Mgr Ignacio Barreiro skriver for noen måneder siden om reaksjonen etter at pave Benedikt «frigjorde» den gamle messen; om katolikkers reaksjoner, om biskoper som gjør det lett eller vanskelig for prestene å følge pavens tillatelse, om flere ting som følger med den gamle messen (eks. knele ved kommunionen og motta i munnen).

We have witnessed different reactions among bishops, groups of bishops or individuals who have publicly commented on this fundamental new law of the Church. Some of these reactions have been very positive and encouraging, others have been restrictive and erroneous. I am not surprised at this problematic interpretation; many of us predicted that the implementation of the Apostolic Letter, Summorum Pontificum of 7 July 2007 was not going to be easy.

Father Z. viser nå til denne artikkelen og kommenterer den; han er enig i mye som står der, men ikke alt – og flere av leserne har skrevet interessante kommentarer. SE HER.

Etter mye somling har jeg nå fått lagt ut på nett over halvparten av pastor van der Burgs bok (på 145 sider) om: KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom. Her er innholdfortegnelsen til boka, og ei lenke til teksten:

INNHOLD:

Innledning. Den sanne kristendom må kunne finnes

Kap. I. Prinsippet «Bibelen alene» er uholdbart

i. De bibelske skrifter var ved apostlenes død ikke enda samlet og kjent, hele den kristne verden
ii. Bibelen inneholder ikke hele den kristne lære
iii. Bibelen er i mange ting alt for uklar til å kunne være vår eneste trosnorm
Tillegg: Den katolske Kirkes store fortjeneste med hensyn til Bibelen

Kap. II. Om Kirken i alminnelighet

Kirken er blitt forutsagt av den Gamle Pakts profeter
Kristus har bare innstiftet én Kirke
Troen på den Hellige Ånd må ikke skilles fra troen på Kirken
Kristendommen kan ikke eksistere uten en kirkelig organisasjon.
…

van der Burgs bok om Kirken – fra 1960Les mer »

Det har vært en ganske heftig diskujon hele verden rundt om pavens dåp av Magdi Allam påskenatt. Her en noen smakebiter:

The baptism was a “deliberate and provocative act…made into a triumphalist tool for scoring points.” … “A new provocation for the Islamic world.” … “I cannot understand the Vatican’s motivation. Why with preparations for dialogue underway…would the pope revive antagonism this way.” … “What amazes me is the high profile the Vatican has given this conversion. Why couldn’t he have done this in his local parish?” … “The problem lies in the vindictive atmosphere surrounding the conversion ceremony.” [Palestinian journalist]

På nettsidene til the Catholic League gis det et svar på denne kritikken:

“This kind of incredibly defensive posture underscores the need for Muslims to embrace religious liberty. People convert from Catholicism, Protestantism and Judaism every day, and no one blinks an eye.

In any event, kudos to the Jerusalem Post for its analysis: ‘Allam was not a practicing Muslim, was educated in a Catholic school as a teenager, has been married for years to an Italian Catholic, and credits Pope Benedict for having influenced his decision…[and] he has been living under police protection for years, primarily because of his criticism of Islamic terrorism …

John Allen har også en svært grundig analyse av spørsmålet …

Fortsatt diskusjon om pavens dåp av kjent muslimLes mer »

Det var regn under messen på Petersplassen i dag. Alteret står alltid under et stort overbygg, og ellers får paven også hjelp av paraplyer.

En tradisjonell katolsk hilsen (hele året) er:
Laudetur Iesus Christus! (Lovet være Jesus Kristus!)
In æternum! Amen. (I all evighet! Amen.)

I dag fikk jeg også en katolsk hilsen i forb. med påsken. Slik skriver en av kongregasjonene av nonner i Norge:

Herren er oppstanden, kledd i lyset og glansen fra sin seierrike oppstandelse. Kristi oppstandelse er livets triumf over døden. Men i Påskens Triduum møter vi den lidende Kristus, – avvist, hånet og foraktet. Hans legeme blir mishandlet og blodet flyter fra hans åpne sår. Han som ble hånet og spottet av dem som sto rundt Ham, er i dag vår Herre og Mester. Og Han sier til hver enkelt av oss: ”Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg”. (Mat 16, 27).

Ved kraften fra sin oppstandelse vil Kristus gi oss styrke til å etterfølge Ham. I Hans fotspor skal vi vandre, – Han som selv måtte bære krenkelser og svakhet, Han som gikk den tornefulle veien som førte Ham fram til oppstandelsens ærerike seier. Heller ikke vi vil nå fram til gledens fylde uten gjennom lidelse og prøvelser. …

En katolsk påskehilsenLes mer »

Bildet viser pave Benedikt som presenterte krusifikset i Peterskirken i går.

I år hadde pave Benedikt bedt kardinal Joseph Zen Ze-kiun fra Hong Kong om å forberede den tradisjonelle korsveien (utendørs) i Roma Langfredag. Det følger med bilder laget av kinesiske kunstnere, og korsveien bygger også direkte på Markus-evangeliet, og har ikke med alle stasjonene vi katolikker er vant med, bl.a. ikke Veronika med svetteduken.

In his meditation for the 14th, and last, station — «Jesus is placed in the tomb» — the cardinal recalled the long wait between Jesus’ burial and his resurrection three days later. Even his strongest disciples grew weary in waiting, he wrote.

Cardinal Zen said perhaps «it is our victory we are eager to witness» and prayed for perseverance and patience, reminding the faithful that God promised to be with his children to the end of time.

Les mer om korsveien her.

John Allen prøver i gi navn til en ny trend han ser i Den katolske kirke. Han ser 1) en større vektlegging på katolsk tro, 2) en modig offentlig bekjennelse av denne, og 3) en virkelig selvstendig tilslutning til disse sannhetene. Han har endt opp, eller en del fram og tilbake, med begrepet «evangelisk katolisitet»:

By «evangelical Catholicism» I don’t have in mind primarily Catholic adaptation of styles of belief and worship associated with evangelical Protestantism, such as high-octane praise and worship or a strong personal relationship with Jesus. Neither am I talking about the root sense of «evangelical» as a radical witness to the values of the gospel, though both in a sense are part of the picture.

I had originally referred to this mega-trend as the «Catholic identity movement,» but that drew fire from liberal Catholics who argued that reaffirming traditional belief and devotion, such as the Latin Mass, is not the only way to articulate a strong Catholic identity. Since I’m trying to describe this movement, not to pass judgment on it, I went back to the drawing board in search of a more neutral nomenclature. In the end, I settled on «evangelical Catholicism» because it captures the sense of a public assertion of traditional Catholic identity in the context of a highly pluralistic, secular culture.

Les mer om dette her.