Da erkehertug Otto av Østerrike nylig ble gravlagt, fikk vi se at man fortsatt kan den tradisjonelle liturgien i Østerrike; flotte kirker, tradisjonelle og flotte seremonier – og faktisk så jeg absolutt ingen fiolette messeklær, bare svarte. Se bl.a. den romerske messehakelen (med dalmmatika under) kardinal Schönborn bærer over.
Les mer om dette og se mange flere bilder her.
Michael Haydens requiemmesse ble sunget – hør litt av den under.
Dr William Tighe avslutter sitt foredrag om Anglicanorum Cætibus (som jeg også nevnte her) med å refere til Skandinavia (Sverige mer enn Norge) for andre gang. Denne gangen dreier det seg om en totalitær kirkekultur som ikke ville tåle noen motstand mot de nye «dogmene» om kvinnelige prester og biskoper, og homoseksuelt samliv. I England er det ikke kommet så langt som i Sverige (og til og med USA ligger litt etter), men utviklinga i denne retning vil sannsynligvis fortsette, og da vil mange flere anglikanere (og lutheranere) kunne søke til Den katolske Kirke.
I England har man lenge vært ganske snille mot de konservative, fordi man i 1992 ikke ville fått gjennomført vedtaket om kvinnelige prester uten en slik generøsitet. Men nå, når man vil begynne med kvinnelige biskoper i England, er man langt mindre snille – og begynner langsomt å nærme seg det som lenge har vært tilfelle i Norge i flere år (jfr. Carissimi). Slik skriver Dr. Tinghe:
… Still, we have to recall what I wrote a the beginning of the last paragraph, “or at least not yet.” It seems pretty certain that woman bishops will come in the Church of England, even if they fail to achieve the requisite two-thirds majority in the final vote on the current legislation in July 2012, and that with minimal and inadequate guarantees to secure the position of opponents; and it seems clear as well that the present leadership of the Church of England lacks both the will and perhaps the desire to bar the way to the acceptance of the same sort of revisionism in sexual ethics and teaching that have prevailed in other provinces of the Anglican Communion. Those English churchmen who wish to make provision for the future while time remains to do so have but to look, not so much to the Episcopal Church here in the United States and other Anglican Communion provinces such as Canada and New Zealand, as to the Scandinavian Lutheran state churches, and especially the Church of Sweden, to see what the future may hold, a kind of liberal “pink” church totalitarianism pushed on from behind by bien-pensant elite public opinion, the media and the so-called “nanny state.” It does not seem certain at all, on the other hand, how the English Ordinariat and other ordinariats yet to be erected, will fare once the initial rocky hurdles, foreseen and unforeseen, have been overcome. In England, as I have already noted above, there has been talk, among Anglicans and former Anglicans alike, of a “second wave” of clergy and people coming into the Church through the Ordinariat, and perhaps there will be several such waves. That will remain our hope, but there are pressing demands and tasks enough to deal with for now.
Jeg leste nylig et interessant foredrag av Dr. William Tighe, som han holdt i kirken St. Mary the Virgin, i Arlington, Texas, under det man kalte The 2011 Anglican Use Conference. Dr. Tighe går gjennom de økumeniske samtalene mellom Roma og Anglikanerne fra midten av 60-tallet og til i dag, og ekstra grundig ser han på hvordan dokumentet Anglicanorum Cætibus ble til i 2009. Lenge ville Roma (og spesielt Enhetskommisjonen, PCPCU) samtale med hovedstrømningene i de store protestantiske kirkesamfunnene, og ikke risikere å ødelegge disse samtalene med å snakke dirkete men mindre, konservative «sær»grupper innenfor disse kirkesamfunnene – Troskongregasjonen gjørde likevel dette etter hvert.
I dette lange foredraget nevner han også Norge et par ganger, bl.a. slik:
The PCPCU under both Cassidy and Kasper seems to have been disinclined, to put it mildly, to risk the friendly and agreeable relations that it forged with “Canterbury Communion Anglicans,” as well as groups such as main-line Lutheran World Federation member churches, by dealing substantively with bodies that it may have seen as “splinter groups” from these denominational families. (I mention the Lutherans because there is a story to be told about how in the mid-1990s, about the time of the millennium of Christianity in Norway in 1995, when Cardinal Cassidy was the Catholic Church‘s representative at its celebration in Norway, a group of “Catholic-minded” Church of Norway Lutherans, many of whom in 1999 left the State Church there and formed the “Nordic Catholic Church,” a body now in sacramental fellowship with the Polish National Catholic Church of the USA and Canada, were repeatedly spurned when they made approaches both to the Catholic Church in Norway and to the PCPCU to alert it to the triumph of forces favoring the acceptance of homosexual partnerships in that body and the ordination of persons living in such partnerships.) While these conversations never came to a formal end during Cardinal Cassidy’s tenure of his position a the PCPCU, they seem to have gone nowhere.
