Ave verum corpus – William Byrd
Gratulerer med 50 års-jubileet, Hans!
Hans Bj – som har skrevet noen kommentarer til denne bloggen – markerer i dag 50 års-jubileum for sin opptagelse i Den katolske Kirkes fulle fellesskap – 25. oktober 1958. Gratulerer med dagen!
Det er underlig at noen så tidlig (som tenåringer) finner ut at de må bli katolikker (p. Frode Eikenes er et annet eksempel på dette), mens jeg var 39 før jeg konverterte – og noen kommer aldri så langt.
Økumenikk, konvertitter, felleskommunion o.a.
Til et innlegg som ble skrevet for en ukes tid siden er det blitt en del kommentarer; om at noen konvertitter kanskje skulle være for ivrige, om i hvilken grad man bør være nøye med kommunionen eller gi den til dele ut til protestanter eller nesten til «hvem som helst».
Til slutt er det blitt nevnt at Den Nordisk Katolske Kirke er både en «ekte» katolske kirke, samtidig som den er protestantisk – og her kan også protestanter motta kommunion etter avtale med presten. Hvis det som her sies om NKK er korrekt, så beklager jeg en slik forståesel og en slik praksis.
Les så hva leserne har skrevet:
Ytringene til NN er nok typisk for over-ivrige konvertitter. Og hans ytringer er lite typiske holdninger for vanlige katolikker – både på vår hjemlige arena og i utlandet. Heldigvis – får man si.
Jeg har også vært til stede i messer der presten går rundt og deler ut kommunionen til samtlige tilstedeværende! Så skikkene er så forskjellige i den store katolske familien. I Norge blir man lett “mer katolsk enn paven”!
… Til prestens unnskyldning så må det sies at kirkerommet var overfylt. Menigheten satt/stod over alt – også bak alteret ! – Så det var nesten umulig å bevege seg for flere enn en person. … Men jeg føler meg ofte mer hjemme blandt “ekte” katolikker – enn blandt konvertitter. Konvertitter har ofte en hang til hele tiden å skulle bevise sin lojalitet. Da kan en bli “mer katolsk enn paven”(for å benytte et folkelig uttrykk).
… Når jeg tillot meg å nevne dette – så er det først og fremst at denne form for messe – er en grell kontrast til mye av det som diskuteres på denne loggen. Samtidig så har jeg aldri – i sterkere grad følt Kristi nærvær (tilstedeværelse) under kommunionen enn ved bla. nevnte messe – i all dens enkelthet. Det behøver ikke alltid være så pompøst, og er det heldigvis heller ikke.
… Med “ekte” katolikk – mener du da en person med katolske foreldre og døpt i Kirken i spebarnsalder, altså en “født” katolikk? Jeg skriver “født” katolikk siden det å være katolikk, eller tilhøre en religion overhode, ikke er en genetisk eller medfødt ting, men en tros og opplæringssak. Takk Gud for ivrige konvertitter (som korrekt benevnt nå er katolikker)! I min menighet har jeg gjenom mange år lagt merke til at de ferske katolikkene som også er ivrige, er de som forblir i Kirken, som regel like ivrige etter flere år. Og så har vi noen ulykkelige som ble opplært av sin åndelige veileder til “å ta det med ro” og ikke utvikle “konvertittsyke”, dvs. være ivrige, og de ser vi som regel bare den dagen de konverterer.
Vi har kommet i den lykkelige situasjonen i dag at vi har katolikker, ferske som gamle, SOM PRØVER Å VÆRE LIKE KATOLSKE SOM PAVEN – for å vri på uttrykket ditt.
… Jeg syns det er veldig fint i Den Nordisk Katolske Kirke. For der får man en “ekte” nattverd samtidig som man kan være protestant. Om man tror på og forstår hva den “katolsk ortodokse” nattverden er, og ikke har gjort noen alvorlige synder så kan man også få nattverd om man har blitt enige med presten om det.
