Gaarders syn på jødene

Generelt /

– Jostein Gaarder er ikke en som hater jøder. Men han er en som parodierer, forakter og latterliggjør jødenes religion, jødedommen, mener professor ved Menighetsfakultetet Oskar Skarsaune. Avisen Dagen refererer i dag dette fra en seminar som ble holdt i Oslo lørdag. Og avisen skriver videre.

Skarsaune oppfatter ikke Gaarders synspunkter som moderne antisemittisme, men som en tradisjonell kristen kritikk av jødedommen som religion, basert på den klassiske kristne karikatur og misforståelse av jødedommen.

– At dette er tilfelle, ser en tydeligst når Jostein Gaarder skal forklare grunnen til at jødedommen er forblitt «ruinen av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion». Grunnen til dette er at jødene i snart to tusen år har avvist Jesu budskap, framholdt Skarsaune.

Skarsaune synes Gaarder opptrer som om han ønsker å være en domsprofet for Israel, på linje med de gammeltestamentlige.

– Men det er en avgjørende forskjell på Gaarder og de gammeltestamentlige domsprofetene. Den dom over folket som de forkynte, var begrunnet i at folket hadde sviktet sin Gud og ikke fulgt hans lover og bud. Gaarders domsprofetier er grunngitt i at folket har holdt fast på sin religion og vært lydig mot den, hvilket er deres store ulykke. Skarpere kritikk av jødedommen kan vanskelig tenkes, men den bygger ikke på virkelig innsikt i jødedommen. Den bygger på en for lengst utdatert liberalteologisk karikatur av jødedommen, avsluttet Oskar Skarsaune.

En bok jeg bør lese

Teologi /


Jeg besøkte søndag ettermiddag min studiekamerat Torkild Masvie, som jeg sist så i Jerusalem for 15 år siden. Det var et hyggelig møte, der vi bl.a. snakket om det arbeidet Torkild hadde drevet på Caspari-senteret i Jerusalem. Han fortalte at Oskar Skarsaune har begynt på en viktig bokserie om forholdet mellom den kristen kirken og jødene – bøker som jeg skal prøve å få tak i så snart som mulig.

Boken «In the Shadow of the Temple» ble utgitt i 2002 og neste bok «Jewish Believers in Jesus: The Early Centuries» er klar i juni i år. Begge kan kjøpes på Amazon.

Forøvrig har Torkild startet et svært så dristig prosjekt i Oslo ved å stifte «Den lutherske kirke i Norge», også kalt Messiaskirken.

Pave Benedikts syn på Jesus Kristus

Teologi /

Vil pave Benedikt gi ut nye retningslinjer for messefeirngen i Den Katolske kirke? Ryktene om at dette snart skal skje er visst hetere enn noen gang. På bloggen Open Book er det en interessant analyse av hvorfor paven er så interessert i liturgien; det kommer av hans kjærlighet til Kristus – som altså også gir seg slike konkrete utslag. (Jeg har selv uthevet noen setninger i sitatet under.)

This is such a crucial moment, I think, for Benedict. Some folks scoff at my interest in the writings and words of Pope Benedict, but I do come by it honestly, I think. I was fairly unacquainted with him before his election, was brought up short, in a good way, by the homily he gave at his installation Mass, in which he went through the symbols with which he was being vested (the pallium, etc) and explained each one in this amazingly clear, pastoral and rich way. «There’s a teacher,» I thought.

What my husband says all the time is that the striking thing to him about Benedict is not just his understanding of theology and so one, but that he gets the problems. He understands what the core issues are, and not in any abstract way. He understands modern alienation, the temptation of secularization and relativism, as well as the very ordinary and constant problems Christians have as we attempt to live out our faith every day.

And for him, the answer is Christ. A recent editorial in the NCR(egister) lays it out: The Key to Benedict – which is not, as some would have you believe, nostalgia, a desire to «roll back» Vatican II, authoritarianism, control, or anything like that:

Pope Benedict, also, is simply and deeply devoted to the person of Christ, in all of his clarity and depth.

