Prester som blir katolikker

Økumenikk /

I et stykke, av John Allen, som mest handler om andre forhold i Den katolske kirke i USA, står det til slutt noe om protestantiske prester som blir katolikker, som jeg undrer meg over:

As a footnote, Curry (Auxiliary Bishop Thomas Curry of Los Angeles) will ordain a former Episcopalian as a Catholic deacon on Feb. 10, the final step before his ordination to the priesthood next year. When that happens, this former Episcopalian will join the small but growing ranks of married Catholic priests in the United States. He and his wife recently celebrated their 44th wedding anniversary. …

Curry said that in Los Angeles, Catholics and Episcopalians have agreed that they will not ordain one another’s clergy, to avoid any impression of «poaching.» In this case, however, the former Episcopalian served many years ago in another part of the country.

Det første jeg leser her, er at det stadig er noen tidligere protestantiske prester som blir katolikker, og som ønsker, og får lov til, å fortsette sin pastorale tjeneste.

Det andre syns jeg er svært merkelig; at erkebiskopen i Los Angeles i USA har gjort en avtale om å ikke ordinere slike personer til katolske prester. Dette har jo ikke noe med (og oppleves heller ikke som) et venn-fiende forhold mellom to kirker å gjøre, det har vel med personers indre overbevisning, og om deres ønske om å tjene i Kirken. Og da syns jeg det er underlig at en erkebiskop gjør en avtale som stenger for en legitim praksis i Den katolske kirke.

Søndagens tekster: Salige er de som lever etter Guds vilje

Liturgi /

Evangelieteksten i dag er saligprisningene fra Lukas; og de sier at de som lider og forfølges nå, skal få en stor lønn i himmelen. Men de som nå har overflod (og vender seg bort fra de nødstedte), allerede har fått sin lønn, og ikke kan regne med noe mer belønning.

Første lesning, fra Jeremia 17, snakker om det samme, men har et litt annet perspektiv på det; spørsmålet er om man stoler på mennesker (svake skapninger) – da er man ille ute – eller om man «stoler på Herren og setter sin lit til ham. Da er man lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.»

Jeg har en barnemesse på søndag, og fokus skal ligge på hvordan vi kan hjelpe våre medmennesker på ulike måter, foreldre, søsken, klassekamerater, de fattige i verden osv. Det vil ikke passe å vektlegge de mer alvorlige aspektene av søndagens evangelium – som vi voksne gjerne også bør legge oss på sinne.

Evangeliet fra Lukas 6:
Sammen med disiplene gikk Jesus ned fra fjellet og stanset på en slette. Der var det samlet en stor mengde av hans disipler og mange mennesker. Da løftet Jesus blikket, så på disiplene og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige er dere som nå hungrer, for dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld! Gled dere da og hopp av fryd, for stor er lønnen dere har i himmelen. Det samme gjorde jo fedrene med profetene. Men ve dere rike, for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre. Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte. Ve dere når alle taler vel om dere; for det samme gjorde fedrene med de falske profeter.

Bloggere aktive i presidentkampanjen i USA

Generelt /

John Edwards, som prøver å bli nominert som den demokratiske presidentkandidaten, har nå skapt en hel del diskusjon fordi han lar medlemmer av sin kampanjestab skrive de verste ting om katolikker og andre kristne på sine blogger. Det er tydelig at blogger mer og mer blir regnet som viktige i samfunnsdebatter.

Mange demokrater (i tillegg til mer konservative amerikanere) er blitt støtt av det som står i bloggene (og det står ting der som jeg ikke kunne tenke meg å trykke i min blog), Edwards selv er også bekymret, men han lar tydeligvis bloggerne fortsette:

Thursday, the campaign issued a statement from Edwards saying that he had been personally offended by the remarks and that the bloggers «have both assured me that it was never their intention to malign anyone’s faith, and I take them at their word.»

The campaign also sent out semi-apologetic statements from each blogger saying she was sorry if anyone was offended.

And so religious liberals find themselves in a quandary. They have no interest in associating with the likes of William Donohue, the Catholic League president who is closely aligned with the GOP and led the charge against Edwards’ aides. Donohue said Thursday he would take out newspaper advertisements attacking Edwards as anti-Catholic. But religious liberals also think Edwards’ aides merit more than a slap on the wrist.

