Kan man motta kommunion i SSPX-messer?

Katolsk, TLM /

Under et tidligere innlegg er det kommet en del spørsmål om SSPX, (Fraternitas) Sacerdotalis Sancti Pii X. Slik har folk spurt og svart:

Spørsmål:
Er det ok for “vanlige katolikker” å gå til kommunion hos FSSP-prester? Og hos SSPX?

Svar:
Hos FSSP er selvsagt helt OK å motta kommunion – det er jo et broderskap stifta etter initiativ av pave Johannes Paul II, og de er en fullt ut integrert del av Den katolske Kirke.

SSPX er noe annet, og der vil jeg ikke anbefale at man mottar kommunion.

Spørsmål:
Hva er SSPX? Og hvorfor bør man ikke motta kommunion der? Er det andre steder man ikke bør motta kommunion?

Svar:
Erkebiskop Lefebvre protesterte under og etter Vatinaknkonsilet på de mange forandringene i Kirken, og på innføringen av den nye messen. Han og hans etterfølgere levde i et ulydighetsforhold til Vatikanet i flere året, og da han 30. juni 1988 mot pavens vilje ordinerte fire biskoper, ble han og de fire nye biskopene automatisk ekskommunisert. Les mer om SSPX her – og father Z. skriver her om forsøkene denne sommeren på å komme til enighet igjen.

Spørsmål:
Vil det si at det anses som “ulovlig” å gå til kommunion hos Lefebvristene?

Svar 1:
Jeg vil bevisst ikke uttale meg for bastant om SSPX, men jeg vil ikke råde noen til å motta kommunion hos dem.

Svar 2:
Nei, det er ikke ulovlig. Riktignok er der en uavklart kanonisk situasjon, men det er ikke ulovlig. Det eneste man trenger å gjøre er å sjekke hva Ecclesia Dei-kommisjonen sier om mottak av kommunionen hos SSPX. Fullstendig lovlig å gjøre, så lenge man ikke gjøre det med et kirkesplittende hensyn …

————-
Så langt kommentarene. Jeg vil gjenta det jeg skrev i kommentarene over, at jeg vil fraråde katolikker å motta kommunion hos SSPX. Jeg kan henvise til Father Z., som skriver grundig om dette temaet her, og hans konklusjon er «that you could attend even an illicit Mass, though I would hope with some restraint, but that you should not receive Communion.»

Og Vatikanets «Ecclesia Dei»-kommisjon skrev i 1995:

The Masses [SSPX priests] celebrate are also valid, but it is considered morally illicit for the faithful to participate in these Masses unless they are physically or morally impeded from participating in a Mass celebrated by a Catholic priest in good standing (cf. Code of Canon Law, canon 844.2). The fact of not being able to assist at the celebration of the so-called «Tridentine» Mass is not considered a sufficient motive for attending such Masses.

Aufer a nobis – Oramus te, Domine – Placeat tibi

Liturgi /

I den gamle messen ber presten mange bønner som nå er blitt borte. Disse tre bønnene syns jeg er svært nyttige, og har nå begynt å si dem stille ved starten og slutten av (Novus ordo) messen (i tillegg til bønnene når jeg tar på meg de liturgiske klærne):

Når presten går opp til alteret, ber han:
Aufer a nobis …
Vi ber deg, Herre, ta bort våre misgjerninger, så vi med et rent hjerte må gå inn til det allerhelligste. Ved Kristus vår Herre. Amen.

Når presten deretter kysser alteret, ber han:
Oramus te, Domine …
Vi ber deg, Herre, at Du ved dine helgeners fortjenester, hvis relikvier er her, og ved alle helliges fortjenester vil tilgi meg alle mine synder. Amen.

Når presten kysser alteret ved messens avslutning, ber han:
Placeat tibi …
La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

(Bønnene bes på latin, men her har jeg gjengitt den norske oversettelsen.)

Katolsk-anglikansk dialog har problemer – må baseres på trofasthet mot Skriften og Tradisjonen

Økumenikk /

Jeg har ikke fulgt med så veldig nøye på Lambeth-konferansen, som akkurat nå foregår i Canterbury i England – jeg regner vel ikke med at det skal skje så mye positivt der, men muligens klarer anglikanerne å behelde den ytre enheten ennå noen år.

I går ettermiddag talte kardinal Walter Kasper, Vatikanets økumeniske leder, til de anglikanske biskopene, og uttrykte at den katolsk-anglikanske dialogen nå går feil vei. Fra the Catholic News Agency:

The cardinal noted that these efforts at dialogue have been “based on the Gospel and on our ancient common traditions” and motivated by “fidelity to Christ.”

And yet, “now it seems that full and visible communion as the goal of our dialogue has taken a step backwards,” Cardinal Kasper lamented.

