november 2013

katolsk.no offentliggjorde i går kveld referat fra siste møte i Liturgikommisjonen. Jeg var selv en av de «nesten 25» som sendte inn svar på høringen som ble sendt ut før sommeren, og vi roses fordi «de aller fleste (svarene var) omfattende og/eller inngående, instruktive og meget saklige». Kommisjonen arbeider meget grundig (og de må faktisk ta tak i ting som burde ha blitt gjort for flere år/tiår siden) og har faktisk ikke kommet til en endelig diskusjon om selve ordlyden i dåpsritualet. Men de skriver interessant om bl.a. valg av bibeloversettelse:

Det mest utfordrende har nok vært valget av bibeloversettelse. Selv hadde kommisjonen ønsket overgang til Bibel 2011. Samtidig håper den på at Bibelselskapet vil akseptere visse mindre justeringer. Dette standpunkt høstet meget bred oppslutning under høringen. Men det kom også inn klare motforestillinger med en omfattende saklig begrunnelse. Motstanden mot overgang til Bibel 2011 ligger utelukkende på det norskspråklige plan. Mange mener at Bibel 2011 har en for moderat form av bokmål (grein i stedet for gren, fram i stedet for fram, huset ditt i stedet for ditt hus osv.). Spesielt viste det seg å være stor motstand mot å akseptere den nye oversettelse av Herrens bønn (Vår Far i stedet for Fader vår). Kommisjonen har i sine egne tekster (altså ikke-bibelske tekster) lagt seg på en mer konservativ bokmållinje.

Utfordringen er at en omfattende sammenligning mellom Gunnes’ oversettelse (som brukes i dag) og Bibel 2011 viser at Gunnes’ oversettelse på ingen måte holder mål, hverken i forhold til Vatikanets krav eller i forhold til ønsket om en nøyaktig og enkel oversettelse. Kommisjonen har derfor konkludert med at den ønsker overgang til Bibel 2011, men under forutsetning av at den får gjøre visse justeringer i denne. Noen har begeistret inntatt dette standpunkt, andre med uvilje, men under henvisning til at det ikke finnes noe bedre. Å lage en komplett katolsk oversettelse (som enkelte av høringsinstansene hadde ønsket) er urealistisk. Skulle Bibelselskapet sette seg helt imot visse justeringer ….

Jeg hører med til de som mener at katolikker ikke trenger bruke en annen type bokmål enn det som er vanlig i Norge, slik at ordet «fram» og noen få diftonger ikke bør være noe problem. Men jeg forstår ikke riktig hvorfor oversettelsen av Fadervår skal være noe tema; oversettelsen vi bruker i liturgien (og det er vel den som er viktig) trenger jo ikke være den samme som i bibeloversettelsen – det er den jo heller ikke i dag. Det de skriver om Gunnes’ oversettelsen av NT er jeg enig i, den er ikke særlig god.

Fredag siste uke av kirkeåret leser vi til Matutin:

Fra Den hellige biskop og martyr Kyprians bok «Om udødeligheten»

La oss ikke frykte døden, men tenke på udødeligheten

Vi må huske på at vi ikke skal gjøre vår egen vilje, men Guds vilje, slik Herren har sagt at vi hver dag må be om det. Hvor bakvendt og forkjært er det da at vi ber om at Guds vilje må skje, men ikke straks følger Guds viljes bud når han kaller på oss og henter oss bort fra denne verden! Bare under tvang, ikke i fri lydighet, forlater vi dette liv. Vi stritter imot av alle krefter, og som trassige slaver føres vi frem for Herrens åsyn med sorg og klage. Og så venter vi å belønnes med himmelske gaver av ham som vi så motvillig er kommet til! Hvorfor ber og bønnfaller vi da om at himlenes rike skal komme, når det jordiske fangenskap er oss så kjært? Hvorfor ber vi så ofte og inderlig om at Guds rikes dag snart må opprinne, hvis vårt høyeste ønske og vår største lyst er å slave for djevelen i denne verden, ikke å herske sammen med Kristus?

Verden hater den kristne. Hvorfor elsker du da den som hater deg? Hvorfor følger du ikke heller Kristus, han som både har kjøpt deg fri og elsker deg? I sitt brev roper Johannes ut en advarsel mot å følge kjødets lyster og elske verden: Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt som er i verden, er kjødets lyst og øynenes lyst og verdens ærgjerrighet. Men verden og dens lyst vil forgå. Den som derimot gjør Guds vilje, forblir i evighet.