“I thought his explanation was not satisfying,» said Cornell’s Penalver. «It’s obvious that they did mean to give offense.»

«You imagine a similar kind of comment directed at the Jewish community or at the gay community – something at this level of intentional offensiveness — and I have a hard time believing it gets resolved in the same way,» he said.

LES MER OM DETTE HER – OG PÅ Amy Welborns blog – en av de mest kjente katolske bologgene i USA.

Hvorfor ble Edith Stein katolikk?

Katolsk /

Edith Stein (1891-1942) var en jødisk filosof som ble katolikk, senere også karmelitt-søster og til slutt led martyrdøden i Auschwitz.

Historien om hennes omvendelse sier vanligvis at hun leste Teresa av Avilas selvbiografi; hun leste hele natten, og da morgenen kom visste hun at hun måtte bli en katolikk. Karmelittpresten Ulrich Dobhan sier nå at bakgrunnen for hennes omvendelse er mer sammensatt. (Edith Stein er en helgen som kan gripe også de unge i vår tid, og senest sist søndag fortalte jeg hennes historie til konfirmantene i vår menighet.)

«During the summer semester of 1918, during Husserl’s lectures at the University of Freiberg on the subject of Rudolf Otto’s book, ‘Das Heilige,’ Edith probably read Teresa of Avila’s name because it’s mentioned in that book.» Later, on May 24 or 25, 1921, at the house of Anne Reinach and her sister-in-law Pauline, in Goettingen, Germany, Stein chose the autobiographical volume: «Life of St. Teresa of Avila» from their library.

The reading of St. Teresa’s book was decisive in tipping Stein toward Catholicism instead of Protestantism, but Father Dobhan wants to clarify that «here we are not talking about the step from atheism to Christianity.»

«The exclamation of ‘This is the Truth!’ that is generally put in the mouth of Stein upon reading the autobiography of the saint, does not correspond to what she said, nor does it reflect Stein’s spiritual process,» Father Dobhan clarified.

Stein’s inquiry into Christianity had been maturing over time. As a philosopher, she was profoundly influenced by the work of Max Scheler during his Catholic period and the heroic witness of Anne Reinach, widow of fellow philosopher Adolf Reinach, who fell in the war in November 1917.

While not the sole source of her conversion, the book did lead to her decision to become a Carmelite, where upon entering she took the name Teresa Benedicta of the Cross. St. Teresa Benedicta of the Cross was canonized by Pope John Paul II in October 1998, and made a co-patroness of Europe in October 1999.

Tredje fase i homofilidebatten

Teologi /

To prester i Den norske kirke – Gregers Lund og Kåre Skråmestø – skrev i et innlegg i Vårt Land med denne overskriften for noen få dager siden. Den første fasen i homofilidebatten regner de varte fra (50- og) 60-tallet, fram til 1972, da homofil adferd ble fjerna fra straffeloven. Deretter kom det en fase som karakteriseres av ordet likestilling, som endte med innføringen av partnerskapsloven i 1993.

Tredje fase dreier seg så om utstøtelse, sier de. Og de som vil bli utstøtt er de som ikke vil godta at enkønnet og tokjønnet samliv likestilles. Så langt er disse konservative bare blitt verbalt blitt utstøtt, men det vil snart bli verre. De baserer denne vurderingen på Tor B. Jørgensens uttalelse like før han ble innsatt som biskop i Bodø nylig. Da sa han: «Homofilt samliv dreier seg, slik jeg ser det, om menneskeverd», og han ønsket å være svært aktiv for å få på plass kirkelig velsignelse/ ekteskap for homofile.

Innlegget i Vårt Land konkluderer derfor slik: «Dersom denne argumentasjonen om menneskeverd vinner fram i kirken, er resultatet innlysende: Utstøtelse av alle som forvarer kirkens klassiske samlivsetikk.»

I Den katolske kirke har vi heldisvis ingen slik utviklking innenfor Kirken, men samfunnets stadig sterkere ensretting på dette områder må også vi kjempe med.

