Å trekke inn den karismatiske bevegelsen kan skape konflikt

Økumenikk /

Jeg skrev i forgårs om om den karismatiske bevegelsen i Den katolske kirken, som har vært med på å bremse flukten til pinsekirker i Latinamerika og Afrika. Men karismatiske ytringer og tendenser kan også være med på å skape konflikter. I går leste jeg om en helt nytt katolsk universitet i Florida, Ave Maria University, som nettopp har sagt opp en viktig prest, Father Joseph Fessio – stifter også av Ignatius Press, og tidligere student under Joseph Ratzinger.

Det ser ut til at han har blitt oppsagt pga uenighet om liturgien; skal den være klassisk katolsk (som Fessios står for) eller mer karismatisk preget, med bl.a. helbredelsesmesser (som eieren av universitetet går inn for).

LES MER OM DENNE SAKEN HER.

Allianse mellom tro og fornuft er nødvendig

Katolsk /

Pave Benedikt snakket om Justin Martyr i gårsdagens onsdagsaudiens, og sa at gjenkjennelsen at Kristus som Logos var grunnen til at den eldste kirkens vektlegging av fornuften og dens bruk av gresk filosofi, isteden for de hedenske religionene.

In an age “like ours marked by relativism in the debate over values and religion as well as in interfaith dialogue,” Benedict XVI reiterated in today’s general audience the alliance between faith and reason with its necessary support in prayer and the link between early Christianity and Greek philosophy against false pagan myths.

In a cold morning with few sunny breaks the Pope spoke to 40,000 people who had gathered in St Peter’s Square. He presented again a “great figure of the early Church,” i.e. St Justin from Nablus, philosopher, martyr and the greatest apologist of the 2nd century, “one of those ancient Christian writers who defended Christianity from the heavy accusations levelled by pagans and Jews;” someone who at the same time had “the missionary vision to propose and present the contents of the faith using a language and mental categories that were understandable to his contemporaries.”

LES MER OM DETTE HER.

Katolikker har bremset flukten til pinsekirker

Økumenikk /

Jeg leser i dag at rapporter fra Nigeria og Honduras indikerer at flukten fra Den katolske kirke til pinsekirker og andre karismatiske kirker holder på å stoppe. Hvorfor? Fordi at man nå kan være karismatiker også innenfor Den katolske kirke. Dette påstår i alle fall John Allen:

Rev. William Okoye, founder of the All Christian Fellowship in Nigeria … told NCR in early March that the “explosive growth” of Pentecostalism in his country initially came at the expense of other Christian bodies, “especially the Anglicans and the Catholics.”

“Some years ago, this was an ecumenical problem,” Okoye said in the office of his sprawling church in downtown Abuja. “Now, the other churches are more accommodating. The Catholics allow the charismatic renewal movement. The Anglicans do the same thing, so their people can remain Catholics and Anglicans, but they act like Pentecostals.”

“To a large extent, that has stemmed their losses,” Okoye said.

I Honduras sier kardinal Oscar AndresRodriguez at despite the defections, he’s convinced the Catholic Church in Honduras is “stronger and better” today in comparison with 40 years ago.

“Some of our people were never real Catholics,” he said. “They were baptized but had no real formation. Today, we’re more consolidated, our laity are more involved, and we’re growing in terms of those who are really alive in the faith. It’s not that we are losing, we are gaining,” he said.

… Rodriguez agreed that that growth in the charismatic movement has probably slowed the flow of Catholics into the Pentecostal churches.

“Our people are very enthusiastic,” he said. “When they can sing and clap their hands and be together, it’s good for them. It gives them an answer to what they’re looking for inside the church, so they don’t have to find it somewhere else.”

LES MER OM DETTE HER.

Nattverden er kilden til kristen glede

Katolsk, Teologi /

«Kilden til kristen glede er eukaristien, som gir kristne til alle tider den dype gleden som er fred og kjærlighet, og som har sine røtter i fellesskapet med Gud og med våre medtroende», sa paven på Petersplassen søndag. Og han sa videre:

Last Tuesday the postsynodal apostolic exhortation «Sacramentum Caritatis» was presented. This document has as its theme the Eucharist as source and summit of the life and mission of the Church. I elaborated this theme, gathering the fruits of the 11th General Assembly of the Synod of Bishops that took place in the Vatican in October 2005.

