmessen. “Deltakelse i søndagsmessen er en måte å vise at man tilhører Kristus”, sa han.»

Samme dag fikk jeg en kommentar som spurte: «Hvordan kan søndagen være hellig når det opprinnelig var lørdagen som var den kristne helligdagen?» Så fortsatte debatten i flere år (litt i rykk og napp) og senest i går kom det et innlegg som sa bl.a.: «Paver har selv uttalt flere ganger at søndagen er helligholdt takket være DKK. Pavemakten og DKK innrømmer selv at det er de som har endret helligdagen fra den opprinnelige sabbat (lørdagen) til søndag basert på deres selvutropte autoritet. En annen ting å ha i tanke er deres vektlegging av tradisjonen i tillegg til Bibelen. Her er det ikke noe “sola scriptura”, vel å merke. .. Og det hjelper ikker at 99 % av alle kristne holder deres helligdag, søndagen, når det ikke er i tråd med Gudsordet. …»

Jeg fikk et svar til denne kommentaren i dag, og velger nå å flytte debatten til dette nye innlegget. Første kommentar har bl.a. disse synspuktene på Sola scriptura: «Forkaster du kirketradisjonen, så må du konsekvent også forkaste Bibelen – vi har Den katolske kirkes Tradisjon alene å takke for at verden i det hele tatt har Bibelen. Ingen har heller gjort mer for Bibelen enn Den katolske kirke. Bibelen selv sier ingenting om “sola scriptura” – tvert imot foregikk både Jesu og apostlenes forkynnelse av troen muntlig før evangeliene ble skrevet og gitt ut, og selv da kunne ikke alle lese og konvertitter lærte av å høre forkynnelsen og av å praktisere slik Kirken praktiserte. Denne muntlige forkynnelsen har alltid fortsatt i DKK.»

Ikke tillatt å nekte folk å motta kommunion i munnen pga ’svineinfluensaen’

Liturgi /

Sakramentskongregasjonen i Vatikanet sendte et brev i juli i år, der de slår fast at det ikke er tillatt å nekte katolikker å motta katolikker kommunion i munnen (som jo er hovedalternativet i Kirken over hele verden), selv pga smittefaren i disse svineinfluensatider. Brevet var et svar fra en katolikk i England, (og er blitt offentliggjort først i dag) der man i sommer innførte svært så strenge regler i noen menigheter og bispedømmer. Les hele brevet her.

I Norge har det vært en del forvirring rundt dette spørsmålet i sommer og høst; tidlig i august anbefalte biskopen at sogneprestene vurderte hva de skulle gjøre pga denne alvorlige smittefaren, men han innførte selv ingen regler (selv om noen oppfattet det slik). I min egen menighet var det forbud mot munnkommunion i august, noe som skapte alvorlige problemer for noen troende. Så ble begrensningene hos oss tatt bort, siden det var få som ble smittet i september. Siden ble reglene gjeninnført (og de inneholder også regler om at man ved fredshilsenen ikke skulle ta hverandre i hånda, at presten ikke skulle (hånd)hilse på folk ved utgangen etc), men nå slik formulert at man anbefales å ikke motta kommunion i munnen (men det blir ikke forbudt).

Men jeg vet at i noen menigheter i vårt bispedømme er det fortsatt (strengt) forbudt å motta kommunnon i munnen, noen som altså viser seg (slik mange også tidligere tenkte) å være mot Kirken regler.

Erkebiskopen av Canterbury møtte pave Benedikt

Økumenikk /

Det er nå en del dager siden et mye omtalt møte mellom erkebiskopen av Canterbury og pave Benedikt – men jeg har vært litt slapp, og skrevet lite på bloggen i det siste. Vårt Land skriver om dette og fokuserer på at anglikanerne ikke er så veldig fornøyde med pavens åpne holdning til anglikanere som ønsker å bli katolikker:

«Møtet mellom pave Benedikt XVI og erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, kom i stand etter at forholdet mellom Den katolske og Den anglikanske kirken har blitt mer anstrengt den siste tiden.

Anglikanernes ordinering av en åpent homofil biskop og velsignelse av homoekteskap har opprørt mange i Vatikanet. For to uker siden endret Vatikanet reglene sine for å gjøre det lettere for misfornøyde anglikanere å konvertere til katolisismen.

Samstemt. I en skriftlig uttalelse etter møtet het det at samtalene mellom de to kirkelederne hadde dreid seg om «nylige hendelser» mellom de to kirkene, og at det fantes en «felles vilje» til å styrke båndene.»

