Økumenikk i Sverige og Polen

Ulf Ekman, leder av Livets ord i Sverige, har nylig vært i Krakow i Polen og skriver slik om møtet med katolske kristne:
Jag hade blivit inbjuden till två saker som hängde ihop med varandra. Det ena var en dag om “Andens enhet” eller “Hjärtats ekumenik” som innebar föreläsningar, samtal och frågestund på ett universitet i Krakow. … Det andra var ett retreat-seminarium på samma tema, med 90 ledare från olika kyrkor. Det var en mycket intensiv helg!

Det hela började i fredags med besök hos kardinalen i Krakow, Stanislaw Dziwisz. Det var ett kort men vänligt möte, som gick ut på att han gav sin fulla välsignelse till arrangemanget och det var viktigt, inte minst för de polska katoliker som undrade vem jag var. Det var roligt och utmanande att föreläsa där, vilket jag gjorde tillsammans med prästen Peter Hocken, som tog den katolska sidan, medan jag presenterade den evangeliska. Vi talade om vad som skiljer och förenar oss, hur vi ser på varandra och hur vi ser på enhet med varandra. Jag fick också tillfälle att både berätta om hur min väg varit och dela den kärlek Herren gett mig till våra katolska trossyskon.

Under resten av helgen utvecklades dessa tema tillsammans med ett antal katolska präster, fransiskanermunkar samt frikyrkopastorer och ledare. Det var otroligt givande att få predika och undervisa, dela erfarenheter, lyssna på vittnesbörd och samtala med varandra. Det hela, som ibland var djuplodande teologiskt, ibland karismatiskt jublande och starkt, inramades av stark lovsång och sång i Anden.

Det fantastiskt att se dessa katolska präster och munkar sjunga, skratta, gråta, tala i tungor och jubla inför den levande Guden. Inte minst var det häftigt att se några av munkarna i sina kåpor komma loss med elgitarrer och elbas i lovsången. …

Jeg har vel også nevnt et par ganger tidligere her på bloggen at jeg syns det er interessant at trosforkynneren (og den tidligere lutherske presten) Ulf Ekman de siste år er blitt så vennlig mot Den katolske Kirke. Forelesningen på universitetet sammen med en katolsk prest høres fornuftig ut, men lederseminaret (der munker med elgitarer drar i gang lovsdangen) stiller jeg meg noe mer tvilende til.

I alle tilfelelr har disse refleksjonene på Ekmans blog ført til 230 kommentarer så langt (om forholdet mellom protestanter og katolikker), og de er til en viss grad interessant lesning – om man har krefter til å kaste seg over så mye stoff. Her er et par kommentarer som jeg syns er spesielt interessante:

Om nu Pastor Ulf är så förskräcklig som en del kommentarer här vill påskina, varför har då inte dessa inlägg blivit bortcensurerade? … Det är så beklämmande med den hätska aversion, som dyker upp i kommentarerna så fort som pastor Ulf skriver något positivt om katoliker. Desto mer glädjande är det med de tålmodiga inlägg som görs här av mina katolska syskon – tack för dem! …

Instämmer bl.a. med dem som t.e.x. undrar var pastor Ekman står i frågan om den enhet under påven t.e.x. Peter Hocken står för. Även pastor Ulfs gode vän Peter Halldorf har tydligt deklarerat att det är dags för kristenheten att “böja sin nacke under Petri Ämbete”. Vad får enheten kosta? Är det bara vi protestanter som måste acceptera dogm efter dogm för att lyckas i den nya ekumeniken?

Når den store trengselstiden er forbi, da skal solen bli formørket, og månen miste sitt lys,

stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal gå av lage. Og da skal de få se Menneskesønnen komme i skyene, i all sin makt og herlighet. Da skal han sende ut sine engler for å samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ende til himmelens ytterste grense. La fikentreet tjene som eksempel: Når grenene blir myke og treet får løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han står like for døren. (Markus 13,24-32)

Slik lød gårsdagens evangelium, 33. søndag i kirkeåret – Les alle søndagens tekster her. Men i hele Norden leste vi i går biskopenes hyrdebrev om helligholdelse av søndagen (som kan leses her), så vi prester snakket ikke om denne alvorlige teksten i våre prekener. Men pave Benedikt sa følgende om søndagens budskap på Petersplassen i går (fra Zenit.org):

Dear Brothers and Sisters!

