Forfatternavn:Oddvar

En engelsk presteblogger

Data/blogg, Katolsk /

Fr. Stephen Wang har vært i Norge flere ganger i det siste, fordi han underviser ved Allen Hall Seminary i London, og har kommet til Norge når hans egne norske prestestudenter er blitt ordinert. Jeg har derfor hilst på ham noen få ganger, men kjenner ham ikke.

I disse dager er fokus i ekstra stor grad rettet mot England (og Skottland) fordi pave Benedikt skal være der de neste dagene, og derfor kom jeg også over Fr. Stephens blogg. I et intervju nylig ble han spurt hvorfor han blogger, og han svarte slik:

I’m a Catholic priest and I work in the seminary in Chelsea, where we prepare men for the priesthood. I never imagined I’d start a blog. It happened quite quickly. I was thinking of writing a book, and a friend pointed out that if I really wanted to communicate and share ideas, then a blog would be more immediate and reach far more people. The penny dropped.

Jeg kom først over uttalelser fra Fr. Stephen i dag tidlig, da jeg leste hva han skrev om hvorfor kvinner ikke kan bli prester (se her) og i referatet fra en debatt om sølibatet nylig, der han omtales slik:

Stephen Wang is a young priest who spoke with eloquence and conviction about the joys of celibacy both in the inner freedom it gives him and in the practical benefits of having priests who can be entirely dedicated to those in their care. We disagree with one another, but he is a courteous and engaging opponent. …

Marias smerter – Stabat mater dolorosa

Liturgi /

I dag (dagen etter korsets opphøyelse) markerer Kirken jomfru Marias smerter da hun stod ved korset og så sin sønn lide og dø. Les mer om denne dagen her. (Bildet over er av Dürer.)

I det nye lektionariet for ukedagene (som nettopp er kommet) er en (valgfri) sekvens med på denne dagen: Stabat mater dolorosa. Her tar jeg med kortformen av denne sekvensen:

Sæle mor, vil du det gjera, at i hjarta eg får bera her på jord min Frelsars sår?

Mine synder hev han sona, lat meg fylgja deg og vona at til krossen hans eg når.

Lat meg blant hans vener finnast, all hans ynk og liding minnast medan eg på jordi fer.

Lat meg attmed krossen standa, tårone med dine blanda til eg kjem hans hjarta nær!

Møy, du reinaste av alle, som deg her Guds mor fekk kalle, vil du høyra bøni mi?

Lat meg her hans liding bera og i liv og daude veramed deg i din tunge strid!

Um av såri då eg bløder, er det livsens flod som fløder frå hans kross og hjarteblod.’

Når eg fer frå jordheims aude, lat di bøn frå dom og daude fria meg, ver då meg god!

Kristus, lat på himmelstrender henna milde moderhender retta meg min sigerpris!

Ja, når moldi av skal siga, lat då sjeli upp få stiga til ditt sæle Paradis!

van der Burg: Om Arvesynden og den Bibelske Skapelsesberetning

Gamle tekster, Teologi /

Om Arvesynden og den Bibelske Skapelsesberetning
Pastor Dr. teol. J. van der Burg – 1976

Dette heftet av pastor van der Burg var et av de siste hans skrev, selv om han hadde noen få (ny)utgivelser til fram til 1979 (se en oversikt over alle hans utguvelser her). Hans hefte om arvesynden åpner slik:

Et grunndogme i den kristne religion er læren om arvesynden, som har sammenheng med læren om Kristi soningsdød og med flere andre viktige trossannheter. Den går ut på at mennesket opprinnelig var skapt i hellighet og rettferdighet, og var fritatt fra døden. Disse privilegier skulle etter Guds bestemmelse gå i arv til hele etterslekten. Men på grunn av en stor synd, som vår stamfar gjorde, mistet han dem både for seg selv og for oss alle. At også hans etterkommere mistet dem, skyldes ikke deres etterligning av Adams eksempel (ved deres personlige synder), men deres enhet med ham ved avstamning. Arvesynden finnes også hos nyfødte barn, som ennu ikke har begått noen synd. Derfor må også disse bli døpt. Alt dette er troslære, som er definert bl. a. av Tridentinerkonsilet («Decretum de peccato originali»).