Modernisme som problem – også i Kirken

Teologi, Økumenikk /

Father Longenecker skrev på sin blog for noen dager siden om hvorfor han ble katolikk (han hadde tidligere vært anglikansk prest). Og han åpner innlegget sitt slik: I’m often asked why I left the Anglican Church to become a Catholic. Was it women’s ordination or some other issue? Well, the debate over women’s ordination was an influence. It made me re-examine the question of authority in the church. …

However, the more I think about the reasons for my conversion, the more I realize that the real problem was not women’s ordination, nor was it, at depth, the question of authority in the church. Women’s ordination was a problem and the authority of Rome was the answer, but there was a deeper, underlying problem with the Anglican Church as I experienced it. The problem is modernism — a philosophical and theological position which is deeply opposed to historic Christianity.

Han fortsetter med å fortelle om flere av sine anglikanske prestekollegaer som viste seg å egentlig ikke engang tro på Gud (les videre her selv). Personlig hadde jeg ingen slik opplevelser før jeg ble katolikk; faktisk var min kirkelige bakgrunn – både min oppvekst i den lokale kirke og skolelagsbevegelsen, min teologiske utvikling på Menighetsfakultetet (spesielt mht bibelkritikken), samt mine sist år som lutheraner i Den evangelisk lutherske frikirke – mer konservativ enn den (norske) katolske Kirke jeg gikk inn i i 1994. Heldigvis oppdaga jeg nokså snart at Kirkens magisterium var mer konservativt og oppegående enn jeg hadde våga å håpe på, og det har jo vist seg ganske så tydelig de siste åra at Den katolske Kirke er en av de få man kan stole på teologisk, filosofisk, moralsk, dogmatisk osv.

Father Longenecker fikk også ganske tydelig tilbakemelding på sist første innlegg, at alt ikke var så rosenrødt filosofisk og teologisk i Den katolske Kirke som han hadde gitt inntrykk av. Han skrev derfor et innlegg til, kalt Modernism and the Magisterium, der han også ser på problemene innenfor vår egen Kirke: «After analyzing the modernism in the Anglican Church it was pointed out that there’s plenty of modernism in the Catholic Church too. True enough, and because blog posts should be short and punchy, I left this issue for another day.

It is true that all the problems I outlined in the post on Modernism in the Anglican Church are present in the Catholic Church. In many ways the effects have been even more devastating. At least the Anglicans with their good taste have preserved beautiful liturgy, architecture and sacred music in the midst of the modernism. Many Catholics have been even more gung ho on the dumbing down of Christianity, the vulgarization of the liturgy, art and architecture that is the philosophical offspring of modernism. … ….

However, there are two distinct differences in the circumstances of Anglicanism and Catholicism. The first is that, while the Catholics have fallen into the same moral morass as Anglicanism, what they are doing has not been condoned and sanctioned by the Church.

Hvordan bør kristne synge til Guds ære?

Liturgi, Økumenikk /

For noen dager siden var jeg med på en økumenisk samling, der det også ble sunget litt av det man må kalle «moderne tilbedelses- og lovsanger». Det er flere (mer enn 10) år siden jeg har hørt og sett slik sang, og selv om sangene ble framført ganske moderat, må jeg si at jeg reagerte svært så negativt. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg reagerte så pass sterkt (for bl.a. sentimentale bedehussanger tar jeg alltid på strak arm), men det er noe med bandet som står der oppe og leder sangen, de svært mange gjentakelsene av de enkle setningene, hvordan folk i salen oppfører seg etc, som gjør at jeg opplever det svært fremmed, ja faktisk ubehagelig. Kanskje noen av leserne kan hjelpe meg, og prøve å forklare hvorfor jeg (og kanskje de selv også) reagerer slik?

Som en sterk kontrast til den typen sang, leste (og hørte) jeg også for noen dager siden på NLM-bloggen og hvordan man skal synge gregoriansk sang – for her fins det flere, litt ulike, skoler. HER kan man høre fire måter å framføre inngangsverset til julenattsmessen. «Dominus dixit ad me: Filius meus es tu, ego hodie genui te.»

Av disse fire måtene anbefaler min dyktige kantor her i Oslo denne versjonen fra Milano (se under), men jeg selv ikke har formet noen synspunkter på dette (bortsett fra at gegorianikk ikke bør synges for langsomt).

