“Ite missa est” – og nye alternativer

Liturgi /

Jeg ble gjort toppmerksom på en nyhet på katolsk.no om liturgien (som jeg hadde lest tidligere på engelsk, bl.a. HER) Nyheten sier at det diskuteres etter bispesynoden i 2005 om fredshilsenen muligens skal flyttes til starten av offertoriet, eller om den skal beholdes der den er i dag. Og så står det om messens avsluttende hilsen:

Bispesynoden i 2005 foreslo at utsendelsesordene «Ite missa est» kunne få noen flere alternativer som bedre kunne vise misjonsdimensjonen ved eukaristifeiringen. Noen forstår feilaktig «Messen er til ende, gå i fred» som en oppfordring til «å gå ut og slappe av», men dette er ikke meningen – det dreier seg om å overføre messen til hverdagen. Paven gjorde synodefedrenes bønn til sin egen og ba Liturgikongregasjonen om å studere spørsmålet.

Kardinal Arinze forteller til Vatikanradioen at ekspertene foreslo 72 ulike formuleringer, og av disse ble ni utvalgt og forelagt paven. Han approberte til slutt tre formuleringer, som ikke blir obligatoriske. Diakonen eller presten kan velge mellom dem, eller han kan fortsatt si Ite missa est.

De tre nye formuleringene er (norske oversettelser er uoffisielle):

Ite in pace (Gå i fred) (denne formuleringen brukes i den ambrosianske liturgi i Milano)
Ite ad Evangelium Domini nuntiandum (Gå og forkynn Herrens evangelium)
Ite in pace, glorificando vita vestra Dominum (Gå i fred og lovpris Herren gjennom deres liv)

Det er fortsatt uklart for meg når man kan begynne å bruke disse alternative formuleringene ved messens slutt – og om dette er en god nyhet.

Om adventstiden – av den hellige Karl Borromeus

Kirkefedre, Liturgi /

Slik lyder dagens lesning fra kirkefedrene til Matutin:

Om adventstiden

Høytelskede! Se, nå er den tid som feires med så stor høytidelighet, og som den Hellige Ånd kaller den rette tid (jf. 2 Kor 6,2), frelsens, fredens og forsoningens dag. Dette er den tid som profeter og patriarker i gammel tid så brennende lengtet etter og håpet på. På samme måte som den rettferdige Simeon ble fylt av glede da han endelig så den komme, og slik som Kirken alltid høytidelig har feiret den siden, slik må også vi tilbringe denne tiden ved med fromt sinn alltid å lovprise og takke den evige Fader for den barmhjertighet han har vist oss i dette mysterium.

For det var jo ved sin enbårne Sønns komme at han av uendelig kjærlighet til oss syndere sendte ham som skulle fri oss ut fra djevelens tyranni og velde, innby oss til himmelen, føre oss inn i dens innerste saler, vise oss sannheten selv, befeste oss i et rett levnet, så i oss dydenes såkorn, gjøre oss rike ved sin nådes skatt, og til sist gjøre oss til sine barn og arvinger til det evige liv.

Når Kirken hvert år minnes dette mysterium, beveges vi til alltid å komme i hu den store kjærlighet som er blitt vist oss. Likeledes lærer vi at Kristi komme ikke bare gagnet dem som levde på Frelserens egen tid, men at hans kraft fremdeles gis til oss alle dersom vi er villige til, ved den hellige tro og sakramentenes hjelp, å ta imot den nåde han gjorde oss fortjent til, og rette vårt levnet etter den, i lydighet mot ham.

Kirken ber oss stadig begripe at på samme måte som han en gang kom til verden i kjødet, slik er han rede til å komme til oss igjen, hva tid og stund det skulle være, dersom vi ikke legger hindringer i veien, og bo i vår sjel på åndelig vis med hele fylden av sine nådegaver. Derfor er det at Kirken som en omsorgsfull mor, ivrig etter vår frelse, benytter denne tid til å belære oss ved hymner og sanger og andre av den Hellige Ånds ytringer og riter på hvilken måte vi i takknemlighet skal ta imot så stor en velgjerning, og hvordan vi kan berikes av dens frukter. Slik blir vår sjel gjort like rede til å ta imot Herren Kristi komme som om han atter skulle komme til verden. På samme måte lærer fedrene oss i det Gamle Testamente, ved ord og eksempel, hvordan vi skal etterligne dem.

