Forfatternavn:Oddvar

Bør modernist-eden innføres igjen?

Katolsk, Teologi /

Det kom i dag et forslag til denne bloggen om at (anti)modernist-eden (innført i 1910, og så vidt jeg forstår brukt av alle katolske prester i ca 50 år) bør gjeninnføres, for å få bukt med all modernisme, relativisme, liberalisme etc. i Kirken – og jeg fikk også dette forslaget fra noen andre katolikker for en ukes tid siden.

Eden kan leses under i engelsk utgave (fins den på norsk?), men personlig mener jeg at det er (i alle fall) to grunner til at den ikke kan innføres igjen. For det første avspeiler den den teologiske og filosofiske debatten og utfordringene for akkurat 100 år siden. Hvis den skulle brukes i vår tid, måtte den i alle fall oppdateres ganske dramatisk – selv om enkelte elementer selvsagt vil være de samme. For det andre ligger det i vår tid ikke til rette for at prester kan avkreves å underskrive en slik ed; jeg tror rett og slett ikke paven vil kunne klare å få alle prester til å underskrive den. Det må en svært lang og grundig forberedelse til, før man eventuelt kan gjeninnføre en ed av denne typen – om man ønsker det.

Jeg har heller ikke hørt noen antydning om at pave Benedikt tenker å gjøre noe slikt. Men les gjerne eden selv, og se og skriv hva dere syns:

To be sworn to by all clergy, pastors, confessors, preachers, religious superiors, and professors in philosophical-theological seminaries.

I . . . . firmly embrace and accept each and every definition that has been set forth and declared by the unerring teaching authority of the Church, especially those principal truths which are directly opposed to the errors of this day. And first of all, I profess that God, the origin and end of all things, can be known with certainty by the natural light of reason from the created world (see Rom. 1:90), that is, from the visible works of creation, as a cause from its effects, and that, therefore, his existence can also be demonstrated: Secondly, I accept and acknowledge the external proofs of revelation, that is, divine acts and especially miracles and prophecies as the surest signs of the divine origin of the Christian religion and I hold that these same proofs are well adapted to the understanding of all eras and all men, even of this time. Thirdly, I believe with equally firm faith that the Church, the guardian and teacher of the revealed word, was personally instituted by the real and historical Christ when he lived among us, and that the Church was built upon Peter, the prince of the apostolic hierarchy, and his successors for the duration of time. Fourthly, I sincerely hold that the doctrine of faith was handed down to us from the apostles through the orthodox Fathers in exactly the same meaning and always in the same purport. Therefore, I entirely reject the heretical’ misrepresentation that dogmas evolve and change from one meaning to another different from the one which the Church held previously. I also condemn every error according to which, in place of the divine deposit which has been given to the spouse of Christ to be carefully guarded by her, there is put a philosophical figment or product of a human conscience that has gradually been developed by human effort and will continue to develop indefinitely. Fifthly, I hold with certainty and sincerely confess that faith is not a blind sentiment of religion welling up from the depths of the subconscious under the impulse of the heart and the motion of a will trained to morality; but faith is a genuine assent of the intellect to truth received by hearing from an external source. By this assent, because of the authority of the supremely truthful God, we believe to be true that which has been revealed and attested to by a personal God, our creator and lord.

Furthermore, with due reverence, I submit and adhere with my whole heart to the condemnations, declarations, and all the prescripts contained in the encyclical Pascendi and in the decree Lamentabili, especially those concerning what is known as the history of dogmas. I also reject the error of those who say that the faith held by the Church can contradict history, and that Catholic dogmas, in the sense in which they are now understood, are irreconcilable with a more realistic view of the origins of the Christian religion. I also condemn and reject the opinion of those who say that a well-educated Christian assumes a dual personality-that of a believer and at the same time of a historian, as if it were permissible for a historian to hold things that contradict the faith of the believer, or to establish premises which, provided there be no direct denial of dogmas, would lead to the conclusion that dogmas are either false or doubtful. Likewise, I reject that method of judging and interpreting Sacred Scripture which, departing from the tradition of the Church, the analogy of faith, and the norms of the Apostolic See, embraces the misrepresentations of the rationalists and with no prudence or restraint adopts textual criticism as the one and supreme norm. Furthermore, I reject the opinion of those who hold that a professor lecturing or writing on a historico-theological subject should first put aside any preconceived opinion about the supernatural origin of Catholic tradition or about the divine promise of help to preserve all revealed truth forever; and that they should then interpret the writings of each of the Fathers solely by scientific principles, excluding all sacred authority, and with the same liberty of judgment that is common in the investigation of all ordinary historical documents.

