Prestens identitet i møte med en sekularisert verden – et svært interessant foredag

Teologi /

Sekretæren for Vatikanets undervisningskongregasjon, erkebiskop Bruguès, en 66 år gammel dominikaner, holdt nylig et interessant foredrag i forbindelse med året som skal markere prestenes rolle på en spesiell måte (og som starter nå kommende fredag). Erkebiskopen prøver å analysere situasjonenen vi har i dag, og sier bl.a. at de fleste prestestudentene i vår tid kjennetegnes ved at de vet svært lite om sin tro når de begynner studiene (fordi katakesen i de de fleste land har vært altfor dårlig), men at de oftest er mennesker som har tatt et klart standpunkt mht til sekulariseringa som nå preger mange vestlige land. Han sier videre at «we have experienced or even fostered an extremely powerful self-secularization in most of the Western Churches.

The examples are many. Believers are ready to exert themselves in the service of peace, justice, and humanitarian causes, but do they believe in eternal life? Our Churches have carried out an immense effort to renew catechesis, but does not this catechesis itself tend to overlook the ultimate realities? For the most part, our Churches have embarked upon the ethical debates of the moment, at the urging of public opinion, but how much do they talk about sin, grace, and the divinized life? Our Churches have successfully deployed massive resources in order to improve the participation of the faithful in the liturgy, but has not the liturgy for the most part lost the sense of the sacred? Can anyone deny that our generation, possibly without realizing it, dreamed of a «Church of the pure,» a faith purified of any religious manifestation, warning against any manifestation of popular devotion like processions, pilgrimages, etc.?

The collision with the secularization of our societies has profoundly transformed our Churches. We could advance the hypothesis that we have passed from a Church of «belonging,» in which the faith was determined by the community of birth, to a Church of «conviction,» in which the faith is defined as a personal and courageous choice, …

Prestens identitet i møte med en sekularisert verden – et svært interessant foredagLes mer »

Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Alleluja.

Liturgi /

Slik (over) lyder allelujaverset i dagens messe, i de land som feirer festen for Kristi legeme og blod denne søndagen. Og dette er dagens antifoner, bønner og tekster:

INNGANGSVERS
Med beste hvete næret han dem og mettet dem med honning fra klippen. Sal 81 (80), 17

KIRKEBØNN
Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, gi nådig din Kirke enhetens og fredens gaver, som i dette offer fremstilles under sakramentets tegn. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Den som eter mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham, sier Herren. Joh 6,57

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, hver gang vi mottar ditt dyre legeme og blod her på jorden, gir du oss en forsmak på det himmelske gjestebud. Vi ber deg: Fyll oss med din guddoms evige glede, du som lever og råder fra evighet til evighet.

Den nye messen er ganske lik den gamle (se her), men årets tekster (år B) er helt annerledes, siden de gamle tekstene i stor grad er bevart i år A (se dem her). Slik lyder dagens tekster i kirkeår B: …

Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Alleluja.Les mer »

Corpus Christi – Bolsena/Orvieto i Umbria – året 1263

Katolsk, Liturgi /

For litt over tre år siden var jeg i Orvieto, en flott, gammel by i Ubria, nesten midt mellom Roma og Firenze. Byen er bl.a. kjent for sin fantastiske domkirke, som vi kan se på bildet over. (Les mer om mitt besøk her.)

Før denne turen visste jeg ikke at Orvieto har noe å gjøre med festen katolikker kaller Kristi legeme og blods fest eller Corpus Christi – les om det eukaristiske underet i Bolsena/Orvieto HER og HER – og som vi feirer i Norge i morgen (men som mange steder fortsatt feires torsdag denne uka). Mer om dette kan vi lese på katolsk.no:

«I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.

Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus, som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av glødende lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år, ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311.»

Hvorfor er det så vanskelig å konvertere?

Katolsk /

Katolsk prest Dwight Longenecker (tidligere anglikansk, med kone og flere barn) skrev for noen dager siden (på sin ganske aktive blog) en artikkel om hvorfor det er så vanskelig for anglikanske prester å bli katolikker. Mye av problematikken er den samme for lutheranere, og derfor ber jeg dere om å lese å lese det han skriver, og de mange kommentarene – HER. Her er et lite utdrag:

Deep in the roots of Anglicanism there is a Puritan, and therefore Protestant mind set. It is deeply anti-Catholic not only in a biased way, but also in its how world view and perspective of history, culture and the Christian faith.