According to the Catholic prelate, two questions are creating tension between the Anglican Communion and the Catholic Church: “the ordination of women and human sexuality.” The teaching of the Catholic Church on human sexuality and in particular on homosexuality, said Kasper, is “firmly based on the Old and New Testament,” and what is “at stake is fidelity to Holy Scripture and to the apostolic tradition.”

Cardinal Kasper closed his speech by expressing the concern of the Catholic Church over the divisions currently appearing in the Anglican Communion.

“Our acute consciousness of the greatness and considerable depth of the Christian culture of your tradition increases our concern for you in relation to your current problems and crises …»

Troskongregasjonens kardinal William Levada med oppmuntrende brev til the Traditional Anglican Communion

Økumenikk /

Tidligere i juli skrev kardinal Levada et brev til erkepiskop Hepworth i the Traditional Anglican Communion. Brevet ble mottatt som en oppmuntring og kardinalen nevnte også muligheten for at denne gruppa av konservative anglikanere (totalt ca 400.000) kunne få del i en «corporate reunion» – dvs. ikke bare opptas som enkeltpersoner, og ikke fullt ut måtte integreres i eksisterende katolske menigheter. Slik siteres kardinal Levada av Catholic News Agency:

Cardinal Levada told Archbishop Hepworth that the Congregation has studied the proposals Archbishop Hepworth presented on behalf of the House of Bishops of the Traditional Anglican Communion. The proposals had been presented during the archbishop’s October 9, 2007 visit to the Congregation’s dicastery offices.

“As the summer months approach, I wish to assure you of the serious attention which the Congregation gives to the prospect of corporate unity raised in that letter,” Cardinal Levada wrote.

The cardinal noted that the situation within the Anglican Communion in general “has become markedly more complex” since the archbishop’s visit. He wrote that the Congregation will inform Archbishop Hepworth as soon as the Congregation is in a position to “respond more definitively.”

Cardinal Levada closed the letter with a blessing, saying “I assure you of my continued prayers and good wishes for you and your brother bishops of the Traditional Anglican Communion.”

Dialogmessen i Norge før 1965

Liturgi, TLM /

Jeg skrev for noen dager siden om «Hvordan de troende deltok i messen i Norge før 1965», og har fått noen svar.

Jeg fikk også tips om å ringe til en person som kjenner Kirken i Norge fra tidlig 50-tall, for å høre hva han kunne huske. Han sa for det første at dialogmessen var godt kjent i Norge fra rundt 1940, men at den ikke var så mye i bruk – det var mest når messene var beregna på ungdommer. Det var ulike grunner til at dialogmessen ikke ble så mye brukt; det var ikke noe tydelig ønske om det uttrykt fra lekfolket, og noen (ikke mange) prester leste messen så fort at lekfolket ikke ville kunne klare å følge med. (!!)

Søndagsmessene ble alltid sunget (det referees her til St. Olav i Oslo) og tanken var at alle skulle synge sammen med koret i Kyrie, Gloria etc., men oftest sang menigheten nokså halvhjerta. Koret hadde alltid øvd inn introitus og en hymne til kommunion, men noen ganger sang de graduale, offertorie- og kommunionsvers noe eklere (recto tono). Koret (og delvis menigheten) behersket 6-8 av de tradisjonelle gregorianske messesettingene ganske godt.

Når messen ble sagt/lest, var det tydeligvis ikke vanlig at folk deltok i disse messens faste ledd, og at folket tok del i Fadervår kunne min informant ikke huske i det hele tatt. Vedkommende liker også best i dag at hverdagsmessene er helt stille messer, uten noen dialogelementer.

Jeg har også spora opp et par personer her i Stavanger som kan fortelle om messene i Norge før 1965, men jeg tar fortsatt imot flere tips.

——–

OPPDATERING 30/8:
Jeg snakka nylig med en person som kjenner Kirken godt fra ca 1959 – St Paul kirke i Bergen fram til midten av 70-taller. De fleste stille messene i Bergen var dialogmesser i hele denne perioden, men folk kunne velge litt hvor mye de ville delta. (En ung prest insisterte på at alle skulle delta med svar i stille messer.)

Så vidt personen husker, ble latin ble skifta ut med norsk vinteren 65/66, Litt etter den tid ble også et bordalter plassert foran høyalteret (dette ble revet i 1972). Man hadde også slutta å bruke kommunionsbenken før denne ble tatt bort i 1972.

På en måte var det ikke én stor forandring ved innføringa av Novus Ordo, men det hadde til sammen kommet veldig mange forandringer utover 60-tallet.

Personen kom til Stavanger på midten av 70-tallet, og opplevde da St Svithun menighet som nokså gammeldags. Mange av de gamle tradisjonene som var borte i Bergen (som å tenne lys ved Maria-alteret) ble fortsatt praktisert i Stavanger. P. Alfons Wysiecki var I Stavanger fra 1964 til 1976, og er vel grunnen til konservatismen i Stavanger.

