Norsk kvinnelig prest vil nekte å døpe i “Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”

I dagens Vårt Land (papirutgaven) står det et leserinnlegg skrevet av Gyrid Gunnes, som er prest i Hamar Domkirke. Hun er svært lite fornøyd med Olav Fykse Tveits enighet med Vatikanet, om at dåp alltid bør foregå i «Faderens og Sønnes og Den Hellige Ånds navn», og hun kaller det et «Svik mot feministteologien«.

Hun avslutter sitt innlegg med en sjokkerende og klar uttalelse:
«Sagt i klartekst: På mine gudstjenester i Hamar Domkirke kommer det heretter kun til å døpes «I Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn». Dette kommer til å være gyldige og sanne dåp, gjort i den bibelske Guds navn.»

Det blir interessant å se hva Den norske kirke kommer til å gjøre med dette utsagnet – og om Den katolske kirke i Norge må begynne å sjekke dåp som er foretatt i den lutherske kirke, for å se om de er gyldige. Hele leserinnlegget kan leses her.

————OPPDATERT————–

Senere mandag skriver Vårt Land om hva som videres skjer i denne saken i Hamar; Gyrid Gunnes gjorde i går nesten det hun lovet i avisinnlegget:
..hun ble så provosert av Fykse Tveit at hun bestemte seg for å ta i bruk kjønnsinkluderende benevnelser neste gang hun skulle utføre en dåpshandling. Søndag døpte hun to jenter i Hamar domkirke til «Gud – Skaperens, Jesus Kristus – Frigjørerens og Den Hellige Ånd – Livgiverens» navn.

.. Det liturgiske forsøket var ikke klarert med biskopen på forhånd. Etter en telefonsamtale mellom biskop og prest i formiddag er det klart at dåp i Hamar heretter skal forrettes som før – i «Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds» navn.

– Utviklingen av nytt liturgisk språk er ikke noe en prest kan gjøre uten å ta hensyn til den kirkelige sammenheng hun står i, slår Hamar-biskop Solveig Fiske fast overfor Vårt Land.

Derfor trenger vi pave Benedikts brev om den gamle messen

På YOUTUBE er det lagt ut videoer av den avsluttende messen – med kardinal Mahony – på den årlige store kateketsamlingen i Los Angles, USA. For følsomme lesere vil det sikkert være et sjokk å se en messe feieret på en slik måte; hele stemningen og sanegn/musikken er «moderne» og underlig, det er 20 glassmugger med vin på alteret, Kristi blod tømmes fra glassmuggene opp i glass»kalker» (forbudt), det er mye «liturgisk dans» etc.

Et av poengene med pavens Motu proprio var å influere også feiringen av den nye messen – det er det tydeligvis behov for. (Klikk på hver video for å se den. Jeg har fått lenkene fra Father Z – der er det også mange kommentarer.)

Del 1:

Del 2:

Del 3:

Del 4:

Her er et par kommentarer fra Father Z.’s blog: …

Initiativ fra en kardinal i USA – om å lære den gamle messen

Kardinal Justin Rigali, i Philadelphia, USA, har blitt intervjua av Zenit.org, og sier at alle prestekandidater i hans bispedømme skal lære den gamle messen i løpet av studetida. Og han gir også tilbud til de som allerede er ordinert, om kurs for å lære den tradisjonelle latinske messen. Så langt har vi ikke sett mange biskoper som gjør dette. (Han snakker også om hvordan feiringa av den nye messen vil influeres av å lære den gamle – noe jeg selv har merka ganske tydelig.)

To learn what some bishops are doing to implement the document in seminaries, ZENIT spoke with Cardinal Rigali, archbishop of Philadelphia, about his plans to introduce seminarians at St. Charles Borromeo Seminary to the extraordinary form of the Mass.

Cardinal Rigali also suggested why priests already in active ministry should become familiar with the Missal of 1962.

Q: What practical steps are being taken to incorporate «Summorum Pontificum» into the life and curriculum of the seminary?

Cardinal Rigali: First there will be a lecture offered on the «motu proprio» that elucidates the theology underlying the 1962 missal so that the seminarians are afforded a clear understanding of the «motu proprio» and the Holy Father’s pastoral concern for the faithful who have a deep love for the Tridentine liturgy. ……. …….