Internett er viktigere enn kirkebygninger for mange som søker kristen tro
DagenMagazinet hadde i går en artikkel som de ga overskrifta: «Velger internett fremfor kirken» . Der skriver de bl.a.:
Den danske medieforskeren Stig Hjervand har nylig gitt ut boken En verden av medier. I boken går det fram at 11,5 prosent av danskene har møtt religionen på nettet i løpet av de siste månedene. 10,5 prosent har møtt religionen i kirken. Tall fra Sverige viser det samme.
Daglig leder i medie- og kommunikasjonsselskapet Kommunion, Anders Torvill Bjorvand, tror at tendensen også gjelder Norge. …
Bjorvand ser tallene i sammenheng med at folk i stadig større grad kobler livets ulike faser og arenaer med internett, som for eksempel det å finne ektefelle. Samtidig synes han at det finnes få norske sider som er opptatt av dem som søker den kristne troen.
– Nettet avspeiler menighetene, som er lite misjonerende og evangeliserende, mener han.
Mye søking. En av dem i Norge som jobber aktivt med forkynnelse på internett, er webpastor Asbjørn Kvalbein. Han synes tallene fra Danmark og Sverige er interessante, og har selv registrert at besøkstallene på hans egen side har økt jevnt siden oppstarten. I august hadde Kvalbeins webpastorside hos Norea rundt 3.500 daglige besøk, fra hele Norden.
– Det er mye søking der ute, i dobbelt forstand. Noen havner kanskje innpå kristne sider tilfeldig, etter å ha søkt på diverse stikkord.
Les tidsskriftet: SACRED MUSIC
Et svært interessant liturgisk tidsskrift og en ny og flott måte å distribuere det på (tips fra NLM-bloggen).
Sommernummeret av Sacred Music fins litt lenger ned på denne sida, og de trykker bl.a. en artikkel om 100 års-jubileet for Garduale Romanum:
The history of the Graduale Romanum of 1908 is, as we all know, a history full of contrasts, contradictions, achievements, errors, and confusion. It is a history of emotionally overheated polemic and personal tension, and it was fought out with great fervor and led to downright splits and divisions. One must even acknowledge that such splits and rifts are even found within one and the same person. Goethe’s saying about two souls within one breast truly applies to many protagonists of the chant restoration. These are tensions which are already hinted at in the prehistory of the 1908 Graduale Romanum, and then reached their high point in the first decade of the twentieth century in connection with the immediate preparation of the Vatican edition. Indeed, in some form or other these tensions accompany the entire era of implementation of the Vatican edition and the Graduale Romanum, right up to the present day. Who can be surprised, then, that with such a conflict-laden history, the books of the Vatican edition, and especially the Graduale Romanum, cannot be other than ambivalent.
In view of the facts merely hinted at here, facts which we all know, one can pose the question of whether it makes sense to celebrate the birth of a child born with such pain and injury and who even today, one hundred years later, has not entirely recovered from such a traumatic birth.
And yet, we all have good reason to commemorate the achievement of the publication of the Graduale Romanum one hundred years ago and to celebrate its birthday worthily. For precisely here it holds true: against the background of dark shadows the light shines all the more brightly. And in fact the history of the Graduale Romanum displays from its beginning onward many illustrious moments which are at work right up to the present and repeatedly have set free powers of new creative breakthroughs and initiatives—and this precisely on the basis of what was definitively achieved by the Vatican edition.
Les mer på side 8 i tidsskriftet under: …
Nytt tema/utseende på bloggen – pga. Internet Explorer
Jeg har lagt bort mitt tidligere blog-utseende pga Internet Explorer – en nettleser som jeg selv faktisk ikke har brukt aktivt på minst seks år. Jeg hadde testa det nye utseendet på IE i juni, da jeg begynte å bruke det, men tydeligvis ikke grundig nok – jeg hadde litt problemer med å få høyremargen til å komme opp i IE, men etter hvert gikk det. Da jeg testa dette på nytt i går kveld, så jeg at høyremargen kom opp på hovedsiden, men ikke når man valgte en enkeltside. Og siden litt over halvparten av leserne (tror jeg) bruker IE, syntes jeg ikke det var akseptabelt at høyremargen forsvant, og har derfor funnet et nytt tema.