—–

Fra et hyrdebrev av den hellige Karl Borromeus, erkebiskop av Milano. 1538‑1584, utnevnt til erkebiskop av Milano av Pius den 4.1 1559. Acta eccleslæ mediolanensis, t. 2, 916‑917, Lyon, 1683

Om Kristi dobbelte komme – fra kirkefedrene

Kirkefedre, Liturgi /

Her er lesningen fra kirkefedrene som Den katolske Kirke leser på denne første søndag i advent (fra Matutin):

Om Kristi dobbelte komme
Vi forkynner Kristi komme, ikke bare hans ene komme, men også hans annet, og det annet er vakrere enn det første. Det første viste hans tålmodighet, det annet bringer Gudsrikets krone med seg. Alt hva vår Herre Jesus Kristus angår, har for det meste to sider. Hans fødsel er dobbel, én gang av Gud før all tid, én gang av jomfruen ved tidenes ende. To ganger stiger han ned, én gang i det stille, som dugg på nyslått eng (jf. Sal 72,6), en gang i fremtiden synlig for alle. Ved sitt første komme ble han svøpt og lagt i en krybbe; ved sitt annet komme hyller han seg i lyset som i en kappe. Ved sitt første komme utholdt han korset, uten å bry seg om vanæren (jf. Heb 12,2); ved sitt annet komme i herlighet kommer han med englehæren som livvakt.

Derfor oppholder vi oss ikke bare ved hans første komme, men vi venter også hans gjenkomst. For som vi ved hans første komme sa: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», slik skal vi si når han kommer tilbake. For da skal vi sammen med englene møte Herren ansikt til ansikt, tilbe ham og si: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn». …

Om Kristi dobbelte komme – fra kirkefedreneLes mer »

Til deg løfter. jeg min sjel, min Gud; til deg setter jeg min lit, og jeg skal ikke bli til skamme. La ikke mine fiender håne meg. Ingen som trøster seg til deg, går skuffet bort.

Liturgi /

1. søndag i advent har inngangsvers som vi kan lese i overskrifta – det samme som man HER kan høre sunget på latin. Det er nemlig samsvar nå mellom den gamle og den nye messen på mange måter – dog ikke tekstene. Se alle antifoner, bønner og tekster for den tradisjonelle latinske messen HER.

Her er så et utdrag av dagens tekster – Novus ordo år B:
Jesaja 63, 16b-17; 64, 1a.3-7
Du, Herre, er vår far, fra gammel tid er ditt navn vår forløser. … Men du ble harm, og vi syndet. Slik har det alltid vært – kan vi enda bli frelst? Alle ble vi som urene; selv våre rettferdige gjerninger var som skittent tøy. Vi ble alle som vissent løv og ble ført bort av vinden på grunn av vare misgjerninger. Det er ingen som påkaller ditt navn og ingen som tar seg sammen for å holde fast ved deg. For du har skjult ditt ansikt for oss og gitt oss våre synder i vold. Men, Herre, du er da vår far! Vi er leire, og du har formet oss, alle er vi et verk av din hånd.

1 Korinterbrev 1,3-9
… vitnesbyrdet om Kristus ble så fast innplantet hos dere. Så skulle dere heller ikke stå tilbake for noen når det gjelder nådegaver, alt mens dere lever i forventningen om at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg. Og han skal også gjøre dere urokkelige inntil siste stund, så ingen kan anklage dere på vår Herre Jesu Kristi dag. Gud er trofast, og av ham var det dere ble kalt til fellesskap med hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.

Markus 13,33-37
På den tid sa Jesus til disiplene sine: Se opp og vær våkne, for dere vet ikke når tiden er inne! Det blir som med en mann som er dratt ut på en reise: Han har forlatt sitt hus og overlatt alt til sine tjenere, gitt dem hver sitt arbeid å utføre, og gitt dørvokteren befaling om å våke. Så våk da; for dere vet ikke når husbonden kommer – om aftenen eller ved midnatt, ved hanegal eller om morgenen. La ham ikke komme overraskende og finne dere sovende! Og det jeg sier til dere, det sier jeg til alle: Våk!”