Og han skriver også:

… Arvesyndens eksistens fremgår for det første av Bibelens lære at Jesu soningsdød var nødvendig for alle mennesker. «Han gav seg selv til en løsepenge for alle» (1. Tim. 2, 6; Hebr. 2, 9). «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh. 14, 6). Ingen – og derfor heller ikke små barn, som ikke har gjort noen personlig synd – vil komme i himmelen uten gjennom Kristi offerdød. Derfor må vi tro på en tilstand av unåde som menneskene er kommet i uavhengig av personlige synder.

En bekreftelse av det er de rituelle renselsesskikker som både før og etter Kristi tid er blitt anvendt også på barna. Det ordinære middel som Jesus har foreskrevet til renselsen fra arvesynden, er dåpen. «Sannelig, jeg sier deg: Uten å bli født av vann og Ånd kan ingen komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt» (Joh. 3, 5-6). …

Alle mennesker har fått del i den dødsdom Gud uttalte over Adam (1. Mos. 3, 19). «Alle dør i Adam» (1. Kor. 15, 22). Ved å forføre Adam til synd er djevelen blitt «en manndraper fra begynnelsen» (Joh. 8, 44). Også av dette faktum at vi har arvet døden fra Adam, kan vi slutte at vi har fått del i hans synd. «Døden er syndens lønn» (Rom. 6, 23). Alle dør i Adam, fordi alle har syndet i ham, dvs. mistet Guds vennskap ved hans synd.

LES HEFTET HER.

Hvordan bør Kirken i Norge være en innvandrerkirke?

Katolsk /

Jeg tar ut en kommentar fra Anna (herfra) og legger den ut som et eget innlegg:

«Det er en refleksjon over begreper og mentaliteter som mange ser ut til å ta for gitt, som jeg er ute etter. Dette er et ømtåelig og sårbart punkt. Eller rettere sagt, det er blitt det. Strengt tatt handler det mye om en «som man reder så ligger man» problematikk og hvordan løse den. Men vi er nødt til å snakke om det, uansett hvor ømtåelig det er. Samtalen har egentlig startet for lengst.

Mange norske katolikker er faktisk født katolikker. Og andre, som meg, kom til Kirken i relativt ung alder og har derfor hatt en katolsk identitet mer eller mindre hele vårt liv, og gitt den videre til nå etterhvert voksne, katolskefødte norske barn. Jeg, og en god del andre norske katolikker, satt i kirkebenkene rundt om da de første vietnamesere og polakker dukket opp. Selv tilhørte jeg da en ørliten menighet bestående av et par nordmenn og så de katolske, europeiske (og et par amerikanske) ektefellene til lokale norske menn og kvinner, og deres barn. Utlendingene var i flertall. Presten var utlending, tysk. Dette miljøet, i den grad noen i det hele tatt ville ha tatt seg bryet med å sette et navn på det, var internasjonalt. Jeg kan ikke huske at noen noensinne reflekterte over, eller analyserte og begrepsatte tilstanden. Det var en katolsk menighet kort og godt. Samtlige messer var på norsk – selv om utlendingene var i flertall, med noe iblandet latin på faste messeledd når det skulle være «fint». Ordet innvandrer var ikke oppfunnet enda, eller hadde enda ikke slukt alle andre ord. Vi brukte språket bedre, og snakket om flyktninger, innflyttere, emigranter, da disse kom. En innvandrer, slik ordet etterhvert brukes, er en person som defineres som et offer for noe, og som derfor trenger særlige hensyn. Mind you, det var ikke katolikkene i Norge som ga ordet innvandrer dette implisitte innholdet.

