februar 2011

Prestens ansiktsuttrykk og blikk

Liturgi /

Michael Davies gir mange eksempler på klovnemesser o.l. i sin bok ‘Pope Paul’s New Mass’, men innrømmer også at disse jo bryter med de liturgiske reglene. Det er også klart for alle at grove brudd på liturgiske regler ikke lenger skjer på langt nær så ofte nå som på 70-tallet. Det jeg syns er viktigere i Davies’ bok, er der han beskriver hvordan de moderne liturgene beskriver hvordan prestene må begynne å feire messen på en annen måte; at fokus i mye større grad må være på menneskene som er til stede i messen (enn på Gud), og at dette i praksis betyr at det må være en kontinuerlig kontakt mellom presten og messedeltakerne gjennom aboslutt hele messen:

Father Hovda considers the facial expression of the celebrant to be crucial to a successful celebration-which virtually restricts «success» to good-looking extroverted presiders.

“It should not be necessary to say that absent-mindcdness or a far-away look in or on the presider are death to a worship assembly. It should not be, but it is … Good presidency mcans an effort to solicit the attention of each person in the assembly with one’s eyes, as well as with one’s general demeanor. To attend to anything else – even the book or the bread and wine – without attending to the persons present is the opposite of the style we seek.

One need not and one should not devour the congregation with one’s eyes. But there must be a constant exchange of interested, compassionate, encouraging looks, not only during reading and homily but also during song and prayer. The heavenward gaze (although there is nothing wrong with an occasional glance upwards if it fulfils a need) belongs to a view of the universe no longer with us. Our assembly gathers, conscious of the unseen and transcendent. But with our eyes we see, and what we see should be nothing less important than the people. Our brothers and sisters are the first sign of Christ’s presence, and the most important ones. “ …

The final paragraph of Father Hovda’s article makes explicit his belief that the Catholic concept of a cultic (sacrificing) priesthood has been replaced by that of a Protestant ministry: “These are, I think, important elements of the style and presence required of a good presider. Thoughtful readers will add others. Together we have to appreciate what Gregory Baum called the transition from a «cultic priesthood» to a «ministerial priesthood.» No longer «magical» persons, we are servants now, who must earn attention, respect, and cooperation. Our earning power is what we are talking about when we discuss style and presence. There is great satisfaction to be found in today’s ministry by men who are interested in being not stars but good servants.”

Vår Frelsers kirke, New York City

Katolsk, Liturgi /

Flott kirke? Jeg trodde egentlig ikke man kunne finne slike kirker i USA.

Les her om messe og foredrag av Martin Mosebach. «Mr Mosebach gave a forceful presentation on the Traditional liturgy: how it had been destroyed; its essential features; how it is being recovered; and its significance for the overall liturgical and spiritual life of the Church.»

P. Lutz om AVLATEN

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nå gått gjennom hele pater A. J. Lutz’ kapittel om sakramentene i boka ‘Kjenn din tro‘, og vil her trekke fram det han skriver om avtalaten. Avtaleten mindre kjent blant katolikker i dag enn i 1945, og bl.a. av den grunn vi vel i å høre på hva den lærde dominikaneren skriver. Han forsvarer selvsagt Kirkens avlatspraksis fullt ut, men skriver også: «… Imidlertid kan det ikke nektes at det finnes gjerninger som er til større gagn for sjelen enn å vinne avlat. Det er godt å bli fritatt for timelige syndestraffer; men det er bedre å fortjene den helliggjørende nådes vekst og en høyere grad av himmelsk salighet. De gode gjerninger som fører sjelen til en inderligere forening med Kristus og til et dypere livssamfunn med den hellige Treenighet, f.eks. den betraktende bønn, den iherdige selvfornektelse, den høysinnede, offervillige nestekjærlighet er til større velsignelse for sjelen enn avlaten. …»

Les selv alt han skriver om avtalen:

2. Avlaten.

Til alle tider fantes det i Kirken høysinnede menn og kvinner som nådde fram til en dyp enhet med Frelseren på korset ved selv å lide. Enten var det forfølgelser de tålte for troens skyld, fengsel, landsforvisning, legemlige kvaler og døden; eller de ga selv avkall på de mest uskyldige naturlige gleder og tilbrakte sitt liv i faste og nattevåk og i heltemodige botsøvelser. Noen av dem hadde først levet i synd. Men de fleste var rene, kjærlige, sakt-, modige og ydmyke etter Jesu eksempel, og trengte neppe å sone, for deres hjerte var så forenet med Gud ved kjærligheten at alt spor av synd og syndestraff var utslettet hos dem. Skulle alle disse lidelser være nyttesløse? Nei, de har verdi for hele Kirken. «Nå gleder jeg meg i mine lidelser for dere, og utfyller i mitt kjød det som mangler i Kristi lidelser for hans legeme, som er Kirken» (Kol. 1, 24). Apostlenes og martyrenes kvaler, alle hellige kristnes botsøvelser «manglet» i Kristi lidelser. For den fullkomne Kristus er ikke bare det guddommelige offerlam som døde på korset i keiser Tiberius’ dager, men Kristus forenet med Kirken, d.v.s. med alle troende, gudelskende, gudsøkende mennesker som gir seg over til ham og danner et samfunn med ham, ved å bli delaktige i hans liv som Guds Sønn. Og likesom Kristus led i hele sitt naturlige legeme, slik vil han lide i sitt åndelige legeme, Kirken. Hans lidelse blir ikke fullbyrdet før tidenes ende, når «Gud er blitt alt i alle» (1. Kor. 15, 28). Forenet med Frelserens sonoffer, som er kilden til all hellighet og til all sonende verdi i de kristnes tålmodighet, danner helgenenes og alle fromme kristnes botsøvelser en åndelig skatt, som er Kirkens felles eiendom. For Kristus med sin frelsende, sonende kjærlighet er vår. …

P. Lutz om AVLATENLes mer »

En sogneprest har sluttet å bruke ekstraordinære kommunionsmedhjelpere

Liturgi /

– og han har gjort det med mye ‘frykt og beven’.