Etter mange år der den nye messen og den nye liturgiske kalenderen har dominert Kirken fullstendig, er det nå blitt fullt ut legitimt å feire også den tradisjonelle messen og bruke den tradisjonelle liturgiske kalenderen. Her er de to kalenderne for 17. – 23. juli 2011:
DEN TRADISJONELLE KALENDEREN
17. 5. søndag etter pinse. Tekster: 1 Pet 3:8-15; Mat 5:20-24
18. Kamillus av Lellis, bekjenner. 3. kl. Tekster: 1 Joh 3:13-18; Joh 15:12-16- Symforosa og hennes syv sønner, martyrer. mem.
19. Vincent av Paul, bekj. 3. kl. Tekster: 1 Kor 4:9-14; Luk 10:1-9
20. Hieronymus Emilianus, bekjenner. 3. kl. Tekster: Jes 58:7-11; Mat 19:13-21- Margrete, jomfru og martyr. mem.
21. Laurentius fra Brindisi, bekj. og kirkelærer. 3. kl. Tekster: 2 Tim 4:1-8; Mat 5:13-19 – Praxedis, jomfru. mem.
22. Maria Magdalena. 3. kl. Tekster: Høysangen 3:2-5,8:6-7; Luk 7:36-50
23. Apollinaris, biskop og martyr. 3. kl. Tekster: 1 Pet 5:1-11; Luk 22:24-30 – Liborius, biskop og bekjenner. mem.
DEN NYE KALENDEREN
SØN 17 – 16. søndag i det alminnelige kirkeår – ① Visd 12,13.16-19 ⓢ Sal 86(85) ② Rom 8,26-27 ⓔ Matt 13,24-43 (kortere: Matt 13,24-30)
Man 18 – ① 2 Mos 14,5-18 ⓢ 2 Mos 15,1-2.3-4.5-6 ⓔ Matt 12,38-42
Tir 19 – ① 2 Mos 14,21-15,1 ⓢ 2 Mos 15,8-9.10+12.17 ⓔ Matt 12,46-50
Ons 20 Den hellige Thorlákr Ⓜ – ① 2 Mos 16,1-5.9-15 ⓢ Sal 78(77) 18-19.23-24.25-26.27-28 ⓔ Matt 13,1-9
Tor 21 – (Den hellige Laurentius av Brindisi) – ① 2 Mos 19,1-2.9-11 ⓢ Dan 3,52.53.54.55.56 ⓔ Matt 13,10-17
Fre 22 – Den hellige Maria Magdalena Ⓜ – ① Høys 3,1-4a eller 2 Kor 5,14-17 ⓢ Sal 63,2.3-4.5-6.8-9 ℞ 2b ⓔ Joh 20,1-2.11-18
Lør 23 – Den hellige Birgitta – vernehelgen for Europa Ⓕ – ① Gal 2,19-20 ⓢ Sal 11,1-2b.2c-3.4.5.7 ℞ 7b ⓔ Joh 15,1-8
Oppsettet over er hentet fra følgende fire kilder: Katolsk.nos kalender (for det nye kirkeåret), den tradisjonelle kalenderen (fra egne nettsider), lesninger til den tradisjonelle kalenderen (fra England), kalenderen slik den er trykt i den norske messeboken fra 1961.
Jeg skrev tidligere i dag om en kontroversiell bokanmeldelse, som også skapte en voldsom debatt på liturgi-bloggen Pray&Tell. Pray&Tell forteller nå at hele Msgr. Wadsworths anmeldelse er blir «frigitt» og kan leses her – tidligere måtte man abonnere for å kunne få se den.
Msgr. Wadsworths skriver i starten av anmeldelsen at forfatteren, Fr Cekada, er en ‘sedevakantist’, og at dette må/ bør man vite når man leser boka, og anmeldelsen. Men likevel kan man lære mye, sier han – og her har jeg tatt med noen utdrag:
… Unlike most critiques of the novus ordo which tend to concentrate on analysis of the ordo missae, Fr Cekada’s work considers the corpus of proper texts in the Missal in an attempt to assemble a comprehensive picture of the theological implications of the liturgical reform. The scarcity of this genre is testimony to the fact that forty years after the Council, we are still awaiting serious scholarship on these texts, the manner in which they were produced, and the guiding principles which shaped their composition. …
… On reflection, it is the assembly of a detailed chronology that is Cekada’s most significant contribution in this study. Drawing heavily on secondary sources (majorly Bugnini, Antonelli, and Bouyer), he charts the evolution of the mind of the Missal in terms of the development of the Liturgical Movement. For English readers, he also becomes a portal for a considerable amount of material not generally available in English. This is particularly important with reference to Didier Bonneterre’s Le Mouvement Liturgique (Fideliter, 1980).
Cekada sites his debate in the climate of renewed interest in traditional rites in the wake of the motu proprio Summorum Pontificum. He goes to considerable lengths to express his sincere view that attachment to the traditional liturgy without a thorough-going theological rationale amounts to no more than personal preference based on aesthetic considerations. ….
… Chapter Two traces the origins of the Liturgical Movement from promising beginnings through the ‘derailing’ influence of Beauduin, Jungmann, Bouyer, and Casel. Cekada clearly considers that their work in liturgical studies was so patient of modernism that they sent the whole movement veering off in the wrong direction. This movement ultimately bears fruit in the Pian Reform of Holy Week (1951) which Cekada identifies as the prototype for all subsequent reform and revision. This is Cekada’s most illuminating insight.