This is a profound foundation for the Anglican mind, and not one which is shifted very easily. It is also the reason why most Anglicans find Catholicism so alien. It is not because Catholicism is Irish or Polish or Italian, but because it is, well, Catholic. The Protestant philosophical and theological foundation on which Anglicanism is built, and on which most Anglicans based their religion and their world view is deeply inimical to the Catholic world view. That is why those of us who are converts of over ten of fifteen years still admit that in many ways Catholicism still has not got fully into our bloodstream as much as we would like.

Min minibærbare fungerer ypperlig med Xubuntu

Data/blogg /

Jeg skrev for noen uker siden at jeg hadde kjøpt en nettbok, Dell Mini 12. Jeg installerte ganske raskt Ubuntu Netbook Remix 9.04 på den, noe som for så vidt gikk greit, men maskinen blei litt treg, og jeg trengte ikke det spesielle skrivebordet til ‘Remix’ når skjermen er så stor som 12 tommer. Jeg eksperimenterte litt med dette opplegget, men det endte med at jeg installerte Xubuntu 9.04 helt fra bunnen av – Xubuntu er en ‘lett’versjon av Ubuntu linux. Denne installasjonen gikk helt smertefritt, og maskinen rask og grei å bruke, så de siste ukene hare jeg brukt dette operativsystemet 95% av tida – og Windows XP (som jeg ikke har avinstallert) de siste 5 %.

Da jeg sist uke fikk et billig-abonnement på mobilt bredbånd (NettCom litt bruk), var det interessant å merke seg at mens jeg på Windows XP måtte installere diverse programmer for å få USB-modemet til å virke, virka det med en gang, uten noen form for installasjon eller fikling, på Xubuntu.

Jeg tenkte litt på dette mens jeg leste på dinside.no at Linux visst ikke har vært en stor suksess på minibærbare – men her har jeg også lest andre nyhetsmeldinger som sier det motsatte.

Pave Benedikt priser Norge som fredsmekler og hjelper for mennesker i nød

Generelt, Katekisme /

Her er en (skriftlig) hilsen pave Benedikt XVI i går ga til Rolf Trolle Andersen, Norges nye ambassadør til Den hellige stol. Jeg har funnet brevet på zenit.org, men tar det også med her i sin helhet:

* * *

Your Excellency,

I am pleased to welcome you to the Vatican and to accept the Letters accrediting you as Ambassador Extraordinary and Plenipotentiary of the Kingdom of Norway to the Holy See. I would like to express my gratitude for the good wishes that you bring from King Harald V. Please convey to His Majesty my cordial greetings and assure him of my continued prayers for all the people of your nation. It seems particularly fitting that today’s ceremony, an important landmark in our diplomatic relations, should occur at a time when the twentieth anniversary of the historic visit of Pope John Paul II to the Scandinavian countries is almost upon us.

Not only is your country blessed with a notable degree of prosperity, but it has a most distinguished record in coming to the aid of others less fortunate than itself. In the wake of the financial turmoil of recent months, Norway was swift in offering expert assistance to other countries to help them weather the storm, despite suffering its own share of economic difficulties in consequence of the crisis. In opening its doors to significant numbers of refugees and immigrants, Norway has for many years shown itself to be a generous and welcoming nation. As Your Excellency has observed, the effect of this influx on Norwegian society, and especially on the small Catholic community, has been to introduce far greater cultural and ethnic variety. This in turn has stimulated deeper reflection on the presuppositions and values that govern life in Norway today and its place in the modern world. …

Pave Benedikt priser Norge som fredsmekler og hjelper for mennesker i nødLes mer »

Pave Benedikt tar igjen opp liturgiske spørsmål i onsdagsaudiensen

Liturgi /

I denne ukas onsdagsaudiens snakka pave Benedikt om teologen Rabanus Maurus, som ble født i Mainz ca år 780 (og som jeg må innrømme at jeg ikke husker å ha hørt om tidligere). Og om denne mannen sa paven:

Rabanus Maurus concentrated his attention above all on the liturgy, as the synthesis of all the dimension of our perception of reality. This intuition of Rabanus Maurus makes him extraordinarily relevant to our times. He also left the famous «Carmina» proposals to be used above all in liturgical celebrations. In fact, Rabanus’ interest for the liturgy can be entirely taken for granted given that before all, he was a monk. Nevertheless, he did not dedicate himself to the art of poetry as an end in itself, but rather he used art and whatever other type of knowledge to go deeper in the Word of God. Because of this, he tried with all his might and rigor to introduce to his contemporaries, but above all to the ministers (bishops, priests and deacons), to the understanding of the profound theological and spiritual significance of all the elements of the liturgical celebration.