Sometime in the spring semester, after the lecture, Holy Mass according to the extraordinary form will be celebrated once for the entire St. Charles Borromeo Seminary community. This will demonstrate to the seminarians the liturgically correct manner in which the extraordinary form of the Mass is to be celebrated. ….. …

Q: Will saying Mass according to the Missal of Blessed John XXIII affect the way a priest says the «Novus Ordo» Mass?

Cardinal Rigali: Any priest who is unfamiliar with the extraordinary form, or who has not celebrated the liturgy according to this form for some time, will probably, and quite naturally, reflect on the manner in which he celebrates Mass according to the «Novus Ordo.»

Such a reflection is positive because it cannot help but lead to a more reverent and worthy celebration of the liturgy.

Hosanna Filio David: benedictus qui venit in Nomine Domini

Hosanna Filio David: benedictus qui venit in Nomine Domini. – Hosanna Davids Sønn, velsignet være han som kommer i Herrens navn. Slik åpner palmesøndagsmessen, dvs. ikke selve messen, men palmevelsignelsen før messen begynner. Jeg har i dag lest om denne messen i tidligere tider (SE HER), og den er faktisk ikke særlig foskjellig fra i dag. Bortsett fra at palmevelsignelsen var svært mye grundigere den gang.

Jeg har i år også fått større forståelse for at pasjonen leses også denne dagen – og ikke bare Langfredag (noe som oppleves mest naturlig fra min lutherske oppvekst). Denne søndagen het tidligere: Andre søndag i pasjonstida eller Palmesøndag. Nå er Pasjonssøndag, sist søndag, (i praksis nesten) blitt borte, og da blir kanskje pasjonen i dag hengende litt i lufta. I den gamle messen samler motkreftene seg og prøver å få tatt livet av Jesus disse siste 12 dagene før Langfredag – og midt i denne perioden komemr altså Palmesøndag.

På latin lyder teksten rundt Jesu død slik, som vi hører i dag fra Matteus: «Et circa horam nonam clamavit Iesus voce magna, dicens: † Eli, Eli, lamma sabacthani? C. Hoc est: † Deus meus, Deus meus, ut quid dereliquisti me? … C. Iesus autem iterum clamans voce magna, emisit spiritum.»

Gradvis utvilking fram mot påskefesten – forsakelse

Fasten er en forberedelse til å feire påske. I fastetida mister vi flere ting (dvs. avstår fra dem friviliig), og så får vi dem igjen med renter når påsken feires. I den gamle messetradisjonen var det flere ting som forsvant, og det begynte tidligere og utvikla seg mer gradvis; fra søndag septuagesima. Slik beskriver Father Z. denne prosessen:

We lose things during Lent. We are being pruned through the liturgy. Holy Church experiences liturgical death before the feast of the Resurrection. The Alleluia goes on Septuagesima. Music and flowers go on Ash Wednesday. On Passion Sunday, statues and images are draped in purple. That is why Passion Sunday is sometimes called Repus Sunday, from repositus analogous to absconditus or “hidden”, because this is the day when Crosses and other images in churches are veiled.

Traditionally Crosses may be covered until the end of the celebration of the Lord’s Passion on Good Friday and images, such as statues may be covered until the beginning of the Easter Vigil.

As part of the pruning, From Passion Sunday in the older form of Mass, the “Iudica” psalm in prayers at the foot of the altar and the Gloria Patri at the end of certain prayers was no longer said. The pruning cuts more deeply as we march into the Triduum.

Var katolikker fornøyde med de store forandingene i Kirken rundt 1970?

Dette er et spørsmål som man ofte snakker m, også blant katolikker i Norge. Forandringene som kom etter Vatikankonsilet (men bare delvis oga. det) forandra Den katolske kirke ganske grundig, både teologisk, moralsk, kateketisk og liturgisk. På bloggen The New Liturgical Movement ble det i går skrevet en blogg som mest tar opp det siste aspektet. Hvorfor kom disse dramatiske forandringene, spør man, og svarer bl.a. slik:

The conventional opinions fall into two broad categories, neither of which capture the whole truth of course but they are views that people adopt in order to make sense of the times. The mainstream view, which has much going for it, is that people were desperate for a change from a Mass that was remote from the people to one that is more in keeping with contemporary norms. So they had gotten fed up with Latin and all the trappings and were ready for a more people-friendly environment.