I plan to return to such an important text but at the moment I would like to underline that it is an expression of the faith of the universal Church in the eucharistic mystery, and that it places itself in continuity with the Second Vatican Council and the magisterium of my venerated predecessors, Paul VI and John Paul II.

In this document I wanted, among other things, to highlight its connection with the encyclical «Deus Caritas Est»: That is why I chose «Sacramentum Caritatis» as the title, retrieving St. Thomas Aquinas’ beautiful definition of the Eucharist, «sacrament of charity.»

Yes, in the Eucharist, Christ wanted to give to us his love, which led him to offer his life for us on the cross.

LES VIDERE HER.

Retrett i Bergen

Liturgi /

Jeg gir noen dager denne uka retrett for Franciskus Xaverius-søstrene i Bergen. De har hvert år i fastetida en slik forberedelsesperiode før påskefeiringa. Vi begynte mandag kveld, 19. mars, festen for den hellige Josef, som også er stiftelsesdagen for Franciskus-ssøtrene, for 106-år siden.

Jeg har valgt som tema for retretten innledningen til Hebreerbrevet: «Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen.» Ut fra det temaet skal vi se på ulike nådehandlinger Herren har vist oss, i Det gamle og nye testamente.

Rent konkret består retretten av to åndelige foredag, messe, tidebønner og eukaristisk tilbedelse hver dag, mulighet til personlig samtalene med presten, samt stillhet i hele perioden.

LES MER OM SØSTRENE HER.

En kristen kan ikke leve uten nattverden

Teologi /

Nettstedet WWW.CHIESA skriver om dokumentet “Sacramentum Caritatis”, og har som overskrift: Alle i kirken om søndagen og En kristen kan ikke leve uten nattverden. Benedict XVI writes. In the Eucarist, “the Lord truly becomes food for us, to satisfy our hunger for truth and freedom.”With the duty that stems from this, and in the political realm as well: to give “public witness to our faith”.

Dokumentet er skrevet etter bispesynoden om nattverden, men er like omfattende og bearbeidet fra pavens egen hånd som en encyklika: And it has a lot in common with pope Joseph Ratzinger’s encyclical “Deus Caritas Est,” beginning with the key word in each title. Benedict XVI himself writes in the introduction, “I wish to set the present exhortation alongside my first encyclical letter, Deus Caritas Est.”

“Sacramentum Caritatis” should therefore be read in its entirety. Because on the one hand it summarizes the index of topics discussed at the synod, but on the other it bears the unifying mark of Benedict XVI’s vision, a vision in which “the eucharistic celebration appears in all its power as the source and summit of the Church’s life.”

Les hele stykket i www.Chiesa her.

Søndagens tekster

Liturgi /

Denne 4. søndagen i fasten er den mest gledesfylte av fastesøndagene, og har følgende inngangsvers: «Gled deg, Jerusalem! Fryd dere storlig, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst!»

Kollektbønnen undertreker deretter at forsoningen ved Jesus Kristus er Guds største gave: «Allmektige og miskunnsrike Gud, ved Ordet som ble kjød, har du på underfull måte forsonet menneskeslekten med deg selv. Vi ber deg: Gi ditt kristne folk å gå de kommende høytider i møte med iver og kjærlighet og med våken tro.»

Valget av første lesning overrasker kanskje litt i dag; Israelsfolket er på vei inn i Kanaan, de feirer påskehøytiden og mannaen som de har spist i 40 år opphører, nå kan de spise av grøden i den nye landet. Vekten ligger nok her mest på at Gud at fullført løftene han gav folket ved utgangen fra Egypt, og konsekvensen av folkets ulydighet (som gjorde at de måtte gå 40 år i ørkenen) er også opphevet.