He explains at length his view of the shortcomings of Jungmann and Bouyer. The first he says commits the Church to archeologism with a corruption theory that advances an historically unsupported view of liturgy in Christian Antiquity. The second multiplies the falsehood by proposing an idealistic form of liturgy based on Lutheran ideals. …
… Its author claims a lot in offering ‘a theological critique of the Mass of Paul VI’. While I am not convinced that this is ultimately what is offered, the study certainly goes a long way in reconstructing the all-important narrative of how the liturgical reform came about. In many ways it makes a legitimate claim to being the fullest account of this narrative currently available in English. …
Det er mange misforståelser ute og går mht den tradisjonelle latinske messen – den er ikke så mystisk som man skulle tro. Videoene under viser en en helt vanlig søndagsmesse – fra Paris, høsten 2006. Man ser først hele familier, og mange barn, og eldre og unge studenter, komme inn i kirken. Som musikk synger man det som fortsatter mest kjent for katolikker over hele verden, Messe 8 og Credo 3. Et godt kor synger messens proprium, veldig mange små ministranter er med – som en øvelse i stor grad. Messen avsluttes med den kjente «Salve Regina» før utgangsprosesjonen. Folk deltar svært aktivt i messen og tekstene leses dioreket også på morsmålet.
Del 1: Folk kommer, messen begynner, Asperges me
Del 2: Inngangsvers, Kyrie, Gloria, Kollektbønn
Del 3: Tekstlesninger (også på morsmålet), Preken
Del 4: Credo, Offertorium
Del 5: Prefasjon, Sanctus, Canon begynner
Del 6: Canon fortsetter, Pater noster, Agnus Dei
Del 7: Prestens kommunion, Ecce Agnus Dei, folkets kommunion, purifisering, Postcommunione, Ite missa est, Velsignelse
Del 8: Det siste evangelium, Salve Regina, utgangsprosesjon
Messen er fra kirken Nicholas de Chardonnet i Paris. Jeg vet det er en SSPX-kirke med de farer det fører med seg, ulydghet mot Kirkens embede etc – men også med fordeler; for her har den tradisjonelle liturgien blitt feiret ubrutt, og er mer folkelig enn de fleste steder der man i dag feirer den tradisjonelle liturgien.
I februar la jeg også ut på bloggen videoer av en annen tradisjonell messe, en stille messe – fra FSSP – mer puristisk feiret, må jeg si. Se den her.
Bloggen Pray&Tell (som for det aller meste forfekter moderne liturgiske synspunkter) meldte for noen dager siden at Msgr. Andrew R Wadsworth, som er leder for arbeidet med den engelske oversettelsen av messen, hadde anmeldt en bok (en kritikk av den nye messen) skrevet av en sedevakantist (som mener at Kirken nå ikke har noen pave), Fr. Anthony Cekada.
Msgr. Wadsworth skrev tydelig hvem forfatteren var, men mente likevel at det var mye å lære fra denne boka. Likevel var det mange som mente at en slik sentral person i Den katolske Kirke ikke burde anmelde bøker av personer som slik står i opposisjon til Kirken – og i alle fall ikke skrive mange positive ting i anmeldelsen!
Blogginnlegget har vakt stor interesse, og har så langt fått over 300 kommentarer, bl.a. én fra Msgr. Wadsworth og flere fra Fr. Cekada. Under tar jeg med noe av tre (ganske moderate) kommentarer:
# 196
As another 20-something, … I attend the Ordinary Form exclusively, but I’ve been to an EF about 3 times, and I really like it. I see pros and cons with both. But I am not openly hostile to the EF as most who lived through VII are. The tides are changing, as more and more young people are looking for something different than their everyday experiences. The older generation thinks they know exactly how the liturgy can speak to us, and it can be found exclusively in the OF the way it was celebrated in the 70s and 80s. The truth is, most of us wish for a liturgy that takes the best of both worlds and marries them together so we have a relevant and reverent liturgy in 2011. We don’t see ad orientem as the priest turning his back to us, but facing God. We have no problem kneeling to receive Jesus, because we don’t think it diminishes our dignity as human beings. Of course, I am only speaking for myself and those around me, but it truly seems to be a different way of thinking among younger Catholics. …# 280
Many people, including self-identified traditionalists today and their sympathizers, concede that the pre-conciliar liturgy was in need of reform or revitalization. That doesn’t mean the reform was done correctly. Increasingly, many feel the New Rite itself is in need of reform or augmentation.My most consistent experience of the New Rite is of a ritual created seemingly in a vacuum a decade or two before Non-Denominationals really learned how to make Christianity cool. I understand it’s a synthetic piece crafted in light of largely abstract theological, pastoral and liturgical “principles”. A rite that does very little to give a person the sense they are the recipient of an ancient testimony of God’s actions, receiving, by a long standing process of historical mediation, something of the life of God as He passed through our ancestors then and enters us now.
Churches are filled with neglect and affected by a dark amnesia. We’ve forgotten our own time-honored symbols and praxis, neglect our high altars (if they were not torn out), have no musical tradition to speak of, and, where ever the piety that once made up the basic “shell” of our spirituality and interiority still flourishes, it is really a relic of a half refuted past.