This past weekend I made one of those decisions in my two parishes that was very difficult, only in the sense that my own silly pride seems forever inclined to seek the approval of others. It was one of those decisions that I could’ve waited on … to see if many other parishes were doing this first, but that stupid “integrity” thing wouldn’t let me wait for that.

This weekend we made the move to refrain from the use of Extraordinary Ministers of Holy Communion. Thanks to this internet age in which we live, the appropriate teaching on this was hard to escape. Up to now, I hid behind my “ignorance”, but once I received the truth, the culpability of my dissent became more grave. I could no longer cower behind my lack of knowledge. My conscience got the better of me as I realized my dissent would now be direct. … (also, like the Holy Father, I place a kneeler in front of me to give our people the option of kneeling or standing) …

Of course, I spent the weekend giving our people the teaching (with love) on this, and the response (so far) has been anything from, “Thank you, SO MUCH, father … we have been waiting for years for this” to “I’m leaving the parish.” …

I’ll humbly take your prayers that I remain strong and full of God’s love and patience as I move from the easy “wait and see” position to the bloody front lines on this issue.

I USA kan man bruke både 10 og 20 ekstraordinære medhjelpere i en søndagsmesse, så bildet over er ganske representativt. I Norge er det på ingen måte slik, selv om det her også varierer en del fra menighet til menighet – og også hos burde man flere steder skjære ned på slike medhjelpere. I dokumentet Ecclesia de mysterio fra 1997 presiserte Vatikanet at slike ekstraordinære medhjelpere bare skal brukes når det er absolutt nødvendig. «Extraordinary ministers may …. also exercise this function at eucharistic celebrations where there are particularly large numbers of the faithful and which would be excessively prolonged because of an insufficient number of ordained ministers to distribute Holy Communion. This function is supplementary and extraordinary and must be exercised in accordance with the norm of law. …»

Les sogneprestens egen framstilling av hva han har gjort, og en ganske stor debatt om dette hos Father Z. Det som gjorde mest inntrykk på meg, er hvor ‘farlig’ det er for en prest å gjøre slike ting.

P. Lutz om: Åpenbaringen – Gud – Gud og verdensaltet – Guds forsyn

Gamle tekster, Teologi /

Den kristne religion har sitt utspring i en guddommelig åpenbaring. Vel bidrar også vårt medfødte, naturlige religiøse instinkt til å utforme den. Men det som skiller den kristne religion fra alle andre religioner er først og fremst noe som ikke er av denne verden, noe som kommer ovenfra og ”som ikke øyet har sett og ikke øret har hørt og som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte” (1. Kor. 2,9), m.a.o. en åpenbaring fra Gud.

På en måte er også naturen, hele verdensaltet og vårt eget naturlige sjeleliv en Guds åpenbaring. Verdensaltet med sin grenseløse mangfoldighet, sin storhet, skjønnhet og orden lærer oss at Gud er til som urgrunn og endemål for alle ting. ”Himlene forteller Guds ære og hvelvingen forkynner hans henders gjerning” (Salme 19, 2). Derfor erklærer også apostelen Paulus at de hedenske filosofer er uten unnskyldning for sin avgudsdyrkelse, ”for fra verden ble skapt har en kunnet se Guds usynlige vesen, hans evige kraft og guddom ved å tenke over de skapte ting” (Rom. 1, 20). Vår samvittighet fra sin side vitner om en høyeste lovgiver og dommer. For var mennesket selv opphav til den moralske lov som bor i oss, så kunne mennesket også – utslette eller forandre den; men det er umulig. Alltid vil samvittigheten hos normale mennesker hevde en del moralske grunnsannheter, anklage eller forsvare oss og sette seg opp mot en vilkårlig tolkning av vår plikt. Vårt hjertes udødelige lengsel etter et evig og grenseløst gode, en lengsel som intet skapt gode og heller ikke summen av alle skapte goder kan bringe til hvile, er også et vitnesbyrd om Gud.

Men den kristne åpenbaring er meget mer enn dette. For Gud er uendelig mer enn den makt som styrer verdensaltet og råder over menneskets sjeleliv. Gud er for det første alt det gode, edle, vakre vi kjenner eller aner, men fritt for all ufullkommenhet eller forandring. Deretter er Han det uransakelige mysterium som intet ord kan utsi, og som ingen analogi med de skapte vesener kan gi oss en anelse om. Det er bare én som kjenner Gud til bunns, Gud selv. Skal engler og mennesker få kunnskap om Guds indre så må Gud selv åpenbare det. …

Kapittelet over er fra første kapittel i p. A. J. Lutz’ bok ‘KJENN DIN RELIGION‘. Jeg har nå gjort klar de fire første kapitlene av denne boka, og de kan leses her:

I. Åpenbaringen

II. Gud

III. Gud og verdensaltet

IV. Guds forsyn

Siste krampetrekning fra «ånden fra Vatikankonsilet»

Liturgi /

William Oddie har satt dette som overskrift til en artikkel der han gir seg over i oppgitthet over de irske prestene som nå (forsatt) vil kjempe mot den nye oversettelsen av messen på engelsk. Han hadde ikke tenkt skrive mer om dette, sier han, siden kampen om denne oversetttelsen har vart i 10 år, og tusenvis av sider er skrevet om dette allerede. Han skriver likevel et innlegg som han avslutter slik:

… The fact is that the “battle” now beginning over the introduction of the new translation is little more, by comparison with the warfare of the past few years, than a final skirmish, virtually over before it has started. It is, quite openly, the last gasp of those whose watchword has been “The Spirit of Vatican II” (“Spirit”, in quotes, rather than reality), the final faltering assault of the hermeneutic of discontinuity and rupture. But these people have already lost. If you doubt that, have a look at the comments below last week’s online story headlined: “Irish priests claim new Mass translation is ‘elitist and sexist’.” In the end there were 124 comments on this story, all except a handful from outraged lay people hotly rejecting the complaints of these Leftist and anti-Roman priests.