In this way, he tried to understand and present to the others the theological meanings hidden in the rites, paying recourse to the Bible and the tradition of the fathers. He did not hesitate to cite, out of honesty and also to give greater weight to his explanations, the patristic sources to which he owed his knowledge. He made use of them freely and with attentive discernment, continuing the development of the patristic thought. ….

Given that the word of God is an integral part of the liturgical celebration, Rabanus Maurus dedicated himself to the latter with the greatest effort during his entire existence. …..

… Rabanus explained to simple people and to the clergy of his own diocese the fundamental elements of Christian faith: They were a type of small catechisms.

I would like to conclude the presentation of this great «man of the Church» citing some of his words that reflect his deep conviction: «He who neglects contemplation is deprived of the vision of the light of God; he who is carried away with worry and allows his thoughts to be crushed by the tumult of the things of the world is condemned to the absolute impossibility of penetrating the secrets of the invisible God» (Lib. I, PL 112, col. 1263A). I believe that Rabanus Maurus addressed these words to us today: while at work, with its frenetic rhythms, and during vacation, we have to reserve moments for God. [We have to] open our lives up to him, directing a thought to him, a reflection, a brief prayer. And above all, we mustn’t forget that Sunday is the day of Our Lord, the day of the liturgy, [the day] to perceive in the beauty of our churches, in the sacred music and in the Word of God, the same beauty of our God, allowing him to enter into our being. Only in this way is our life made great; it is truly made a life.

Les hele pavens preken her.

“Med rett til å Drepe” – av Janne Haaland Matlary

Generelt /

Janne Haaland Matlary skrev for noen dager siden et ganske kraftig og grundig innlegg mot aktiv døshjelp på KrFs nettsider. Levi Fragell reagerte kraftig (naturlig nok, siden han arbeider aktivt for å gjøre dødshjelp tillatt) på det i Vårt Land i går, men jeg er ikke sikker på at så mange har lest hele hennes innlegg. Her er starten:

Fremskrittspartiet har vedtatt aktiv dødsjelp på sitt landsmøte. Dette er kort og godt det samme som mord: en intensjon om å ta et menneskes liv. Selv om offeret ønsker seg å bli tatt av dage aldri så mye, er den som utfører udåden eller bistår til dette, en morder. Loven straffer med rette mord med strenge straffer. Nå vil altså Norges nest største parti legalisere mord. Dette er dypt sjokkerende og totalt uakseptabelt. Dette er ikke noe som vi skal late som er en pragmatisk sak som vi kan diskutere og eventuelt kompromisse om. Dette er en sak som må avvises totalt i all sin umenneskelighet. Dette vedtaket røper et menneskesyn som kun tillater den sterkestes rett og hvor den syke, svake og gamle – den «unyttige» – bør elimineres. Dette er barbariets lov, slik den ble praktisert i hedenske samfunn som det norrøne. «Utbur» var almen praksis før kristendommen ble innført i Norge: den som ikke selv kunne overleve, ble satt ut i skogen for å dø.