We have reached the last two weeks of the liturgical year. We thank the Lord who has enabled us to carry out, yet again, this journey of faith — old and always new — in the great spiritual family of the Church! It is an inestimable gift, which allows us to live in history the mystery of Christ, receiving in the furrows of our personal and community existence the seed of the Word of God, seed of eternity that transforms this world from within and opens it to the Heavenly Kingdom. Accompanying us in the itinerary of Sunday biblical readings was St. Mark’s Gospel, which today presents a part of Jesus’ discourse on the end times. In this discourse, there is a phrase that is striking for its synthetic clarity: «Heaven and earth will pass away, but my words will not pass away» (Mark 13:31). Let us reflect, for a moment, on this prophecy of Christ.

Hvordan motta konvertitter?

Jeg leste i dag tidlig et innlegg på en presteblog jeg ikke tidligere har besøkt. Denne katolske presten sier at det er fint at Kirken nå i litt større grad enn tidligere setter pris på den kristne tradisjon og det kristne liv konvertittene har levd før de blir opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Jeg kan skrive under på at det er positivt – eller rettere sagt hadde vært positivt, for i mitt tilfelle var en slik positiv vurdering av min egen kristne tradisjon, og mitt liv som kristen i 39 år, og 8 år som luthersk prest, nesten helt fraværende. Nokså trist, egentlig, men det er vel katolikkenes egen uvitenhet eller kanskje også usikkerhet i møte med norsk kultur og religiøse tradisjon, som gjør at det ofte har blitt slik. Men nå har pave Benedikt vist oss at mange ting i protestantiske kristnes liv og tradisjon er verdifulle – og kanskje andre katolikker kan lære av ham.

I am glad we can get rid of the old approach of reception of converts to the Church which said that they must leave behind everything of their previous Christian tradition as if it had no value. Do we really want to discard their wonderful liturgy, psalmody, theological insights, insights of pastoral practice, their familiarity with the scriptures, their deep sense of the way in which Christinity can be incarnated in a local area or culture? No, it all has value. It will benefit the whole Catholic Church. Christ has been at work there. And this, in a very subtle way, is exactly what Pope Benedict has recognised and enacted with this marvellous intitiative.

Les hele stykket her
.

“Vi vil ikke slutte å danse” – av Giulio Meotti

www.chiesa markerte nylig krystallnatta (1938) ved å omtale ei bok som nylig er utgitt på italiensk (med oversettelser til andre språk rett rundt hjørnet) som forteller historiene til mange jøder/israelere, som har blitt utsatt for terrorhandlinger (selvmordsbomber o.l.) de siste åra. Disse handlingene har i liten grad blitt lagt merke til av verdenssamfunnet, sier han:
There is universal, mournful observance of that massacre (in 1938) and of the tremendous extermination of Jews by the Reich that came after it. But the same is not done, in Europe and the West, for the many other Jewish victims who for years have been killed in Israel, assailed by Islamic terrorism.

Every time one of them is killed, it is covered in the news and then immediately ignored. The victim ends up buried in the vagueness of the «Palestinian question,» viewed by many as Israel’s «fault.»

Meanwhile, one out of every three hundred Israeli families has been directly affected by an attack. The terrorist actions number in the thousands. More than 150 suicide attacks have been carried out, and for each of these the Israeli police estimate that they have prevented nine more. 1,723 people have been killed to date, 378 of them women. More than ten thousand have been injured.

The indifference of the West and of Christians in the face of this steady stream of victims, struck systematically in the midst of their daily routine, on the buses, in the cafes, in the markets, at home, now has a response in a book that recounts their stories for the first time. It finally tells us who they are.

The book was published a month ago in Italy, and translations will soon be published in New York and London. Its title is «Non smetteremo di danzare [We will not stop dancing].» And the subtitle: «Le storie mai raccontate dei martiri di Israele [The untold stories of Israel’s martyrs].»

