Betydningen av den korsfestede Kristus i liturgien

Liturgi /

«De skal se på ham de har gjennomstunget.»

Presten Mauro Gagliardi, som er med i pave Benedikts liturgiske konsultorgruppe, skrev denne artikkelen i gårsdagens L’Osservatore Romano (fra NLM-bloggen):

In this season of Lent, one cannot but think of the great mystery of the sacred Triduum at the end of these forty days will make us meditate and live again in the today of the liturgy, the Passion, Death and Resurrection of Jesus. An aid on this way of conversion comes from meditation on the centrality of the Cross in the cult and, consequently, in the life of the Christian. The biblical readings of the Mass of the Exaltation of the Holy Cross (September 14) present, among others, the theme of looking upon. The Israelites must look upon the bronze serpent lifted on the pole, to be healed from the poison of the snakes (cf. Numbers 21, 4b-9). Jesus in the Gospel of this liturgical celebration, says that he must be lifted up from the earth as the mosaic serpent, so that who believes in him, may not perish, but may have life everlasting (cf. John 3, 13-17). The Israelites looked upon the serpent of bronze, but had to make an act of faith in the God who heals. For the disciples of Jesus, however, there is perfect convergence between «looking at» and believing: in order to obtain salvation, one must believe in Him upon Whom one looks: the crucified Risen One, and live in a manner consistent with this fundamental view.

This is the fundamental insight of the traditional liturgcial usage, according to which the sacred minister and the faithful are together turned towards the Crucified. At the time when the practice of celebrating towards the people came into use, the problem arose of the position of the priest at the altar, because now he had his back to the tabernacle and the crucifix. …

Betydningen av den korsfestede Kristus i liturgienLes mer »

Et par viktige forskjeller i de norske oversettelsene av messen

Katolsk, Liturgi /

Den nye katolske messen var klar til bruk første søndag i advent 1969. Den latinske teksten var (selvsagt) utgangspunktet, og så ble messen oversatt til mange språk i full fart. Å si «i full fart» er kanskje litt overdrevet, for det var jo mange tiår siden man hadde oversatt (den gamle messen) til norsk for første gang, og utgitt hefter med messen på både latin og norsk. Men nå skulle den norske teksten bli hovedteksten, og offisiell. Vi ser da – på norsk som på mange andre språk – at man først får en foreløpig utgave, og så etter hvert en stabil og offisiell oversettelse.

På norsk kom den første utgaven av den nye messen i 1969 (og jeg har trykt forordet til den her), og når jeg sammenligner denne med den offisielle oversettelsen som kom med den fullstendige messeboken i 1982, ser jeg egentlig bare to forskjeller:

1) syndbekjennelse hadde i 1969 tre ganger ‘min skyld’:
Alle: Jeg bekjenner for Gud, den allmektige, og for dere, brødre, at jeg har syndet meget, i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser: ved min skyld, min skyld, min store skyld. Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere, brødre: Be for meg til Herren, Vår Gud.

2) ‘Orate fratres’ var i 1969 en ganske ordrett oversettelse av latinen:
P: Brødre, be at mitt og deres offer må bli funnet verdig hos Gud, den allmektige Fader.
M: Herren motta dette offer fra dine hender, til lov og ære for sitt navn og til gavn for oss og hele hans hellige Kirke.

Sannsynligvis etter påvirkning fra andre oversettelser (Kanskje noen av leserne har dirkete kjennskap til prosessen?) har man fått en forenkling av teksten på disse to områdene; ‘min skyld’ sies bare én gang, og ‘orate fratres’ har fått denne (etter mitt syn svært dårlige) oversettelsen:

P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.
M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.

Forord til første norske utgave av den nye messen – i 1969

Katolsk, Liturgi /

Den dyptgående reform av messens ritual som ble påbegynt under Vatikankonsilet og førte til etappevise forandringer, er brakt til sin avslutning med de nye disposisjoner promulgert til bruk fra og med 1. søndag i advent 1969. Meningen med denne reformen er på den ene side å forenkle ritualet som i tidens løp hadde fått for mange uvesentlige tilføyelser og gjentagelser, på den annen side å fremheve sterkere messen som en feIles handling etter at den alt for lenge var blitt oppfattet som en mer privat andaktstund.

