april 2007

Ang. teamet evangelisering vil jeg minne om at pave Paul VI sendte ut en apostolisk formaning om forkynnelsen av evangeliset i desember 1975, kalt Evangelii nuntiandi. Denne viktige teksten ble utgitt i bokform i Norge i 1978, og for ti år siden skanna jeg den inn og katolsk.no la den på nett (på lenken over).

Paul VI innleder denne «exhortatio»en slik:

Den innsatsen som gjøres for å forkynne evangeliet for vår tids mennesker, som nærer håp midt i sin frykt og fortvilelse, er utvilsomt til gavn for det kristne fellesskap og for hele menneskeheten. Derfor mener vi at oppgaven å styrke brødrene … … får særlig stor viktighet. For det dreier seg om å oppmuntre våre brødre til å forkynne evangeliet slik at de, i denne tid da der er så mye usikkerhet og forvirring, skal kunne utføre dette oppdrag med stadig økende kjærlighet, iver og glede.

Egentlig uttrykker disse spørsmålene ett fundamentalt spørsmål som Kirken står overfor i dag, og som kan uttrykkes slik: Er Kirken, .. nå etter 2. Vatikankonsil … , blitt bedre i stand til å forkynne evangeliet slik at det overbeviser menneskene, gir dem åndens frihet og styrker dem?

Her er igjen lenken til hele Evangelii nuntiandi.

Kommende søndag, 29. april, er kallssøndag i Den katolske kirke over hele verden. Kall til prestetjeneste og ordensliv står i fokus, og pave Benedikt har skrevet en tekst for anledningen, som åpner slik: «Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: «Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken».» Hele pavens budskap kan leses her (på norsk), og her er et lite utdrag:

Kirken beskrives som «et folk, som får sin enhet fra Faderen og Sønnen og den Hellige Ånds enhet», en enhet som avspeiler Guds sanne mysterium. Det vil si at Kirken avspeiler Treenighetens kjærlighet. Takket være den Hellige Ånds verk utgjør til og med alle Kirkens medlemmer «ett legeme og én ånd» i Kristus. Dette folket, som er organisk oppbygget under ledelse av sine hyrder, lever fellesskapets mysterium med Gud og med sine brødre og søstre; noe som især gjør seg gjeldende når fellesskapet samles til Eukaristien. Eukaristien er kilden til den kirkelige enhet som Jesus bad for den kvelden han skulle lide: «Fader … at de alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg og jeg i deg, at de også må være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).

Dette intime fellesskapet oppmuntrer til mange kall til tjeneste for Kirken, idet det beveger de troendes hjerter, som er gjennomtrengt av en guddommelig kjærlighet, til å vie seg helt til Guds rikes sak. For å fremme kall, er det derfor viktig at den pastorale omsorg er oppmerksom på det mysterium som Kirkens fellesskap utgjør: «For enhver, som lever i et kirkelig fellesskap hvor det hersker harmoni, hvor alle har et medansvar og lar seg lede av sin samvittighet, vil lettere erkjenne Herrens kall.» Omsorgen for kall krever derfor vedvarende opplæring i å lytte til Guds røst. Det var hva Elias gjorde, da han både hjalp den unge Samuel til å forstå hva Gud bad ham om og hjalp ham med straks å sette dette i verk (jf. 1 Samuel 3,9). Også i vår tid kan unge menneskers lærevillighet og trofaste åpenhet for Guds kall bare finne sted i et klima av intimt fellesskap med Gud, som først og fremst realiseres i bønn.

De norske katolske nettsidene www.katolsk.no har svært mye informasjon på mange områder, men nå vil jeg skrive litt om alle helgenbiografiene som ligger der – PÅ DENNE ADRESSEN.

Det har vært slik i mange år nå, at når jeg trenger informasjon om en helgen (eller andre katolske saker), så søker jeg i katolsk.no, og med én gang er informasjonen der. Jeg snakka med den ansvarlige for helgenbiografiene Per Einar Odden, på prestevielsen sist lørdag (han er nå selv prestestudent), og han sa at alle de offisielt helligkårede etter ca 1450 hadde han dekka, men at det fortsatt var mange igjen.

Jeg hadde vanskelig for å forstå at det fortsatt kunne være mange igjen, det er svært lenge siden jeg har søkt etter en helgen på katolsk.no uten å finne ham eller henne. Men på helgensida kan vi lese: «Det er så mange navngitte helgener og salige i Kirken at det fremdeles vil ta lang tid før denne oversikten blir tilnærmelsesvis fullstendig. Likevel ligger det (ved utgangen av mars 2007) i overkant av 6400 biografier i denne oversikten, for drøyt 9700 personer og martyrgrupper.»

De fleste av oss klarer oss vel med de ti tusen viktigste helgenene, men jeg skal ikke prøve å stoppe Per Einar Odden og Mats Tande hvis de prøver å gjøre katolsk.no enda bedre.

Vi er blitt lova mange bilder fra Fredrik Hansens prestevielse på www.katolsk.no, men så langt har jeg ikke sett noen.

Fra Vårt lands nettsider har jeg nå funnet dette bildet av den aller mest sentrale handlingen under en presteordinasjon; biskopens håndspåleggelse.

Vårt Land skriver for noen få dager siden en artikkel om Hans Fredrik Dahl, som ble katolikk for et halvt år siden: Hans Fredrik Dahl omvendte seg på det som så ut til å kunne bli hans dødsleie. – Det kom som lyn fra klar himmel, men det oppleves likevel som å komme hjem, sier han om det som skjedde.

Hans Fredrik Dahl har en bror, Jakob (Dom Filip), som for mange år siden ble munk (karteuser, et av de aller strengeste ordenssamfunn), Dahls kone konverterte også til katolisismen for ikke lenge siden, men selv hadde hadde ikke tenkt så mye over akkurat det. Men i september i fjor fikk han slag og ble lagt inn på sykehus. Det var alvor, og plutselig sto det klart for ham at han ville be om å få den siste olje. Det ble tilkalt en prest, som ga ham sakramentet for syke. Deretter ba han om bli tatt opp i Kirken. Han hadde en følelse av hastverk, av at han ikke ville komme over det.

Vårt Land har skrevet et lang artikkel, og der står det bl.a.:
– Når begynte du å tro på Gud?
– Det gjorde jeg som barn. Gud kjennes ikke fremmed og merkelig for meg. Jeg har gått tilbake til noe opprinnelig i meg selv. Gudshengivelsen er som å ta på noen velbrukte klær. Merkelig nok. Det hadde jeg ikke trodd. Men slik er det. Jeg vil ikke dermed si at mitt mellomliggende liv som kulturradikaler har vært bortkastet.

– Lever du annerledes nå enn før?
– Jeg har skrevet til min bror og sagt at det er litt pussig at jeg nå er blitt en sedat vanekristen, i motsetning til hans blodige alvor. Men han skjenner på meg og sier at jeg ikke må se på meg selv som konvensjonell, men som en hverdagskristen, en som forsøker å forene hverdagslivet med læren. En praktiserende kristen – det er en alvorlig sak.

Les hele artikkelen i Vårt Land.