One of them was from me. My comment simply was: “The instant, massive and almost unanimous hostility these elitist dissidents – who ludicrously complain about the elitism of the new translation – have aroused (see below), from the people in the pews who have suffered at their hands for 30 years, says it all. What a massive own goal their ‘urgent plea’ has turned out to be.”

Another of those who responded simply but eloquently asked: “Why can’t these priests do what Rome wants, we did not have these problems in the past… it’s getting like they used to say about the Anglicans and probably still do, a Pope in every pulpit.” Well, indeed; but the good news is that the tide has now turned: these dissident priests are ageing and on the way out. If we keep our nerve, we are virtually there: we shall overcome.

«Presten må engasjere menigheten»

Liturgi /

Jeg fortsetter her (her er første innlegg) å sitere litt fra Michael Davies bok om hvordan prestene rundt 1970 ble bedt om å engasjere menigheten når de feiret messen – heller enn å fokusere på å lede menigheten i frembæringen av messens hellige offer.

… Father Hovda makes no secret of the fact that the new style of celebration is linked with a new theology of the Eucharist, and that the former theology left much to be desired: “At no point will the demands of good style and presence weigh more heavily on the president than in the proclaiming of the Eucharistic prayer now totally in English. This will be a kind of test. If he comes through here he will be marvellous elsewhere. For in the canon he must overcome not only careless manners, but also a Eucharistic theology and piety which leave much to be desired.”

The celebrant is referred to consistently not as a sacrificing priest but as a … «president” … Father Hovda tells us that: «Presiders must become familiar with current writing on eucharistic theology» and that the «presiding minister» is «the one who preaches, sums up the prayers of the faithful, proclaims the canon, initiates the peace-greeting and makes sure that all the faithful present are served at the holy table.» This is a description of the function of a Protestant minister.

Father Hovda explains that Article 11 of the Constitution on the Sacred Liturgy stated that it is the duty of pastors to insure that the faithful «are actively engaged in the rite.» «It is,» he claims, «the end of rubricism, the end of an era. And a completely different outlook is required of all who lead the worshipping assembly.» The priest has thus been reduced from the celebrant of Mass to the leader of a worshipping assembly. Father Hovda is as loath to refer to the Mass as he is to the priesthood. Interestingly, and perhaps hopefully, English-speaking Catholics have clung to the term «Mass.» In France, outside traditionalist circles, it has been virtually replaced by the term «Sunday Assembly.»

Father Hovda’s president is a communicator rather than a consecrator. «By ‘communication’ I mean the will, the desire to communicate, a passion for ‘coming through,’ ‘getting across,’ finding the right wavelength so that everyone in the assembly can say, ‘I hear you loud and clear brother’.»

Father Hovda is in no doubt about the style he is aiming at: «Good public worship will be relevant and gutsy, like the songs of Simon and Garfunkel, with their rich symbolism and their enduring capacity to interest and intrigue the mind.»

The Mass is the making present of Christ’s sacrifice upon the altar-can any renewal of Calvary not be relevant? As for rich symbolism, every gesture of the traditional Mass has some rich symbolic association which, with due respect to Father Hovda, is of a somewhat more enduring quality than the songs of Simon and Garfunkel. …

Det fins forøvrig et eksemplar av Hovdas bok om akkurat dette; en litt senere bok (1976) av ham om samme tema: Strong, loving and wise: presiding in liturgy, by Robert W. Hovda – på Menighetsfaktultetets bibliotek.

Messens «president som skuespiller»

Liturgi /

Heldigvis bruker vi på norsk ikke uttrykk som «presider» ved en messe (som de gjør på engelsk); vi sier vanligvis celebrant, eller «presten som feirer messen». Vi ser heller ikke ofte de ekstremt «teatralske» messen vi kan se i utlandet – jeg så selv min aller verste messe i Portland, Oregon, for 12-13 år siden. Der var presten en flink og energisk skuespiller, som dro hele forsamlingen til seg med stemme, blikk og kroppsholdning gjennom hele messen, også gjennom hele den eukaristiske bønn.

Men også hos hender det nok ganske ofte at presten føler han bør engasjere menigheten i ganske stor grad gjennom messens gang. Slik var det ikke tidligere; det vet forhåpentligvis de fleste – og jeg er gammel nok til å huske at det heller ikke var slik i Den norske lutherske kirke.

Michael Davies tar opp dette temaet på en interessant måte i kapittel 8 i sin bok Pope Paul’s New Mass, han kaller kapittelet «THE PRESIDENT AS ACTOR» og han åpner det slik:

In 1967 Father Robert V. Hovda wrote an article in Worsbip entitled «Style and Presence in Celebration.» It is not an exaggeration to claim that this article has had a greater influence on the liturgical reform in the English-speaking world than the Vatican II constitution on the Sacred Liturgy itself. Anyone who takes the trouble to study the Liturgy Constitution carefully will discover that its contents appear totally unrelated to the revolution enacted in its name. … Father Hovda’s article is a case in point. It has been quoted or paraphrased time and again in the writings, lectures, and workshops of other revolutionaries. When he wrote it in 1967 there were still sufficient priests and laymen with a Catholic mentality to regard the author and his ideas as crazy. But in 1980 it is anyone who questioned the theories of Father Hovda who would be regarded as a madman.