Dansk, luthersk prestefamilie er blitt katolikker

Katolsk /

Det er nå den siste uken blitt alment kjent at den danske, lutherske presten, GT-professoren og abortmotstanderen Arne Munk er blitt katolikk – sammen med sin kone, som også er teolog.
På nettstedet religion.dk leser vi bl.a.:

Arne Munk, søn af digterpræsten Kaj Munk og kendt og omstridt abortmodstander, har sagt endeligt farvel til folkekirken. Sammen med hustruen, Hanne, der er teolog, konverterede han juleaftensdag til den katolske kirke. Deres voksne datter, Mathilde, blev katolik for tre år siden.

Beslutningen er begrundet i en protest imod og skuffelse over folkekirken, som de mener har fjernet sig mere og mere fra sit bibelske og bekendelsesmæssige grundlag. Samtidig sætter de et stort spørgsmålstegn ved folkekirkens højt besungne rummelighed.

Trosmenigheter stagnerer

Teologi /

Det snakkes ofte om at de karismatiske menighetene rundt om i verden er de som vokser mest; bl.a. ble dette nevnt ved mine økumeniske studier i Roma i fjor. I den tredje verden ser dette utt til å stemme (så langt jeg vet), men jeg har ikke hatt inntrykket av at det samme skjer i Vesten, f.eks. i Norge.

I dag skriver Vårt Land noen som styrker denne siste antakelsen; Norges tov trosmenigheter har hatt en nedgang i medlemstallet:


2004 ser ut til å være det tallmessige høydepunktet. Etter den tid har pilene pekt sluttet å peke oppover, men trolig mistet menighetene sin største kraft for flere år siden, mener kirkevekstforsker Ommund Rolfsen.

Vårt Land har hentet inn medlemstall for de fire siste årene for 12 av de største trosmenighetene. Tallene fra fylkesmennene viser at menighetene mistet fem prosent av medlemmene fra 1. januar 2004 til 1. januar 2006. Nedgangen var større i Oslo Kristne Senter, som mistet 12 prosent av medlemmene disse to årene.

LES HELE DENNE ARTIKKELEN I VÅRT LAND.

Skriftemålet – å bli kvitt “uønsket bagasje”

Katolsk, Teologi /

En mann hadde hørt at «katolikker gjør noe som hjelper dem til å bli kvitt uønsket bagasje som de sleper rundt på, og hjelper dem til å starte opp på nytt igjen».

Slik starter erkebiskop Donald Wuerl i Washington DC en flott artikkelen han har skrevet om skriftemålet, nå to uker før fastetida begynner. Her skriver han bl.a.:

Katekismen minner oss på at skriftemålets sakrament må sees i sammenheng med omvendelse. Jesus kaller til omvendelse. Dette kallet er en vesentlig del av forkynnelsen av riket: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om og tro på Evangeliet!» (1427). And even if our conversion is ongoing and only partial, we are still subject to the effort that will some day reach completion. The Catechism points out that after he denied his Master three times Saint Peter’s conversion «bears witness» to Jesus’ infinite mercy (1429). (Les mer om skriftemålet i katekismen.)

The importance of the sacrament of Penance is that it really does restore and renew our baptismal holiness. A Catholic who has committed grave sin is obliged to ask forgiveness for it in this sacrament. Once we do this and receive sacramental absolution, we are restored again to holiness – to an innocence before God. So powerful is the grace of this sacrament that the Rite of Penance reminds us that «frequent and careful celebration of this sacrament is also very useful as a remedy for venial sins. This is not a mere ritual repetition or psychological exercise, but a serious striving to perfect the grace of baptism so that, as we bear in our body the death of Jesus Christ, his life may be seen in us ever more clearly».

LES HELE TEKSTEN TIL ERKEBISKOPEN HER – NB: en pdf-fil.