Aktiv dødshjelp fremstilles som en slags menneskerettighet. Dette er å snu menneskerettighetene på hodet. Retten til liv er derimot den første menneskerett, nedfelt i FNs Menneskrettighetserklæring. Man later som om aktiv dødshjelp er «etterspurt». Det er det sikkert dersom lidelse ikke lindres, dersom lidelse anses som uakseptabelt, og dersom døden er et tabu. I dag er syke eldres situasjon på mange måter forferdelig i Norge: det er en utbredt ensomhet, det er ingen respekt for eller aktelse for de eldre, og sykdommers lidelse anses ikke som tolerabel. Men lidelse avhjelpes ved riktig smertelindring, og den lindring moderne medisin tilbyr er hundre ganger bedre enn det vår forfedre ble tilbudt. Døden er den eneste utgang på menneskelivet som er mulig; vi skal alle dø, og bør forberede oss på vår egen død hver eneste dag. «Memento mori» – kom i hu din død – var og er den kristne kirkes daglige påminnelse, nettopp fordi man i dødens perspektiv får riktig forståelse for livet. Det er symptomatisk nok Frps Ungdomsparti som foreslo aktiv dødshjelp. Medlemmene der anser vel at de selv ikke kommer til å dø for om ufattelig mange år, og at de derfor ikke behøver å bli fortrolige med sin egen død. De som den aktive dødshjelpen skal gjelde for, er formodentlig «de andre» – de gamle, syke og handicappede. …

Les resten av hennes innlegg.

Mer om liturgien: bønnene presten sier med lav stemme

Liturgi /

Jeg har nevnt tidligere at vi prester (i moderne tid) ikke særlig detaljert har lært hvordan vi skal feire messen, og at det er knytta usikkerhet og ganske mye ulikhet praksis mellom prestene til deler av liturgien. I dag skriver Father Edward McNamara på zenit.org om bønnene presten ber i messen, ‘stille’ eller heller ‘med lav stemme’. Han presiserer at disse bønnene ikke skal være helt stille (dvs. inni seg / mentalt), jeg forstår det slik at leppene skal bevege seg, og man skal gjerne bruke en hviskende stemme. Jeg må innrømme at jeg tidligere år ikke var så oppmerksom på dette (og ingen hadde nevnt det for meg), men nå syns jeg dette er ett av flere punkt vi prester må få på plass i messefeiringa – og andre prester er sikkert enige med meg. Så til spørsmålet og Father McNamaras svar:

Q: In the Latin rubrics for the Roman missal, we are instructed to recite certain prayers «secreto.» In the English translation the word used is «silently.» Instead, the Italian translation has «sotto voce,» which I use when I recite those prayers, which — for some reason — I feel is more faithful. The Italians know how to translate Latin. In other words, one does not say the prayers silently but under one’s breath, as it were. You must be heard a little bit, though not loudly….

A: Our reader is correct in stating that «silently» is an imperfect translation for the Latin «Secretum.» But he will be happy to know that the recently approved new translation of the Order of Mass changes this expression to the more accurate «quietly.» Therefore when the new missal is eventually published within a couple of years, priests will no longer have this dilemma.

In the ordinary form of the Roman rite this quiet recitation is mostly reserved to the priest’s personal prayers. Among these are his prayers before and after reading the Gospel; sundry prayers before taking Communion; or during the purification of the sacred vessels.

Another are the so-called priestly apologies which are not prayers in which the celebrant excuses himself for being a priest but in which he recognizes his intrinsic indignity and implores divine aid in order to worthily celebrate the august mysteries. These were once abundant in the liturgy but are now few. Examples are the two prayers associated with the washing of hands: «In spiritu humilitatis» and «Lava me Domine.» …. …

It should be said that while the Mass has moments of silent prayer, it has no prayers in silence. That is, all official prayers printed in the missal are meant to be vocalized and are never said just mentally. Most of them are to be sung or recited in a clear audible voice.

Those, such as the examples above, which are said «quietly,» should be at least audible to the speaker himself and may even be slightly louder provided that there is a clear distinction in tone between the personal prayers and the presidential ones. If this is done, then it matters little if the «quiet» prayer becomes accidentally audible due to sensitive microphones.

Måtte vår Herre Jesus Kristus, Kirkens Herre, velsigne denne by og denne landsdel og alle dem som er her

Katolsk /

I sin tale i en aftengudstjeneste i Tromsø, 2. juni 1989, sa Pave Johannes Paul II:
«Det er en glede for meg å kunne besøke dere ….. Jeg hilser dere alle og ber om velsignelse over dere og landet her i nord. Dette må vi i Tromsø stift fortsette med: ikke bare at vi ønsker være vitner på Kristi evangelium, men vi skal stadig be om Guds velsignelse for dette landet her i nord. Det gjør vi gjennom våre mange bønner, særlig når vi ber Fader vår eller resiterer salmene fra Bibelen og i våre gudstjenester. Den katolske tro har gamle røtter i Tromsø, i tidlig middelalder var det en kirke her hos oss som var viet til jomfru Maria. I dag har vi Vår Frue kirke som hovedkirke i hele bispedømme. Det betyr for oss dette: Det at vi er vitner om vår Herre Jesu Kristi evangelium, og at vi ber Gud om hans velsignelse for dette landet, det gjør vi sammen med Maria og etter hennes eksempel. Hun viser oss denne veien, og vi går den med henne, slik våre forfedre gjorde.»