When secular newspapers write about Pope Benedict’s new post-synodal apostolic exhoratation Sacramentum Caritatis (The Sacrament of Charity), they say things like “Pope Refuses to Yield” or “Benedict Loves Latin” as if the Holy Father were merely imposing his personal preferences on the Church. HVIS DU HAR TID: …

Pave Benedikts syn på Jesus KristusLes mer »

5. søndag i fasten – Herrens bebudelse

Liturgi /

I går feiret vi femte søndag i fasten, men siden jeg var på møte i Oslo, hadde jeg ingen preken selv. Jeg vil bare kort nevne at evengeliet var Jesus i møte med kvinnen som var grepet i hor. TEKSTENE KAN LESES HER. I dag feiret vi så festen for Herrens bebudelse, som paven snakket en del om på Petersplassen søndag:

Because this year it falls on Lent Sunday, the Annunciation, an ancient festivity celebrated nine months before Christmas, will be observed tomorrow. The Pope decided however to mention “this wonderful mystery of the faith which we contemplate every day during the recitation of the Angelus.”

“The Annunciation is a humble, hidden event that no one saw or knew,” the Pope said, “except for Mary. But at the same time it is a decisive moment in the history of humanity. When the Virgin said ‘Yes’ to the Angel’s Annunciation, Jesus was conceived and with Him began a new era in history, which was eventually sanctioned by the ‘new and eternal covenant.”

“In fact,” the Pontiff said, “Mary’s Yes was the perfect reflection of that by Christ when he came into the world as one can read in the way the Letter to the Hebrews interprets Psalm 39: “Then I said, ‘As is written of me in the scroll, Behold, I come to do your will, O God’ (Heb 10: 7).”

The Son’s obedience mirrors that of the Mother and thus, thanks to the meeting of these two “Yes”, God was able to take a human form. Since it celebrates a central mystery of Christ, His incarnation, the Annunciation is also a Christological event.”

”Mary’s response to the Angel continues in the Church, which has been called to make Christ present in history, making itself available so that God may continue to visit humanity with His Mercy.” …

Finally, the Pope noted that “in this time of Lent, more frequently do we contemplate Our Lady who on Calvary seals the “Yes” she pronounced in Nazareth. United with Jesus, Witness of the Father’s love, Mary experienced the martyrdom of the soul. We invoke with confidence her intercession that the Church, faithful in its mission, may bear courageous witness to God’s love before the whole world.”

Bevegelsen Communione e Liberazione

Katolsk /


«Gå ut i verden med budskapet om sannheten, skjønnheten og freden som finnes i Kristus Forløseren.» Disse ordene av Johannes Paul II gjentok pave Benedikt sist lørdag da han møtte en stor gruppe medlemmer av organisasjonen Communione e Liberazione, 25 år etter at denne organisasjonen ble godkjent av paven.

A record 130,000 persons – almost twice the anticipated number – showed up in St. Peter’s Square today, in driving rain, for the assembly which marked the 25th anniversary of Pontifical recognition for C&L, the ecclesiastical movement founded by Don Luigi Giussani. …

The Pope, in his address, paid tribute to and expressed gratitude for the work of C&L, a movement born in 1970 to give witness to the world about «the beauty of being Christian, in an era when the prevailing view is that Christianity is something tedious and too oppressive as a way of life.»

Inevitably, the Pope turned his thoughts to Don Giussani and his search for beauty «which he found in Christ.» Therefore, the Pope said, «he committed himself to awakening among the youth a love for Christ – the Way, the Truth and the Life – reminding them that He alone is the way towards realizing the desires in man’s heart, and that Christ does not save us by ignoring our humanity but through it.»

The Pope said C&L, in carrying out Giussani’s teaching, has become «a community experience of faith» that is present in the Church «not by hierarchical decree and organization» but by «renewed encounter with the faith» motivated by the faithful themselves.