Hans Bj. har rydda på loftet, og ga meg for noen dager siden heftet med overgangsmessen fra 1966 (se her), og har nå også gitt meg den aller første utgaven av den nye messen på norsk, utgitt senhøstes 1969. Innledningsvis siterte jeg fra starten biskop Grans forord, og under følger hele forordet (i biskopens egen ortografi).

UTDRAG AV DEN HELLIGE MESSE
Endringer i Messens faste deler.
St Olav forlag – Oslo 1969 …

Forord til første norske utgave av den nye messen – i 1969Les mer »

Reminiscere miserationum tuarum, Domine, et misericordiae tuæ, quæ a saeculo sunt:

Liturgi /

ne unquam dominentur nobis inimici nostri: libera nos, Deus Israel, ex omnibus augustiis nostris.
Kom i hu din barmhjertighet, Herre, og din miskunn, som er fra evighet. La aldri våre fiender få makt over oss. Forløs oss, Israels Gud, fra alle våre trengsler! (Messens inngangsvers fra Salme 25 (24), 6.2.22)

Andre søndag i fasten har i uminnelige tider hatt fortellinga om forklarelsen på fjellet som evangelietekst – i år fra Markusevangeliet. Første lesning i år er om Abraham som var villig til å ofre sin sønn Isak, og jeg syns parallellen mellom de to ofrene er slående. For Jesus forbereder seg nemlig til sitt eget offer på forklarelsens fjell (i Lukas står dette eksplisitt i teksten). I min preken i dag skal jeg ta fram tre offer; Abrahams offer, Jesu offer av selv selv, og messens hellige offer.

Jeg tar med første lesning og evangeliet under. Alle messens tekster kan leses her, og bønner og antifoner her. Den tradisjonelle latinske messens tekster og bønner fins her.

Første lesning: 1 Mosebok 22,1-2.9a. 10-13.15-18 …

Reminiscere miserationum tuarum, Domine, et misericordiae tuæ, quæ a saeculo sunt:Les mer »

Diskusjon om FADERVÅR

Katolsk /

Etter et stykke her på bloggen som handler om den gamle/nye messen, er det blitt starta en samtale om Fadervår; og den norske oversettelsen som brukes i Den katolske Kirke, og også dette: «Jeg, og mange med meg, er alltid usikre på setningen; Led oss ikke inn i fristelse. Jeg kan ikke gresk. Hva heter det på gresk? Den norske oversettelsen; Led oss ikke inn i fristelse, reagerer jeg alltid på. Vi ber jo til Gud, og det er gitt at Gud ikke vil lede noen inn i fristelse?»

Og tror ikke man kommer så langt bare med den greske teksten her, men Den Katolske Kirkes katekisme svarer på dette spørsmålet ganske greit under overskrifta: «Og led oss ikke inn i fristelse»

2846. Denne bønnen angriper roten til den som går forut, for våre synder er frukt av at vi har gitt etter for fristelser. Vi ber vår Far om ikke å «lede oss inn i» slike. Det er vanskelig å oversette det greske uttrykket med ett ord: det betyr «bær ikke inn i», «la oss ikke falle for fristelsen». «For Gud kan ikke fristes av det onde, og frister heller ingen» (Jak 1, 13), Han vil tvert imot fri oss fra fristelser. Vi ber Ham om å ikke la oss slå inn på den vei som fører til synd. Vi kjemper i striden «mellom kjødet og Ånden». Denne bønnen ber om at råds og styrkes Ånd må bli gitt oss.

2847.Den Hellige Ånd lærer oss å skjelne mellom prøvelse, som er nødvendig for det indre menneskets vekst, for å oppnå «en standhaftighet som har stått sin prøve» (Rom 5, 3-5), og fristelse som fører til synd og død. Vi må også skjelne mellom å «fristes til» og å «falle for» fristelsen. Til sist river dømmekraften fristelsens maske av: tilsynelatende er dens gjenstand «god», «herlig å se på», «prektig» (jfr. Gen 3, 6), mens dens frukt i virkeligheten er døden.