Finally, I declare that I am completely opposed to the error of the modernists who hold that there is nothing divine in sacred tradition; or what is far worse, say that there is, but in a pantheistic sense, with the result that there would remain nothing but this plain simple fact-one to be put on a par with the ordinary facts of history-the fact, namely, that a group of men by their own labor, skill, and talent have continued through subsequent ages a school begun by Christ and his apostles. I firmly hold, then, and shall hold to my dying breath the belief of the Fathers in the charism of truth, which certainly is, was, and always will be in the succession of the episcopacy from the apostles. The purpose of this is, then, not that dogma may be tailored according to what seems better and more suited to the culture of each age; rather, that the absolute and immutable truth preached by the apostles from the beginning may never be believed to be different, may never be understood in any other way.

I promise that I shall keep all these articles faithfully, entirely, and sincerely, and guard them inviolate, in no way deviating from them in teaching or in any way in word or in writing. Thus I promise, this I swear, so help me God. . .

Mer om å bygge kirke og moske sammen

Generelt, Økumenikk /

Oppslagene også i Norge om et planlagt kirkse-moske samarbeid ser ut til å ha som kilde en artikkel i Svenska Dagbladet, og det er den lutherske biskopen Bengt Wadensjö som legger fram disse store visjonene. (Så lamgt vet jeg fortsatt ikke i hvor stor grad Den katolske kirke i Tockholm deler disse visjonene.) Etter min mening er tankene helt uralistiske som politikk, og viser også at en uklar teologi ligger under (selv om man jo ikke plankegger et felles gudshus). Slik uttaler den lutherske biskopen seg:

I Nacka har en modell tagits fram där vi bygger en kyrka och en moské som grannar under samma tak. Det är ett unikt projekt som växer fram i känslan av gemensam hemhörighet i Guds hus och tillit mellan dem som möts där, skriver biskop Bengt Wadensjö.

När rädslan för det okända i form av islam nu ger Sverige en profil i nyhetsflödet genom att SD tar plats i riksdagen vill jag lyfta fram en helt annan bild av Sverige. Jimmie Åkesson skrev i Aftonbladet den 20 oktober 2009 att ”Muslimerna är vårt största utländska hot”. I Nacka tror vi inte att invandrare eller muslimer skulle vara ett hot. De är en tillgång. Med kommunalrådet Erik Langby och kyrkoherde Carl Dahlbäck i spetsen har vi sedan flera år arbetat på integration och samlevnad som goda grannar. Resultatet är överraskande.

Sedan ett par år diskuteras nu om Nacka församling i Svenska kyrkan, S:t Konrads katolska församling i Nacka samt Muslimernas förening i Fisksätra gemensamt ska bygga ett Guds hus. Folket i Nacka håller på att få en kyrka och en moské som goda grannar under samma tak. Mer än så: en församling i Svenska kyrkan samsas med en romersk-katolsk församling och bygger ett gemensamt kyrkorum. …

Anglikanere kan bli tatt opp i Den katolske Kirke i år

Katolsk, Liturgi, Økumenikk /

Her snakker man altså om at de kan bli tatt opp i Kirken etter bestemmelsene i pave Benedikts dokument «Anglicanorum Cætibus», der de kan tas opp sammen i grupper (prest og menighet) og får beholde noe av sin egen liturgiske tradisjon. (Dvs. sine flotte liturgier, og også (får vi håpe) sine flotte kirker og altere – se bildet over.) Slik kan vi lese i Catholic Herald:

Britain could have an Ordinariate by the end of the year, it emerged today. … Sources say that the Rt Rev Keith Newton, the flying bishop of Richborough and the Rt Rev Andrew Burnham, the flying Bishop of Ebbsfleet will take up the special canonical structure, which allows groups of Anglicans to come into full Communion with Rome without losing their Anglican identity, before the end of the calendar year.

Groups of Anglicans are already forming across the country in preparation for joining an ordinariate …

… Anglicanorum coetibus offered “Anglo-Catholics the way to full communion with the Catholic Church for which they worked and prayed for at least a century and it is a way in which they will be ‘united and not absorbed’.”

He said that discussions were under way about how the “vision of the Apostolic Constitution” could be implemented” and said the first people to take up the initiative would require vision and courage.

He quoted Pope Benedict’s speech to the bishops of England, Wales and Scotland, saying the Holy Father set his offer to Anglicans “firmly within the developing ecumenical dialogue” and said it was an “an exciting initiative for those for whom the vision of Anglican Roman Catholic International Commission (ARCIC) of corporate union has shaped their thinking over recent years”.

The issue, he said, was “the ministry of the Pope himself, as the successor of St Peter. Anglicans who accept that ministry as it is presently exercised will want to respond warmly to the Apostolic Constitution”. He said: “Those who do not accept the ministry of the Pope or would want to see that ministry in different ways will not feel able to accept Anglicanorum Coetibus.” …

Katekismens kompendium nr. 18 – 24: Om den hellige skrift

Katekisme /

Her er de siste spørsmålene fra Katekismens Kompendium som vi gikk gjennom i vår menighets troskurs sist mandag:

18. Hvorfor lærer Den hellige skrift sannheten?
Fordi Gud selv er dens opphav: Den hellige skrift blir derfor betegnet som inspirert, og lærer uten feiltagelse de sannheter som er nødvendige for vår frelse. Den Hellige Ånd inspirerte nemlig de menneskelige forfattere, som så skrev det Han ønsket å lære oss. Den kristne tro er imidlertid ikke en «bokens religion», men en Guds ords religion: «ikke et skrevet og taust ord, men det inkarnerte og levende Ord» (St. Bernhard av Clairvaux).