Vi får også lese et kort utdrag av bokas åpningskapittel, bl.a. dette:
The most beautiful gift in these four years of research was given to me by the Israelis who opened their grief-stricken world to my request for help, laying their sufferings bare. It was me knocking at the door, a stranger, a non-Jew, a foreigner. But they all shook my hand and spoke about their loved ones for the first time. […]

I decided to tell some of the great Israeli stories full of idealism, suffering, sacrifice, chance, love, fear, faith, freedom – and the hope that, in spite of all this silence, Israel will triumph in the end. […] There are incredible people like the obstetrician Tzofia, who lost her father, a rabbi, her mother, and her little brother. Today she helps Arab women give birth to their children. […] There’s Torah copyist Yitro, who converted to Judaism and whose son was kidnapped and executed by Hamas. There’s Elisheva, from a family of farming settlers who lost them all in Auschwitz, and whose daughter, nine months pregnant, was killed by remorseless terrorists because «she wanted to live the Jewish ideal.» In Tzipi they stabbed the chief rabbi to death, and where his bedroom used to be there is now an important religious school. … …

USAs katolske biskoper nådde fram med sitt syn på den nye helseplanen

De fleste har vel fått med seg at president Obama nsten har fullført innføringa av nye helseordninger i USA, der også menensker ut egen helseforsikring skal få skikkelig hjelp når de blir syke. I en av de siste rundene i debatten og voteringene har det blitt avgjort at denne nye, nasjonale helsforsikringa ikke skal betale for abort – og at helsepersonell skal få beholde visse samvittighetsklausuler. Disse forandringene ble lagt til pga sterkt press fra de amerikanske katolske biskopene leser jeg i dag:
«The call came in from Rome, just as House Speaker Nancy Pelosi and her top lieutenants were scrambling to round up scarce votes to pass their sweeping health overhaul.

Cardinal Theodore McCarrick, the former archbishop of Washington, was on the line for Pelosi, calling to discuss adding strict abortion restrictions to the House bill.

It was just 1 element of an intensive lobbying effort orchestrated by the nation’s Catholic bishops, who have emerged as a formidable force in the health care negotiations. They used their clout with millions of Catholics and worked behind the scenes in Congress to make sure the abortion curbs were included in the legislation – and are now pressing to keep them there …. «

Her er artikkelen jeg har henta dette fra – og Father Z. kommenterer det også.

Oversikt over ferieturen

1. dag: Fra flyplassen litt vest for Istanbul; en fire timers biltur vestover til Gallipoli-halvøya, der vi tok ferje over Dardanellene til Asia.
2. dag: Vi besøkte Troja og Pergamum, og overnatta litt nordøst for Izmir.
3. dag: Vi kjørte ned til Efesus og brukte hele dagen i ruinene, overnatter i Kusadasi.
4. dag: Vi kjører sørover og besøker Priene, Miletus og Bodrum.
5. dag: Vi er noen timer på museet utenfor gamle Efesus, kjører østover til Denizli og ser Laodikea.
6. dag: Vi besøker Afrodisias, ca 100 km vest for Denizli.
7. dag: Vi ser Hierapolis og kjører halvveis til Istanbul om ettermiddagen, til Eskisehir.
8. dag: Vi kjører de siste 300 km til Istanbul, leverer bilen på flyplassen og tar fly hjem til Oslo.

Det aller siste bildet viser brua over Bosporus, den ene av to store hengebruer; her kom vi tilbake til Europa – fire filer i hver retning, og svært tett trafikk.

Bilder fra Afrodisias og Hierapolis

Ferieturen til det sørvestlige Tyrkia er over, og vi er trygt tilbake i Norge. Her er likevel noen flere bilder fra turen: Søndag var vi i Afrodisias – jeg ser ut over noen ruiner på det første bildet, og jogger på et av de største og best bevarte stadioner fra antikken på det andre bildet.

Siste hele dag av turen var vi i Hierapolis, som bl.a. har en kirke bygget der apostelen Filip led martyrdøden (noen sier det var diakonen Filip). Byen har også helt kritthvite klipper, pga saltene i vannet fra de varme kildene – bilde nr. 2.

Laodikea, Afrodisias, Hierapolis

I går ettermiddag var vi i Laodikea (kjent som en av de sju menighetene i Johannes åpenbaring, nokså lite kjent som turistmål, men vi så at man jobber iherdig for å gjøre ruinene bedre tilgjengelige), i dag, søndag, skal vi til Afrodisias og et par mindre steder i nærheten av den ruinbyen, og i morgen skal vi til Hierapolis.

Alle disse tre stedene ligger i nærheten av Denizli (en by på størrelse med Oslo), der vi nå bor på en fint hotell (hotellene er ganske rimelige her nede, i alle fall nå utenom sesongen). Mandag ettermiddag starter vi så på returen til Istanbul – og derfra fly til Amsterdam og Oslo.

Folk i Efesus gjorde opprør mot Paulus og ropte: Stor er efesernes Artemis!