Ignatiansk spiritualitet i Norge

Katolsk /

Det har vært skrevet en del om jesuittisk/ingantiansk spiritualitet på flere blogger de siste ukene. Vårt Land skrev i går en artikkel om en av Josefsøstrene i Oslo, søster Hedwig Osterhus, som nå flytter fra Nesøya til Grefsen. Hun foretteller dette om bønn og retrett:

– Og om man ikke kan be?
– Da har man kanskje feil forventning til bønn. Å be er å åpne seg for Gud. Hva som så skal skje, må vi overlate til ham. Merkelig nok er det min erfaring at det alltid skjer noe når vi gir Gud oppmerksomhet. Ignatius kaller det en ettersmak, som gjør at vi gjerne vil ha mer. Det er hva som skjer. Men bønn krever dessuten åpenhet for hva som bor i meg selv. Jeg tror mange er redde for å møte det. Derfor tør de ikke å be.
– Har vi grunn til å være redde for det?
– Vi er alltid redde for smerte, og det kan vi møte i oss selv. Men jeg har aldri opplevd en som åpner seg for Gud, som ikke kommer gjennom det.

… Da søster Hedwig på 80-tallet fikk et sabbatsår, reiste hun til USA for å studere pastoralpsykologi og ignatiansk spiritualitet.
Det var i jesuittenes retreatbevegelse hun på slutten av studieårene hadde funnet det hun savnet i teologien, og nå ville hun utdype det for egen del. Hun ønsket seg tilbake i menighetstjeneste. Men også den veien ble stengt. Så ble hun bedt om å komme til ordenens nyopprettede retreatsenter for å være åndelig veileder.
– Det hadde ikke vært i min tanke. Men slik er det Gud leder, gjennom det han stenger og det han åpner. Nå kjenner jeg at det var her han ville ha meg. Så får vi se hva som kommer siden.
Søstrene har alltid hatt retreat som en del av årsprogrammet. Det er også ut av klostrene den moderne retreatbølgen har sprunget. Da søster Hedwig begynte å interessere seg for ignatiansk åndelighet, var det nokså ukjent. Nå har interessen eksplodert.

– Hvorfor tror du det er blitt en så voldsom interesse for retreat og åndelig veiledning?
– Det skyldes at folk har fått så mye jordiske goder, og så opplever de at det bare gir tomhet. Dessuten arbeider Guds ånd sterkt i dag, og mange mennesker opplever en lengsel som de ikke vet hvor de skal gå med.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

Flotte kirker i Italia

Generelt /

I dag for akkurat et år siden reiste min kone og jeg med tog fra Roma til Puglia, Italias hæl. Her stoppet vi først i Trani, som har den flotte domkirken vi ser på bildet.

Etter to dager i Trani reiste vi videre sørover, stoppet noen timer i Bari, før vi ankom Lecce, som er kjent som ‘barokk-byen’ og har et stort antall kirker i barokk stil; spesielt utvendig er de fantastiske.

SE BILDER AV FLERE KIRKER HER.

Den katolske kirke i vår moderne tid

Katolsk, Teologi /

Torben Riis skriver interessant i det danske Katolsk orientering om Da verden ble moderne, om hvordan verden og Kirken har kommet stadig mer på kollisjonskurs. Han åpner artikkelen slik:

Hvordan gikk det til at seksualmoralen ble lagt for hat? At disiplin og avholdenhet i seksuallivet ikke bare betraktes som en komisk fortidslevning, men som direkte skadelig, og at ordet ekteskap er blitt avløst av det mer moderne ”parforholdet.” Ja, hvorfor er avstanden mellom det Kirken lærer om seksualitet, ekteskap og prevensjon og moderne menneskers livsstil blitt stadig større?

Når mennesker utenfor Kirken forteller oss hva de finner tiltalende eller mindre tiltalende ved Den katolske kirke, vil uttalelsene typisk fordele seg etter dette mønster:

Vi liker ikke at:
* Kirken har et foreldet ekteskapssyn (hva skal det være godt for at man ikke kan skilles?)
* Kirken forbyr prevensjon og abort (har de ikke hørt om overbefolkning? – og er de ikke klar over, at folk i Afrika får AIDS hvis de ikke bruker kondom?)
* Prester og søstre skal leve i sølibat (det er da underlig og unaturlig)
* Kirken forbyr sex utenfor ekteskapet og diskriminerer folk med en annen seksuell orientering (og er det noen som retter seg etter det?).

