Som nyfødte barn, alleluja, søk ordets rene og ublandede melk, så dere kan vokse opp på den til frelse. Alleluja, alleluja, alleluja. 1 Pet 2,2

Dette bildet passer svært godt til dagens evangelietekst, fra Johannes 20:
Thomas (også kalt Didymos), en av de tolv, hadde ikke vært sammen med dem da Jesus kom. Da nå de andre disiplene fortalte ham at de hadde sett Herren, svarte han dem: «Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.»

Kona og jeg så dette bildet (av Caravaggio) i Potsdam (nær Berlin), da vi var i Tyskland sommeren 2004, og jeg har et bilde som kan bevise at vi var der.

Les alle søndagens BØNNER/ANTIFONER og TEKSTER. Les hva som feires etter den gamle messen HER.

Inngangsverset denne søndagen viser at dagen har som et av sine (mange) hovedtemaer, at de som ble døpt påskenatt fortsatt bærer sine hvite dåpskapper. Og de oppfordres til å vokse i troen ved å stadig drikke frelsens «rene og ublandede melk».

Noen ganger blir man anklaget for å være mot (Vatikan)konsilet eller for å gå mot Kirkens lære, når man f.eks. har synspunkter på hvordan Kirkens liturgi best kan feires. (Eller man anklages når denne bloggen slipper til kritiske kommentarer, slik jeg nylig er blitt – en debatt som man kan lese om i neste nummer av St Olav tidsskrift.) Men jeg syns det er naturlig for en prest å være opptatt av hvordan messen best kan feires, og også ha meninger om vellykkede de mange liturgiske forandringene (offisielle og uoffisielle) som kom etter konsilet har vært.

På bakgrunn av disse hendelsene har jeg lest med ekstra stor interesse en artikkel erkebiskop Malcolm Ranjith, sekretær i Vatikanets sakramentskongregasjon, nylig har offentliggjort i tidsskriftet First Things. (Hele artikkelen er så langt bare åpen for abonnenter, og blir tilgjengelig for alle om en måneds tid.) Erkebiskopen er kjent for å være konservativ mht liturgien, og ganske frittalende (se tidligere innlegg på bloggen, HER og HER), men det er interessant å se hvor kritisk han er mot de siste års liturgiske utvikling (og lese hans mange sitater fra kardinal Ratzinger), men ikke mot Vatikankonsilet. Jeg tar her med noe av det han skriver:

How much of the postconciliar liturgical reform truly reflects Sacrosanctum Concilium, the Second Vatican Council’s Constitution on Sacred Liturgy? This is a question that has been debated in ecclesial circles ever since the Consilium ad Exsequendam Constitutionem de Sacra Liturgia, the group charged with implementing Vatican II’s changes, finished its work in 1970. The question has been debated with even greater intensity in the last few decades. And while some have argued that what was done by the Consilium was indeed in line with that great document Sacrosanctum Concilium, others have disagreed.

In the search for an answer, we must take into account the turbulent mood of the years that immediately followed the council. In his decision to convoke the Second Vatican Council, John XXIII wished the Church to be prepared for the new world that was emerging in the aftermath of the disastrous events of the Second World War. [Her hopper jeg over mange avsnitt som beskriver andre aspekter ved konsilet.] …

Erkebiskop Malcolm Ranjith skriver igjen om “Den sanne utviklingen av liturgien”Les mer »

Dette skriver Sandro Magister (som har en av de beste katolske bloggene www.chiesa) i dag, og han refererer spesielt til talen papa Ratzinger holdt skjærtorsdag kveld – og i en onsdagsaudiens for ei tid tilbake. Han sier: «Den kristne revolsujonen fødes i liturgien, og dens «kanon», dens hovedregel er den eukaristiske bønn.»

During this past Holy Week, Benedict XVI accompanied each celebration with a homily, the kind that are genuinely his own, from the first word to the last. These homilies have become a distinctive sign of his pontificate. They may still be its most unfamiliar and misunderstood feature. But they are definitely its most revealing.

But this year, the reader will not find further below all of the homilies delivered by the pope during Holy Week. These are readily available on the Vatican website.

Paven åpnet sin skjærtorsdagspreken med noen ord fra den første eukaristiske bønn, slik (les hele preken på Vatikanets nettsider eller hos www.chiesa – med noen flere kommentarer):

«Qui, pridie quam pro nostra omniumque salute pateretur, hoc est hodie, accepit panem»: these words we shall pray today in the Canon of the Mass. «Hoc est hodie» – the Liturgy of Holy Thursday places the word «today» into the text of the prayer, thereby emphasizing the particular dignity of this day. It was «today» that He did this: he gave himself to us for ever in the Sacrament of his Body and Blood. This «today» is first and foremost the memorial of that first Paschal event. Yet it is something more. With the Canon, we enter into this «today». Our today comes into contact with his today. He does this now. With the word «today», the Church’s Liturgy wants us to give great inner attention to the mystery of this day, to the words in which it is expressed. We therefore seek to listen in a new way to the institution narrative, in the form in which the Church has formulated it, on the basis of Scripture and in contemplation of the Lord himself. …

Pave Benedikt er en fantastisk forkynnerLes mer »

Jeg er oppstanden og atter er jeg hos deg, alleluja. Du har lagt din hånd på meg, alleluja. Vidunderlig har din visdom åpenbart seg. Alleluja, alleluja. Sal 139 (138), 18, 5-6

Slik lyder påskedagens inngangsvers. Dagens bønner og antifoner er ganske korte og presise, og lyder slik:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, ved din enbårne Sønns seier over døden har du i dag åpnet for oss evighetens port. Vi ber deg: La oss som feirer Herrens oppstandelse, selv oppstå til livets lys ved å fornyes i din Ånd. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den ahellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

SLUTNINGSBØNN
Gud, vår Far, vern alltid din Kirke med kjærlig omsorg, så den blir fornyet ved påskens mysterium og når frem til oppstandelsens klarhet. Ved Kristus, vår Herre.

