Så viktig er liturgien

Liturgi /

I samtalane nylig mellom pave Benedikt og den russisk-ortodokse erkebiskopen Hilarion Alfeyev kan vi lese følgende utdrag hos Zenit.org om hvor viktig messen/liturgien har vært for begge disse personene:

«As a 15-year-old boy I first entered the sanctuary of the Lord, the Holy of Holies of the Orthodox Church,” Hilarion once wrote about the Orthodox liturgy. “But it was only after my entrance into the altar that the ‘theourgia,’ the mystery, and ‘feast of faith’ began, which continues to this very day.

«After my ordination, I saw my destiny and main calling in serving the Divine Liturgy. Indeed, everything else, such as sermons, pastoral care and theological scholarship were centered around the main focal point of my life — the liturgy.»

These words seem to echo the feelings and experiences of Benedict XVI, who has written that the liturgies of Holy Saturday and Easter Sunday in Bavaria when he was a child were formative for his entire being, and that his writing on the liturgy (one of his books is entitled «Feast of Faith») is the most important to him of all his scholarly endeavors.

«Orthodox divine services are a priceless treasure that we must carefully guard,» Hilarion has written. «I have had the opportunity to be present at both Protestant and Catholic services, which were, with rare exceptions, quite disappointing … Since the liturgical reforms of the Second Vatican Council, services in some Catholic churches have become little different from Protestant ones.»

Again, these words of Hilarion seem to echo Benedict XVI’s own concerns. The Pope has made it clear that he wishes to reform the Catholic Church’s liturgy, and preserve what was contained in the old liturgy and now risks being lost.

Hilarion has cited the Orthodox St. John of Kronstadt approvingly. St. John of Kronstadt wrote: «The Church and its divine services are an embodiment and realization of everything in Christianity … It is the divine wisdom, accessible to simple, loving hearts.»

These words echo words written by Cardinal Ratzinger, now Benedict XVI, who often said that the liturgy is a «school» for the simple Christian, imparting the deep truths of the faith even to the unlearned through its prayers, gestures and hymns.

(Jeg er overrasket over i den kraftige kritikken av den nye katolske messen i dette referatet; Zenit.org arbeider aktivt for at den nye) katolske messen skal feires verdig og korrekt (bl.a. gjennom sine ukentlige liturgiske sider), men har ikke vært en forkjemper for at den tradisjonelle latinske messen skal gjeninnføres.)

Positive samtaler med de ortodokse

Økumenikk /

Hos Zenit kan vi lese om møtet mellom pave Benedikt og den russisk-ortodokse erkebiskopen Hilarion Alfeyev. Katolsk.no skrev også om dette møtet i forkant, og det virker nesten som forhåpningene på forhånd og rapporetene nå i etterkant er litt for optimistiske – «Katolsk – ortodoks enhet nær?» er det blitt skrevet.

On Sept. 18, inside Castel Gandolfo, the Pope’s summer palace about 30 miles outside Rome, a Russian Orthodox Archbishop named Hilarion Alfeyev, 43 (a scholar, theologian, expert on the liturgy, composer and lover of music), met with Benedict XVI, 82 (also a scholar, theologian, expert on the liturgy and lover of music), for almost two hours, according to informed sources. (There are as yet no «official» sources about this meeting — the Holy See has still not released an official communiqué about the meeting.)

The silence suggests that what transpired was important — perhaps so important that the Holy See thinks it isn’t yet prudent to reveal publicly what was discussed. But there are numerous «signs» that the meeting was remarkably harmonious. If so, this Sept. 18 meeting may have marked a turning point in relations between the «Third Rome» (Moscow) and the «First Rome» (Rome) — divided since 1054.

Archbishop Hilarion was in Rome for five days last week as the representative of the new Russian Orthodox Patriarch Kirill of Moscow.

One key person Archbishop Hilarion met with was Cardinal Walter Kasper. On Sept. 17, the cardinal told Vatican Radio that he and Archbishop Hilarion had a «very calm conversation.»

