juli 2010

P. Lutz – Kors og alter – Konsekrasjonen

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver her om hva som skjer under konsekrasjonen i messen, og forsvarer det katolske synet på realpresensen mot alle angrep. Bl.a. skriver han: «Med denne velsignede overbevisning bøier vi vore knær, naar presten hæver den hellige hostie og kalk. I vort hjerte roper det tilbedende: «Du er Kristus, den levende Guds Søn».

Ved Konsekrationen fuldtbyrdes det hellige offer. «Det er fuldbragt». Derved at brød og vin konsekreres særskilt, blir messen en mystisk-symbolsk fremstilling av Jesu død. Et gripende syn staar for vor sjæl: Jesus utgyder alt sit blod, blekt og dødt hænger Hans legeme paa korset. Og derved at Jesus er virkelig tilstede, stiger ogsaa Hans evige offer op til Faderen, brænder den uendelige kjærlighet i det guddommelige hjerte … «

Her er hele hans tekst:

—————— KONSEKRATIONEN ———————-

I nadverdsalen har Jesus forsamlet de tolv. Om nogen timer vil Han reise sig og gaa ut i den mørke nat til oljehaven. Men først vil Han ta avsked med disciplene. Et dypt og overjordisk vemod ligger over Hans siste møte met dem. Han vet at Han er forraadt og solgt for tredve sølvpenger. Han lider ved tanken paa at nu maa Han gaa fra sine elskede disciple. Alene skal de bli tilbake med det store hverv hvilende paa sig at dra ut og utbrede Guds rike i en fiendtlig verden. Som en ven der reiser fra sin ven, som en far der dør fra sine barn, vil efterlate et minde til dem han elsker, saaledes vil ogsaa Jesus gi disciplene og alle som ved disciplenes ord skal ta imot Hans aabenbaring, et varig vidnesbyrd om sin kjærlighet, et minde som skal trøste dem og vedlikeholde bevisstheten om at Han altid er med dem indtil verdens ende. Dette minde er Ham selv. En ven kan gi et billede av sig til avskeden. Jesus tar avsked paa en guddommelig maate. Han efterlater sig selv. Han gaar, og allikevel er Han iblandt os, den samme lærer og ven, Gud og menneske, som har levet vort liv paa jorden. Vore øine kan ikke skue Ham, men vi ser Ham med et organ som, ser dypere end vore øine og vor naturlige forstand: troen.

Qui pridie, quam pateretur, accepit panem in sanctas ac venerabiles manus suas, et elevatis oculis in cælum, ad te Deum Patrem suum omnipotentem, tibi gratias agens, benedixit, fregit, deditque discipulis suis dicens: Accipite, et manducate ex hoc omnes:

Hoc est enim corpus meum.

…

P. Lutz – Kors og alter – KonsekrasjonenLes mer »

Ny blogg! – Hvorfor?

Data/blogg, Generelt /

De siste dagene har jeg installert en ny blogg, med den aller nyeste versjonen av WordPress (3.0). Da bloggen starta for litt over 5 år siden brukte jeg versjon 1.5.1 og så oppgraderte jeg til versjon 2.1.3 etter et par år. Siden (i ca 3 år) har jeg vært slapp og ikke oppgradert som jeg burde. Etter som spranget mellom min versjon og den nyeste ble større og større, ble det også stadig mer komplisert å oppgradere – bl.a. ble de norske tegnene formatert på en annen måte etter versjon ca. 2.5.

At jeg måtte oppgradere WordPress var det ikke tvil om, men jeg kunne nok ha oppgradert min gamle database (dvs. blogg) og fortsatt den gamle bloggen i nytt ‘skinn’. Jeg valgte likevel å begynne på ny frisk – bl.a. fordi jeg ikke behersker databaser (MySQL) særlig godt, og var redd for at den gamle databasen kunne ødelegges i oppgraderingsprosessen. Alle mine gamle innlegg (og alle kommentarer) ligger fortsatt på den gamle adressen.

Og jeg må si at den tre år nyere WordPress utgaven er svært mye bedre; og mye enklere bl.a. den måten at man ikke trenger å bruke FTP-program i det hele tatt (etter første opplasting), innstikk legges inn automatisk, og det samme skal gjelde oppgraderinger av WordPress.