I Efesus-museet så vi i dag tidlig flere statuer av gudinnen Artemis, og også rester av tempelet til hennes ære – og vi husket teksten fra Apostlenes gjerninger 19, 23 ff:
«På denne tid oppstod det alvorlige uroligheter på grunn av Herrens vei. En sølvsmed ved navn Demetrius laget Artemis-templer i sølv og skaffet håndverkerne gode inntekter. Han kalte sammen disse og de arbeiderne som drev med dette, og sa: «Godtfolk, dere vet at vår velstand kommer fra dette arbeidet. Men nå ser og hører dere selv at ikke bare her i Efesos, men nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser når han sier at guder som er laget av menneskehender, ikke er guder i det hele tatt. Det er fare for at vårt yrke får dårlig ord på seg. Verre er at templet til vår store gudinne Artemis kan bli regnet for lite og ingenting, og hun som hele Asia og hele verden dyrker, kan miste sin høyhet.» De ble rasende over å høre dette og satte i å rope: «Stor er efesernes Artemis!» Uroen bredte seg over hele byen, og alle som en stormet av sted til teatret og slepte med seg de to makedonierne Gaius og Aristark som hørte til Paulus’ følge. Paulus ville selv gå inn i folkemassen, men disiplene hindret ham i det. … …»

I dag i Priene, Miletus og Bodrum

En vellykka dag i Priene (med et fantastisk Athene-tempel og et fint gammelt teater), i Miletus (med et kjempestort teater og også andre interessante ting) og i Bodrum (gamle Halikarnassus, som har et flott museum med ustillinger fra flere skipsvrak). I går i Efesus ble jeg litt solbrent i ansiktet, så sterk var sola, men i dag var det stort sett overskya, men ca 18 grader.

Har noen av bloggens lesere vært i Priene eller Miletus? (Jeg tror ikke disse stedene er så veldig mye besøkt.) Jeg skal prøve å poste noen bilder snart – OPPDATERING: Under ser dere oss i Priene.

Besøker Troja, Pergamum, Efesus etc

I går kom vi med fly til Istanbul, leide bil, kjørte vestover nord for Marmarasjøen til Eceabat, der vi tok en gammel, koselig ferje over Dardanellene til Canakkale (var det også her Paulus krysset over, i motsatt retning?), der jeg nå sitter og skriver dette. I dag skal vi etter frokost besøke gamle Troia, før vi reiser videre sørover til gamle Pergamum. Så overnatter vi igjen, før vi bruker hele torsdagen i Efesus – senere fortsetter vi videre sør og øst.

Slik er i alle fall planene for denne høstferien – skriver kanskje litt mer senere.

Pave Benedikt nevnte rettferdiggjørelseserklæringen under søndagens Angelus

Her er en oversettelse av siste del av pave Benedikts angelusbudskap sødag 1. november:
Exactly ten years have passed since leading representatives of the World Lutheran Federation and the Catholic Church signed the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, in Augsburg, on Oct. 31, 1999. Subsequently, in 2006, the World Methodist Council also adhered to it. This document certified a consensus between Lutherans and Catholics on fundamental truths of the doctrine of justification, truths that take us to the very heart of the Gospel and to essential questions of our life.

We are received and redeemed by God; our existence is inscribed on the horizon of grace, it is guided by a merciful God, who forgives our sin and calls us to a new life following his Son; we live from the grace of God and we are called to respond to his gift; all this liberates us from fear and infuses hope and courage in us in a world full of uncertainty, anxiety and suffering.

The Servant of God John Paul II described the day of the signing of the Joint Declaration as «a milestone in the difficult path to reconstitute full unity among Christians» (Angelus, October 31, 1999). This anniversary, therefore, is an occasion to recall the truth about man’s justification, testified together, to come together in ecumenical celebrations and to reflect further on this and other topics that are the object of the ecumenical dialogue.

It is my heartfelt hope that this important anniversary will contribute to make us progress on the path toward the full and visible unity of all the disciples of Christ.

Allehelgensdag: Seieren tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.

Første lesning på Allehelgensdag er fra Johannes åpenbaring 7,2-4,9-14: En av engelene ropte med høy røst: «Rør ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på pannen til vår Guds tjenere.» Og jeg hørte tallet på dem som hadde fått seglet: Det var 144.000, fra alle stammene i Israels folk. Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. Alle englene, som stod i en krets om tronen og de eldste og de fire vesener, kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden og tilbad Gud og sa: Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen. En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre,» svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.

Les alle dagens tekster HER og bønner og antifoner HER.