The most evident characteristic of Father Hovda’s article is that its entire ethos is uncatholic where it is not actually anti-Catholic. There is nothing comparable in the 2,000 year history of the Church. I have shown in Pope John’s Council that the liturgy is, in its essence, something done by Christ. It is the service par excellence which He offers for His Church today. During the Mass His Sacrifice is made present upon the altar. The Divine Victim is offered to God the Father with every possible solemnity by priest and people …

Because the celebrant is acting in persona Christi, because he freely chooses to make himself Christ’s instrument, it is not surprising that his own personality should be submerged into that of his Divine Master during the course of the liturgy, the public work of Christ. In the traditional Mass the rubrics insured the celebrant subordinated his personality to the celebration. His every word, every gesture, was meticulously regulated. This is why, providing the rubrics were observed, a badly celebrated Mass was almost impossible. Hurried, unedifying celebrations may have occurred-but they were certainly the exception. The rubrics insured that normally every celebration was recollected, prayerful, and dignified. The fact that much of the Mass was said in a very low voice made no small contribution to this edifying situation. Before the Council it would have been most unusual to hear a member of the congregation remark that a Mass bad been either dull or lively. The Mass was the Mass, and that was that. … It was the Mass that mattered, not the «style and presence» of the celebrant. This is no longer the case for the disciples of Father Hovda – and they are legion. The Mass is seen by them as little more than a vehicle for displaying their histrionic talents.

Ny ordinasjon av tidligere anglikansk biskop

Katolsk, Økumenikk /

I går kunne vi lese følgende melding fra England:

Former Anglican bishop, Edwin Barnes, will be ordained to the sacred order of deacons by the Bishop of Portsmouth, the Rt Revd Crispian Hollis, today. We offer him and his wife, Jane, our prayers and best wishes on this important day for them and for the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham. May our Lady of Lourdes, whom Jesus can refuse nothing, pray for him.

Etter diakonvielsen skrive han selv mer om det som skjedde – her.

Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 3

Liturgi, Teologi /

I pater Lutz’ forklaring av den katolske tro for katolikker, «Kjenn din religion«, ser vi en fruktbar tredeling av gjennomgangen av Alterets sakrament/Eukaristien:

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.
2. Det hellige messeoffer.
3. Den hellige kommunion.

Dette skriver han om del tre:

3. Den hellige kommunion.

Kristus har gitt oss alterets sakrament ikke bare som offer, handling, men også for å være vår åndelige næring. «Det brød ‘jeg vil gi, er mitt kjød som jeg gir for verdens liv» (Joh. 6, 51). Den hellige eukaristi kalles livets brød fordi den inneholder, under form av brød, ham som er opphav til vårt liv som Guds barn. De andre sakramenter inneholder en rensende og livgivende kraft. Dette sakrament inneholder Kristus selv som offerlam, d.v.s. som kilde til all frelse og nåde. «Så ofte som de eter dette brød og drikker kalken, forkynner de Herrens død helt til han kommer» (1. Kor. 11, 26). For å vedlikeholde og styrke nådens liv kaller Kristus alle til den hellige kommunion. Kommunion betyr forening og fellesskap, forening med Kristus, i fellesskap med alle kristne. Den første virkning av den hellige kommunion er altså et inderligere livssamfunn med Kristus. «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. Slik som den levende Fader har sendt meg, og jeg lever for Faderen, slik skal og den som eter meg, leve for meg» (Joh. 6, 56-57). Forenet med Kristus blir sjelen sterkere og sterkere grepet av den kjærlighet til Faderen som gløder i Jesu hjerte. Og siden kjærligheten er drivkraften til hele vårt religiøse og moralske liv, blir også troen dypere og dypere, bønnen blir ivrigere, og motstandskraften mot synden vokser, fordi alt jordisk mister mer og mer sin tiltreknings, kraft, jo inderligere vi eier det høyeste gode.

Den annen hovedvirkning av den hellige kommunion er Kirkens indre enhet. …

Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 3Les mer »

Antallet katolikker i USA (og i Norge)

Generelt, Katolsk /

22 millioner har forlatt Kirken – 6 millioner har blitt katolikker – immigrasjonen berger Kirken. Dette er tall fra USA. Fra Norge har jeg ingen tall her, men den voldsomme immigrasjonen av katolikker til Norge, får oss nok til å glemme at vi også mister mange.

John Allen skrev i går (og det er flott å lese en journalist som har greie på ting) om sine intervjuer med folk som er ansvarlige for undersøke religiøs tilhørighet i USA – «the 2008 «Religious Landscape Survey» from the Pew Forum». Allen oppsummerer sine synspunkter slik (men les gjerne hele artikkelen):

the banner headline was that there are now 22 million ex-Catholics in America, by far the greatest net loss for any religious body. One in three Americans raised Catholic have left the church. Were it not for immigration, Catholicism in America would be contracting dramatically: for every one member the church adds, it loses four. On the other hand, the study also found that the Catholic church has a higher retention rate than other major Christian denominations, and that 2.6 percent of the adult population is composed of converts to Catholicism, representing a pool of nearly six million new Catholics.

Naturally, critics of various aspects of Catholic life, such as the sexual abuse crisis or what some see as an overly conservative ideological drift, see the defections as proof of malaise. … Equally predictably, Catholics content with the status quo play up the good news.

Given the disparities in interpretation, I turned to the director of the Pew Forum, Luis Lugo, to try to understand what the data really have to say. I spoke to Lugo by phone Thursday morning, and we were joined by Pew senior researcher Greg Smith.

Here’s the bottom line: In comparison with other religious groups in America, the Catholic church’s struggles aren’t really with pastoral care, but missionary muscle. Overall, Catholicism serves existing members fairly well, as measured by the share that chooses to stick around; what it doesn’t do nearly as well is to evangelize. The data do not reflect widespread dissatisfaction in the pews, at least to any greater extent than other religious bodies face. Instead, they reveal a problem with getting people into the pews in the first place.

Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 2

Liturgi, Teologi /

I P. A. J. Lutz’ forklaring av den katolske tro for katolikker «Kjenn din religion«, ser vi en fruktbar tredeling av gjennomgangen av Alterets sakrament/Eukaristien:

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.
2. Det hellige messeoffer.
3. Den hellige kommunion.

