van der Burg » EN KATOLSK WEBLOG
okt 142008
 

Heftet «Forklaring av den hellige messe» ble utgitt av van der Burg i 1944 og informanter i Stavanger fra 50-tallet sier at heftene alltid lå bak i kirken til fri benyttelse for alle som trengte hjelp til å forstå messen. Heftet er på 95 sider i lite format, der de første 40 sidene er en gjennomgang og forklaring av hele messen punkt for punkt. Deretter følger disse kapitlene:

- Jesus er virkelig nærværende i Alterets Sakrament
– Brødet og vinen blir til Jesu legeme og blod, mens brødets og vinens skikkelser blir bevart
– Den sakramentale forvandling fullbyrdes ved konsekrasjonsordene. Bare en gyldig vigslet prest har makt til å forvalte Alterets Sakrament
– Jesus har innstiftet Alterets Sakrament ikke bare som et måltid, men også som et offer
– I messeofrets frukter får vi mest del ved å motta den hellige kommunion (dvs. gå til Herrens bord). For å bli forenet med den hele Kristus er det ikke nødvendig å motta den hellige kommunion under begge skikkelser

I et tillegg vil vi forklare de viktigste seremonier som anvendes ved den hellige messe – og angi grunnene til at presten ber messebønnene på latin
Avslutning: Kom i hu at du helligholder hviledagen

Heftet er lagt ut HER i pdf-format og HER som vanlig nettside. Til slutt finner man HER menyen over alle hefter av van der Burg.

okt 132008
 

Ja, salige er de som trofast oppfyller sin søndagsplikt. Fordi – som det gamle ordspråk sier – ”som søndag er skal din dødsdag være”.

(Fra siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

”Siden vi da har en stor yppersteprest, … så la oss tre frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr. 4, 14-16). ”La oss gi akt på hverandre, så vi gjensidig oppmuntrer hverandre til kjærlighet . . . og ikke unndrar oss vår forsamling” (10, 24-25).

En som vet hva den hellige messe er, vil lett forstå hvorfor Kirken pålegger det som en alvorlig samvittighetsplikt å overvære den hellige offerhandling på Herrens dag. Fra apostlenes tid av har de kristne oppfattet søndagsplikten først og fremst som en plikt til å ”samle seg for å bryte brød” (Ap. gj. 20, 7 – å feire den hellige Nattverd). Bibelen taler ikke ennå om søndagen som en hviledag. Den er blitt til de kristnes hviledag som følge av at den var en dag som var bestemt til gudstjenesten. Man oppfyller ikke sin søndagsplikt ved bare avholde seg fra arbeide. Dette er den negative og minst viktige del av søndagsplikten. Man skal ”helligholde” hviledagen, dvs. ikke bare holde hviledagen. Den må være en helligdag. Det 3. bud hører til den del av dekalogen, som handler om våre plikter overfor Gud. Hvis det bare gjaldt å skaffe menneskene en feriedag, ville Gud ikke ha satt dette bud foran i de ti bud, før budet om kjærligheten til våre foreldre, budet om ikke å myrde, ikke a begå ekteskapsbrudd, osv. Den ukentlige hviledag er ”Herrens dag”. Den ikke en dag vi selv fritt kan disponere over. Vi skal hvile fra vårt arbeide for å dyrke Gud og å helligjøre vår sjel. Og den eneste gudstjeneste som fullkomment behager Gud, er den eukaristiske offerhandling, hvorved vi ofrer Ham hans Enbårne Sønn. Den hellige messe er den viktigste kilde til helliggjøring, fordi den er ett og det samme som korsofferet.

Budet om å overvære den hellige messe gjelder hver søndag. Det er ikke nok å gå til messen av og til, ettersom vi har lyst til. Fortsett lesning

okt 132008
 

«Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.»

(Fra nest siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

Grunnen dertil er ikke at Kirken ønsker å hemmeligholde messebønnenes innhold. I en katolsk bønnebok kan enhver finne en oversettelse av den latinske tekst. Heller ikke har Kirken noen interesse av å ville såre våre nasjonalfølelser. Enhver må kunne forstå at det er meget alvorlige grunner som har beveget den til å holde fast ved det latinske språk i sin liturgi. Vi vil nevne noen av dem:

Latin er et dødt språk, som ved sin uforanderlighet er bedre i stand til å bevare de guddommelige sannheter uforfalsket enn et levende språk, hvis ord og betydning ofte skifter med tidene.

Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.

Et felles liturgisk språk synliggjør og bevarer bedre enheten og freden i Kristi verdensomfattende Kirke. Enhver språkstrid holdes derved fjernt fra Kristi hellige offer, som skal samle alle kristne. Hvor viktig dette er vil enhver forstå som tenker på all den splittelse og fanatisme som språkstriden (særlig på grunn av de stadige forandringer av landegrensene) i alle århundrer har fremkalt. Takket være det latinske språk føler en katolikk seg i et fremmed land straks hjemme i kirken. Også prestene har derved anledning til å feire offerhandlingen i de land hvor de er ukjent med språket.