# 291
The OF is rich in many ways. The EF is rich in other ways. I think Jordan’s point, though perhaps obscured a bit by his passionate rhetoric, is that the process of reforming the EF into the OF ended up significantly obscuring the historical connection between the two — which is a serious problem.Summorum Pontificum is a bold beginning to a solution to this problem, using the lovely and age-old Catholic approach of ‘both/and’. It’s impossible for the strictest partisans of either form of the liturgy to be happy with SP, but in the end it’s hard to imagine a more prudent and pastoral answer to the real problem identified above.
Aftenposten (og også amdre nettaviser) hadde en artikkel om Norges mest populære fjellturer: 1. Prekestolen (110.000 besøkende hvert år) – 2. Besseggen – 3. Gaustatoppen – 4. Kjerag – 5. Rallarvegen – 6. Galdhøpiggen.
Jeg har vært på fire av disse stedene: Besseggen og Galdhøpiggen samme sommer, 1990, på Prekestolen (5-6 ganger, første gang i 1974, siste gang i 2008) og på Kjerag, 2009. Under ser dere bilder av de to siste stedene.
Som jeg har nevnt tidligere, har pave Benedikt nå tillatt at alle sakramentene kan feires etter det gamle ritualet. Og bruker man dette, kan man lære en hel del – både om vår tro og (når man sammenligner med det nye ritualet) pastorale og teologiske synspunkter fra tidlig 70-tall. Så vidt jeg vet ble dåpsrutualet erstattet av et nytt rituale i 1973 – selv om det gamle ritualet nok i forholdvis stor grad hadde blitt utført på morsmålet i noen år.
Det gamle rirualet (som jeg selv har brukt noen få ganger) utmerker seg ved at det ikke har noen tekstlesninger eller preken, og heller ingen velsignelse av foreldrene på slutten, som det nye. Det er også slik at forberedelsene før dåpen er veldig grundige, men mange bønner og flere eksosismer. Når til slutt kommer inn i dåpskapellet og barnet døpes, er man ferdig på 1-2-3.
Under har jeg tatt med alle hovedelementen i ritualet:
VED INNGANGEN TIL KIRKEN
Pkt. 1 – «N, hva ønsker du av Guds Kirke?» – «Troen.» «Hva gir troen deg?» «Evig liv.»
Pkt. 2 Presten forklarer mer om hva troen betyr.
Pkt. 3 – Presten puster tre ganger på barnets ansikt, og sier at den urene ånd skal holde seg borte, og gi plass til Den hellige Ånd.
Pkt. 4 – Korstegn på panne og bryst – «Ha tro på Guds bud ..» – Bønn for barnet.
Pkt. 5 – Bønn «.. ta bort hjertets blindhet, bryt satans bånd ..»
Pkt. 6 – (Saltet velsignes – om det ikke allerede er velsignet.)
Pkt. 7 – a) Barnet mottar saltet i munnen
b) Bønn
c) Eksorsisme.
Pkt. 8 – Korstegn over barnet som skal stenge djevelen ute.
Pkt. 9 – Bønn – opplys, rens og helliggjør barnet etc.
PROSESJON INN I KIRKEN – STOPPER UTENFOR DÅPSKAPELLET
Pkt. 10 – Presten inviterer barnet inn i kirken.
Pkt. 11 – Trosbekjennelsen og Fadervår sies – mens man går inn.
Pkt. 12 – Eksorsisme.
Pkt. 13 – Effata (ørene åpnes) og neseborene berøres.
Pkt. 14 – Forsakelsen.
Pkt. 15 – Salving med katekumenolje – bryst og rygg/nakke.
Pkt. 16 – (Oljen tørkes av.)
I DÅPSKAPELLET
Pkt. 17 – Barnet bekjenner troen på den treenige Gud.
Pkt. 18 – «N, vil du bli døpt?» – «Ja, det vil jeg»
Pkt. 19 – Selve dåpen
Pkt. 20 – 21 – 22: (Alternativer; full neddykking, kondisjonal dåp.)
Pkt. 23 – Salving med hellig chrisma
Pkt. 24 – Det hvite dåpsplagget.
Pkt. 25 – Dåpslyset overleveres
Pkt. 26 – «N. gå i fred, og Herren være med deg» – «Amen.»
Hele ritualet kan leses (på engelsk) her.
Man tror nesten ikke sine egne øyne når man leser at snart 10 % av katoliske prester i Østerrike har skrevet under et opprop der de lover å være ulydige mot Kirken og sine biskoper. Flere konkrete ulydighets-temaer er nevnt under:
Over 300 of Austria’s 4,200 priests have pledged to take part in Aufruf zum Ungehorsam (Call to Disobedience), an initiative launched in June.