Les mer om dette her.

Bønner som gjerne kunne ha blitt beholdt

Liturgi, TLM /

Da jeg i går fikk en kopi av messen fra 1966 (se her), så jeg gjennom den sammen med noen menighetlemmer. Da var det enighet om at bl.a. tre bønner som presten tidligere sa stille, gjerne kunne ha blitt beholdt. Det dreier seg om bønnene:

Aufer a nobis (som presten sa etter syndbekjennelsen mens han gikk til alteret)
Vi ber deg, Herre, ta bort våre misgjerninger, så vi med et rent hjerte må gå inn til det allerhelligste. Ved Kristus vår Herre. Amen.

Oramus te, Domine (som presten sa mens han kysset alteret)
Vi ber deg, Herre, at Du ved dine helgeners fortjenester, hvis relikvier er her, og ved alle helliges fortjenester vil tilgi meg alle mine synder. Amen.

Placeat tibi (som presten sa helt ved slutten av messen, rett før velsignelsen)
La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Norsk utgave av ‘overgangsmessen’ fra 1966

Liturgi, TLM /

Som mange kjenner til, ble konstituasjonen om liturgien vedtatt av Andre Vatikankonsil i desember 1963, og nokså snart etter den tid kom det noen forandringer i messen, bl.a. mer bruk av morsmålet. I går fikk jeg for første gang se et heftet med denne forandrede messen, utgitt i Oslo i 1966. Heftet kan leses i sin helhet her (A-5 format). Sammenlign den gjerne med den tradisjonelle latinske messen (fra 1962, før forandringene) – se en latinsk-norsk utgave her.

Ved gjennomlesning av heftet ser jeg at Trinnbønnen er forkortet litt, ved at Salme 42 er tatt bort, og at det avsluttende evangeliet (Johannes 1) er borte. Men Trinnbønnen er nesten den samme …

Norsk utgave av ‘overgangsmessen’ fra 1966Les mer »

Be for pave Benedikt

Katolsk /

Pater Noster, 3 Ave Maria, Gloria Patri.

Orémus pro Pontífice nostro Benedícto.
Dóminus consérvet eum, et vivíficet eum, et beátum fáciat eum in terra, et non tradat eum in ánimam inimicórum eius.

V. Tu es Petrus.
R. Et super hanc petram ædificábo Ecclésiam meam.

Orémus.
Omnípotens sempitérne Deus, miserére fámulo tuo Pontífici nostro Benedícto : et dírige eum secúndum tuam cleméntiam in viam salútis ætérnæ: ut, te donánte, tibi plácita cúpiat, et tota virtúte perfíciat. Per Christum Dóminum nostrum. Amen.

Mater Ecclésiæ, ora pro nobis.
Sancte Petre, ora pro nobis.

Her kan man lese mer om initiativet noen katolikker har tatt for å be for pave Benedikt.

Interessant intervju med biskop Fellay

Katolsk /

Muligens har flere det som meg; at de nesten ikke har visst noe om St Pius X fellesskapet (SSPX) før det fryktelige oppstyret nå i januar/februar. En positiv bivirkning for SSPX kan muligens for flere ha vært at mange nå vet mer om fellesskapet. Og om folk har brukt litt tid og krefter, så kan de også ha funnet ut hva de virkelig står for – også hvordan de positivt hele tida har prøvd å videreføre sann katolsk tradisjon. Personlig syns jeg at biskop Fellay har gjort et svært poistivt inntrykk, noe man også kan se i intervjuet under.

Intervjuet har følgende presentasjon: «Biskop Fellay har vært leder av SSPX siden 1994. I februar var han på besøk i Paris, og lot seg intervjue.»

