oktober 2008

Vatikanet vil ta bort eukaristiske bønner for barn

nettstedet catholicculture.org ble det i går offentliggjort at de eukaristiske bønnene for barn om ikke lenge skal forsvinne. Grunnesnsom oppgis er at de ikke godt nok reflekterer det hellige i den hellige handlingen. Disse bønnene er ikke mye brukt i Norge, men jeg har brukt dem noen få ganger på engelsk (ikke fordi jeg valgte det selv). Det går an å bruke dem på en noenlunde forsvarlig måte (er min erfaring), men jeg er ikke lei meg for at de nå skal bli tatt bort. Her er nyheten:

The Vatican plans to remove the Eucharistic Prayers for Children from the authorized prayers of the Roman Missal.

Bishop Arthur Serratelli of Paterson, New Jersey, the chairman of the US bishops’ liturgy committee, has disclosed the Vatican plans in a letter to the American bishops. He reported that the Congregation for Divine Worship plans «to publish a separate text at a later time.»

The Eucharistic Prayers for Children, like many other liturgical texts, have been criticized for failing to convey an adequate sense of the sacred in the liturgy. In recent years the Vatican has made special efforts to recover that sense of the sacred, and to curtail the proliferation of liturgical texts in order to encourage consistency in the liturgy.

En interessant religions-blog i Danmark

Jeg leser av og til den danske avisa Kristeligt Dagblad, og så på deres nettside i dag en artikkel med overskrifta «Når den ene part vil konvertere». Jeg klikket på lenka om kom til avisas nettside/blog religion.dk, og leste spørsmålet som var sendt inn:

«Jeg overvejer, at konvertere og blive katolik. Mit spørgsmå går på, om jeg godt kan dette, når jeg er protestantisk gift? Altså, skal min mand også konvertere? Eller kan jeg godt gøre dette alene?»

Svaret, som var skrevet av katolikken Kirsten Kjærulff, begynte slik:

«Du kan udmærket konvertere og blive katolik, også selv om din mand vælger at forblive protestant.

Enhver, der ønsker at blive katolik, skal henvende sig til en katolsk præst og bede om undervisning. I øvrigt er man til enhver tid velkommen til uforpligtende at høre nærmere om den katolske Kirke. Man er også altid velkommen til at deltage i søndagsmessen. Kun må man være klar over, at man ikke kan modtage kommunionen, før man er blevet optaget i Kirkens fulde fællsesskab. … « Les resten her.

Kirsten Kjærulff svarer også på andre spørsmål på denne bloggen, bl.a. et om førstekommuion.

Dagbladartikkel har skapt rekordbesøk på bloggen

Jeg må takke Dagbladet (og deres oppslag om kjente katolske konvertitter) for at bloggen min har hatt rekordbesøk de siste dagene. Vanligvis har jeg 300-400 besøk på en hverdag, og litt mindre i helgene. Og jeg hadde en dagsrekord på 695 besøk (fra mai måned), som ble slått i forgårs.

Allerede mandag økte trafikken litt, til 446. Så økte den kraftig tirsdag 30. september til 681 sidevisninger, som var nesten ny rekord:

Så kom rekorddagen 1. oktober, med 721 sidevisninger til sammen (jeg viser bre de sidene som er besøkt mest):

Så falt trafikken til litt mer normale 543 i går, og i dag vil jeg tro det blir ca 400, kanskje litt over.

Har bloggene makt og innflytelse?

Damian Thompsons blog ‘Holy Smoke‘ er en svært kritisk stemme i debatten i Den katolske kirke i England. Så skarp at han mener at biskopene gjerne ville ‘kneble’ ham om de kunne. Da det ble arrangert et bloggermøte i London for en ukes tid siden, sammenlignet han de som møttes med dissidenter som møttes i Sovjetunionen før jernteppet falt, for å dele undergrunnslitteratur. Han er som sagt svært så skarp (men jeg leser ham fra tid til annen), og han reiser en interessant debatt om hvor vigtig bloggerne er. (Selv leser jeg i alle fall Father Z og NLM svært så ofte.)