The Call to Disobedience document cites “the Roman refusal of a long-overdue Church reform and the inaction of bishops.” Priests who support the document pledge
* to pray for Church reform at every liturgy, since “in the presence of God there is freedom of speech”
* not to deny the Holy Eucharist to “believers of good will,” including non-Catholic Christians and those who have remarried outside the Church
* to avoid offering Mass more than once on Sundays and holy days and to avoid making use of visiting priests–instead holding a “self-designed” Liturgy of the Word
* to describe such a Liturgy of the Word with the distribution of Holy Communion as a “priestless Eucharistic celebration”; “thus we fulfill the Sunday obligation in a time of priest shortage”
* to “ignore” canonical norms that restrict the preaching of the homily to clergy
* to oppose parish mergers, insisting instead that each parish have its own individual leader, “whether man or woman”
* to “use every opportunity to speak out openly in favor of the admission of the married and of women to the priesthood”“The open call to disobedience shocked me,” Cardinal Christoph Schönborn of Vienna said in a July 7 letter, noting that many professionals would have “long since lost their jobs” if they had called for disobedience. Reminding priests that they had freely promised obedience to their bishop at ordination, he asked, “Can I rely on you?” ….
Jeg kjenner et par som om noen få dager skal gifte seg (de skal få være anonyme her på bloggen), og da har de valgt å bruke det tradisjonelle latinske vielsesritualet, med påfølgende brudemesse. Dette ritualet er på en måte kortere enn det moderne, og begynner ganske «brått» ved at presten spør:
(Et primo quidem sponsum interroget)
P. NN, vis accípere NN hic præséntem in tuam legítimam uxórem juxta ritum sanctæ matris Ecclésiæ?
B. Volo(Mox Sacerdos sponsam interroget)
P. NN, vis accípere NN hic præséntem in tuum legítimum marítum juxta ritum sanctæ matris Ecclésiæ?
B. VoloP. Ego conjúngo vos in matrimónium. In nómine Patris, et Fílii + et Spíritus Sancti. Amen.
(Postea eos aspergat aqua benedicta.)
På norsk lyder det samme slik:
P. NN, er det din frie vilje å ta NN som står her hos deg, til din hustru etter Moderkirkens lære og forskrifter?
B. Ja, det vil jeg.P. NN, er det din frie vilje å ta NN som står her hos deg til din husbond etter Moderkirkens lære og forskrifter?
B. Ja, det vil jeg.(Presten legger så stolaen over deres sammenføyde hender.)
P. Jeg forener dere i ekteskap, i Faderens og Sønnens + og den Hellige Ånds navn. Amen.(Deretter stenker han dem med vievann.)
Riktignok kan man (om man ønsker det) legge til, etter prestens innledende spørsmål:
(Om man ønsker det, kan følgende løfte legges til.)
P. Så gi hverandre hånden til tegn på denne vilje.B. N, jeg tar deg til ekte og lover å elske og ære deg, være deg tro og bli hos deg i gode og onde dager, inntil døden skiller oss ad.
B. N, jeg tar deg til ekte og lover å elske og ære deg, være deg tro og bli hos deg i gode og onde dager, inntil døden skiller oss ad.
Forskjellen mellom de gamle og det nye vigselsrirtuelaet er kanskje mest at selve vielsen tidligere aldri var en del av selve messen. Vielsen kom først, med en del bønner etter selve vielsen, og eventuelt en preken, deretter fulgte brudemessen.
Brudemessen er blitt beholdt forholdsvis uforandret – men de vanlige forskjellene mellom den tradisjonelle og den nye messen er jo der. Den høytidelige velsignelsen kommer fortsatt rett etter Fadervår, men tidligere var det egentlig bare bruden som ble velsignet. Nå er dette forandret, slik at brudgommen også får en del av velsignelsene.
I den tradisjonelle brudemessen var det også en ekstra velsignelse helt på slutten av messen – som ser slik ut:
(Etter ”Ite missa est” ber presten over brudeparet.)
P. Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud være med dere. Og han la sin velsignelse bli oppfylt i dere, så dere får se deres barns barn til tredje og fjerde ledd og siden får det evige uendelige liv med hjelp fra vår Herre Jesus Kristus, han som lever og styrer med Faderen og den Hellige Ånd, Gud fra evighet til evighet.
S. Amen.(Så signer han brudeparet med vievann,
han ber Placeat stille og lyser den vanlige velsignelse til slutt over alle.)
Jeg har laget et lite dokument som viser de mest aktuelle delene av det tradisjonelle katolske vigselsritualet og brudemessen. SE DET HER.
Jeg ble overraska da jeg leste her om prester som tar seg store friheter med den tradisjonelle latinske messen; ting sies på morsmålet som skal være på latin, noe sies høyt som skal sies stille, ting legges til i messen imot alle regler (det er bare i forb. med prekenen at presten kan legge til enten kunngjøringer eller bønner på morsmålet) etc. – har de ikke lest rubrikkene? Her er noe av det jeg leste:
… The readings (including the Gospel), the «Orate Fratres» and the «Ecce Agnus Dei» were said, not in Latin, but in Spanish only. The Gloria and Credo were sung by the celebrant himself in alternation with the congregation. The Secret and the first part of the Canon (until the Consecration) were said aloud, too loud to have merely been the celebrant’s «inaudible» voice being picked up by a microphone. Finally, Spanish hymns were sung during this Missa Cantata (vernacular hymns are supposed to be allowed only for Low Mass) and the priest himself led the faithful in a Spanish-language devotional exercise in honor of Saint Joseph, after the communion rites and before singing the post-communion (in Latin). [I’m aware of the «Prone» and of vernacular devotions that were prayed between the Gospel and the Creed, but not in any other part of the Mass.] …
Les gjerne hele innlegget selv – og de mange kommentarene.