SSPX ønsker biskop Williamson ut av rampelyset – mulig at han kan bli ekskludert

Katolsk /

Biskop Bernard Fellay, leder av Society of Saint Pius X (SSPX), har sagt føgende i et intervju med der Spiegel (PS: i sitt siste svar er biskop Fellay svært tydelig og skarp):

SPIEGEL: Last week Williamson published an apology which falls short of the Vatican’s demand that he retract his Holocaust denial. Does Williamson’s statement suffice in your opinion?

Fellay: It is definitely a first plea for forgiveness and, therefore, an important step in the right direction. One can always hope for better phrasing. At least the plea for forgiveness is honest, and the withdrawal of his words is genuine.

SPIEGEL: That hope seems unfounded. After his arrival in London, Williamson surrounded himself with people who have openly denied the Holocaust, such as the historian David Irving. Do you know why?

Fellay: I have the impression that Bishop Williamson is being used by these people. Information was deliberately fed to the media here. We’re working against that as well as we can. I am totally against these connections.

SPIEGEL: But your influence on Williamson seems to be weak.

Fellay: We are in contact, he is in a priory of the society in London for the time being. But he is also a free human being. Sure, he has a superior, but he is free in his decisions. But he has to bear the consequences for that.

SPIEGEL: Will he return to his full duties?

Fellay: That is impossible under the current circumstances. He has damaged us and hurt our reputation. We have very clearly distanced ourselves. He was not ordained as a bishop for his own personal purpose but for the common good of the church, to spread the revealed truth.

SPIEGEL: So why don’t you exclude Williamson from the society?

Fellay: That will happen if he denies the Holocaust again. It is probably better for everyone if he stays quiet and stays in a corner somewhere. I want him to disappear from the public eye for a good while.

Betydningen av alterkrusifikset

Liturgi /

For et par uker siden mottok jeg et nytt alterkrusifiks, som man kan se på bildet til venstre. Jeg fikk tak i et par mindre krusifikser til å ha på alteret for et års tid siden, men det nye er finere og større (61 cm høyt). Jeg har begynt å bruke et slikt krusifiks etter pave Benedikts anbefaling (selvsagt), og merker at det hjelper meg å rette oppmerksonheten bedre mot Kristus, og bort fra folkene som sitter rett foran meg. Noen syns kanskje det høres underlig ut, men det er jo til Gud man ber når man står foran alteret.

Da jeg i dag leste følgende tekst av pavens seremonimester, msgr. Guido Marini, tekte jeg på mitt nye krusifiks. Han sier bl.a. dette i et intervju:

… you have earlier highlighted the key changes since taking the post of Master of Papal Liturgical Celebrations. Could you recall and explain what these mean?

I was just saying that the changes to which you refer are to be understood as a sign of a development in continuity with the recent past, and I remember one in particular: the location of the cross at the centre of the altar. This positioning has the ability to express, also by external sign, proper orientation at the time of the celebration of the Eucharistic Liturgy, that the celebrant and the assembly do not look upon each other but together turn toward the Lord. Also, the unity of the altar and cross together can better show forth, together with the «banquet» aspect, the sacrificial dimension of the Mass, whose significance is always essential, I would say it springs from it, and therefore, always needs to find a visible expression in the rite.

I intervjuet sier msgr. Marini også følgende om den utvida tillatelsen til å bruke den gamle messen:
The Motu Proprio «Summorum Pontificum» is presented as the most important activity in the papacy of Benedict XVI. What is your opinion?

I do not know whether it is the most important but it certainly is an important document. It is not only so because it is a very significant step towards a reconciliation within the Church, not only because it expresses the desire to arrive at a mutual enrichment between the two forms of the Roman Rite, the ordinary and extraordinary, but also because it is the precise indication, in law and liturgy, of that theological continuity which the Holy Father has presented as the only correct hermeneutic for reading and understanding of the life of the Church and, especially, of Vatican II.

Les mer om dette her.

Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke

Teologi /

På mange språk (bl.a. engelsk) brukes ordet ‘katolsk’ også av protestanter, når de sier fram trosbekjennelsen. Men ikke på norsk, der man bruker ordet ‘allmenn’ – et ord som ikke er spesielt tydelig: Slik leser vi i dag i DagenMagazinet:

Kirkens bekjennelse er misvisende
MF-professor Hans Kvalbein mener benevnelsen «allmenn» er misvisende og at det bør erstattes med «en hellig verdensvid» kirke. Preses Olav Skjevesland vil overveie forslaget grundig. …

Ordet «allmenn» er en dårlig oversettelse av det greske «katholikos» som betegner det som er «over alt» og «universelt», og som i latin senere er blitt til «unam, sanctam, catholicam». Dette er brukt i den romersk-katolske kirkes trosbekjennelse (credo). Men å innføre begrepet katolsk i stedenfor allmenn, vil heller ikke fungere i Norge, fordi man her assosierer dette med en bestemt annen kirke, nemlig Den romersk-katolske kirke. Derfor bør revisjonen ta sikte på å vurdere et begrep som «hellig verdensvid kirke» isteden, mener MF-professoren.

Memorare, o piissima Virgo Maria

Katolsk /

Denne fine bønna, om jomfru Marias hjelp, mener noen er skrevet av St. Bernard of Clairvaux:

MEMORARE, O piissima Virgo Maria, non esse auditum a sæculo, quemquam ad tua currentem præsidia, tua implorantem auxilia, tua petentem suffragia, esse derelictum.

Ego tali animatus confidentia, ad te, Virgo Virginum, Mater, curro, ad te venio, coram te gemens peccator assisto. Noli, Mater Verbi, verba mea despicere; sed audi propitia et exaudi. Amen.

Jeg har fått et spørsmål om denne bønna er oversatt til norsk. Jeg vet ikke om en slik oversettelse selv, og ber derfor bloggens lesere om å hjelpe. Les mer om bønna på Wikipedia, og les gjerne denne engelske oversettelsen:
REMEMBER, O most gracious Virgin Mary, that never was it known that anyone who fled to your protection, implored your help, or sought your intercession was left unaided.

Inspired with this confidence, I fly to you, O Virgin of virgins, my Mother; to you do I come; before you I stand, sinful and sorrowful. O Mother of the Word Incarnate, despise not my petitions, but in your mercy hear and answer me. Amen.

OPPDATERING (norsk oversettelse kom etter bare en time):
Kom ihu, nådefulle Jomfru Maria, at det aldri noensinne er hørt at noen som har tatt sin tilflukt til deg
og bedt om din hjelp og forbønn, er blitt forlatt.

Derfor kommer jeg tillitsfullt til deg, Jomfru Maria, Jesu Kristi mor, det evige Ords mor – ringeakt ikke mine ord, hør meg nådig og bønnhør meg. Amen.

Vatikanet krever tydeligere beklagelse fra biskop Williamson

Katolsk /

«Vatikanet mener en unnskyldning ikke er nok, og krever at biskop Richard Williamson offentlig tar avstand fra sine uttalelser om at Holocaust aldri fant sted. Den omstridte biskopen har bedt Vatikanet om tilgivelse for å ha kommet med uttalelsene. Men Vatikanet vil ikke godta unnskyldningen, og krever at den britiske biskopen utvetydig i full offentlighet trekker sine uttalelser tilbake.» Denne NTB-meldinga står i flere norske aviser bl.a. VL.

Zenit.org skriver videre om dette at Jesuit Father Federico Lombardi, director of the Vatican press office, said in a verbal statement today that the apology is lacking. He told journalists that the statement «does not seem to respect the conditions established in the Feb. 4 note from the [Vatican] Secretariat of State, which stated that [Bishop Williamson] must distance himself in an absolute, unequivocal and public way from his positions regarding the Shoah.»

New York Times skriver også om dette:

The Vatican on Friday rejected an apology from a bishop whose denial of the Holocaust caused international uproar between Jews and Catholics, saying it did not meet its demand for a full and public recanting.

.. Vatican sources said this tough stand will likely make it harder for the traditionalist bishop to be fully re-admitted into the Church and lead to greater scrutiny of the society to which he belongs.