Cardinal Kasper also revealed something astonishing: that he had suggested to the archbishop that the Orthodox Churches form some kind of «bishops’ conference at the European level» that would constitute a «direct partner of cooperation» in future meetings.

Fint bilde av en høytidelig messe

TLM /

På NLM-bloggen kan man lese om en høytidelig messe (TLM) som nylig ble feiret av erkebiskop Burke. Bildet viser en tradisjonell (nokså liten) kirke, et stort krusifiks, statuer og sidealtere, flere troende i andektig bønn og tilbedelse – og biskop, prester og andre geistlige ved et alteret vendt versus Deum.

A Solemn Pontifical Mass was celebrated this past weekend by Archbishop Raymond Burke, Prefect of the Apostolic Signatura, in his former archdiocese of St. Louis on the occasion of the 90th anniversary of the Carmelites of the Divine Heart of Jesus.

In addition to Archbishop Burke’s own presence, the Superior General of the Sisters came from the Netherlands for the occasion.

Hvordan kan/ bør en prest feire messen?

Liturgi, TLM /

Etter mange løfter, en del tankevirksomhet, og en del arbeid, har jeg nå skrevet et fire siders dokument om hvordan jeg nå feirer messen – etter å ha blitt påvirket av den tradisjonelle latinske messen. Under ser dere dokumentets tittel og også en innledende advarsel (!) – og nederst en lenke til selve dokumentet.

HVORDAN EN PREST FEIRER MESSEN? (Påvirkning fra den gamle messen på den nye.)

En liten advarsel til alle lesere; mye av det som står i dette dokumentet er ganske teknisk og er nok beregnet på de spesielt interesserte. Men det jeg skriver om kan med noen få ord oppsummeres i dette: 1) Når vi feirer messen vender vi (prest og menighet) oss for det aller meste mot Gud – bortsett fra i tekstlesningene og spesielt i prekenen. Måten messen feires på skal derfor hjelpe oss til å holde fokuset rettet mot Gud. 2) Presten er en tjener for Kirken når han feirer messen, og skal ikke la sin personlighet eller sine private valg få noen særlig plass. 3) De mange detaljene i hvordan mesen feires har som mål å holde vårt indre og ytre blikk rettet mot Gud selv.

HELE DOKUMENTET KAN LESES HER.

Vatikanet har satt sammen et ganske godt team for samtalene med SSPX

Katolsk /

John Allen skriver i dag om samtalene som skal begynne i slutten av oktober mellom SSPX og Vatikanet, men tanke på å finne en plass for disse tradisjonalistene innenfor Kirken struktur. … … reporters in Rome pressed Jesuit Fr. Federico Lombardi, the Vatican spokesperson, for details. On Tuesday, Lombardi confirmed that talks will indeed take place toward the second half of October. He also identified three experts who will be participating for the Vatican:

* Swiss Dominican Fr. Charles Morerod, secretary of the International Theological Commission and rector magnificus of the Dominican-run Angelicum University in Rome;
* German Jesuit Fr. Karl Josef Becker, an emeritus professor at the Gregorian University in Rome and a longtime advisor to the Congregation for the Doctrine of the Faith;
* Spanish Msgr. Fernando Ocáriz, the vicar general of Opus Dei and an advisor to the Vatican’s doctrinal congregation since 1986. (For the record, Ocáriz was actually born in Paris but to Spanish parents, so let’s not quibble about nationality.)

… These three figures appear to be carefully chosen. Becker and Ocáriz were both major contributors to Dominus Iesus, the 2000 document from the Congregation for the Doctrine of the Faith, led by then-Cardinal Joseph Ratzinger, on religious pluralism. That text strongly upheld the uniqueness and the universality of the salvation won through Christ, thereby addressing one of the Lefebvrites’ major doctrinal objections to Vatican II. Morerod is a veteran of Anglican-Catholic and Orthodox-Catholic dialogues, and a figure known for bringing a thoroughly orthodox approach to ecumenical efforts.

