Dette bildet (som jeg la ut på bloggen for akkurat et år siden, men som gjerne kan vises på nytt) viser «Den hellige familie på vei til Egypt, med Johannes døperen».
Fra Bartolommeo, Firenze, ca. 1509
Det fins et svært stort antall malerier av Johannes døperen rundt i verdens museer. På denne lenken kan man se mange av dem.
De ventre matris meae vocavit me Dominus nomine meo: et posuit os meum ut gladium acutum: sub tegumento manus suae protexit me, et posuit me quasi sagittam electam. — Bonum est confiteri Domino: et psallere nomini tuo, Altissime.
Alt i min mors liv kalte Herren meg ved navn og han gjorde min munn til et kvast sverd; i skyggen av sin hånd har han gjemt meg og gjort meg til en utvalgt pil. Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste. Jesaja 49,1-2
I går kveld feira jeg vigilien for Johannes døperens fødsel – novus ordo, menighetsmesse med en liten skare av troende. I kveld feirer jeg dagens messe – TLM, privat messe, med bare en ministrant, så langt jeg vet.
Dagens messe etter TLM kan i sin helhet leses her. Den nye messen ligner mye på den gamle; inngangsverset er bytta ut, men lesningene er de samme og bønnene er også ganske like.
«Når katolikker deltar i messen er de ikke tilskuere, men deltakere i Kristi døds mysterium». Dette ble sagt på den 49. Internasjonale Eukaristiske kongressen, som ble holdt i Quebec, Canada, sist uke og avsluttes i dag. Erkebiskop Wuerl sa dette i sitt foredrag «The Institution of the Holy Eucharist, Gift of God.»
Herren er sitt folks styrke, vern og frelse for sin salvede. Frels ditt folk og velsign din arvelodd! Vær deres hyrde og styr dem til evig tid! Sal 28 (27), 8-9
Tekstene i dagens messe er ikke så lette å få tak i, men det handler mest om Herrens hjelp og beskyttelse gjennom livet. Her tar jeg med noen utdrag av tekstene, som viser akkurat dette:
Jeremia 20
Jeremia sa: «Alle som jeg hadde fred med, venter bare på at jeg skal falle … Men Herren er med meg som en veldig helt. Derfor skal de som forfølger meg, snuble og ikke vinne over meg. … Syng for Herren, lovpris Herren, for han berger den fattiges liv og frir ham fra ugjerningsmenn.»
Salme 69 med omkved:
Jeg retter min bønn til deg, se, nå er nådens tid.
Gud, i din store miskunn, hør meg ved din frelsende troskap.
Herre, svar meg i din nådes godhet, vend deg til meg i din store miskunn!
Matteus 10
På den tid sa Jesus til sine apostler: ‘Vær ikke redde for menneskene! … Frykt ikke dem som nok slår legemet i hjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen. Frykt heller ham som kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna! Selges ikke et par spurver for en skilling? Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke! Og hva dere selv angår, holder han regnskap med hvert hår dere har på hodet. Så vær da ikke engstelige; dere er mer verd enn mange spurver! …
Les alle søndagens tekster her.
Introitus er det samme i TLM, men tekstene er (som vanlig) helt ulike. Les dem her på latin/engelsk her og på latin/norsk her – NB helt nye sider.
I siste nummer av St. Olav tidsskrift skriver redaktør Henrik Holm:
Avsluttende ord i debatten om den gamle ritus
Fra og med september 2007 har det pågått en debatt i St. Olav om pavens Motu proprio, der han åpnet for feiringen av den gamle ritus. Det er ingen tvil om det dreier seg om et sårt tema. Noen har gitt uttrykk for at de følte deres gamle ritus ble tatt fra dem, mens andre opplevde den nye messen som en befrielse. Heldigvis er det nå rom for begge ritene i Den katolske kirke. Uansett hvordan man vil stille seg debatten, er en ting sikkert: Å spille de to ritene ut mot hverandre, er fundamentalt galt og nærmest ukatolsk. Selv om enkelte vil bestride det, er i begge ritene Kristi offer det avgjørende, uansett om det feires på den gamle eller nye måten. Personlig har jeg ingenting imot den gamle ritus, men når enkelte prøver å overbevise meg om at offeret liksom ikke er fullt og helt til stede i den nye messen, er det vanskelig å ikke bli provosert.