Dette skriver han om del to:

2. Det hellige messeoffer.

Den eukaristiske ritus er et offer. «På søndagen skal de komme sammen til brødbryting og takksigelse, etter at de har bekjent deres synder, for at deres offer skal være rent. Enhver som har en trette med sin venn skal ikke være med i deres forsamling så lenge de ikke er blitt forsonet, for at deres offer ikke må bli smittet. For dette er Herrens ord: «På alle steder og alltid skal et rent offer frembæres for meg, fordi jeg er den store Konge, sier Herren, og mitt navn skal være underfullt blant alle folk» («Didache» eller «De tolv apostlers lære», 1. årh.).

Det offer som her omtales er messeofferet. Navnet messe (missa), stammer fra den høytidelige avslutningsformel av den eukaristiske gudstjeneste: «Ite missa est» og brukes alt i det 4. århundre, f.eks. av St. Ambrosius. Messeofferet er Jesu eget evige offer. Fra sitt livs første øyeblikk av frembar Jesu seg selv som offergave til Faderen ved sitt hjertes fullkomne hengivelse i kjærlighet og lydig underkastelse under Faderens vilje. ba hans time var kommet, åpenbarte han sitt hjertes usynlige offer under en synlig og gripende ritus: Hans død på korset med alle de kvaler som var forbundet med den. For det ligger i det religiøse menneskes natur å fremstille det åndelige under synlige handlinger og tegn. Nå dør Jesus ikke mer. «Vi vet at Kristus som sto opp fra de døde, ikke dør mer. Døden har ingen makt mer over ham» (Rom. 6, 9). Hans evige offer kan derfor ikke lenger fremstilles under korsets blodige ritus. Derfor innstiftet Jesus den eukaristiske ritus, hvor brød og vin forvandles til Jesu legeme og blod. Denne ritus har imidlertid noe felles med Jesu død, nemlig det at hans død står for oss under et sakramentalt eller symbolsk billede, når konsekrasjon av brød og vin foregår på alteret. For den adskilte konsekrasjon av brød og vin under henvisning til at det er blodet som skal utgydes, henleder tanken på korset og minner oss om hvordan Jesus døde ved å utgyde sitt blod. Døden er altså ikke virkelig; den blir bare symbolsk anskueliggjort. Men to ting er virkelige: Jesu personlige nærvær under brødets og vinens skikkelser, og Jesu evige offer, d.v.s. den kjærlighet til Faderen og den frelsesvilje som evig lever i hans hjerte., «Han har et uforgjengelig prestedømme fordi han blir til evig tid. Derfor kan han også for evig frelse dem som kommer til Gud ved ham, siden han alltid lever for å gå i forbønn for oss» (Hebr. 7, 24-25).

Det eukaristiske offer er altså ikke bare et minne om korsofferet eller billede på det. Det er selve korsofferet, ikke som historisk begivenhet – for så vidt hører det fortiden til – men i den forstand at den samme Kristus som døde på korset, er nærværende, …

Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 2Les mer »

P. Arne Marcos Blogg: «Hermeneutiske spørsmål til II Vatikankonsil»

Katolsk /

P. Arne Marco Kirsebom har på sin blogg for et par dager siden lagt ut en artikkel om hvordan man bør vurdere Vatikankonsilet. Han starter slik:

Med denne teksten vil jeg forsøke å formulere noe skriftelig som jeg spør meg rundt Det annet Vatikankonsil og dets mottagelse. Bakgrunnen er bl.a. eksistensen av en bevegelse som “Også vi er Kirken” som krever opphevelse av sølibatet, ordinasjon av kvinner, homofilt samliv osv. Og som påstår at disse krav skulle være i noe som de kaller konsilets ånd. Dessuten er i disse dager oppstandelse i Tyskland fordi 143 teologer har undertegnet et memorandum som til dels krever de samme tingene. …

Han skriver så videre om et par ting som kan forstyrre en korrekt forståelse av konsilet:

… For det første er ikke konsilet dukket opp ut av det blå, selv om pave Johannes XXIIIs ønske om å kalle inn et konsil kom som en stor overraskelse. Mange av strømningene som førte til konsilet har sikkert utviklet seg i løpet av hele det tyvende århundrede frem til konsilet ble virkelighet … Et spørsmål blir derfor: har det før konsilet eksistert forventninger, lengsler, tanker etc., til hva konsilet ville gjøre, men som faktisk konsilet ikke gjorde eller uttalte, men som usjekket har ført til at enkelte tror at konsilet faktisk gjorde det? Altså at “konsilets ånd” er noe som faktisk ikke var konsilets?

Det neste spørsmålet knytter seg til den umiddelbare tiden etter konsilet. Hvilken rolle spilte konsilets avslutning i 1965 og den såkalte 1968 revolusjonen (eller hva man måtte kalle den) som kom ikke lenge etter? Er 1968 et filter som fører til at mange feilleser Det annet Vatikankonsilets dokumenter og intensjoner og derfor lager en “konsilets ånd“, som ikke er basert i katolsk tro og forståelse? …

Interessante vurderinger syns jeg (og godt formulert), når vi snart 50 år etterpå skal prøve å forstå konsilet korrekt. (Men P. Arne Marco skriver også noe om erkebiskop Lefebvre og hans medarbeidere, som jeg ikke opplever som så presist. De ønsket vel aldri å opprett sin egen kirke! Det er vel heller slik at om de hadde blitt møtt på en vennligere måte rundt og etter 1970, hadde det kanskje aldri oppstått noen alvorlige problemer mellom dem og resten av Kirken.)

Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 1

Liturgi, Teologi /

I noen år nå har jeg ikke vært tilfreds med måten vi/jeg forklarer Alterets sakrament/ Eukaristien på; de ulike elemntene av dette store sakramentet blir lett rotet sammen, og resultatet blir uklarhet. Når jeg nå ser på pater Lutz’ forklaring av den katolske tro for katolikker, «Kjenn din religion«, ser jeg en fruktbar tredeling av gjennomgangen av dette sakramentet. De tre delene er (naturlig nok):

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.
2. Det hellige messeoffer.
3. Den hellige kommunion.

Jeg skal presentere alle disse tre kapitlene her på bloggen, og begynner med det første:

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.

