mai 2007

Ånden er Faderens gave i Kristus

Teologi /

Herren befalte å døpe i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, det vil si på bekjennelsen til Skaperen, til den Enbårne og til Gaven. Én er alles Skaper. Gud Fader er én, han som alt har sitt opphav fra; den Enbårne er én, vår Herre Jesus Kristus, han som alt er til ved; Ånden er én, gaven som er i alle. Alt er altså ordnet etter og tilpasset evne og fortjeneste: Det er én kraft som er opphav til alt, det er ett avkom som alt eksisterer i kraft av, det er én gave som gir det fullkomne håp. På slik fullkommenhet er det intet som mangler, for i Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd er uendeligheten i den evige, selvsynet i bildet, bruken i gaven.

La oss lytte til Herrens egne ord for å høre hvilken oppgave Ånden har i oss. For han sier: ”Ennå har jeg mye som jeg skal si dere, men dere kan ikke bære det nå». ,”Men det er til gagn for dere at jeg går, … for hvis jeg går, skal jeg sende Forsvareren til dere». Og et annet sted sier han: ”Og jeg skal be Faderen, og han skal sende dere en annen Forsvarer som skal være med dere alltid, sannhetens Ånd». ”Han skal lede dere til hele sannheten, for han skal ikke tale ut fra seg selv, men det han hører, skal han si og forkynne for dere det som skal komme. Han skal ære meg. for han skal ta av det som er mitt». Disse ordene ble sagt for å gi til kjenne for oss både meget og mangt, så som giverens hensikt og grunnen til betingelsene for at gaven gis. Troen på Guds inkarnasjon er vanskelig, og vår svakhet gjør at vi er ute av stand til å fatte Faderen og Sønnen, men den Hellige Ånds gave kan opplyse vår tro ved sitt fellesskap med oss i forbønn. …

Ånden er Faderens gave i KristusLes mer »

Forberedelse til pinsefesten

Katolsk, Liturgi /

Om et par dager feirer vi pinse og jeg sitter i dag og forbereder min preken for denne dagen. (Jeg skal ha tre pinsemesser i år, men på tre ulike plasser, så jeg hartenkt å snakke om stort sett det samme hver gang.) Som en del av forberedlsen har seg sett på dagens/messens bønner disse dagene:

Torsdag før pinse
Herre, la din Ånd komme med kraft og utøse sine gaver over oss. Han gi oss et hjerte som er deg til behag, og gjøre oss rede til å føge din vilje. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Fredag før pinse
Allmektige Gud, da du herliggjorde din Salvede og opplyste oss ved din Hellige Ånd, åpnet du for oss evighetens porter. Hjelp oss som har fått del i så stor en gave, å styrkes i troen og vokse i kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Lørdag før pinse
Allmektige Gud, da du herliggjorde din Salvede og opplyste oss ved din Hellige Ånd, åpnet du for oss evighetens porter. Hjelp oss som har fått del i så stor en gave, å styrkes i troen og vokse i kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Pinsevigilien
Allmektige, evige Gud, du har villet at påskens mysterium skulle fullbyrdes i pinsens åpenbaring. Gi at folkeslagene som en gang ble splittet i ulike tungemål, ved din Ånd må forenes i den samstemmige bekjennelse av ditt navn. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Pinsedag
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle de troendes hjerte. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere

Teologi /

Nå hadde Kristus fullført alt som på jorden gjøres skulle. Men det gjenstod å gi oss fellesskap med Ordets guddommelige natur og delaktighet i den, å omforme oss til et annerledes liv etter at vi hadde lagt vårt eget liv bak oss, å omskape oss til et nytt liv som Guds venner. Dette kunne ikke skje på noen annen måte enn ved å gi oss lodd og del med den Hellige Ånd og samfunn med ham. Den gunstigste og mest passende anledning til å utsende den Hellige Ånd og la den stige ned over oss, var etter at var Frelser Kristus hadde fart herfra. For all den tid han var med dem i kjødet, fremstod han, vil jeg mene, for alle dem som trodde på ham, som den rause giver av alt som godt er. Men siden tiden og nødvendigheten nå kalte ham tilbake til Faderen i himlene, var det lagt til rette slik at han i ettertid skulle være sammen med dem som tilbad ham, i kraft av Ånden og bo i våre hjerter ved troen, slik at vi med Ånden i oss frimodig kan rope: ”Abba! Far,» og mer enn gjerne søke å føre et dydig liv. Siden vi jo eier den Ånd som makter alt, er vi motstandsdyktige, ja, uovervinnelige overfor de snarer djevelen legger for oss og de angrep vi utsettes for fra mennesker.