Jeg er takknemlig for at redaktøren har gitt plass for en debatt om den tradisjonelle latinske messen i tidsskriftet, og jeg er enig i at det her selvsagt ikke er snakk om et enten – eller. Men det han sier om forståelsen av messen som offer, forstår jeg ikke. Det er jo ikke snakk om at Kristi fullkomne offer ikke bæres fram også i den nye messen, for det gjør det, og det gjøres selvsagt på sammem måten som i den gamle messen. Problemet er at offeraspektet i messen får en mindre tydelig plass, på bekostning av måltidsaspektet. I noen messer blir det så utydelig at det i stor grad forvirrer de troende, noe som selvsagt er svært uheldig.
Tidligere i dag fikk jeg ei utfordring her på bloggen. En blogleser skriver:
«Jeg skulle gjerne vite hva du synes om påstander (flere ganger presentert her på din blog) om at NO er skyld i nær sagt alt det negative i Kirken, alt fra seksuelle overgrep til synkende interesse for ‘å gå i kirken’. Meg bekjent er det for det meste NO som feires i Norge – også i Stavanger. Og det er vel ikke så mye som tyder på at menigheten i Stavanger – eller ellers i Norge – lider under NO. Men det er min oppfatning. Hva mener du?»
Jeg må si at jeg ikke kjenner til disse synspunktene; at den nye messen skulle være hovedproblemet i vår Kirke. Det er mange som mener at flere ting som skjedde etter konsilet førte til uheldige ting; alt skulle moderniseres mente mange, kirkebygningene, katekesen, selve den katolske moral og tro til en viss grad, liturgien skulle bli helt ny (langt ut over det de nye messebøkene la opp til), prester og nonner i tusentall forlot sitt kall etc. De siste ca 20 år har mange strevd for å vinne tilbake en sann, katolsk identitet, men de fleste som arbeider med bl.a. å styrke liturgien, ønsker å feire den nye messen på en verdig måte, og har ikke vurdert å ta i bruk igjen den gamle messen (muligens har de begynt å tenke på dette de siste månedene).
Personlig opplevde jeg den tradisjonelle latinske messen for første gang i august i fjor, og mitt første inntrykk var at den virka nokså vanskelig tilgjengelig. Mht. de andre spørsmålsstillingene jeg nevnte her hører jeg med blant de nokså konservative, men min interesse for den tradisjonelle latinske messen bunner i at denne liturgien må en svært tydelig måte viser at messen først og fremst er Kristi fullkomne offer som bæres fram for Gud, et fokus som har blitt stadig viktigere for meg de siste 5 åra. Det er først det siste halve året at jeg har forstått at den gamle liturgien (i større grad enn den nye messen) nettopp fører til at messens offer blir udiskutabelt tydelig – og det er hovedgrunnen til at jeg interesserer meg for den.
Dette bildet pryder det norske missalet fra 1961; ei flott bok som ble utgitt i 1961, og som dessverre bare ble brukt noen få år. Biskop Mangers skriver i sitt forord at første utkast til missalet var klar i 1945. (!) Sykdom og flere forandinger i liturgien utover 50-tallet gjorde at utgivelsen ble forsinka, helt til 1961.
Jeg har en kopi av dette missalet, men det fins nok ikke så veldig mange kopier rundt omkring, og jeg tviler på om det er mulig å få kjøpt den noen steder. Jeg har derfor begynt å skanne inn deler av boka og lagt resultatet ut her: http://aomoi.net/odv/tlm/norsk_missale/
«Vi er alle, prester og lekfolk, kalt til å forene oss selv og våre lidelser med Kristi offer. Dette er den mest fundamentale måten å «delta aktivt» i messen.» Dette sa kardinal Castrillón Hoyos under sitt besøk i England.
Kardinalen var i England bare litt over 24 timer, men hans besøk har gjort et svært stort inntrykk: After the .. visit .., Mr Julian Chadwick, Chairman of the Latin Mass Society, said: “Second only to Pope Benedict’s Motu Proprio, this Pontifical Mass has been the high point of the LMS’s 43 year struggle to preserve and re-introduce the Traditional Latin Rite. Cardinal Castrillón Hoyos has spoken very plainly during his visit, stressing the rights of the faithful and the duties of priests and bishops as established in the Holy Father’s Motu Proprio. These new rights and duties are still sinking in but they are beginning to be better understood and they will result in a widespread re-introduction of the Extraordinary Form in the life of the Church in England and Wales over the next few years. The LMS will work tirelessly to accomplish the clear wish of Pope Benedict. We invite all the priests and bishops of England and Wales to work with us”.
Kardinal Castrillon Hoyos holdt et foredrag i England sist helg, der han ganske konkret foreslo hvordan man kunne komme i gang med feiring av TLM. I vårt bispedømme burde en kirke sentralt i Oslo være det første stedet med faste søndagsmesser.