Personen husker også at trinnbønna ble forkorta tidlig på 60-tallet, og den falt helt bort, sammen med bønnene etter stille messe ved innføringa av NO.

Mht. musikk så skjedde det ikke så veldig store forandringer i disse menighetene – bortsett fra at Introitus ble erstattet med en salme og Vidi aquam nesten helt forsvant fra søndagsmessene. Det ble fortsatt sunget en del latinske messer ganske regelmessig. I Stavanger varte dette fram til 1978, da de amerikanske prestene kom, og innførte en ganske ny messefeiring.

Gaudeamus omnes in Domino diem festum celebrantes sub honore beati Olavi

Katolsk, Liturgi /

La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn. (Inngangsverset i messen)

I dag feirer vi den hellige Olav, Norges evige konge. Under ser vi inngangsverset i den gamle messen. Den gamle og den nye messen samsvarer i stor grad i dag, og her kan man se hele DEN GAMLE MESSEN, og her den nye messens TEKSTER og BØNNER.

Katolsk samtaleforum bør brukes mer

Katolsk /

Jeg fikk nylig et spørsmål om det katolske samtaleforumet jeg oppretta i april; burde det ikke være en tydelig lenke til det her på bloggen? Nå har jeg laga ei tydelig lenke til forumet her, og håper at det kan brukes mer. Jeg ønsker gjerne at forumet brukes mye, og hvem som vil kan reklamerer for det, hvor som helst.

(Jeg skrev i april at jeg ikke selv planla å engasjere meg så veldig i samtalene på forumet – jeg vil heller prioritere denne bloggen – men jeg gjør den tilgjengelig for alle interesserte, og moderer det i den grad det er bødvendig.)

Slik spurte en leser:
«Hvor i blogsiden finner jeg linken til forumet Oddvar opprettet ?

For ordens skyld: Jeg er allerede deltager på det forumet, så jeg har adressen. Det jeg vil påpeke her, er at man ikke kan regne med særlig trafikk på (og derfor nytte av) det forumet, hvis ikke folk finner en link til det.»

«Du har rett, og nå har jeg laga ei lenke til forumet: … NYTT: … Forumet ble lagt ned i desember 2008…..

Opprinnelig ble dette forumet starta som en prøveordning, og etter en del aktivitet i starten, er det nå nokså dødt – men det kan jo være at det er “liv laga” likevel.»

«Eh, ja, når bare det finnes linker tilgjengelig til forumet, og denne sommerferietiden går over, tror jeg det faktisk kan være en ganske stor interesse for forumet. … kan det jo være av interesse å spørre om det er OK at vi lesere/brukere reklamerer for forumet, eller om man skal nøye seg med de brukerne som selv leter opp forumet.»

Om gradvis innføring av en ny katolsk messe i USA

Liturgi, TLM /

Jeg spurte om innføringa av den nye messen i Norge i et tidligere innlegg. Jeg har fått oppgitt navnet på en person som sannsynligvis vet mye om dette, og som jeg skal ringe snart, og personer jeg har snakka med i Stavanger gir inntrykk av at den nye liturgien ikke kom som et sjokk på folk. Forandringene kom gradvis (men her må jeg spørre etter flere detaljer) og i alle fall de første åra etter 1969 ble den nye messen feira på en fin og verdig måte.

Jeg fant også på en amerkansk nettside eksempler på hvordan forandringene i messen kom nokså gradvis flere steder der:

I’ve never been able to quite catch on to the whole carrying-on about «rupture» … with slow and careful implementation and good cetechesis I went almost seamlessly from the Mass of 1962 as permitted by the bishop, which was the dialogue Missa Cantata, right to the current Mostly-Sung Dialogue Mass in the Known Tongue …

… We were already responding to everything, in Latin. And we all already knew the Known Tongue (English) version of the Our Father, and its adapted chant. So we had to learn the Known Tongue versions of the Confiteor, the Holy, and the Agnus Dei, and one musical setting for the last two. That takes more than three months?

Or was this diocese coming straight from the Old Old Mass. the one where only the priest and altar boy prayed Mass and everyone else recited the rosary and the prayers on the petpetual novena card? …

… I remember the Old Rite fondly, and we all prayed the Mass. I prefer those days and that Mass to the profanity circus taking place in most our parishes, where people don’t even bother to genuflect to the Most Holy of Holies. ….

… The teaching about how to pray and sing the Mass began, where I was, a couple of years before I was born, in the early to mid 1950s. Changing languages just made it less difficult to do. ….

Deus in loco sancto suo – Gud er i sin hellige bolig

Liturgi /

Deus qui inhabitare fecit unanimes in domo: ipse dabit virtutem, et fortitudinem plebi suae. – Han lar de ensomme finne et hjem. Gud er den som gir folket kraft og styrke.

