Denne nyheten er litt gammel (fra siste julemidnattsmesse), men Jeffrey Tucher skriver interessant om at gradualesalmen i messen er noe av det eldste vi har, det er fullt tillat at bruke denne i dennye messen, og nå har man nettopp gjort det i Vatikanet:

… the Graduale Psalm is the oldest of all the Gregorian music for the Roman rite, and also the most venerable and purely contemplative music in the whole of Christendom. In the modern form of the ritual, it is nearly always replaced by the Responsorial Psalm, an innovation that is structured for the people to sing in response to the schola. So the periodic restoration of this remarkable old practice of singing the authentic Graduale is highly significant because it reveals ever more progress toward continuity between the present and the long tradition of the Roman Rite.

Teksten for denne gradualesalmen (kilde her) er slik på latin og norsk:

(Salme 109, 3 og 1)
Tecum principium in die virtutis tuæ: in splendeoribus sanctorum, ex utero ante luciferum genui te. Dixit Dominus Domino meo: Sede a dextris meis: donec pnam inimicos tuos, scabellum pedum turoum.

Med deg er herskermakten på din krafts dag omstrålet av de hellige; jeg har født deg av mitt liv før morgenrøden. Herren sa til min Herre: «Sett deg ved min høyre side til jeg har lagt dine fiender som skammel for dine føtter.»

Under kan man se og høre inngangsverset og kommunionsverset (på engelsk) til dagens messe:

All musikk til dagens messe finner man her – NB lenkene for hvert musikkstykke virker, selv om de ikke ser slik ut.

William Byrd: Senex Puerum portabat: Puer autem senem regebat. (Fra Kyndelmessen i dag.)

Kardinal Burke snakker her om pave Benedikts kommunionspraksis – og om hva den bør bety for katolikker:

Biskop Schneider forklarer her ganske grundig (10 minutter) om hvorfor kommunionen bør mottas direkte på tungen:

I dag leste jeg til Matutin, om en helgen som nå (i den nye kalenderen) har en helt annen minnedag:

Ignatius, chosen to be the second successor of Peter as bishop of Antioch, was accused of being a Christian during Traian’s reign and condemned to be sent to the beasts in Rome. As he was being brought from Syria in chains, he kept teaching all the cities of Asia which he went through, exhorting them as a messenger of the Gospel and instructing the more distant ones by his letters. In one of these letters, which he wrote to the Romans from Smyrna while he was enjoying Polycarp’s companionship, among other matters he said this about his own death sentence: «O helpful beasts that are being made ready for me! when will they come? When will they be sent out? When will they be allowed to devour my flesh And I hope that they will be made the more fierce, lest by chance, as has happened in the case of others, they may fear to touch my body. Now I am beginning to be Christ’s disciple. Let fire, crosses, beasts, the tearing apart of my limbs, the torment of my whole body and all the sufferings prepared by the devil’s art be heaped upon me all at once, if only I may attain Jesus Christ. When he had arrived in Rome, he heard the lions roaring and, burning with desire for martyrdom, he burst out, «I am the wheat of Christ; let me be ground by the teeth of the beasts so that I may be found pure bread.» He suffered in the eleventh year of Trajan’s reign.

På katolsk.no leser vi om tidspuntene for hans minnedag:

… Hans angivelige dødsdag 17. oktober ble feiret i Syria allerede fra 300-tallet og er i 360 avmerket i kalenderen fra Nikomedia i Bithynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia). I Roma ble han ikke feiret før på 1100-tallet. I den romerske kalenderen ble han til 1969 feiret den 1. februar, men nå altså den 17. oktober. Den syriske kirken feirer ham også den 17. oktober, mens kopterne minnes ham den 3. januar. I Martyrologium Romanum og Beda den Ærverdiges martyrologium (og den engelske Book of Common Prayer) er han oppført under translasjonsdagen 17. desember. En annen translasjonsdag er 29. januar.