Den katolske katekismen om homofili

Teologi /

Den katolske kirkes katekisme har tre paragrafer om homofili, og disse har følgende hovedbudskap: 1) homoseksuelle handlinger kan ikke under noen omstendighet godkjennes, og 2) alle utslag av urettferdig diskriminering mot menensker med homoseksuelle tendenser skal unngås. Her er selve teksten i katekismen:

2357. Homoseksualitet betegner forhold mellom menn eller kvinner som føler seksuell tiltrekning, utelukkende eller altoverveiende, mot personer av samme kjønn. Den gir seg meget forskjellige utslag, betinget av tid og kultur. Det psykiske opphav til den er fremdeles i stor grad uoppklart. Med støtte i Den Hellige Skrift, som fremstiller dem som alvorlige utskeielser, har Tradisjonen alltid hevdet at «homoseksuelle handlinger er i seg selv tøylesløse». De strider mot naturloven. De utelukker den seksuelle handling fra å gi liv. De utgår ikke fra en sann følelsesmessig og seksuelt gjensidig utfyllelse. De kan ikke under noen omstendighet godkjennes.

2358. Et ikke ubetydelig antall menn og kvinner viser grunnleggende homoseksuelle tendenser. Denne tilbøyelighet, som er objektivt feilrettet, utgjør en prøvelse for de fleste av dem. Disse må tas imot med respekt, medfølelse og fintfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås. Slike personer er kalt til å virkeliggjøre Guds vilje i sitt liv, og dersom de er kristne, til å forene de vanskeligheter de kan møte i livet på grunn av sin legning, med Herrens korsoffer.

2359. Homoseksuelle mennesker er kalt til kyskhet. Ved selvbeherskelsens dyd, som virker oppdragende på den indre frihet, undertiden også støttet av et uegennyttig vennskap, ved bønn og sakramental nåde, kan og skal de gradvis og helhjertet nærme seg kristen fullkommenhet.

Liberale kirker i Tromsø

Katolsk /

Avisen Dagen melder i dag at tradisjenelle (lutherske) kristne i Tromsø føler seg mer og mer kirkeløse. Statskirkene i byen, med biskopen i spissen, forlater stadig tydeligere bibelske standpunkter. Dette er skremmende lesning også for en katolikk – selv om utviklinga ikke har kommet så langt i de fleste byene i Norge – vår kirke står jo absolutt fast i alle sentrale kristne etiske spørsmål.

Tirsdag vedtok menighetsrådet i Tromsø domkirke å åpne kirken for forbønn og velsignelse av homofile og lesbiske som inngår partnerskap.

– Vi er forferdet, men det var ikke annet å forvente slik det har utviklet seg over tid, sier Jostein Østvold, Normisjons forsamlingsleder i byen.

Gunnar Helge Ødegårdstuen, som er pastor for valgmenigheter i Tromsø og i Balsfjord, er ikke forbauset over homofilivedtaket. I følge han er det i samsvar med holdningen til de fleste prestene og menighetsrådene i byen.

– Vi er mange som er sterkt bekymret og som beklager dette meget sterkt. Men det overrasker ikke når man vet hva som har vært på gang med biskopen i spissen. Han sier klart i Nordlys torsdag at han vil arbeide aktivt for at dette skal bli en fast ordning, sier Ødegårdstuen.

Å trekke inn den karismatiske bevegelsen kan skape konflikt

Økumenikk /

Jeg skrev i forgårs om om den karismatiske bevegelsen i Den katolske kirken, som har vært med på å bremse flukten til pinsekirker i Latinamerika og Afrika. Men karismatiske ytringer og tendenser kan også være med på å skape konflikter. I går leste jeg om en helt nytt katolsk universitet i Florida, Ave Maria University, som nettopp har sagt opp en viktig prest, Father Joseph Fessio – stifter også av Ignatius Press, og tidligere student under Joseph Ratzinger.

Det ser ut til at han har blitt oppsagt pga uenighet om liturgien; skal den være klassisk katolsk (som Fessios står for) eller mer karismatisk preget, med bl.a. helbredelsesmesser (som eieren av universitetet går inn for).

LES MER OM DENNE SAKEN HER.

Allianse mellom tro og fornuft er nødvendig

Katolsk /

Pave Benedikt snakket om Justin Martyr i gårsdagens onsdagsaudiens, og sa at gjenkjennelsen at Kristus som Logos var grunnen til at den eldste kirkens vektlegging av fornuften og dens bruk av gresk filosofi, isteden for de hedenske religionene.

In an age “like ours marked by relativism in the debate over values and religion as well as in interfaith dialogue,” Benedict XVI reiterated in today’s general audience the alliance between faith and reason with its necessary support in prayer and the link between early Christianity and Greek philosophy against false pagan myths.