Slik lyder denne søndagens inngangsvers, og i kollektbønna ber vi: «Allmektige Gud, du er et vern for dem som håper på deg. Uten deg har intet verd, og uten deg er intet hellig. Utøs din miskunn over oss. Lær oss å bruke denne verdens goder i pakt med din vilje, sa vi under din ledelse kan nå det som har evig verd.»

Dette temaet illustreres tydelig i første lesning, der kong Samolo ber til Gud når han blir konge: «Gi din tjener et lydhørt hjerte, slik at jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt! For hvem kan ellers være dommer for dette folk, så stort som det er?» Herren syntes godt om Salomos bønn. Og Gud sa til ham: «Siden du bad om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller at dine fiender skulle dø, men bad om forstand til å gi akt på det som er rett, så vil jeg gjøre det du har bedt om.»

I dagens evangelium, fra Matteus 13, lærer vi også å fokusere på det/de viktigste tinga i livet: «På den tid sa Jesus til folkemengden: Himlenes rike er lik en skatt som var gjemt i et jordstykke; en mann fant den og gjemte den igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide for å kjøpe jordstykket. Videre ligner himlenes rike en kjøpmann som lette etter vakre perler; så fant han en som var særlig verdifull, solgte alt han eide og kjøpte den.»

Her finner man dagens TEKSTER og BØNNER/ANTIFONER.

I den gamle messen, 11. søndag etter pinse, brukes samme introitus, men elelrs er tekstene helt annerledes. SE HER (latin/norsk) OG HER (eng./latin).

Eksempler på kloke og mindre kloke avgjørelser innen den liturgiske bevegelsen

Liturgi /

Jeg har nylig lest litt om en amerikansk prest som var svært aktiv i den liturgiske bevegelsen på 40- og 50-tallet, Reynold Hildenbrand. Nettsidene forteller en hel del om hans arbeid – som rektor på et presteseminar og som sogneprest, og viser også hvordan han i 1957 fornyet sin kirkes interiør – tydeligvis slik den liturgiske bevegelsen syntes alterpartiet burde se ut.

For meg er det vanskelig å forstå at man både kan understreke svært sentrale deler i messen (og bl.a. folkets deltakelse) på en korrekt og interessant måte, samtidig som man fullstendig ødelegger kirkene!

Første bilde viser kirken før «fornyelsen»

Deretter etter «ødeleggelsen»

Til sist en nærbilde av det nye alteret

L’Osservatore Romano skriver om Humanæ Vitæ – 40 år etter

Generelt, Katolsk /

I går var det 40 år siden Paul VI undertegnet encyklikaen Humanæ Vitæ, om kunstig prevensjon, og Vatikanets avis L’Osservatore Romano skrev i går at han aldri angra på avgjørlesen – om å ikke tillate den type fødselskontroll (fra Zenit):

Although «Humanae Vitae» was rejected by many in favor of artificial birth control, Paul VI never regretted the stance he took in the encyclical, says the director of L’Osservatore Romano. Giovanni Maria Vian commented on Paul VI’s encyclical «Humanae Vitae» on the front page of today’s edition of the Vatican newspaper. The encyclical was signed 40 years ago today.

The text, he said, «rejected contraception with artificial methods» and went «against the hedonism and family planning policies, often imposed on poor countries by the richest.» The director noted the Pontiff’s opinion wasn’t something altogether new, as Paul VI had already in 1964 described the topic as «extremely grave» ; because «it touches the feelings and interests related to the experience of man and woman.»

Nonetheless, Vian continued, upon it’s publication «Humanae Vitae» triggered «an unprecedented opposition within the Catholic Church herself.» The director recalled the words in 1996 of Cardinal Joseph Ratzinger, then prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, who said, «Rarely a text of the magisterium’s recent history became so much a sign of contradiction as this encyclical, which Paul VI wrote after a profoundly painful decision.»

Despite the reaction, Paul VI remained firm in his position, continued Vian. On June 23, 1978, weeks before the Pontiff’s death, in an address to the College of Cardinals, the Pope reaffirmed the decisions he made, «following the confirmations of serious science,» and which sought to affirm the principle of respect for the laws of nature and of «a con scious and ethically responsible paternity.»

Vian said the encyclical «is consistent with the important conciliar novelties on the concept of marriage,» but above all it was a prophesy for our days. He said the so-called encyclical of the pill has also proved to be «ahead of its time» with regard to the evolution of genetic engineering.

«Humanae Vitae» states, «Unless we are willing that the responsibility of procreating life should be left to the arbitrary decision of men, we must accept that there are certain limits, beyond which it is wrong to go, to the power of man over his own body and its natural functions — limits, let it be said, which no one, whether as a private individual or as a public authority, can lawfully exceed.»