I andre lesning skriver Paulus om forsoningen som er kommet, og som gir oss grunn til stor glede: «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger.»

Evangeliet i dag er den kjente teksten om den fortapte sønn, som innholdet to forsoningsscener; først med den yngste sønnen, som blir tilgitt på tross av sin dumhet og ulydighet. Men forsoningen med den eldste sønnen må vi heller ikke glemme – han som var så selvgod, selvopptatt og hjerteløs at han ikke ville se sin hjemvendte bror – også han får farens tilgivelse.

Konklusjonen blir derfor som åpningen: Gled dere, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst! Herren tilgir oss alle, og gir oss et nytt, om vi var svake, tåpelige, ulydige, vantro,selvgode etc. – når vi vender om til Ham.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Hvordan skal vi forstå Jesus Kristus?

Teologi /

Denne uka har Vatikanet ‘displinert’ en teolog, jesuitten Jon Sobrino, som tidligere var en kjent frigjøringsteolog, men nå har fått problemer pga uttalelser om kristologien, om hvordan Kristus skal forstås.

John Allen skriver om hvorfor Vatikanet har reagert på denne teologens uttalser om Kristus: The Vatican’s core theological concern is that, in the name of cultural and religious pluralism, traditional doctrines about Christ as the Son of God and Savior of the World gradually will be drained of their content. Theologians may continue to use the old vocabulary, but what they mean by it will mutate, and over time the Second Person of the Trinity will be replaced with a merely human Jesus analogous to other great religious founders and prophets.

Pave Benedikt har tidligere erklært kamp mot relativismens diktatur og ved tidligere anledninger uttalt: In a 1996 address in Mexico City, then-Cardinal Joseph Ratzinger identified the struggle against the pluralist theology of religion as the central challenge for Catholicism today, taking «the place occupied by the theology of liberation in the preceding decade.» Moreover, Ratzinger warned, it would be in debates over Christology where the battle lines would be drawn.

At a 2002 Congress on Christology in Spain, Ratzinger again emphasized the need to accent Christ’s singularity. «Christ is totally different from all the founders of other religions, and he cannot be reduced to a Buddha, a Socrates or a Confucius,» he said. «He is really the bridge between heaven and earth, the light of truth who has appeared to us.»

LES MER OM DETTE HER OG HER.

Fortsatt ingen felleskommunion

Økumenikk /

I Vårt Land i dag har Jarle Kallestad skrevet en ganske lang artikkel om felleskommunion mellom katolikker og protestanter. Artikkelen har en litt dramatisk overskrift; Stengt for protestanter, og den starter slik:
Den katolske nattverden er ikke for åpen alle, fastslår pave Benedikt. I «Sacramentum Caritatis» understreker paven at Den katolske kirkes nattverd er resevert for for medlemmer av Den katolske kirke. …

Paven skriver at han lengter etter den dagen da alle kristne kan feire nattverd sammen. Tonen er mild, men bestemt, når han innskjerper det ekskusive forholdet mellom katolsk nattverd- og kirkeforståelse. I respekt for sakramentet av Kristi legeme og blod er Den katolske kirke avskåret fra å gjøre nattverden «til et rent «middel» som kan brukes uten forskjellsbehandling med sikte på å oppnå enhet, skriver paven».

«Eukaristien manifesterer ikke bare vårt personlige fellesskap med Jesus Kristus, men innebærer også fullt fellesskap med kirken. Dette er grunnen til at vi, med beklagelse men ikke uten håp, ber kristne som ikke er katolikker forstå og respektere vår overbevisning, som er grunnlagt i Bibelen og tradisjonen. Vi tror at det eukaristiske felleskapet og det kirkelige felleskapet er så knyttet til hverandre at det generelt sett er umulig for ikke-katolske kristne å motta det ene uten å ta del i det andre,» framholder Benedikt XVI.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Det er beklagelig, men dette er faktisk realitetene. Og vi katolske prester har ingen myndighet til å overprøve Kirken på dette punktet.

