Når vi nå de siste dagene har snakka litt om skriftemålet, huska jeg noe jeg leste for knapt en måned siden. Biskop Gianfranco Girotti, Vatikanets ‘pønitentiar’ (dvs. ansvarlig for skriftemålssaker), sa at man aldri kan aldri kan sette betingelser for absolusjonen i et skriftemål, selv om man sterkt kan oppfordre til at alvorlige synder bekjennes til politi e.l.. Her er noe av teksten jeg leste:
A priest who confesses sexual abuse in the sacrament of penance should be absolved and should generally not be encouraged by the confessor to disclose his acts publicly or to his superiors, a Vatican official said.
Likewise, the confessor should not make the contents of such a confession public, said Bishop Gianfranco Girotti, regent of the Apostolic Penitentiary, a Vatican court that handles issues related to the sacrament of penance.
Bishop Girotti spoke in an interview published March 17 in L’Osservatore Romano, the Vatican newspaper. His comments came as church leaders were responding to the disclosure of hundreds of allegations of past sexual abuse by priests in several European countries.
Bishop Girotti spoke strictly about the response of a confessor, and not about the wider responsibility to acknowledge and investigate priestly sexual abuse outside the confessional.
When a priest confesses such acts, «the confession can only have absolution as a consequence,» he said.
«It is not up to the confessor to make them public or to ask the penitent to incriminate himself in front of superiors. This is true because, on one hand, the sacramental seal remains inviolable and, on the other hand, one cannot provoke mistrust in the penitent,» he said.
«From the confessor, (the penitent) can only expect absolution, certainly not a sentence nor the order to confess his crime in public,» he said.
Other Vatican officials, who spoke on background, said a distinction should be drawn between what a confessor requires of a penitent as a condition for absolution, and what the confessor may strongly encourage the penitent to do. …
For ikke-katolikker vil det være viktig å nevne at de vanlige betingelsene for gyldig absolusjon jo gjelder, mht anger og et forsett om ikke å gjenta synden, samt at man har skriftet alle dødssynder som man er klar over og husker. Det er mulig man kan lure presten, men man kan ikke lure Gud, og om man med vilje unndrar noe, ikke har noen anger, og har til hensikt å gjenta synden, så har man begått den meget alvorlige synden av helligbrøde. Så langt fra å ha fått sine synder tilgitt, har man da kun lagt til en ny alvorlig synd. Dette er noe som alle katolikker vet eller burde vite, og blir derfor selvsagt ikke nevnt i forbindelse med idéen om at andre betingelser utover det kan stilles, men jeg syns det kanskje var viktig å nevne for ikke-katolikker som kan misforstå.
Hej! Takk Kirsten for din kommentar. Som Ikke-katolik (jeg foretrækker benævnelsen ikke-romer) så måtte jeg have dette at vide. Men jeg har et spørgsmål: Hvor kommer det med at binde synden, så inn i billedet? Præsten kan binde og løse synden, men utøves binde-makten noen sinde, dersom en prest ikke kan nekte absolution?
En prest kan nekte absolusjon om vilkårene jeg beskrev ovenfor ikke er oppfylt. Det var for ikke lenge siden en sak i USA hvor en kvinne skriftet at hun falsk hadde anklaget en mann for voldtekt noen år tidligere. Denne mannen hadde blitt dømt og satt i fengsel. Det var klart at var en alvorlig synd for denne kvinnen vitende å la en mann sitte i fengsel for noe hun hadde falskt anklaget henne for. Presten kan ikke gi absolusjon med mindre synderen har til hensikt ikke å forbli i synd, så i dette tilfelle kunne ikke kvinnen få absolusjon med mindre hun ville gjøre sitt beste for ikke å forbli i den synden det var å la mannen bli sittende i fengsel. Hun tilstod da til politiet hva hun hadde gjort. Men dette er noe annet enn å kreve at man tilstår sin synd utenfor skriftemålet som en del av boten. Likedan kan en tyv bli pålagt å betale tilbake, men ikke på en måte som krever at man oppgir anonymitet. Om man ikke kan betale tilbake til den man stjal fra uten å gjøre det, eller det er praktisk umulig, så gir man til gode formål. En morder kan pålegges å hjelpe de som ble forsørget av offeret, men igjen ikke på en måte som gjør at man må oppgi sin anonymitet. Nekter man boten, kan absolusjon tilbakeholdes. Er noen andre derimot uskyldig i fengsel for mordet, ville det være en alvorlig synd å la vedkommende bli sittende i fengsel for dette, og man må da på en eller annen måte unngå at dette skjer fordi man da forblir i synd og ikke har til hensikt å oppgi den. Jeg vet ikke om man kan gjøre dette på en måte som unngår at man selv står frem om det er mulig. Det tror jeg nok, men ofte vil det vel kanskje ikke være mulig, og da må man jo stå frem. For kvinnen i ovennevnte tilfelle, var det vel ingen annen mulighet for å få den uskyldige frikjent.
På samme måte kan man bli nektet absolusjon om det er klart at man ikke har tilstrekkelig anger og om det er klart at man ikke har tenkt å prøve å unngå å gjenta synden. Om noen klarer å forlede presten i så henseende, eller har unndratt noen dødssynder fra skriftemålet, så vil det allikevel ikke gagne dem. Om en prest i slike tilfeller gir absolusjon på falskt grunnlag, så vil det så allikevel ikke fungere, som jeg sier ovenfor. Det vil kun bidre til å legge en ny dødssynd til de andre.
Dette er ihvertfall tilfelle såvidt jeg forstår det. Om jeg tar feil, håper jeg selvsagt at p. Moi eller andre retter meg.
Som sagt, René, så tror jeg biskop Girotti ikke nevner anger, fullstendig skrifte av alle dødssynder siden forrige gyldige absolusjon, og at man har til hensikt ikke å begå synden igjen fordi det er gitt at disse betingelsene er oppfylt for at i det hele tatt kan bli snakk om absolusjon. Som regel er dette gitt når man i det hele tatt kommer for å skrifte, men presten kan stille spørsmål om disse tingene. Han kan ikke hindre uærlighet fra den skriftendes side, men det er jo bare en måte å øke sine synder på og ingen av de syndene man har skriftet er da forlatt om presten enn er blitt lurt til å gi absolusjon. Kanskje er det tilfeller der den skriftende kan lure seg selv såvel som presten, men det er som sagt ikke mulig å lure Gud.
Synes biskop Bernt klargjorde dette og mange andre spørsmål veldig bra i kveldens Tabloid på TV2.