NYT legger også til at jødiske grupper er glade for denne siste reaksjonen fra Vatikanet: Jewish groups praised the Vatican for not accepting Williamson’s apology.

«The Vatican clearly understands the critical issue here,» said David A. Harris, executive director of the American Jewish Committee. «Williamson still refuses to acknowledge the Holocaust as a historical fact. Until he explicitly says otherwise, he remains in the camp of the Holocaust deniers. He is not fooling anyone, least of all the Vatican.»

«We commend the Vatican for standing firm and not permitting a person who believes that the Nazi Holocaust is a lie to have any role in the Church,» said Rabbi Marvin Hier, founder and dean of the Simon Wiesenthal Center.

Even before the Vatican rejected Williamson’s statement, Jewish groups branded his apology as shallow and empty. «As he clearly failed to retract his malicious lies, Williamson has again shown that he is a staunch anti-Semite and incorrigible Holocaust denier who doubts the genocide of six million Jewish people,» said Charlotte Knobloch, President of the Central Council of Jews in Germany.

“Holocaust-biskop Williamson ber paven om tilgivelse”

Katolsk /

Slik (som overskrifta) åpner NTB-meldinga om biskop Williamsons unnskyldningsbrev, og vi finner meldinga i dag både i Aftenposten, Vårt Land og DagenMagazinet, med små variasjoner. (Vårt Land har verken med navn på journalist eller NTB-stempelet.)

Man blir ikke så veldig klok av denne meldinga, og den største unøyaktigheten/feilen er at det står at «Williamson ble nylig rehabilitert av pave Benedikt», noe han aldri har blitt. Slik er meldinga:

Biskopen Richard Williamson ber om tilgivelse for uttalelsene sine om at holocaust ikke fant sted.

I et brev til pave Benedikt XVI skriver Williamson at han ber om «tilgivelse framfor Gud» av alle dem som har følt seg støtt av uttalelsene om holocaust.

Den britiske biskopen har hevdet at det ikke fantes gasskamre i nazistenes konsentrasjonsleirer, og at det ikke var flere enn 300.000 jøder som ble drept i leirene.

Williamson ble nylig rehabilitert av pave Benedikt, men Vatikanet har gjort det klart at holocaustfornektelse er utålelig, og har krevd at han trekker tilbake påstandene sine.

Williamson har sagt at han trenger mer tid til å vurdere saken.

Beklagelse fra SSPX-biskop Williamson

Katolsk /

Her er en helt fersk (så vidt jeg forstår) beklagelse fra biskop Williamson, for all skade han har gjort mot Kirken, og mot de som ble pint under «Det tredje riket», pga sin uttalelse om Holocaust. Han har vel ikke tatt avstant fra sine meninger, men han beklager svært tydelig å ha nevnt sine synspunkter. Han bruker uttrykk som; «I regret having made such remarks – my responsibility for much distress caused – to all souls that took honest scandal from what I said before God I apologise.» Her er hele hans uttalelse, som ble sendt til Vatikanets kommisjon Ecclesia Dei – les debatten om dette hos Father Z.

DECLARATION

The Holy Father and my Superior, Bishop Bernard Fellay, have requested that I reconsider the remarks I made on Swedish television four months ago, because their consequences have been so heavy.

Observing these consequences I can truthfully say that I regret having made such remarks, and that if I had known beforehand the full harm and hurt to which they would give rise, especially to the Church, but also to survivors and relatives of victims of injustice under the Third Reich, I would not have made them.

On Swedish television I gave only the opinion (…»I believe»…»I believe»…) of a non-historian, an opinion formed 20 years ago on the basis of evidence then available and rarely expressed in public since. However, the events of recent weeks and the advice of senior members of the Society of St. Pius X have persuaded me of my responsibility for much distress caused. To all souls that took honest scandal from what I said before God I apologise.

As the Holy Father has said, every act of injust violence against one man hurts all mankind.

+Richard Williamson
London 26 February 2009.