Å vise kjærlighet og sannhet samtidig

Teologi /

I forbindelse med en sak jeg nevnte i går – at jeg var sjokkert over at så mange prester ser ut til å ha forlatt sentrale kristne etiske standpunkter – fikk jeg bl.a. følgende respons: «Det kan sjå ut som at du meiner at å møte alle med same respekt ikkje er vanleg kristen etikk? » Denne responsen kom nok fordi de aktuelle prestene hadde skrevet til biskop Kvarme: «vi opptatt av at kirken skal speile og inkludere alle mennesker, og at alle skal møtes med samme respekt”.

Jeg tenkte da på en person som påvirket meg ganske mye for 20-30 år siden, som skrev om den vanskelige kunsten å holde fast på kjærlighet og sannhet samtidig:
«I oss selv kan vi legge vekt på renhet uten kjærlighet, eller kjærlighet uten renhet, men aldri begge deler samtidig. For å kunne gjøre det, må vi hvert øyeblikk leve i Kristi tilgivelse og den Hellige Ånds kraft. Uten det blir vektleggingen på at kirken skal være ren noe hardt, stolt og lovisk, og kjærligheten blir ingenting annet enn kompromiss. Bare dersom vi er åndsfylte mennesker, kan vi samtidig vise både Guds hellighet og hans kjærlighet. Vi gjør det aldri perfekt, men vi må be Herren om hjelp til å gjøre det iallfall til en viss grad. Dersom vi ikke kan vise begge disse sidene ved Gud, vil ingen få se hvor stor han er. De vil bare se en karikatur av Gud og hans navn vil bli spottet.»

Den aktuelle mannen heter Francis Schaeffer, han startet og ledet i mange år et kristent teologisk/filosofisk studesenter i Sveits, som heter L’Abri. Han skrev sin siste bok i 1984, som jeg oversatte til norsk i 1985 og fikk utgitt i 1986 under navnet «Skjebnetime». Der beskriver han som han ser er i ferd med å skje med (de protestantiske) kirkene mht læreoppløsning. Han skriver også om hvordan man skal praktisere sannheten i dette kapitlet.

Flere ting har forandret seg i mitt liv siden 1986; bl.a. er jeg blitt katolikk og indentifiserer meg ikke så veldig mye med den evangelikale (dvs. konservative/protestantiske) kristendomsforståelsen som Schaeffer står for. Likevel er det mange ting i boka som opptok meg meg for over 20 år siden som fortsatt er viktige, derfor har jeg gjort oversettelsen tilgjengelig på internett her.

Den katolske kirke om skriftemålet – del 5.

Katekisme /

Skriftemålet er ekstra aktuelt nå i fasten, for det er vanlig for katolikker å skrifte sine synder til en prest som en del av forberedelsen til påske. Her er femte og siste del om skriftemålet i katekismens kompendium:

Hvilken virkning har skriftemålet?

310. Hvilke virkninger har dette sakramentet?
Virkningene av botens sakrament er: forsoning med Gud og følgelig syndenes forlatelse; forsoning med Kirken; gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt; ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden; fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst; styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid

311. Kan man i visse tilfeller feire dette sakramentet med et generelt skriftemål og en felles absolusjon?
I alvorlige nødstilfeller (for eksempel i umiddelbar dødsfare) kan man gripe til en felles feiring av forsoningen med generelt skriftemål og generell absolusjon. Her må man ta hensyn til Kirkens retningslinjer, og de troende må ha til hensikt å skrifte alvorlige synder individuelt så snart de får anledning til det.

312. Hva er avlat?
Avlat er Guds ettergivelse av timelige straffer for synder hvor skylden allerede er slettet ut. En slik avlat oppnår de troende under bestemte betingelser for seg eller for de avdøde. Det skjer gjennom Kirken, som i kraft av makten til å løse og binde åpner for dem Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Onsdagsaudiensen: Kirkens første tid

Katolsk /

I gårsdagen onsdagsaudiens snakket pave Benedikt om den hellige Ignatius av Antotika, og han har nå i flere uker tatt for seg kjente personer i Kirkens første år, Ignatius levde fra ca år 37 til 107.