Økende bruk av latin i Kirken

Liturgi /

Jeg fikk nettopp en e-post fra Vatikanets Forlag, Paxbook.com, der jeg selv kjøpte tidebønnen på latin for snart to år siden. De skriver:

On the top of the bestsellers this month are two books for Latin liturgy, the Missale Romanum Editio Typica Tertia and the Breviarium Romanum. This demonstrates that Latin, the customary language of the Roman Catholic Church, is well accepted as appropriate in the liturgies of the contemporary church.

Messen som offer – tanker fra 2002

Liturgi /

Når jeg i disse dager (fortsatt) tenker gjennom hvordan messen skal feires, ser jeg i gamle dokumenter at dette har jeg jobba med også tidligere. Slik skrev jeg i 2002: «I nattverdhandlingen har vi mottatt fra Gud de gaver vi bærer frem for ham (brød og vin – i offertoriet) og disse blir så forvandlet til Kristi legeme og blod. Dette offeret bæres så frem for Gud som vårt fullkomne lovprisnings­offer og sonoffer. Til dette offer legger vi våre egne (mindre fullkomne) offer som dermed helliggjøres og sammen med Kristi offer bæres for Herren.»

Min korte artikkel kan leses her. Og i prekenen fastelavensssøndag 2002 sa jeg mer om det samme – SE HER.

De unge elsker ordenen, symmetrien, disiplinen, konsentrasjonen, fokuset på bønn, og stillheten

TLM /

På Continuity-bloggen fant jeg en lenke til et intervjue med Fr Kramer, FSSP-presten i Roma (som er ansvarlig for kirken i Roma der den gamle messen feires daglig). Han ble nylig intervjuet på Vatikanradioen (på engelsk) om ulike spørsmålsstillinger rundt den gamle messen – intervjuet kan høres her (rm-format).

Jeg hørte det noskå korte intervjuet og Fr. Kramer sier at de har noen eldre som kommer i messen, siden de fortsatt liker den gamle foremn best, og er glade for at den nå er tilbake. Men det er flest mennesker under 25 som kommer til den gamle messen, fordi de elsker: «ordenen, symmetrien, disiplinen, konsentrasjonen, fokuset på bønn, og stillheten» som denne messen gir.

Fr Kramer sier også at Kirken tidligere hadde vært for streng, at det bl.a. var for lite kontakt mellom biskoper og prester. Samfunnet generelt var også strengt, man hadde kjempet seg gjennom depresjonen på 30-tallet, deretter krigen. Man var altså klar til å forandre en hel del av disse reglene (og det som ble oppfattet som for strengt), også i liturgien – men «senere har man forstått at man tømte ut barnet med badevannet».

På Continuity-bloggen skriver Fr. Tim Finigan også dette om sin reaksjon på intervjuet: Another important consideration is the reverence with which Mass is celebrated. One side of the «mutual enrichment» is surely that with the celebration in the vernacular of the newer form of the Roman Rite, it is much less acceptable for the priest to gabble through the rite, paying little attention to the words, in order to finish the Mass as quickly as possible. I think that this has fed into the present-day celebration of the usus antiquior. You are probably not going to come across the celebration of Low Mass in fifteen minutes. In that sense too, there is no going back.

The usus antiquior does not encourage the priest to impose his own personality on the Mass – you say the prayers devoutly and carefully but without arbitrarily imposed delays. Nevertheless, I think that priests who say the EF Mass nowadays do not do so in irreverent haste.

For the celebration of the newer form in the vernacular, we can also learn from this mutual enrichment. The Mass is not the place for the priest to show off his communication skills, to entertain the congregation, or even to show how devout he is by his pauses, his pious emphasis of certain words, or his theatrical expression. Our task is to say Mass devoutly, and to allow the Holy Spirit to speak through the Liturgy itself.

Fristes av fine septemberdager

Generelt /

Bildet over kunne ha vist meg på terressen i dag (men er fra noen få uker tilbake). I dag satt jeg fra halv fire til halv sju samme sted og leste om Oslos gamle historie – ca 975 til 1624. Vi har sol på vår terrasse fra kl halv tre til solnedgang. Nå går sola ned litt over kl sju, så det gjelder å komme seg hjem etter arbeid og få med seg noen av sommerens aller siste solstråler.