Jeg har også (selvsagt) valgt et helt nytt tema denne gangen, det heter Suffusion og utmerker seg med å kunne forandres på hundrevis av måter etter at det er innstallert. Jeg kommer nok til å arbeide mer med detaljer i utseendet, men jeg syns så langt at det er en stor styrke at jeg hjelp av ‘widgets’ nå kan vise aktuelle nyheter fra mange interessante kilder direkte.

Jeg har også ordna det slik at jeg nå kan sende innlegg til bloggen direkte pr e-post eller mobiltelefon – med min android-mobil kan jeg også godkjenne kommentarer, redigere sider etc. Om disse teknologiske nyhetene vil gjøre bloggen mer moderne også innholdsmessig vil tida vise.

Han kom – Han vann (av Lars Eskeland)

Gamle tekster, Katolsk /

Han kom – Han vann

Ja, verdi fekk atter si vantande helsa / då Kristus kom til oss med Livet og Frelsa.
Sanningi var Han, og Vegen Han viste, / for sjølv var Han Vegen, den fyrste og siste,
den som oss fødde og den som oss førde, / den som oss skapte og den som oss nørde.

Inne i hugen sin allting Han drøymde, / ut ifrå handi Hans alle ting strøymde.

Gudgjeven vilje til vondskap seg vende.
Eitrande gift ifrå Hel / skjemde var evige sjel.
Men på si skamfarne brud / tenkte vår Herre og Gud:
Sonen til berging oss Faderen sende.

Aldri du såg slik ein hovding på ferdi.
Fienden tok Han, / fienden skok Han,
hengde Han upp millom himmel og jord,
Han som var sjølve Guds levande Ord.
Der ser du Gud i unemneleg pina, / so soli laut slutta å skina.

Men då vart det snunad i verdi: / Ætti Han vaska so lysande rein,
dei som med bøn og med bot / Han og alt Hans tok imot,
alle som vilde ha frelsa, / alle som ynskte seg helsa.

Og soli fekk skina som aldri ho skein.

(Av folkehøgskulestyrar Lars Eskeland. – Trykt i Våre fedres gamle kristentro, 1935)

Erkebiskop Agostino Marchettos bok om Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Jeg bestilte boka som vi ser bilde av til høyre hos amazon.co.uk før jul, og hver måned får jeg en melding fra Amazon om at boka er forsinka, ny dato for utgivelse (vanl. en måned senere), og spørsmål om jeg vil avbestille den. Det vil jeg ikke, for jeg vil gjerne lese den når den (endelig) er klar. NLM-bloggen skriver i dag at boka nå nesten er klar (les om det her), og forteller også på nytt hvorfor den er så viktig:

… … As we have noted previously, the release of this study in an English edition is likely to be noteworthy for it sets out to challenge a popular rupturist interpretation of the Second Vatican Council, specifically the so-called «Bologna School» which Marchetto argues has done well in «monopolizing and imposing one interpretation» of the Second Vatican Council, presenting it as a kind of «Copernican revolution, the passing to… another Catholicism». … …

P. Lutz – Kors og alter – CANON (til konsekrasjonen)

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

(P. Lutz forklarer her i 1928 hvordan messens KANONBØNN skal forstås. Det er akkurat den samme bønn som første eukaristiske bønn i dag, men det kan likevel være interessant å lese hvordan hva man la inn i denne bønna den gangen den tradisjonelle latinske messe rådte grunnen.)

CANON

Lovsangen er forstummet. En hemmelighetsfuld stilhet indtræder. Der er følelser som best vækkes ved sangens rythme og harmoni og inspirerer til sang, der er andre som trænger taushet for at vaagne og stemmer til taushet. Slik er den ærefrygt med hvilken vor sjæl skal samle sig i forventning om den Velsignede som kommer i Herrens navn. Men her er tausheten mere end bare stemming. Den er et symbol paa det uutsigelige som sker paa alteret.