The director of L’Osservatore Romano described the encyclical as an «authentic sign of contradiction,» adding that «it is not remembered with gratitude […] because of its exacting and countercurrent teaching.»

I dag, 25. juli, feirer vi den hellige Jakob, apostel

Liturgi /

Den hellige Jakob den Eldre (eller Jacobus Major) ble født rundt Jesu fødsel i Betsaida i Galilea (i dag et-Tell i Israel) ved Jordans munning i Genesaretsjøen. Han var sønn av Sebedeus og Salome og bror av apostelen og evangelisten Johannes, som han hadde en fiskebåt sammen med på Genesaretsjøen. Alt vi vet om Jakob, har vi fra evangeliene. Han og broren ble kalt til Jesu disipler, og etter tradisjonen var Jakob den eldste og broren Johannes den yngste av de tolv disiplene. Jesus ga de impulsive og temperamentsfulle brødrene tilnavnet «Tordensønnene», etter at de ville nedkalle ild fra himmelen over de troløse samaritanerne (Mark 3,17). Kanskje de hadde arvet temperamentet fra sin mor Salome, som kom med sine sønner til Jesus og ba om at de måtte få æresplassene i himmelen ved hans høyre og venstre side. Da han spurte om de var villige til å drikke kalken, det vil si lide, svarte brødrene med et muntert Possumus – «det kan vi» (Matt 20,20-23).

Jakob var en av Kristi tre nærmeste apostler sammen med Peter og Johannes. Han var vitne til helbredelsen av Peters svigermor (Matt 1,29-31) og oppvekkelsen av Jairus’ datter (Mark 5,37-43), og sammen med Peter og Johannes ble han utvalgt av Kristus til å være vitne til hans forklarelse på fjellet Tabor (Matt 17,1-9) og til hans dødsangst i Getsemane (Matt 26,36-46), og som disse to hadde han en viss forrang blant de tolv. Etter pinse forkynte han evangeliet, sannsynligvis i Palestina.

En spansk tradisjon forteller imidlertid at Jakob reiste til Spania og forkynte evangeliet der. På spansk heter St. Jakob Sant Iago. Han skal ha gått i land i Iria Flavia (i dag El Padron) og ha oppholdt seg i Spania i to år før han dro tilbake til Det hellige Land. Beretningen stammer først fra 600-tallet, og sannsynligheten taler så vektig imot at tradisjonen nå avvises helt utenfor Spania. Den hellige Julian av Toledo, som døde på slutten av 600-tallet, nevner ikke denne reisen i sin beretning om apostlenes reiser.

Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden, idet han ble halshogd med sverd på kong Herodes Agrippa Is ordre for å tekkes de jødiske motstanderne av kristendommen (Apg 12,1-2).

Det er flere legender om hvordan Jakobs legeme havnet i Spania.
En legende fra 800-tallet forteller at etter Jakobs martyrium brakte hans disipler Athanasius og Theodor legemet ombord på et skip og lot en engel styre det. Mange mirakler skjedde under transporten; selv Spanias dronning skal ha omvendt seg. Skipet landet i Galicia (Nord-Spania), nøyaktig samme sted hvor Jakob gikk i land da han misjonerte i Spania, hvor hans disipler begravde ham i Iria Flavia og bygde en liten kirke over graven. Da disiplene døde, ble de begravd sammen med ham. Under kristenforfølgelsene under keiserne Decius (249-51) og Diokletian (284-305) forfalt kirken, og da vestgoterkongen Leovigild noen århundrer senere innførte den arianske vranglære i Spania, ble stedet glemt, og bare en muntlig tradisjon om apostelen Jakob holdt seg.

Da de siste kristne samlet seg i Nord-Spania for å drive muslimene ut av landet, så eneboeren Pelayo en natt en gang mellom 824 og 829 et uforklarlig lys fra en busk. Dette lyset kom igjen natt etter natt, og til slutt ga han biskop Theodemir av Iria Flavia beskjed. Han lot busken grave opp, og under den fant man legemene til Jakob og disiplene. Da kong Alfons II fikk høre om det, bygde han en kirke over graven. En annen versjon sier at biskopen i 830 ved stranden fant den ødelagte sarkofagen til Jakob på et sted som kaltes «Campus Stella», stjernemarken. Iria Flavia var etter tradisjonen stedet hvor Jakob gikk i land da han kom til Spania for å misjonere.

Teksten over er et utdrag fra katolsk.no – som har mye informasjon på norsk om tusenvis av helgener.