Så det er den politisk ideologiske måten innvandrerne ble tatt imot på som har laget et problem. I en idéell verden hadde katolske innvandrere rett og slett bare gått opp i de lokale katolske menighetene uansett hvor små de var, og demonstrert Verdenskirken i praksis. Kirken er ikke internasjonal, som du sier. Den er overnasjonal. Og det er hovedforklaringen på at katolske innvandrere er godt assimilert i samfunnet forøvrig. Katolikker har ingen spise og kleskodepreferanser, og heller ingen modernitetsproblemer. Som Jana påpeker her over, språket spiller ingen rolle fordi en katolikk kan gjenkjenne messen over alt. Så hvorfor er katolske innvandrere så dårlig assimilert innad i Kirken av alle steder? Pål Veiden på Minarva nett http://www.minerva.as/2010/09/13/jeg-er-ogsa-svak/ har skrevet det innlegget jeg lenge har drømt om å skrive. Sjekk gjerne ut denne samtidig http://www.minerva.as/2010/09/08/fordi-jeg-føler-det-slik/ – omtale av Dalrymples bok om følelsestyrranier. Poenget er at man definerte innvandrerne som svake. De som det måtte tilrettelegges spesielt for. Dette er i bunn og grunn respektløst fordi det gir innvandreren en annen standard enn den man krever av seg selv .Og der er vi enda. Veiden snakker om de svakes vetorett. Dette er ikke en rett de har gitt seg selv, men som har blitt tilrettelagt for dem av velmenende omgivelser.

Selvsagt kan såkalte konservative innvandrerne være en motvekt mot norske «raddiser». Dette er et poeng flere har nevnt, og det har mye for seg. Men forutsetningen er å være såpass involvert i den opprinnelige menigheten at ens egne holdninger kan ha en positiv innflytelse. Jeg er enig med deg i at de norske høymessene er fantastisk smeltedigler. Og er ikke det symptomatisk for Kirken egentlig? Så hvorfor da opprettholde nasjonalgruppene som en faktor i menighetslivet? For folk som har vært her i snart to generasjoner (som de fleste historikere regner en genreasjon, dvs 20 år)? Det er da ikke Kirkens ansvar å tilrettelegge for etniske sosiale fora – sjømannskirkesyndromet?

Så, nei. Jeg tror ikke det er så mye irritiasjon ute og går, egentlig – selv om det er det òg- som det er en sårhet over at Kirken i Norge ikke retter seg mot byen og landet lenger, altså det Urbi et Orbiperspektivet jeg etterlyste i det første innlegget som startet tråden. Jeg er helt overbevist om at den store trosmanifstasjonen sommerens prosesjoner kunne ha vært, ble kraftig redusert av altfor utstrakt bruk av utilgjengelige språk. Hvem mente man å henvende seg til? Jeg mener katolisismen helt unødvendig ble understreket nok en gang som noe fremmed og eksotisk – noe som drukner i resten av multikultigreiene.»

P. Lutz: Hva som ligger til grunn for avlaten

Gamle tekster, Teologi /

I kapittel XIII i sin bok om avlaten, den siste av kapitlene jeg har lagt ut på nett (les hele boka her), skriver p. Lutz ganske klart og tydelig at det er kjærligheten som er grunnlaget for den katolske avlatslæren:

Hele den tankegang som forklarer avlatslæren er i full overensstemmelse og i organisk sammenheng med den åpenbarte tro; så meget står fast for den kristne meditasjon som alvorlig fordyper seg i dogmene om frelsen, nåden og de helliges samfunn. Imidlertid er der en enda dypere realitet enn disse dogmer som ligger til grunn for avlaten; og den frem for alt er den prøvesten som setter oss i stand til å vurdere det ekte kristelige i avlaten. Kristendommens hjerte er kjærligheten. «Så har Gud elsket verden at Han gav oss sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha det evige liv.» (Joh. 3. 16). «Så har Gud elsket oss,» det er det som er kristendommens opphav. Guds første gave er Hans kjærlighet. For dennes skyld blev Guds Sønn menneske, døde for oss og gav oss det vi trenger for å nå frem til Ham. Vår tro, vår anger, vår bønn, vårt håp på de evige goder, vår kjærlighet til Gud og våre medmennesker, vårt moralske liv, alt det som er kristelig, spirer frem av denne første Guds gave.