Bildet under viser morgensola på motsatt side av leiligheten, og de to siste bildene viser solnedgangen – fra vår hovedterrasse.

Til utålmodige lesere lover jeg å gjøre ferdig mine tanker om den gamle messen, og om hvordan denne har påvirket også måten jeg feirer den nye messen på – senest lørdag.

Messer for de døde – bør brukes ofte

Liturgi, TLM /

Jeg skrev for kort siden om diskusjoner om hvordan en katolsk begravelse bør være (se her) – det er først og fremst bønn for den avdøde.

I dag leste jeg også et interessant innlegg om requiemmesser på WDTPRS, bl.a. om reglene for når man kan feire en vanlig minnemesse for en avdød – det fins egne regler selve begravelsesmessen. Jeg ser at reglene (for TLM) for messer på dødsdagen, og for 3., 7. og 30. dag er litt andre enn i dag, men det er likt at reqiemmesser utenom disse spesielle dagene er de samme som i dag; dva. at de kan feires bare om man ikke har en obligatorisk minnedag for en helgen, elelr en viktigere fest.

The rules for these daily Requiem Masses are along the lines of the rubrics for votive Masses.

A Requiem is of the 2nd class on the day of death (or getting news of the death) or on the day of burial. That’s the Missa in die obitus seu depositionis defunctorum. It is of the 3rd class on the third, seventh, and thirtieth day after the death or burial.

A «daily» Requiem is 4th class and can be used on ferial days of the 4th class.

So… tomorrow 16 September is the Feast of Ss. Cornelius and Cyprian. It is a 3rd class feast. But the day after tomorrow, 17 September, is a «dies non», a 4th class feria. You can say the «daily» Mass for the Dead, the Missa quotidiana defunctorum.

I tillegg til dette sies det (i dagens regler) at man skal ta hensyn til folk som kommer i messen, så i en menighetsmesse passer det ikke alltid å feire messe for en avdød hvis mange som kommer til messen ikke kjenner vedkommende. Da bør man heller – noe man alltid kan – nevne den avdøde på det fastsatte stedet i den eukaristiske bønn.

Den katolske kirke har gått fra å advare mot til å anbefale KrF

Generelt /

Avisa DagenMagazinet skrev mandag at biskop Eidsvik anbefaler at man stemmer Kristelig folkeparti ved årets stortingsvalg – les om det her på katolsk.no. Slik skrev biskopen: «Vi trenger et verdibevisst sentrumsparti som KrF som vil verne om liv, familie og miljø. Derfor stemmer jeg KrF i år.»

DagenMagaziner forteller ganske interessant videre at «biskop Eidsvigs forgjenger i bispestolen, Jacob Mangers, ved stortingsvalget i 1957 skal ha uttalt seg i motsatte vendinger av det biskop Eidsvig nå gjør. Biskop Mangers gav da uttrykk for at katolikkene kunne stemme på alle partier, med unntak av Norges Kommunistiske parti og Kristelig Folkeparti.

Dette må sees på bakgrunn av at det på 1950-tallet var et til tider ganske spent forhold mellom Den katolske kirke og det dengang så erkelutherske Kristelig Folkeparti. Året før det nevnte stortingsvalg, altså senhøstes i 1956, stemte Stortinget over om man skulle avskaffe den såkalte jesuittparagrafen i Grunnloven, som siden 1814 hadde slått fast at «Jesuitter må ikke taales». Hele Kristelig Folkeparti, anført av den sterkt antikatolske Kjell Bondevik fra Leikanger i Sogn, stemte imot å oppheve bestemmelsen, og Bondevik, forøvrig sammen med Høyres parlamentariske leder, Carl Joachim Hambro, advarte sterkt imot å slippe den katolske munkeordenen inn i landet.»

To år siden pave Benedikts motu proprio, ‘Summorum Pontificum’, trådte i kraft

Liturgi, TLM /

I dette innlegget tar jeg med hva jeg skrev på bloggen for akkurat to år siden. Og jeg spør meg selv; hva har så skjedd på disse to årene? Jeg utfordrer leserne til å komme med sine synspunkter; har dere merket noen effekt av pavens motu proprio?