Se alle messens bønner og antifoner, og alle messens tekster.

Konferanse om den tradisjonelle latinske messen i Spania

TLM /

NLM-bloggen har rapportert om en konferanse om den gamle messen i Spania. De sier at en av dagene begynte med at pretene leste sine private messer (Jfr. min tilgere post om dette, men her virka det som de brukte hver sitt kapell, se bildet over). Senere på dagen holdt P. Gabriel Diaz et fordreag til prestene som hadde kommet til konferansen om «Pave Benedikt XVI’s bidrag til ars celebrandi.»

Om ettermiddagen var det Missa Cantata (se bildet under) der andre prester deltok i koret (og ikke concelebrerte).

Pave Benedikt: Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke mulig

Økumenikk /

Den italienske filosofen (og ateisten) Marcello Pera har skrevet ei bok som heter «Vi må kalle oss kristne», der pave Benedikt har skrevet et kort forord, som bl.a. inneholder setningen «Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke mulig.»

Dette skriver John Allen om i dag, og slik oversetter han pavens forord til engelsk: «You explain with great clarity that an interreligious dialogue, in the strict sense of the term, is not possible, while you urge intercultural dialogue that develops the cultural consequences of the religious option which lies beneath [a given culture]. While a true dialogue is not possible about this basic option without putting one’s own faith into parentheses, it’s important, in public exchange, to explore the cultural consequences of these religious options. Here, dialogue and mutual correction and enrichment are both possible and necessary.”

Put in sound-bite fashion, the pope’s line boils down to this: interreligious dialogue no, intercultural dialogue yes.

Her er litt mer om det John Allen skriver: …

Pave Benedikt: Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke muligLes mer »

Pave Benedikt fortsetter å snakke om det rette forholdet mellom tro og gjerninger

Katolsk, Teologi /

Sist uke tok pave Benedikt (under sin faste onsdagsaudiens) opp «emnet som var sentrum i kontroversene i reformasjonshundreåret, spørsmålet om rettferdiggjørelse. Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud?» Denna uka fortsetter han på samme tema og gjentar at lovgjerninger ikke kan gjøre oss rettferdige for Gud, men den frelsende tro det her er snakk om er ikke «tanker, meninger eller ideer. Denne troen er fellesskap med Kristus, som Kristus gir oss, og denne troen formes oss i Hans bilde. Eller sagt med andre ord, tro, når den er sann og ekte, blir den kjærlighet – uttrykker den seg gjennom kjærlighet. Tro uten kjærlighet, uten frukt, er ikke sann tro.»

Her er hele pavens tale fra i går (tatt fra Zenit):
In last Wednesday’s catechesis, I spoke of the question of how man is justified before God. Following St. Paul, we have seen that man is not capable of making himself «just» wit h his own actions, but rather that he can truly become «just» before God only because God confers on him his «justice,» uniting him to Christ, his Son. And man obtains this union with Christ through faith.

In this sense, St. Paul tells us: It is not our works, but our faith that makes us «just.» This faith, nevertheless, is not a thought, opinion or idea. This faith is communion with Christ, which the Lord entrusts to us and that because of this, becomes life in conformity with him. Or in other words, faith, if it is true and real, becomes love, charity — is expressed in charity. Faith without charity, without this fruit, would not be true faith. It would be a dead faith.

We have therefore discovered two levels in the last catechesis: that of the insufficiency of our works for achieving salvation, and that of «justification» through faith that produces the fruit of the Spirit. The confusion between these two levels down through the centuries has caused not a few misunderstandings in Christianity.