Med dette temaet – Aqueous lite av Simon Andrews – virker høyremargen helt fint i alle nettlesere (så vidt jeg vet). I IE kommer kommentarfeltet for langt ned hvis man vil skrive kommentarer, men så langt kan jeg ikke finne andre problemer. (Jeg må bytte ut noen få engelske uttrykk med norske, men det er ikke vanskelig, det tar bare litt tid.
Jeg er takknemlig for tekniske tilbakemeldinger fra leserne; hvordan ser sidene ut, er det noen problemer etc.?
PS: Jeg er ikke fått mildere holdninger til Internet Explorer etter dette bryderiet.
Innlegg nr 1500 – og litt statistikk
Jeg pleier å markere jubileene her på bloggen (som jeg gjorde da jeg skreiv mitt innlegg nr. 1000), men denne gangen er jeg dessverre litt seint ute med å markere innlegg nr. 1500. Post nr. 1500 var (ganske passende) informasjon om messens tekster og bønner sist søndag, og inngangsverset var overskrift: «Jeg er folkets frelse, sier Herren. Jeg vil bønnhøre dem når de kaller på meg i trengsel, og jeg skal være deres Herre til evig tid.»
Oppslagene om katolikker i Dagbladet og det jeg skrev om dette på bloggen, ga meg en del ekstra trafikk, og 1. oktober fikk jeg 721 treff – som er rekord så langt. Men også senere i oktober har trafikken vært god, med 400-500 treff de fleste dagene. Siden jeg installerte en wordpress-teller i juni 2007 har jeg totalt hatt 158.000 treff.
Statistikken under viser antall treff i september og oktober – den siste dagen viser bare fram til kl 14.
Bildet under viser hvilke sider som har fått mest treff 21/10. De fem øverste er helt nye sider, mens de neste er til dels svært gamle – som folk har truffet etter søk i Google o.l.
Under ser man hvor folk kommer fra, fra sider som har lenker til min blog.
Det siste bildet viser hva folk har søkt etter (21/10) på søkemotorer for å komme til mine side.
Ny bok: KOM OG VÆR MITT LYS – helgenen fra Calcuttas private brev
Denne boka, som i Norge gis ut av Luther forlag i disse dager, heter opprinnelig «Come Be My Light», og kom ut i 2007, 10 år etter at Mor Teresa døde. Denne bemerkelsesverdige og verdensberømte nonnen mottok et «kall i kallet» til å tjene de fattigste av de fattige i Calcuttas slum. I denne oppsiktsvekkende biografien kan vi lese Mor Teresas private brev til sine åndelige veiledere, samlet i forbindelse med hennes helligkåringsprosess. Brevene avslører hittil ukjente dybder ved hennes åndelige liv og den paradoksale og uventede prisen hun måtte betale for sitt kall – at hun selv skulle leve i «fryktelig mørke». Dette var sider som var skjult for selv hennes aller nærmeste medarbeidere.
«Mørket er slik at jeg virkelig ikke kan se – verken med min sjel eller med fornuften – Guds rom i min sjel er tomt – det er ingen Gud i meg – Noen ganger hører jeg kun mitt eget hjerte rope `Min Gud’ og intet annet – jeg kan ikke forklare torturen og smerten -»
Dette meldte katolsk.no i går – og selv skrev jeg om dette ‘mørket’ i august 2007:
I forbindelse med (litt før) at Teresa av Calcutta ble saligkåret i 2003, kom det fram opplysninger om hennes åndelige mørke. Så når vi de siste par ukene har hørt mer om dette temaet, får vi bare mer oppøysninger om det vi allerede visste. Men ikke alle har visst det, og bl.a. Dagbladet hadde et noe sensasjonelt oppslag om det for noe få dager siden – spesielt overskrifta: Mor Teresa mistet Gud. Men Dagbladet har nå i sitt magasin skrevet en mye bedre artikkel om saken, der de bl.a. skriver:
“I dette ligger Teresas storhet: På tross av at hun ikke hadde en følelig trøst i forbindelse med sitt gudsforhold, levde hun som Gud ønsket det av henne. Hun satte seg selv til side.”