«Mens de holdt aftensmåltid tok Jesus brød, velsignet og brøt det, ga sine disipler og sa: Ta og et! Dette er mitt legeme. Og han tok kalken, takket, gav dem og sa: Drikk alle av den, for dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse» (Matt. 26, 26-28). Hva Jesu gjorde aftenen før sin død, det gjorde Kirken fra apostlenes dager av og skal gjøre det til tidenes ende, etter Herrens eget bud: «Gjør dette til minne om meg» (Luk. 22, 20).

Det er Kirkens prester som av Herren fikk fullmakt til å utføre den hellige ritus. Brød og vin bæres fram på alteret. Når presten da over brødet uttaler konsekrasjonens ord: «Dette er mitt legeme» opphører brødet å være brød; det blir forvandlet til Kristi legeme. Når han deretter uttaler over kalken: «Dette er mitt blods, det nye og evige testaments kalk», opphører vinen å være vin og blir forvandlet til Jesu blod. Av brød og vin blir ikke noe annet igjen enn de ytre «skikkelser» eller fenomener, form, farve, lukt. smak, d.v.s. alt det vi kan gripe med våre sanser. Brødets og vinens «substans», d.v.s. det som utgjør deres indre vesen som brød og vin, blir forvandlet til Jesu legemes og blods substans. «Når Kristus har sagt om brødet: Dette er mitt legeme, hvem vil da våge å være i tvil om det? …

Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 1Les mer »

P. Ambrosius Lutz: «Den mest produktive geistlige vi har hatt»

Katolsk /


I 1942 kom boka «Norvegia Catholica» ut, skrevet av msgr. Karl Kjelstrup. Han skriver her på s 353-54 om pater Lutz, som jeg nå arbeider litt med. Han beskriver ham på følgende måte:

Den mest produktive geistlige vår misjon har hatt, er imidlertid uten tvil dominikanerpateren Ambrosius Lutz. Med sin store lærdom, sin strålende intelligens og sin nær sagt fenomenale arbeidskraft er pater Lutz for tiden vår misjons største kraft, både som forfatter og som foredragsholder. Foruten sine lødige artikler i «St. Olav» og i «Kimer i Klokker» såvel som i det svenske tidsskrift «Credo» (som inntil for noen år siden var interskandinavisk med en redaktør for hvert av de nordiske land) har pater Lutz utgitt følgende større og mindre skrifter: «Kors og Alter», «Avladen og de helliges sam- fund», «Katolicismen og det personlige Gudsforhold», «Mennesket og Samfundet», «Den katolske Moral for offentlighetens domstol». «Lourdes og dets Mirakler», «Hvad har Luther å gi oss?» «Den katolske religion fremstillet for moderne protestanter», «Kristendommen i apostlenes dager», «Protestanter og Katolikker» og «Gud». De fleste av disse skrifter er utkommet på «St. Olavs Forbunds Forlag», et par hos Olaf Norli, og den sistnevnte på Pauluskredtsens Forlag i Kbhv. Det kan visstnok sies om enkelte av disse skrifter, som f. eks. «Gud», at de ligger litt for høgt for folk uten akademisk dannelse eller filosofisk trening, men så er der til gjengjeld andre (f. eks. «Protestanter og Katolikker») som er populært og underholdende skrevet. Måtte de alle finne stor utbredelse.

En av bloggens lesere nevnte nylig for meg at Kjelstrup skriver at Lutz noen ganger skriver litt vanskelig. Det gjelder visst bare (eller mest) noen av bøkene; dessuten har flere av oss en viss akademisk utdannelse, så vi klarer å lese ham.

Artikkel i Morgenbladet

Katolsk /

Morgenbladet kom i dag med en lang artikkel om Den katolske Kirke og moderniteten (og det skal visst komme mer). Starten av artikkelen kan man lese her, men det aller meste står bare i papirutgaven.


Det lille artikkelen nevner om den tradisjonelle messen og min egen ringe person, står i denne innledningen. Deretter forsøker journalisten å si noe om Den katolske Kirke i vår tid. Jeg syns ikke han viser at han forstår dette store og komplekse bildet særlig godt, men enkelte interessante poenger kan man finne. Slik starter artikkelen:

Det er iskald januarkveld i Oslo sentrum. Folk haster forbi stengte kirker på vei til kinoer, konsertlokaler og restauranter. I gatene tales norsk, urdu, engelsk, arabisk og svensk. St. Joseph katolske kirke i Akersveien er åpen, og Oddvar Moi står i fullt ornat ved alteret og mumler på latin.

Den latinske messen har nemlig gjenoppstått de siste årene. Bruken av det «gamle» gudstjenestespråket er blitt et tegn på at kirkelederne i Vatikanet gir økt og fritt spillerom for prester som liker tiden før langt bedre enn tiden etter Det andre Vatikankonsilet (1962–1965). …

Klokken er syv når Oddvar Moi trer frem i prosesjon, sammen med to hvitkledde ministranter. Pateren er iført katolsk prestehatt, en biretta med tre horn, og en sid korkåpe. Med vievannet stenker han oss alle, før han ved alteret skifter ut korkåpen med en messehagel. Stille, slik at vi ikke kan høre latinen [Det er vel heller fordi koret her synger messens inngangsvers. Bloggred.], fremsier han syndsbekjennelser og tilbedelser. Presten plasserer sine hender på foreskrevne steder, blikket hviler på et krusifiks og han kneler og kysser alteret et bestemt antall ganger. Ingenting er tilfeldig. Heller ikke når oblaten, eller hostien, legges rett på nattverdsgjestenes tunger.

Gudstjenesten er prestens. Han messer så godt han kan, mens sangen ledes av tre forsangere. Tonespråket er middelaldersk, bokstavelig talt. …

[Her syns jeg også Morgenbladet burde tatt med hvor fantastisk musikken og sangen var i denne messen. Bloggred.]

Les hele heftet «Hva har Luther å gi oss?»