Evangeliet i dag er fra starten av Johannes 20: (Les alle tekster HER, bønner/antifoner HER – og den gamle messens liturgi HER.)

Tidlig søndag morgen, mens det ennå var mørkt, begav Maria fra Magdala seg ut til graven. Da fikk hun se at stenen foran den var fjernet. Og straks løp hun avsted til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus holdt så meget av, og sa: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Peter og den andre disippelen gikk da ut og tok veien til graven. De løp avsted sammen, men den andre disippelen løp snart fortere enn Peter og kom først frem. Han bøyer seg da inn og får se likklærne ligge på jorden; men går ikke selv inn. Imidlertid når Simon Peter ham igjen, og han går inn i graven; der ser han likklærne ligge på jorden, unntagen svetteduken som han hadde hatt over hodet; den lå sammenfoldet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven; han så, og trodde. Hittil hadde de nemlig ikke forstått dette som Skriften sa, at han skulle oppstå fra de døde. Slik lyder herrens ord.

Ipsi gloria et imperium per universa æternitatis sæcula. Amen. Per sua sancta vulnera gloriosa custodiat et conservet nos Christus Dominus. Amen. – Kristus i går og i dag. Begynnelsen og slutten. Alfta og Omega. Ham tilhører tid og evighet. Ham være ære og herredømme i all evighet. Amen. Ved sine hellige sår, som vi ærer, verne og bevare os Kristus, Herren. Amen

Dette er velsignelsen over påskelyset, før det tennes påskenatt. Slik ser påskenattsmessen ut i den gamle messen – den ble revidert kraftig i 1955, og det kom ikke mange flere forandringer etter konsilet, så alle som kjenner den nye messen, vil kjenne igjen det meste.

Bildet under viser pave Benedikt under påskevigilien i Peterskirken – 2009.

Steg for sted ribbes den katolske liturgien for hele sitt innhold utover fastetida. Først går utviklinga langsomt; gloria og alleluja synges ikke mer i messen, fargene blir lilla, orgelet brukes bare til å støtte sangen, instrumentalforspill og postludier (skal helst) bli borte. Pasjonssøndag (søndag før palmesøndag, tradisjonelt sett) mister vi også våre statuer og krusifikser (siden de blir dekket til).

I den stille uke og påskens hellige triduum blir forandringene mye mer dramatiske. Klokker og orgel forstummer helt i skjærtorsdagsmessen. Langfredag er alteret helt bart og messen feires ikke – med de troende mottar kommunion. Påskelørdag er alt dødt, ingen liturgier feires (bortsett fra tidebønner og andre bønner), kommunion utdeles ikke – før det hele snur igjen i løpet av påskevigilien. Denne begynner også helt stille og i mørke. Så tennes en flamme, deretter påskelyset, og etter de mange lesningene synges gloria, alle lys tennes, alleluja synges etc.

Father Z. besrkiver dette grundigere og mye mer detaljert selv:
All during Lent we were being stripped down and put to a slow death. I speak liturgically, of course. But as Catholics our spiritual lives ought to reflect our liturgical lives and Holy Church’s liturgical seasons.

The pruning cuts more deeply as we entered the Triduum. …

Gradvis forsvinner alt i Kirkens liturgi, fram til påskelørdag.Les mer »

NLM-bloggen skriver interessant om hvordan Langfredagsliturgien ble gjennomført i Vatikanet under Pius XI (rundt 1930). Her er et utdrag:

The Cardinal Penitentiary who officiates this day, the Deacon and Subdeacon, enter in black garments, without censer or lights, to express the darkness spread over the earth by the death of the Creator. The Pope, habited as at the Tenebrae preceded by the Cross, without his ring, without giving his blessing, enter the Chapel, deposits his mitre and says a short prayer.

When the Pontiff has resumed his seat, his shoes are taken off, the cope and mitre are laid aside; and following by the assistant Bishops he prays before the Cross, and orders his attendant knight to depose his offering which is brought in a purse of red damask silk fringed with gold. .. …

da, ut, conformes eidem facti; sicut imaginem terrenæ naturæ necessitate portavimus, ita imaginem cælestis gratiæ sanctificatione portemus. Per eundem Christum Dominum nostrum. Amen. – Gud, du har ved din Salvedes, vår Herres lidelse løst syndens dødelige bånd, som gikk i arv fra slekt til slekt: gi oss å likedannes med ham, slik at vi helliges til å eie den himmelsk nåde i samme monn som vi tynges av den jordiske natur. Ved Ham, Kristus vår Herre. Amen.

Slik lyder åpningsbønna i den gamle messen i Langfredag-gudstjenesten. Denne gudstjenesten er nokså lik i gammel og ny form, pasjonen leses begge steder fra Johannesevangeliet. Den gamle litugien kan leses her.