In this context it is important that St. Paul, in the Letter to the Galatians, puts emphasis on one hand, and in a radical way, on the gratuitousness of justification not by our efforts, and, at the same time, he emphasizes as well the relationship between faith and charity, between faith and works. …

Pave Benedikt fortsetter å snakke om det rette forholdet mellom tro og gjerningerLes mer »

Tro og fornuft  – pave og teolog – en fruktbar spenning

Katolsk /

I siste nummer av St. Olav tidsskrift skriver redaktøren interessant om hvor fruktbart det er å kjempe litt med spørsmål om tro og fornuft. Han tar utgangspunkt i at pave Benedikt fortsatt er en svært dyktig teolog, og han avslutter med en oppfordring til oss alle: «Jeg tror Kirken hadde vært tjent med at biskoper, prester og lekfolk hadde utsatt seg selv for litt mer utfordrende teologisk tenkning. Akkurat på dette punktet berøres en av de mest sentrale evner fornuften har: Den kan forholde seg kritisk til seg selv og utfordre seg selv med nye tanker.»

Jeg tar med hele det korte stykket her:

En av de viktigste ting Benedikt XVI har gjort i løpet av de to årene han har sittet på Peters stol, er å sette forholdet mellom tro og fornuft på dagsordenen. Paven vil vise at katolsk tro og menneskelig fornuft ikke er motsetninger, men utfyller hverandre. Det er ikke noe nytt paven gjør. Helt fra de tidligste tider har kristendommen bekjent seg til fornuftens evner. Martyren Justin la ikke av seg filosofkappen da han ble kristen, og Paulus formaner oss til en «fornuftig gudstjeneste» i sitt teologisk sett dypeste skrift, Romerbrevet (Rom 12, 1).Hos den største latinske kirkefader Augustin møter vi også fornuften som det edleste i mennesket, ja det er den som utgjør vår gudbilledlighet. Den unge Augustin går så langt som å si at kristendommen er den sanne religion fordi den er fornuftig.

Forholdet mellom tro og fornuft ble i middelalderen oppfattet på mange forskjellige måter. Først i senmiddelalderen begynte forholdet å bli spenningsfylt. Man diskutert f.eks. spørsmålet om det finnes to sannheter: en fornuftens sannhet og en troens sannhet. …

Tro og fornuft  – pave og teolog – en fruktbar spenningLes mer »

“Katolsk tilstedeværelse i det offentlige rom” – fra St. Olav tidsskrift

Katolsk /

I siste nummer av St. Olav tidsskrift har Håkon Bleken noen synspunkter under headingen «Alvorlig talt». Her tar jeg med en del av det han skrev:

Man noterer en stadig mer markert katolsk tilstedeværelse i det offentlige rom når det gjelder katolisisme og katolske standpunkter. Til og med Dagbladet har funnet ut at det er grunn til å undersøke fenomenet litt nærmere, selv om avisen nylig hovedsakelig begrenset undersøkelsen til noen av dem som går til 11-messen i St. Dominikus. Det er bra, og et skritt i riktig retning. Selv om media her til lands fortsatt er nokså full av fordommer og uvitenhet og er rimelig anti-katolsk i en del sammenhenger (spesielt Dagbladet), er det også en nyfiken interesse for hva Kirken står for. Særlig er det positivt når katolisismen ikke lenger oppfattes som noe kuriøst eller alldeles middelaldersk fjernt. En viss type aggresjon mot katolikkene er i så måte et godt tegn. Det betyr bare at vi oppfattes som en reell faktor i samfunnslivet, kanskje av noen som en trussel?

Men vi må kjenne vår besøkelsestid. Det er viktig et vi alle medvirker til å gjøre Kirkens mangfold kjent. Det ville være tragisk om nordmenn flest forbinder vår Kirke bare med hardnakket motstand mot abort, …

“Katolsk tilstedeværelse i det offentlige rom” – fra St. Olav tidsskriftLes mer »

Mange prester leser messen samtidig

Liturgi, TLM /

Vi har diskutert dette på denne bloggen tidligere (om det er passende at mange prester leser messen mer eller mindre samtidig i samme kirke, eller om de heller bør concelebrere), men jeg syns dette bildet var så interessant at jeg ville trykke det.

Personlig syns jeg nok det er litt underlig at de står så tett sammen (akkurat det er vel en vanesak), men jeg syns i prinsippet det er fint at prestene leser hver sin daglige messe – om det da ikke en spesiell anledning som gjør at det er mer naturlig å feire messen sammen.