Teologi, Økumenikk /

Jeg har nå korrekturlest og lagt ut hele dette heftet fra 1937, der pater Lutz skriver om Martin Luther og Lutherdommen. Les det her.

P. Lutz ser Luthers grunnproblem i hans radikale forståelse av den trellbundne vilje, som fører lutherske kristne på villspor på flere måter. Her er et par utdragg fra slutten av boka:

Det ville være en forvrengning og en helt urettferdig anklage å erklære lutheranerne for blottet for sann kristendom. Vi vet godt at Luther selv ofte taler som en kirkefar og en mystiker. I mange av hans prekener, bibelkommentarer og brev finner vi virkelig oppløftende tanker, fremført ned en sann kristen glød. Vi innrømmer også gjerne – alle katolske historikere gjør det – at hans avsky mot den katolske kirke delvis kan forklares ved kirkens forfall på hans tid.

Imidlertid må vi ha lov til å kalle for lutherdom det som Luther selv erklærte for ekte lutherdom, det som han selv betraktet som grunnlaget til sin egen kristendomsoppfatning, og det er uten spor av tvil den lære han forkynner i boken «De servo arbitrio». Vi må likeledes ha lov å trekke de slutninger som ligger gjemt i Luthers grunnprinsipper, især når vi er oppmerksom på at selve historien praktisk har trukket dem. Når vi finner hos Luther selv og hos Lutheranerne sannheter og livsverdier de har felles med de apostoliske fedre, med Augustin, Bernard og med den tyske mystikk fra det 14. og 15. århundre, så kaller vi dette ikke for Lutherdom, men for katolsk kristendom. …

… I denne livsoppfatning, som går ut på å la det dyriske fortrenge det åndelige, bunner alt det vi opplever i våre dager av moralsk forfall, av åndelig nød, av råhet og ufred i samfunnene og i verden.

Like overfor denne nød er Lutherdommen maktesløs. Den betyr i sitt innerste vesen nettopp en fare for den menneskelige person. Hva nytter det å hevde fornuft og viljefrihet i vårt forhold til naturen, når de erklæres for verdiløse i det religiøse liv, når de ikke blir delaktige i Jesu frelse? Moralloven rives således ut av dens nødvendige forbund med religionen og mister sin forpliktende kraft på samme tid som «loven» settes i motsetning til «nåden». Deri ligger f.eks. forklaringen for den ansvarsløse lettsindighet hvormed Lutherske teologer fritar seg selv og andre fra den kristne familiemoral. Deri bunner også Lutherdommens avmakt mot sosial uorden og sosiale urettferdigheter. Har religionen mistet sin autoritet som den moralske personlighets norm og kraftkilde, så er denne verden overlatt til sine egne lover, til de økonomiske og politiske krefters frie spill», som på ingen måte bør forstyrres av den visdom og den rettferdighet vi lærer i Guds rike.

Menneskeslektens enhet har Luther aldri fornektet. Men også her maktstjeler han den kristne religion. Det internasjonale samfunn, som er den høyeste oppgave for vår tids politikk, dersom den ærlig etterstreber freden, har sitt forbillede og sin overjordiske kraftkilde i det overnasjonale samfunn som er den katolske kirke. Luther har i ord og gjerning fornektet kirkens universelle karakter. Og ikke bare det. Den religiøse myndighet han frakjente paven, biskopene og prestene overdrog han staten, og styrket således, ved en slags religiøs vigsel, en av de mest skjebnesvangre politiske villfarelser, en av hovedårsakene til den internasjonale ufred, nemlig den absolutt suverene stat.

«Tilgi meg, iPhone, for jeg har syndet»

Generelt, Katolsk /

Denne nyheten som jeg tok opp fredag kveld (se HER) og lørdag morgen (se HER) – Vårt Land og DagenMagazinet klarte så å korrigere sine artikeler etter at jeg (og kanskje også andre) tok direkte kontakt med dem fredag og lørdag – går stadig rundt om i verden. På engelsk kan man her lese om hvordan nyhetsmedier har misforstått det hele ganske grundig.

På norsk vil jeg trekke fram to oppslag:
Adressa.no hadde et oppslag i går, som egentlig kom med korrekt informasjon, og også hadde intervjuet pastor Bratbak i informasjonstjenesten, likevel klarte å komme med følgende overskrift og ingress: «Tilgi meg, iPhone, for jeg har syndet. Omstridt bekjennelses-app for iPhone helt greit for den katolske kirke i Norge.»

TV2 tar likevel prisen så langt. I dag, onsdag 9. februar, klarer de å skrive: «Forlat dine synder på Iphone. Nå kan du be Gud om tilgivelse flere steder enn bare i skrifterommet.» Samtidig tar de med litt lenger nede i artikkelen: «Applikasjonen går ut på at den følger katolikker gjennom sakramentet, og den gjør en personlig analyse av hver enkelts samvittighet. Den skal ikke være en erstatning for syndsbekjennelsen som katolikker må foreta i kirken, men heller en hjelp på veien. Katolikker kan kun få syndsforlatelse av en prest.» Hvorfor en slik overskrift, da?

P. Lutz: «Luther fornekter messeofferet»

Teologi, Økumenikk /

I min gjennomgang av pater Lutz hefte: «Hva har Luther å gi oss?», har jeg nå kommet til det I – 3, som har som overskrift: Sakramentene og Messeofferet fornektes. (Jeg tar ikke med dette for å være slem, men for å vise hvordan en av det katolske Norges beste teologer rundt 1950 formulerte sine – helt tradisjonelle – katolske synspunkter.)