Ut fra både den gamle og nye Skrift kan alle og enhver innse at de som Ånden kommer til og bor i, blir annerledes enn før, de blir forvandlet. Den guddommelige Samuel sa til Saul da han talte til ham: ”Og Herrens Ånd skal komme over deg … og du skal bli et annet menneske». Og den salige Paulus sier: ”Alle vi som skuer Herrens herlighet med utildekket ansikt som i et speil, vi forvandles av Herrens Ånd til hans bilde, fra herlighet til herlighet. Herren er nemlig Ånden». Du skjønner altså at Ånden omgjør dem den viser seg å bo i, og omformer dem til et annet bilde. Dagliglivets bekymringer jager den bort og vender vårt blikk mot himmelen, feighet snur den til mannsmot. Det er i hvert fall uomtvistelig sant at vi ser disiplene gjennomgå en slik forvandling. Stålsatte av Ånden lar de seg aldri overvinne av forfølgernes angrep, men de klamrer seg fast til kjærligheten til Kristus. Ja, Frelserens ord er så sant som det er sagt, når han sier: ”Det er til gagn for dere at jeg drar til himlene». Tid kommet for Ånden til å stige ned.

Lesning til Matutin, torsdag før pinse.
Fra den hellige Kyrillos av Alexandrias kommentar til Johannesevangeliet. Bok 10; PG 74, 433B – 435, 436.

Ang. lesing og kommentering på bloggen min

Data/blogg /

For et par dager siden skrev jeg om et problem med kommentering på bloggen min, og fikk en mail om at dette kanskje kunne være en skjult form for sensur. Det var det ikke, det var utelukkende et teknisk problem (med anti-spam innstikket mitt), som jeg har forklart i denne posten.

Men jeg har de siste månedene gjort det slik at alle kommentarer må godkjennes før de blir lagt ut. Dette gjorde jeg etter at et par personer – som egentlig ser ut til å mene at paven og Kirken er Antikrist – stadig kom med kverulerende kommentarer om alle slags mulige ting i Den katolske tro. Jeg legger selvsagt ut innlegg som argumenterer mot det jeg selv mener og skriver, men jeg har nå i det siste ønsket å ha en viss kontroll.

Jeg har vanligvis få kommentarer til bloggen min – bare i noen korte perioder har det vært mange kommentarer, og da litt på siden av det jeg hadde skrevet. Statistikken min viser at ca 200 lesere er innom hver dag, men jeg skulle gjerne hatt flere kommentarer.

Pave Benedikt ble kritisert for å ha vært uvitende om indianernes skjebne

Katolsk /

Søndag 13. mai var pave Benedikts siste dag i Brasil, og da han snakket til den store bispekonferansen i Aparecida, sa han at Christianity was not imposed upon native peoples, but rather it was the fulfillment to which their religious experience pointed.

“The Utopia of going back to breathe life into the pre-Columbian religions, separating them from Christ and from the universal Church, would not be a step forward,” Benedict said in Aparecida.”Indeed, it would be a step back. In reality, it would be a retreat towards a stage in history anchored in the past.”

Etter den uttalelsen ble han kristisert av mange for å ha vært uvitende eller uten sympati for indianernes skjebne da Amerika ble kolonisert av (ofte brutale) europeere. I gårsdagens vanlige onsdagsaudiens på Petersplassen snakket paven en del om sin Brasil-reise, og tok implisitt opp denne kritikken. Han visste (selvsagt) at ikke alle misjonærer, prester og biskoper alltid hadde behandlet indianerne så godt som de skulle, men han mener fortsatt (også selvsagt, syns jeg) at det kristne budskapet er en velsignelse for alle kulturer. Enkelte aviser er da i dag heller ikke fornøyd med pavens presisering – og det måtte man vel også vente.

I går sa paven bl.a. at “the sufferings and the injustices inflicted by the colonizers on the indigenous populations, who often saw their fundamental human rights trampled upon,” and cannot be forgotten. … … he pope’s comments today suggest that when Benedict said on Sunday that Christ was not an “imposition,” he meant the teachings of Christianity, not the concrete behavior of Christian colonizers – whom, Benedict admitted, were sometimes guilty of “unjustifiable crimes.”

At the same time, Benedict said, there were also Christian missionaries and theologians who defended the natives, such as Bartolomeo de Las Casas and Francesco da Vitoria of the University of Salamanca. Acknowledging the mixed historical record, he said, “must not prevent us from noting with gratitude the marvelous work performed by divine grace among these populations in the course of the centuries.”

“Today, in the epoch of globalization, this Catholic identity still presents itself as the most adequate response,” Benedict XVI said, “provided that it’s animated by a serious doctrinal formation and by the principles of the social doctrine of the church.”

Denne analysen har jeg tatt fra John Allen. Les også hele pavens tale ved gårsdagens onsdagsaudiens.

Problemer med å sende inn kommentarer – fikset

Data/blogg /

Jeg har fått melding om at kommentarene av en eller annen mystisk grunn ikke mottas – og at man får feilmeldinger. Hvis du opplever det problemet, bruk gjerne «Send melding»-funksjonen (under bildet av meg), så skal jeg legge inn kommentarene manuelt.