At presten ber messebønnene på latin istedenfor på folkets eget språk, er også av aller største betydning ved at det minner de troende om at messens egentlige verdi ikke består i prestens bønner, men i Kristi offerhandling. Istedenfor at det latinske språk hindrer de troendes forståelse av messen, henleder det faktisk bedre enn noe levende språk deres oppmerksomhet på det vesentlige ved messen. Dersom messen overalt ble holdt på folkets eget språk, ville mange komme til å legge for mye vekt på at man forstår presten. De ville glemme at hovedsaken ved overværelsen av messen består i å være tilstede ved Jesu offerhandling. Og følgen ville være at de, når de kommer på et sted hvor de ikke har anledning til å høre sitt eget språk, ville holde seg vekk fra messen.

Ved hjelp av det latinske språk oppdrar også Kirken de troende til å be mer personlig. De blir nødt til å be messebønnene selv, istedenfor at de bare kan sitte og ”høre på presten”.

okt 102008
 

Jeg kom for et par uker siden over et lite skrift av pastor van der Burg, som han utga i 1944. Det heter Forklaring av den hellige messe; første deler av heftet gjennomgår og forklarer messen ledd for ledd, mens andre del gir en grundigere forklaring av deler av messen. Jeg har skannet det inn og holder nå på å fullføre gjennomgangen/ korreksjonen. (De som husker van der Burg fra Stavanger, sier at han la heftet ut i kirken, slik at de som hadde behov for det, kunne få hjelp under messen.)

Jeg legger snart ut hele heftet på nettet, men i første omgang tar jeg med kap. IV om messen:

Om Eukaristien som offer.

Jesus gjør seg nærværende på alteret ikke bare for å være en gave til oss, men også for å hengi seg som en offergave til sin himmelske Fader. At Jesus – således som vi vil bevise har innstiftet Nattverden som et offer, er et nytt bevis på Jesu virkelige nærvær i Alterets hellige Sakrament. Et offer av bare brød og vin ville være uverdig for den Nye Pakt.

Hva er et offer? Et offer er en synlig gave, som gis til Gud for å anerkjenne Ham som den høyeste Herre. I egentlig betydning kan vi ikke gi Gud noe, da alt tilhører Ham. Men vi kan for hans skyld gi avkall på noe (for eks. ved tilintetgjøring eller slaktning) for derved å uttrykke Guds herredømme (Guds rett til å kreve alt av oss). Fra menneskeslektens begynnelse av har frembæring av ofre vært høydepunktet i den religiøse kultus. Allerede Kain og Abel frambar ofre og uten tvil bar Gud selv lært dem det. Også patriarkene ofret, og i Moseloven var alle slags ofre strengt foreskrevet av Gud. Offerkultusen hos så godt som alle folk vitner om at det er et naturlig behov hos menneskene å dyrke Gud ved ofre.

Den Gamle Pakts ofre var forbilleder på Kristi offer, og måtte derfor avskaffes i den Nye Pakt. Men derav følger ikke at det etter Kristi korsdød ikke lenger skulle finne sted noen offerritus. Liksom det i den Gamle Pakt trengtes ofre til forkynnelse av Kristi kommende korsdød, således trenges det i den Nye Pakt en vedvarende offerritus til å ”forkynne Herrens død”, som er fullbrakt, for at minnet om den kan holdes levende helt inntil verdens ende (1 Kor. 11, 26). Men den store forskjell mellom den Gamle Pakts ofre, som skulle forkynne Kristi kommende korsoffer, og den Nye Pakts offer, som skal forkynne Kristi fullbrakte korsoffer, er at de første bare var billeder, mens det siste samtidig inneholder den ofrede Kristus.

På korset ”ofret Jesus seg én gang for alle” (Hebr. 7, 27) i den betydning at Han led én gang for alle (9, 26). Men denne ene lidelse ofrer Jesus gjennom den hellige messe stadig på nytt for oss til sin himmelske Fader. Han lider ikke på nytt, men Han tilbyr på nytt det Han har lidt. Fortsett lesning

apr 252008
 

Det meste av pastor van der Burgs kritikk av den nye Hollandske katekismen har jeg nå skannet inn og korrigert – og den kan leses her. Her følger starten av kapittelet om «Forløsningen – Jesu sonende lidelse»:

Særlig betenkelig er den Nye katekismens omtydning av den kristne grunnlære om Jesu fyldestgjørende lidelse og død. Den avviser den oppfatning at «Jesu død var et offer som skulle gjøre fyldest», og påstår at den har sin opprinnelse i «den middelalderske idé at en misgjerning eller en synd forstyrrer rettsordenen som straff og pine kunne gjenopprettet. Faderen – så sies det – forlangte av Jesus bare «et skjønt og godt menneskeliv», ikke hans død. Denne var en uunngåelig følge av menneskenes ukjærlighet, «Gud hadde bruk for Jesu liv som en stedfortredende kjærlighet. Men den som vil leve et liv i kjærlighet i denne verden, støter på en tilværelse, hvor dette ikke er mulig».