Høyt elskede brødre: La oss heller med et udelt sinn, med en fast tro og med urokkelig mot og kraft være rede til alt Gud vil! La oss stenge dødsfrykten ute og grunne over den udødelighet som følger etter! La oss vise at det er dette vi tror!
Høyt elskede brødre: Vi må tenke over og stadig ha for øye at vi har forsaket verden og bare for en tid lever her som gjester og fremmede. La oss omfavne den dag som viser hver enkelt av oss til vårt egentlige hjem. Den dagen rykker oss bort herfra, løser oss fra tidens snarer og bringer oss tilbake til Paradiset og Guds rike.,Hvem er vel i utlendighet uten å ha hastverk med å komme hjem? Vi regner jo Paradiset som vårt hjemland. Der venter mange av våre kjære på oss. En tallrik og mangfoldig skare av foreldre, søsken og barn lengter etter oss. De er allerede sikre på at de selv er berget, men er ennå urolige for vår frelse. Å få komme til dem, se dem og omfavne dem — hvilken glede både for dem og for oss! For en fryd å være der i det himmelske rike uten å frykte døden! Hvilken fullkommen og uendelig lykke å leve evig!

Der er apostlenes herlige kor, der er alle de jublende profeter, der er martyrenes talløse skare som gjennom kamp og lidelse har vunnet seierens æreskrans. Jomfruer som i urokkelig selvbeherskelse har undertvunget kjødets og legemets begjær, feirer nå sin triumf. Barmhjertige, som har gitt de fattige almisser og rause gaver og dermed øvet rettferdighet, får nå sin lønn. I lydighet mot Herrens bud har de forvandlet sin jordiske eiendom til himmelske skatter. La oss, høyt elskede brødre, ivrige og utålmodige ile frem mot dem! Måtte Gud se at det er dette vi har i tankene. Måtte Kristus se at det er dette vårt sinn og vår tro har som forsett. Jo sterkere vi har lengtet etter ham, jo rikere gaver vil han i sin kjærlighet gi oss.

Torsdag siste uke av kirkeåret leser vi til Matutin:

Fra Den hellige biskop Johannes Krysostomos’ prekener over Matteusevangeliet.

Hvis vi er får, seirer vi; hvis vi er ulver, blir vi beseiret

Så lenge vi er får, seirer vi, og enda vi er omgitt av talløse ulver, har vi overtaket. Men hvis vi blir ulver, blir vi beseiret. For da får vi ikke hjelp av hyrden. Han gjeter jo ikke ulvene, men sauene. Når du da ikke lar ham vise sin kraft, forlater han deg og går sin vei.

Men det han sier, er følgende: «Ikke bli urolige fordi jeg byr dere å være som sauer og duer når jeg sender dere ut blant ulvene. Jeg kunne gjøre det motsatte, ikke utsette dere for noe ondt og ikke kaste dere som sauer for ulver, men gjøre dere mer fryktinngytende enn løver. Men det er rett at jeg gjør som jeg gjør. For slik får dere større ære, og slik forkynnes også min kraft.» Dette sa han nemlig også til Paulus: Min nåde er nok for deg, for det er gjennom avmakt at min kraft utfolder sin fulle styrke. «Jeg har derfor bestemt at dere skal ha det slik.» For når han sier: Jeg sender dere ut som får, sier han underforstått: «Mist ikke motet av den grunn! For jeg har full visshet om at på denne måten vil ingen kunne overvinne dere.»

Men han ville også at de selv skulle bidra med noe så det ikke skulle se ut som de fikk alt gratis og fikk sin krone uten grunn. Derfor sier han videre: Vær altså listige som slanger og troskyldige som duer. Men noen innvender: «Hva formår vår kløkt når farene er så mange? Hvordan kan vi vise kløkt når vi tumles omkring i så mange bølger? Om sauen har fått aldri så stor kløkt, hva gagner det når den er blant ulver — og så mange ulver! Og om duens troskyldighet er aldri så stor, hva hjelper det når så mange hauker forfølger den?» Nei, for disse dyrene er det nok ingen hjelp i kløkt og troskyldighet, men for dere er disse egenskaper til stor hjelp.