Vi søker ikke Gud i første rekke fordi vi har opplevet vårt moralske sammenbrudd og fått et innblikk i vår synds mørke avgrunn, men fordi Gud elsker oss og drager oss. Kjærligheten er vår religions innerste sjel. Vil vi bli klar over hvorvidt en lære, en praksis, en institusjon er kristelig, må vi frem for alt drøfte i hvilket forhold den står til kristendommens absolutte verdi: Kjærligheten. Avlatslæren består denne prøve. Betrakt den fra hvilken side du vil, gjennomtenk alle dens grunnprinsipper og alle konsekvenser de innebærer, overalt møter du den guddommelige kjærlighet.

…..

P. Lutz: Uviljen mot avlaten har ingen hjemmel i den kristne troslære

Gamle tekster, Teologi /

I kapittel XII i sin bok om avlaten fortsetter p. Lutz med å kritisere den protestantiske trosforståelsen, mer konkret deres syn på mennesket fullstendige fordervelse:

Det var altså ikke misbruken, men selve de grunnprinsipper Luther bygget sin reformasjon på, som førte ham til å forkaste avlaten. Vi katolikker holder fast ved den, fordi Luthers oppfatning av det kristne liv og av Kirkens vesen ikke lar seg forene med Evangeliet, heller ikke med vår fornuft eller med vår religiøse og moralske erfaring. Bibelen kjenner ikke den til bunds fordervede natur; den forutsetter tvert om en menneskehet som er seg sitt fulle ansvar bevist, sin evne til frivillig å gjøre det gode og det onde.

Men syndefallets konsekvenser er alvorlige, og en overdrevet optimisme har heller ingen plass:

Den katolske oppfatning av mennesket har visst nok intet felles med J. J. Rousseaus sentimentale drømmer om vår naturs absolutte godhet; eller med den hedenske humanismes begeistring for den samme natur som skal være seg selv nok. En sådan åndsretning fortjente nok Luthers og alle alvorlige menneskers forakt. … Synden hørte middelalderen til, tenkte (noen). Denne tåpelige optimisme er ikke katolsk. Alle katolske kristne kjenner arvesyndens uhyggelige makt og sukker etter den opprinnelige renhet og fred. «Dagene i dette liv er korte og onde, oppfylt av smerter og trengsler; her besudles mennesket av mange synder, det besnæres av mange lidenskaper, plages av megen frykt, splittes av mange bekymringer … trykkes av fristelser, svekkes av nytelser, pines av armod» (Thomas a. K. Kristi Etterfølgelse III. 48).

Men Luthers forståelse blir likevel helt feil:

Men vi kan heller ikke forene Luthers mørke pessimisme med vår tro på Gud, vår Skaper, fordi Gud er god. … Vi forveksler ikke hangen til synden med selve synden. Ellers måtte vi også betrakte den naturlige trang til dyden som selve dyden. For mennesket har også gode tilbøyeligheter og evner. Selv Paulus, som Luther påberoper seg for å hevde den helt fordervede natur, vitner om det motsatte. Taler han ikke om «de hedninger som ikke har loven, men av naturen gjør de ting som er ifølge loven? Da er de, skjønt de ingen lov har, seg selv en lov. De viser nemlig at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter» (Rom. 2. 14-15). Paulus tenker sikkert på en del virkelig høymodige skikkelser i den antikke historie; og hvor mange menn og kvinner fant han ikke på sine apostoliske vandringer som et edelt sinnelag og et rent liv gjorde mer mottagelige for Jesu lære enn andre! Har menneskets natur bevart noe av sin opprinnelige adel: gode tilbøyeligheter, anelser, lengsler, hvor meget mere må vi ikke beundre Guds verk i mennesket, når Hans nåde har overvunnet syndens onde, når den Helligånd med Faderen og Sønnen «elsker mennesket og tar bolig i dets sjel»? (Joh. 14. 23), når Jesu bønn er blitt oppfylt – og Jesus blir alltid bønnhørt – Jesu bønn om at «den kjærlighet hvormed du har elsket meg må være i dem og jeg i dem?» (Joh. 17. 26).

