Sten Sørensen – Misjonsforbunds-pastor i Lyngdal – sier at han ønsker og håper at hundre tusen nordmenn vil undertegne oppropet mot den nye ekteskapsloven, som han tok initiativet til – LES OM DET HER. Han drømmer om en folkebevegelse – på størrelse med massebevegelsen som ble mobilisert mot EU i 1972. Han sier til Vårt Land: «Vi ønsker å engasjere hele folket … Blir mobiliseringen stor nok, må politikerne ta hensyn til folket.»
Da jeg leste dette i går kveld, husket jeg på noe annet jeg hadde lest i går: Anita Apeltun Sæles kommentarer i avisa Dagen lørdag 2. juni, om hvordan abortloven og dens forferdelige konsekvenser så lett var blitt glemt. Hvordan kunne denne protesten, som begynte med innsamling av 750.000 underskrifter høsten 1974 mot den foreslåtte åpningen for fri abort, bli glemt så fort, både i kirke og samfunn?
Kanskje Apeltun Sæle her var for kritisk (noen få har jo gjort mye, og hennes kommentar ble vel delvis skrevet på bakgrunn av nyheten sist uke om Strandebarm prosti og Børre Knudsen), men samtidig har hun vel rett. For de store protestene den gangen har det ikke blitt så mye av, storsamfunnet/Stortinget tok ikke hensyn til underskriftene, og det vil de nok heller ikke denne gangen.
Likevel mener jeg det er å rett av biskopene å si tydelig i fra (og det må også vi prester gjøre), men å tro at vi vil nå fram (i alle fall på kort sikt) er vel noe naivt.
Jeg forstår behovet for å «si i fra», men håper inderlig at det ikke legges opp til en «krisemaksimering» i denne saken. Og jeg vil tilføye: Kleresiet er nok skjermet når det gjelder å bli praktisk konfrontert med disse problemstillingene. Forutsigbare katekismesvar kan man jo lese seg til selv, så hvor spørre? Når det dukker opp «levende mennesker» og man hører deres historier, skjer det noe med forståelse. Det kan være forskjell på «levd liv» og teori, og da kommer «mennesket først – kristen så» – som Grundtvig sa (tror jeg).