Kardinal Kasper uttaler seg om de nye reglene for anglikanere som ønsker å bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

For noen få dager siden hadde L’Osservatore Romano et intervju med kardinal Kasper, Vatikanets økumeniske leder, om det nye dokumentet som gjerner anglikanere – som ønsker å konvertere mer eller mindre som menigheter, og beholde noe av sin liturgiske tradisjon. Det meste av det kardinalen sier virker tilforlatelig nok. (Bl.a. at det er Troskongregasjonen som behandler slike saker. Da biskop Schwenzer skulle søke om tillatelse til at jeg, som gift mann, kunne bli katolsk prest, fikk han helt fra starten av beskjed om Troskongregasjonen skulle behandle den saken.)

«Let’s stick to the facts,» Cardinal Kasper says in the interview. «A group of Anglicans has asked freely and legitimately to enter the Catholic Church. This is not our initiative. They first approached our council [for Christian unity], and, as president, I replied that the competency belonged to the congregation for the doctrine of the faith. […] The council has always been kept informed by the congregation for the doctrine of the faith, and it is not true that it was pushed aside. We did not participate directly in the conversations, but we were kept updated, as is proper. The text of the [apostolic] constitution was prepared by the congregation for the doctrine of the faith. We saw the draft and presented our proposals.»

In any case, the gestation of «Anglicanorum Cœtibus» was kept secret until the last moment, even from the highest authorities of the Anglican Church. When the archbishop of Canterbury, Rowan Williams (in the photo with Benedict XVI), was told that it was about to be published, Kasper was already in Cyprus. And he says that Williams called him in the middle of the night, to ask him for an explanation. … …

Men kard. Kasper sier også at TAC (Traditional Anglican Communion) egentlig ikke hadde vært med i denne prosessen, og det må jeg innrømme at jeg ikke forstår (og det spørsmålet har allerede blitt svært mye diskutert på nettet). Les gjerne hele omtalen av intervjuet i L’Osservatore Romano hos www.chiesa.

Økumenikk i Sverige og Polen

Økumenikk /

Ulf Ekman, leder av Livets ord i Sverige, har nylig vært i Krakow i Polen og skriver slik om møtet med katolske kristne:
Jag hade blivit inbjuden till två saker som hängde ihop med varandra. Det ena var en dag om “Andens enhet” eller “Hjärtats ekumenik” som innebar föreläsningar, samtal och frågestund på ett universitet i Krakow. … Det andra var ett retreat-seminarium på samma tema, med 90 ledare från olika kyrkor. Det var en mycket intensiv helg!

Det hela började i fredags med besök hos kardinalen i Krakow, Stanislaw Dziwisz. Det var ett kort men vänligt möte, som gick ut på att han gav sin fulla välsignelse till arrangemanget och det var viktigt, inte minst för de polska katoliker som undrade vem jag var. Det var roligt och utmanande att föreläsa där, vilket jag gjorde tillsammans med prästen Peter Hocken, som tog den katolska sidan, medan jag presenterade den evangeliska. Vi talade om vad som skiljer och förenar oss, hur vi ser på varandra och hur vi ser på enhet med varandra. Jag fick också tillfälle att både berätta om hur min väg varit och dela den kärlek Herren gett mig till våra katolska trossyskon.

Under resten av helgen utvecklades dessa tema tillsammans med ett antal katolska präster, fransiskanermunkar samt frikyrkopastorer och ledare. Det var otroligt givande att få predika och undervisa, dela erfarenheter, lyssna på vittnesbörd och samtala med varandra. Det hela, som ibland var djuplodande teologiskt, ibland karismatiskt jublande och starkt, inramades av stark lovsång och sång i Anden.

Det fantastiskt att se dessa katolska präster och munkar sjunga, skratta, gråta, tala i tungor och jubla inför den levande Guden. Inte minst var det häftigt att se några av munkarna i sina kåpor komma loss med elgitarrer och elbas i lovsången. …

Jeg har vel også nevnt et par ganger tidligere her på bloggen at jeg syns det er interessant at trosforkynneren (og den tidligere lutherske presten) Ulf Ekman de siste år er blitt så vennlig mot Den katolske Kirke. Forelesningen på universitetet sammen med en katolsk prest høres fornuftig ut, men lederseminaret (der munker med elgitarer drar i gang lovsdangen) stiller jeg meg noe mer tvilende til.