19. Hvordan skal en lese Den hellige skrift?
Den hellige skrift må ved hjelp av den Hellige Ånd og under læreembetets ledelse bli lest og fortolket ifølge disse tre kriterier: 1) den må leses med oppmerksomhet på «hele Skriftens innhold og enhet»; 2) den må leses «i pakt med hele Kirkens levende tradisjon» 3) den må leses med oppmerksomhet på «troens analogi», det vil si den innbyrdes sammenheng som eksisterer mellom trossannhetene.

20. Hva er Skriftens «canon»?
Skriftens «canon» er en fullstendig liste over hellige skrifter som Kirken har anerkjent gjennom Apostolisk Tradisjon. Denne listen omfatter 46 skrifter i Det gamle testamente og 27 skrifter i Det nye.

21. Hvilken betydning har Det gamle testamente for kristne?
Kristne holder Det gamle testamente i ære som Guds sanne Ord. Alle dets skrifter er inspirert av Gud og beholder en varig verdi. De bærer vitne om Guds frelsende kjærlighets guddommelige pedagogikk. De ble fremfor alt skrevet for å forberede Kristi, den universelle forløsers, komme.

22. Hvilken betydning har Det nye testamente for kristne?
Det nye testamente, hvis sentrale tema er Jesus Kristus, gir oss den guddommelige Åpenbarings endelige sannhet. Innenfor det nye testamente er de fire Evangelier ifølge Matteus, Markus, Lukas og Johannes det viktigste vitnesbyrd om Jesu liv og lære. Av denne grunn danner de selve hjertet i Skriften og inntar en enestående stilling i Kirken.

23. Hvilken enhet består mellom Det gamle og Det nye testamente?
Skriften er en enhet, for den gir bare ett Guds ord, bare én Guds frelsesplan og bare én guddommelig inspirasjon i begge testamenter. Det gamle testamente forbereder det nye, og det nye oppfyller det gamle: De to kaster lys over hverandre.

24. Hvilken rolle spiller Den hellige skrift i Kirkens liv?
Den hellige skrift gir Kirkens liv støtte og kraft. For Kirkens barn er den bekreftende for troen, føde for sjelen og en kilde til åndelig liv. Salmedikteren sier: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119, 105). Derfor oppfordrer Kirken alle til å lese av Den hellige skrift ofte. «For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus» (St. Hieronymus).

Katekismens kompendium nr. 11 – 17: Overleveringen av Guds Åpenbaring

Katekisme /

Flere sentrale spørsmål og svar fra Kompendiet til Den Katolske Kirkes Katekisme:

11. Hvorfor og på hvilken måte blir den guddommelige Åpenbaring overlevert?
Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannhets erkjennelse» (1 Tim 2, 4), det vil si Jesus Kristus. Derfor må Kristus forkynnes for alle mennesker i henhold til hans egen befaling: «Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28, 19). Dette realiseres gjennom Apostolisk Tradisjon.

12. Hva er Apostolisk Tradisjon?
Apostolisk Tradisjon er overleveringen av Kristi budskap. Helt fra kristendommens begynnelse har dette skjedd gjennom forkynnelse, vitnesbyrd, kirkelige institusjoner, gudstjeneste og inspirerte Skrifter. Apostlene overleverte alt de mottok fra Kristus og lærte av den Hellige Ånd til sine etterfølgere, biskopene, og gjennom dem til alle slektsledd inntil tidenes ende.

13. På hvilke måter forekommer Apostolisk Tradisjon?
Den apostoliske tradisjon forkommer på to måter: gjennom den levende overlevering av Guds ord (også enkelt kalt Tradisjonen), og gjennom den hellige skrift, som er den samme forkynnelse av frelsen i skriftlig form.

14. Hva er forholdet mellom Tradisjonen og den Hellige Skrift?
Tradisjonen og Den hellige skrift er nært forbundet og kommuniserer med hverandre. Hver av dem gjør Kristi mysterium nærværende og fruktbart i Kirken. De springer ut fra den samme guddommelige kilde og utgjør til sammen én hellig trosarv. Fra denne henter Kirken sin visshet om alle åpenbarte sannheter.

15. Til hvem ble trosarven betrodd?
Apostlene har betrodd trosarven til hele Kirken. Takket være sin overnaturlige trossans, støttet av den Hellige Ånd og ledet av Kirkens læreembete, slutter aldri Guds folk å ta til seg, forstå og anvende bedre i livet, den guddommelige Åpenbaring.