I sin avslutning sa paven: «Måtte vår Herre Jesus Kristus, Kirkens Herre, føre arbeidet for Kirkens enhet videre til målet. Måtte han velsigne denne by og denne landsdel og alle dem som er her». Det er også vårt mål: Måtte vår Herre føre arbeidet for Kirkens enhet videre. Vi står sammen med så mange andre kristne, våre søstre og brødre i Den norske kirke og andre kirkelige samfunn. Med dem er vi vitner og med dem ber vi – også etter Marias forbilde – om Guds velsignelse.»

Dette minnet om, og sitatene fra, pave Johannes Pauls besøk i Tromsø finner vi i hyrdebrevet til biskop Berislav Gric.

Statistikk for bloggen – en kvart million besøk på to år

Data/blogg /

1. juni 2007 installerte jeg en teller på bloggen min gjennom wordpress.com, og nå – etter nøyaktig to år – har den nådd følgende resultat: Totalt antall besøk: 255 477 – Travleste dag: 1 082, tirsdag 3. februar 2009. (Denne tjeneste teller alle besøk på bloggen bortsett fra mine egne.) Den travleste dagen hadde å gjøre med opphevelsen av ekskommuikasjonene av SSPX-biskopene, og dette innlegget ble besøkt mest denne rekord-dagen.

3/2 var eneste dag jeg hadde mer enn 1000 besøk, men jeg har hatt noen andre dager med over 700 besøk (se under). På de dårligste dagene er tallet rundt 200 besøk.

Jeg har flere nettsider under domenet aomoi.net (og andre tellere), og under ser man besøk på alle mine sider samla sett. NB minus søkemotorene, de telles ikke med i statistikken under, mendisse generer ca 2 GB ekstra trafikk hver måned.

Veni, Sancte Spiritus, Et emitte cælitus, Lucis tuæ radium.

Liturgi /

Kom, o Hellig Ånd, hit ned! Lysets stråle til oss led fra din høye helligdom.

Veni pater pauperum / Veni dator munerum / Veni lumen cordium.
Far for slekt så arm og ring! Gode gavers giver, bring lys i våre hjerters rom.

Consolator optime. / Dulcis hospes animae / Dulce refrigerium.
Du, som vet å trøste best, sjelens venn og milde gjest, svale tilflukts åpne dør,

In labore requies / In æstu temeries / In fletu solatium.
hvile for hver tynget mann kjølig under solens brann, lindring når vårt hjerte blør.

O lux beatissima / Reple cordis intima / Tuorum fidelium.
Salighetens lys, treng inn! Fyll til dypest bunn hvert sinn som i tro mot deg er vendt.

Sine tuo numine / Nihil est in homine / Nihil est innoxium.
Uten lys fra guddoms vell eier ingen i seg selv noe som for deg er rent.

Lava quod est sordidum / Riga quod est aridum / Sana quod est saucium.
Avtvett urenhetens spor, kveg med dugg den tørre jord, rens og hel de syke sår.

Flecte quod est rigidum / Fove quod est frigidum / Rege quod est devium.
Bøy alt det som stivnet til, smelt det frosne ved din ild, led du den som veiløs går.

Da tuis fidelibus / In te confitentibus / Sacrum septenarium.
Skjenk hver sjel som på deg tror, hver som liter på ditt ord, dine gaver, syv i tall.

Da virtutis meritum / Da salutis exitum / Da perenne gaudium. Amen. Alleluia.
Kraft til enden du oss unn og en salig oppbruddsstund. Oss til evig glede kall! Amen. Alleluia.

(Sekvensen på pinsedag – latin og norsk.)

Spiritus Domini replevit orbem terrarum, alleluia: et hoc quod continet omnia, scientiam habet vocis, alleluia, alleluia, alleluia.