OPPDATERT:
Nå har jeg slått av Spam Karma og problemet ser ut til å være borte. Etter at jeg oppdaterte bloggen til WordPress 2.1.3 har samrabeidet mellom spamfilteret og bloggen forandra seg litt (ved godkjenning og sletting av kommentarer), men fortsatt fungert greit – inntil i forgårs. Jeg får teste litt og vurdere om jeg skal aktivere Spam Karma på nytt eller begynne å bruke Akismet.

Mer om ekteskap, gjengifte og kommunion – 2

Katolsk, Teologi /

Her tar jeg med et par ekstra dokmumenter om hva pave Benedikt i 2005 og 2006 sa om den «milde» pastorale praksisen å la mennesker motta sakramentene selv om de lever mot Guds og Kirkens lov.

Under en samtale med prester i Aosta-bispedømmet i Italia i juli 2005, svarte paven følgende på spørsmålet om kommuion for gjengifte. Man skal ha forståelse for dere vanskelig situasjon, sier han, men likevel følge Kirkens regler:

And since it is the Sacrament of Christ’s passion, the suffering Christ embraces these people in a special way and communicates with them in another way differently, so that they may feel embraced by the Crucified Lord who fell to the ground and died and suffered for them and with them. Consequently, they must be made to understand that even if, unfortunately, a fundamental dimension is absent, they are not excluded from the great mystery of the Eucharist or from the love of Christ who is present in it. This seems to me important, just as it is important that the parish priest and the parish community make these people realize that on the one hand they must respect the indissolubility of the Sacrament, and on the other, that we love these people who are also suffering for us. Moreover, we must suffer with them, because they are bearing an important witness and because we know that the moment when one gives in «out of love», one wrongs the Sacrament itself and the indissolubility appears less and less true.

Les hele samtalen med prestene her.

28. januar 2006 holdt pave Benedikt en tale til den romerske Rota (den øverste katolske domstolen i ekteskapssaker). Han snakket en hel del om hvor viktig dette arbeidet var, men la også til et par avsnitt om hvor uheldig en pastoral praksis var, der man ikke riktig tar Kirkens syn på ekteskapet på alvor:

Indeed, pastoral love can sometimes be contaminated by complacent attitudes towards the parties. Such attitudes can seem pastoral, but in fact they do not correspond with the good of the parties and of the Ecclesial Community itself; by avoiding confrontation with the truth that saves, they can even turn out to be counterproductive with regard to each person’s saving encounter with Christ.

The principle of the indissolubility of marriage forcefully reaffirmed here by John Paul II (cf. Addresses: 21 January 2000, in ORE, 26 January 2000, p. 1; 28 January 2002, in ibid., 6 February 2002, p. 6) pertains to the integrity of the Christian mystery.

Today, unfortunately, we may observe that this truth is sometimes obscured in the consciences of Christians and of people of good will. For this very reason, the service that can be offered to the faithful and to non-Christian spouses in difficulty is deceptive: it reinforces in them, if only implicitly, the tendency to forget the indissolubility of their union.

Les hele denne talen her.

Mer om ekteskap, gjengifte og kommunion

Katolsk, Teologi /

Jeg var i går på en møte i Oslo for å lære mer om Tribunalets arbeid. Tribunalet er den kirkelige domstolen som vurderer om oppløste ekteskap virkelig har vært sakramentale. Hvis et ekteskap viser seg å ikke ha vært et sakrament, kan det kirkelig sett sees som ugyldig, og de aktuelle personene kan inngå et nytt kirkelig ekteskap. Jeg skal ikke skrive direkte om dette interessante møtet, men ta opp noe som er nær forbundet med det: Selv om et ekteskap ikke er blitt erklært sakramentalt ugyldig, har det vært en praksis blant noen prester å likevel gi disse personene (som lever i et nytt sivilt ekteskap, ja til og med samboende) del i kirkens sakramenter.

Jeg har lenge sett på denne praksisen som svært problematisk, og jeg har merket meg at den er på retur i mange katolske land. Jeg hadde håpet at praksisen var blitt helt borte blant yngre katolske prester i Norge, men jeg har i løpet av de siste ukene forstått det dessverre ikke er tilfelle.

En artikkel på det katolske nettstedet www.chiesa tok i fjor opp nettopp dette temaet, og beskriver ganske tydelig utviklimnga fra 1970 til i dag.

The current rules are of relatively recent formulation, but are based upon a very severe ancient practice. In 1973, the Congregation for the Doctrine of the Faith still admitted the “probata praxis in foro interno,” or admission to the sacraments by a decision of conscience approved by one’s confessor. Reception of communion by divorced and remarried Catholics was fairly widespread in the United States and in some European countries.

Then, in 1981, came the apostolic exhortation “Familiaris Consortio,” which fixed the more rigorous current discipline. But in 1993, the German bishops of the Rhine region – including two prestigious theologians, Karl Lehmann and Walter Kasper, today cardinals – expanded once again the possibility for divorced and remarried persons to receive communion: a sign that they did not see the rules established by Rome as fully convincing and binding. The Congregation for the Doctrine of the Faith, which was then directed by Ratzinger, in 1994 called them back to obedience.