Også i f.eks. Time Magazine ble det skrevet om denne boka, da den kom ut på engelsk i august i fjor:
On Dec. 11, 1979, Mother Teresa, the «Saint of the Gutters,» went to Oslo. Dressed in her signature blue-bordered sari and shod in sandals despite below-zero temperatures, the former Agnes Bojaxhiu received that ultimate worldly accolade, the Nobel Peace Prize. In her acceptance lecture, Teresa, whose Missionaries of Charity had grown from a one-woman folly in Calcutta in 1948 into a global beacon of self-abnegating care, delivered the kind of message the world had come to expect from her. «It is not enough for us to say, ‘I love God, but I do not love my neighbor,'» she said, since in dying on the Cross, God had «[made] himself the hungry one — the naked one — the homeless one.» Jesus’ hunger, she said, is what «you and I must find» and alleviate. She condemned abortion and bemoaned youthful drug addiction in the West. Finally, she suggested that the upcoming Christmas holiday should remind the world «that radiating joy is real» because Christ is everywhere — «Christ in our hearts, Christ in the poor we meet, Christ in the smile we give and in the smile that we receive.»
Yet less than three months earlier, in a letter to a spiritual confidant, the Rev. Michael van der Peet, that is only now being made public, she wrote with weary familiarity of a different Christ, an absent one. «Jesus has a very special love for you,» she assured Van der Peet. «[But] as for me, the silence and the emptiness is so great, that I look and do not see, — Listen and do not hear — the tongue moves [in prayer] but does not speak … I want you to pray for me — that I let Him have [a] free hand.»
Organisk utvikling og lydighet overfor kirkelige myndigheter viktige temaer i oppgave om den liturgiske bevegelsen
Ole Martin Stamnestrø fokuserer i sin avhandling (som jeg har nevnt tidligere, HER, HER og HER) på to temaer i den liturgiske bevegelsen; på den organisk utviklinga av liturgien og lydighet overfor kirkelige myndigheter mht til liturgiske forandringer. Han mener å finne et skille rundt 1930 når det gjelder lydigheten og på 60-tallet når det gjelder organisk utvikling (og begrepet organisk utvikling er også vanskelig å få definert klart) – om jeg har forstått ham rett. I oppgavens konklusjon skriver Stamnestrø bl.a.:
This thesis has traced the history of the Liturgical Movement within the Roman Catholic Church from its French nineteenth-century origins to the eve of the appearance of the 1969/1970 Novus Ordo Missae. Attention has been principally directed to an examination of the interplay of the two principles of organic development and obedience to legitimate ecclesiastical authority. The importance of these two principles for liturgical reform within the system of Roman Catholicism has been demonstrated, but it remains to determine their precise relationship and to explore what conclusions should be drawn from this.
ORGANIC DEVELOPMENT
The most thorough modern study of the Liturgical Movement in English, Alcuin Reid’s The Organic Development of the Liturgy, evaluates the history of the Liturgical Movement up to the year 1962 in the light of the principle of organic development. Whilst, as has been noted, this principle is formulated clearly in Sacrosanctum Concilium, it is nevertheless Reid’s achievement to draw attention to the importance of this principle. Organic development, according to Reid, is “the one fundamental principle of liturgical reform in which all Catholic reform finds its legitimacy.” This thesis takes as its starting point Reid’s scholarship in establishing this as a fundamental principle for liturgical reform. However, this thesis differs from Reid when he concludes that this principle holds supreme authority in the realm of liturgical reform, even to the detriment of the principle of obedience to legitimate ecclesiastical authority. True, Reid is not blind to the importance of authority within the Roman Catholic Church:
The principle of authority in the development of the Liturgy has been seen to be crucial, particularly given the increase of centralism and of ultramontane obedience in the Catholic Church. Yet, it is clear that authority cannot stand alone as a principle of liturgical reform. …
Svært høytidelig høymesse (TLM) lagt ut på internett
14. september i år ble det feiret en svært høytidelig messe hos EWTN, i Alabama i USA – på festen for Opphøyelsen av det hellige kors og ettårsdagen for iverksettelsen av pave Bendikts motu proprio ‘Summorum pontificum’. Denne messen er nå lagt ut på internett og kan sees her. Personlig syns jeg nok messen var litt for omstendelig (på enkelte punkter) og tok litt lenger tid enn nødvendig/ønskelig (1 t 45 min), men det var en flott messe.