—————-

I dag, 14. september, trer pave Benedikts motu proprio ‘Summorum Pontificum’ i kraft. Alle katolske prester kan nå feire den tradisjonelle latinske messen om de ønsker det, og sogneprestene kan tillate denne messen å bli feiret offentlig i sin menighet.

Er dette viktig, kommer det til å forandre Kirken på noen måte? Det vil jeg svare et ubetinget ja på, selv om mange i Norge ikke ser ut til å bry seg om det som skjer – og på tross av at jeg ikke vet akkurat hvordan den tradisjonelle latinske messen vil bringe viktige forandringer. I en artikkel i The Catholic World Report settes forandringene noe på spissen, og man skriver om hvor nødvendig dette er:

By shaking up a failing status quo, Pope Benedict has performed a great service for the Church. It is abundantly clear that postconciliar attempt – has rendered the liturgy increasingly irrelevant and catechetically destructive, as declining Mass attendance and gross ignorance of the faith confirm.

And he deserves great praise for having the courage to address an act of self-mutilation which treated a long and fruitful liturgical tradition as something “forbidden” or “harmful” – an act that appears all the more perverse in light of the fact that many of those who endorsed it were simultaneously using the new liturgy to advance bewildering innovations alien to the traditions of the Church.

Summorum Pontificum represents a central piece in the overall project of this pontificate: to arrest a culture of self-worship and restore God to the center of life.

Men personer som ikke liker utviklinga sier fortvilet:
This is the saddest moment in my life as a man, priest and bishop,” Luca Brandolini, a member of the liturgy commission of the Italian bishops’ conference, said to La Repubblica, reported Reuters. “It’s a day of mourning, not just for me but for the many people who worked for the Second Vatican Council. A reform for which many people worked, with great sacrifice and only inspired by the desire to renew the Church has now been cancelled.”

14. september: Festen for korsets opphøyelse

Liturgi /

Nos autem gloriari oportet in Cruce Domini nostri Iesu Christi – in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. – I vår Herres Jesu Kristi kors er all vår ros. I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse. Ved ham er vi frelst og fridd ut.

Denne festen for korsets opphøyelse er svært gammel, og har for det meste blitt feiret på 14. september. Tradisjonen sier at det hellige kors ble funnet i Jerusalem på denne datoen i år 330 – av keiserinne Helena. Fem år senere ble korset vist fram for de troende for første gang, på samme dato. På katolsk.no kan man lese mer om denne festen.

I svært mange år har man også lest den kjente teksten fra Filipperbrevet på denne dagen, som viser hvor dypt Jesus ydmyket seg, og hvor høyt han derfor ble opphøyet – men siden 1969 har vi (dessverre) slutta å knele mot slutten av teksten:

Jesus Kristus voktet ikke sjalu over sin stilling som Guds like, selv om han var av guddoms rang. Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden, ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre, så høyt, [her pleide alle å knele] at alle ting i Jesu navn skal bøye kne, i himmelen, på jorden og i dypet. Og hver en tunge skal forkynne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faderens ære. (Filipperbrevet 2, 5-11)

Les alle bønnene og tekstene for dagen – og les bønnene og tekstene for TLM.

Det var en eksemplarisk messe, folk deltok konsentrert og fromt i liturgien – og ingen klappet

Katolsk, Liturgi /

«E’ stata una celebrazione esemplare, la gente è stata molto devota e composta». Dette sa pave Benedikt til biskoper etter søndagsmessen i den italienske byen Viterbo, forrige søndag. Det var ca 10 000 mennesker til stede i denne utendørsmessen, men etter tydelige oppfordringer før messen, var det ingen som klappet eller oppførte seg upassende på annen måte – og dette gledet pavens hjerte. Fra NLM-bloggen:

Last Sunday, the Holy Father visited the Italian cities of Viterbo with its papal palace, where the first papal conclave was held, and Bagnoregio, birthplace of St Bonaventure, … … In Viterbo, he celebrated Mass in the Faul Valley, immediately below the walls of the papal palace. According to several reports in the Italian press, at lunch that day with the local bishops, the Holy Father made some interesting remarks about the attitude of the faithful attending that Mass. While they are not new or surprising, they certainly bear highlighting. According to the reports, Benedict XVI explained to the bishops present that «he desires a greater composure in the liturgies, in which, he finds, applause and acclamations are out of place.» In that sense he commended Sunday’s celebration, because the more than ten thousand faithful attending «were very devout and composed.» In this, the faithful also followed an invitation made through the speakers installed for the occasion «not to applaud and to remain recollected.»

Intens debatt etter senator Edward Kennedys begravelse

Katolsk, Liturgi /

En begravelse feiret i hvite messeklær, der man gleder seg over den avdødes liv svært så grundig, men knapt ber for hans sjels frelse, er det en god, katolsk begravelse? I tillegg kommer spørsmålet om han burde få en (svært så offentlig) katolsk requiemesse, når han så tydelig som han gjorde gikk mot Kirkens syn på provosert abort.

Etter nesten to ukers intens debatt (og jeg har lest en hel del av det som er skrevet – bl.a. denne artikkelen i First Things), ser man ut til å være enig om at man ikke kunne nekte senatoren en katolsk begravelse, se bl.a. HER – og Bostons kardinal Sean O’Malley forsvarer også sterkt at han deltok i begravelsen, se HER. Men man ser også ut til å være enig om at det var en svært dårlig katolsk begravelse, og at man kanskje må gjeninnføre svarte messeklær (i Norge bruker vi i det minste fiolett) til begravelse, og igjen begynne å synge Dies Iræ – for å få gjeninnført bønnen for den avdødes sjel som det viktigste elementet i en katolsk begravelse.

Richard McBrien, kjent katolsk teolog, uttaler seg mot eukaristisk tilbedelse

Katolsk, Teologi /

Da jeg for 15 år siden forberedte meg til å bli opptatt i Den katolske Kirke, ba (den elelrsl utmerkede) presten for forberedte meg, meg om å kjøpe Richard McBriens bok ‘Catholisism’ og lese den som forberedelse. Jeg gjorde det, men uten glede (og med lite utbytte), for liberal reologi hadde jeg allerede fått nok av i mine teologiske studier i Oslo.

McBrien er fortsatt aktiv, og har nettopp skrevet dette mot eukaristisk tilbedelse – som vår egen biskop med stor effekt har bedt alle menigheter øke frekvensen av:

The practice of eucharistic adoration began in the 12th century, when the Real Presence of Christ was widely rejected by heretics or misunderstood by poorly educated Catholics. The church saw eucharistic adoration as a way of reaffirming its faith in the Real Presence and of promoting renewed devotion to it.

However, as time went on, eucharistic devotions, including adoration, drifted further and further away from their liturgical grounding in the Mass itself.

Notwithstanding Pope Benedict XVI’s personal endorsement of eucharistic adoration and the sporadic restoration of the practice in the archdiocese of Boston and elsewhere, it is difficult to speak favorably about the devotion today.

Now that most Catholics are literate and even well-educated, the Mass is in the language of the people (i.e, the vernacular), and its rituals are relatively easy to understand and follow, there is little or no need for extraneous eucharistic devotions. The Mass itself provides all that a Catholic needs sacramentally and spiritually.

Eucharistic adoration, perpetual or not, is a doctrinal, theological, and spiritual step backward, not forward.

Father Z. skriver også om dette, og har fått godt over 100 kommentarer til sitt innlegg.