For å bli katolikk trengs en ekte omvendelse

To tidligere anglikanske prester skriver om sin konversjon og sin opptakelse i Den katolske Kirke – om risikoen og forsakelsene, men også om gleden. Den første av dem tok steget for mange år siden:

if I may speak to any former Anglicans who are out there, this is the time to really stop and assess your position. You need to asks some very serious questions if you have not yet done so. Where is the Church? Where, today, are the successors of the apostles? What is the most important thing about your faith? What really matters?

The days ahead will be a test. I am one of those who walked away from the Anglican Church and found the Catholic Church to be a welcome home, but it was also, as Fr Steenson says, ‘a purgative way.’ I had to make sacrifices.

Mer om rettferdiggjørelseserklæringa

DagenMagazinet skriver også om markering av dette jubileet, og siterer vår generalvikar, p. Arne Kirsebom: «Markeringen finner sted for å bevisstgjøre de kristne kirker om dokumentet. Mitt inntrykk er at innholdet i dette dokumentet ikke er så altfor godt kjent, heller ikke innen katolikkenes rekker.» Han sier videre: «Man må imidlertid ikke tro at selv om man er i hovedtrekk er enige om rettferdiggjørelsen, er vi ved veis ende i den økumeniske prosessen. Det gjenstår en rekke andre problemområder, for eksempel er det uenighet mellom lutheranere og katolikker om kirke- og embetssyn. Likevel er det viktig for oss å delta på denne markeringen, fordi det er lett for at viktige dokumenter kan gå i glemmeboken.»

Jeg var ikke med i Nidarosdomen for ti år siden, men det var visst en stor opplevelse: «For ti år siden stod biskopene Georg Muller og Finn Wagle sammen på Nidarosdomens talerstol og holdt en historisk «dobbeltpreken». Etter prekenen omfavnet de to hverandre før applausen brøt løs i katedralen.

Den luthersk-katolske takkegudstjenesten i Nidarosdomen 31. oktober 1999 var en skjellsettende opplevelse. Nå må vi se etter neste milepæl i vår felles pilegrimsvandring, nemlig samlingen rundt et felles nattverdbord, sier tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle.»

Det er helt klart at dette er et viktig dokument – siden alvorlige misforståelser av de to partenes syn, på et viktig spørsmål, faktisk er ryddet av veien – men at vi har kommet nærmere felles nattverdbord de siste årene er nok absolutt ikke tilfelle.

10 år i dag siden felleserklæringa om rettferdiggjørelsen ble undertegna i Augsburg

«Søndag 31. oktober 1999, etter et langt, grundig og til tider komplisert forarbeid, ble Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren undertegnet av høytstående representanter for Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund, i Augsburg i Tyskland.

Også i Norge ble begivenheten markert på høyeste hold med økumeniske gudstjenester. I Oslo skjedde hovedmarkeringen 28. oktober med en økumenisk takkegudstjeneste den lutherske domkirken, der den lutherske biskop Gunnar Stålsett og den katolske biskop Gerhard Schwenzer deltok sammen med en rekke sentrale lutherske og katolske representanter.»

I dag må man nok si at oppslutninga om 10 års-jubileet for denne dagen var nokså mye mindre, da den ble markert i Oslo Vestre Frikrirke kl 15.00. (Se informasjon om samlinga på katolsk.no.) Men det var svært hyggelig for meg å være der, og treffe mange gamle venner både fra Den norske kirke, Den lutherske frikirke og Metodistkirken – flere av dem hadde jeg ikke sett siden jeg forlot den lutherske kirke i 1994.

Selv om det var hyggelig, og selv om erklæringa er viktig på flere måter, fikk man også i dag intrykket av at lutheranerne tar den mer alvorlig enn vi katolikker gjør. (Det ble bl.a. nevnt også i dag at noen var skuffet etter 1999, at denne erklæringa ikke umiddelbart første til felleskommunion! Noe vi katolikker ikke en gang hadde tenkt på, siden dette jo handla om forståelsen av rettferdiggjørelsen og ikke på noen måte om felles kommunion.)

Jeg skrev en artikkel om denne felleserklæring i 2002 (les den her), og der skriver jeg bl.a.:
I forarbeidet til denne artikkelen skrev jeg til flere av mine embetsbrødre i den katolske kirke, og fikk bl.a. disse ganske ulike, men svært interessante reaksjonene:

* Enigheten er nok en moden frukt. (Den katolske presten) van der Burg utgav bl.a. i 1973 en bok (på eget forlag) som han kalte «Forskjellen mellom katolisismen og protestantismen». Her skriver han om læren om rettferdiggjørelsen på s. 18: «Dog er det for tiden neppe noen reell forskjell mellom den katolske og den nå alminnelige lutherske oppfatning i denne sak».