LES MER OM IGNATIUS PÅ NORSK HER.

For akkurat et år siden startet pave Benedikt en ny serie ”prekener” på onsdagsaudiensene. Han tok utgangspunkt i apostlene, og deres oppdrag og funksjon i Kirken. Så snakket han først om Peter, tre uker etter hverandre, og deretter om Andreas og de andre av de tolv. Deretter kom turen til Paulus, som i november i fjor fikk hele fire onsdager, deretter Timoteus og Titus, før han nevnte noen viktige kvinner i Kirken, og denne uken kom han til den gamle og svært kjente martyren Ignatius av Antiokia.

I følge legenden kom Ignatius til Roma, ble forhørt av keiser Trajan selv, og først etter at alle overtalelsesforsøk var forgjeves, ble Ignatius dømt til døden ved å kastes for de ville dyr i et offentlig sirkus, sannsynligvis Det flaviske Amfiteater, bedre kjent som Colosseum.

De to løvene drepte ham raskt. Dette skjedde rundt 107. Noen forskere mener han døde mellom 110 og 117. Han er den enste martyren vi vet om som døde i Det flaviske amfiteater, i dag kjent som Colosseum. De andre som ble dømt ad bestias, det vil si å kastes for villdyrene, døde i Circus Maximus ved foten av Aventin-høyden.

Her kan man lese alle pave Benedikts prekener ved onsdagsaudiensene.

Sjokkerende om prester i Den norske kirke

Generelt, Økumenikk /

Dagbladet melder i dag at 2/3 av prestene i Østre Aker prosti har protestert mot biskop Kvarme, som ønsker å videreføre tradisjonell kristen seksualetikk, og dermed ikke godtar en samlevende homofil prest.

Prestene skriver i et protestbrev til biskopen: ”som prester i Groruddalen med dens mangfoldige befolkning er vi opptatt av at kirken skal speile og inkludere alle mennesker, og at alle skal møtes med samme respekt”.

Det er underlig at disse prestene ikke ønsker å opprettholde vanlig kristen etikk. (Å møte mennesker med respekt er selvsagt viktig, men man skal forsøke å gjøre det samtidig som man holder fast på de kristne etiske normene.)

Den katolske kirke om skriftemålet – del 4.

Katekisme /

Hvordan kan Kirken ha fullmakt til å tilgi synder? Slik leser vi videre om skriftemålet i katekismens kompendium – del 4:

Hvilken fullmakt har Kirken?

307. Hvem meddeler botens sakrament?
Kristus har betrodd forsoningstjenesten til sine apostler, til deres etterfølgere biskopene og til biskopenes medarbeidere, prestene. Slik blir disse redskaper for Guds barmhjertighet og rettferdighet. Fullmakten til å forlate synder utøves i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.

308. Hvem er det forbeholdt å tilgi bestemte synder?
Å tilgi bestemte, særlig alvorlige synder (lik de som straffes med ekskommunikasjon) er forbeholdt Den hellige stol, stedets biskop eller de prester som har fått fullmakt av disse. Ved livsfare kan imidlertid enhver prest avløse fra enhver synd og fra enhver ekskommunikasjon.

309. Er skriftefaren bundet av skriftemålets hemmelighet?
Fordi dette er en stor og meget delikat tjeneste som krever aktelse overfor dem som skrifter, er enhver skriftefar, uten unntak, og under trussel om meget streng straff, pålagt fullt og helt å ivareta ”det sakramentale segl”, det vil si den absolutte taushetsplikt om de synder han har fått vite om i skriftemålet.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Skal messens fredshilsen flyttes?