Skal Kirken misjonere?

Katolsk /

I en kommentar (fra Trond) til et innlegg som handlet om felles språk (latin) og innvandrere i Kirken i Norge, tok jeg ut følgende tekst og trykker den for seg selv:

… I tillegg har norske katolske ledere klart uttalt at Kirken forlengst hadde sluttet å misjonere blant lutheranere.

Man skal unngå “proselyttisme”, som det så fint heter. Hva nå enn ordet egentlig betyr, for det defineres aldri. Nå er det en gang slik at jeg faktisk vet godt hva ordet egentlig betyr og det betyr “forsøk på å endre noens oppfatning.” Altså misjonsvirksomhetens kjerne. At ordet oftest i praksis idag brukes om tvangskonvertering eller andre former for indusert konversjon (bestikkelser etc) blir de facto en tildekking av det hele. Når katolske ledere sier noe om”proselyttisme” og at man er mot dette, er det i norsk kontekst en helt meningsløs uttalelse, i tillegg til at det er de fide lære at man at ikke kan tvangskonvertere noen som helst. Det man egentlig er imot, er Kirkens plikt til å forkynne den sanne lære for alle og insistere på at den kun finnes én, udelelig og sann Kirke, slik doktrinen lærer oss.

Det er en bruddshermenutikk, for å bruke Pavens ord, som legges til grunn når man avviser som “proselyttisme” at det er en del av Kirkens misjon å konvertere f.eks lutheranere til den sanne tro. Helgener led og døde for det målet, i kjærlighet til de som var forvillet. Pater Lutz og pastor v.d Burg er bare et kjært minne, dessverre.

Kirkemenn HAR IKKE LOV til å gi opp Kirkens apostolat. Den postkonsiliære praksis på området har vært en udelt katastrofe, ikke minst for alle de sjeler som går fortapt på grunn av menneskelig unnfallenhet. Unam Sanctam Catholicam Ecclesiam ber vi på søndager, men blir det tatt på alvor?

For egen regning må jeg nok si at dette ikke treffer spikeren på hodet. Muligens kunne man si noe slikt for 20-30 år siden, men i dag syns jeg ikke dette (at man ikke vil misjonere) passer på andre katolikker i Norge enn noen ganske få og små grupper.

Msgr. Kjelstrup: Fra protestantismen til Moderkirken

Gamle tekster /

Monsignore Karl Kjelstrup (han ble monsignore i 1925) utga i 1932 et hefte i serien: «Småskrifter til sannhetens forsvar», som han kaller «Fra protestantismen til Moderkirken». Han innleder heftet slik:

I dette lille hefte refereres en samtale mellom en norsk protestant av den dannede klasse – la oss kalle ham A. og en katolsk geistlig. Visstnok har forfatteren aldri hørt om en samtale som ord til annet lød som den her refererte, men jeg gjør uttrykkelig oppmerksom på at de tanker hr. A. fremsetter har jeg gjentatte ganger hørt uttale av protestanter (som tok det alvorlig med sin kristentro), når de var kommet i nærmere berøring med Moderkirken. …

Heftet fortsetter så som en samtale mellom presten og denne søkende personen, og av prestens svar tar jeg med noen interessante elementer. Først om protestantes nokså negative reaksjon da han overvar sin første messe:

Det er rimelig nok, når De ikke hadde de nødvendige forutsetninger til å dømme om gudstjenesten. Dertil kreves iallfall et minimum av kjennskap til den katolske kirkes lære, især læren om den nye pakts offerhandling, nattverdofferet eller den hellige messe. Altertjenesten med sine oldkirkelige symboler blir uforståelig for den som ikke vet at det hele er en offerhandling som samler menigheten i bønn og tilbedelse om den nye pakts påskelam som ofrer seg på alteret.