A few nights ago I joined a group of Catholic bloggers in a pub in Victoria. They included the world-famous Fr Z from America, Fr Tim Finigan and Mac McLernon («Mulier Fortis»). We felt like a group of East European dissidents swapping samizdat literature in the 1970s.
There are liberal Catholic bloggers out there, but it is persecuted traditionalists who have seized control of cyberspace in the English-speaking world, with disastrous results for the secretive Futurechurch project.
Every vindictive move against the traditional liturgy is reported. Every slip is exploited. And, worst of all, conservative Vatican rulings can no longer be concealed from the faithful. No wonder the Bishops’ Conference of England and Wales discussed controlling blogs at its last meeting. …

But let’s move on to the wider issue of Pope Benedict’s programme of renewal for the Catholic Church. It is partly thanks to priest-bloggers such as Fathers Zuhlsdorf and Finigan that orthodox Catholics know the chapter and verse of Summorum Pontificum. …

Some blogs are more serious than others. The New Liturgical Movement, for example, is positively magisterial in its coverage of conservative reform. This is where you find small items of news that liberal bishops’ conferences would rather not see get out, such as yesterday’s announcement that Pope Benedict has appointed enthusiasts for the Old Rite as his personal liturgical advisers, clearing away the last remnants of the Piero Marini regime.

Elevasjon ved pavemessene – Johannes Paul II i 1985

Ved pavemessene (til et stykke ut på 90-tallet) ble elevasjonen av den konsekrerte hostien og av kalken gjort på en spesiell måte; den ble vist til folket på alle kanter; til alle jordens hjørner. Gå 1:20 ut i videoen under for å se dette:

Jeg har funnet denne interessante informasjonen på bloggen NLM – som også viser en video der Pave Johannes XXIII feirer messen. De ønsker gjerne at pave Bendikt skal gjenopplive denne tradisjonen, og skriver:
Since we mentioned yesterday the application of the hermeneutic of continuity to the Ordinary Form by the example of the form of the elevation of the Host after the Consecration, I was reminded of one element of the tradition of the papal Mass which we have not yet seen restored: the special form of the elevation of the Sacred Species in the Solemn Papal Mass. This used to be performed in the following manner: after the «normal» elevation as done at every Mass, the Pope would turn by 90 degrees to the right (epistle side) and again elevate the Host/Chalice, then 90 degrees more to right (thus having his back towards the altar) for another elevation, and finally turn to the left by 270 degrees (thus facing towards the Gospel side) for a fourth elevation, before turning back towards the altar and setting down the Host/Chalice. In this manner he symbolically showed our Lord and God in the Sacred Species to the four cardinal points, i.e. the entire earth.

Kirken tvinger ikke, men tilbyr mennesker den katolske tro

I dag sa pave Benedikt følgende (som passer inn i vår samtale om tro og samvittighet):
Benedict XVI highlighted how «the Church does not impose but freely proposes the Catholic faith, well aware that conversion is the mysterious fruit of the action of the Holy Spirit. Faith is a gift and a work of God, and hence excludes any form of proselytism that forces, allures or entices people by trickery to embrace it. A person may open to the faith after mature and responsible reflection, and must be able freely to realise that intimate aspiration. This benefits not only the individual, but all society, because the faithful observance of divine precepts helps to build a more just and united form of coexistence».

Ifølge Vatican Information Service sa han dette i et møte med biskopene fra Kasakstan.

Paven begynte talen til biskopene med med å invitere dem til å takke Gud, fordi «despite the severe pressures suffered during the years of the atheist communist regime, the flame of faith remained alight in believers’ hearts thanks to the zealous sacrifice of priests, religious and lay people».

After encouraging the bishops not to lose heart even though the Catholic community is «a small flock», Benedict XVI called on them to allow themselves to be guided by the Holy Spirit and «to keep the flame of faith alight among Christian people. Conserve and draw vantage from the important pastoral and apostolic experiences of the past», he told them. «Continue to educate everyone in listening to the Word of God and arouse, especially in the young, Marian devotion and love for the Eucharist. Spread the practice of the Rosary among families. Patiently and courageously, seek new forms and methods of apostolate, making it your concern to modernise them in accordance with today’s needs, bearing in mind the language and culture of the faithful entrusted to you care».