* Interessant er den konklusjonen flere katolikker trakk i forbindelse med arbeidet i den katolsk-lutherske samtalegruppen, mot slutten av gruppens arbeid med rettferdiggjørelsen i 1991. En sa: «Jeg har vondt for å se at uenigheten angående rettferdiggjørelseslæren fra vår side skulle være av kirkeskillende karakter». Dette synes jeg bekreftes av den internasjonale erklæringen.

* Når sant skal sies så husker jeg knapt at det kom til noe reaksjon i vår Kirke lokalt, annet enn at enkelte syntes det var hyggelig at man var blitt enig om noe viktig. Men blant katolikker flest ble vel rettferdiggjørelsesproblematikken knapt opplevd som særlig sentral, og slett ikke at alt skulle stå og falle med det.

* Det er tydelige forskjeller i innfallsvinklene når man snakker om rettferdiggjørelsen, men fra katolske side tror jeg ikke de overskrider grensen for det som er til å leve med. Jeg pleier å tilføye, at har vi klart å leve med Augustin i 1600 år, må vi kunne makte å leve med den lutherske oppfatningen av rettferdiggjørelsen også. Men så er vi da ikke så dogmatisk finstilte som våre lutherske venner ….

* Personlig har jeg hatt et inntrykk av at det i Norge, på protestantisk hold, trekkes helt urealistiske veksler på denne erklæringen. Det leses konsekvenser eller føringer ut av den som synes meg helt overdrevne.

* Når denne erklæringen er blitt hausset opp slik, er det ikke bare fordi de involverte i forarbeidet har arbeidet så lenge og tungt med den. Men jeg tror det er fordi man fra luthersk ståsted betrakter dette med rettferdiggjøringslæren som den ene store krumtappen. Alt annet blekner i betydning. Så foretas kortslutningen at dersom vi er så tilnærmet enige om denne lære, da må nødvendigvis alle andre hindringer klappe sammen som ved en slags domino-effekt – nattverdsfelleskap, embedsanerkjennelse, etc.

Interessant foredrag om Fr Adrian Fortescue (1874-1923)

Fr Timothy Finigan (som skriver bloggen The Hermeneutic of Continuity) har nylig vært i Estland og der bl.a. holdt et interessant foredrag om Fr Adrian Fortescue (1874-1923), som er mest kjent for sin bok om liturgien, “The Ceremonies of the Roman Rite described”. Jeg har selv kjøpt denne boka, men må innrømme at jeg ikke har studert den så veldig grundig ennå. Hele foredrages kan lastes ned her (pdf), og Fr Finigan skriver bl.a.:

… Fr Fortescue … was a man of great erudition who held doctorates in a variety of subjects, was able to lecture in eleven languages, and was an acknowledged authority on liturgy, history and art. Much of his life was devoted to pastoral ministry in the parish of St Hugh of Lincoln in Letchworth where he built a Church, partly funded by the sales of his book “The Ceremonies” … …

Fr Fortescue skriver selv morsomt om arbeidet med denne boka:
“Try to imagine for one solid year of my life… I spent all day comparing Merati & Martinucci & Le Vavasseur, to find out where the thurifer ought to stand before the Magnificat, who takes off the bishop’s left glove, what sort of bow you should make at the Asperges. … Conceive a man, said to be made in the image of God, spending his time over that kind of thing. Even now that the burden is over it fills me with rage to think of those days. I could have learned a new language easily in the time. I could have gone every day to the cinema. I could have read the complete works of Maria Corelli. … … »

The “Ceremonies” book shows an intimate acquaintance with the rubrics of the Roman Rite, but also a proper appreciation of the spirit of them. Fortescue was not a rubrical pedant and took a practical approach to the ceremonies. It is harder for Western Catholics to understand this in our own times when there is, in many places, an attitude to Liturgy in which each
ceremony is more or less invented since there are few rules for guidance, and the attitude persists that whatever rules are used, they must not be the traditional ones. Pope Benedict is, of course, labouring to overcome this attitude of regarding the post-Vatican II reforms as a radical break with the past. …