Det aktuelle dokumentet fra Troskongregasjonen fra 1994 sier faktisk ganske tydelig at de vil stoppe denne «milde» pastorale løsningen:
3. … … In recent years, in various regions, different pastoral solutions in this area have been suggested according to which, to be sure, a general admission of divorced and remarried to Eucharistic communion would not be possible, but the divorced and remarried members of the faithfus could approach Holy Communion in specific cases when they consider themselves authorised according to a judgement of conscience to do so. This would be the case, for example, when they had been abandoned completely unjustly, although they sincerely tried to save the previous marriage, or when they are convinced of the nullity of their previous marriage, although unable to demonstrate it in the external forum or when they have gone through a long period of reflexion and penance, or also when for morally valid reasons they cannot satisfy the obligation to separate.

In some places, it has also been proposed that in order objectively to examine their actual situation, the divorced and remarried would have to consult a prudent and expert priest. This priest, however, would have to respect their eventual decision to approach Holy Communion, without this implying an official authorisation.

In these and similar cases it would be a matter of a tolerant and benevolent pastoral solution in order to do justice to the different situations of the divorced and remarried.

4. Even if analogous pastoral solutions have been proposed by a few Fathers of the Church and in some measure were practiced, nevertheless these never attained the consensus of the Fathers and in no way came to constitute the common doctrine of the Church nor to determine her discipline. It falls to the universal Magisterium, in fidelity to Sacred Scripture and Tradition, to teach and to interpret authentically the depositum fidei.

With respect to the aforementioned new pastoral proposals, this Congregation deems itself obliged therefore to recall the doctrine and discipline of the Church in this matter. In fidelity to the words of Jesus Christ, the Church affirms that a new union cannot be recognised as valid if the preceding marriage was valid. If the divorced are remarried civilly, they find themselves in a situation that objectively contravenes God’s law. Consequently, they cannot receive Holy Communion as long as this situation persists.

Likevel fortsetter en del prester å gjøre akkurat det Troskongragasjonen sier man ikke skal gjøre – og det underer meg en hel del.

Katolsk professor om forslaget til ny ekteskapslov

Generelt, Teologi /

Kirkehistorieprofessor Bernt Oftestad uttaler seg i avisa Dagen i dag om forslaget til nye ekteskapslov, og sier:

– Det er et voldsomt kulturelt og voldsomt verdimessig skifte vi står overfor når Barne- og likestillingsdepartementet totalt neglisjerer ekteskapets betydning. Dette har vært grunnlaget for både vår og resten av verdens sivilisasjon. …

– Det er et voldsomt kulturelt og sosialt eksperiment vi her står overfor, og som sikkert vil sette sitt preg på det norske samfunnet, men det kan gå to eller tre generasjoner før vi vil kunne se ringvirkningene for fullt, antyder MF-professoren.

… departementet ønsker at homofile og lesbiske skal få lov til å gifte seg, samt rett til å kunne bli vurdert som adoptivforeldre. Høringsnotatet nevner ingenting om ekteskapets betydning, som for Norges vedkommende har vært en del av den kristne kulturtradisjonen i nærmere 1.000 år.

Oftestad regner heller ikke med noe hjelp fra Den norske kirkes biskoper i denne striden, og de andre kirkesamfunnene mener han er for svake til å kunne stoppe den negative utviklinga. Les hele artikkelen i Dagen her.

7. søndag i påsken – tekster og preken

Liturgi /

Vi feirer i dag 7. søndag i påsketida. Alle søndagens tekster kan leser her, og her er disposisjonen til min preken i dag:

La meg sette forandring (eller overgang) som overskrift på denne talen. Vi hører om mange som forandrer seg, som går over fra en livssituasjon til en annen i dagens tekster, og i denne fasen av kirkeåret.

Aller først tenker vi vel på Kristi overgang fra liv til død, og deretter til livet igjen – vi er jo fortsatt i påsketida. Og enda nærmere oss er forandringa Jesus gjennomgikk ved sin himmelfart, som vi feira nå sist torsdag.

I dagens tekster hører vi om flere overganger/forandringer:

– Først hører vi om den hellige Stefan(us), den første kristne martyren, som her går over fra livet, til døden, til evige liv. Stefanus er så viktig at han blir feira med stor fest over hele verden på den 26. desember, 2. juledag – han blir til og med blir feira hvert år også i det protestantisk Norge.

Stefanus var blitt fylt med Den Hellige Ånd på en slik måte at var blitt lik Kristus; fylt av kjærlighet, fred og glede døde han på samme måten som Kristus. Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: “Herre Jesus, ta imot min ånd.” Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: “Herre, tilregn dem ikke denne synd.” Med disse ord sovnet han inn i døden.

Slik er han i sannhet et eksempel for oss; ikke først om fremst at han måtte dø for sin tro (alle skal jo ikke bli martyrer), men fordi han var så fylt av Åndens glede, kjærlighet og klarsyn. Vår tro snakker nemlig også om å dø bort fra synda, og fra alle ting som på en uheldig måte binder oss det jordiske, og Stefanus’ frihet fra alt dette inspirerer oss.