I alle tilfelelr har disse refleksjonene på Ekmans blog ført til 230 kommentarer så langt (om forholdet mellom protestanter og katolikker), og de er til en viss grad interessant lesning – om man har krefter til å kaste seg over så mye stoff. Her er et par kommentarer som jeg syns er spesielt interessante:

Om nu Pastor Ulf är så förskräcklig som en del kommentarer här vill påskina, varför har då inte dessa inlägg blivit bortcensurerade? … Det är så beklämmande med den hätska aversion, som dyker upp i kommentarerna så fort som pastor Ulf skriver något positivt om katoliker. Desto mer glädjande är det med de tålmodiga inlägg som görs här av mina katolska syskon – tack för dem! …

Instämmer bl.a. med dem som t.e.x. undrar var pastor Ekman står i frågan om den enhet under påven t.e.x. Peter Hocken står för. Även pastor Ulfs gode vän Peter Halldorf har tydligt deklarerat att det är dags för kristenheten att “böja sin nacke under Petri Ämbete”. Vad får enheten kosta? Är det bara vi protestanter som måste acceptera dogm efter dogm för att lyckas i den nya ekumeniken?

Når den store trengselstiden er forbi, da skal solen bli formørket, og månen miste sitt lys,

Liturgi /

stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal gå av lage. Og da skal de få se Menneskesønnen komme i skyene, i all sin makt og herlighet. Da skal han sende ut sine engler for å samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ende til himmelens ytterste grense. La fikentreet tjene som eksempel: Når grenene blir myke og treet får løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han står like for døren. (Markus 13,24-32)

Slik lød gårsdagens evangelium, 33. søndag i kirkeåret – Les alle søndagens tekster her. Men i hele Norden leste vi i går biskopenes hyrdebrev om helligholdelse av søndagen (som kan leses her), så vi prester snakket ikke om denne alvorlige teksten i våre prekener. Men pave Benedikt sa følgende om søndagens budskap på Petersplassen i går (fra Zenit.org):

Dear Brothers and Sisters!

We have reached the last two weeks of the liturgical year. We thank the Lord who has enabled us to carry out, yet again, this journey of faith — old and always new — in the great spiritual family of the Church! It is an inestimable gift, which allows us to live in history the mystery of Christ, receiving in the furrows of our personal and community existence the seed of the Word of God, seed of eternity that transforms this world from within and opens it to the Heavenly Kingdom. Accompanying us in the itinerary of Sunday biblical readings was St. Mark’s Gospel, which today presents a part of Jesus’ discourse on the end times. In this discourse, there is a phrase that is striking for its synthetic clarity: «Heaven and earth will pass away, but my words will not pass away» (Mark 13:31). Let us reflect, for a moment, on this prophecy of Christ. …

Når den store trengselstiden er forbi, da skal solen bli formørket, og månen miste sitt lys,Les mer »

Hvordan motta konvertitter?

Katolsk, Økumenikk /

Jeg leste i dag tidlig et innlegg på en presteblog jeg ikke tidligere har besøkt. Denne katolske presten sier at det er fint at Kirken nå i litt større grad enn tidligere setter pris på den kristne tradisjon og det kristne liv konvertittene har levd før de blir opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Jeg kan skrive under på at det er positivt – eller rettere sagt hadde vært positivt, for i mitt tilfelle var en slik positiv vurdering av min egen kristne tradisjon, og mitt liv som kristen i 39 år, og 8 år som luthersk prest, nesten helt fraværende. Nokså trist, egentlig, men det er vel katolikkenes egen uvitenhet eller kanskje også usikkerhet i møte med norsk kultur og religiøse tradisjon, som gjør at det ofte har blitt slik. Men nå har pave Benedikt vist oss at mange ting i protestantiske kristnes liv og tradisjon er verdifulle – og kanskje andre katolikker kan lære av ham.

I am glad we can get rid of the old approach of reception of converts to the Church which said that they must leave behind everything of their previous Christian tradition as if it had no value. Do we really want to discard their wonderful liturgy, psalmody, theological insights, insights of pastoral practice, their familiarity with the scriptures, their deep sense of the way in which Christinity can be incarnated in a local area or culture? No, it all has value. It will benefit the whole Catholic Church. Christ has been at work there. And this, in a very subtle way, is exactly what Pope Benedict has recognised and enacted with this marvellous intitiative.

Les hele stykket her.

Skroll til toppen