Virkelig en ekstraordinær åpning på en messe (under), feiret av biskop Vitus Huonder i Chur bispedømme i Sveits – i en kirke i Einsiedeln. Biskopen velsigner folket på vei inn (som han skal, men burde ikke folk ha knelt?), mens en (enkel) prest går inn for å feire en tradisjonell latinsk messe med hendene samlet foran seg og øynene kastet (ydmykt) ned.
Vakkert. Jeg bemerker, at det bare er en diakon og en subdiakon til stede. Ifølge reglerne skal det være to ekstra diakoner ved en pontifical messe. Kanskje har det vært vanskelig, at få til at disse to ekstra diakoner skulle medvirke. Noe tilsvarende var tilfellet ved biskop Kozons messe etter ekstraordinær ritus i Kjøpenhavn.
Er det tale om en tendens til at forenkle seremonierne, en slags gjensidig påvirkning, slik som pave Benedict snakker om?
Her en like flott Introitus fra Wien, biskop Schneider: http://www.youtube.com/watch?v=9jq4FcS0WZE&feature=related
Forresten, da St. Konrad skulle vie kirken i Einsiedeln, kom han natten før vielsen inn for å be og da så han Vår Herre vie kirken manu propria, i nærvær av det hele himmelske hoff. Vår Frue stod oppå alteret som var viet til Henne. Etter vielsen feiret Vår Herre messen. Dagen etter da St. Konrad skulle sette igang vielsen, ville han ikke, men folk presset på ham, så han satt igang, men da hørtes det stemme fra himmelen, tre ganger: Stopp, bror, kirken er allerede viet. Alle hørte denne stemmen. St. Konrad sendte melding til Roma, den mystiske vielsen ble godkjent og til og med fikk benediktinere i Einsiedeln tillatelse til å synge Sanctus på den måten St. Konrad hørte englene å synge det. Det gjør de visst fremdeles i dag, tusen år etter.
Jeg er ikke noen ekspert på slike regler, René, men jeg vet at det er forskjell på en biskops messe fra tronen i sin egen domkirke og messer andre steder. Og jeg savner heller en MC (seremonimester) enn to ekstra diakoner. Kanskje noen som vet mer om slike ting, kan komme med sine «two cents».