As I see it, two factors are necessary. 1. It is first of all important to find a centrally located church, convenient to the greatest number of the faithful who have requested this Mass. Obviously, it must be a church where the parish priest is willing to welcome these faithful from his own and surrounding parishes. 2. It is crucial that there be priests willing to celebrate according to the 1962 Roman Missal and thus to provide this important pastoral service on a weekly Sunday basis. Often there may be one or more priests in a given deanery or section of a diocese who would be willing and even desirous of celebrating this Mass. Bishops need to be sensitive to such pastoral provisions and to facilitate them. This is a fundamental intention of Summorum Pontificum.
Kardinalen sa mer om hva som skal til for å feire denne messen, og takka også the Latin Mass Society for deres trofaste arbeid i mange år, selv når Kirkens lokale hierarki ikke gjorde deres arbeid særlig lett. Og han nevnte til slutt at den tradisjonelle latinske messen også må regne med naturlig utvikling og forandring; som eksempel her nevnte han muligheten for å lese bibeltekstene direkte på folkespråket, og flytting av enkelte høytidsdaer til nærmeste søndag.
Les hele foredraget her på NLM.
Et sentralt ord i denne overskrifta er ordet ØNSKER. Kardinal Castrillon Hoyos uttrykte nemlig på pressekonferansen (jeg refererte til tidligere) ikke noen kirkerettslige synspunkter – om at den tradisjonelle latinske messen må feires i alle menigheter – men et ønske om at dette skjer så mange steder som mulig.
Damian Thompson (Telegraph): Your Eminence, would the Holy Father like to see ordinary parishes in England with no knowledge of the Gregorian Rite introduced to it?
CC: Yes, of course. We cannot celebrate this without knowledge of the language, of the signs, of the ways of the Rite, and some institutions of the Church are helping in that way.
DT: So would the Pope like to see many ordinary parishes making provision for the Gregorian Rite?
CC: All the parishes. Not many – all the parishes, because this is a gift of God. He offers these riches, and it is very important for new generations to know the past of the Church. This kind of worship is so noble, so beautiful – the deepest theologians’ way to express our faith. The worship, the music, the architecture, the painting, makes a whole that is a treasure. The Holy Father is willing to offer to all the people this possibility, not only for the few groups who demand it but so that everybody knows this way of celebrating the Eucharist in the Catholic Church.
Kardinalen sa også i et foredrag i London:
Let me say this plainly: the Holy Father wants the ancient use of the Mass to become a normal occurrence in the liturgical life of the Church so that all of Christ’s faithful – young and old – can become familiar with the older rites and draw from their tangible beauty and transcendence. The Holy Father wants this for pastoral reasons as well as for theological ones.
Les mer om dette HER – og alt som ble sagt om dette på pressekonferansen HER.
Kardinal Dario Castrillon Hoyos feiret den tradisjonelle latinske messen i Westminster Cathedral sist lørdag, første TLM feiret der på 40 år. (Les også hva han sa under pressekonferansen i London samme dag.) Første bilde viser kardinalen i sakristiet i sin cappa magna.
De neste to bildene viser alteret under selve messen.
Siste bildet viser hvor full den store katedralen var.
Jeg har sagt det flere ganger tidligere, med det faktum at messen er et offer har vært svært viktig for meg de siste årene, og det er sannsynligvis også den viktigste grunnen til at jeg er så interessert i den tradisjonelle latinske messen. I denne messen er det nemlig svært tydelig at Kristi fullkomne offer bæres fram for Gud, mens dette er mindre klart i den nye messen – faktisk svært uklart i noen kirker og med enkte prester. Jeg har derfor lest en del om hva det betyr at messen er et offer, og i forgårs leste jeg nøye hva Tridentinerkonsilets 22. sesjon sa om emnet. Følgende ble vedtatt 17. september 1562:
CHAPTER I
THE INSTITUTION OF THE MOST HOLY SACRIFICE OF THE MASS
Since under the former Testament, according to the testimony of the Apostle Paul, there was no perfection because of the weakness of the Levitical priesthood, there was need, God the Father of mercies so ordaining, that another priest should rise according to the order of Melchisedech,[Hebr. 7,11] our Lord Jesus Christ, who might perfect and lead to perfection as many as were to be sanctified. He, therefore, our God and Lord, though He was by His death about to offer Himself once upon the altar of the cross to God the Father that He might there accomplish an eternal redemption, nevertheless, that His priesthood might not come to an end with His death, at the last supper, on the night He was betrayed, that He might leave to His beloved spouse the Church a visible sacrifice, such as the nature of man requires, whereby that bloody sacrifice once to be accomplished on the cross might be represented, the memory thereof remain even to the end of the world, and its salutary effects applied to the remission of those sins which we daily commit, …
Lørdag holdt kardinal Dario Castrillon Hoyos, leder av Vatikanets kommisjon Ecclesia Dei, en pressekonferanse i England. Der sa han at det ikke bare er der de troende spesielt ber om den gamle messen at den skal feires, den skal feires i alle katolske menigheter. Det er ikke paven selv som sier dette, men en av hans betrodde medarbeidere – det vil vise seg om dette virkelig er pave Benedikts synspunkter.
