XIX. Hvorledes den enkelte oppnår den sanne innsikt i Bibelen.
Skal derfor den enkelte kristen være utestengt fra Bibelens forståelse? Må han derfor gi slipp på retten til å lese Guds ord, til å la Guds sannhet og trøst direkte innstrømme i sin sjel? Tvert om! Kirken anbefaler det som en religiøs øvelse av det største verd, fordi Skriften er som en helligdom, hvor vi fornemmer Guds stemme, hvor vi mottar guddommelige inngivelser til forøkelse av vår overnaturlige livskraft. Vi har full frihet til å granske Guds ord, til med andakt å trenge inn i det, til å la Guds ånd virke i oss. Læremyndigheten setter ingen grenser for den frihet vi besitter til som kirkesamfunnets lemmer å oppfylles av det gode, som er alle lemmers felles eiendom; den advarer oss bare mot å glemme at vi nettopp bare er lemmer av det kristelige samfunn og ikke hode, mot å hengi oss til den overtro at frihet og autoritet skulle være motsatte ting, den advarer oss mot å oppstille våre personlige inntrykk mot den visdom som samfunnets autoritet fikk av Kristus for å verne om samfunnets felles eiendom.
Men nettopp ved å underkaste seg læremyndigheten, som har fått i oppdrag fra Kristus å forklare åpenbaringens mening, har den enkelte de beste betingelser for dypere å trenge inn i Guds ord, Menneskets individuelle forstand har ikke det dype og klare blikk, som skal til for i dens fulle betydning å fatte en lære av så uendelig rekkevidde at hele menneskeslektens evige skjebne avhenger av den. Den enkelte ser bare seg selv, eller lider i det minste under den svakhet å ville forklare alt ut fra sine personlige tilbøyeligheter. Så ser han i Bibelen bare det som svarer til hans egne tanker, fantasibilleder og fordommer, haker seg fast i en tekst, som han mener å kunne tyde etter sin privatmening, uten å ta hensyn til sammenhengen, og kommer til slutt til en beklagelig misforståelse av åpenbaringens ord.
Men ved å forene seg med kirkens forstand, og således innordne seg under den frelsesinstitusjon som Kristus har innstiftet for alle folkeslag i alle tider, får den enkelte den fornødne tilførsel av intellektuell energi, hans åndelige evner blir opphøyet og beriket i forening med kirkens universelle geni, som omfatter hele menneskeheten i dens forhold til Kristus; «hans egen religiøse erfaring, hans personlige inspirasjon blir dypere og dypere.
Den personlige inspirasjon, d.v.s. Guds virksomhet i enhver sjel for å opplyse den, styrke og begeistre den, det er en kjensgjerning som ingen katolikk vil benekte, med mindre han ikke har en anelse om katolsk liv og fromhet. Men denne personlige inspirasjon er avhengig av den store sosiale inspirasjon, åpenbaringen, som er sendt til hele menneskeslekten. Derved vil vi ikke si at Gud skulle gi avkall på sin makt å tale til den enkelte direkte. Men Han har laget sin frelsesorden således at vår første forbindelse med Ham skjer gjennom den undervisning Han har gitt menneskeheten i det hele tatt. Når vi lever i Gud, når vi er i stand til å fornemme hans stemme i oss og til å føle den Hellige Ånds dragning, så skylder vi det nettopp den opprinnelige og alminnelige nådegave, den store åpenbaring ved hvilken vi fikk kunnskap om Gud og de første tilskyndelser til å søke Ham. Den individuelle inspirasjon kan derfor umulig stå i motsetning til den alminnelige opplysning som Gud har gitt det kirkelige samfunn; ellers måtte vi forutsette en selvmotsigelse i Gud. Og jo inderligere den enkelte sjel fordyper seg i den sosiale åpenbaring, i desto gunstigere vilkår befinner den seg for å motta en rikere utstrømning av det guddommelige lys og den guddommelige livskraft.
Så som de kilder, som veller frem i fjellets og skogens ensomhet ved et hemmelighetsfullt samspill av naturkrefter får sitt vann fra det store ocean, således blir de individuelle inngivelser i den enkeltes indre, ensomme sjeledyp fremkalt av den store åpenbaring, som kirken forkynner i Guds navn og med Guds autoritet.