Til gjengjeld liker vi godt:
* pavens julemesse i Peterskirken
* julekrybber, krusifikser o.l.
* stillheten og alle de levende lys i kirkene
* pilegrimsreiser
* at Kirken taler de fattiges sag
* at Kirken er imot dødsstraff og krig

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Søndagens tekster: Gud kaller oss

Liturgi /

I dag hører vi følgende evangelium i alle verdens katolske kirker:

Da Jesus var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og kast noten til fangst!» «Mester,» svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at noten holdt på å revne. De gav tegn til kameratene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» … … Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

Søndag for to uker siden hørte vi om gleden over at Guds ord blir forkynt, – i Jerusalem etter eksilet i Babylon, og av Jesus i Nasaret – og at mennesker gledet seg stort over det trøstefulle og nådefulle budskapet

Sist søndag hørte vi så om hva det koster å forkynne Guds ord – fra profeten Jeremias’ liv, og fra fortsettelsen av Jesu forkynnelse i Nasaret. Vi hører at budskapet ofte ikke blir så godt mottatt, både profetene i GT og Jesus selv møtte ofte stor motstand pga de budskapet de brakte fra Gud – Jesus ble til og med drept

I dag fortsetter dette temaet i lesningene på den måten at vi alle blir utfordret til å gå med Herrens budskap – alle kalles, men på ulike måter og til ulike oppgaver.

Vi hører to svært kjente kallopplevelser som skal utfordre oss alle til å være åpne for Herrens kall til oss. Først hører vi om profeten Jesajas kall – han som så Herren i tempelet og hørte serafene som sang det kjente: Hellig, hellig, hellig. Deretter hører vi den gripende fortellingen om hvordan Peter og noen av de andre disiplene ble kalt av Herren.

I disse to kallsfortellingene er to ting sentrale, etter mitt syn: Det første er opplevelsen av Guds hellighet – det er en betingelse at vi opplever Gud som han virkelig er, dvs. hellig, ellers kan Gud knapt snakke til oss. Det andre er at vi blir presentert et direkte og (ofte) krevende kall fra Herren selv.

Når vi så blir kalt på denne måten – og selvsagt kjenner oss uverdige og ute av stand til å utføre det Herren kaller oss til – da lover han å være med oss alle dager, så vi kan utføre det han har kalt oss til.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Hva lærer den katolske kirke?

Katekisme, Økumenikk /

Den siste uken har det vært litt diskusjon på norske blogger om hva Den katolske kirke lærer. Og for å si det rett ut: Her har det blitt påstått mange absurde ting.

Men det er faktisk ganske lett å finne ut hva Kirken lærer. DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME kom ut i 1992, den kom ganske snart ut på norsk, og den kan leses online her: http://www.katolsk.no/kkk

Her finner protestanter hva vår kirke virkelig lærer. Jeg regner med at man da finner at det meste av katolsk tro er helt normal kristen lære, men at det er noen punkter man er uenig i. Disse omdiskuterte punktene er jeg gjerne med og samtaler om. (Men jeg vil gjerne spares for underlige påstander om ting som katolikker visstnok skal lære, men som faktisk er helt absurde.)

Samtale mellom kristne kan være så mangt

Økumenikk /

Etter at jeg i flere år har samarbeidet på tvers av kirkegrenser – både da jeg var lutheraner, og nå som katolikk – og også i fjor hadde et studiesemester i økumenisk teologi i Roma, blir man vant til en måte å drive økumenikk på – ganske forsiktig, høflig og vennlig på alle måter – og glemmer kanskje at andre kristne henger igjen i en helt annen tradisjon.

Jeg nevnte i en tidligere post her litt om «samtaler» mellom katolikker og protestanter, der noen (få) protestanter klarer å si de underligste ting om katolsk tro. For øyeblikket fortsetter tydligvis en debatt om Jesuittene, om deres «hemmelige ed» og løgnaktige måter å arbeide på blir beskrevet.

På pastor Torps blog (se under kommentarene) skriver f.eks. forfatteren selv: «Det er folk som har dødd for å ha stått for sannheten om jesuittene. … Jesuittene har utført det verst tenkelige utfra verdien om at «hensikten helliger midlet». Det skal ikke mye sannhetssøken til for å bekrefte at jeg her skriver sannhet.»

Man tror kanskje at folk her skriver om jesuittene før år 1800, men man mener visst på ramme alvor at dette beskriver Jesuittene i det 21. århundre. Og selv om flere har prøvd å korrigere informasjonen på bloggen, lar forfatteren og enkelte kommentatorere seg ikke overbevise. Man lurer på hvordan det kan gå til at menensker som bor i samme land, og på samme tid, kan oppfatte ting så forskjellig!