Det fins også andre (ikke bare katolikker) som interesserer seg for Jakob og andre helgener og pilegrimsturer. Pilegrimsfellesskapet St. Jakob skriver følgende om Santiago:

Fra det 10. århundre frem til vår egen tid har pilegrimer tatt seg frem til Santiago, langs fire ruter; fra Paris, Vézelay, Le Puy eller Arles. I Nord-Spania møttes disse veiene i det som blir kalt «Camino Francés». Pilegrimsrutene går gjennom vakre landskap i Frankrike og Spania, rikt på klostre, katedraler, godt bevarte middelalderbyer, borger og gamle stenbroer.

I Santiago ønskes pilegrimene velkommen av den storslåtte romanske katedralen, der den rikt utsmykkede portalen; «Portico de la Gloria» representerer noe av det fineste i romansk kirkekunst. Veien til Santiago har fått status som Europas første kulturvei. Hvert år går tusener av pilegrimer fra mange nasjoner på «caminoen» som representerer en hovedpulsåre i europeisk kulturhistorie.

Pilegrimsfellesskapet St. Jakob er etablert ut fra ønsket om at også nordmennene skal bidra til revitaliseringen av «Camino de Santiago». Pilegrimskontoret innehar stor kompetanse på denne pilegrimsveien. Å være pilegrim er å tre inn i en større åndelig og kulturell sammenheng.

Pius XII’s encyklika “Mediator Dei” – Om den hellige liturgi

Katolsk, Liturgi, Teologi /

På vår ferietur til Tunisia nylig hadde jeg også med meg interessant teologisk litteratur, bl.a. Pius XII’s encyklika «Mediator Dei», promulgert 20. november 1947. Dokumentet åpner på denne kraftfulle måten:

1. Mediator between God and men and High Priest who has gone before us into heaven, Jesus the Son of God quite clearly had one aim in view when He undertook the mission of mercy which was to endow mankind with the rich blessings of supernatural grace. Sin had disturbed the right relationship between man and his Creator; the Son of God would restore it. The children of Adam were wretched heirs to the infection of original sin; He would bring them back to their heavenly Father, the primal source and final destiny of all things. For this reason He was not content, while He dwelt with us on earth, merely to give notice that redemption had begun, and to proclaim the long-awaited Kingdom of God, but gave Himself besides in prayer and sacrifice to the task of saving souls, even to the point of offering Himself, as He hung from the cross, a Victim unspotted unto God, to purify our conscience of dead works, to serve the living God.

Encyklikaen er på over 200 avsnitt, og jeg kan ikke nevne alt her. Men jeg vil likevel ta fram tre punkter som jeg la spesielt merke til.

1 – Om messen som et offer først og fremst – måltidsaspektet må ikke skygge for denne hovedsaken:

62. … it is a wise and most laudable thing to return in spirit and affection to the sources of the sacred liturgy. For research in this field of study, by tracing it back to its origins, contributes valuable assistance towards a more thorough and careful investigation of the significance of feast-days, and of the meaning of the texts and sacred ceremonies employed on their occasion. But it is neither wise nor laudable to reduce everything to antiquity by every possible device. Thus, to cite some instances, one would be straying from the straight path were he to wish the altar restored to its primitive tableform; …

Pius XII’s encyklika “Mediator Dei” – Om den hellige liturgiLes mer »

Er messen en kultisk handling?

Liturgi, Teologi /

I en annen post (om kvinnelige prester) på denne bloggen har det vært en diskusjon om hva en kultisk handling er. Der kan vi lese:
«Katolske prester utfører ikke kultiske handlinger. Enten tror man på dette eller ikke, så: vi tror at Kristus er sann Gud, og dermed, katolske prester formidler messeofferet hvor vi som troende mottar Kristi realpresens. Dette er ingen kultisk handling fra prestens side – det er Kristus som utfører handlingen. Tror vi. Prester/prestinner fra andre og tidligere religioner, tilhørte et religiøst paradigme hvor selve handlingen, utført av personen, er den bevegende årsak til et eller annet ønsket resultat. Vi kaller dette kultisk handling. Kult – kultur = noe man gjør.»

«Jeg er ikke sikker på at ordet kultisk trenger å brukes så strengt; den katolske kirkes katekisme bruker det f.eks. én gang: § 1346. … Ordets liturgi og eukaristiliturgien utgjør til sammen “bare én kultisk handling”; det bord som dukes for oss i eukaristien, er nemlig på én og samme tid Guds Ords bord og Jesu legemes.»

«Jeg tror ikke du vil ha mange teologer, og ingen religionshistorikere, med deg på din argumentasjon. … Når presten frembærer det ublodige offeret, en gjenkallelse av Kristi éne offer, gjør han faktisk noe. Med Guds nåde gjør presten selv Kristi offer nærværende. Akkurat som du mener: ikke fordi han vil, men fordi Gud gjør det gjennom ham. Men uten presten skjer det ikke. Det er en handling som utføres. På denne bloggen er det en stor vilje til å fremheve offeraspektet i messen. Det betyr samtidig at vi ønsker å tydeliggjøre messen som en KULTISK handling, og mindre som et sosialt bønnemøte.»