16. Hvem er betrodd å fortolke trosarven på en autentisk måte?
Den autentiske fortolkning av trosarven er betrodd til Kirkens levende læreembete alene, det vil si Peters etterfølger, biskopen av Roma, og biskopene i kommunion med ham. Det tilkommer også læreembetet, som i Guds ords tjeneste besitter sannhetens sikre nådegave, å definere dogmer. Disse er formuleringer av sannheter som den guddommelige Åpenbaring inneholder. Denne autoritet strekker seg også ut til sannheter som nødvendigvis er knyttet til Åpenbaringen.

17. Hva er forholdet mellom Skrift, Tradisjon og læreembete?
Skriften, Tradisjonen og læreembetet er så nært knyttet sammen at ingen av dem blir stående uten de andre. I fellesskap bidrar de hver på sitt vis og under innflytelse av den Hellige Ånd, effektivt til menneskenes frelse.

I Oslo: Sakrale skatter fra Kreml-museene i Moskva

Generelt /

I Nasjonalgalleriet her i Oslo vises fra 24. september 2010 til 16. januar 2011 mange flotte skatter fra den ortodokse kirke i Russland. Og i morgen, mellom to søndagsmesser, skal jeg benytte anledningen til å få en omvisning blant skattene. Slik skriver Nasjonalmuseet om utstillinga:

… her vises 90 skatter fra tsarenes samlinger i Kreml-museet i Moskva, med fokus på ikoner, tekstiler og praktgjenstander som har vært brukt under liturgien i de keiserlige katedralene.

Blant de juvelbesatte ikonene er noen av den russiske kirkes mest berømte i sitt slag. De overdådige tekstilene samt erkebiskopskronene er brodert med gulltråder og juveler. Liturgiens gjenstander, som smykker, kors, kalker og røkelseskar, er i sølv og purt gull besatt med tallrike diamanter, perler, safirer, rubiner og smaragder.
Norsk hoffjuveler

Av spesiell interesse for det norske publikummet er en kalk og et oblatfat i gull fra 1795 laget av den norske gullsmeden Iver Winfeldt Buch, Katharina den stores hoffjuveler. Kalken er 32 cm høy, og den er besatt med 435 diamanter og gemmer fra keiserinnens egen juvelsamling. …

Ibsens hjem i Arbins gate

Generelt /

I går kveld var det museumsnatt i Oslo, og mens min kone benyttet anledningen til å se flere utstillinger, fikk jeg se én, som til gjengjeld var svært interessant. Det var leiligheten der Henrik Ibsen levde sine siste 10 år, rett ved slottet i Oslo. Jeg visste ikke at han levde så luksuriøst; men leiligheten var svært stor, 350 m2, flunkende ny og tipp topp moderne, og hadde en årsleie på astronmiske 2500 kr, noe som vil tilsvare over en halv million kroner i dag. Slik leser vi på Ibsenmuseets nettsider:

I anledning hundreårsdagen for Ibsens død, 23. mai 1906, gjenåpnet Ibsenmuseet et fullt tilbakeført dikterhjem med originalt interiør, opprinnelige farger og dekor. … I Arbins gate er det mulig å få et blikk inn bak fasaden hos den aldrende dikteren.

Det ligger et omfattende arbeid til grunn for å gjenskape Henrik Ibsens hjem. Takket være økonomisk støtte, velvilje fra givere og utlånere, nitid innsats fra museets fagpersonale, og dyktige håndverkere er det skapt et autentisk inntrykk av dikterhjemmet. Møbler er brakt tilbake, mens gulv, vegger, tak og overflater er rekonstruert etter bygningsarkeologiske undersøkelser supplert med en rekke historiske kilder. Duker, gardiner og portierer hvor tekstilene var merket av tiden er blitt vevd opp nøyaktig likt de opprinnelige. …

Felles protestantisk, katolsk, muslimsk menighetssenter?

Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag om et planlagt kristent/muslimsk menighetssenter utenfor Stocholm. Den katolske kirke i Sverige skal være med på planene ifølge VL, men jeg må personlig si at jeg ikke syns det er en god idé. Noen få steder (i Tyskland) har det tidligere blitt bygd kirker som er blitt delt mellom protestanter og katolikker, og selv ikke det har vel vært særlig vellykket – og å ta muslimer med i samarneidet virker llte teologisk og praktisk gjennomtenkt. Slik skriver VL:

I Nacka kommune like ved Stockholm i Sverige planlegger muslimer, lutheranere og katolikker nå et felles gudshus. En modell viser bygget der en moské og en kirke er bygd sammen av en felles foajé. – Gjør dere dette for å få flere felles møtepunkter?