……..

Men jeg holder på å avsluttet den posten, ser jeg en ny post på pastor Torps blog: «På den katolske presten Oddvar Mois blogg skriver katolikken Knut Erik: «Jan Aage Torp blir en god katolikk når han får “litt” tid på seg. Det er mye katolsk over Torps forkynnelse, som enda sitter igjen i den norske folkesjel, ifra tiden før reformasjonen. Forøvrig hadde tidligere pinsevennene slike holdninger om katolikkene som sin “lære”. Idag skal man lete lenge før man finner en leder hos pinsevennene med slike oppfatninger. Det bør opprettes grupper der vi kan kommunisere med pinsevennene, og gjensidig fortelle hva vi står for.»

Oddvar Moi, som for øvrig var studiekamerat av meg på Blindern for maaaange år siden, har gjort intet så langt for å distansere seg fra katolikken Knut Eriks vurderinger. Venter han også på at jeg skal komme inn under Moderkirken og Pavens verdensvide herredømme?
Jeg bare lurer. :-)»

Til det må jeg svare at jeg tviler på om Jan-Aage Torp blir katolikk med det første, men det er jo selvsagt helt opp til ham.

Den hellige Ansgar – Nordens apostel

Katolsk /

I dag feirer vi den hellige Ansgar, tysk biskop, Nordens apostel og kirkens vernehelgen i Danmark, som levde fra 801-865.

På katolsk.no leser vi følgende om ham:
Ansgars store forbilde var den hellige Martin av Tours, og i likhet med ham synes også Ansgar å ha levd i en fruktbar spenning mellom bot og bønn og apostolisk innsats. Han bar hårskjorte, fastet på vann og brød når helsen tillot det, ellers praktiserte han måtehold. Flid og en sunn, radikal syndserkjennelse ga rom for utholdende bønn, og drømmer og syner fulgte ham livet gjennom. Men bønn og meditasjon drev ham også ut i en modig og sjenerøs misjonsinnsats.

Ansgar brente etter å forkynne evangeliet og viste en stor forkjærlighet for de fattige. «Han er den beste mann jeg i mitt liv har sett», skrev kong Haarik til den svenske konge; «hans like i troskap har jeg aldri truffet blant mennesker». Han var også undergjører, helbredet mange syke med bønn og salving med olje. Men i alt dette var han ubestikkelig sann, så da noen en gang skamroste ham for de mirakler han gjorde, var hans svar: «Hvis Gud skulle utvelge meg til å utføre slike ting, da ville jeg bare be ham om et eneste mirakel, nemlig at han med sin makt ville gjøre meg til et godt menneske».

LES MER OM ANSGAR HER.

Pavens tale til den katolsk-ortodokse samtalegruppen

Økumenikk /

Pave Benedikt i går denne korte hilsningstalen til den katolske samtalegruppen med de orientalsk-ortodokse kirker:

Dear Brothers in Christ,
It is with great joy that I welcome you, the members of the Joint International Commission for Theological Dialogue between the Catholic Church and the Oriental Orthodox Churches, on the occasion of your fourth plenary meeting. ….

Your meeting concerning the constitution and the mission of the Church is of great importance for our common journey toward the restoration of full communion. The Catholic Church and the Oriental Orthodox Churches share an ecclesial patrimony stemming from apostolic times and the first centuries of Christianity. This «heritage of experience» should shape our future «guiding our common path toward the re-establishment of full communion».

We have been entrusted by the Lord Jesus with the mandate «Go into all the world and proclaim the Gospel to the whole creation» (Mark 16:15). Many people today are still waiting for the truth of the Gospel to be brought to them. May their thirst for the Good News strengthen our resolve to work and pray diligently for that unity required for the Church to exercise her mission in the world, according to the prayer of Jesus «that they may become perfectly one, so that the world may know that you have sent me and have loved them even as you have loved me» (John 17:23).