– Andre lesning i dag er de aller siste ordene i Johannes Åpenbaring, der vi hører om en intens lengsel etter at Jesus må komme igjen – for å dømme levende og døde: …

7. søndag i påsken – tekster og prekenLes mer »

En luthersk filosofi-professor i USA blir katolikk

Økumenikk /

I går kveld kom jeg over nyheten om at Robert Koons, filosofi-professor ved the University of Texas, som hele sitt liv har vært medlem i the Lutheran Church, Missouri Syond, skal bli opptatt i Den katolske kirke i pinsehelga – les hans egen forklaring og begrunnelse her.

Jeg syns han begrunnelse er interessant; at nyere bibelforskning leser Paulus’ uttalelser om rettferdiggjørelsen litt mindre protestantisk-vennlig, at kirkefdrene støtter en mer katolsk forståelse av rettferdiggjørelsen, og at den luthersk-katolske avtalen om rettferdiggjørelsen fra 1999 fjerner helt grunnlaget for at reformasjonens kjernepunkt kan begrunne at man holder seg utenfor Den katolske kirke.

Francis Beckwith (som jeg skrev om tidligere) har nylig også sagt følgende: «At the end of the day, the reason for the Reformation was the debate over justification. If that is no longer an issue, I have to be Catholic,» Beckwith said. «It seems to me that if there is not a very strong reason to be Protestant, then the default position should be to belong to the historic church.»

Slik lyder Robert Koons’ egen begrunnelse: My confidence in this position was shaken by three blows: (1) new scholarship (primarily by Protestants) on Paul’s epistles, which raised profound doubts about the correctness of Martin Luther’s and Phillip Melanchthon’s excessively individualistic and existentialist reading of Paul’s teaching on justification by faith, (2) the fruits of Lutheran/Roman Catholic dialogue on justification, expressed most fully in the Joint Declaration on the Doctrine of Justification in 1997, that greatly clarified for me the subtlety of the doctrinal differences between the two bodies, and (3) a more thorough exposure to the writings of the early Church fathers, especially those considered most “evangelical”: Chrysostom, Ambrose, and (above all) Augustine of Hippo.

Opprop mot vielse av homofile

Generelt /

Jeg ble personlig oppfordret av en av initiativtekserne til å undertegne et opprop mot mulig framtidig vielse av homofile. Pastor Jan-Aage Torp i Oslokirken og Andreas Hesselberg fra kristenblogg.no har lansert en underskriftskampanje for å markere sin motstand. Jeg har valgt å ikke undertegne siden språket i innledningen var litt lite nøkternt («homo-Norge»), og siden det sies en hel del på slutten om Den norske kirkes indre liv, som jeg som katolikk i prinsippet ikke blander meg inn i. Men jeg var litt i tvil, oppropet er på mange måter godt.

Oppropet lyder i sin helhet lyder slik:
Regjeringen Stoltenberg hylles av homo-Norge for forslaget om felles ekteskapslov / kjønnsnøytral ekteskapslov. Ifølge LLH-leder Jon Reidar Øyan mangler det bare noen stemmer på at lovforslaget blir vedtatt av Stortinget, og disse stemmene jobber de for å hente fra Høyre og Senterpartiet. Les oppslaget i Aftenposten om dette: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1781383.ece

Det er en egen gruppe på Facebook som kjemper for en ny, felles ekteskapslov. Dette må de få kjempe for. Men det må også være lov å tilkjennegi motstand mot dette lovforslaget fra regjeringen Stoltenberg. Ifølge Aftenposten reagerer KrFs ledere med sjokk på lovforslaget. Les i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1782243.ece

Vi vil si klart og tydelig: Nei til felles ekteskapslov! Vi mener at alle mennesker har rett til å leve med den de vil, men ekteskapet er og skal være forbeholdt mann-kvinne-relasjonen. Homofile er velkomne i Den Norske Kirke og alle andre kirkesamfunn, men vi støtter ikke at Den Norske Kirke vier homofile.

Vi vil også protestere på at biskopene i Den Norske Kirke godtar kirkelige vigsler av homofile par (http://www.vl.no/kristenliv/article2772528.ece)

Gledelig enighet blant russisk-ortodokse

Økumenikk /

Her i Stavanger låner vi ut vårt kapell til de russisk-ortodokse en gang i måneden, denne helga er de her både fredag kveld og lørdag formiddag. I går kveld nevnte en av dem til meg den gledelige gjenforeninga av de russik-ortodokse i og utenfor Russland. Jeg hadde så vidt hørt om gjenforeningsseremonien som skjedde i Moskva 17. mai, og her har jeg funnet litt mer stoff:

As bells pealed and worshippers wept, Russian Orthodox leaders signed a pact Thursday to heal an 80-year schism between the church in Russia and an offshoot set up abroad following the Bolshevik Revolution.