Bildet over viser presten, diakonen og subdiakonen når de er kommet inn i koret.
Neste bilde er fra stenkingen med vievann.
Presten tar av seg korkåpen og får hjelp til å ta på seg messehakel.
Prestskapet ved slutten av syndsbekjennelsen.
FLERE BILDER FØLGER. …
Svært høytidelig høymesse (TLM) lagt ut på internettLes mer »
Nå blir det flere utmeldelser fra Statskirken
Jeg må innrømme at jeg ble litt overraska da nyheten kom om at Norsk Luthersk Misjonssamband nå vil opprette et eget (evangelisk lutherske) kirkesamfunn for å gi personer som melder seg ut av Den norske kirke en mulighet til kirketilhørighet. Sambandet og Vestlandske Indremisjon har vært de to gruppene som i 100 år har hevda at de nok er medlemmer av Den norske kirke, men likevel helt uavhengige av den – samtidig som de alltid har avvist tanken om å opprette sitt eget kirkesamfunn.
Nå har de alstå endelig snudd på dette siste punktet; det ser ut til at homofilispørsmålet har vært den berømte ‘dråpen’. Slik leser vi i DagenMagazinet:
Norsk Luthersk Misjonssamband ønsker å opprette et eget trossamfunn, og ønsker utmeldere som er uenige med statskirkens aksept av homofile prester.
Rådsmøtet i Misjonssambandet har med stort flertall vedtatt å opprette et eget trossamfunn, på tross av anbefalingen fra sitt eget hovedstyre. …
– Det er såpass mange som opplever situasjonen i Den norske kirke som vanskelig. Vi definerer oss som en misjonsorganisasjon og vekkelsesbevegelse på evangelisk-luthersk grunn. Fjorårets vedtak toner ned Den norske kirke, men vi ønsker et godt og ryddig forhold til dem, svarer generalsekretær Ola Tullan på spørsmål fra avisen om dette er ytterligere et steg bort fra statskirken.
Dicit Dominus: Ego cogito cogitationes pacis, et non afflictionis: invocabitis me, et ego exaudiam vos: et reducam captivitatem vestram de cunctis locis.
I dag er det faktisk ingen likhetstrekk mellom søndagsmessen etter den nye og den gamle kalenderen – ikke en gang inngansverset er likt. De som ønkser å se hele messen (latin-norsk) på 23. søndag etter pinse, finner den her.
Jeg er folkets frelse, sier Herren. Jeg vil bønnhøre dem når de kaller på meg i trengsel, og jeg skal være deres Herre til evig tid.
Slik (i overskrifta) er inngangsverset i dagens messe (29. søndag i kirkeåret), og slik er resten av bønnene og antifonene:
KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, hjelp oss, så vi alltid retter vår vilje etter din, og tjener deg av et oppriktig hjerte. Ved vår Herre …
BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, gi at vi villig tjener deg med disse gaver. La din nåde rense oss, så vi ved å feire disse mysterier blir fri fra skyld. Ved Kristus, vår Herre.
KOMMUNIONSVERS
Herrens øyne hviler over dem som frykter ham og håper på hans miskunn, for å fri deres sjel fra døden og holde dem i live på nødens dag. Sal 33 (32), 18-19
AVSLUTNINGSBØNN
Herre, la disse himmelske gaver bli oss til gavn og hjelp her på jorden og gjøre oss rede til din herlighet i himmelen. Ved Kristus, vår Herre.
I evangeliet hører vi noen fariseere spørre Jesus slik (for å sette ham fast):
«Så si oss nå hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til Caesar, eller ikke?» Men Jesus gjennomskuet deres falskhet. «Hyklere», svarte han, «så dere prøver å sette meg fast? Vis meg hva dere betaler skatten med.» De rakte ham en denar. Så spurte han dem: «Hvem forestiller dette bildet? Og hvem gjelder innskriften?» De svarte: «Caesar.» «Vel,» sier han, så gi Caesar hva Caesars er, og Gud hva Guds er.»