Med dæmpet stemme læser derfor presten de følgende bønner, med stille andagtskal sjælen fordype sig i disse ældgamle, hellige ord:

Te igitur, clementissime Pater, per Jesuni Christum, Filium tuum, Dominuin nostrum, supplices rogamus ac petimus, uti accepta habeas et benedicas hæc dona, hæc munera, hæc sancta ,sacrificia illibata, in primis quæ tibi offerimus pro ecclesia tua sancta catholica, quam pacificare, custodire, adunare et regere digneris toto orbe terrarum, una cum famulo tuo papa nostro N. (et antistite nostro, N.) et omnibus orthodoxis atque catholicæ et apostolicæ fidei cultoribus.

Dig, mildeste Fader, ber og anroper vi da ydmygelig ved Jesum Kristum, Din Søn, vor Herre, at Du vil anta og velsigne disse gaver, disse frembærelser, disse hellige, ubesmittede ofre, som vi bringer Dig, fornemmelig til held for Din hellige katolske Kirke, at Du naadig vil bevare den i fred og enighet, bevogte og regjere den paa den hele jord, til like med Din tjener, vor pave N. (og vor biskop N.) samt alle rettroende bekjendere og dyrkere av den katolske og apostoliske tro.

Gud kunde forsmaa os og vore gaver, efterdi vi saa ofte har misbrukt dem og søkt os selv istedenfor Ham. Men de er nu bestemt til at bli det rene, uplettede offer, Jesu legeme og blod. Derfor maa Gud gi sin velsignelse til dem.

Det hellige offer frembæres for hele Kirken, og det vi ber om er Kirkens, fred. Den trænger at verges, fordi den altid er utsat for angrep fra fiendtlige magter. En sneversynt politik, en falsk filosofi, en falsk mystik lurer altid paa Jesu Kirke for at undergrave dens fred, Den trænger ogsaa enhet i den ene sande tro. Den trænger især at styres med visdom og kraft. Derfor blir offeret specielt frembaaret for bærerne av Kirkens autoritet, paven og biskopene, forat de skal faa del i Jesu egen visdom og seierrike magt.

Nu kommer vi selve menigheten ihu og alle vore bekjendte. …

P. Lutz – Kors og alter – CANON (til konsekrasjonen)Les mer »

P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctus

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver i sin bok så om PREFASJIONEN OG SANKTUS (se forrige del her).

——————–

Sekreten sluttet med den formel: «Han som lever og regjerer med Dig og den Helligand fra evighet til evighet. Amen.»

Men ved de sistle ord : «Per omnia sæcula sæculorum» hæver presten sin røst til en høitidelig sang:

PREFATIONEN.

Den skal gi uttryk for den glæde vi føler over Jesus, hvis komme som offerlam er forestaaende, hvis død vi mindes og som allikevel er konge i evighet.

Prefationen begynder med en vekselsang mellem presten og menigheten, for at utfolde sig til den store «Eucharisti» eller taksigelse.

Pr. : Dominus vobiscum. – Herren være med Eder.
Tj. : Et cum spiritu tuo. – Og med din aand.

Atter det samme ønske om at alle skal være sig Jesu nærværbevisst, Jesu usynlige iboen, i sin Kirke.

Pr. Sursum corda!
Tj. Habemus ad Dominum.

Opløft Eders hjerter!
Vi har opløftet dem til Herren.

Det er en opfordring til at løfte os over nuet, over jorden, og med en inderlig længsel at hige efter him len. Den kristnes liv skal altid være præget av evighetstanker. Altid skal han, med sine tanker og ønsker staa høiere end verdens forkrænkelige ting.

I sin tilværelse utenfor Kirken er han vel nødt til at sysle med alslags timelige ting, vor materielle natur kræver det. Imidlertid skal bevisstheten om vort aandelige liv og om vor evige bestemmelse gi os kraft nok til at indordne alt det timelige under det evige. Vort hjerte skal altid være opløftet. Men nu især skal vi i aanden stige op, til et høiere plan, hvor de sedvanlige bekymringers eller fornøielsers larm ikke naar op, hvor verdens uro stilner av, hvor vi i ophøiet ensomhet med Gud kan faa en lysning ind i os av det hellige mysteriums fred.