«A historic event awaited for long, long years has occurred. The unity of the Russian church is restored,» Moscow Patriarch Alexy II said before signing the agreement with Metropolitan Laurus, head of the Russian Orthodox Church Outside of Russia. That branch split off in anger when the Russian church declined to defy the Communist government.

LES MER OM DETTE HER.

Tanker etter Kristi himmelfart

Liturgi /

I går feiret vi Kristi himmelfartsdag, og jeg merket at det var første gang jeg holdt prekener over det temaet/ disse tekstene. I mine lutherske år tror jeg ikke jeg gjorde det, og i St. Paul menighet i Bergen hadde vi konfirmasjon den dagen alle 12 årene jeg var der. Vi feiret messen for dagen, og leste tekstene, men prekenen (av biskopen) handlet alltid om konfirmasjonens sakrament som 40-50 ungdommer skulle motta. Jeg følte meg derfor noe usikker under messene i går, men nå, etter at dagen er over, har jeg i litt større grad klart å samle mine tanker om dagens tema – i fem stikkord.

Første lesning handler om selve himmelfarten, og vekten ligger mye på det majestetiske i det som skjedde, og disiplenes ærefrykt og tilbedelse – dette inntrykket blir forsterket av den bibelske salmen som følger: «Gud stiger opp under jubelrop, Herren til hornets klang. Syng, ja, syng for vår Gud, syng, ja, syng for vår Konge. / For Herren er all jordens Konge; syng for Gud med fryd. Gud hersker over alle folk, sitter på sin hellighets trone.»

Evangelieteksten legger nok vekten mest på oppdraget som gis og om utrustingen som skal komme: «I Kristi navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»

Andre lesning tar også opp et sentralt tema: «Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt.» Denne tanken fant jeg igjen i helligdagens bønner og antifoner; det er et svært trøsterikt budskap. Kristus er alltid der for å tale vår sak hos Faderen, og våre mange gleder og velsignelser kan vi takke ham for.

Litt mer teologisk krevende er det andre lesning sier om Kristi prestetjeneste, som beskrives med at Kristus ofret sitt blod for oss en gang for alle; en henvisning til døden på korset og på vår nattverdfeiring. (Det kan nok være at dette temaet ikke bør nevnes denne dagen.)

Til slutt kommer henvisningen til Kristi gjenkomst og den evige dom: «Likeså visst som det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.» Dette domsaspektet la jeg (kanskje noe overraskende) en del vekt på i går, og nevnte det også på min blog i forkant.

Les alle TEKSTENE og BØNNENE for dagen.

En 17. mai preken – mye å takke Gud for.

Generelt, Liturgi /

I år faller 17. mai på Kristi himmelfatsdag, så messene vi skal feire i dag/år skal ikke forkusere på gleden over fedrelandet, men over den kirkelige festens tema. I fjor ,derimot, feiret min kone og jeg 17. mai i Roma, og jeg holdet da en preken ved Olavsalteret der som bl.a. inneholdt følgende:

En strofe fra fedrelandssalmen lyder: «vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja» (jfr. Salme 127,1-2), og jeg vil gjerne at dere tenker på denne strofen gjennom denne messen og på denne dagen. Vi mennesker har mange av oss så lett for å glemme Gud, kanskje glemme andre mennesker også, og bare se på oss selv og på vår veldig lille del av verden og av historien, som det viktigste, som det eneste, og det selvstilstrekkelige.

Når vi så går videre til dagens første lesning fra Jesaja, hører vi bl.a.: «Jeg vil minnes .. alt det Herren har gjort for oss, for den store godhet som han i all sin nåde og miskunn har vist mot oss.» Vi som har bodd i Norge, la oss si de siste 60 år, må vel kunne istemme disse ordene av hele vårt hjerte. Vi bor i et enestående fint land, og vi har hatt fred og velstand, ja overflod, i en grad som menneskene sjelden har sett, og som mange mennesker også i vår tid bare kan drømme om. Om vi i tillegg har vokst opp i en god familie (som jeg selv har), har fått muligheten til å utvikle våre evner, og fått beholde helsen sånn noenlunde, burde det ikke være noen grense for den takknemligheten vi føler overfor våre fedre og mødre, fedrelandet – og overfor vår Herre.

Les hele prekenen her.

Hva betyr Kristi himmelfart? – Fra kompendiet til katekismen.

Katekisme /

”JESUS KRISTUS … FÓR OPP TIL HIMMELEN, SITTER VED GUD FADERS, DEN ALLMEKTIGES, HØYRE HÅND”

132. Hva betyr Kristi himmelfart?
Da førti dager var gått siden Kristus hadde vist seg for apostlene i en vanlig menneskenaturs skikkelse, som skjulte hans herlighet som Den oppstandne, fór Han opp i himmelen og satte seg ved Faderens høyre hånd. Han er Herren, som nå i sin menneskenatur hersker i Guds Sønns evige herlighet og uavlatelig taler vår sak hos Faderen. Han sender oss sin Ånd og gir oss håp om én dag å nå frem til Ham, for Han har forberedt en plass for oss.