En slik fremstilling er i strid med Bibelen og kirkens lære. Konsilet i Trient sier i sitt dekret om rettferdiggjørelsen (kap. 7): «Vår Herre Jesus Kristus har, da vi var fiender, ved sin hellige lidelse på korset fortjent for oss rettferdiggjørelsen og gitt for oss fyldestgjørelse til Faderen». Benektelsen av Jesu fyldestgjørende død er en av de modernistiske setninger som ble fordømt av Pius X og av Pius XII. Fortsett lesning

apr 082008
 

Nå har jeg også skanna inn van der Burgs siste bok, om Pavedømmet, fra 1979. Slik ser innholdsfortegnelsen ut:

Innledning

Art. I. Om Peters primat

§ 1. Den høytidelige forutsigelse av Peters primat
§ 2. Ihele sitt offentlige liv forberedte Jesus Peter til den lederstilling Han ville gi ham
§ 3. Jesus forutsa på nytt Peters primat under den siste nattverd
§ 4. Den høytidelige innsettelse
§ 5. Peter utøvde primatet etter Jesu himmelfart
§ 6. Peters primat ble anerkjent av de andre apostler
Også Paulus anerkjente Peters primat
Forgjeves søker protestantene noen innvendinger mot Peters primat i galaterbrevet.
§ 7 Bibelens beretning om Peters fengsling (Ap. Gj. kap. 12) vitner om at både de troende og kristen dommens motstandere anså Peter som Kirkens overhode

Art. II. Etter Jesu vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode

Art. III. Peters etterfølgere er biskopene av Roma Fortsett lesning

apr 062008
 

J. van der Burg nevner i sin bok om Kirken flere bevis fra kirkefedrene om at Kirken må være katolsk og apostolisk. Han har menge beviser (se her), og jeg syns at flere av dem er ganske overbevisende. Her siterer han f.eks. ganske sterke uttalelser fra Augustin:

Mot Manikeerne begrunner han sin tro på den katolske Kirke på følgende måte: ”Det som holder meg i den katolske Kirke, er foruten dens visdom i lære, dens enhet blant nasjonene og folkeslagene …. dens autoritet på grunn av dens alderdom, rekkefølgen i episkopatet fra selve apostelen Peters stol, som Herren etter sin oppstandelse har betrodd å vokte sine får, til slutt selve navnet katolsk, som denne Kirke ikke uten grunn midt iblant så mange kjetterier har fått og hvilket navn i den grad tilhører den alene at selv om alle kjetterier ville kalle seg katolske, ville likevel ingen kjetter våge å vise sitt eget forsamlingshus, hvis noen tilreisende skulle spørre etter det sted hvor katolikkene kommer sammen” (Contra ep. Man. 4, 5).

Meget ettertrykkelig forkaster Augustin prinsippet ”Bibelen alene”. Bibelen inneholder ikke hele Kristi åpenbaring. Fortsett lesning

apr 052008
 


I min gjennomgang av van der Burgs bok om Kirken, har jeg nå kommet til hans mange eksempler fra kirkefedrene som understøttet det katolske synet på apostel(dvs. bispe-)embedets betydning. Som første vitne nevnes pave Klemens I, deretter kommer Ignatius, Ireneus, Tertullian, Kyprin, Augustin og mange flere. Slik skriver pastor van der Burg:

Klemens var en medarbeider av apostlene Peter og Paulus (noe som berettes av Ireneus, Origenes og Eusebius), og var biskop av Rom fra året 91 til 100. Særlig kjent er han på grunn av et brev som han (ca. året 96) skrev til menigheten i Korint i anledning av at noen der hadde reist seg mot geistligheten. Med strenge ord formante han de troende til lydighet og angir som grunn at den kirkelige øvrighet har fått sin innsettelse fra apostlene og gjennom dem fra Kristus, som selv var sendt av Faderen.

Dette er en av hovedtankene i brevet, og at det ikke var et påfunn av Klemens, garanterer oss den store anseelse brevet har hatt i oldtiden og det faktum at han skrev det sammen med den romerske menighet. Fortsett lesning

apr 042008
 

Jeg så i går kveld litt mer på pastor van der Burgs bok om Kirken, bl.a. på hans 5. bevis om at «Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene»:

5. BEVIS
Tradisjonens vitnesbyrd om bispeembetet og den apostoliske suksesjon.

Allerede på forhånd må en kunne forstå at læren om nødvendigheten av den apostoliske suksesjon ikke kan være en oppfinnelse av Kirken. Hvorledes ville en slik lære ha kunnet bli innført dersom det i den første tid hadde eksistert en motsatt praksis (noe som oldkirkens teologer sikkert ville ha visst om)? Å innføre en slik lære ville for den katolske Kirke ha vært like umulig som det i vår tid er for de protestantiske samfunn, som ikke eier den apostoliske suksesjon. Det ville være uforklarlig hvorledes biskopene over den hele kristne verden hadde kunnet tilegne seg eneretten til å innsette både prester og biskoper, dersom dette i den første tid tilkom legfolket eller de alminnelige prester. En slik forandring i kirkeretten ville ikke ha kunnet skje uten megen strid, som kirkehistorien måtte vitne om. Fortsett lesning

mar 282008
 

Pastor van der Burg fortsetter å kritisere Den nye hollandske katekismens beskrivelse av nattverden på denne måten:

Messeofferet.

Den nye katekismen (N.K.) fremhever altfor ensidig messens karakter som et måltid. «Messen» – sies det på s. 349 – ”er en sammenkomst i form av et måltid. Jesu legeme bys oss». Den riktige oppfatning av messen er at den er en offerhandling med kommunionen som et offermåltid. Et bevis er de mange ofringsbønner i messeliturgien. Hele kánonen ble fra oldtiden av kalt «anaphora”, dvs. offerhandling. Det II Vatikankonsilet betegner ”Eukaristiens guddommelige offer» som det . viktigste i liturgien (Konst. ”Om den hellige liturgi» n. 2; se også n. 47 flg.).

I nattverden gir Jesus seg ikke først og fremst til oss. Nattverdbordet er ifølge Bibelen et ”offeralter” (thusiastherion – Hebr. 13,10), hvor Jesus gir seg ”for” oss (Luk. 22,19), før han gir seg til oss. Fortsett lesning

mar 272008
 

I 1966 ble den (nye, katolske ) hollandske katekismen utgitt. Den førte til svært mye debatt i Den katolsk kirke, og Vatikanet krevde etter hvert en hel del forandringer i den. Disse nektet man å inkorporere i materialet, men trykket dem for seg selv i slutten av boka.

Pastor van der Burg skrev nokså snart etter utgivelsen av denne nye katelimen en kritikk av den, som jeg nå nylig har fått tak i fre en person i menigheten. Slik kritiserer f.eks. van der Burg framstillinga av nattverden i denne katekismen:

ALTERETS SAKRAMENT (side 343-358 i katekismen)
Jesu nærvær

Den Nye Hollandske Katekismen (N.K.) lærer ikke at brød og vin virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Jesu sakramentale nærvær forklarer den ved å tilskrive hans menneskelige natur en slags åndelig allestedsnærværelse (sml. s. 174 og 190), som i nattverden ”er knyttet til brødet” (s. 353) uten at brødet i seg selv blir forandret. Hele fremstillingen er meget forvirrende. Kommunionen omtales som ”næring vi inntar i hans nærvær” (hollandske utgave) og sammenlignes med de måltider som apostlene holdt i Jesu nærvær i Galilea og Judea.

Ifølge den katolske kirkes lære blir brødets og vinens substans Fortsett lesning

aug 032007
 

«Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse – som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippen (”Jeg sier deg: Du er klippen, og på denne klippe” osv.), likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå fast i troen).»

Dette sier pastor van der Burg når han avslutningsvis i boka ”KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom” skriver litt om pavedømmet. Her følger det han her skriver om paven:

Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste leder, og gav tilkjenne at også denne særlige lederstilling, skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en spesialavhandling ”Pavedømmet” (St. Olavs Forlag, Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.

Vi kristne, som tror at Guds Sønn har påtatt seg den menneskelige natur og derfor har villet gi sitt rike formen av et menneskelig samfunn, må ikke forundre oss over at han til å bevare Kirkens enhet også bruker det menneskelige middel at én blant styrerne har den øverste ledelse.

Dette er ikke i strid med at Kristus selv er ”hodet for Kirken” (Kol. 1, 18). Pavedømmet er – i likhet med de øvrige kirkelige embeter – bare et middel Kristus som Kirkens hode utøver sin makt igjennom. Historien viser klart at det uten pavedømme ikke kan eksistere enhet i Kristi verdensomspennende Kirke. Og siden Kristus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet? Dessuten finnes det få ting som bevitnes så klart i den hl. Skrift som grunnleggelsen av pavedømmet.

Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesus vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom.
Fortsett lesning

aug 022007
 

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det siste av disse tre underpunktene:
§ 3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Hvert rike, hvor styret skal gå over til etterfølgere, må ha sin grunnlov som bestemmer hvorledes suksesjonen i regjeringen skal foregå. Et rike uten grunnlov er like umulig som et rike uten styre, fordi det er fra grunnloven at øvrigheten får sin rett til å styre.