Østkirken feirer ham 20. desember, som skal være datoen for overføringen av den helliges relikvier til basilikaen i Antiokia som ble bygd over et hedensk tempel. Denne datoen ble også overtatt i vest, i følge Hieronymus’ kalender. Den store variasjonen i festdager skyldes hovedsakelig de mange translasjonene av martyrenes relikvier. Den tredje translasjonen var fra Antiokia til Roma. …

Jeg har noen ganger lagt merke til at prester i katolske begravelser fokuserer i svært liten grad på bønnen for den avdøde (til hjelp i skjærsilden), og at minneordene blir veldig tydelige og får dominere til og med i prekenen (selv om retningslinjene sier at det ikke skal skje). Selv prøver jeg alltid å følge «boka», men jeg gir gjerne litt plass til noen minneord på slutten av liturgien – etter messen, men før avslutningen ved kisten. Beskrivelsen fra USA under er vel likevel sjokkerende for alle her i Norge (hos oss vil jo ingen tenke på kremere noen før messen!):

Requiem æternam and Lux æterna are out; Amazing Grace, On Eagle’s Wings and How Great Thou Art are in. Indeed, these three songs are so ubiquitous at funeral and memorial Masses (at least two of them have been sung at 90% of the Masses for the dead that I have attended) that they almost seem to constitute a new “proper.”

Black or purple vestments are out; white vestments are in.

Eulogies after communion are typically in, despite efforts to stamp them out. People expect them today the way they expected the Dies irae in former times.

Bodies are, increasingly, out. It’s been several years since I’ve attended a funeral in my parish that featured a body rather than “cremains” or sometimes just a photo of the deceased.

In terms of overall tone (readings chosen, homilies given, etc.), intercession for the deceased is out; celebration of the life of the deceased is in.

I dag feiret man i den tradisjonelle liturgien den hellige Johannes Krysostomos (=gullmunn), og jeg leste i Matutins tredje lesning:

Reading 3
John came from Antioch and was called «Chrysostom» because of the golden flood of his eloquence. Ordained a priest of the Church of Antioch, he was later, against his will made archbishop of Constantinople to succeed Nectarius, through the influence of Arcadius the emperor. In this office, since he spoke out strongly against the degradation of public morals and the licentious lives of the nobility, he drew down on himself the hatred of many persons. He gravely offended Empress Eudoxia also, because he reprehended her for taking the money of the widow Callitropa and the land of another widow. For all these reasons he was forced into exile, while all the widows and the needy mourned at being deprived of their common father. It is beyond belief how many hardships he suffered in his exile and how many people he converted to the faith of Jesus Christ. The number, warmth and brilliance of his sermons and other writings are universally admired. He gave up his soul to God on September 14, and his body -was buried in the Vatican basilica. This outstanding Doctor of the universal Church was appointed the heavenly patron of preachers by Pope Pius X.

På katolsk.no leser vi om hvordan/hvorfor hans minnedag ble flyttet fra 27/1 til 13/9:

…. Allerede konsilet i Khalkedon i 451 omtalte ham som kirkefader, og i 1568 utnevnte den hellige pave Pius V (1566-72) ham offisielt til kirkelærer. Den 8. juli 1908 ble han utnevnt til de kristne predikantenes skytshelgen av den hellige pave Pius X. Nå feirer Kirken hans fest den 13. september, dagen for translasjonen av hans relikvier til Roma og vigilien for hans dødsdag, fordi 14. september er opptatt av festen for Korsets opphøyelse. Tidligere ble hans fest feiret den 27. januar, dagen for translasjonen av hans bein til Konstantinopel. …

I dag feires den hellige Eystein i Norge, mest i midt-Norge, der han feires som fest. En full messe er utarbeidet for dette, med alle bønner, antifoner og tekster – og denne messen fins både på norsk og latin! Man kan finne hele messen på norsk her, og jeg skal gi noen smakebiter på latinen (som jeg har fått tilsendt – og det overrasket meg at Eystein heter Augustin på latin):

Inngangsvers:
Ecce vir, qui ædificábit templum Dómini: Dei adiutóres sumus: Dei ædificátio estis. (Se den mann som skal bygge Herrens tempel; vi er Guds medhjelpere, dere er Guds byggverk.)

Kollektbønn:
Deus, qui ministério pastoráli beáti Augustíni epíscopi pópulum tuum in alto septentrióni in vias tuas perduxísti, tríbue, quǽsumus, ut eius intercessióne séquimur voluntátem tuam et crescámus in grátia. Per Dóminum nostrum … (Evige Gud, ved den salige biskop Eysteins hyrdetjeneste førte du ditt folk i det høye nord på dine veier. Vi ber deg, gi at vi på hans forbønn må følge din vilje og vokse i nåde. Ved vår Herre …)