The opposite view, which is also compelling based on the evidence, is that the turnaround was manufactured by a tiny elite that purported to speak for the people but actually represented a small faction that managed to wrest control of the reform process and ended up imposing its far-flung visions on a protesting Catholic world.

Les mer av dette innlegget – og les også de mange kommentarene.

Samtale med Vårt Land om de siste nyhetsoppslagene

Jeg skrev for ikke lenge siden om at Vårt Land og DagenMagazinet hadde latt seg lure av bl.a. pavens kommende rehabilitering av Luther. Jeg skrev også en mail til Vårt Lands redaksjon om Luther-saken. (Ang. «dødssyndene» hadde både VL og Dagen en mye mer forsiktig rapport, fra NTB ser det ut til – så her har altså NTB vist mer nøkternhet enn Aftenposten.)

I dag fikk jeg et svar fra Vårt Land, og jeg siterer en del av VL’s kommentarer og mine svar:

Hvem lurer hvem?
1
Vi har ikke latt oss lure til noe som helst. Vi har sitert det utenlandske aviser har skrevet, med kildehenvisning. I en slik presentasjon ligger det selvsagt et forbehold om at disse avisene har gode nok kilder for sine påstander.

Disse avisene er ikke troverdige på teolgiske områder; jeg syns ikke VL burde bruke dem på slike temaer uten å ha sjekket dem med teologisk kyndige folk.

Å påstå at paven fullt ut skal rehabilitere Luther er for meg (og for de fleste katolikker, vil jeg tro) like troverdig som å si at månen er laget av gul ost (faktisk). Og om paven vil si at det også var positive og korrekte ting i det Luther gjorde, så er det ingen nyhet – vi vet at han mener det. Muligens mangler dette oppslaget en presisering av hva slags rehabilitering det er snakk om.

2
… virker det som at du kjøper ganske billig «dementiet» i Caholic World News. Du må gjerne mene at andre lar seg lure, men i dette tilfellet har jeg problemer med å se at du stiller samme krav til din egen dokumentasjon som du stiller til andre.

Se pkt. 1. Rapporten fra CWN er ikke sentral for meg, siden saken i utganspunktet er helt opplagt. Jeg tror VL vil tjene på å sjekke slike saker med normale, oppegående katolikker – ta kontakt med en katolsk sogneprest, bispedømmets informasjonskontor, meg, eller andre – og sjekk hvordan de reagerer. (Men en sak i Catholic News kaster litt mer lys over saken. Og kommentarene her fra Vatikanets pressetalsmann, Frederico Lombardi, gjorde et visst inntrykk på VL.)

3
… ikke se at du kommer med relevant mot-dokumentasjon som skulle sette på plass de store britiske avisene, som selvsagt har gode, anonyme kilder innad i Vatikanet.

Se pkt. 1. Disse britiske avisene har vi ingen tillit til, flere katolske journalister (spesielt i USA) skriver ofte at britiske aviser vanligvis er mest på jordet av alle.

Konkluderende kan jeg bare si at jeg opplever at VL’s virkelighetsforstående ang. enkelte katolske spørsmål er svært langt fra katolsk forståelse – det er trist, og det er også et problem.

Hva skjer i messen når presten vender seg mot Gud?

Jeg har et par ganger nevnt menigheten i USA som er i ferd med å «snu alteret». I kommentaren til en sak om dette hos Father Z, leser vi følgende om hvorfor dette er viktig – det har med å vende seg til Gud i messen å gjøre:

I get a flashback to the first day I entered Assumption Grotto Parish and encountered the ad orientem posture: My first interior response was, “You’ve got to be kidding me – he’s got his back to us!”

Next, I found myself shifting in my pew as if to seek the face of the priest, only to realize that it is the face of God I should be seeking in the Mass.