Nylig har jeg også lest en debatt om man bør ha med en ekstra (2. eller 3.) syndbekjennelse før kommunion – men her snakker vi jo ikke om misbruk, men om hva som er mest tjenlig – når det jo ikke lenger er påbudt. I en stille messe og i en missa cantata forstår jeg at at dette ble tatt bort fra rubrikkene i 1962, men i en levittmesse skal/ kan syndsbekjennelsen fortsatt synges av diakonen før folkets kommunion.
Personlig syns jeg man skal tenke praktisk om dette spørsmålet. I en stille messe i et lite kapell vil alle som deltar i messen tydelig høre, og stille kunne slutte seg til både prestens og ministrantens syndsbekjennelse. I en sunget messe skjer syndsbekjennelsen mer skjult for folket (mens introitus synges), så når diakonen synger denne høyt og tydelig før kommunion (i en levittmesse, men både prest, diakon og subdiakon), vil det være nyttig for folk å kunne slutte seg til det som synges (inni seg, ikke ved å delta i sangen). Men i en missa cantata (med bare en prest) vil vel ikke syndbekjennelsen kunne oppfattes om den sies (forholdsvis lavt) av ministrantene før folkets kommunion.
David til Goliat: «Jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud.»
I de tradusjonelle tidebønnene leser vi for øyeblikket om Sauls kongedømme, og om hvordan David blir utvaøgt og etter hvert blir en trussel mot kong Saul. I dag leste vi følgende vers (delt i tre korte stykker) – 1. Samuelsbok 17, 38-51 (fra bibel.no):
38 Så lot Saul David få sin egen rustning, satte en bronsehjelm på hodet hans og tok på ham en brynje. 39 David bandt sverdet hans om seg utenpå klærne og ville til å gå; men han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg,» sa han til Saul; «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg, 40 og i stedet tok han staven sin i hånden, lette seg ut fem glatte steiner i bekkefaret og la dem i gjetervesken som han hadde med seg. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.
41 Imens kom filisteren stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. 42 Da filisteren så fram for seg, fikk han øye på David, men enste ham ikke. David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til. 43 «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sin gud. 44 «Kom hit til meg,» sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» 45 David svarte: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet. 46 I dag vil Herren gi deg i min hånd; jeg skal slå deg i hjel og hogge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden, så hele verden kan skjønne at Israel har en Gud. 47 Og alt dette folket som er samlet, skal skjønne at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han vil gi dere i vår makt.»
48 Da nå filisteren fór opp og kom bortover mot David, sprang David brått fram fra fylkingen, mot filisteren. 49 Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein, kastet den med slyngen og traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen på ham, og han stupte med ansiktet mot jorden. 50 Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden. 51 David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham. Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de.
Det er godt å øve opp sin latin; så her er også teksten på latin (fra divinumofficium.org):
38 Et induit Saul David vestimentis suis, et imposuit galeam aeream super caput eius, et vestivit eum lorica. 39 Accinctus ergo David gladio eius super vestem suam, cœpit tentare si armatus posset incedere: non enim habebat consuetudinem. Dixitque David ad Saul: Non possum sic incedere, quia non usum habeo. Et deposuit ea, 40 Et tulit baculum suum, quem semper habebat in manibus: et elegit sibi quinque limpidissimos lapides de torrente, et misit eos in peram pastoralem quam habebat secum, et fundam manu tulit: et processit adversum Philisthaeum.
41 Ibat autem Philisthaeus incedens, et appropinquans adversum David, et armiger eius ante eum. 42 Cumque inspexisset Philisthaeus, et vidisset David, despexit eum, erat enim adolescens, rufus, et pulcher aspectu. 43 Et dixit Philisthaeus ad David: Numquid ego canis sum, quod tu venis ad me cum baculo? Et maledixit Philisthaeus David in diis suis: 44 Dixitque ad David: Veni ad me, et dabo carnes tuas volatilibus caeli et bestiis terrae. 45 Dixit autem David ad Philisthaeum: Tu venis ad me cum gladio, et hasta, et clypeo: ego autem venio ad te in nomine Domini exercituum, Dei agminum Israël quibus exprobrasti 46 Hodie, et dabit te Dominus in manu mea, et percutiam te, et auferam caput tuum a te: et dabo cadavera castrorum Philisthiim hodie volatilibus caeli, et bestiis terrae, ut sciat omnis terra quia est Deus in Israël,
48 Cum ergo surrexisset Philisthaeus, et veniret, et appropinquaret contra David, festinavit David et cucurrit ad pugnam ex adverso Philisthaei. 49 Et misit manum suam in peram, tulitque unum lapidem, et funda iecit, et circumducens percussit Philisthaeum in fronte: et infixus est lapis in fronte eius, et cecidit in faciem suam super terram. 50 Praevaluitque David adversum Philisthaeum in funda et lapide, percussumque Philisthaeum interfecit. Cumque gladium non haberet in manu David, 51 Cucurrit, et stetit super Philisthaeum, et tulit gladium eius, et eduxit eum de vagina sua: et interfecit eum, praeciditque caput eius.