In a cold morning with few sunny breaks the Pope spoke to 40,000 people who had gathered in St Peter’s Square. He presented again a “great figure of the early Church,” i.e. St Justin from Nablus, philosopher, martyr and the greatest apologist of the 2nd century, “one of those ancient Christian writers who defended Christianity from the heavy accusations levelled by pagans and Jews;” someone who at the same time had “the missionary vision to propose and present the contents of the faith using a language and mental categories that were understandable to his contemporaries.”

LES MER OM DETTE HER.

Katolikker har bremset flukten til pinsekirker

Økumenikk /

Jeg leser i dag at rapporter fra Nigeria og Honduras indikerer at flukten fra Den katolske kirke til pinsekirker og andre karismatiske kirker holder på å stoppe. Hvorfor? Fordi at man nå kan være karismatiker også innenfor Den katolske kirke. Dette påstår i alle fall John Allen:

Rev. William Okoye, founder of the All Christian Fellowship in Nigeria … told NCR in early March that the “explosive growth” of Pentecostalism in his country initially came at the expense of other Christian bodies, “especially the Anglicans and the Catholics.”

“Some years ago, this was an ecumenical problem,” Okoye said in the office of his sprawling church in downtown Abuja. “Now, the other churches are more accommodating. The Catholics allow the charismatic renewal movement. The Anglicans do the same thing, so their people can remain Catholics and Anglicans, but they act like Pentecostals.”

“To a large extent, that has stemmed their losses,” Okoye said.

I Honduras sier kardinal Oscar AndresRodriguez at despite the defections, he’s convinced the Catholic Church in Honduras is “stronger and better” today in comparison with 40 years ago.

“Some of our people were never real Catholics,” he said. “They were baptized but had no real formation. Today, we’re more consolidated, our laity are more involved, and we’re growing in terms of those who are really alive in the faith. It’s not that we are losing, we are gaining,” he said.

… Rodriguez agreed that that growth in the charismatic movement has probably slowed the flow of Catholics into the Pentecostal churches.

“Our people are very enthusiastic,” he said. “When they can sing and clap their hands and be together, it’s good for them. It gives them an answer to what they’re looking for inside the church, so they don’t have to find it somewhere else.”

LES MER OM DETTE HER.

Nattverden er kilden til kristen glede

Katolsk, Teologi /

«Kilden til kristen glede er eukaristien, som gir kristne til alle tider den dype gleden som er fred og kjærlighet, og som har sine røtter i fellesskapet med Gud og med våre medtroende», sa paven på Petersplassen søndag. Og han sa videre:

Last Tuesday the postsynodal apostolic exhortation «Sacramentum Caritatis» was presented. This document has as its theme the Eucharist as source and summit of the life and mission of the Church. I elaborated this theme, gathering the fruits of the 11th General Assembly of the Synod of Bishops that took place in the Vatican in October 2005.

I plan to return to such an important text but at the moment I would like to underline that it is an expression of the faith of the universal Church in the eucharistic mystery, and that it places itself in continuity with the Second Vatican Council and the magisterium of my venerated predecessors, Paul VI and John Paul II.

In this document I wanted, among other things, to highlight its connection with the encyclical «Deus Caritas Est»: That is why I chose «Sacramentum Caritatis» as the title, retrieving St. Thomas Aquinas’ beautiful definition of the Eucharist, «sacrament of charity.»

Yes, in the Eucharist, Christ wanted to give to us his love, which led him to offer his life for us on the cross.

LES VIDERE HER.

Retrett i Bergen

Liturgi /

Jeg gir noen dager denne uka retrett for Franciskus Xaverius-søstrene i Bergen. De har hvert år i fastetida en slik forberedelsesperiode før påskefeiringa. Vi begynte mandag kveld, 19. mars, festen for den hellige Josef, som også er stiftelsesdagen for Franciskus-ssøtrene, for 106-år siden.

Jeg har valgt som tema for retretten innledningen til Hebreerbrevet: «Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen.» Ut fra det temaet skal vi se på ulike nådehandlinger Herren har vist oss, i Det gamle og nye testamente.

Rent konkret består retretten av to åndelige foredag, messe, tidebønner og eukaristisk tilbedelse hver dag, mulighet til personlig samtalene med presten, samt stillhet i hele perioden.