… all seminaries will be required to teach trainee priests how to say the old Mass so that they can celebrate it in all parishes. Catholic congregations throughout the world will receive special instruction on how to appreciate the old services, formerly known as the Tridentine Rite.
Yesterday’s announcement by the senior Vatican cardinal in charge of Latin liturgy, Cardinal Dario Castrillon Hoyos, speaking on behalf of Pope Benedict XVI, will horrify Catholic liberals, including many bishops of England and Wales.
The Pope upset the liberals last year when he issued a decree removing their power to block the celebration of the old Mass. Yesterday’s move demonstrates that the Vatican intends to go much further in promoting the ancient liturgy.
Asked whether the Latin Mass would be celebrated in many ordinary parishes in future, Cardinal Castrillon said: “Not many parishes – all parishes. The Holy Father is offering this not only for the few groups who demand it, but so that everybody knows this way of celebrating the Eucharist.”
The Cardinal, who heads the Pontifical Commission Ecclesia Dei, made his comments as he was preparing to celebrate a traditional Latin Mass at Westminster Cathedral yesterday, the first time a cardinal has done so there for 40 years.
Adjutor meus esto, ne derelinquas me, neque despicias me, Deus salutaris meus. – Herre, hør mitt rop. Du er min hjelp. Forlat meg ikke, min Gud, min Frelser, gå ikke fra meg! Salme 27 (26), 7.9
Denne 11. søndagen i kirkeåret er første lesning fra 2. Mosebok 19,2-6a, og der hører vi bl.a.:
… Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom fremfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.»
I evangeliet fra Matteus 9,36 – 10,8 hører vi om utsendelsen av de tolv apostlene:
Og dette er navnene på de tolv apostler: Den første er Simon, han som kalles Peter; så hans bror Andreas, så Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, så Filip og Bartolomeus, Thomas og Matteus, tolloppkreveren, Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus, Simon den nidkjære, og Judas Iskariot, han som forrådte ham. Disse tolv sendte Jesus ut, mens han la dem følgende på hjerte: … hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut demoner. Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.»
Les messen tekster her – bønnene og antifonene her.
I den tradisjonelle latinske messen er antifoner og bønner stort sett de samme (men dagen kalles 5. søndag etter pinse) og tekstene er helt andre. HER er tekstene for denne messen på latin og norsk – i den norske messeboken fra 1961.
President Bush arrangerte fødselsdagsselskap for pave Benedikt da denne var i Washington DC i april. Nå har Bush besøkt paven i Vatikanet, på nytt helt uformelt – og noen skriver om at Bush kanskje ønsker å bli katolikk. !!??
Jeg har sett litt på en blog i dag, der en kvinne forteller om sin vei tilbake til Den katolske Kirke etter 25 år i ulike evangelikale menigheter – hennes fortelling begynner HER. Hun skriver også om hvor fint det kan være å ha faste, nedskrevne bønner – her ei morgenbønn:
Adorable Jesus! Divine Pattern of that perfection to which we should all aspire, I will endeavour this day to follow Your examples; to be mild, humble, chaste, zealous, patient, charitable and resigned. Incline my heart to keep Your commandments. I am resolved to watch over myself with the greatest diligence, and to live soberly, justly and piously, for the time to come. I will take care of my words, that I may not offend with my tongue. I will turn away my eyes, that they may not see vanity; and I will be particularly attentive not to relapse this day into my accustomed failings, but to struggle against them with Your gracious assistance. Enlighten my mind, purify my heart, and guide my steps, that I may pass all my life in Your divine service. Amen.
Hun oppdaga fort at det fantes både liberale og konservative katolikker – og at hun likte svært godt den tradisjonelle latinske messen.