Liturgi /

I punkt 49 i dokumentet Sacramentum Caritatis understreker paven at fredshilsenener en viktig del av messen. Dette underskrekes ved hjelp av flere skrifthenvisninger – Johannes 14.27 og Efeserbrevet 2.14. Likevel sier han også at man skal vise måtehold – i måten man gjør det på og hvor mange man hilser på – slik at det ikke blir et distraherende element rett før kommunionen:

We can thus understand the emotion so often felt during the sign of peace at a liturgical celebration. Even so, during the Synod of Bishops there was discussion about the appropriateness of greater restraint in this gesture, which can be exaggerated and cause a certain distraction in the assembly just before the reception of Communion. It should be kept in mind that nothing is lost when the sign of peace is marked by a sobriety which preserves the proper spirit of the celebration, as, for example, when it is restricted to one’s immediate neighbours.

I fotnote 150 diskuteres det så om fredshilsenen skal flyttes – muligens til rett før offertoriet – og paven ber de rette instanser om å undersøke den muligheten:

Taking into account ancient and venerable customs and the wishes expressed by the Synod Fathers, I have asked the competent curial offices to study the possibility of moving the sign of peace to another place, such as before the presentation of the gifts at the altar. To do so would also serve as a significant reminder of the Lord’s insistence that we be reconciled with others before offering our gifts to God (cf. Mt 5:23 ff.); cf. Propositio 23.

Paven ønsker bedre prekener

Liturgi /

I punkt 46 i dokumentet Sacramentum Caritatis sier pave Bendikt ganske rett ut at prekenen må bli bedre. De må forberedes godt, bygge på grundig bibelkunnskap og ikke være «generelle og abstrakte». De skal knytte opp til lesningene, messefeiring og de troendes liv, slik at de gir god veiledning og støtte.

Les selv:
Given the importance of the word of God, the quality of homilies needs to be improved. The homily is «part of the liturgical action», and is meant to foster a deeper understanding of the word of God, so that it can bear fruit in the lives of the faithful. Hence ordained ministers must «prepare the homily carefully, based on an adequate knowledge of Sacred Scripture». Generic and abstract homilies should be avoided. In particular, I ask these ministers to preach in such a way that the homily closely relates the proclamation of the word of God to the sacramental celebration and the life of the community, so that the word of God truly becomes the Church’s vital nourishment and support.

The catechetical and paraenetic aim of the homily should not be forgotten. During the course of the liturgical year it is appropriate to offer the faithful, prudently and on the basis of the three-year lectionary, «thematic» homilies treating the great themes of the Christian faith, on the basis of what has been authoritatively proposed by the Magisterium in the four «pillars» of the Catechism of the Catholic Church and the recent Compendium, namely: the profession of faith, the celebration of the Christian mystery, life in Christ and Christian prayer.

Dokumentet om nattverden: Sacramentum Caritatis

Katolsk /


«Eukaristien er en gave fra Treenigheten til oss. Gaven og kjærligheten er Kristi selv, det er Han som elsker oss først. Gjennom Kristus kan vi få del i Guds innerste liv. Dette er en gave helt utover alt annet, som visar til den enestående oppfyllelsen av Guds løfter.» (Bildet viser undertegnelsen av dokumentet i Vatikanet tirsdag.)

Dette skriver det svenske tidsskriftet Katolsk observatör i en kort oppsummering av det (ganske) lange dokumentet om nattverden Sacramentum Caritatis, som ble publisert i dag. (Og det inneholdt ikke noen nyheter om den tridentinske messen, som noen hadde håpet på.)

Og han skriver videre: «Påven understryker att Eukaristin i sin liturgiska utformning tydligt måste uppvisa att biskopen eller prästen agererar i Kristus översteprästens person.

Liturgin är veritatis splendor, sanningens strålglans, inte bara som estetisk dimension, utan reellt, då vi vänder oss direkt till Kristus, den ger oss en glimt av himmelen på jorden. Detta ger oss en aning om vilken omsorg vi måste visa i den liturgiska utformningen.

Påven går även in på detaljer i samband med fridshälsning och mottagning av Eukaristin. Fridshälsningen bör inte överdrivas, det räcker med att ge den till den man har bredvid sig.

Angående kommunionen, så manar biskopen utdelare, lekmän bara om de är speciellt utbildade och det finns ett akut behov av dem, att se till att kommunionen verkligen blir ett personligt möte med Herren i Hans sakrament.