————— OPPDATERING————

McBrien får visst svært mye kritikk også fra sine egne (dvs andre liberale katolikker) på dette utspillet (se her), bl.a. følgende kommentar:
I consider myself a progressive Catholic like yourself. I love the way the Mass is celebrated now rather than before Vatican II. I wish the Church would allow qualified lay people to preach at the time reserved for the homily. I favor ordaining women as deacons and priests. I hope that someday married, baptized Catholic men will be allowed in the priesthood and I don’t look forward to the new Mass translations that our Bishops had to approve at their June plenary session. However, Fr. McBrien, I must strongly disagree with your negative attitude about the Holy Father encouraging the restoration of Eucharistic adoration…

Bispevielse i Finland i forgårs

Katolsk, Liturgi /

Sippo Teemu, SCJ, ble ordinert til biskop i Finland, lørdag 5. september – katolsk.no har mer informasjon om ham. Ogås på engelsksprklige nettsider har man lagt merke til lirugien; at nesten hele messen var på latin, at alteret var satt opp slik pave Benedikt ønsker det – og at seremonien fant sted i Åbos lutherske domkirke (sannsynligvis pga behov for en så stor kirke). Les kommentarer og se flere bilder på NLM-bloggen.

Børre Knudsen ville ha gjort det om igjen

Generelt /

Aftenposten har i dag trykt et intervju med Børre og Ragnhild Knudsen, hjemme i Balsfjord. På Vårt Lands nettsider refereres deler av intervjuet, bl.a. dette:

Han blir spurt om han ville gjort det samme omigjen og om han angrer på noe. Knudsen innrømmer at han synes det var forferdelig å behandle kona si slik han gjorde da «jeg lurte deg med på dette». Han tenker på det han gjorde mot sin familie – fem barn måtte leve med en utskjelt, landskjent opprører til far.

Jeg ville gjort det omigjen, ja. Det var hensynsløst, rått og brutalt av meg. Men vi kommer ikke utenom at det måtte være sånn. Ikke ble det som vi trodde, slett ikke. Men vi har gjort det rette. Noen måtte jo protestere. Nå får andre overta, sier Knudsen.

I 1978 la han ned den statlige delen av sitt embete som sokneprest i Balsfjord i protest mot loven mot fri abort. Han ble fradømt hele embetet av Høyesterett i 1983, men beholdt i første omgang retten til å være prest. Den ble fratatt ham senere.

Den første aksjonen gjennomførte han 11. mai 1987 … … Det skulle bli en rekke aksjoner i årene som fulgte: Symbolske fosterbegravelser, fosterdukker innsmurt i ketchup, bukkeblod over hodet utenfor Stortinget.

Aftenposten spør ham om han, når han ser tilbake, har gjort en forskjell?

– Jeg er ikke fullkommen. Jeg har gjort svært lite for den enkelte kvinne. Men jeg brukte mine naturgaver på en måte jeg synes er riktig. Jeg er blitt brukt – og oppbrukt! med de evner Gud har gitt meg. Men du ser vel også konturene av en ydmyk mann. Jeg hadde nok store tanker om hva jeg ville få gjort.

Han sier at den dagen han dør «vil det være en logisk konsekvens å be de pårørende legge liket mitt foran porten til Stortinget», fordi «Stortinget har tatt livet av vårt menneskeverd. De burde bare slenge meg i søppelkassa, slik de gjør med småbarna».

Dette er alltid interessant å høre på Børre Knudsen, og jeg har aldri fått meg til å kritisere noe av det han har gjort.

Vårt Land – Verdidebatt og Bloggestabben

Data/blogg /

Vårt Lands Verdidebatt har fortsatt ganske mye aktivitet, mange interessante innlegg publiseres, og debatten blir også noen ganger god – om ikke alltid. For noen dager kom det et innlegg om blogging, der det bl.a. stod:

Hver dag publiseres 30.000 nye blogginnlegg i Norge. Med 4.000 nyregistreringer daglig, finnes det nå rundt 350.000 blogger her i landet. Blogging har eksplodert på tre år har antallet bloggere i Norge blitt tidoblet. Noen skriver på profesjonelt nivå, blant annet om politikk og viktige samfunnsspørsmål. Disse er gjerne bevisste på rollen de har som borgerjournalister og det etiske ansvaret som følger med. De trekker tusenvis av lesere og tilfører den offentlige debatten viktige perspektiver.

Nylig er det også publisert et interessant innlegg om dødshjelp og et som sier at «Menneskeverdet er valgets viktigste verdi«.

Skroll til toppen