«Opløft Eders hjerter» roper Kirken til alle dem som er altfor mottagelig for verdens forkrænkelige glæder, til alle dem som arbeider og sliter og ofte er fristet til at glemme det høiere liv, hvis spire de bærer i sig selv, til alle dem som føler en tung sorg tære paa sit hjerte. …

P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctusLes mer »

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – Offertoriet

Liturgi, Teologi, TLM /

I starten av mai skrev jeg følgende: «I serien av gamle katolske bøker på norsk er vi nå kommet til ‘KORS OG ALTER. Eftertanker over messeofferet og messeliturgien’, av J. Lutz. prest i dominikanerordenen – 1928. Dette er en bok på 140 sider, der de første 45 er en innledning og forklaring av hva messens offer er, og de neste nesten 100 sidene er en forklaring til messens ledd.» Jeg skrev mer om boka her og hele første del av boka er skannet inn og kan leses her

Nå arbeider jeg med siste del av messeliturgien – DEl III. DE DØPTES MESSE – og under tar jeg med hva p. Lutz skriver om offertoriet:

———————————

Med «Credo» avsluttes katekumenernes messe, og nu begynder den egentlige offerritus. Brød og vin frembæres. I de første tider pleiet menigheten processionsvis at gaa frem for at lægge brød paa alteret. En del av det blev brukt til selve messeofferet og til menighetens kornmunion, resten blev utdelt til de fattige. Senere blev denne ceremoni forenklet og antok den nuværende form. Presten tar brød og vin, som paa forhaand er blit bragt paa alteret, og ber over dem de liturgiske velsignelser, mens koret synger en antifon (Offertorium), som atter uttrykker dagens idé.

Denne ritus, omend den kaldes «ofring», er ikke det egentlige offer, dette fuldbyrdes først ved konsekrationen. Den har bare som formål at vie brødet og vinen, at unddra dem den almindelige bruk ved at lægge dem, frem for Guds ansikt, at hellige dem ved bønner og velsignelser til den ophøiede handling de er bestemt til. Ut fra den tanke taler liturgien i ofringsbønnen allerede om «det ubesmittede offer» og om «frelsens kalk».

Suscipe, sancte Pater, omnipotens, æterne Deus, hanc immaculatam hostiam, quani ego indignus famulus tuus offero tibi, Deo meo vivo et Vero, pro innumerabilibus peccatis et offensionibus et negligentiis meis, et pro omnibus circumstantibus, sed et pro omnibus fidelibus christianis, vivis atque defunetis, utmihi et illis proficiat ad salutem in vitam æternam. Amen.

Motta, hellige Fader, almægtige, evige Gud, dette ubesmittede offer hvilket jeg, Din uværdige tjener, bringer Dig min levende og sand Gud, for mine utallige synder, forseelser og forsømmelser og for alle tilstedeværende samt for alle troende kristne, saavel levende som avdøde, forat dette offer maa bli mig og dem til frelse og evig liv. Amen.

Med vinen blandes litt vand. Det er sandsynlig at Jesus selv gjorde det ved nadverden, efter orientalsk skik. Men Kirken lægger en dyp symbolsk betydning i denne ritus. For det første skal den minde os om at blod og vand fløt ut av Jesu side, da den blev aapnet ved et lansestøt (Joh. 19, 34). Vandet betegner ogsaa daaben som faar sin helliggjørende virkning av Jesu blod. Paa samme tid er denne blanding av vin og vand et symbol paa Guds Søns menneskevorden. Vandet betyr den menneskelige natur, som inderlig er forenet med den guddommelige i Jesu person. Dette antydes i den vakre bøn som presten ber, naar han helder vandet i kalken:

Deus qui humanæ substantiæ dignitatem mirabiliter condidisti et mirabilius reformasti : da nobis per hujus aquæ et vini mysterium ejus divinitatis esse consortes, qui humanitatis nostræ fieri dignatus est particeps, Jesus Christus, Filius tuus, Dominus noster, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus sancti, Deus, per omnia sæeula sæculorum. Amen.

Gud Du som har vidunderlig skapt den menneskelige natur i dens værdighet og efter dens fald endnu vidunderligere har fornyet samme, la os ved dette vands og denne vins hemmelighet faa del i Hans guddom, som har fornedret sig til at vorde delagtig i vor menneskehet, Jesus Kristus, Din Søn, vor Herre, som lever og regjerer med Dig i den Helligaands enhet, – Gud, fra evighet til evighet. Amen.