“I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.”
Salme 119 (118)
89 I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.
90 Din trofasthet varer fra slekt til slekt; du har grunnlagt jorden, og den står fast.
91 Etter din ordning står den fremdeles, for alle ting må tjene deg.
92 Hvis ikke din lov var min lyst og glede, gikk jeg til grunne i min nød.
93 Aldri glemmer jeg dine påbud, for ved dem har du holdt meg i live.
94 Frels meg, for jeg tilhører deg! Jeg spør etter dine påbud.
95 De gudløse ligger på lur og vil gjøre ende på meg. Jeg akter på dine lovbud.
96 Jeg har sett at alt tar slutt, hvor fullendt det enn er, men ditt bud har ingen grense.
Bispesynoden har ofte nevnt at Kirkens forkynnelse av Guds ord må bli bedre, og så har også flere foreslått av pave Benedikt selv er det beste eksempelet på hvor godt man kan og bør preke. På www.chiesa har jeg lest denne vurderinga av pavens måte å preke på – over teksten fra Salme 119 som er sitert over.
Joseph Ratzinger’s liturgical preaching is one of the outstanding features of his pontificate. It is one of the less examined and less well-known features, but it is perhaps the most fascinating. It is the most authentic expression of his thought. He writes most of his homilies himself, and sometimes improvises them. …
But returning to the synod, there is one homily above all that especially impressed the fathers. It is the one that Benedict XVI gave in the synod hall on the morning of October 6, the first day of its work, during the recitation of the third hour of the Divine Office.
Benedict XVI improvised it from start to finish. The media all over the world quoted only the passage in which the pope referred to the «collapse of the big banks.» But it is a homily that should be read and savored as a whole:
Dear brothers in the episcopacy, dear brothers and sisters, at the beginning of our Synod the Liturgy of the Hours presents a passage from Psalm 118 on the Word of God: a praise of his Word, an expression of the joy of Israel in learning it and, in it, to recognize his will and his Face. I would like to meditate on some verses of this Psalm with you. …
“I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.”Les mer »
Er Bibelen ufeilbarlig, hvordan kan Bibelen studeres historisk-kritisk?
Denne overskrifta bringer mine tanke tilbake til mine studieår på MF på 70-tallet; jeg kjempa da mye med spørsmål om Bibelens sannhetsgehalt og om hvordan man best skulle tolke den, hvilke metoder som var fruktbare. Jeg var lite fornøyd med svara jeg fikk på MF; man la seg litt for flatt i forhold til de teologiske trender, og etter mitt syn klarte man i liten grad å vise hvorfor Bibelen grunnleggende sett er troverdig – slik at troen ble hengene mye i lufta (fideisme).
Nå ser det ut til at bispesynoden i Roma har tatt opp de samme problemstillingene – mer radikalt og grunnleggende. John Allen skriver om hvordan disse to spørsmåla er blitt diskutert på en ganske grunnleggende måte, og at biskopene ikke ser ut til å nøye seg med enkle eller «moderne» svar. Slik spissformulerer han det:
The historical-critical method is valuable, but it’s not enough. It has to be integrated into the broader theological reflection of the church, which implies that theologians and exegetes need to work and play well together.
How much of the Bible is «inspired» and free from error? Is it just what one might call the Bible’s «theological» content, meaning what it teaches about salvation? Or is the whole Bible inerrant, and therefore «true,» even if that doesn’t necessarily mean literally, factually true?
Les også gjerne hele hans vurdering av denne tematikken: …
Er Bibelen ufeilbarlig, hvordan kan Bibelen studeres historisk-kritisk?Les mer »
Bispesynoden om Guds ord – enighet i Roma om mange spørsmål
Bispesynoden i Roma om «Guds ord» er ferdig med to av sine tre uker, og John Allen har kommet med en oppsummering om hva biskopene er blitt enige om så langt. Følgende ting, sier han, er blitt nevnt flere ganger og alle biskoper ser ut til å mene at dette er sentralt og viktig:
* The «Word of God,» in the Catholic understanding, is broader than the written texts of scripture. It refers principally to a person, Jesus Christ, so it is theologically inaccurate to describe Christianity (at least in its Catholic form) as a «religion of the book.»