Vi vil videreføre de felles samlinger som vi i dag holder i moskeen, og et felles sosialt rådgivningssenter for kvinner. Men tanken bak det felles gudshuset er at alle skal leve sitt liv under samme tak. I Bibelen står det «I min Fars hus er det mange rom», og dette inspirerte oss til dette bygget, sier (luthersk) biskop Bengt Wadensjö til Vårt Land. …

Doktorgrad om Den ortodokse kirke i Kirkenes verdensråd

Teologi /

Menighetsfakturltet ordienteren om en doktordisputas som går av stabelen fredag 8. oktober 2010 kl. 1015. Da vil doktorand Helene Lund offentlig forsvare sin avhandling ”Conflicting Ecclesiologies. Exploring the Ecclesiological Discourse in the Special Commission on Orthodox Participation in the World Council of Churches from 1998 to 2002”.

The thesis is about the power struggle and crisis in the WCC in the year of 1998 and the following years until 2002 between Orthodox member churches and the other member churches. The Orthodox criticized the WCC for being organised by a Protestant way of thinking and for defining ecclesiology and ecumenism on Protestant terms. Based on this critique the Orthodox demanded radical changes in the way the WCC should be organised, threatening to discontinue their participation if not. The WCC responded to this claim by establishing the “Special Commission on Orthodox Participation in the World Council of Churches” with a mandate to propose the necessary changes in order make further Orthodox participation possible.

The struggle is about competing understandings of the Church and of the nature of fellowship of member churches in the WCC, and thus also of what ecumenism is really about. Some member churches understand themselves as parts of the one Church, while the Orthodox member churches understand themselves as being the one Church and the other member churches as pseudo-churches. … …

Helene skal også ha to forelesninger på MF dagen før – og de håper jeg å høre.

Doktorgrad om «Guds hus»

Teologi /

Universitetet i Oslo forteller ganske detaljert om en doktorgrad som skal forsvares der fredag 8. oktober: Cand.theol. Eivor A. Oftestad vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor: «The House of God: The translation of the Temple and the Interpretation of the Lateran Cathedral in the Twelfth Century». Tid og sted: Disputas: The house of God 8. okt. 2010 10:15, Universitetet i oslo, Domus Theologica, auditorium U40.

Innholdet i Eivor Oftestads oppgave beskrives bl.a. slik:

… Den tar utgangspunkt i en traktat om pavens egen kirke, Laterankirken i Roma (Descriptio Lateranensis Ecclesiae) som trolig ble komponert og tradert av presteskapet ved kirken i det tolvte århundre. Et av argumentene som der fremføres for at denne kirken er den helligste i verden, er at hovedalteret inneholder paktens ark og alle de øvrige skattene fra tempelet i Jerusalem. Oftestad leser traktaten som en strategisk del av vestkirkens respons på et endret syn på det jordiske Jerusalem etter 1099. Mens det tidligere var kirken og dens liturgi som forespeilet det himmelske Jerusalem, kunne nå den jordiske byen i Palestina fremstå som en oppfyllelse av gammeltestamentlige profetier og et konkret tegn på den himmelske kirke. Oftestad hevder at dette fremkalte en respons hvor kirkens tegnstatus også ble ytterligere konkretisert, og hvor pavens kirke ble fremstilt ikke bare som en symbolsk, men også fysisk videreføring av Jerusalems tempel. Hun sammenfatter argumentasjonen for Laterankirken i uttrykket translatio templi. …

Jeg traff Eivor og familien hennes flere ganger da vi begge var i Roma første halvår 2006, og hun brukte sin tid i Vatikanets bibliotek for å finne ut det hun trengte til denne oppgaven – og jeg håper å kunne komme til disputasen.

P. Lutz: Katolisismen og det personlige gudsforhold

Gamle tekster, Teologi /

Jeg er nå i ferd med å skanne inn og gjøre ferdig enda en norsk, katolsk klassiker: «Katolisismen og det personlige gudsforhold» av dominikanerpater Lutz. Boka er fra 1927 og de ti første kapitlene kan leses her – og den begynner slik:

Personlighet, rett til uavhengig tenkning, rett til å leve og handle etter sin egen overbevisning og til å utvikle seg etter sine særegne anlegg, er ting som menneskene alltid gjør krav blir seg den menneskelige verdighet bevisst. En politiker som lar seg ta på slep av andre, en kunstner som blindt følger motens strømninger og lukker sitt øre for inspirasjonens stemme i sin egen barm, en vitenskapsmann uten egen dømmekraft i sitt forskningsarbeide, kan ikke gjøre fordring på vår fulle aktelse. Men enda mere forlanger vi personlighet i det religiøse liv. For uendelig mere enn av politikk eller kunst eller vitenskap avhenger vårt livs utfoldelse, vårt hjertes fred og vår evige skjebne av den stilling vi antar overfor Gud. Derfor skal det fremfor alt være vi selv som har det avgjørende ord i de spørsmål som angår vårt religiøse liv.