”SKAL DERFRA KOMME IGJEN FOR Å DØMME DE LEVENDE OG DE DØDE”

133. Hvordan hersker Herren Jesus nå?
Som Herre over verden og historien og hodet for sin Kirke, forblir den forherligede Kristus på mystisk vis på jorden. Her er Hans rike allerede nærværende som spire og begynnelse i Kirken. Engang vil Han komme tilbake i herlighet, men vi kjenner ikke tidspunktet. Derfor lever vi i årvåken forventning og roper: ”Herre, kom!” (Åp 22, 20).

134. Hvordan vil Herrens komme i herlighet være?
Etter denne forgjengelige verdens siste kosmiske rystelse vil Kristus komme i herlighet. Guds endelige triumf vil finne sted ved Kristi gjenkomst og den siste dom. Slik vil Guds rike nå frem til sin fullendelse.

135. Hvordan vil Kristus dømme de levende og de døde?
Kristus vil dømme med den fullmakt Han har ”vunnet” som verdens Forløser – Han som er kommet for å bringe frelse til alle. Han vil avsløre hjertenes hemmelige tanker og enhvers holdning overfor Gud og nesten. Hvert menneske vil etter sin handlemåte enten bli fylt med liv eller bli fordømt for evigheten. På denne måten blir ”Kristi hele fylde” (Ef 4, 13) oppnådd, der Gud vil være ”alt i alle” (1 Kor 15, 28).

Ny ekteskapslov? Hva gjør Den norske kirke?

Generelt, Økumenikk /

Vi har lest at en ny ekteskapslov sannlynligvis kommer, som vil likestille heterofile og homofile par – og det virker som denne loven kan få flertall i Stortinget. Og Den norske kirke vil snart følge etter, tror noen, ifølge Vårt Land

Nils Riedl mener vigselsliturgi for homofile vil komme til neste år.

I sitt høringsforslag til ny ekteskapslov har regjeringen valgt å ikke pålegge Den norske kirke vigsel av homofile. Studentprest og kirkepolitisk talsmann i Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) Nils Riedl, sier at han ikke er overrasket.

– Men det er trist at regjeringen mener at kirken er så lite villige til debatt at de velger å beskytte dens konservative side, sier han til Blikk Nett.

Riedl mener debatten om å vie homofile er kommet langt i kirken, og sier at mange er veldig positive.

– Man skal ikke undervurdere de gode kreftene. Derfor hadde kirken trengt et puff i riktig retning, sier Riedl.

Kirkelig vigsel av homofile vil krevde en ny liturgi, og den er det bare Kirkemøtet som kan lage. Riedl mener denne liturgien ligger rett rundt hjørnet uansett. I 2008, spår han.

– På neste kirkemøte regner jeg med at vedtakene fra -95 og -97 om at homofile i samboer eller partnerskap ikke skal få være prester eller diakoner, kommer til å bli endelig opphevet. De vedtakene har raknet for lenge siden uansett. Året etter, altså i 2008, tror jeg vigselsliturgien står for tur, sier Nils Jøran Riedl.

Hvis så skjer vil det økumeniske forholdet mellom lutheranere og katolikker forverre seg kraftig, og mange mennesker vil føle seg enda mer hjemløse i Den norske kirke (man undrer seg over hvor mye de tåler).

Hvor snart det kan skje er usikkert. Vårt Land melder nå at i alle fall to biskoper gjerne vil vie homofile: «Solveig Fiske og Tor B. Jørgensen støtter regjeringens forslag til felles ekteskapslov for heterofile og homofile, og vil selv delta ved kirkelig vigsel av homofile og lesbiske par.

En rekke biskoper i Den norske kirke har de siste årene forandret syn på homofilt samliv, men til nå har de stått samlet i avvising av homofile ekteskap. Denne fronten slår nå sprekker.»

En anmeldelse av pave Benedikts bok om Jesus

Teologi /


I kveld skal den engelske utgaven av pavens bok om Jesus fra Nasaret presenteres i Washington DC, men noen har allerede lest boka, bl.a. Michael Dubruiel, som skriver:

Denne boka vil føre til en fornyelse av Den katolsk kirke og hjelpe den til å forkusere på et Kristus-bilde som er både bibelsk og troverdig, etter mange år med svak forkynnelse om undervisning. Tilhører du en annen kristen kirke, vil du også elske denne boka. Jeg regner faktisk med at du vil bli en ‘fan’ av Joseph Ratzinger og ønske å lese mange andre bøker av en som er fundert i Bibelen og kjent med moderne angrep på denne. Hvis du er en ikke-troende, vil du finne i boka en utmerket innføring i det alle kristne tror om Jesus fra Nasaret, som var både Gud og menneske.

Han skriver også: This is a great book, magisterial (even though the pope doesn’t want it thought of in that way). It is not just another book about Jesus, it a revolutionary book about Jesus…in that it recaptures why people have had their lives changed by their belief in Jesus for over 2,000 years.