* Scripture must be read in the context of the church, meaning its tradition, doctrinal teachings and worship. Among other things, this point implies a greater accent on the link between the Bible and the liturgy, especially the Mass.
* The Bible is not simply a piece of ancient literature, and therefore can’t be interpreted exclusively through the lens of history and literary criticism. Biblical interpretation has to press deeper, towards a «theological exegesis,» which relates specialized study of the Bible to the faith life of the church and the personal struggles of real people.
* The Bible is a natural bridge for better relations with other Christians and with Jews, since it represents a shared «common home,» despite obvious differences in interpretation.
* The church is obligated not merely to proclaim the Word of God, but also to listen to it. This is a special challenge, several speakers have pointed out, in a world where listening is often a lost art.
Several practical points were stressed so often that they’re also safe bets to be among the final propositions:
the need for better homilies; wider practice of Lectio Divina, meaning the use of the Bible in prayer; the need to make translations of the Bible available in all languages.
Dom Lambert Beauduin – viktig i den liturgiske bevegelsen
Da jeg leste Ole Martin Stamnestrøs doktoravhandling om den liturgiske bevegelsen, syntes jeg spesielt informasjonen om Dom Lambert Beauduin, som kom til benediktinerklosteret Keizersberg (Mont César) utenfor Leuven i Belgia i 1906, var svært interessant. Jeg kjente ikke til Beauduin fra tidligere, og hans holdning til liturgien synes meg å være svært så fruktbar. Dette kan vi bl.a. lese her om Beauduin (jeg har selv uthevet noen avsnitt, og tatt bort de mange fotnotene):
Beauduin’s piety shifted from private devotions, such as first Fridays in honour of the Sacred Heart and exposition of the Blessed Sacrament, to the liturgy of the Church, the Mass and the Divine Office. “The first concrete evidence we have of Beauduin’s liturgical interests can be traced back to 2 February 1909, when he invited a number of students to an informal discussion on the liturgy.” Beauduin himself admitted his aliturgical past freely …
Nothing in his spirituality was liturgically-oriented. Since his mind had not been initiated into an understanding and appreciation of the liturgy, it is no wonder that even as a priest and with all his priestly formation, he failed to draw nourishment from the liturgical prayer of the Church.
It says something about the strength of the liturgical life at Mont César that someone of this description should after four years at the monastery emerge as the principal inspiration for the furtherance of the Liturgical Movement.
….. What were Beauduin’s aims? … the following summary shows its essence: …
Dom Lambert Beauduin – viktig i den liturgiske bevegelsenLes mer »
Klargjøring om økumenikk – og en personlig kommentar
Jeg skrev i går (saksa fra Vårt Land) et stykke som har skapt ganske mye debatt, og kanskje også litt misforståelse. Mitt poeng var at moralsk utglidning i protestantiske kirker fører til et mer anstrengt forhold til oss katolikker – som jo holder fast på tradisjonelle kristne moralnormer. Denne utviklinga i bl.a. Den norske kirke fører til de økumeniske arbeidet lider.
Jeg satte spørsmålet om felleskommunion i overskrifta Vil kravet om at homofile skal få gifte seg i kirken, torpedere drømmen om luthersk-katolsk nattverdfellesskap? – siden Vårt Land fokuserte på det i starten av sin artikkel. Noen syntes dette var for tabloid og andre trodde at jeg har hatt høye håp om felleskommuion i nær framtid.
Dette siste kan jeg absolutt avkrefte. Jeg har ikke hatt noen håp om felleskommunion med protestanter, selv om dette prisipielt sett må være endemålet for økumenikken – også sett fra katolsk side. Men jeg har flere ganger møtt lutheranere som er glad for (nesten) alt Den katolske Kirke, og bare er skikkelig iriitert over én ting; at vi ikke har åpna for at de kan motta kommunion hos oss. For knapt et år siden hadde jeg en samtale med en tidligere (luthersk) prestekollega, som faktisk hissa seg over over dette mye mer enn jeg hadde regna med.