«Den strenge definisjonen er egentlig ikke suget av eget bryst må jeg tilstå, men kommer fra en teologisk forelesningsrekke jeg deltok i for et par år siden. Foreleseren skilte det kultiske fra det katolske for å understreke det kvalitativt forskjellige, for å si det slik, mellom katolisismen og andre religioner.»

«Også salige J. van der Burg bruker begrepet “kult” (og “kultus”) i sin lille avhandling om Alterets Sakrament: “Nattverdsfeiringen hører til den offentlige kult, som skal forene de troende (…)”, heter det bl.a.»

Jeg sjekket med van der Burgs hefte: Læren om Alterets Sakrament, og finner at han der faktisk bruker ordet kult/kultisk hele 16 ganger – og jeg har selv ikke noe problem med å bruke det om messen. Tvert imot mener jeg det er viktig for katolikker å framheve nattverden/ messeofferet som en kultushandling, som ganske grunnleggende skiller oss fra de protestantiske kirkenes praksis.

Slik leser vi hos van der Burg:

——-

Eukaristi; bokstavelig «takksigelse» er oldkirkens vanlige betegnelse for Alterets sakrament, som jo er Guds store gave vi skal takke ham for, og den store kultushandling vi skal takke ham ved.

Alterets sakrament, som fra kristendommens begynnelse av var sentrum i den kristne kult, …

Er messen en kultisk handling?Les mer »

Hvordan deltok de troende i messen i Norge før 1965?

Liturgi, TLM /

Jeg er for øyeblikket med på et lite, praktisk seminar om den tradisjonelle latinske messen. Vi snakka i går en del om i hvilken grad de troende i TLM skal/kan svare (dvs. si eller synge) ulike deler av messen. Tydeligvis er det ulike tradisjonele rundt omkring; i Frankrike sier/synger de veldig mye, i England ingenting.

Derfor vil jeg spørre alle som husker (eller kjenner noen som husker) hvordan den katolske messen i Norge ble feira før 1965. I hvor stor grad deltok folket med svar?

Og lekfolket hadde faktisk lov til å delta i veldig stor grad:
a) First, the congregation may make the easier liturgical responses to the prayers of the priest: Amen; Et cum spiritu tuo; Deo gratias; Gloria tibi Domine; Laus tibi, Christe; Habemus ad Dominum; Dignum et justum est; Sed libera nos a malo;
b) Secondly, the congregation may also say prayers, which, according to the rubrics, are said by the server, including the Confiteor, and the triple Domine non sum dignus before the faithful receive Holy Communion;
c) Thirdly, the congregation may say aloud with the celebrant parts of the Ordinary of the Mass: Gloria in excelsis Deo; Credo; Sanctus-Benedictus; Agnus Dei;
d) Fourthly, the congregation may also recite with the priest parts of the Proper of the Mass: Introit, Gradual, Offertory, Communion.
(From: the Sacred Congregation of Rites, on the feast of St. Pius X, Sept. 3, 1958)

Den hellige Apollinaris av Ravenna

Katolsk /

I dag feires Den hellige Apollinaris av Ravenna (bildet) i den tradisjonelle latinske messen. Ellers feires den hellige Birgitta av Sverige i dag, og Apollinaris er flytta til 20/7. På katolsk.no kan vi lese legenden om Apollinaris:

«Etter legenden stammet Apollinaris fra Antiokia i Syria (i dag Antakya i Tyrkia), hvor han ble en disippel av den hellige Peter, og sammen med ham kom han til Roma. Derfra sendte Peter ham til Ravenna for å forkynne Evangeliet der som byens biskop. Først helbredet han hustruen til en romersk tribun og døpte henne sammen med mannen og hele deres hus. Dette fikk de hedenske prestene greie på, og de brakte ham til Jupiters tempel for å ofre. Men Apollinaris sa rolig at det gull og sølv som avgudsbildene var laget av, heller burde gis til de fattige. Da ble han slått til han ble liggende halvdød.

Hans disipler pleide ham til han ble frisk, og han bega seg til Ravennas havneby Classe for å helbrede en adelsmann som var stum. En besatt kvinne kom løpende mot ham, men han drev djevelen ut av henne. Deretter gjorde han korsets tegn over den stumme og helbredet ham. Gjennom disse undrene ble mer enn 500 omvendt. Nå overfalt hedningene ham igjen, pisket ham og la ham på glødende kull. Men han forkynte fortsatt evangeliet uten frykt, og de kastet ham ut av byen.