Men der er især en tanke av den største betydning, som skal anskueliggjøres, ved denne blanding, en tanke som atter og atter vender tilbake i liturgiens forløp, fordi den utledes av messeofferets inderste væsen: Det er ikke Jesus alene som blir frembaaret som offer, men vi alle med Ham. …

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – OffertorietLes mer »

Siste onsdagsaudiens på Petersplassen i går

Katolsk, Paven /

I går var det siste onsdagsaudiens på Petersplassen (rettere sagt; i Paul VIs auditorium i Vatikanet) før pave Benedikts sommeropphold på Castel Gandolfo.

Fra RomeReports:

Benedict XVI dedicated his general audience to the Franciscan theologian Blessed John Duns Scotus. Much of his work attempts to reconcile classical philosophy with medieval Christianity. The pope pointed to three ideas for which Duns Scotus is best known: That the Incarnation was part of God’s original plan of creation; that Mary’s preservation from original sin was granted in view of Jesus’ redemptive passion and death; and for his ideas on human freedom and its relationship with will and intellect.

Har pavens brev ‘Summorum Pontificum’ vært en suksess?

Liturgi, Paven, TLM /

The Catholic Herald stiller dette spørsmålet tre år etter at dokumentet ble offentliggjort – les det her. De skriver innledningsvis at det er gått tre år, og bare i begrenset grad blir det nå feiret flere tradisjonelle latinske messer enn før – mens noen i 2007 hadde regnet med en rask og ktaftig økning. Kanskje må vi rett og slett være tålmodige, sier de til slutt, før de spør leserne om deres mening. Og mange lesere svarer, bl.l. slik:

Three years in not a very long time–especially not in terms of the Church–and I would argue that there has been a sea-change (in the United Kingdom at least) since His Holiness published the Motu Proprio: Summorum Pontificum. Even if the Faithful are still not able to attend an EF Mass on a Sunday at a normal time, or the numbers haven’t turned up as expected, or the Bishops are still reluctant in some places, the fact that the Mass is available and slowly becoming part of the norm, is pretty tremendous. I also believe–and the evidence is unfortunately only anectdotal–that Summorum Pontificum has vastly improved the Novus Ordo. …

I would say that SP has been a success. It trumped the reluctance of Bishops to allow the usus antiquior and has encouraged many priests to learn how to say it. I have met dozens of priests who have only begun to say the old Mass since SP and I am sure that there are many more in the pipeline. In terms of negotiations with the SSPX, it has removed an important stumbling block.

I agree too that it has helped priests to say the new Mass more reverently and to understand some elements of that form of the Mass better, with more awareness of our liturgical tradition. For the people of God, it has brought a much needed sense of the sacred, and an opportunity to participate at Mass with greater freedom of choice in the manner of participation. In terms of the spiritual life of the Church, it has been a much needed element of Pope Benedict’s reforms.

… The more I read about Pope Benedict the more I am convinced that he is not seeking to make an instant, revolutionary impact on the Church, but to lay foundations that will be built on by his successors for generations to come. Like Rome itself, he thinks in centuries. That’s the best way to understand Summorum Pontificum. Three years on the Motu Proprio has not revolutionised worship around the world. But Benedict XVI never suggested it would. But in a century’s time worship around the world will be deeply marked by his reforms.

Hvordan reagerte du på det som skjedde for tre år siden?

Paven, TLM /

For tre år siden i dag (kl 12.00) ble pave Benediks brev motu proprio (på eget initiativ), der han ‘frigjorde’ den tradisjonelle latinske messen, offentliggjort. Selv hadde jeg da i flere måneder allerede tenkt mye på dokumentet som det ryktes skulle komme, og var svært ivrig etter å få høre hva det sa, og til å lære meg denne gamle messen (som jeg aldri hadde sett før, ikke en gang på video). Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor jeg var så ivrig; det må ha vært noe som stemte med min liturgiske utvikling mer generelt.

Father Z. kjente den gamle messen godt fra før 2007, og han skriver i dag dette om hva han gjrde for tre år siden:
Three years ago … I got up at Oh-dark-hundred to post the text of Benedict XVI’s long-expected Motu Proprio (I had an advance copy under embargo until noon Rome time). The click of the ENTER button was a blessed sound. Then I stuck the Veuve into the fridge for later.