In his parish, Fortescue insisted on the worthy celebration of the Liturgy and spent a great deal of time training his servers for the various ceremonies during the year. As an accomplished musician himself, Fortescue had a warm relationship with his organist and choirmaster, Thomas Wilfred Willson. In accordance with the aspirations of the Liturgical Movement, given authority by Pope Pius X, Fortescue ensured that his congregation were, (as Vatican II was to insist many years later): “able to say or to sing together in Latin those parts of the Ordinary of the Mass which pertain to them.” …

Fr Adrian Fortescue could well be described as a man of Christian culture. He was fortunate to live at a time when a classical education gave the basis and groundwork necessary for such a momentous contribution to the life of the Church. … He teaches us what it is to be a cultured man. This is not simply a matter of education and certainly not reducible to “knowledge” but involves the ability to take a wider view than is possible for one who is too much immersed in the demands of professionalism or of over-specialism in the academic life. Fortescue was able to take that wider view over a whole range of subjects. Today, we look with hope to the hermeneutic of continuity by which Pope Benedict seeks to restore our links with our own tradition, to the ressourcement by which Catholic scholars endeavour to reconnect with our own roots, and to the revival of faith in many places devastated either by years of communist rule or by the more insidious
encroachments of an aggressive secularism. A man such as Fortescue teaches us the value of Christian culture in many fields. May his spirit live on in the lives of young Catholic scholars today!

Fr Aidan Nichols, OP, argumenterer for at presten bør vende seg mot Gud, for å styrke messens offeraspekt

En katolsk journalist i England, Moyra Doorly, har fortsatt sin debatt med Fr, Aidan Nchols, OP, i The Catholic Herald (jeg skrev om det i juli i år). Bakgrunnen for debatten denne gangen er samtalene mellom SSPX og Vatikanet – der SSPX bl.a. kritiserer messereformen etter konsilet, og sier at den moderne messen langt på vei har sluttet å være et offer som presten bærer fram for Gud.

Moyra Doorly er langt på vei enig i denne kritikken, og det er også Fr. Nichols til en viss grad. Fr Nichols peker mot slutten av sitt svar på at problemet i stor grad kunne løses ved at presten under den eukaristiske bønn vender seg mot Gud, og ikke lenger mot folket, som han har gjort i messen så langt – under Ordets del:

… I would agree with you that we need to «re-sacrificialise», in your invented but useful word, our common or garden usage of the rite of Paul VI – if not, in some respects, the rite itself. But to my mind the single greatest contribution we can make to that end is to press – judiciously and with respect – for the celebration of the Mass versus orientem, the Liturgy «turned towards the Lord». The celebrant stands ministerially in the place of Christ the High Priest. Appropriately, since our Great High Priest is Mediator between God and men, the Church’s priest, during the Liturgy of the Sacrifice – after, that is, the litany-like moment of the Bidding Prayers – turns at key moments to the body of the faithful, engaging their response («active» participation means engaged participation, not jumping up and down) to the sacred action of which he is protagonist. Essentially, however, in the celebration of the Sacrifice the ministerial priest is turned – always in spiritual attitude if, in our current practice, seldom in empirical fact – not to face the people but, with the beloved Son, to face the Father, to whom the Oblation of praise and thanksgiving, propitiation and supplication is addressed. Your desire for a clearer indication of the change in level as we move from the Liturgy of the Word to the Liturgy of the Sacrifice would be well met by the change of direction whereby the priest at that shift in gear turns from facing the people to facing the Father. A strengthening of the Offertory rite would appropriately accompany that change.

Les gjerne hele den svært interessante samtalen i The Catholic Herald.

Morgenbladet har tydeligvis lest min blog

I et innlegg som handler om noe helt annet (det er ofte slik) ble det nevnt at kommentarene til et innlegg på denne bloggen fra oktober 2008 ble nevnt i Morgenbladet: «Det raste for et år siden en debatt på en liten katolsk blogg om en del av disse nyomvendte «kjetterne» tilknyttet Dominikus-klosteret på Majorstuen i Oslo. «T» skriver: «Disse folkene har stått offentlig frem med sitt frivillige kjetteri. I normale tider og under normale forhold ville de ha blitt avkrevd en offentlig bekjennelse ….» «O» svarer: «Vi katolikker må si ifra at vi ikke finner oss i dissenterkatolikkenes utlegninger … …» Og «A» konkluderer med å beklage «resultatet av flere års raddiseri …». Så altså: står du som katolikk fritt til å mene hva du vil om de ovennevnte spørsmålene?»