Kirkens læreembede og den enkeltes samvittighet

I debatten på denne bloggen om Dagbladets artikkel om «kjendiskatolikkene», der noen av disse tok tok seg nokså store friheter mht til Kirkens lære, har jeg fått et konkret spørsmål:

(a) Mener du at en katolikk må være enig i absolutt alt det magisteriet til enhver tid lærer?
(b) Mener du det uansett er en (stor) synd å være uenig med magisteriet?
(c) Mener nåværende magisterium at det fins rom for ulike oppfatninger, også i enkelte lærespørsmål, eller forholoder det seg slik at Kirken uansett krever blind lydighet i ett og alt?

Til dette vil jeg svare at Kirken ikke stiller så veldig store krav; og at det er viktig å skille mellom tvil og direkte ulydighet i ord eller handling. Har man f.eks. problemer med noe av det Kirken lærer, så har man lov til å tvile. Man får tid til å jobbe med spørsmålet og prøve å få sin egen tro og samvittighet til å stemme med Kirkens lære.

Noe helt annet blir det om man offentlig (i menigheten eller i samfunnet) uttaler seg direkte mot Kirkens lære, det er selvsagt mer alvorlig enn å streve med spørsmålet. Og hvis man i praksis handler mot Kirkens moralske normer, da må man nok regne med at man synder.

Jeg har aldri opplevd at Kirken har krevd en blind lydighet, og dessuten krever ikke Kirken lydighet i alle salgs spørsmål, bare når det gjelder kjernepunktene i tro og moral.

Preken fra St. Dominikus kirke i Oslo

St. Dominikus kirke er blitt nevnt en del på denne bloggen, bl.a. fordi mange av konvertittene som er intervjua i Dagbladets siste artikkel om katolisismen går det. Her er litt av p. Arnfinns preken fra sist søndag, ganske utfordrende og direkte – den kan leses i sin helhet her.

26. SUNDAG I ÅRET- 08; MATT 21,28-32

Brør og systre!
I evangeliet i dag talar Jesus inn i ein samanheng der han vil kalle det gamaltestamentlege gudsfolket, Israel, til ettertanke; han vil vekkje dei opp til å ta mot sin Messias. Leirarane i hans eige folk tok ikkje i mot han; medan mange av ”dei stille i landet”, mange av dei fattige, mange syndarar og mange sjuke trudde på han. Og etterkvart: Dei framande folkeslaga, heidningane, skulle kome til å opne seg for hans evangelium i store skarar..

Men det ligg også ein meir universell bodskap i Jesu ord i dag: Han går i rette med alle dei som tar sitt forhold til Gud for gitt og tenkjer at det er nok dersom formalitetane er i orden. Det det gjeld om, er aktivt å vende seg til Gud og svare på hans kall!

Tida for reint ’nominell’ kristendom er over. Frå keisar Konstantins tid på 400-talet, då kristendomen vart statsreligion, blei det om å gjere alt alle var med i den ytre folden – for ein kvar pris. …

Kyrkja består av dei som vågar å bryte ut av alle falske forventingar, og idag ikkje minst: vågar å bryte ut av det sekulære konformitetspresset! Kyrkja består av dei som vågar å angre, å skrifte, å begynne på nytt!

Din sosiale status, din velstand, din posisjon, di kyrkjelege stilling, dine merittar – ingen ting av dette er avgjerande. I framtida vil kristne menneske ha svært ulik bakgrunn og ha eit svært brokete livsmønster. Det dei har felles, er: Dei har innsett at dei har ingen ting å tape i denne verda, men alt å vinne i Guds rike; dei er kanskje blitt merka av livet, dei har vakna opp og innsett kva som er viktig, at:

… Bror og syster! Spørsmålet er kva du svarar på Guds kall i dag. Har du noko å angre; ei alvorleg synd, ei dødssynd? Eller ei ussel vanesynd, småting som har låst seg fast og som hindrar krafta og gleda i livet ditt? Også ein liten stein i skoen kan gjere det umuleg å gå til slutt.

Mange idag har vanskar med å tru. Men skal tru om ikkje den største vansken er å angre, å innrømme at eg treng ein ny start?

Skroll til toppen