Spørsmålet om hvorledes suksesjonen i Kirkens styrelse skal foregå, er av så vesentlig betydning for Kirkens og kristendommens eksistens, at vi – så fremt vi holder Kristus for en fornuftig (for ikke å si guddommelig) person – må anta at Han har bestemt noe om dette. Når Jesus personlig innsatte Kirkens første styrere, for at det ikke skulle oppstå strid om ledelsen, og Han dessuten for enhetens skyld gjorde Peter til overhode, da kan vi ikke anta at Han for de senere tider har overlatt det til menneskenes eget forgodtbefinnende å ordne med Kirkens ledelse, noe som nødvendigvis ville føre til endeløs forvirring og strid.

Å bestemme Kirkens grunnlov tilkommer bare Kristus, den Nye Pakts konge, som all styremyndighet må gå ut fra. Fortsett lesning

aug 012007
 

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det andre av disse tre underpunktene:
§ 2. Apostlene skulle etter Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter.

Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at de embeter Han betrodde apostlene, skulle forvaltes alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 18-20).

Nettopp fordi Jesus visste at verdens ende først ville komme etter en lang, tid, sa Han så ettertrykkelig (for å styrke vår tro) at Han med sin guddommelige bistand ville være med Kirken ”alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 20), og at ”dødsrikets porter ikke skulle få makt over den” (Matt. 16, 18).

Det var også med tanke på Kirkens langvarige eksistens at Jesus innstiftet pavedømmet (det overhyrdeembete Han betrodde Peter, og som ville være uforklarlig dersom det bare var bestemt for apost, enes levetid, fordi det da ikke trengtes så meget). Også innstiftelsen av Alterets Sakrment, som skulle bevare minnet om Kristi korsdød, siktet til en lang tid. Fortsett lesning

jul 312007
 

Pastor Johannes van der Burg utga i 1960 ei bok han kalte «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom». Kapittel III i denne boka handler om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det første av disse tre underpunktene:
§ 1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.

Evangeliene beretter oss at Jesus valgte ut blant sine disipler tolv, som Han gav det særlige navn ”apostler”. Sml. Luk. 6, 13: Og da det ble dag, kalte Han sine disipler til seg og Han valgte ut tolv av dem og gav dem navnet apostler”. Lukas sier at Jesus forberedte seg til denne viktige handling ved å ”tilbringe hele natten i bønn til Gud” (v. 12).

Apostlene dannet en gruppe for seg: ”de tolv”. (et uttrykk vi stadig møter i evangeliene). Ved å kalle dem ”apostler”, d. e. utsendinger, ville Jesus fremheve den særlige sendelse de fikk fremfor de øvrige disipler. Deres embete var ikke noe de kunne tilta seg selv. ”Han kalte til seg dem Han selv ville” (Mark. 3, 13; Ap. Gj. 1, 2; Joh. 15, 16).

Apostlene måtte ”forlate alt” (Matt. 4, 19 flg.; 19, 27) og ”være hos Jesus” (Mark. 3, 14) for at Han kunne innvie dem i ”Guds rikes hemmeligheter” og utdanne dem til deres gjerning.

Jesus vil ha utdannede prester. Selv utdannet Han sine apostler i flere år (helt fra begynnelsen av sitt offentlige liv). Den Hellige Ånd, som Han lovte apostlene, gjorde ikke undervisningen overflødig, men skulle minne dem om den undervisning de hadde fått (Joh. 14, 26). Apostlene skulle vitne sammen med den Hellige Ånd, ”fordi de fra begynnelsen av hadde vært med Jesus” (Joh. 15, 27). På samme måte skulle også apostlenes etterfølgere utdannes ved å la seg undervise av sine forgjengere. Fortsett lesning

jul 102007
 

Jeg har nå gjort klart et hefte pastor van der Burg skrev i 1969, om Ekteskapet og Ekteskapsmoralen. Aktuelle spørsmål bl.a. om skilsmisse, fødselsregulering og abort.

Heftet har følgende innholdsfortegnelse:

I. Om ekteskapets vesen .
II. Hvordan ekteskapet blir inngått .
III.. Ekteskapshindringene
IV. Ekteskapets formål. Misbruk av ekteskapet
V. Forberedelsen til ekteskapet
VI. Ektefellenes rettigheter og plikter

LES HEFTET HER.

jun 272007
 

Slik må enhver kristen be til Gud: «Jeg kan ikke frelse meg ved mine gjerninger, men Du, Herre Gud, frels meg og forbarm Deg over meg. Jeg har ingen fortrøstning til mine fortjenester, men jeg stoler på din guddommelige miskunn: Du er alene mitt håp».