Lekmannens aktivitet måste särskiljas från yttre verksamhet, att man ska «göra» saker i liturgin. Istället handlar det om en inre disposition främst, en akt av tillbedjan. Aktiviteter får heller inte skapa förvirring om vem det är som leder liturgin. Det är prästen, eller i själva verket biskopen, genom sina präster.

Att delta i mässan innebär inte att man automatiskt har tillgång till Eukaristin. Man måste vara förberedd. Andlig kommunion kan alltid göras om man inte kan ta emot kommunionen i dess gestalter.»


Her er Sacramentum Caritatis på engelsk.

I Assisi

Generelt, Teologi /

Bilde av Assisi

Min kone og jeg besøkte Assisi for akkurat et år siden, og jeg skrev den gang: «En flott tur, både naturmessig, kunstnerisk og åndelig. Byen ligger nydelig til på en høyde over slettelandskapet i Umbria, og under spaserturen fra jernbanestasjonen og opp til selve gamle Assisi så vi hele tiden den store borgen, Rocca Maggiore, samt flere av de store kirkene komme stadig nærmere – som vi ser på bildet.»

Egentlig passet det veldig godt å være i Assisi i fastetida – og vi var også i søndagsmesse i Santa Chiara mens vi var der – for historien om Frans og Klara er en dramatisk og inspirerende fortelling om omvendelse; omvendelse fra et liv i sus og dus til et liv i fattigdom og oppofrelse.


Jeg har skrevet litt mer om Klara her.

Den katolske kirke om skriftemålet – del 3.

Katekisme /

Hvor ofte skal man skrifte, og hva må man nevne for presten i skriftemålet? Slik leser vi videre om skriftemålet i katekismens kompendium – del 3:

Når skal man skrifte?

304. Hvilke synder må en skrifte?
En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte de alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på.

305. Når er en forpliktet til å skrifte alvorlige synder?
Enhver troende som har nådd skjels år og alder, skal skrifte de alvorlige synder minst én gang i året, og alltid fall før en mottar den hellige kommunion.

306. Hvorfor kan også de dagligdagse synder komme med i skriftemålet?
Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle synder, selv om det ikke er strengt tatt nødvendig. Dette hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Den katolske kirke om skriftemålet – del 2.

Katekisme /

Skriftemålet er ekstra aktuelt for katolikker (og burde vel være det for alle kristne) akkurat nå, for fasten er tradisjonelt den tida flest mennesker skrifter sine synder til en prest, som en del av forberedelsen til påske. Slik leser vi videre – del 2:

Omvendelse og skriftemål

299. Trenger de døpte omvendelse?
Kristi kall til omvendelse gir stadig gjenklang i de døptes liv. Omvendelsen er en stadig oppgave for hele Kirken, som er hellig, men rommer syndere i sitt eget skjød.

300. Hva er den indre botferdighet?
Indre botferdighet er ”et sønderbrutt og sønderknust hjertes” (Salme 51,19) holdning, og gjennom den guddommelige nåde blir hjertet beveget til å svare på Guds barmhjertige kjærlighet. Den innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, den faste beslutning om ikke å synde mer i fremtiden, og tillit til Guds hjelp. Den blir næret av håpet om guddommelig barmhjertighet.

301. I hvilke former uttrykker botferdigheten seg i det kristne liv?
Botferdighet uttrykkes i mange forskjellige former, særlig gjennom faste, bønn, og almisse. Disse og mange andre former for bot kan den kristne praktisere i dagliglivet, særlig i fastetiden og på fredager, botsdagen.

302. Hvilke elementer er vesentlige ved forsoningens sakrament?
To elementer er vesentlige: at mennesket omvender seg under den Hellige Ånds tilskyndelse, og absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.

303. Hva gjør den skriftende?
Den skriftendes handlinger er: omhyggelig samvittighetsransakelse; anger (eller omvendelse), som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud, og ufullkommen når den skyldes andre motiver – og som inneholder forsettet om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller boten som skriftefaren ilegger skriftbarnet. Den skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Skroll til toppen