Biskop Bernt Eidsvig skiver til askeonsdag i år:

«Jeg henvender meg til de troende for første gang med noen tanker om fastens innhold og forslag til program for denne botsperioden. Ikke noe av dette skulle forlange for meget av noen av oss. Så tror jeg også at verken dere eller jeg har noen unnskyldning for å springe lett over disse linjer. Intet av det jeg anbefaler er av nyere datum enn det første århundre, og alle tanker og forslag jeg antyder er like nyttige, enkle og virkningsfulle som de var den gang.

Fasten er en tid for omvendelse, fra noe og til noe annet. Dette er alvorlig, for det vi vender oss bort fra er det negative, gale og syndige i våre liv. Vår retning er Kristus. Han er målet for vårt liv, og påtrengende tydelig skal han være det i disse 40 dager. Selv om det ikke nødvendigvis dreier seg om mange gradene, har vi mistet retningen alle sammen. For å finne den igjen, har vi både åndelige og praktiske midler for hånden:»

Resten av hans budskap «kan leses her»:http://www.katolsk.no/nyheter/2006/02/28-0004.htm

Den danske katolske biskop Czeslaw Kozon skriver i år som tidligere år en litt annen type meddelse om fastetiden, som først og fremst handler om de kirkelige bestemmelsene for fastetiden – den er også interessant «og kan leses her»:/blog/fil/06_faste_kozon.htm

I dag (25/1) kl 12 ble pavens encyklica utgitt, den har som tittel «Gud er kjærlighet» og ble ferdiggjort og undertegnet av paven på jueldag. På de norske katolske hjemmesidene finnes «et sammendrag oversatt til norsk»:http://www.katolsk.no/nyheter/2006/01/25-0001.htm samt en lenke til hele encyklikaen på engelsk. Jeg har i dag selv oversatt hele pavens innledning til norsk:

«DEUS CARITAS EST» OM DEN KRISTNE KJÆRLIGHET

Innledning
1. «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.» (1 Jn 4:16). Disse ordene fra Johannes’ første brev uttrykker svært klart kjernen i den kristne tro: Det kristne bildet av Gud og det samsvarende bildet av menneskene og deres skjebne. I det samme verset gir Johannes også en oppsummering av det kristne livet: «Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har kommet til tro på den.»

Vi har kommet til tro på den kjærlighet Gud har til oss: I disse ordene uttrykker en kristen den viktigste beslutningen i sitt liv. Å være kristen er ikke et resultat av et etisk valg eller en høytsvevende idé, det er et møte med en hendelse, en person, som gir livet en ny horisont og en avgjort retning. Johannesevangeliet beskriver denne hendelsen med disse ordene: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham … skal ha evig liv.» (3:16). Ved å fokusere på denne kjærligheten har kristendommen også holdt fast på kjernen i Israelsfolkets tro, samtidig som troen er gitt en ny dybde og bredde. Troende jøder ba daglig ordene i 5. Mosebok som uttrykte kjernen i deres tro: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (6:4-5) Jesus forente så dette budet om å elske Gud med budet om å elske sin neste, som vi finner i 3. Mosebok: «Du skal elske din neste som deg selv» (19:18; cf. Mk 12:29-31). Og siden Gud har elsket oss først (cf. 1 Jn 4:10), er kjærlighet ikke lenger bare et bud; det er et svar på den kjærlighetens gave som Gud drar oss nærmere seg selv med.

I en verden der Guds navn noen ganger blir forbundet med hevn eller til og med med hat og vold, er dette budskapet både aktuelt og viktig. Derfor ønsker jeg i min første encyklika å snakke om den kjærligheten som Gud øser ut over oss, og som vi fra vår side skal dele med andre. Det er dette de to delene av dette brevet (denne encyklikaen) handler om, og disse to tingene er nøye sammenbundet. Den første delen av brevet er mest teologisk og abstrakt, siden jeg her ønsket – i starten av mitt pontifikat – å klargjøre noen viktige fakta om den kjærligheten som Gud så vidunderlig og fritt gir menneskene, sammen med det ubrytelige båndet mellom den kjærligheten og all menneskelig kjærlighet. Den andre delen av brevet er mer konkret, siden den handler om den kirkelige utøvelsen av budet om å elske sin neste. Dette er et stort tema, og har mange konsekvenser, så en grundig behandling er altfor mye for denne encyklikaen. Jeg vil derfor bare peke på noen hovedelementer, for å fremkalle over hele verden en fornyet energi og forpliktelse på den menneskelige responsen til Guds kjærlighet.

En stille søndag etter messen sitter jeg og leser interessante artikler, mest om kirken og gudstjenesten, da jeg kommer over en artikkel skrevet av den svenske katolske biskopen, Anders Arborelius. Artikkelen kalles «Den eksistensielle tilbedelse» og er mest interessant fordi den knytter vår tilbedelse av Gud ikke bare til frelsen og Guds kjærlighetshandlinger til oss gjennom Jesus Kristus, men like mye til skapelsen; vi tilber Gud fordi han er vår skaper. Slik begynner artikkelen:

«Gud er Gud, og vi er vi». Denne selvfølgelige og noe trivielle setning er en begrunnelse for tilbedelse. Det er egentlig enkelt å tilbe. Bare ved det at vi er til og skapt av Gud, er vi rettet mot Ham. Å være skapt av Gud er å være skapt til tilbedelse. Den som er skapt tjener sin Skaper ved å være til. Ved å være det vi er, og ved at vi har fått denne gave og er blitt til takket være Ham, tilber vi Ham. Dette er selve grunnrelasjonen mellem Gud, som er Skaperen, og oss, som er skapt.