I dag er det i den tradisjonelle kalenderen Johannes Gualbertus, abbed, som døde 12. juni 1073. I Breviarium Romanum (på nett her) leser vi om ham (hele teksten følger – det er tre lesninger – i tillegg til ni salmer – i det gamle breviaret på vanlige dager, men de er ikke særlig lange):
John Gualbert, born of a noble Florentine family, took up a military career at his father’s wish. His only brother, Hugh, was slain by a relative, and it happened that on Good Friday, attended by armed soldiers, John met the slayer alone and unarmed on the road where they could not avoid each other. Because of John’s reverence for the sign of the holy Cross, which his enemy, seeing death at hand, made with his arms in supplication, John graciously spared him and received him as a brother. Then he went to the Church of St. Minias, where, as he adored the Crucified, the image bent its head to him. Moved by this, he gave up the military life and, at the persuasion of St. Romuald, then living in the hermitage of Camaldoli, he put on the monastic hábit. Later he founded a monastic Order under the Rule of St. Benedict in Vallombrosa, which had as its primary aims to do away with the stain of simony and to promulgate the apostolic faith. Full of virtues and merits and blessed with the companionship of Angels, he went to the Lord in his seventy-eighth year, the 12th day of July, 1073, at Passignano.
På katolsk.nos helgensider (som er svært grundige) skriver man grundig om den hellige Johannes Gualbertus, bl.a. følgende:
… Med fast hånd ledet Johannes sitt kloster og byen Firenze til et sant kristent liv. Johannes sendte også munker til Milano og andre steder i Lombardia, hvor de forkynte og agiterte. Etter at Johannes hadde opprettet tolv klostre, ble han angrepet av en kraftig feber mens han var på visitasjonsreise til klosteret San Michele Arcangelo i Passignano ved Siena, som han selv hadde grunnlagt. Der døde han den 12. juli 1073, som er den eneste sikre datoen i hans historie, over 80 år gammel, og han ble gravlagt tre dager senere i klosterkirken i Passignano. Hans kult begynte snart etter hans død, og det ble meldt om mange undre ved hans grav. Han ble helligkåret den 1. oktober 1193 av pave Celestin III (1191-98). Hans minnedag er dødsdagen 12. juli og en translasjonsfest den 10. oktober. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble minnedagen strøket i Kirkens universalkalender og henvist til lokale eller spesielle kalendere. …
Slik leser jeg i dag om bloggløsningen WORDPRESS, som jeg har brukt siden mai 2005:
Søndag ble en merkedag for WordPress, tjenesten og publiseringsplattformen som uten sammenligning er verdens mest populære. Friprog-løsningen benyttes nå av mer enn femti millioner nettsteder. Milepælen fremgår av en teller på nettsidene deres … WordPress-prosjektet ble startet av Matt Mullenweg for drøyt åtte år siden …
Programvaren er både fritt tilgjengelig for nedlasting og installasjon på egen webhost (fra WordPress.org), samt som fri eller betalt tjeneste (hos WordPress.com). Det oppgis at rundt halvparten av brukerne benytter seg av hostingmuligheten hos sistnevnte.
Hver måned besøker minst 287 millioner personer over 2,5 milliarder nettsider, bare under WordPress.com, ifølge nettstedets egen statistikk. Samtidig publiseres det om lag en halv million nye blogginnlegg daglig. Totalt oppgir WordPress at løsningen nå er brukt på 14 prosent av alle nettsteder på Internett.
WordPress’ egen statistikk kan leses her.
Etter mange år der den nye messen og den nye liturgiske kalenderen har dominert Kirken fullstendig, er det nå blitt fullt ut legitimt å feire også den tradisjonelle messen og bruke den tradisjonelle liturgiske kalenderen. Her er kalenderen for 10. – 16. juli:
DEN TRADISJONELLE KALENDEREN
Søndag 10. juli – 4. søndag etter pinse, 2. kl. Tekster: Rom. 8:18-23; Lukas 5:1-11
Man 11. Ukedag Tekster: Rom. 8:18-23; Lukas 5:1-11 – Pius I, pave og martyr. mem.
Tirs 12. Johannes Gualbertus, abbed. 3. kl. Tekster: Sirak 45:1-6; Matt. 5:43-48 – Nabor og Felix, martyrer. mem.
Ons 13. Ukedag Tekster: Rom. 8:18-23; Lukas 5:1-11
Tors 14. Bonaventura, biskop, bekj. og kirkelærer. 3. kl. Tekster: 2 Tim. 4:1-8; Matt. 5:13-19
Fre 15. Henrik, keiser og bekjenner. 3. kl. Tekster: Sirak 31:8-11; Lukas 12:35-40 – (Svithun, biskop og bekjenner.)
Lør 16. Lørdagsmesse for jomfru Maria Tekster: Sirak 24:14-16; Lukas 11:27-28- Vår Frue av Karmelberget. mem.