Summorum Pontificum will prove to one of the most important events of Pope Benedict’s pontificate. In this document he gave a great gift to the Church especially because it is such a great gift to priests. Once priests learn the older form of Holy Mass – and this is especially true for younger priests – they never say any Mass in the same way again. The older form teaches them something new about themselves as priests and about what and who they are at the altar. In turn, this has a ripple effect on people around them.

Summorum Pontificum is part of Pope Benedict’s «Marshall Plan» to revitalize our Catholic identity. Let’s use this entry for your reflections on Summorum Pontificum three years later. The document went into force on 14 September 2007, but it was released today: 07-07-07.

Post here your reflections and observations. Let’s not use this thread for discussion. Just post your own points without engaging others directly. And pray for Pope Benedict!

Hvordan opplevde dere lesere dagen for tre år siden, og hvordan har dere opplevd den tradisjonelle latinske messen siden den tid?

Tre år siden pave Benedikts SUMMORUM PONTIFICUM ble offentliggjort

Paven, TLM /

Jeg skrev to innlegg om dette for tre år siden – DETTE:

Lørdag kl 12 er pavens motu proprio om frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen offentlig

Dette melder det tyske kath.net, og også andre nyhetstjenester. Faktisk har noen (få) nettsteder/blogger allerede offentliggjort store deler av innholdet i pavens brev, og bl.a. avkreftet at det skal være en prøveordning for bare tre år, som noen hadde hørt. Riktignok står det at man vil ta imot biskopenes synspunkter etter tre år, og om nødvendig gjøre noen justeringer. Slik åpner vissnok pavens motu prorio, men vi må vente til i morgen med å lese innholdet:

LITTERAE APOSTOLICAE MOTU PROPRIO DATAE

BENEDICTUS XVI

SUMMORUM PONTIFICUM cura ad hoc tempus usque semper fuit … …

Og DETTE innlegget:

Pavens motu proprio er nå offentliggjort – trer i kraft fra 14/9

«Dette dokumentet åpner for at prester/biskoper kan bruke de gamle liturgiske forskriftene for alle sakramenter.

Remember: the MP applies to all the sacraments as they were before the Council, not just Holy Mass. It concerns the liturgy, not just Holy Mass. Thus clerics (bishops, priests, deacons), who are obliged to recite the Liturgy of the Hours can use the older Breviarium Romanum as it was in 1962. Benedict is establishing the older form of liturgy, as in was in 1962, as an extraordinary form (forma extraordinaria). The Novus Ordo of the Roman Missal and all other liturgical books remain the ordinary way of celebrating the liturgy.

“Extraordinary”, here, does NOT mean “rare” or “unusual” or “special”. It simply means “out of the common order”. … It cannot be argued legitimately from the word “extraordinary” that use of the older forms must necessarily be “rare”. It can be quite regular, depending on the circumstances, while in the larger scheme of things the Novus Ordo remains now the usual way things are done.

LES MER om dette dokumentet her – F. Z skriver svært grundig om dokumentet, og har oversatt det meste til engelsk.

Hei, verden!

Data/blogg /

I dag har jeg startet en ny blogg – og bruker den helt nye versjon 3.0 av WordPress, som har mange nye funksjoner som jeg aldri har prøvd før.

Morgenbladets beklagelse og videre debatt

Generelt, Katolsk /

De siste ukene har det vært en debatt i Morgenbladet om deres lange artikkel om Kirken 23. april, der de trykket noen svært negative karakteristikker av p. Reidar Voith. Disse beklager de i en artikkel 18. juni, og skriver:

Unnskyld! Det var i den forbindelsen at vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.

Bernt Oftestad kommenterer dette 25. juni, men etterlyse også en beklagelse fra Ødegaard, som hadde skrevet den negative personkarakteristikken. Ødegaard svarer på dette 2. juli – slik:

Bernt Torvild Oftestad skal ha skrive i Morgenbladet at det «er moralsk sett kritikkverdig» at eg sende brev til biskopen då presten Voith gjekk ut i media med klagemål om at presten Pollestad hadde freista «valdta» han ved fleire høve.