It is also important if a priest greets people as you go up the aisle in procession. This was the other thing that really struck me about Assumption Grotto. The priests are deep in prayer, as are the people, just before the Mass begins. From the time Fr. Perrone stands in the back as incense is puffing from the thurifer, it’s as if time stands still. His contemplative Carmelite face is deeply meditative and focused in a way that had me realizing, I should be there too.

It is just one more element to shifting the celebration of the Mass from that which is people-centered, to God-centered. … There are various elements in the Mass that can make it more God-centered and less people-centered. One is the posture of the priest, ad orientem.

Another is how much attention the priest pays to the people during the Mass, from beginning to end. It is very difficult for me now to maintain meditative focus when a priest is waving at me as he goes up the aisle. It is not about me and that is what such gestures communicate to my mind.

Ditto with the throne of the priest. It faces sideways at Grotto and is off to the side. The priest is not the center of focus when he sits. These are all subtle things that have taken place in a slow, but persistent transition over the last 7 years at my parish. Like Fr. Newman, Fr. Perrone did much to explain why he was about to do the things he did, which is good.

Diane, som skriver dette, skriver mer på sin egen blog.

Pave Benedikt legger til mange egne tanker i sine taler

Pave Benedikts taler er selvsagt godt forberedt, de er nedskrevet og ofte leser paven akkurat det som står på arkene. Det blir sagt at i onsdagsaudiensene har andre personer gjort mye av forarbeidet med talene, mens paven oftest forbereder messe-prekene mer selvstendig. www.chiesa har nylig publisert en artikkel der de har analysert flere av talene paven holdt om Augustin i onsdagsauduensene i vinter, og funnet at han spontant har lagt til svært mye. Og de mener at det som er lagt til er svært viktige ting for paven, bl.a. om sann omvendelse. Her er noen eksempler:

16 January
When I read St Augustine’s writings, I do not get the impression that he is a man who died more or less 1,600 years ago; I feel he is like a man of today: a friend, a contemporary who speaks to me, who speaks to us with his fresh and timely faith. In St Augustine who talks to us, talks to me in his writings, we see the everlasting timeliness of his faith; of the faith that comes from Christ, the Eternal Incarnate Word, Son of God and Son of Man. And we can see that this faith is not of the past although it was preached yesterday; it is still timely today, for Christ is truly yesterday, today and for ever. He is the Way, the Truth and the Life. Thus, St Augustine encourages us to entrust ourselves to this ever-living Christ and in this way find the path of life.

30 January
I would like to return to the topic of conversion

Hvordan oppstår meningsløse nyheter om Den katolske kirke?

En amerikansk weblog undrer seg over hvordan aviser og nettsider over hele verden kan påstå de mest utrolige ting om Den katolske kirke. Nå i det siste dreier det seg om de «nye dødssyndene» og om pavens «rehabilitering» av Luther. Amy Welborn tror ikke det er vond vilje som gjør det (fordi de to siste rapportene var ikke spesielt ondsinnede, men «even an idiot reading this article could see that Girotti said nothing even close to what was reported. I can’t get inside the head of a writer who would say, “Okay … he’s said this … let’s put it in the context of … wait, I’ve got it … the 7 Deadly Sins! Let’s say he’s replacing them! With recycling!”

My powers of empathetic thinking have clearly reached their limit.

And the Luther business … where did that come from? Was someone toying with a reporter or what?

“Vanskelig å være en god katolikk etter at flere dødssynder har kommet til.” !!!

De siste par dagene har det blitt skrevet helt sprø (uvitende) ting om Den katolske kirke i norske nettaviser o.l.. Gårsdagens Aftenposten er et eksempel på dette:

«Vatikanet har nå utvidet listen over dødssyndene. De nye syndene er synder som har dukket opp i nyere tid. Tradisjonelt har den katolske kirken operert med syv dødssynder som ble presentert av pave Gregor den store på 500-tallet. Syndene er utukt, hovmod, vrede, misunnelse, griskhet, latskap og fråtseri. Nå er det ikke bare syv synder. Nytt på listen er nemlig genmanipulering, forurensning, sosial urettferdighet og narkotikamisbruk, ifølge nyhetsbyrået AP.»