Father Z. har sammen med bildet en betraktning om hvor nyttig han syns concelebrasjon er (It should be safe, legal and rare!), og mange personer har som vanlig kommentert det han har skrevet.

“Økumenikk er ikke et valg, men en hellig forpliktelse”

Økumenikk /

I siste nummer av St. Olav tidsskrift, som jeg fikk i posten i går, står det et grundig intervju med kardinal Walter Kasper, som nylig besøkte Oslo. Intervjuet er skrevet av Sr Else‑Britt Nilsen, OP, og jeg tar med de mest aktuelle delene av det her. (Legg merke til at kardinalen et stykke ute i intervjuet sier om samtalene med lutheranerne: «Vi har også løst problemene knyttet til messens offeraspekt.» Jeg har rykter om dette tidligere, men så langt vet jeg ikke konkret hva man nå er blitt enige om.)

– Femti år er gått siden økumenikk ble et offisielt og meget viktig anliggende i vår kirke. Gjelder det fortsatt, eller har de rett som snakker om en «økumenisk vinter»?

Jeg vil begynne med en observasjon som jeg ,tror er vesentlig. Det vi kaller økumenikk har sin grunnlag i det testament som Jesus ga oss kvelden før sin død: «Ut unum sint» – «Må de alle være ett». (Joh. 17.21) Det annet Vatikankonsil definerte arbeidet for kristen enhet som et av dets viktigste mål og som et kall fra Den hellige ånd. Pave Johannes Paul lI erklærte at økumenikk er en prosess man ikke kan snu, og pave Benedikt XVl tok det som en av sine fremste oppgaver allerede fra første dag av sitt pontifikat å påse at man ikke lot noe være ugjort for å gjenopprette fullstendig og synlig enhet blant alle Kristi etterfølgere. Økumenikk er ikke et valg, men en hellig forpliktelse. Den er grunnlagt på sannhet og kjærlighet: disse to er intimt forbundet, og kan ikke erstatte hverandre. Fremfor alt må man respektere en dialog i sannhet.

Gjenopprettelsen av det kristne brorskap er det viktigste og mest tilfredsstillende resultat av økumenikken de siste tiårene. Dokumenter og overenskomster er viktige, men det faktum at vi har gjenoppdaget at vi er brødre og søstre i Kristus, at vi har lært å sette pris på hverandre, er det viktigste man har oppnådd de siste årene. Det som forener oss er større enn det som atskiller oss. En slik forandring var nærmest utenkelig bare for femti år siden. Om den første begeistringen er blitt erstattet av en mer edruelig holdning, viser det at økumenikken er blitt mer moden, mer voksen. Nå er økumenikken blitt en daglig realitet, noe som blir oppfattet som normalt i kirkens liv. Vi må erkjenne med takknemlighet at denne utviklingen skyldes Ånden som leder Kirken. …

“Økumenikk er ikke et valg, men en hellig forpliktelse”Les mer »

Den evige dom – Pave Benedikt talte om den i går

Katolsk /

Før pave Benedikt ba Angelus-bønna sammen med de troende på Petersplassen i går, tok han opp evangelieteksten fra Matteus 25 om dommens dag. Denne teksten, om sauene som skilles fra geitene, er så kjent at den har forma hele vår sivilisasjon, og uten en slik uselvisk oppførsel som Herren her belønner, kan menneskelig sivilisasjon ikke klare seg – sa paven. Her er en engelsk oversettelse av det han sa:

Dear Brothers and Sisters!

Today we celebrate, the last Sunday of the liturgical year, the Solemnity of Our Lord Jesus Christ the King. We know that in the Gospels Jesus rejected the title of king when it was understood in a political sense, along the lines of “the rulers of nations” (cf. Matthew 20:24). Instead, during his passion, before Pilate he claimed a different sort of kingship. Pilate asked Jesus plainly, “Are you a king?” Jesus answered, “You have said it; I am a king” (John 18:37). A little before this, however , he had declared, “My kingdom is not of this world” (John 18:36).

The kingship of Christ is, indeed, the revelation and the implementation of the kingship of God the Father, who governs all things with love and with justice. The Father entrusted the Son with the mission of giving men eternal life, loving them to the point of the supreme sacrifice, and at the same time he has given him the power to judge them, from the moment that he was made Son of Man, like us in all things (cf. John 5:21-22, 26-27).