Liturgi /

Herrens Ånd har oppfylt jordens krets, og han som omslutter alt, kjenner hvert tungemål, alleluja. (Visdommen 1, 7)

Slik lyder inngangsverset i pinsedagens messen, og slik messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, la Den Hellige Ånd som din Sønn lovet oss, åpenbare det skjulte i dette offer og nådig føre oss til sannhetens fylde. Ved Kristus. vår Herre.

PREFASJON (Pinsens mysterium)
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
Du har gjort oss til dine barn ved å gi oss arvelodd med din enbårne Sønn.
I dag skjenker du oss Den Hellige And, og således fullbyrder du påskens mysterium.
I Kirkens første tid innviet denne Ånd folkeslagene i kunnskapen om Gud
og forenet de ulike tungemål i bekjennelsen av den ene tro.
Derfor jubler all jorden i overstrømmende påskeglede.
Også himlenes krefter og englenes makter synger din herlighets pris,
idet de alle dager istemmer:

KOMMUNIONSVERS
Alle ble fylt av Den Hellige And og forkynte Guds store verk. Alleluja. (Apg 2, 4.11)

BØNN ETTER KOMMUNION
Barmhjertige Gud, du skjenker din Kirke himmelens gaver. Hold oss fast i din nåde, la din Hellige Ånd styrke oss og dette sakrament virke til vår evige forløsning. Ved Kristus, vår Herre.

Og her er messens tekster (for andre lesning og evangeliet er det også andre alternativer): …

Spiritus Domini replevit orbem terrarum, alleluia: et hoc quod continet omnia, scientiam habet vocis, alleluia, alleluia, alleluia.Les mer »

Jobb-beskrivelse for paven

Katolsk /

Dr. Alcuin Reid skriver i The Catholic Herald at kardinal Ratzinger på en måte talte mot muligheten for at han selv kunne ble valgt til ny pave, da han ved starten av konklaven i april 2005 var så tydelig antimodernistisk, og talte mot relativismens ødeleggende kraft. Likevel ble han valgt, fordi kardinalene kjente ham som noe mye mer enn den strenge håndheveren av dogmene. Etter hvert lærte også andre mennesker hans varme personlighet og pastorale sinnelag å kjenne, men i løpet av de siste månedene virker det som han har fått flere motstandere – fordi han gjør jobben sin!

The Pope is concerned that all aspects of the Church’s life are in clear continuity with her Tradition, without excluding legitimate development that does not break from her past – we can see why he acted so decisively on the older liturgy, why he does not fear to re-assert the Church’s unpopular but life-giving teaching on human sexuality, why he did not hesitate to show real paternal mercy to the SSPX bishops in the hope of reconciliation and why he does not shrink from substantial dialogue with other faiths, even when he may be misunderstood.

We also need to understand that the Pope has a pretty clear understanding of his role. As Cardinal Ratzinger he observed that «the Successor of Peter is the rock which guarantees a rigorous fidelity to the Word of God against arbitrariness and conformism: hence the martyrological nature of his primacy». Pope Benedict is prepared to suffer the price of misinterpretation and even ridicule in his battle against relativism. That’s his job.

Mange minnes pavebesøket 1.-3. juni 1989

Økumenikk /

«1. juni 1989 ankom pave Johannes Paul II Fornebu. Vel nede på norsk jord knelte han og kysset asfalten. Et like hektisk som historisk pavebesøk var innledet: For første gang gjestet en pave Norge, og i løpet av den tre dager lange visitten møtte han statsminister Gro Harlem Brundtland, han var i audiens på Slottet og hilste folkemengden fra balkongen sammen med kong Olav, han medvirket ved en gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim og han besøkte Tromsø.»

Slik skriver Jon Magne Lund i dagens Vårt Land, og han nevner også at de fleste norske biskopene ikke ønsket å være med på gudstjenesten i Nidarosdomen (men nå har han fått et svar på verdibedatt.no som gir en annen forklaring på hvorfor mange lutherske biskoper gjorde andre ting 2. juni). Men i alle fall må vi gi Lund rett i at det har skjedd mye økumenisk på disse 20 åra. Og jeg husker at noen sa den gang, at paven ikke kunne ha kommet til Norge (i det hele tatt) fem år tidligere, og i alle fall ikke 10 år!