LES MER OM SØSTRENE HER.

En kristen kan ikke leve uten nattverden

Teologi /

Nettstedet WWW.CHIESA skriver om dokumentet “Sacramentum Caritatis”, og har som overskrift: Alle i kirken om søndagen og En kristen kan ikke leve uten nattverden. Benedict XVI writes. In the Eucarist, “the Lord truly becomes food for us, to satisfy our hunger for truth and freedom.”With the duty that stems from this, and in the political realm as well: to give “public witness to our faith”.

Dokumentet er skrevet etter bispesynoden om nattverden, men er like omfattende og bearbeidet fra pavens egen hånd som en encyklika: And it has a lot in common with pope Joseph Ratzinger’s encyclical “Deus Caritas Est,” beginning with the key word in each title. Benedict XVI himself writes in the introduction, “I wish to set the present exhortation alongside my first encyclical letter, Deus Caritas Est.”

“Sacramentum Caritatis” should therefore be read in its entirety. Because on the one hand it summarizes the index of topics discussed at the synod, but on the other it bears the unifying mark of Benedict XVI’s vision, a vision in which “the eucharistic celebration appears in all its power as the source and summit of the Church’s life.”

Les hele stykket i www.Chiesa her.

Søndagens tekster

Liturgi /

Denne 4. søndagen i fasten er den mest gledesfylte av fastesøndagene, og har følgende inngangsvers: «Gled deg, Jerusalem! Fryd dere storlig, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst!»

Kollektbønnen undertreker deretter at forsoningen ved Jesus Kristus er Guds største gave: «Allmektige og miskunnsrike Gud, ved Ordet som ble kjød, har du på underfull måte forsonet menneskeslekten med deg selv. Vi ber deg: Gi ditt kristne folk å gå de kommende høytider i møte med iver og kjærlighet og med våken tro.»

Valget av første lesning overrasker kanskje litt i dag; Israelsfolket er på vei inn i Kanaan, de feirer påskehøytiden og mannaen som de har spist i 40 år opphører, nå kan de spise av grøden i den nye landet. Vekten ligger nok her mest på at Gud at fullført løftene han gav folket ved utgangen fra Egypt, og konsekvensen av folkets ulydighet (som gjorde at de måtte gå 40 år i ørkenen) er også opphevet.

I andre lesning skriver Paulus om forsoningen som er kommet, og som gir oss grunn til stor glede: «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger.»

Evangeliet i dag er den kjente teksten om den fortapte sønn, som innholdet to forsoningsscener; først med den yngste sønnen, som blir tilgitt på tross av sin dumhet og ulydighet. Men forsoningen med den eldste sønnen må vi heller ikke glemme – han som var så selvgod, selvopptatt og hjerteløs at han ikke ville se sin hjemvendte bror – også han får farens tilgivelse.

Konklusjonen blir derfor som åpningen: Gled dere, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst! Herren tilgir oss alle, og gir oss et nytt, om vi var svake, tåpelige, ulydige, vantro,selvgode etc. – når vi vender om til Ham.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Hvordan skal vi forstå Jesus Kristus?

Teologi /

Denne uka har Vatikanet ‘displinert’ en teolog, jesuitten Jon Sobrino, som tidligere var en kjent frigjøringsteolog, men nå har fått problemer pga uttalelser om kristologien, om hvordan Kristus skal forstås.

John Allen skriver om hvorfor Vatikanet har reagert på denne teologens uttalser om Kristus: The Vatican’s core theological concern is that, in the name of cultural and religious pluralism, traditional doctrines about Christ as the Son of God and Savior of the World gradually will be drained of their content. Theologians may continue to use the old vocabulary, but what they mean by it will mutate, and over time the Second Person of the Trinity will be replaced with a merely human Jesus analogous to other great religious founders and prophets.

Pave Benedikt har tidligere erklært kamp mot relativismens diktatur og ved tidligere anledninger uttalt: In a 1996 address in Mexico City, then-Cardinal Joseph Ratzinger identified the struggle against the pluralist theology of religion as the central challenge for Catholicism today, taking «the place occupied by the theology of liberation in the preceding decade.» Moreover, Ratzinger warned, it would be in debates over Christology where the battle lines would be drawn.