Today’s Gospel insists precisely on this universal kingship of Christ the judge, with the impressive parable of the final judgment, …

Den evige dom – Pave Benedikt talte om den i gårLes mer »

Liturgisk kalender for 2009 er klar

Liturgi /

Det er tradisjon (for meg i alle fall) at den liturgiske kalenderen på katolsk.no for neste kalenderår blir klar et stykke ut i november. Det er det samme hvert år fordi BROEN har deadline for årets siste nummer da, og de trykker alltid denne kalenderen over fire hele sider i dette nummeret. Jeg har lest korrektur på denne kalenderen nå i nesten 10 år (og håper at det ikke er mange feil igjen i år). I mange år var det Claes Tande som som skrev kalenderen, men når har webmaster for katolsk.no, Mats Tande, laget et eget program som automatisk genererer kaldendere for alle år (SE HER).

Jeg må innrømme at jeg bruker denne kalenderen svært ofte (det er jo litt tungvint med bøker), og nå ligger også dagens lesninger øverst på åpningssida til katolsk.no; trykk på disse tekstene, så er du inne i kalenderen. Her er kalenderen for år 2009.

Ode til Sta. Cecilias dag – nydelig musikk

Generelt, Katolsk /

Minnedagen for den hellige Cecilia, 22. november (det er vel en dato mange katolikker husker), ble vel i år dessvere forbigått i stillhet mange steder – lørdag kveld feira vi jo allerede søndagsmessen. For å kompensere litt viser jeg her et utdrag av Handels Ode to St. Cecilia. Koret synger «From Harmony,» inkludert «What Art Can Teach», der det synges:

But oh! what art can teach, What human voice can reach the sacred organ’s praise? Notes inspiring holy love, notes that wing their heavenly ways to mend the choirs above.

Kristi kongefest – messens tekster og bønner

Liturgi /

Herrevelde og rikdom, visdom og styrke, ære, hyllest og lovprisning tilkommer med rette det ofrede lam. Ham være æren og makten i all evighet. Slik lyder inngangsverset i dagens messe og dagens kirkebønn slik: Allmektige, evige Gud, du har villet sammenfatte alle ting i din elskede Sønn, som er verdens Konge. Sett i din nåde hele skapningen fri fra trelldom, så den kan tjene din Majestet og uten opphør prise deg. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med Deg i Den hellige Ånds enhet, Gud, fra eveighet til evighet. Amen.

Og slik er hovedinnholdet i dagens tekster:
Esekiel 34
Så sier Herren Gud: Jeg vil selv lete etter mine får og se til dem. Likesom en hyrde er hos sin hjord og tar seg av fårene den dag de blir spredt, slik vil jeg ta meg av mine får og berge dem hjem fra alle de steder de kom til da de ble spredt den mørke og skytunge dagen. Selv vil jeg gjete mine får og få dem til å roe seg, lyder ordet fra Herren Gud. De bortkomne vil jeg lete opp, og de bortdrevne vil jeg samle, de skadede vil jeg forbinde, og de syke vil jeg lege. Men de fete og friske vil jeg gjete på rett vis. Dere som hører til min hjord, sier Herren Gud, nå vil jeg skifte rett mellom mine får og mellom værer og bukker.

1 Korinterbrev 15
Kristus er oppstanden fra de døde, som livets førstegrøde blant dem. For som døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. På samme måte som alle dør med Adam, slik får også alle livet tilbake gjennom Kristus men hver og en i sin orden: Førstegrøden er Kristus, så, ved hans komme, følger de som hører Kristus til. Da står vi ved fullendelsen, når han overlater sin kongemakt til Gud, til Faderen, etter å ha tilintetgjort alle fiendtlige ’krefter’, hver ’makt’ og hver ’myndighet’. For selv skal han herske som konge inntil han har ’lagt alle sine fiender for sine føtter’. Og som sin siste fiende vil han tilintetgjøre døden selv. Så, når alt er ham underlagt, da skal også Sønnen selv underkaste seg ham som har underlagt ham alt, slik at Gud blir alt i alle.