Nå er det en kjensgjerning at vi katolikker ofte beskyldes for å miskjenne eller undervurdere den personlige religions verd og nødvendighet. Den katolske form for kristent liv skal hindre dets fulle og frie utfoldelse. I religiøs henseende skal vi bare ha et forminsket personlighet; vårt forhold til Gud skal være blottet for den opprinnelighet og den inderlighet som svarer både til Guds krav og vårt eget hjertes lengsel.

Spør vi om grunnen til denne ringeaktende dom, så får vi følgende svar. «Den katolske kirkes autoritet er det som kuer det personlige liv. Den tynger på sjelen som et åk, og står som en skillevegg mellom Gud og den. En katolikk har ikke lov til å tenke annerledes enn paven i religiøse ting. Han behøver endog ikke å vite hva han skal tro; paven, biskopene, prestene vet det, og det er nok. En alminnelig legmann tror på hierarkiet uten å bry seg om hvor dets lære stammer fra, hva den inneholder, eller hvorledes den stiller seg til fornuften og den guddommelige åpenbaring. På samme måte er katolikkenes moralske liv ikke betinget av deres egen samvittighet, men av de lover som kirken pålegger. En sådan tilstand kan ikke annet enn kvele personligheten; for et religiøst initiativ blir umulig, tankelivet sovner inn, og det moralske liv mister karakteren av frihet og kjærlighet, for å utarte til mekanisk vanegjengeri. For enkelte kan vel dette formynderskap være til nytte. Der finnes jo alltid mennesker som mangler dømmekraft og viljeenergi og som gjerne finner seg i at andre tenker for dem og anviser dem deres plikt. Imidlertid lar den katolske kirkes autoritet seg ikke forene med den respekt som de fleste mennesker med rette føler for seg selv, heller ikke med Guds egne rettigheter, da Gud direkte vil virke i de kristnes sjeler.» Trelldom er et sterkt ord; dog finnes der ikke få protestantiske teologer som med forkjærlighet bruker det, når det gjelder å fremheve det mest karakteristiske trekk i vårt trosliv.

Blant de mange bebreidelser vi er gjenstand for er der ingen som vi mere ville ta oss nær av, dersom vi ikke i forveien visste at den beror på en misforståelse. Imidlertid akter vi å påvise hvordan en katolikk til tross for kirkens autoritet står i et personlig og intimt forhold til Gud, i et forhold av direkte og umiddelbart samliv med Ham, og at intet i vår oppfatning av kristendommen står i motsætning til den frihet som Kristus har bragt oss.

Nye tidsskrifter

Katolsk /

Nokså nylig er det kommet ut et nytt nummer av kirkebladet St. Olav – som kom i posten før det kom på nett denne gang. Last det ned i pdf-format her.

I St Olavs lederartikkel kan vi lese:

«Medjugorje eller Nidaros?
Ekte pilegrimer går, rir eller sykler, ifølge den offentlige utredningen som ble lagt frem på pilegrimskonferansen i Trondheim i august i fjor. («På livets vei – Pilegrimsmotivet – et nasjonalt utviklingsprosjekt», skrevet av Per Kvistad Uddu for Kirke- og kulturdepartementet.) I så måte innfridde de kravene, de unge katolikker som kom vandrende over Dovre inn mot Nidaros tidsnok til feiringen av hellig Olav i år. Gruppen som gikk til Røldal tidligere i sommer, likeså. Men forhåpentligvis var de «ekte» pilegrimer også i andre henseender. Til alle tider har pilegrimer benyttet seg av tilgjengelige fremkomstmidler og vanlige ferdselsveier for å ta seg mot målet. Og målet – det være seg Medina eller Jerusalem – er på sett og vis viktigere enn veien, og gudshengivenheten, løftet, ønsket, takken som driver pilegrimen, mer vesentlig enn fremkomstmiddelet. ….

Kanskje valget at Medjugorje i overskrifta var litt uheldig, siden det ikke er blant pilegrimsmål som vår Kirke har godkjent.

Vår egen menighets Hallvardsvaka er også klar på nett – og kommer vel hjem i postkassene om en ukes tid. Les det i pdf-format her.

Father Z. har hatt alvorlige blogg-problemer

Data/blogg /

Father Z’s blogg gikk ned for telling for noen dager siden, og er tilbake med helt nytt utseende og alle nyeste WordPress (3.0.1). Man kan lese om utviklinga av problemene og løsninger HER – HER – HER – HER og HER (det siste er noen små problemer og at bloggen ikke virker fullt ut i alle browsere (IExplorer spesielt) og på ulike plattformer (Windows, Mac, Linux).

Mer konkret om å motta anglikanere i Den katolske Kirke i USA

Økumenikk /

Ekebiskopen i Washington DC blir ansvarlig for å hjelpe anglikanere inn i Den katolske Kirke – fra den amerkanske bispekonferansens nettsider:

The Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith (CDF) has named Archbishop Donald Wuerl of Washington to guide the incorporation of Anglican groups into the Catholic Church in the United States.