Alle som har det minste kjennskap til teologi (har ikke journalistene det?), forstår med en gang at slik er sprøyt, og det bygger på et intervju i L’Osservate Romano om noe helt annet; om skriftemålet og om synet på synd mer generelt. (Les et referat av det på engelsk her.) (Vårt Land har også skrevet om dette i dag, men mye mer forsiktig enn Aftenposten, de har tatt en melding fra NTB.)

En grundigere forklaring av hvordan slikt sprøyt kunne bli spredt rundt om i verden, kan man lese her:

When he finished his interview with L’Osservatore Romano, Archishop Gianfranco Girotti probably thought that his main message had been an appeal to Catholics to use the sacrament of Confession. Little did he know that the English-language news media would play the interview as a newly revised list of sins.

Archbishop Girotti, the regent of the Apostolic Penitentiary, spoke to the Vatican newspaper about «new forms of social sin» in our era. He mentioned such transgressions as destructive research on human embryos, degradation of the environment, and drug trafficking. Within hours, dozens of media sources were suggesting that the Vatican had radically revised the Ten Commandments, issuing a list of «new sins.»

As usual, a British newspaper leapt to the forefront with the most sensational and misleading coverage.

Kaffeselskap i kirkerommet – i St. Maria in Trastevere

Dette bildet fra St. Maria in Trastevere (i Roma) tok jeg av et fotografi i et lokalt museum under vårt siste besøk i Italia. Det er fra en stor fest i kirken påskedag (eller juledag?) for et par år siden – vi ser baldakinen over alteret og den store mosaikken i apsis, selv om kvaliteten er litt dårlig. Jeg skrev også litt om messene i denne kirken for et par år siden – se her.

Hva syns bloggens lesere om å arrangere slik fest i kirken ved spesielle anledninger?

Pave Benedikt om oppvekkelsen av Lasarus

I går var mange tusen mennesker samla på Petersplassen og hørte pave Benedikts betraktninger om dagens tekst; oppvekkelsen av Lasarus – det siste store tegne Jesus gjorde før sin egen død og oppstandelse. Her er en engelsk oversettelse av hva han sa (fra zenit.org):

Dear Brothers and Sisters,
In our Lenten journey we have arrived at the 5th Sunday, characterized by the Gospel that narrates the resurrection of Lazarus (John 11:1-45). This is the last great “sign” worked by Jesus, and after it the high priests will convene the Sanhedrin and will decide to kill him; it is also decided that Lazarus himself will be killed. Lazarus was the living proof of Christ’s divinity and Christ is the Lord of life and death. In reality this Gospel passage shows Jesus as true Man and true God.

In the first place the evangelist insists on his friendship with Lazarus and the sisters Martha and Mary. He emphasizes that “Jesus loved them very much”, and for this reason wants to work the great prodigy.

Avgjørelse tatt om å snu alteret – og feire messen vendt mot Gud

Fr. Jay Scott Newman (som jeg skrev om tidligere) har i dag kunngjort at man i hans menighet vil begynne å feire alle messene «ad orientem» en gang mellom påske og pinse i år. Les hva han skriver:

We will begin to celebrate Mass ad Deum at St. Mary’s sometime between Easter and Pentecost, after all the clergy and servers have been prepared for the logistical changes which will attend this development. We will celebrate the Mass in this fashion for several months until both priests and people have had the opportunity to grow accustomed to a practice that is unfamiliar to us, despite being the norm of Christian worship for nearly all of our history. After a suitable period of acclimation, we will evaluate our progress and review the best practices for our parish, and during the months of testing, I ask only that everyone (no matter whether you support this decision, oppose it, or have no opinion) exercise patience, prudence, and charity. This return to our own tradition is not an exercise of change for the sake of change; it is, rather, an effort to respond to the leadership of our Holy Father, who reminds us that what has been held sacred by all generations of Christians is to be held sacred by us.

Les hele Fr. Newmans tekst for 5. søndag i fasten.