3. Sakramentene og Messeofferet fornektes.

Etter hvert som Luther forvillet seg i sine virkelighetsfjerne forestillinger ble han mer og mer fremmed i den kristne nådes verden. Derfor var han heller ikke sen med å forkaste alle store kristne livsverdier så snart han ble oppmerksom på at de var uforenlige med hans oppfatning av frelsen og nåden. Sakramentene i første rekke måtte bli uforståelige for ham. De var «gjerninger». Hvordan kunne de gagne noe når de forledet den troende til å oppgi sin uvirksomme tro? Hvordan kunne en synlig ritus innebære en frelsende kraft fra Gud når ikke engang sjelen kunne bli delaktig i Gud ved et virkelig livssamfunn? Hvordan kunne sakramentene ha livgivende virkning når ikke engang Jesu korsoffer virkelig utslettet synden, men bare tok syndeansvaret fra oss? Luther holdt nok fast ved enkelte sakramenter. Men hans oppfatning av deres virkninger og virkemåte fjernet seg mer og mer fra den apostoliske tradisjon. I mange protestanters øyne ble de derfor til slutt helt verdiløse.

Især ble messeofferet og prestevielsen gjenstand for Luthers avsky. Av alle «gjerninger» stod messen for Luther i den skarpeste motsetning til frelsen «ved troen alene». Slik måtte det være. Jesu evige offer anskueliggjort for oss under en ritus som fremstiller Jesu død på korset og som forkynner den dype sannhet at Jesus på samme tid som Han ofrer seg selv personlig, frembærer også sitt mystiske legeme, Kirken, som en offergave for Gud, dette mysterium er noe uendelig opphøyet og oppløftende, når man vet at kristendom men er et fellesliv med Kristus. Har man mistet forståelsen herfor – og Luthers lære om den døde vilje og om syndens herredømme er en direkte fornektelse av denne tro så blir man også uimottagelig for messens mysterium og, som Luther, bare oppmerksom på de menneskelige småligheter, som dessverre hetter seg ved alle store ting. …

P. Lutz: «Luther fornekter messeofferet»Les mer »

Pater Lutz om Luthers frelsesvisshet

Teologi /

Jeg har nå bearbeidet noe mer av pater Lutz’ hefte om «Hva har Luther å gi oss» – les det her. Bl.a. et kapittel om «Den Lutherske frelsesvisshet», der han bl.a. sier:

Hva var det som fikk Luthers stemning til å gå over fra fortvilelsen til freden? Det var troen, sier han, en heroisk tro, som ikke lar seg rokke av noen tvil. Det gjelder «å tro på Guds miskunnhet, skjønt han frelser så få og fordømmer så mange, han som i kraft av sin vilje gjør oss nødvendigvis fordømmelsesverdige.» Så heroisk Luthers tro imidlertid enn er, den gir allikevel ingen sann, ingen varig trygghet. Tvert imot! …

Hvorledes kom Luther egentlig til en så sørgelig forvrengning av evangeliet? Hovedårsaken ligger vel i den filosofiske utdannelse han fikk av sine nominalistiske lærere i Erfurt, som lærte ham å se kløfter og sprekker og revner over alt i tilværelsen. Kløft mellom forstanden og tingenes vesen, kløft mellom naturen og nåden, kløft mellom troen og fornuften, kløft mellom Guds hellighet og den moralske lov Han gav oss. I full overensstemmelse med denne filosofiske innstilling uttalte Luther f. eks. denne setning: «I teologien er det sant at Ordet er blitt kjød, for filosofien derimot er det simpelthen umulig og absurd.» …

Nei, vi katolikker leser nok evangeliet med andre øyne enn Luther. Når Jesus sier til oss at Han er vintreet og vi dets grener og at vi i samfunn med Ham er Faderens elskede barn, når han oppfordrer oss til å «bli fullkomne som vår Fader i himmelen» og sier at vi må «holde hans bud for å kunne gå inn til det evige liv», når Paulus lærer oss at «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd» og at vi er «Kristi levende lemmer», så tar vi disse ord for guddommelig sanne, og vi går ikke og ødelegger det glade budskap om liv, seier og fred de innebærer ved å uthule dem med nominalistiske spissfindigheter. Luther sier i sin kommentar til Galaterbrevet: «Hvis paven ville innrømme at Gud alene og bare av nåde rettferdiggjør synderen ved Kristus, så ville vi ikke bare bære ham på hendene, men kysse hans føtter.» Paven og de katolske teologer har aldri lært noe annet. Det katolske folk fikk aldri i kirkens navn fremsatt en annen lære. Denne tro er sjelen i de eldgamle liturgiske bønner og i de populære salmer og bønner på folkespråket. Men den frelse Gud skjenker oss ved Kristus, er en frelse som virkelig frelser, som virkelig utsletter synden, som virkelig gjenskaper ikke bare først etter døden, men fra det øyeblikk av vi blir «Kristi lemmer», «grener på vintreet». Frelsen er en livsenergi fra Kristus som senker seg ned i sjelen og som på en vital måte ved en levende tro blir tatt imot av sjelen, slik at den virkelig blir Guds barn ved et felles liv med Guds sønn, Vi har den mening om Guds virksomhet at den virker noe. For Gud betyr å virke det samme som å skape, altså å meddele en virkelighet. Nåden er en gjenskapende og oppløftende makt. Dens utspring er i Guds hjerte, dens dragning fører tilbake til Guds hjerte. Således blir Jesus for oss både Frelser og forbillede, både livskilde og livsnorm, altså på en dobbelt måte årsak til gode gjerninger. De gode gjerninger er altså ikke årsak til nåden, men virkninger av nåden, virkninger av en livskraft vi mottar av Gud. Gud elsker oss i den grad at Han vil meddele oss seg selv så meget som «en skapning kan romme Ham. Vel er det sant at vi bærer syndens straff og byrde under formen av syndige tilbøyeligheter i vår natur. Men Guds nåde gir også kraft til å overvinne dem.

[«Vi blir rettferdiggjort av nåde, fordi intet av det som forutgår rettferdiggjørelsen, hverken tro eller gjerninger, kan fortjene oss rettferdiggjørelsens nåde,» erklærer kirkemøtet i Trient, med den apostoliske tradisjon og med Augustinus, Thomas og alle katolske teologer.]

Skroll til toppen