Eg fekk i går eit tips om ein ledarartikkel i bladet Øyposten på Finnøy. Redaktøren hadde irritert seg ganske grundig over at personar langt borte frå bedehus-Norge så lett generaliserte over eit miljø dei veit svært lite om. Les vidare her:
Debatten rundt den mykje omtala Nordbø-saka på Randaberg har gått høgt i media dei siste vekene, etter at Stavanger Aftenblad slo ho stort opp i sine spalter. Det har hagla med skjellsord og skuldingar mot både enkeltpersonar og mot det intolerante og sneversynte bedehusmiljøet. Dette i hovudsak frå personar som står svært så langt borte frå det same bedehusmiljøet.
Lat det vera sagt med ein gong: Me vil på det sterkaste ta avstand frå mobbing og trakkasering av einskildpersonar på grunn av deira seksuelle legning og på alle andre område i samfunnslivet der personar blir trakkasert. Men det er likevel eit langt stykke frå det å ta sterk avstand frå denne type problemstilling til å karakterisera heile bedehusmiljøet over det ganske land som intolerant, kjøleg og snevert.
Me som har vakse opp i dette «bedehuslandet», kjenner oss på ingen måte att i ein slik karakteristikk, …
I kveld vert eg ferdig med biografien om Elias Blix, som kom ut for ikkje lenge sidan. Der fann eg bl.a. denne salma, som var blant fars favorittar:
Himmelske Fader, herleg utan like!
Til alle stader når ditt store rike.
Stjernor du styrer og alt liv som yrer,
alt ned til mauren i mold!
Ramn-ungar ropar, og du gjev dei mette.
Hungrande hopar til ditt bord vert sette:
alt gjev du føda, signar landsens grøda,
sender oss solskin og regn.
Mannsbarnet vilde du i nåde verna,
miskunn og milde tèr du oss så gjerna,
fører som fader fram i lange rader
borni du vann ved din son.
Sonen du sende som vår frelsar trugen.
Alle som vende heilt til honom hugen,
dei han òg frelsar og som brøder helsar,
leier dei fram til ditt fang.
Fader, du sæle, høgt i himmelstova!
Med barnemæle me ditt namn vil lova.
Takk, at du vilde med ein faders milde
taka oss til dine born! …
Fader, du sæle, høgt i himmelstova! Med barnemæle me ditt namn vil lova.Les mer »
Fra 5. til 26. oktober i år skal den tolvte ordinære bispekonferansen gå av stabelen i Vatikanet, og temaet er: «Guds ord i Kirkens liv og misjon». I dag ble arbeidsdokumentet for synoden presentert, og der leser vi bl.a.:
The «Instrumentum laboris», which has been published in English, French, Spanish, Italian, German, Portuguese and Polish, is divided into three parts: (1) The Mystery of God Who Speaks to Us; (2) The Word of God in the Life of the Church; (3) The Word of God in the Mission of the Church.
The secretary general of the Synod, Archbishop Eterovic, explained how part one is subdivided into three chapters. «The first chapter», he said, «seeks to explain the scope of the term ‘Word of God'». Chapter two «is dedicated to the subject of the inspiration and truth of Holy Scripture, and to its relationship with the Word of God»; it also contains reflections on the relationship between Tradition, Scripture and Magisterium for a correct ecclesial interpretation of Holy Writ». Chapter three concentrates on the «the disposition believers should have towards the Word of God: listening to God Who speaks». …
Mandag leste jeg et svært interessant leserinnlegg i Vårt Land, fra ei kvinne som heter Ragnhild Helena Aadland Høen. Hun skriver:
Er det håp for Europa, eller er hun dømt til å gå under? Kan vi vente noe annet enn frafall i disse motgangstider? Eller som Vårt Lands debattleder Espen Utaker spør: ”Står det noe særlig i Bibelen at tusenvis skal komme til tro i de siste tider?”
Det råder en sterk europessimisme i dagens Europa. Mismotet henter imidlertid ikke sin kraft fra Guds ord. Ikke ett sted i Bibelen berømmes mismot. ”Vær frimodig og sterk”, står det tvert imot gang etter gang. Derfor har ingen kristne lov til å gi opp kampen om Europas sjel ut fra antakelsen om at ”tilbakegangen betyr nok at de siste tider er her. Herfra og ut går det nedenom og hjem for Europa.” I så tilfelle må man være rimelig eurosentrisk for å tro at vi lever i de siste tider. Aldri før har det vært så mange troende kristne på jorden som i dag. I Kina går tusener inn i Den katolske kirke hvert år, etter tre års grundig trosopplæring. I Afrika har antallet katolikker blitt tredoblet de siste 30 årene. Det er Europas sekularisering som er det sære i verden i dag, ikke kristentroen. …