What makes this book so special? It is like a modern Summa (those who know St. Thomas Aquinas will understand me here) in that it answers modern questions of doubt, skepticism and even inquiry on not only who Jesus is, but why Jesus is the most important person anyone has ever or can ever know.

The pope’s methodology is to take a scene from the Bible, like the Lord’s baptism and then to draw on that scene from the entire Bible, to show what modern scholarship has done to help us to understand the historical context of the scene, tell us how the early Church fathers interpreted the scene, how would it have been viewed in Judaism (he uses the reflections of a Rabbi when discussing the Sermon on the Mount) and then to give the reader the meaning of this event for them. Along the way he answers questions to the many objections modern people bring to their encounter with Jesus.

15. mai – mer om St. Hallvard

Katolsk, Liturgi /

På katolsk.no finnes (mot normalt) bare ei kortfatta fortelling om Hallvard, mens vi prester i tidebønnene har fått presentert en mye fyldigere historie om ham, som riktignok er noe usikker historisk. (Helt på slutten av denne posten kan man lese mer om det.)

Adam fra Bremen har en kort bemerkning om Alfwardus, han ”levde lenge et stille og fromt liv blant nordmennene, men så kunne han ikke lenger være ubemerket. For da han beskyttet en uvenn, ble han drept av venner». Videre forteller han at ved hans ”hvilested opplever folk den dag i dag store helbredelsesundre» (Bok 3, kap 54). Islandske annaler setter dødsåret til 1043, og Adam av Bremens beretning om Hamburg stift var ferdigskrevet i 1075 eller 1076, altså relativt kort tid etter Hallvards død.

(Den følgende tekst er et forsøk på å restituere Hallvardslegenden ved hjelp av det gammelnorske fragmentet (gno), Utrechtmanuskriptet (U), Oslomanuskriptet (O) og manuskriptet fra Västerås (V).)

Legenden om Hallvard den hellige.

(gno) Det var en mann som het Vebjørn. Han bodde i Lier i Vestfold øst i Vik, på den gården som heter Huseby. Han hadde en kone som het Torny. Noen sier hun var datter, andre at hun var datterdatter, av Gudbrand Pukkel, som var herse på Opplandene. Han var far til Åsta, som var mor til kong Olav den hellige og kong Harald Sigurdsson. Vebjørn og Torny hadde to sønner, den ene het Hallvard og den andre Orm. Vebjørn var en vennesæl og rik mann. Et kort stykke derfra bodde en annen mann som het Kolbjørn. Det heter Voll der han bodde. [Kolbjørn hadde tre sønner, Sigmund, Hallvard og Kjetil].

(U) Gutten Hallvard, sønn til Vebjørn, vokste opp hjemme hos sin far. Han var elsket av alle. Først og fremst var han en hengiven kristen, lydig mot sine foreldre, gavmild mot sine frender, kysk på legemet, utpreget ærlig og med sterk rettferdighetssans. Da St. Hallvard kom i ungdommen, begynte han å hjelpe sin far i familiens forretninger. Og det ble fortalt, og alle kjenner til det, at han alt i sin tidlige ungdom fikk laget seg to vektlodd. Fordi han aldri noensinne ville bedra noen, veide han opp til seg selv med det minste og til broren med det største.

En gang drog han til Gotland for å drive med handel. Da han begynte å handle, kom det en meget rik mann der fra stedet som het Botvid [eller Botmund, iflg. V]. Da han så de fremmede, gikk han bort til dem og spurte hvem de var og hvor de kom fra. De forklarte ham dette nøye. Han fikk øye på St. Hallvard og sa: ”Og hvem er så denne unge mannen?» De sa ham hva han het og hvilken ætt han kom av. Da mannen hørte det, sa han: ”Jeg ser at du har særlige ansiktstrekk, og at du har større ære enn alle de andre som her står. Jeg vet for sikkert og visst at du er eslet til stordåd engang i tiden, derfor innbyr jeg deg og dine felager til gjestebud.» St. Hallvard takket ja til dette. Mannen tok imot dem med stor vennlighet, stelte i stand gjestebud, kjøpte alt de hadde å selge og gav mye mer igjen. Da tiden kom da de skulle seile sin vei, gav han dem alt de trengte til reisen og lot dem dra bort i fred. Slik vendte den hellige mannen trygt og sikkert hjem igjen sammen med sine reisefeller. …

15. mai – mer om St. HallvardLes mer »

Den hellige Hallvard – Oslos vernehelgen

Katolsk, Liturgi /

I dag feirer vi den hellige Hallvard, som ble drept i 1043, da han prøvde å beskytte en uskyldig kvinne. Les mer om ham på katolsk.no. Han er Oslo bys vernehelgen og er fortsatt sentral i byvåpenet, som vi ser under. (Han ble drept av en pil, og bundet til en kvernstein og senket i fjorden – be bildet.)

Dagen (katolske) kirkebønn er slik: Herre, vi ber om at minnet om din martyr, den hellige Hallvard, alltid må glede våre hjerter. La oss som minnes hans fortjenester, ved hans hjelp få vokse i all god gjerning.

Skroll til toppen