DEN NYE KALENDEREN
Søndag 10. juli – 15. søndag i det alminnelige kirkeår – ① Jes 55,10-11 ⓢ Sal 65(64) ② Rom 8,18-23 ⓔ Matt 13,1-23 (kortere: Matt 13,1-9)
Man 11 – Den hellige Benedikt – vernehelgen for Europa Ⓕ ① Ordsp 2,1-9 ⓢ Sal 34,2-3.4-5.6-7.8-9.10-11 ℞ 2a eller 9a ⓔ Matt 19,27-29
Tir 12 ① 2 Mos 2,1-15a ⓢ Sal 69(68) 3.14.30-31.33-34 ⓔ Matt 11,20-24
Ons 13 (Den hellige Henrik) ① 2 Mos 3,1-6.9-12 ⓢ Sal 103(102) 1-2.3-4.6-7 ⓔ Matt 11,25-27
Tor 14 (Den hellige Camillus av Lellis) ① 2 Mos 3,13-20 ⓢ Sal 105(104) 1+5.8-9.24-25.26-27 ⓔ Matt 11,28-30
Fre 15 (Den hellige Svithun) (Den hellige Bonaventura) ① 2 Mos 11,10-12,14 ⓢ Sal 116(115) 12-13.15-16bc.17-18 ⓔ Matt 12,1-8
Lør 16 (Jomfru Maria av Karmelberget) ① 2 Mos 12,37-42 ⓢ Sal 136(135) 1+23-24.10-12.13-15 ⓔ Matt 12,14-21
Følgende kilder er brukt: Katolsk.nos kalender (for det nye kirkeåret), den tradisjonelle kalenderen (fra egne nettsider), lesninger til den tradisjonelle kalenderen (fra England), kalenderen slik den er trykt i den norske messeboken fra 1961.
Tekster for alle søndager i den tradisjonelle kirkeåret finner man her.
I tillegg til at nettsidene www.katolsk.no er nede, betyr det at e-post til alle med adresse @katolsk.no ikke virker. (Men jeg har også en annen e-post som virker: oddvar (at) aomoi.net)
På p. Arnes blogg kan vi lese om årsaken til disse problemene; han bor i Akersveien og bruker samme internett-tilkobling som katolsk.no – en strømstans lørdag morgen skapte problemene.
OPPDATERING:
Søndag morgen (ca kl 10) var problemene løst, og jeg tror ikke noen e-poster gikk tapt – det er et system med at e-postene skal vente rundt om på andre servere inntil 48 timer (?), og så leveres så snart den aktuelle e-postserveren er i drift igjen.
Fra Wikipedia:
Sunniva-legenden fins gjengitt i tre versjoner fra middelalderen, hvorav den mest omfattende er ”Acta Sanctorum in Selio”. Den er skrevet på latin omlag år 1170. Her fremgår det at Sunniva var en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal beiler ville true henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer .”Det var en hel flokk , menn, kvinner og barn, som gav seg havets bølger i vold for å unnslippe det verdslige livs brottsjøer …
Etter en lang sjøreise brakte Gud dette storartede reisefølge til en del av Norge som kalles Fjordane fylke… Da sjøen hadde lagt seg, landet den hellige Sunniva og størsteparten av hennes følge på en øy som heter Selja; der ble de boende, og av frykt for hedningene slo de seg til i grotter og jordhuler. Resten av følget landet på en øy som heter Kinn; der bodde de på samme måte og skaffet seg mat til livets opphold ved å fiske.”
Folk på fastlandet i Selje så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauene deres som beitet på øya. Den hedenske Håkon jarl (jarl 970 – 995) dro selv til øya i lag med sine folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn. Sunniva og følget ba da om at fjellet måtte falle over dem heller enn at de skulle falle for hedningenes sverd. ”Og det gikk som de ønsket. Fjellet styrtet ned, knuste dem alle på en gang og gav tilbake til himmelen de hellige sjeler som på denne måten var blitt frelst fra voldsmennenes raseri.”
Dette kunne betydd slutten av historien om Sunniva og Seljemennene, men slik ble det ikke: ”Det skjedde på den tid at noen handelsmenn seilte forbi øya Selja. Og på stranden så de likesom en strålende søyle av klart lys – det nådde helt opp til himmelen. Det uvanlige synet gjorde dem både forundret og nysgjerrige. Da de nærmet seg søylen, fant de et menneskehode under den; det utstrålte lys og utsendte en herlig duft.”
I følge Olav Tryggvassons saga het disse handelsmennene Tord Eigileivsson og Tord Jorunarsson. Det endte med at kong Olav Tryggvasson fikk høre historien. Han dro selv til Selja i lag med sin biskop og et stort følge. Der fant han levningene etter Seljemennene. Sunnivas legeme ble funnet helt og uskadd. Kongen lot bygge en kirke på stedet og Sunnivas knokler ble skrinlagt i 996. Seljumannamesse feires i dag 8. juli. Sunnivalegenden har klare legendariske preg. Like fullt er det mange som velger å tro at den har en kjerne av sannhet i seg. Tusenårsjubileet for Selja som et hellig sted ble feiret i klosteret 7. juli 1996.
Selja ble bispesete i 1068 – bispesetet, og helgenskrinet med den hellige Sunniva og Seljemennene, ble flytta til Bergen i 1170. Les også om dett på katolsk.no.
Slik jeg forstår det, ble dette programmet produsert i 1996, 1000 år etter at kong Olav Trygvason fant restene etter Sunniva og Seljemennene.