Matteus 25, fra v 31
”Når Menneskesønnen kommer i guddomsglans, omgitt av alle sine engler, da skal han ta plass på den trone hvor Guds herlighet stråler; da skal alle folkeslag samles om ham, og han skal skille dem ut fra hverandre, som en gjeter skiller sauer fra geiter. Sauene skal han stille til høyre for seg, og geitene til venstre. Da skal Kongen si til dem på sin høyre side: ”Kom, dere som min Far har velsignet, og ta i eie det rike som er gjort rede for dere fra verdens grunnvoll ble lagt! For jeg var sulten, og dere gav meg mat, jeg var tørst, og dere gav meg å drikke, jeg var hjemløs, og dere tok dere av meg, jeg var naken, og dere gav meg klær, jeg var syk, og dere kom for å se til meg, jeg var i fengsel, og dere kom og besøkte meg.” …

Les alle dagens TEKSTER og BØNNER.

“Kristi Kongefest” som et motstykke til samtidig sekularisme og som en protest mot statenes allmakt

Katolsk, Liturgi /

Festen Den katolske Kirke feirer denne søndagen, Kristi Kongefest, ble feira første gang i 1925, etter oppfordring fra mange; kardinaler, biskoper, prester og legfolk. Og den ble innført som en ny markering i Kirken pga den tids alvorlige sekularisering. Det skulle man trenge enda mer i dag, skulle man tro (og en debatt her på bloggen har fokusert på akkurat det) – men så har dagen dessverre endra karakter en hel del ved liturgirevisjonen i 1969. Nå er det blitt en del mindre tydelig at Kristus skal være konge i hele vårt liv, både det som har med Kirken og det som har med samfunnet å gjøre.

Her er et utdrag at den grundige beskrivelsen av dagen på katolsk.no:

En kampanje for å innføre feiring av en Kristi Kongefest begynte på 1880-tallet, ledet av mennesker som motsatte seg den gradvise sekulariseringen av statene på 1800-tallet. … Kristi Konge-tanken ble holdt frem som et supplement til Jesu Hjerte-fromheten. .. Pave Pius XI (1922-39) ble overrakt et forslag om å etablere en slik fest fra 69 kardinaler i anledning av Den eukaristiske kongress i Roma i 1922. Denne anmodningen ble gjentatt året etter med enda flere underskrifter.

Det hellige år 1925 ble feiret med stor suksess. Et rekordantall pilegrimer kom til Roma og synliggjorde Guds rike av alle nasjoner. Som slutt på jubelåret og til minne om 1600-årsjubileet for konsilet i Nikea i 325, innførte pave Pius XI i encyklikaen Quas primas av 11. desember 1925 Kristi Kongefest som et motstykke til samtidig sekularisme og som en protest mot statenes allmakt. Han så fremveksten av ateistisk kommunisme og sekularisme som et direkte resultat av menneskene vendte seg bort fra Kristi herredømme og menneskenes fornektelse av autoriteten til Kristi Kirke. Resultatet var «uorden» eller en bevegelse bort fra den guddommelige orden. I Kristi Kongefest ville pave Pius XI i takknemlig erindring holde frem ideen om folkenes fellesskap, og det med Første verdenskrigs ødeleggelser fortsatt friskt i minnet. …

Ved liturgireformen i 1969 ble (festen flyttet til siste søndag i kirkeåret og det ble) foreskrevet nye tekster for messen. Forskjellen fra 1925 er stor. Den gangen ble underordning under autoriteter understreket, og underforstått lå viljen til å gjenetablere «kristendømmet», et samfunn styrt av religionen i alle aspekter. Dette har helt forsvunnet i 1970, hvor vektlegging ligger mer på frihet enn på lydighet, og en frihet som inkluderer friheten til å erkjenne Kristus.

Kristi Kongefest er den yngste av idéfestene til Kristi ære i kalenderen. Den blir ofte erklært som overflødig, fordi Epifani og Kristi Himmelfart, og ikke minst påsken selv, er preget av Kristi kongelige herlighet. Men for pave Pius XI handlet det ikke så mye om Kristi frelseshistoriske kongedømme, men mer om den sosiale og statspolitiske verdi av Kristi Konge-ideen: Folkene kan ikke finne fred i seg selv og mellom hverandre hvis de ikke også underordner seg Kristus.