Many of you come from countries of the Middle East. The difficult situation which individuals and Christian communities face in the region is a cause of deep concern for us all. Indeed, Christian minorities find it difficult to survive in the midst of such a volatile geopolitical panorama and are often tempted to emigrate. In these circumstances, Christians of all traditions and communities in the Middle East are called to be courageous and steadfast in the power of the Spirit of Christ. May the intercession and example of the many martyrs and saints, who have given courageous witness to Christ in these lands, sustain and strengthen the Christian communities in their faith!

Thank you for your presence today and for your ongoing commitment to the path of dialogue and unity. May the Holy Spirit accompany you in your deliberations. To all of you, I cordially impart my Apostolic Blessing.

Overgang fra protestant til katolikk eller motsatt

Økumenikk /

Jeg har i går kveld og i dag lest en del sider på internett som jeg sjelden besøker: Svært sterke, urimelige og usaklige angrep på Den katolske kirke.

En post på kristenblogg.no går langt over grensen, når de bl.a. skriver:

Den Katolske Kirke – en kristen kirke eller ondskapens verk?
Menighetene i dag går gjerne inn i økumenisk samarbeid med den Katolske Kirke. Er dette egentlig smart? For å finne svar på dette må vi se på læren til den Katolske Kirke og se om den er kristen eller ikke. Hvis den ikke er kristen så er det økumeniske samarbeidet en katastrofe. ….
Og forkynn det rette evangelium til deres katolske venner så de kan komme til frelse ved Jesus Kristus! Forkynn at det ikke er noen annen måte å komme til Himmelen enn ved Jesus, at når man bytter ut Jesus med et ubibelsk religiøst system, da kan det ende galt! Jeg sier ikke at alle katolikker går fortapt, for det er absolutt ikke min jobb å dømme det. Men hvis man er en ordentlig katolikk som tror på den Katolske lære så tror man ikke på Bibelens Jesus.

Teksten over er nok for grov til å tas alvorlig, men også Jan Aage Torp bikker over grensen når han skriver:
Mary Ann Collins var nonne, men det var vanskelig for henne å kjenne Jesus. Da hun forlot den katolske kirke og gjorde Jesus til Herre i sitt liv, ble alt forandret.
…Wagner utga historien om hennes liv på sitt eget forlag. Boken «Freedom from Catholicism» (2002 Wagner Publications) gir et sterkt innblikk i hvilke krefter hun måtte kjempe med for å oppleve friheten i Jesus Kristus.

Dette antyder jo ganske tydelig at katolikker ikke har Jesus som Herre i sitt liv, og at Den katolske kirke aktivt hindret denne kvinnen å bli protestant. I et lite innlegg i pastor Torps blog skrev jeg derfor:

Det fins mennesker som beveger seg begge veier mellom katolikker og protestanter; selv var jeg lutheraner til jeg var 38 år, så ble jeg katolikk og er nå katolsk prest. Det viktigste når man driver slikt arbeid er vel å gjøre det i sannhet og kjærlighet.

En nokså kjent gruppe som arbeider for å hjelpe protestanter (helst pastorer) som ønsker å bli katolikker, er Coming Home Network; der opplever jeg at det både er kjærlighet til Jesus og til medkristne i andre leirer. Besøk gjerne: http://www.chnetwork.org/

2. februar – Herrens fremstilling i tempelet

Liturgi /


På denne dagen i fjor var jeg i Roma og skrev en liten tekst om denne dagen, under overskriften: VI SÅ PAVEN!

2. februar (2006) var dagen etter at jeg og min kone kom til Roma. Vi var i Peterskirken om ettermiddagen fordi jeg visste at på denne dagen – 40 dager etter jul, da Maria og Josef bar det lille Jesusbarnet til tempelet for første gang – var det helt sikkert en stor messe der.

Jeg hadde likevel ikke undersøkt saken skikkelig, slik at jeg visste om det var paven selv som skulle lese messen; men det var det altså. Og da messen var slutt, fikk vi han se ham skikkelig. Min kone skryter av at hun var bare fem meter fra paven!

Denne festen jeg her snakker om, har flere navn: Lysmesse eller Kyndelsmesse (fordi det i bibeltekstene fortelles om Jesus som et lys til alle folkeslagene), eller det offisielle navnet som er Herrens fremstilling i tempelet.