Hoc corpus, quod pro vobis tradetur: hic calix novi Testamenti est in meo sanguine, dicit Dominus

(Dette er mitt legeme, som gis for dere. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, sier Herren.) I dag har vi pasjonssøndag i den den gamle katolske liturgien, og fokus settes på motstanden mot Jesus; han nærmer seg sin død. Ytre sett vises dette ved at alle krusifikser i kirkene dekkes til, og flere andre forandringer skjer også i liturgien. I vår tid dekkes krusifiksene i noen kirker – her i Stavanger ble en tornekrans satt på prosesjonskrusifikset – men ellers er tekstene og temaet i dagens messe helt forskjellig, de handler om oppstandelsen fra de døde.

Evengeliet i den gamle messen er fra Johannes 8, 46-59, der vi bl.a. leser: 54 Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingen ting verd. Men det er min Far som ærer meg, han som dere kaller deres Gud. 55 Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa at jeg ikke kjente ham, var jeg en løgner, slik som dere. Men jeg kjenner ham og tar vare på hans ord. 56 Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.» 57 «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. 58 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» 59 Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot templet. Les mer om dette her.

Den nye messens evangelium (i år A) er fra Johannes 11,1-45; oppvekkelsen av Lasarus. Kommunionsverset denne dagen setter temaet ganske klart: Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø, sier Herren. Inngangsverset er det samme i den gamle og den nye messen – «Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk! Fri meg fra mennesker som farer med svik og ondskap! For du er min Gud og mitt vern. «Sal 43 (42), 1-2 – men jeg må si at jeg ikke vet hvorfor temaet i messen er blitt forandret så mye, spesielt når lesningene er fra år A. (Muligens har det noe å gjøre med fokuset på voksendåp, som er tydelig i lesningene, spesielt i år A; oppstandelsen fra de døde i dag, helbredelsen av den blindfødte for en uke siden, og den samaritanske kvinne og levende vann for to uker siden.)

Både Dagen og Vårt Land har latt seg lure av oppslaget om paven og Luther

Det ser i alle fall ut som om Vårt Land og DagenMagazinet begge har latt seg lure av «nyheten» om at paven vil rehabilitere Luther og erklære at han ikke var en vranglærer. I alle fall referer de i dag «nyheten» jeg skrev om i går helt uten kritiske kommentarer. Ganske sjokkerende egentlig.

(EKSTRA: En artikkel på Catholic World News prøver å forklare hvordan denne misforståelsen kunne oppstå.)

TLM-News from Porsgrunn, Norway

Dette kan vi i dag lese på bloggen The New Liturgical Movement:

Norway, population 4,7 million, had in 2004 about 50,000 Catholics… On Sundays in St Olav Cathedral of Oslo and the adjacent St Joseph’s church, 11 masses are celebrated in seven languages, and it is crowded!

Masses in the Tridentine rite are now celebrated regularly in the cities of Stavanger and Porsgrunn.

In Porsgrunn (population 35,000, about 1200 catholics (2004), the Tridentine mass is celebrated weekly.

De har også noen bilder fra Porsgrunn og leserne har skrevet flere kommentarer.

Hva aktiv deltakelse i messen er, og hva det ikke er

Jeg har tidligere nevnt F. Newman i USA, som hver søndag i fasten skriver om liturgien, og spesielt fokuserer på/ argumenterer for at presten og hele menigheten sammen skal vende seg mot Gud når messens fullkomne offer og alles takk bæres fram for Gud. Les hans stykker her.

Sist søndag skrev han om den misforståelsen at alle, eller i alle fall veldig mange, i kirken må delta på aktiv måte. I de engelske messene i vår menighet, og i noen barne- og ungdomsmesser kan man gå langt i denne retning også i Norge (og presten oppfordres kanskje også til å bli en entertainer), men jeg tror heldigvis ikke det skjer så ofte i våre tradisjonelle høymesser. Jeg angriper ikke det at noen har naturlige oppgaver i messen, det er når holdningen blir at det er absolutt nødvendig, eller i alle fall sterkt fokusert på, at det blir et problem – og fører til at den åndelige deltakelsen fra både prestens og alle troendes side lider skade. Les F. Newmans tekst:

One objective of the liturgical reforms of the 1960’s was to encourage the active participation of the Catholic people in the celebration of the sacred liturgy, in part by reminding them that they are participants in, not spectators of, offering the sacrifice of praise at the heart of all Christian worship. Unfortunately, in the years following the II Vatican Council, the Church’s desire that all the faithful participate fully in the sacred liturgy was too often rendered a caricature of the Council’s teaching, and misconceptions about the true nature of active participation multiplied. This led to the frenzied expansion of “ministries” among the people and turned worship into a team sport. But it is possible to participate in the liturgy fully, consciously, and actively without ever leaving one’s pew … the primary meaning of active participation in the liturgy is worshipping the living God in Spirit and truth, and that in turn is an interior disposition of faith, hope, and love which cannot be measured by the presence or absence of physical activity. But this confusion about the role of the laity in the Church’s worship was not the only misconception to follow the liturgical reforms; similar mistakes were made about the part of the priest.

Den norske kirke ønsker at vanlig brød skal erstatte nattverdsoblatene

Jeg fikk et spørsmål fra en leser i dag: «Forslag til ny nattverdsliturgi i DNK: Vårt Land skriver om dette i dag og har lenke til tekstene. Interessant med en kommentar fra deg som forhenværende luthersk prest om utviklingen der. En kuriositet: Nå skal det hete: «Dette er min kropp som gis for dere» og uttdeling skjer som «Kristi kropp».

At man skal si «Kristi kropp» (isteden for «legeme») har jeg ikke i mot, det gjør man jo i den svenske Katolske kirke allerede, og ordet legeme blir altfor abstrakt i dag, spesielt for barna. Ellers merker jeg meg (når jeg leser dokumentene somer lenket til fra Vårt Lands side) at Den norske kirke har tatt med seg svært mange ting fra Den katolske kirkes teologi – både positive og negative. Fra prefasjonen av er det svært mye likt, og de vil få flere eukaristiske bønner som i stor grad bygger på samme kilder som våre bønner. Det negative er at de også har tatt med seg den katolske holdningen fra 70-tallet om at presten må være vendt mot folket, og at måltidsfokuset må være svært tydelig. Det skjer nå mens mange i Den katolske kirke holder på å vende tilbake til offeraspektet som mer sentralt, og vender tilbake til de gamle alterne der presten vender seg mot Gud.

Men det virkelig sjokkerende i Den norske kirke er jo (og har alltid vært) at nattverden som som en offerhandling, der Kristi fullkomne offer bæres fram for Gud, er helt fraværende. Dessuten er det svært sjokkerende at man stadig snakker om å motta vin og brød (i denne sammenheng har jeg også lite sans for at man skal gå over til vanlig gjærbakst). Her slår jo lutheranerne seg selv på munnen, for prestene der sier jo «Dette er Jesu Kristi legeme/blod» når han deler ut Kristi legem og blod.

Pave Benedikt vil til høsten rehabilitere Martin Luther!

Pave Benedikt vil til høsten rehabilitere Martin Luther. (!) Ja, dette kan vi i dag faktisk lese i The Times, men vi bør ikke tro noe på det. Realitetene bak oppslaget ser ut til å være at Ratzingers tidligere studenter, som møtes til et uformelt seminar hvert år i september, har tenkt å ta Martin Luther opp til dikusjon i år, og at kardinal Kasper nylig må ha sagt noe positivt om Luther – men så langt vet jeg ikke hva det er. Slik leser vi i Timesonline:

Pope Benedict XVI is to rehabilitate Martin Luther, arguing that he did not intend to split Christianity but only to purge the Church of corrupt practices.

Pope Benedict will issue his findings on Luther (1483-1546) in September after discussing him at his annual seminar of 40 fellow theologians — known as the Ratzinger Schülerkreis — at Castelgandolfo, the papal summer residence. According to Vatican insiders the Pope will argue that Luther, who was excommunicated and condemned for heresy, was not a heretic.

Cardinal Walter Kasper, the head of the pontifical Council for Promoting Christian Unity, said the move would help to promote ecumenical dialogue between Catholics and Protestants. It is also designed to counteract the impact of July’s papal statement describing the Protestant and Orthodox faiths as defective and “not proper Churches”.

The move to re-evaluate Luther is part of a drive to soften Pope Benedict’s image as an arch conservative hardliner as he approaches the third anniversary of his election next month.

Skroll til toppen