Jeg skrev nettopp følgende kommentar til Jon Magne Lunds artikkel: «Jeg husker at vi var sammen på Fredtun den dagen, Jon Magne, på Frikirkens predikantmøte. Jeg må si at jeg var ganske rørt da vi så paven i Oslo den 1. juni 1989 – det var kanskje et av de aller første tegn på at jeg noen år senere skulle bli katolikk.

Jeg husker også at Thomas Bjerkholt syntes det var litt dumt at han ikke kunne være med i Nidarosdomen dagen etterpå. Det hadde blitt bestemt av synodestyret at han skulle få representere Den Evangelisk Lutherske Frikirke ved denne store økumeniske anledning, men pga en hel del kritikk innad i kirkesamfunnet hade styret gjort om sitt vedtak.»

Mer om (barne)mishandlingsskandalen i Irland

Katolsk /

Erkebiskopen av Dublin, Diarmuid Martin, har uttalt seg vedrørende den nylig publiserte rapporten om fysisk og psykisk mishandling (The Ryan report) i irske katolske institusjoner. I en kronikk i avisen Irish Times, sier erkebiskop Martin at Kirken i Irland må legge bort «fornektelsen» og aldri bagatellisere ofrenes lidelser. Han advarer samtidig de skyldige ordener og slår fast at de nå står ovenfor en «siste sjanse» til å fornye sine særskilte kall.

Slik skrev katolsk.no i går, og de fortsetter: Erkebiskopen uttaler at dette ikke er situasjonen for de lettvindte unnskyldninger, men slår samtidig fast at «unnskyld» er det første ord som må ytres.

Martin skriver at rapporten har sjokkert, men ikke overrasket ham. Som student jobbet han selv i et internat for tidligere foreldreløse og vanskeligstilte elever ved katolske skoler i Dublin. Senere jobbet han også ved et senter for tidligere straffedømte i London, mange av disse tidligere elever ved de katolske institusjoner.

«Anyone who had contact with ex-residents of Irish industrial schools at that time knew that what those schools were offering was, to put it mildly, poor-quality childcare by the standards of the time. The information was there», skriver erkebiskopen, og bemerker at en geistlig og enkelte journalister tidligere har forsøkt å skape oppmerksomhet rundt misbruket.

«The first thing the church has to do is to move out of any mode of denial. That was the position for far too long and it is still there».

Damian Thomson prøver også å finne ut hvorfor misbruk av barn og unge (seksuelt og på andre måter) var så spesielt stort i Irland: One of the most delicate questions surrounding the wicked child abuse by Irish Catholic clergy, brothers and nuns is this: how much of the abuse was Irish and how much of it was Catholic?

The question of Irishness has been hovering over the Catholic abuse scandals for years, ever since journalists noticed (but scarcely dared point out) that they seemed concentrated among the Irish Catholic diaspora of the United States, Canada and Australia. We always knew that terrible things happened in Ireland, too, though it was not until the publication of a 2,600-page report last week that we realised their extent. … …

I’ve just asked a well-informed commentator on Irish affairs about the respective influence of Irishness and Catholicism in this scandal. His reply was deliberately provocative: «The violence was Irish, the sex abuse was Catholic,» he said.

He explained that Ireland has for centuries tolerated levels of domestic violence and alcoholism that are much higher than those in other Catholic cultures. There’s no single, neat explanation for this – but the brutality of English colonial oppression certainly rubbed off on society. Rural Ireland until the 1970s was basically a Third World country; it still had a peasantry (thanks in part to the English) that was, by definition, very badly educated. We’ll never know for sure how many fathers of families were violent drunks, but the proportion was high compared to most of Europe. And this is the culturally and intellectually impoverished class from which many of the Christian Brothers were recruited.

It’s not just a liberal cliché to say that the cycle of violence works down the generations: the brothers from several Congregations were raised among violence and booze and behaved like their fathers, or their own abusive teachers, once they were in positions of authority themselves. Many of them were not particularly bright: if they had been, they might have become priests, though the chances of them joining the Jesuits – the main teaching order of priests – would have been slim. The Jesuits were middle-class and their discipline, although severe, was less purely sadistic and stupid than the corporal punishment handed out by the lay Congregations. … …

Les videre her.