Faktisk er det også denne dagen som er endelig avslutning på julen; torsdag 2. februar stod den kjempestore julekrybben fortsatt oppe. Den ble tatt ned dagen etterpå. Julen kan altså vare hele 40 dager, og ikke bare 13 som man ofte har tenkt i Norge.

De siste årene har også denne dagen, 2. februar, blitt en markering for alle menn og kvinner som er gått i kloster eller ordenssamfunn. Det var derfor flere tusen nonner, munker og ordensprester til stede i Peterskirken denne dagen; de hadde lesningene og forbønnene, og de fleste av prestene og biskopene som deltok, var også med i ordenssamfunn. Paven takket dem for innsatsen de gjør for Gud, for Kirken og for mennesker og ba om at de måtte få styrke til å fortsette det gode arbeidet.

Vi kan også lære av dette budskapet og denne store messen i Peterskirken: At Jesus er kommet til verden som et lys for oss alle – slik at vi i hele 40 dager kan glede oss over julens glade budskap, og slik at vi i hans lys og kraft kan lære å gjøre det som er rett og vite hvor vi skal gå.

LES MER OM FEIRINGEN AV ORDENSLIVETS DAG.

Jesuitteden ???

Økumenikk /

Jeg fikk en mail fra en norsk blogger som jeg noen ganger leser og som noen ganger leser mine sider. Hun skrev om en nokså fersk debatt på flere norske blogger om den såkalte Jesuitteden.

Det er en skummel ed som faktisk ikke fins, og etter snart 13 år som katolikk hadde jeg aldri hørt om den, før nå i dag. Men dette bekymrer visst ikke de som mener at denne eden likevel fins, og som tror at jesuitter og andre katolikker har som hovedmål for sitt liv å angripe og ødelegge for protestantene, som er de sanne kirstne.

Ignasiansk spiritualitet, retrett og meditasjon, fins derimot, og tydeligvis opplever noen det truende at protestanter blir beriket av en slik katolsk sak.

Jeg skrev nettopp et lite svar på Jan Aage Torps blog:
Du husker meg kanskje fra Blindern for over 25 år siden, da vi var sammen i en bønnegruppe i Oslo Kristelige Studentlag?

Jeg syns nok det hadde vært mer fornuftig å ignorere disse gamle og falske ryktene om jesuittene. Det har faktisk ingen ting med dagens jesuitter eller katolske kirke å gjøre. Absolutt ingen ting.

Ønsker man å lære hva jesuittene virkelig er, kan man f.eks. se på denne svært innholdsrike siden hos Wikipedia.

Å leve i liturgien

Liturgi /

Jeg sitter nå og forbereder messene de neste ukene framover – fram til fasten begynner, 21. februar, i første omgang. Og om nettopp liturgien leste jeg i dag en interessant artikkel på zenit.org, et intervju med benediktineren Juan Javier Flores Arcas, rektor ved det pavelige liturgi-instituttet.

Det første spørsmålet han svarer på, er om det alminnelige kirkeåret, som vi nå er inne i, er en mindre viktig del av kirkeåret. Det svarer han benektenede på, slik: It is not a weak time with respect to the other intense times, as it includes Sundays which are the weekly celebration of Easter, which is at the very origin of the liturgical year. Of itself this time has nothing that makes it inferior to the others.

Ordinary time does not have as object the celebration of a particular mystery of the life of Christ, but the totality of the mystery seen more as a whole than in a particular mystery. They are 33 or 34 weeks which are placed after the feast of the Baptism of the Lord and which follow the solemnity of Pentecost.

– How can we describe, exactly, the liturgical year?

Father Flores: The liturgical year can be described as the ensemble of celebrations with which the Church lives annually the mystery of Christ. … The liturgical year is, therefore, the year of the Lord, of the glorious Kyrios, of the risen Christ present in the midst of his Church with the long history that precedes and accompanies him. We relive the covenant, the choice of the holy people and the fullness of messianic times.

In the course of the annual cycle the whole mystery of Jesus Christ unfolds, from the incarnation to the expectation of his second coming at the end of time, culminating with the most important celebration of the year, namely, the memorial of his paschal mystery.

In its various moments, the liturgical year celebrates nothing other than the fullness of this mystery; it has its center in the annual Easter, everything springs from it and everything tends to it.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Skroll til toppen