Slik skriver pastor van der Burg (allerede i 1949) om det katolske synet på rettferdiggjørelsen på starten av 1500-tallet. Det ville kanskje overraske en del at Den katolske kirke på den tid ikke var full av gjerningsrettferdighet (som protestanter oftest hevder), men van der Burg har i sin bok om Rettferdiggjørelsen (her fra kap. VIII) mange sitater som viser at katolikker på reformasjonstida satte sin lit til Guds nåde alene:

Om enn bestemte utvortes gjerninger inntok en uforholdsmessig stor plass i middelalderens fromhetsliv, er det helt urettferdig å se i dette et utslag av fariseisk selvrettferdiggiørelse. Man trodde at disse gjerninger behaget Gud, men gjorde dem ikke for å fortjene sin rettferdiggjørelse. Vi behøver bare å henvise til de utallige undervisnings? og andaktsboker som var utbredt blant folket kort før reformasjonen, og som er fulle av mistillit til egne gjerninger. Tenk for eks. på «Kristi Etterfølgelse» av Thomas av Kempen (1380-1471), som nest etter Bibelen var den mest utbredte bok (ca. 100 tyske utgaver fra 1472-1500). Sml. særlig tredje bok, kap. 8: «Om å anse seg selv som ringe i Guds øyne»; kap. 14: «Hvorledes vi bør gi akt på Guds lønnlige domme for ikke å opphøye oss ved det gode»; kap. 20: «Om å bekjenne sin egen svakhet og om dette livs elendighet»; kap. 25: «Hva den trygge fred i hjertet og den sanne vekst består i»; kap. 40: «At et menneske har intet godt av seg selv og intet som det kan være stolt av»; kap. 55: «Om naturens fordervelse og kraften av den guddommelige nåde»; kap. 59: «At man bor feste alt sitt håp og all sin tillit til Gud alene».

l den meget utbredte katekisme, «Christenspiegel», som den store folkepredikant Dederich Coelde utgav i 1470, heter det: «Mennesket skal ikke sette sin tillit til noe annet enn til Jesu Kristi fortjenester». Som en praktisk andaktøvelse anbefaler han de troende ved hvert klokkeslett å løfte sitt hjerte til bønn og å skjule seg i Jesu sår.

Også i «Selenwürzgertlein», en av de mest utbredte bønnebøker, sies det: «Du skal ikke sette ditt håp og din tillit til noe annet enn Jesu Kristi fortjenester og død». En kristen skal be: «Barmhjertige Herre Jesus, din smertelige død setter jeg mellom din dom og min arme sjel». Fortsett lesning

jun 262007
 

Luthers spesielle lære om «troen alene» var den vesentlige grunn til at han kom i konflikt med den katolske Kirke. Med denne artikkel – så erklærte han selv – «står og faller» hele den protestantiske kirkereformasjon. For det kirkelige enhetsarbeid mellom de kristne er det derfor særlig viktig å komme til forståelse om dette stridsspørsmål. Først vil vi gi en framstilling av den katolske lære om rettferdiggjørelse, og dernest undersøke hva Luthers opprinnelige sola-fide-lære gikk ut på.

I – Hva er rettferdiggjørelse?

Rettferdiggjørelse er det samme som delaktiggjøring i barnekåret hos Gud. Den kalles også den helliggjørende nåde. Vår opphøyelse til Guds barn betyr mer enn en tittel. «Se, for en kjærlighet Faderen har vist oss, at vi kalles Guds barn, og vi er det» (1 Joh. 3,1). Peter sier at vi «får del i guddommelig natur» (2 Petr. 1, 4). For å kunne ha behag i oss meddeler Gud vår sjel noe av sin egen skjønnhet. Den helliggjørende nåde – sier den romerske katekisme (utgitt av Kons. i Trient) – er «som en avstråling fra Gud, som utsletter syndesmittene på våre sjeler og gjør disse strålende og skjønne» (II, 2, 50).

II – Rettferdiggjørelsens nåde er en uforskyldt gave, som vi får på grunn av Kristi fortjenester.

Våre første foreldre fikk denne gave da de ble skapt. Men på grunn av sin synd mistet Adam den både for seg selv og sine barn. l Adam «syndet alle» (Rom. 5, 12). «De mange ble syndere ved det ene menneskes ulydighet» (v. 19). Tapet av den helliggjørende nåde (det guddommelige barnekår) utgjør arvesyndens vesen. Adams synd hadde også til følge en formørkelse av forstanden og en svekkelse av viljen, samt den legemlige død. Men alt dette er bare noe som fulgte med arvesynden, og er ikke selve arvesynden. Disse følger forblir også etterat arvesynden er borttatt hos et menneske.

For å gjenerverve oss den helliggjørende nåde er Jesus Kristus, den nye Adam, død for oss på korset. «Alle blir rettferdiggjort ufortjent ved hans (Guds) nåde ved forløsningen i Jesus Kristus» (Rom. 3, 24).