At a 2002 Congress on Christology in Spain, Ratzinger again emphasized the need to accent Christ’s singularity. «Christ is totally different from all the founders of other religions, and he cannot be reduced to a Buddha, a Socrates or a Confucius,» he said. «He is really the bridge between heaven and earth, the light of truth who has appeared to us.»

LES MER OM DETTE HER OG HER.

Fortsatt ingen felleskommunion

Økumenikk /

I Vårt Land i dag har Jarle Kallestad skrevet en ganske lang artikkel om felleskommunion mellom katolikker og protestanter. Artikkelen har en litt dramatisk overskrift; Stengt for protestanter, og den starter slik:
Den katolske nattverden er ikke for åpen alle, fastslår pave Benedikt. I «Sacramentum Caritatis» understreker paven at Den katolske kirkes nattverd er resevert for for medlemmer av Den katolske kirke. …

Paven skriver at han lengter etter den dagen da alle kristne kan feire nattverd sammen. Tonen er mild, men bestemt, når han innskjerper det ekskusive forholdet mellom katolsk nattverd- og kirkeforståelse. I respekt for sakramentet av Kristi legeme og blod er Den katolske kirke avskåret fra å gjøre nattverden «til et rent «middel» som kan brukes uten forskjellsbehandling med sikte på å oppnå enhet, skriver paven».

«Eukaristien manifesterer ikke bare vårt personlige fellesskap med Jesus Kristus, men innebærer også fullt fellesskap med kirken. Dette er grunnen til at vi, med beklagelse men ikke uten håp, ber kristne som ikke er katolikker forstå og respektere vår overbevisning, som er grunnlagt i Bibelen og tradisjonen. Vi tror at det eukaristiske felleskapet og det kirkelige felleskapet er så knyttet til hverandre at det generelt sett er umulig for ikke-katolske kristne å motta det ene uten å ta del i det andre,» framholder Benedikt XVI.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Det er beklagelig, men dette er faktisk realitetene. Og vi katolske prester har ingen myndighet til å overprøve Kirken på dette punktet.

Å vise kjærlighet og sannhet samtidig

Teologi /

I forbindelse med en sak jeg nevnte i går – at jeg var sjokkert over at så mange prester ser ut til å ha forlatt sentrale kristne etiske standpunkter – fikk jeg bl.a. følgende respons: «Det kan sjå ut som at du meiner at å møte alle med same respekt ikkje er vanleg kristen etikk? » Denne responsen kom nok fordi de aktuelle prestene hadde skrevet til biskop Kvarme: «vi opptatt av at kirken skal speile og inkludere alle mennesker, og at alle skal møtes med samme respekt”.

Jeg tenkte da på en person som påvirket meg ganske mye for 20-30 år siden, som skrev om den vanskelige kunsten å holde fast på kjærlighet og sannhet samtidig:
«I oss selv kan vi legge vekt på renhet uten kjærlighet, eller kjærlighet uten renhet, men aldri begge deler samtidig. For å kunne gjøre det, må vi hvert øyeblikk leve i Kristi tilgivelse og den Hellige Ånds kraft. Uten det blir vektleggingen på at kirken skal være ren noe hardt, stolt og lovisk, og kjærligheten blir ingenting annet enn kompromiss. Bare dersom vi er åndsfylte mennesker, kan vi samtidig vise både Guds hellighet og hans kjærlighet. Vi gjør det aldri perfekt, men vi må be Herren om hjelp til å gjøre det iallfall til en viss grad. Dersom vi ikke kan vise begge disse sidene ved Gud, vil ingen få se hvor stor han er. De vil bare se en karikatur av Gud og hans navn vil bli spottet.»

Den aktuelle mannen heter Francis Schaeffer, han startet og ledet i mange år et kristent teologisk/filosofisk studesenter i Sveits, som heter L’Abri. Han skrev sin siste bok i 1984, som jeg oversatte til norsk i 1985 og fikk utgitt i 1986 under navnet «Skjebnetime». Der beskriver han som han ser er i ferd med å skje med (de protestantiske) kirkene mht læreoppløsning. Han skriver også om hvordan man skal praktisere sannheten i dette kapitlet.