In this position, he is a delegate of the congregation and heads the U.S. bishops’ ad hoc committee charged with assisting CDF in implementing the apostolic constitution Anglicanorum coetibus. Pope Benedict XVI issued the document in November 2009 to provide for establishing personal ordinariates for Anglican groups who seek to enter corporately into full communion with the Catholic Church.

The personal ordinariate is a canonical structure similar to a diocese that covers the area of a bishops’ conference. This permits the incoming Anglicans to be part of the Catholic Church while maintaining aspects of their Anglican heritage and liturgical practice. … …

Katekismens kompendium nr. 6 – 10: Gud henvender seg til mennesket

Katekisme /

Videre fra Katekismens kompendium:

6. Hva åpenbarer Gud for mennesket?
I sin godhet og visdom åpenbarer Gud seg selv for mennesket. Med handlinger og ord åpenbarer Han seg selv og sin kjærlige godhets plan, som Han i Kristus har forordnet for menneskeslekten fra evighet av. I henhold til denne planen vil Gud gi alle mennesker del i det guddommelige liv -ved den Hellige Ånds nåde- som adopterte barn i sin enbårne Sønn.

7. Hvilke er de første trinn i Guds Åpenbaring?
Gud åpenbarte seg helt fra begynnelsen av for de første mennesker, Adam og Eva, og kalte dem til et inderlig felleskap med seg. Etter deres syndefall avsluttet Han ikke sin åpenbaring til dem, men lovte frelse for alle deres etterkommere. Etter syndfloden inngikk Han en pakt med Noa, en pakt mellom Ham selv og alle levende vesener.

8. Hvilke er de neste trinn i Guds Åpenbaring?
Gud utvelger Abram og kaller ham bort fra hans land for å gjøre ham til Abraham, det vil si «far for mange folk» (1 Mos 17, 5). Han lover at i ham skal «alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12, 3). Abrahams etterkommere blir bærere av de guddommelige løfter, gitt til patriarkene. Gud danner Israel som sitt utvalgte folk idet Han befrir det fra slaveriet i Egypt, slutter pakten på Sinai med det og gir det Loven gjennom Moses. Profetene forkynte en radikal forløsning for folket, og en frelse som ville omfatte alle nasjoner i en ny og evig pakt. Fra Israels folk og kong Davids hus skulle Messias, Jesus fødes.

9. Hva er det fullkomne og endelige trinn i Guds Åpenbaring?
Det fullkomne og endelige trinn i Guds åpenbaring uttrettes i hans kjødblevne Ord, Jesus Kristus, Åpenbaringens mellommann og fylde. Han som Guds enbårne sønn blitt menneske, er Faderens fullkomne og endelige Ord. I Sønnens sendelse og Åndens gave er Åpenbaringen nå helt fullstendig, selv om Kirkens tro gjennom århundrenes løp gradvis må vokse i forståelsen av dens fulle betydning.

10. Hvilken verdi har privatåpenbaringer?
Selv om de ikke hører til troens arv, kan privatåpenbaringer hjelpe oss til leve ut fra troen, så lenge de leder oss til Kristus. Kirkens læreembete, som har ansvaret for å evaluere slike privatåpenbaringer, kan derfor ikke godta de som hevder å korrigere eller forbedre den endelige Åpenbaring, som er Kristus.

Katekismens kompendium nr. 2 – 5: Mennesket er «skikket for Gud»

Katekisme /

Katekismens kompendium fortsetter med spørsmål om menneskenes lengsel etter Gud:

2. Hvorfor er en lengsel etter Gud nedlagt i mennesket?
Gud selv, som har skapt mennesket i sitt bilde, har skrevet inn i dets hjerte en lengsel etter å se Ham. Selv om denne lengselen ofte blir miskjent, slutter ikke Gud å trekke mennesket til seg. For bare i Ham vil det leve og finne den fylde av sannhet og lykke som det uavlatelig søker. Av natur og kall er mennesket derfor et religiøst vesen, skikket til å tre inn i et fellesskap med Gud. Denne intime og levende forbindelsen med Gud tildeler mennesket dets grunnleggende verdighet.

3. Hvordan er det mulig å erkjenne Gud ved fornuftens lys alene?
Med utgangspunkt i skaperverket, det vil si verden og den menneskelige person, kan mennesket gjennom fornuften alene med visshet erkjenne Gud som universets opprinnelse og fullendelse, som det høyeste gode og som sannhet og uendelig skjønnhet.

4. Er fornuftens lys alene tilstrekkelig til å erkjenne Guds mysterium?
På veien mot erkjennelsen av Gud ved fornuftens lys alene, støter mennesket på mange vanskeligheter. Faktisk kan det ikke på eget initiativ tre inn i det indre guddommelige mysterium. Derfor er det avhengig av å bli opplyst av Guds åpenbaring, ikke bare om de sannheter som overstiger menneskets forståelse, men også om de religiøse og moralske sannheter som i seg selv er tilgjengelige for fornuften, slik at menneskeheten, selv i sin nåværende tilstand, lett og med fast visshet kan kjenne disse uten innblanding av feil.