Men la oss da se hvilken kløkt Kristus her krever. Slangens kløkt, sier han. Slangen gir slipp på alt. Om den så må kvitte seg med deler av kroppen, gjør den gjerne det når bare hodet er i behold. På samme måte, sier han, skal også du gi slipp på alt unntatt troen: pengene, kroppen, ja livet selv. For troen er hodet og roten. Selv om du mister alt, men har troen i behold, skal du senere gjenvinne alt, ja mer enn det. Derfor sa han at vi hverken bare skulle være troskyldige eller bare kloke. Nei, han forenet disse to egenskapene, slik at de to til sammen virkelig kunne bli en dyd. Han tok slangens kløkt for at de sår du får, ikke skal føre til døden, og duens milde enfold for at du ikke skal hevne deg på dem som skader deg, og ikke forfølge dem som legger snarer for deg. For har du ikke denne troskyldige mildhet, er ikke kløkten til noen nytte.

Ingen må tro at disse budene ikke kan oppfylles. For Kristus kjenner tingenes natur bedre enn noen annen. Han vet at villskap ikke slukkes med villskap, men med mildhet.

Slik leser vi i dag i Matutinbønnen:

Fra en bok av Den hellige biskop Ambrosius «Om hans bror Satyrius’ død».

La oss dø med Kristus, for å leve med ham

Vi ser at døden er en vinning og ar livet er en pine; derfor sier Paulus: For meg er livet Kristus, og døden en vinning. Hva betyr Kristus, om ikke legemets død og livets ånde? Derfor må vi dø med ham for å leve med ham. Daglig bør vi ha en viss tilvenning til og omgang med døden, for at vår sjel slik kan lære å løsrive seg fra kroppslige begjær og likesom sette seg over der hvor jordiske lyster kan nærme seg og hefte seg til den. Slik kan den ta imot dødens bilde for ikke å påta seg dødens straff.

For kjødets lov kjemper mot sjelens lov og prisgir sjelen til villfarelsens lov. Men hva er botemidlet? Hvem kan befri meg fra denne dødens kropp? Guds nåde ved Jesus Kristus, vår Herre.

Vi har en lege, la oss følge botemidler. Vårt botemiddel er Kristi nåde, og dødens kropp er vårt legeme. La oss derfor være Fremmede for legemet for ikke å være fremmede for Kristus. Skjønt vi er i kroppen, så la oss ikke følge det legemlige. La oss ikke forsømme naturens rett, men foretrekke nådens gaver.

Hva mer? Ved den enes død er verden blitt gjenløst. For Kristus hadde kunnet la være å dø om han hadde villet. Men han mente at han ikke burde flykte fra døden som noe unyttig, og at han heller ikke hadde kunnet frelse oss på en bedre måte enn ved sin død. Derfor er hans død liv for alle. Vi er merket med hans død, og vi forkynner hans død når vi ber og når vi ofrer. Hans død er en seier, hans død er et mysterium; hans død er en årlig høytid for verden.

Hva mer kan vi si om hans død, når det guddommelige eksempel viser oss at døden bare har søkt udødeligheten, og at døden har frikjøpt seg selv? Døden som er skyld i alles frelse, er derfor ikke noe å sørge over. Vi må ikke Rykte fra døden, den som Guds Sønn ikke har forsmådd og ikke har villet flykte fra.

Døden var ikke etter naturen, men den er blitt det; for Gud innførte ikke døden fra begynnelsen av, men han ga oss den som et botemiddel. Menneskenes liv ble nemlig elendig da de ble fordømt til langvarig slit og uutholdelig fortvilelse på grunn av sin synd. Det måtte gis en ende på ulykkene, slik at døden ga tilbake det som livet hadde mistet. Udødelighet er snarere en byrde enn en fordel hvis nåden ikke bidrar.

Sjelen kan fjerne seg fra dette livets omskiftelser og det jordiske legemets kaos og trakte etter den himmelske forsamling, selv om bare hellige kan nå dit. Den kan lovprise Gud likesom sitarspillerne vi finner i den profetiske lesningen: Stort og underfullt er ditt verk, Herre Gud, allmektig! Rettferdige og sanne er dine veier, folkenes Konge! Hvem skulle ikke frykte og ære ditt navn? For du alene er hellig, og alle folk skal komme og tilbe for ditt åsyn. Og sjelen skal se ditt bryllup, Jesus, hvor bruden blir ført fra jorden til Himmelen under alles gledessang — til deg kommer alt kjød — den er ikke lenger bundet av verden, men forenet ved ånden.

Dette ønsket Den hellige kong David seg mer enn noe annet, det er dette han ønsket å se og skue. Til slutt sier han: Ett lengter jeg etter, det ber jeg om: å bo i Herrens hus alle mine dager, og få se Herrens velbehag.