Katolsk misjonering, katekese og apologetikk

Katolsk /

I et tidligere innlegg på denne bloggen har det kommet en hel del kommentarer om hvordan Kirken skal klare å være tydelig mht etiske normer og troslære – med utgangspunkt i spørsmål om katolikker og det amerikanske presidentvalget. Men det virker som noen av kommentatorene har vært litt overivrige, eller overkritiske, eller i alle fall upresise.

Det er nemlig ikke slik at katekesen i vårt bispedømme er for dårlig – på papiret i alle fall. På slutten av 90-tallet (ca 96-99) ble det gjennomført en grundig gjennomgang av katekesen, ledet av biskop Schwenzer. Det ble laget retningslinjer om hvordan den skulle gjennomføres, og laget pensum på alle årstrinn. Denne planen erstattet en plan fra 70-tallet som var mye «løsere i fisken». De som er temmelig voksne er blitt opplært etter den gamle planen, men det er nå nesten 10 år siden denne ble erstattet. LES disse retningslinjene for katekesen i sin helhet.

Også når det gjelder evangelisering kan vi føre den «nye trenden», som i alle fall er en god (om forsiktig) begynnelse, tilbake til biskop Schwenzer, han holdt et foredrag om evangelisering på pastoralmøtet (LES DET HER) som gjorde at arbeidet med de evangeliseringsukene virkelig kom i gang. Han hadde faktisk også prøvd på dette tidligere, men fikk da for liten støtte av presteskapet og andre.

Når det gjelder det siste punktet som er nevnt, apologetikk/ trosforsvar, så er jeg enig i at lite har skjedd her.

Her tar jeg med noen sitater fra kommentarene til det tidligere innlegget: …

Katolsk misjonering, katekese og apologetikkLes mer »

Lutheranere glad for pavens kommentarer om rettferdiggjørelse og om Luther

Katolsk /

Zenit melder i dag at lutherske kirkeledere i Roma er glad for pave Benedikts uttalelser om rettferdiggjørelsen og om Martin Luther – under audiensen onsdag:

The dean of the Lutheran Church of Italy, Holger Milkau, said that «it’s always a pleasure to hear the Pope speak of Luther, above all if he considers arguments they share.» The Holy Father said Wednesday that Luther’s expression «by faith alone» is true «if faith is not opposed to charity, to love. Faith is to look at Christ, to entrust oneself to Christ, to be united to Christ, to be conformed to Christ, to his life. And the form, the life of Christ, is love; hence, to believe is to be conformed to Christ and to enter into his love.»

Lutherenere og katolikker skrev 31/10-99 under en felleserklæring om rettferdiggjørelsen, som bl.a. sier (pkt. 5): «Nettopp dette er formålet med denne felleserklæringen. Den vil vise at dialogen nå har gjort det mulig for de underskrivende lutherske kirker og Den romersk-katolske kirke å hevde en felles forståelse av vår rettferdiggjørelse ved Guds nåde i troen på Jesus Kristus. Den inneholder ikke alt som den enkelte kirke lærer om rettferdiggjørelsen, men uttrykker en samstemmighet i lærens grunnleggende sannheter, og viser at de ulikhetene som fortsatt eksisterer ikke lenger gir grunnlag for gjensidige fordømmelser.»

OPPDATERING:
Vårt Land skriver om dette fredag kveld delvis presis om dette: «Troen alene», sa Martin Luther. Dagens pave er langt på vei enig. Men deres ingress var upresis: Paven og Martin Luther har hatt et vanskelig forhold, men nå er det nye tider i Roma. Benedikt XVI sier at Luthers lære om menneskets rettferdiggjørlse var korrekt. Og overskrifta ganske på jordet: Paven: – Luther hadde rett

Under har jeg tatt med noe av det viktigste pave Benedikt virkelig sa om rettferdiggjørelse og Martin Luther i forgårs: …

Lutheranere glad for pavens kommentarer om rettferdiggjørelse og om LutherLes mer »

Skroll til toppen