Jeg fant artikkelen (oversatt til dansk) på siden til CATHOLICA.DK

Tidsskriftet First Things har vært henvist til i min blogg (i høyre marg) helt siden den startet. Jeg har abonnert på tidsstriftet i 14 år, og leser de 10 årlige utgavene med stor interesse. I dag leste jeg (på nettet) F. Richard Neuhaus’ kommentarer til Vatikanets nye dokument om homofile prestekandidater; hvordan er dokumentet blitt mottat så langt, er det blitt forsøkt bortforklart? «Les hans kommentarer her»:http://www.firstthings.com/ftissues/ft0602/public.html

I løpet av de siste par månedene har også tidsskriftets websider fått en nyhet; regelmessige kommentarer til aktuelle kirkelig eog sosiale hendelser. Tidligere har de (bare) hatt alle tidligere artikler lagt ut – en måned etter at nummeret er kommet i posten. Nå er det altså en ekstra grunn til å besøke «FIRST THINGS»:http://www.firstthings.com

30/12-05 ble et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet og familien offentliggjort. Brevet går gjennom den kristne læren om ekteskap og familie og sier bl.a.:

Fra begynnelsen av har Kirken vært seg bevisst ekteskapets og familiens høye verdi, men også vanskelighetene forbundet med dem. Jesus Kristus hadde stilt så høye krav til ektefellene at disiplene ropte ut: «Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg.» (Mt 19, 10). Herren beroliget dem riktignok, men tok ikke tilbake noen av sine fordringer til ekteskapsbåndets uoppløselighet og ektefellenes ubetingede troskap. Han gjorde det også klart at barn alltid har krav på oppmerksomhet og ømhet, og at de aldri må skyves til side (kfr. Lk 18, 15-17).

«HELE BREVET KAN LESES HER»:http://www.katolsk.no/info/nbk/20050912.htm

Kardinal Schönborn fra Wien ble lagt merke til da han tidligere i år skrev en artikkel i New York Times om det katolske synet på skapelsen. Han har arbeidet videre med dette spørsmålet og holdt i høst to bibeltimer om emnet. De kan leses her

Jeg sendte et innlegg til Vårt Land etter Lønnings siste innlegg – jfr. min blog for 25/11 – men det har ikke blitt trykket. I mitt innlegg skrev jeg at:

Her impliserer Lønning (igjen) at Jesu ønske om at alle kristne skulle være ett, automatisk skulle føre til åpne nattverdbord, men så enkelt er det selvsagt ikke. Dessuten antyder han (og det er det som sjokkerer) at det skulle kunne være mulig for katolikker å tenke på Kristi ord og Kirkens læreembede som to adskilte ting; to enheter som skulle kunne stå i motsetning til hverandre. ….. Å antyde overfor Den katolske kirke at dens troende og dens prester burde ta skjeen i egen hånd, siden Læreembedet her tydeligvis tar feil, syns jeg avslører en svært uklar forståelse av vår Kirke. Vel kan også katolikker noen ganger bli utålmodige, og arbeide for og håpe på forandring, men vi vet at vi som Kirke tar slike viktige avgjørelser sammen, ledet av vår pave og våre biskoper.

Jeg ser også at jeg har skrevet to andre innlegg til Vårt Land det siste året som heller ikke er blitt trykket; og de to andre handler også om samme emne; om de gjenstående problemerne mellom katolikker og protestanter mht. kirkesynet. Er det temaet som Vårt Land syns ikke passer eller er så aktuelt, eller er innleggene dårlig skrevet?

Les leserinnleggene her

Etter at vi hadde ventet på det i flere år, ble dokumentet som omhandler muligheten for homofile til å bli presteordinert i Den katolske kirke offentliggjort i går. Temaet er viktig nok, men likevel ble jeg overrasket i går kveld da BBC-world dekket saken mellom 10 og 15 minutter i hver nyhetssending utover kvelden.

Dokumentet er ganske strengt, men gir likevel en åpning for kandidater som vel har strevd med homoseksuell praksis, men som i minst tre år før diakonvielsen har vist at de kan leve et liv i sølibat.

Hele dokumentet, pluss en nyhetsmelding, «KAN LESES HER»:/blog/fil/05_nov_homosexual.htm

Jeg leser regelmessig katolske blogger fra USA, og leste nettopp i en som heter «Pontifications» om hvordan den katolske messen virkelig bør feires. I Norge er det heldigvis sjelden at messen blir feiret skikkelig slapt eller uverdig (slik det dessverre ofte skjer i noen andre land). Likevel kan det være av interesse også for oss å lese kommentaren om messefeiringen. «LES DEN HER»:http://catholica.pontifications.net/?p=1217