I dag er det en litt forvirrende dag mht hvilke helgener man kan feire; den hellige Polykarp i den tradisjonelle kalenderen, den hellige Timoteus i den nye kalenderen i det meste av verden, og den hellige Eystein i Norge (mest i midt-Norge). (For ordens skyld; jeg bruker nå den tradisjonelle kalenderen privat i tidebønnene og når jeg feirer den tradisjonelle messen, siden det er fullt tillatt (og svært interessant) – ikke som noen protesthandling.) Slik leste jeg i dag i Matutins tredje lesning:

From the Book on Ecclesiastical Writers, composed by St Jerome, Priest at Bethlehem. Chapter 17
Polycarp was a disciple of the Apostle John, and was consecrated by him Bishop of Smyrna. He was reckoned the chief of all the Christians of Asia, because he had been taught by several of the Apostles, and other persons who had seen the Lord. During the reign of the Emperor Antoninus Pius, and while Anicetus presided over the Church of Rome, Polycarp came thither to discuss some questions regarding the time for observing Easter. He found some heretics at Rome, who had been led astray by the doctrine of Marcion and Valentine, and brought back many of them to the faith. One day Marcion met him by accident, and said to him Do you recognise me? whereto he replied I recognise the devil’s eldest son. Some time after, in the reign of Mark Antonine and Lucius Aurelius Commodus, during the fourth persecution since Nero, when the Pro-consul was ruling in Smyrna, the whole population being assembled in the theatre, clamoured against Polycarp, and to please them he was burnt. He wrote an extremely useful Epistle to the Philippians, which is publicly read in the Churches of Asia even to this day.

I dagens (24/1) Prim-bønn ble den viktigste feiringen i morgen nevnt først i martyrologiet:

On the morrow we commemorate the conversion of the holy Apostle Paul, which took place in the second year after our Lord’s ascension.

(Statuen til venstre står i Damaskus.) Men Paulus’ omvendele er i den tradisjonelle kalenderen bare en 3. klasses fest (dvs. minnedag), mens den i den nye kalenderen feires som fest, og i morgendagens Matutin leses bare hans omvendelse fra Apotl.gj. 9, ikke noe om ham fra kirkefdrene e.l.

Katolsk.no skriver om datoen for om Paulus’ omvendelse:

Feiringen av Paulus’ omvendelse den 25. januar har sin opprinnelse i Frankrike på slutten av 500-tallet. Da skal noen av hans relikvier ha blitt overført dit. Men festen omtales som translatio allerede i Hieronymus’ martyrologium, så festen kan være for å minnes overføringen av hans relikvier fra katakombene til basilikaen San Paolo fuori le Mura. Festen er altså opprinnelig en translasjonsfest, translatio, som imidlertid har blitt til en konversjonsfest, conversio, allerede på 600- og 700-tallet. Den ble ikke feiret i Roma før på 1000-tallet. 25. januar er avmerket på gamle norske primstaver som Pålsmesse.

Til Matutin leste jeg i dag i tredje lesning:

Timothy was born in Lystra in Lycaonia of a gentile father and a Jewish mother, and was a follower of the Christian religion when the Apostle Paul visited that city. Paul was so moved by what he repeatedly heard of Timothy’s holiness that he took him with him as a companion on his journeys; yet, because of the Jews who had been converted to Christ and who knew that Timothy’s father had been a Gentile, he had him circumcised. When they both arrived at Ephesus, the Apostle ordained him bishop to govern the Church there. The Apostle wrote him two letters, one from Laodicea, the other from Rome. Strengthened by these letters in the ministry of his pastoral office. he could not endure that the sacrifice which is due to God alone should be offered to the images of demons, and he strove to win over the people of Ephesus from the impiety of offering sacrifice to Diana on her feast day. He was stoned, and was nearly dead when the Christians rescued him and took him to a village on a neighboring mountain. There he died in the Lord on January 24.

Dette er vel å merke i den tradisjonelle kalenderen, for i den nye kalenderen er han flyttet til 26. januar. Slik skriver katolsk.no om dette: «Fra 1100-tallet ble hans minnedag feiret den 24. januar, vigilien for festen for Paulus’ omvendelse. Siden kalenderreformen i 1969 har minnedagen vært 26. januar sammen med Titus, så nær apostelfesten som mulig, for å markere de to biskopenes tilknytning til Paulus.» (De kaller ham underlig nok Timotheos – noe få greske navn beholdt -os, isteden for det latinske -us.)

Nå blir også den hellige Eystein feiret i Norge 26/1, så den hellige Timoetus og den hellige Titus, er bare valgfrie minnedager i Norge 27/1.