Forøvrig er dette et ganske interessant intervju med Hans Fredrik Dahl i forb. med hans 70-årsdag. Bl.a. står det følgende om hans kontakt med sin bror, dom Filip, og om hans konversjon for tre år siden:
«Jeg besøkte min bror første gang han kunne motta familien. Jeg var atten år og hadde nettopp tatt artium. Han var toogtyve. Denne sommeren viste han meg sitt den gang helt nye liv, alle de ting han måtte lære, fra de vanskelige gregorianske noter til hvordan man skulle spise som munk. Og hvordan man skal utholde ensomheten. Hvordan innretter du din celle for at den skal være levelig som ditt hjem alene for resten av livet? Det er jo litt av en oppgave for en toogtyveåring. Han viste alt dette til sin attenårige bror. Og senere har jeg jo vært der, hvert år i femti år, og etter hvert tatt del i hans erobring av den religiøse institusjonens verden. … …

– Er det noe med nettopp denne lange historien bakover som er blitt viktig for deg når du nå har søkt til kirken?

Ja. Nå etter hvert ser jeg at det har vært en lang vandring mot dette. Ikke som jeg før trodde et brudd av eksistensielle grunner, siden jeg ble alvorlig syk for tre år siden og fikk mange ting snudd opp ned. Men forut for dette hadde jeg arbeidet med en bok om broren min, gjenlest gammel korrespondanse og gjennomlevd hele min historie som bror av Dom Filip Dahl. Det har vært en lang vei. Jeg trodde, hver gang jeg besøkte ham, at dette bare var et besøk. To dager, tre dager. Og så skulle jeg tilbake til min verden. I virkeligheten har nok hans verden påvirket meg over tid mye mer enn jeg trodde. Da også min kone konverterte… – ja, det var i det hele tatt mange ting de siste årene.

– Og så ble du syk. Det ble tilkalt en prest på sykehuset. Vil du fortelle om denne hendelsen, slik du husker den i dag?

Det er for så vidt enkelt. Jeg fikk slag. Våknet opp på hospital, og forsto at jeg var alvorlig syk. Og at det ikke var sikkert at jeg ville overleve. Det er rystende, selvfølgelig. Blant de ting jeg da tenkte på, som plutselig sto klart for meg, var at jeg måtte be om den siste olje. For hvis jeg dør uten å ha fått det sakramentet, tenkte jeg, vil de to katolikkene som står meg så nær, min kone og min bror, de vil kanskje bli lei seg, kanskje jeg av hensyn til dem … – og ja, det er vel ikke noe galt for meg heller. Tenkte jeg. Så ble pater Haram tilkalt, og ga meg denne sykesalvingen, som det nå heter, litt penere … 24 eller 48 timer etter dette var det at jeg tenkte: Hvorfor ikke nå gå over? Hvorfor holde igjen? Skal du ikke ta følgene av at du kjenner at dette var riktig? Det var så å si bare å vippe over og ta det siste skrittet. Velge det som var valgt for meg, langt tilbake.

– Var det også en takknemlighet til Gud over at du fortsatt levde?

En slik takknemlighet følte jeg i høy grad. Men den kom senere, da jeg forsto at jeg sannsynligvis ville bli frisk. Det var etter at jeg hadde konvertert. Da strømmet takknemligheten gjennom kroppen. Men jeg tror det er riktig å si at selve ønsket om å konvertere, var et ønske om å gjøre ferdig en prosess som var i gang. Ta det siste skrittet. … …

Samtalene med SSPX er i gang i Roma

Katolsk.no melder at «De første doktrinære samtalene mellom representanter fra Vatikanet og SSPX (Prestebroderskapet Pius X), ble mandag 26. oktober avholdt i Roma.

Vatikanet publiserte i den anledning en kort pressemelding, hvor det blir bekreftet at samtalene nå har startet, og at de ble avholdt i «en hjertelig, respektfull og konstruktiv atmosfære».

I følge pressemeldingen ventes samtalene å finne sted (annen hver måned, og det er ikke bestemt hvor lenge samtalene skal vare).

Hovedspørsmålene som i følge Vatikanet ble tatt opp, er «spørsmålet om tradisjon, Missale Romanum, tolkningen av Det annet Vatikankonsil i kontinuitet med den katolske doktrinære tradisjon, ekumenismen og forholdet til andre ikke-kristne religioner og trosfrihet».»

Katolsk.no har også en samleside med nyheter om Vatikanet og SSPX.

Skroll til toppen