5. Hvordan kan en tale om Gud?
Menneskets og de andre skapningenes fullkommenheter er bilder, om enn begrensede, på Guds uendelige fullkommenhet. Ved å ta utgangspunkt i disse er vi i stand til å tale om Gud til alle mennesker. Vi må imidlertid stadig polere vårt språk da det er ufullkomment og bundet til bilder, i det vi innser at vi aldri fullt ut kan uttrykke Guds mysterium.

Katekismens kompendium nr. 1: Hvilken plan har Gud for menneskene?

Katekisme /

Jeg nevnte for noen få uker siden at Kompendiet til Den Katolske Kirkes Katelisme nå er lagt ut på nettet på norsk. Jeg har også nylig begynt et innføringskurs i katolsk tro her i St Hallvard menighet, der vi tar utgangspunkt i dette kompendiet.

Jeg syns Kompendiet gir mye hjelp til forstå hva kristen tro egentlig dreier seg om, og tar med noe fra den her på bloggen. Kompendiet starter slik:

1. Hvilken plan har Gud for menneskene?

Gud er i seg selv uendelig fullkommen og salig. I en plan Han fattet ut fra ren godhet, skapte Han fritt mennesket, for at det kunne ha del i hans salige liv. I tidenes fylde, sendte Gud Faderen sin Sønn som Forløser og Frelser for menneskene, som hadde falt i synd. Slik kalte Ham dem til sin Kirke, og gjennom den Hellige Ånds virke tok Han imot dem som sine adopterte barn, og gjorde dem til arvinger av evig lykksalighet.

Samtaler mellom katolikker og ortodokse

Teologi, Økumenikk /

«Lydighet til Kristus og dagens utfordringer til vår kristne tro, gjør det nødvendig for oss å arebide aktivt for full enhet,» sa pave Benedikt. Og han sa det i går, da han kommenterte samtalene mellom katolikker og ortodokse, som pågår akkurat nå – ifølge zenit.org:

The Pope affirmed this today at the end of the general audience when he appealed for prayers for the work of the International Mixed Commission for Theological Dialogue Between the Catholic Church and the Orthodox Church.

The commission is meeting in Vienna, Austria, through Monday. In the three days of dialogue they have already shared, they’ve been examining the same theme that drew them together in 2009: «The Role of the Bishop of Rome in the Communion of the Church in the First Millennium.»

Noting this theme, the Holy Father said: «Obedience to the will of the Lord Jesus, and consideration of the great challenges that appear today before Christianity, oblige us to commit ourselves seriously in the cause of the re-establishment of full communion among the Churches.

«I exhort everyone to pray intensely for the efforts of the Commission and for a continuous development and consolidation of peace among the baptized, so that we can give the world an ever more authentic evangelical testimony.»

The Catholic co-leader of the meeting is for the first time Archbishop Kurt Koch, the new president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity. He was appointed to that role in July. …

Onsdagsaudiensen: Om besøket i Storbritannia

Katolsk, Paven /

Som vanlig snakket pave Benedikt om sin siste reise på første onsdagsaudiens etter at var tilbake i Roma, og om besøket i Storbritannia sa han følgende:

Dear Brothers and Sisters,
Today I would like to speak about my apostolic journey to the United Kingdom, which God enabled me to carry out over the past few days. It was an official visit and, at the same time, a pilgrimage to the heart of the history and the present of a people rich in culture and faith, as the British are. It was a historic event, which marked a new important phase in the long and complex history of relations between those peoples and the Holy See.

The main objective of the visit was to beatify Cardinal John Henry Newman, one of the greatest Englishmen of recent times, an outstanding theologian and man of the Church. In fact, the beatification ceremony represented the climax of my apostolic journey, the theme of which was inspired in the motto of Blessed Newman’s cardinal insignia: «Heart Speaks Unto Heart.» And in the four intense and very beautiful days spent in that noble land, I had the great joy of speaking to the heart of the inhabitants of the United Kingdom, and they spoke to mine, especially with their presence and the testimony of their faith. I was able to see how the Christian heritage is still strong and also active in all strata of social life. …

Les resten her.

FERDIG: P. Lutz – Kors og alter fra 1928

Gamle tekster, Teologi /

Jeg ferdig med bearbeidelsen av P. Lutz’ viktige bok om messen; den kan leses/ lastes ned i pdf-format her – den er på 62 A-4 sider.

(Jeg har bearbeidet språket en hel del, siden hans rettskriving fra 1928 var nesten helt dansk – enkle konsonanter for f.eks. tak og bøn, æ svært ofte der vi har e på norsk, at som infinitivsmerke etc – og det gjenstår nok en del småfeil som jeg må se på etter hvert.)

Skroll til toppen