Han dro til Lombardia, hvor han skal ha vekket opp den døde datteren til patrisieren Rufus. Igjen ble han tatt, torturert og forvist, og fartet nå rundt i Moesia og Trakia, men han dro igjen tilbake til Ravenna og ble godt mottatt av den kristne menighet, men han ble angitt og arrestert. Han ble ført for bøddelen, men ga dennes sønn synet tilbake, så bøddelen ble kristen og skjulte den forfulgte på sin landeiendom i fire år.

Igjen ble han angitt av prestene, og keiser Vespasian (69-79) ga ordre om at han skulle ofre til gudene eller bli forvist igjen. Først ble han reddet av en kaptein som var kristen, men folket kom etter og denne gang slo de ham med køller til han var døende. Han levde ennå syv dager mens han formante de troende. Han døde rundt år 75 og ble gravlagt med store æresbevisninger.»

Min kone og jeg var i Ravenna i starten av juli for 8 år siden og så de fleste av de fantastiske kirkene og mosaikkene der, bl.a. kirken Sant’Apollinare in Classe, som bildet øverst er tatt fra. St. Apollinaris bærer forøvrig den type pallium som pave Benedikt innførte ved sin innsettelse som pave – og som han nå nylig har modernisert litt.

Synspunkter på flytting av katolsk prest fra Hamar

Katolsk /

«Om arbeidsgiver sier at han ikke kan jobbe i Hamar, er det ikke sikkert vi kan gjøre mye med det», sier Heinke Foertsch i prestens fagforening TeoLogene. Selv om de vant saken, mener hun dette er en sak med bare tapere.

«Det blir en form for imperialistisk lovforståelse når man skal regulere det man ikke kan regulere», sier Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. En norsk domstol kan ikke gripe inn i hvem som har rett til å forvalte sakramenter, mener forskeren ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid ved Høgskolen i Oslo.

«Saken kan ende i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg», mener religionshistoriker Jens Braarvig, som Klassekampen også har intervjuet. «Det er ingen tvil om at staten har lovgivningsmyndigheten, men menneskerettighetene setter grenser for hvor langt staten kan gå i å gripe inn i kirkens anliggender.»

Klassekampen skriver om prestesaken i Hamar, faktiske opplysninger om konflikten og sitatene ovenfor, som er tatt fra Vårt Land. Jeg finner ikke dette på Klassekampens nettsider, men det er svært interessante kommentarer.

Hvordan skal man i praksis klare å “snu” alterne?

Liturgi /

Jeg har blitt stadig mer overbevist at noe av det første som må skje for å vinne tilbake helligheten i messen, er at presten feirer messen vendt mot Gud igjen, og at de troende går tilbake til å motta kommuion knelende og på tungen. Dette burde egentlig ikke være så vanskelig, fordi ingen kirkelige dokumenter noen gang har sagt at det skal gjøres på noen annen måte, og fordi konsekvensene for de troende ikke vil bli særlig dramatiske – presten går jo ikke til alteret før til offertoriet i den nye messen.

Som inspirasjon kan vi se på bildet over, tatt fra bloggen TLM, som viser en liten kirke et sted i Canada.

Kvinner hevder at de er blitt ordinert til katolske prester

Katolsk, Teologi /

To, tre, fire ganger hvert år kommer det rapporter om at kvinner mener seg å bli ordinert til katolske prester; nå nylig skjedde det i en protestantisk kirke i Boston, for et par måneder siden lånte de lokaler i en reformert synagoge, noen ganger har vært om bord i båter o.l. Disse underlige stedsvalgene viser tydelig at disse «ordinasjonene» ikke gjøres med Kirkens velsignelse.

Vårt Land skriver om dette i dag, på en saklig måte, og Father Z. skriver også at nyhetsmediene nå ser ut til å innse at Den katolske Kirke på ingen måte regner disse kvinnene som prester (for noen få dager siden ga han eksempler på det motsatte) og han siterer The Boston Globe slik:

Group claims to ordain women priests in unsanctioned ceremony

A group advocating for the ordination of women this afternoon held a ceremony in a packed Protestant church in Boston at which it declared three women to be Catholic priests and a fourth woman to be a deacon.

The ceremony, like several others that have taken place around the world over the last six years, was denounced by the Roman Catholic church, and critics said the event was a stunt with no religious significance. The Catholic Church has consistently taught that only men can be ordained as priests, and the Archdiocese of Boston said that the women who participated in today’s ceremony had automatically excommunicated themselves by participating in what it said was an invalid ordination ceremony.

But the women who participated in the event, along with the several hundred people who spent nearly three hours in the sweltering, non-air-conditioned Church of the Covenant, said they rejected the excommunications, and believed that the women had been validly ordained. The women were vested with white chasubles and red stoles and greeted with a standing ovation as they were declared to be priests; they then helped preside over a service at which they declared bread and wine to be consecrated and offered what they said was Communion to anyone who wished to receive it.

Skroll til toppen