Slik skriver pastor J. van der Burge i boka: «DEN BIBELSKE LÆRE OM RETTFERDIGGJØRELSEN. En sammenligning mellom den katolske Kirkes og Luthers lære.» Og han fortsetter med noen litt mer katolske tanker: Fortsett lesning

jun 252007
 

Manglende kunnskap om den katolske lære og samtidig manglende kunnskap om hva Luthers opprinnelige lære egentlig gikk ut på, er uten tvil den største årsak til at mange protestanter fortsetter å bekjempe den katolske Kirke. De søker lutherdommens vesen i noe som er helt katolsk (nemlig at syndsforlatelse er en gave av Guds uforskyldte nåde, og at gode gjerninger må være en frukt av troen), og tilskriver den katolske Kirke den pelagianske lære at vi ved våre egne gjerninger kan fortjene vår salighet.

I arbeidet med pastor van der Burgs bøker ser jeg nå på boka RETTFERDIGGJØRELSEN, fra 1949, der han bl.a. skriver om at protestanter hevder at Den katolske kirke lærer ting den aldri noen gang har vært i nærheten av å hevde. Og i sitt katittel 13 skriver han om hvordan lutheranere faktisk heller ikke lenger hevder Luthers radikale syn på troen alene. Slik begynner dette kapittelet – som kalles «Protestantenes tilbakevenden til den katolske lære om rettferdiggjørelse»:

Luthers lære om «troen alene», som etter hans eget utsagn var «hovedartikkelen» som hele den sk. kirkereformasjon «står og faller» med, er for lenge siden oppgitt av den protestantiske verden. Allerede den augsburgske konfesjon, som var avfattet av Melanchton, var en vesentlig avvikelse fra Luthers egentlige lære. «Vi har» ‑ således sier pastor Olav Valen‑Senstad ‑ «prøvet å løse vår oppgave på den vei som Melanchton betrådte etter Luthers død. Dermed er vi i virkeligheten kjørt fast i et vesentlig brudd med Luther» (Vår lutherske arv s. 94).

Nesten alle protestanter er vendt tilbake til den gamle katolske lære om menneskets frivillige medvirken med Guds nåde og nødvendigheten av gode gjerninger til saligheten. De er kommet helt bort fra Luthers lære om troens mekaniske virksomhet til helliggjøring og om «den trellbundne vilje» (som Gud og djevelen kjemper om, mens mennesket er helt passivt). Mange protestantiske teologer oppfatter rettferdiggjørelsen ikke bare som en juridisk dom, men samtidig som en indre helliggjøring. Ordet «lønn» er den protestantiske teologi heller ikke lenger så redd for Fortsett lesning

jun 212007
 


«Alterets sakrament er det store enhetsbånd som skal forene de troende til ett legeme (1. Kor. 10, 17). Derfor må læren om dette mysterium innta en særlig plass i de økumeniske samtaler. Dertil kommer at det er en nær forbindelse mellom troen på Jesu realpresens (=hans legemes og blods virkelige nærvær) og troen på innstiftelsen av et særlig prestedømme (noe som griper inn i hele Kirkens vesen).

Det første vi må få klarhet om er Jesu nærvær. Vi vil undersøke på hvilken måte han er nærværende og hvem som skal forvalte Alterets sakrament. Deretter vil vi forklare den katolske lære om messeofferet. I et følgende avsnitt om kommunionen behandles bl. a. spørsmålet om det til å bli forenet med den hele Kristus er nødvendig å motta både hostien og kalken.

Messens liturgiske tekst kan en finne i en bønnebok. Vi tilføyer bare en kort forklaring av messeliturgiens seremonier og noen ord om søndagsbudet.»

Slik skriver pastor van der Burg i forordet til heftet han utga i 1973: Læren om Alterets sakrament. Heftet er nå tilgjengelig på Internet (ved å klikke på lenken).

Jeg har også laget en samleside der jeg har regnet opp alle bøkene/ heftene av van der Burg jeg har tilgang til – 20 stk. Hvis noen lesere, har andre bøker/ hefter, send meg gjerne en melding.

Akkurat nå arbeider jeg med boka som han utga i 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», og deretter vi jeg se på et interessant økumenisk hefte fra 1949: «Den bibelske lære om rettferdiggjørelsen. En sammenligning mellom den katolske Kirkes og Luthers lære»

jun 142007
 

Pastor van der Burg var en tradisjonstro katolsk prest som kunne virke streng på mange. Uredd forkynte han den katolske kirkes lære, og vant nok en rekke konvertitter på dette. Han var en av de største apologeter (forsvarer av troen) i den katolske kirke i Norge i moderne tid.

Fra Jubileumsskriftet for St Svithun menighet, utgitt i 1998, tar jeg med et utdrag av en artikkel om sognerpest van der Burg, skrevet av p. Rolf Bowitz:

Menighetens neste sogneprest i 1932, etter Jacob Mangers, ble den lengst virkende i hundreåret. Pastor Jan (Johannes) van der Burg kom til å lede St. Svithuns menighet i 25 år.