Pave Benedikt snakker om “vakker messefeiring”

Liturgi /

I foredraget til Roma bispedømme, som jeg har nevnt et par ganger før, sier også pave Benedikt noe om hvor viktig det er at messen feires verdig og vakkert – siden den hjelper oss å forstå Kristi frelsesmysterium:

The centre of the life of the parish is, as I said, the Eucharist, and especially the Sunday celebration. If the unity of the Church is born from the encounter with the Lord, it is not secondary then that the adoration and the celebration of the Eucharist be very elegant, giving way to who participates in it to experience the beauty of the mystery of Christ. Since the beauty of the liturgy «is not mere aestheticism, but the concrete way in which the truth of God’s love in Christ encounters us, attracts us and delights us» (Sacramentum Caritatis n. 35), it is important that the Eucharistic celebration manifests, communicates through the sacramental signs, the divine life and reveals to men and women of this city the true face of the Church.

Fra NLM-bloggen.

Flere referater fra pave Benedikts foredrag i Laterankirken

Katolsk /

Jeg leste i dag tidlig flere referater av pave Benedikts tale til bispedømmet Roma sist tirsdag, og man skulle nesten tro at man refererer til et annet foredrag – for vektlegginga ligger på lekfolkets meddeltakelse. Slik skriver f.eks. Zenit:

The Pope called on the laity to become more aware of their role … «There should be a renewed becoming aware of our being Church and of the pastoral co-responsibility that, in the name of Christ, all of us are called to carry out,» the Holy Father said. This co-responsibility should advance «respect for vocations and for the functions of consecrated persons and laypeople,» he added.

The Pontiff acknowledged that this requires a «change of mentality,» especially regarding laypeople, shifting from «considering themselves collaborators of the clergy to recognizing themselves truly as ‘co-responsible’ for the being and action of the Church, favoring the consolidation of a mature and committed laity.»

The Bishop of Rome suggested that «there is still a tendency to unilaterally identify the Church with the hierarchy, forgetting the common responsibility, the common mission» of all the baptized.

….. On the other hand, he cautioned against a tendency to see the People of God from a «purely sociological» point of view «with an almost exclusively horizontal perspective that excludes the vertical reference to God.»

Her er det ikke med noe om den problematiske tolkningen av Vatikankonsilet, som paven tar opp i foredraget (se her).
Katolsk.no skriver også kort (men mer balansert) om dette, slik: «I en tale den 26. mai i forbindelse med åpningen av en kongress i bispedømmet Roma, advarte Benedikt XVI mot tendensen til å identifisere Kirken eksklusivt med hierarkiet.

Den fire dager lange kongressen er viet til medansvar innad i Kirken, og Paven poengterte at legfolk «ikke kun skal være samarbeidspartnere med geistligheten», men fullt ut integrert med Kirkens misjon.

Pave Benedikt XVI minnet også om at Det annet Vatikankonsil erklærte et spesielt kall for legfolk til å forandre samfunnet gjennom Evangeliets kraft. Samtidig gjentok han en distinksjon tidligere påpekt flere ganger; Det annet Vatikankonsils lære bør tolkes og forstås i konteksten av tidligere katolsk tradisjon, og ikke som et brudd med kontinuiteten i Kirkens lære.»

Vatikanets informasjonstjeneste (VIS) skriver at bispedømmets konferanse hadde som hovedtema «Kirkemedlemsskap og pastoralt medansvar», som nok forklarer at paven tok dette temaet grundig opp i sitt innledningsforedrag, men VIS tar også med at paven tok opp den rette forståelsen av Vatikankonsilet:
In his address, the Pope called on ecclesial moments to work in harmony with the diocese, with «a true sense of belonging to the Church», and highlighted the need for a redoubling of commitment on the part of lay people, who are called «not merely to be collaborators of the clergy» but to shoulder their own specific responsibilities in the life of the Church.

He then dwelt on various erroneous tendencies such as that of tending to identify the Church with her hierarchy while forgetting that, in fact, everyone is part of her «from the Pope to the most recently baptised», or that of conceiving of the People of God in sociological and political terms, while overlooking the novelty of the Church.

In this context, Benedict XVI spoke of the good fruits of Vatican Council II, and rejected those forms of interpretation that consider the Council as a break in the continuity of Church tradition.

Skroll til toppen