Kirken bør finne ut om en vanlig, eller forbedret, samboerkontrakt, kan være til nytte

Generelt, Teologi /

Jeg skrev for noen dager siden følgende om tanker om diskusjoner blant kristne om den nye, kjønnsnøytrale ekteskapsloven: «At man opplever den nye ekteskapsloven som problematisk forstår jeg, men å gå så langt som å påstå at kristne heller bør inngå samboerkontrakter enn å inngå ekteskap etter den (nye) loven, syns jeg er ganske så sært.» I dag har imidlertid Claes Tande skrevet e lang og god kommentar til dette spørsmålet, som jeg velger å gi litt bedre plass og trykke her:

Jeg vil ikke kommentere DagenMagazinets gjengivelse av Flemestads forslag, som jeg forsåvidt heller ikke kjenner i detalj. Jeg tror imidlertid jeg forstår anleggendet, og oppfatter derfor ikke tanken som underlig.

Men jeg vil betrakte dette fra en annen synsvinkel, der det bærende element er i hvilken utstrekning kirken skal imøtekomme dem av sine medlemmer som har samvittighetsproblemer med å inngå et ekteskap som ikke er fritt for statsdefinerte elementer og konstallasjoner som de tar avstand fra. Husk at en borgerlig ekteskapsinngåelse er knyttet til fremføringen av et høytidelig samtykke og til partenes signaturer over deklatoriske og ofte i det minste indirekte definitoriske utsagn.

Jeg nevner noen eksempler, og tar det trinnvis:

* Når borgerlig ekteskap kun kan inngås dersom partene gir etter for en tvang om å relativisere sitt eget ekteskaps uoppløselighet (ved å innrømme sin ektefelles rett til skilsmisse og bekrefte sin egen), avtvinges de en forsikring som – dersom den er ærlig ment – definerer ekteskapet i strid med katolsk lære.

* Hvis kirken nekter å gjennomføre sakramental ektevielse med mindre paret har innhentet borgerlig ekteskapstillatelse, men den borgerlige ekteskapslov forbyr ekteskap mellom jøder og ariere (rettstilstanden i Tyskland etter Nürnberglovene), da bryter kirken med sin egen sakramentslov som sier at alle mennesker har rett til å gidte seg (medmindre etc. etc. – og en raseklausul er ikke blant unntakene).

Det første eksempelet var fra vår tids Norge, den annet fra Tyskland for to generasjoner siden. Kirken har da likevel (etter de nødvendige kirkerettslige tilrettelegginger og beslutningsprosesser) holdt fast ved en rett til å ektevie folk uavhengig av om de på forhånd har innhentet statlig ekteskapstillatelse, evt har giftet seg borgerlig, evt motsetter seg at kirken melder deres ekteskap tuil myndighetene.

Da er vi ved resonnementets annet trinn: …

Kirken bør finne ut om en vanlig, eller forbedret, samboerkontrakt, kan være til nytteLes mer »

Askeonsdag – pave Benedikt i Santa Sabina

Katolsk /

Askeonsdagsseremonien i Roma i går begynte som vanlig med bønn ved kirken Sant’Anselmo all’Aventino. Deretter gikk paven, sammen med de geistilge og folket, i en botsprosesjon til kirken Santa Sabina.

I sin preken la pave Benedikt spesiell vekt på a phrase from the second Letter to the Corinthians: «We implore you on behalf of Christ, be reconciled to God.» (5:20). » Paul,» he commented, «experienced in an extraordinary manner the power of God’s grace, the grace of the Paschal mystery that is the vital force of Lent itself. He presents himself to us as an ‘ambassador’ of the Lord. Who better than him, then, to help us travel in a fruitful way this path of interior conversion?

Following the example of St. Paul, Lent should be marked by a more frequent listening to the word of God, «by more intense prayer, by an austere and penitential style of life, it should be an encouragement to conversion and sincere love for our brothers, especially those who are most poor and in need.» In the Pauline Year, the life of the Apostle of the Gentiles was offered by Benedict XVI as a model of how the Christian should live Lent.

Les mer om dette her.

Skroll til toppen