Skiftet av sogneprest i 1932 hang sammen med to forhold. Det ene var sogneprestens, pater Jacob Mangers, utnevnelse til biskop av Oslo, det annet den nye struktur som Den katolske kirke fikk i Norge. I 1931 ble det bestemt i Roma at strukturen i den katolske kirke i Norge skulle gjennomgå en omfattende forandring. Landet ble inndelt i tre kirkedistrikter med Oslo, Trondheim og Tromsø som sentra for hvert distrikt. i løpet av sommeren 1932 ble ansvaret for det Nord-norske kirkedistrikt overlatt kongregasjonen av Den Hellige Familie, mens Midtnorge ble overtatt av kongregasjonen av Picpusfedrene. Alle sekulærprester i de to nordlige kirkedistrikter ble overført til det Apostoliske Vikariat Oslo.

Sognepresten i Tromsø var p. Johannes van der Burg på den tiden. Han tok avskjed med sin menighet den 19. juni 1932 Fortsett lesning

jun 132007
 

«Han var den strengeste og mildeste presten jeg noen gang har møtt.» Dette hørte jeg nylig fra en mann som kjente pastor van der Burg godt fra årene i Stavanger.

Pastor Littlewood i Arendal nevnte van der Burg for meg før jeg ble katolikk, tidlig på 90-tallet, da han fortalt om hvor fint van der Burg døde: Han hadde akkurat lest messen (hos søstrene på Marias Minde i Bergen), han knelte da som vanlig etter messen og takket Gud, og så døde han i kirkebenken. Littlewood kunne ikke tenke seg noen bedre måte å dø på for en prest.

På St. Paul skole i Bergen hørte jeg også om hans selvstendighet og fasthet: På 60-tallet kom det bud fra en prest med myndighet overfor Franciskus-søstrene, om at skolen i Arendal skulle stenges (slik mange andre katolke skoler gjorde på den tid). Men da nektet van der Burg rett og slett, og derfor fins det fortsatt en katolsk skole i Arendal.

Johannes van der BURG (dr. theol), ble født 3. april 1898 i Nederland, ble presteviet 12. januar 1924 og kom til Norge (fra Roma) 12. september 1924. Dette leser vi på katolsk.no, og også at han var 5 år i St Hallvard kirke i Oslo, 3 år i Tromsø, 25 år i Stavanger, 16 år i Arendal og de siste 7 1/2 årene, som pensjonist, var han på Marias Minde i Bergen. Han døde 3. mars 1981 i Bergen.

Selv har jeg som katolikk bodd i Arendal, Bergen og Stavanger, og har derfor hørt mye om van der Burg. Nå har jeg også begynt å se på flere av hans teologiske bøker og hefter (jeg har så langt fått tak i 15 stk), og regner med å skrive en del om ham her på bloggen i ukene framover.

jun 132007
 

En av de kjente katolske prestene i Norge, spesielt i Stavanger og Arendal, er Johannes van der Burg. Han skrev bl.a. mange hefter, både for å styrke katolikkene og for å besvare protestantenes mange angrep. I 1973 skrev han et hefte på 55 sider som heter: Læren om alterets sakrament. Dette heftet har et kapittel som omhandler NATTVERDEN SOM OFFER, der det bl.a. står:

Nattverdsfeiringen (messen) er ikke bare et måltid. Den en offerhandling med den påfølgende kommunion som er et offermåltid. Før Jesus gir seg til oss, vil han sammen med oss hengi seg som en offergave til den himmelske Fader. Det er på grunn av offerhandlingen at Eukaristien kalles Alterets sakrament. Et alter er et offerbord.

… Først må vi si noen ord om offerkultusen i alminnelighet. Et offer er en synlig gave som gis til Gud for å bekjenne at han er den høyeste Herre. I egentlig betydning kan vi ikke gi noe til Gud. Alt tilhører jo ham. Men vi kan ære ham ved at vi frivillig gir avkall på noe for å uttrykke hans herredømme over oss og alt det vi har (hans rett til å kreve alt av oss).

Fra menneskeslektens begynnelse av har ofre vært høydepunktet i den religiøse kult. Allerede i paradiset krevde Gud et offer, en frivillig forsakelse av noe av det beste som fantes der, for at menneskene skulle huske at alt tilhører ham. Etter syndefallet var offermåten den at man tilintetgjorde (på et alter) noe av sin eiendom, særlig noe som tjente til livets opphold (da et offer skulle representere menneskets liv). Allerede Kain og Abel brukte denne offermåte, og i patriarkenes historie leser vi stadig om de offeraltre de bygget. I Moseloven var alle slags ofre strengt foreskrevet av Gud. Offerkultusen hos så godt som alle folk til alle tider vitner om at menneskene har et naturlig behov for å dyrke Gud ved ofre (= en spesiell kultushandling som er forbeholdt Gud alene).

Den Gamle Pakts ofre var bare forbilder på Kristi offer, og som sådanne måtte de avskaffes. Men derav følger ikke at med Kristi korsdød enhver offerkult skulle opphøre. Fortsett lesning