Eg ser det som mi plikt å seia frå når eg veit at eit så alvorleg klagemål ikkje er sant. Eg skreiv til biskopen fordi eg faktisk hadde vore til stades og visste at Voiths framstilling ikkje var rett, eg var eit vitne.

«Hva brevskriveren Knut Ødegård har gjort for å bøte på skaden, vites ikke,» skriv Oftestad. Skal eg dra tilbake det eg veit er sanninga? Skulle eg ha teia og då ha risikert at pater Pollestad vart øydelagt som menneske og prest? Dette kan ikkje Oftestad meina. Det var ikkje eg og det var slett ikkje pater Pollestad som hadde invitert media til å vera arena for denne striden som berre kunne enda med at begge dei to hovudpersonane vart offer.

Jeg tror ingen kan klandre Ødegaard for å skrive hva han mener om denne saken til biskopen, men å la et svært sensitivt brev brukes av pressen er jo en helt annen sak. Slik skrev Morgenbladet 23. april i år:

I Reykjavik den 12. april 2010 sitter forfatteren, statsstipendiaten, og den mangeårige lederen for Bjørnsonfestivan i Norge, Knut Ødegård. Han har bestemt seg for å skrive et brev til den katolske biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, et brev som ligger hos biskopen nå.

VEDR. BESKYLDNINGER FREMSATT MOT PATER KJELL ARILD POLLESTAD ….

Det står ikke tydelig hvordan Morgenbladet hadde fått tak i dette brevet, men siden Ødegaard ikke beklager at brevet kom pressen i hende, må vi forstå at det er skjedd med hans velsignelse – og det bør han kunne klare å beklage.

30. juni 1960 skrev pave Johannes XXIII et apostolisk brev for å oppfordre katolikker til å minnes Jesu dyrebare blod

Liturgi, Paven /

Det er 50 år siden dette brevet kom ut, og jeg har jobbet litt med det de siste dagene. (Dessverre forsvant messen paven viser til her i 1970, og litaniet til Jesu dyrebare blod er vel heller ikke brukt.) Slik skriver han først om ulike forhetsøvelser som magisteriet alltid på oppmuntre de troende til å legge vekt på:

Now among the cares of our pastoral office, venerable brethren, we are convinced that, second only to vigilance over sound doctrine, preference belongs to the proper surveillance and development of piety, in both its liturgical and private expressions. With that in mind, we judge it most timely to call our beloved children’s attention to the unbreakable bond which must exist between the devotions to the Most Holy Name and Most Sacred Heart of Jesus — already so widespread among Christians — and devotion to the incarnate Word’s Most Precious Blood, «shed for many, to the remission of sins.»

It is supremely important that the Church’s liturgy fully conform to Catholic belief («the law for prayer is the law for faith»), and that only those devotional forms be sanctioned which well up from the unsullied springs of true faith. But the same logic calls for complete accord among different devotions. Those deemed more basic and more conducive to holiness must not be at odds with or cut off from one another. And the more individualistic and secondary ones must give way in popularity and practice to those devotions which more effectively actuate the fullness of salvation wrought by the «one mediator between God and men, Jesus Christ, who is a man, like them, and gave himself as a ransom for them all.»

Han skriver så om hvordan markeringen av Jesu dyrebare blod har utviklet seg:
… the devotion to the Most Precious Blood, which owes its marvellous diffusion to the 19th-century Ro man priest, St. Gaspar del Bufalo, has rightly merited the approval and backing of this Apostolic See. We may recall that by order of Benedict XIV the Mass and Office in honour of the divine Saviour’s adorable Blood were composed. And to fulfill a vow made at Gaeta Pius IX extended the feast to the whole Church. Finally, as a commemoration of the nineteenth centenary of our redemption, Pius XI of happy memory raised this feast to the rank of first-class double, so that the greater liturgical splendour would highlight the devotion and bring to men more abundant fruits of the re deeming Blood.

Following our predecessors’ example we have taken further steps to promote the devotion to the Precious Blood of the unblemished Lamb, Jesus Christ. We have approved the Litany of the Precious Blood drawn up by the Sacred Congregation of Rites and through special indulgences have encouraged its public and private recitation throughout the Catholic world.