Flere ting har forandret seg i mitt liv siden 1986; bl.a. er jeg blitt katolikk og indentifiserer meg ikke så veldig mye med den evangelikale (dvs. konservative/protestantiske) kristendomsforståelsen som Schaeffer står for. Likevel er det mange ting i boka som opptok meg meg for over 20 år siden som fortsatt er viktige, derfor har jeg gjort oversettelsen tilgjengelig på internett her.

Den katolske kirke om skriftemålet – del 5.

Katekisme /

Skriftemålet er ekstra aktuelt nå i fasten, for det er vanlig for katolikker å skrifte sine synder til en prest som en del av forberedelsen til påske. Her er femte og siste del om skriftemålet i katekismens kompendium:

Hvilken virkning har skriftemålet?

310. Hvilke virkninger har dette sakramentet?
Virkningene av botens sakrament er: forsoning med Gud og følgelig syndenes forlatelse; forsoning med Kirken; gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt; ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden; fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst; styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid

311. Kan man i visse tilfeller feire dette sakramentet med et generelt skriftemål og en felles absolusjon?
I alvorlige nødstilfeller (for eksempel i umiddelbar dødsfare) kan man gripe til en felles feiring av forsoningen med generelt skriftemål og generell absolusjon. Her må man ta hensyn til Kirkens retningslinjer, og de troende må ha til hensikt å skrifte alvorlige synder individuelt så snart de får anledning til det.

312. Hva er avlat?
Avlat er Guds ettergivelse av timelige straffer for synder hvor skylden allerede er slettet ut. En slik avlat oppnår de troende under bestemte betingelser for seg eller for de avdøde. Det skjer gjennom Kirken, som i kraft av makten til å løse og binde åpner for dem Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Onsdagsaudiensen: Kirkens første tid

Katolsk /

I gårsdagen onsdagsaudiens snakket pave Benedikt om den hellige Ignatius av Antotika, og han har nå i flere uker tatt for seg kjente personer i Kirkens første år, Ignatius levde fra ca år 37 til 107.

LES MER OM IGNATIUS PÅ NORSK HER.

For akkurat et år siden startet pave Benedikt en ny serie ”prekener” på onsdagsaudiensene. Han tok utgangspunkt i apostlene, og deres oppdrag og funksjon i Kirken. Så snakket han først om Peter, tre uker etter hverandre, og deretter om Andreas og de andre av de tolv. Deretter kom turen til Paulus, som i november i fjor fikk hele fire onsdager, deretter Timoteus og Titus, før han nevnte noen viktige kvinner i Kirken, og denne uken kom han til den gamle og svært kjente martyren Ignatius av Antiokia.

I følge legenden kom Ignatius til Roma, ble forhørt av keiser Trajan selv, og først etter at alle overtalelsesforsøk var forgjeves, ble Ignatius dømt til døden ved å kastes for de ville dyr i et offentlig sirkus, sannsynligvis Det flaviske Amfiteater, bedre kjent som Colosseum.

De to løvene drepte ham raskt. Dette skjedde rundt 107. Noen forskere mener han døde mellom 110 og 117. Han er den enste martyren vi vet om som døde i Det flaviske amfiteater, i dag kjent som Colosseum. De andre som ble dømt ad bestias, det vil si å kastes for villdyrene, døde i Circus Maximus ved foten av Aventin-høyden.

Her kan man lese alle pave Benedikts prekener ved onsdagsaudiensene.

Sjokkerende om prester i Den norske kirke

Generelt, Økumenikk /

Dagbladet melder i dag at 2/3 av prestene i Østre Aker prosti har protestert mot biskop Kvarme, som ønsker å videreføre tradisjonell kristen seksualetikk, og dermed ikke godtar en samlevende homofil prest.

Prestene skriver i et protestbrev til biskopen: ”som prester i Groruddalen med dens mangfoldige befolkning er vi opptatt av at kirken skal speile og inkludere alle mennesker, og at alle skal møtes med samme respekt”.

Det er underlig at disse prestene ikke ønsker å opprettholde vanlig kristen etikk. (Å møte mennesker med respekt er selvsagt viktig, men man skal forsøke å gjøre det samtidig som man holder fast på de kristne etiske normene.)

Skroll til toppen