For å bli litt personlig; jeg hadde min siste lutherske nattverd ca 20. juni 1994. Akkurat ei uke etter min aksjedsgudstjeneste som pastor i Den evangelisk lutheske frikirke i Arendal, deltok jeg i høymesse med nattverd i Holt kirke, like øst for Arendal. Njål Klevberg var sogneprest der, jeg hadde blitt kjent med ham og jeg visste at der ble den lutherske liturgien feira på sitt aller beste. (Frikirkens liturgi hadde blitt altfor lavkirkelig for meg et års tid før jeg avslutta min tjeneste der.)
Jeg ville ha et godt avskjedsminne med den lutherske kirke, som jeg ble døpt i seks uker gammel og som jeg levde i til jeg var nesten 40 år – og som jeg fortsatt er glad i. Og jeg visste den dagen at det var siste gang jeg mottok nattverd i en luthersk kirke; jeg begynte et par uker etterpå på undervisning hos pastor Littlewood i St Franciskus menighet, og ble tatt opp i Kirken seks måneder senere.
Mangelen på felleskomunion er et avgjørende og svært synlig skille mellom kristne brødre og søstre. Vi håper på og arbeider for at denne splittelsen kan helbredes, men det er dessvere små muligheter for dette, i alle fall i vår levetid. Men når forskjellen og uenigheten mellom kristne blir enda større – nå gjennom den aktuelle moralske liberaliseringa hos protestanter – er dette likevel trist.
Positive og negative ting om den liturgiske bevegelse
Jeg leste ferdig Ole Martin Stamnestrøs doktoravhandling om den liturgiske bevegelse (som jeg nevnte også her) sist søndag, og den har gitt meg en hel del ny innsikt. En del er positivt med denne bevegelsen – som bl.a. pavene Pius X og (langt på vei også) Pius XII støtta – men en del ting utvikla seg etter hvert negativt – etter mitt syn.
Som et eksempel på det negative vil jeg vise til noen av reformene til Pius Parsch; mest negativt er det at han forandrer liturgien uten tillatelse, og etter eget forgodtbefinnende. Slik skriver Stamnestrø:
The Liturgical Movement increasingly voiced opinions not only on how liturgy should be celebrated within the framework of existing rubrics, but also on how the Roman Rite should change to incorporate the new ideas. Pius Parsch (of Klosterneuburg) makes it clear that there were two ways of achieving these new aims of the movement, either by patiently lobbying Rome, or by simply going ahead. …
In 1935 St. Gertrude’s (Parsch’s church) was cleared of all statues and Mass versus populum was introduced. The altar was plain and bare with neither crucifix nor candles, but with a cross hanging above, and two candles in front. Parsch outlines the structure of Mass at this time: The introit was sung by everyone in German. The ordinary was sung in Latin alternating between the schola cantorum and the people. … Then would follow a gospel procession through the church ending up back at the ambo where the gospel was sung in German. … A nun and the children decked the communion table (distinct from the altar) with white linen. Everyone shared the peace, and during Holy Communion the congregation received in one kind only around the communion table, but were invited to drink the purification wine. … Mass ended with everyone singing together the Song of the three holy children during the recession and the congregation would then go singing together to a communal meal afterwards.
Rubrics are no longer followed to the letter, although too dramatic a departure is prevented by having the celebrant reciting most of the prayers in Latin at the altar. Contemporary liturgical law is broken on a number of points in order to accommodate some of the new ideas of the Liturgical Movement based on scholarship revealing some discoveries of the worship of the Early Church.
Although Reid maintains that objective principles governed Parsch’s work at St. Gertrude’s, it would appear that on some points the rite used in that church had neither the authority of rubrics nor of firm evidence of the nature of early liturgies, but was based on subjective grounds; the guesses and idiosyncrasies of Pius Parsch.