Hele dette apostolisk brevet kan leses her.

Begivenhetsrik uke i Vatikanet

Katolsk /

John Allen skriver om de mange tingene som har skjedd i vatikanet den siste uka.

Slik skriver han:
* A spectacular series of police raids against the Catholic church in Belgium as part of a sex abuse probe, including drilling into the tombs of deceased archbishops in search of hidden documents, which set off a barbed diplomatic war of words between Brussels and Rome.
* An almost surreal kiss-and-make-up session between two cardinals, Christoph Schönborn of Vienna, Austria, and Angelo Sodano, dean of the College of Cardinals and the former Secretary of State under Pope John Paul II. The meeting came after Schönborn had accused Sodano in April of blocking action on an especially explosive Austrian chapter of the sex abuse crisis.
* A decision by the Supreme Court in the United States to allow a sex abuse lawsuit against the Vatican in Oregon to proceed, and the filing of a new lawsuit against the Vatican (as well as the Salesian order) in Los Angeles just two days later.
* Important personnel moves in the Vatican, including the appointments of Cardinal Marc Ouellet of Quebec to head the ultra-powerful Congregation for Bishops, and Bishop Kurt Koch of Basel, Switzerland, to replace Cardinal Walter Kasper as the Vatican’s top ecumenical official. In general, the appointments signal the triumph of theologians over diplomats in the Vatican, ensuring that men who share Benedict XVI’s spiritual and theological outlook are now firmly in charge.
* The creation of a brand new Vatican department, the “Pontifical Council for the New Evangelization,” whose mission is to try to reawaken the faith in the West, above all in Europe, with Italian Archbishop Rino Fisichella named as the council’s first president.
* Struggles to contain the fallout from a financial scandal swirling around the Congregation for the Evangelization of Peoples, formerly known as “Propaganda Fidei,” with the Vatican first admitting “errors of judgment” and then twenty-four hours later insisting that wasn’t supposed to be taken as a reference to Sepe personally.
* A hearing of the European Court of Human Rights to determine whether the display of crucifixes in Italian public school classrooms violates European protections of human rights and freedom of conscience. … …

Hvordan den gamle messen kan fungere i en menighet

Liturgi, TLM /

En engelsk katolsk sogneprest skriver i the Catholic Herald om hvordan den gamle messen fungerer i hans menighet – der ca 1/3 av søndagsmessebesøket er i denne messen.

Han sier at det ikke (egentlig) er biskoper som ønsker å bremse bruken av denne messen, men heller en stor prosent av alle katolikker. Han skriver så at hovedpoenget med å feire denne messen er at fokuset er så tydelig på å tilbe Gud, heller enn å underholdes (som man noen ganger ser i den nye messen, heldigvis mest i utlandet). Han gjør det også lettere for folk å bli vant til den gamle messen (etter 40 års fravær) ved å synge noen tradisjonelle salmer på morsmålet hver søndag, og ved alltid å lese tekstene på morsmålet.

Three years ago, in July 2007, the Holy Father published Summorum Pontificum giving parishioners the canonical right to have their parish priest celebrate the Old Form of Mass (the Extraordinary Form) for them alongside the New or Ordinary Form. In places Summorum Pontificum is resisted, and it is important to recognise and address the causes.

Some say the obstruction comes from bishops, but this is unfair. The problem seems to lie within the Church as a whole, being an aversion to formal, God-directed worship in favour of a liturgy that entertains with cheerful hymns, is undemanding to follow and casual in celebration. This aversion harbours resistance not only to Summorum Pontificum but even to the new translation of the New Form. As the end of the three year period of assessment on how the implementation of Summorum Pontificum has gone approaches, I offer a reflection from one of the several parishes which celebrate in the Old Form every Sunday.

In scheduling the Old Form, objections came mainly from those who experienced the heady days of the Church’s surge into change after Vatican Council II and who saw change and informality as the order of the day. It is understandably hard for them to welcome back their heritage when it evokes things considered long gone and appears to undo what was established by priests they have loved. But honesty compels us to acknowledge that we all abandoned things the Council decreed we retain, while loyalty demands we recover them by authentic catechesis on both the Council and the Ordinary Form. … …

Skroll til toppen