Dernest tar jeg med litt fra samtalen om i hvilken gra Den katolske Kirke er den eneste saliggjørende:

Den søkende: … Skjønt jeg således alene ved å bruke min sunne fornuft kan forstå at setningen «Hver blir salig i sin tro» er en skjebnesvanger villfarelse, fordi den gjør sannhet og løgn jevngode for Gud, må jeg dog tilstå at jeg steiler ved å høre den katolske kirke kalle seg «enesaliggjørende». Det lyder så altfor anmassende.

Presten: Jeg håper dog De forstår at dermed aldeles ikke menes at alle anderledestroende går fortapt? Meningen er bare at den katolske kirke alene har fått fullmakt av sin guddommelige stifter til å føre menneskene på livets og sannhetens veier, at den alene eier hele den åpenbarte sannhet og alle helliggjørelsesmidlene samt at den derfor er den eneste ordinære vei til salighetens oppnåelse. Enhver som uten egen skyld står utenfor den av Kristus stiftede kirke, men oppriktig søker sannheten og efter beste evne overholder Guds bud, regner vi for i det minste åndelig å tilhøre Kirken.

Hele heftet kan leses her.

P. Lutz: De egentlige årsaker til den lutherske uvilje mot avlaten

Gamle tekster, Teologi /

I kapittel XI i sin bok om avlaten skriver p. Lutz svært interessant om den egentlige grunnen til at Luther og de andre reformatorene ikke kunne godta den katolske avlatslæren:

Det var .. ikke de misbruk avlaten hadde gitt anledning til, som fikk de protestantiske reformatorer til å forkaste den. Deres motvilje hadde en meget dypere årsak. Hvilken? Var det uvitenheten om avlatens teologiske grunnlag? Til en viss grad ja. For uvitenheten var ikke liten. Luther selv tar Frelseren til vitne på at han ikke visste hva avlaten var for noe, da han reiste seg mot Tetzel, og vi ville nok tro ham uten ed når vi sammesteds ser hvor tilgjengelig han var for den motbydelige bakvaskelse som blev satt i omløp angående Tetzels avlatsprekener. Men uvitenheten alene kan ikke forklare reformatorenes voldsomme opprør mot avlaten. Støter vi på noe vi ikke forstår, så er jo det første vi føler trang til å søke opplysning, hvis vi absolutt mener å måtte uttale oss om saken, med mindre en forutfattet mening ligger så tungt på vår ånd, at en upartisk granskning ikke kan iverksettes. Og dette var tilfellet med reformatorene. De ideer ut fra hvilke Luther forsøkte, å gjenoppbygge kristendommen, reformasjonens vesentlige og grunnleggende anskuelser om synd, frelse, natur, nåde, sjelsliv, kirke, det var opphavet til kampen mot avlaten.

….

Les hele p. Lutz’ videre argument her.

Tre år siden pave Benedikts SUMMORUM PONTIFICUM trådte i kraft

Paven, TLM /

– datoen er 14. september og jeg feirer jubileet med en missa cantata denne tirsdagskvelden.


Så langt er det ikke mange som har gjort seg kjent med denne gamle og ærverdige messen, men den har i alle fall beriket mitt eget (preste)liv, og har også påvirket måten jeg feirer messens nye form svært mye.

Om leserne ønsker det, kan de lese det jeg skrev om dette jubileeet for ett år siden, for to år siden, og for tre år siden HER og HER.

Jeg har også lurt en del på hvorfor jeg i 2007 begynte å interessere meg for denne tradisjonelle måten å feire messen på – uten å ha kommet fram til noe endelig svar. Allerede vinteren 2007 hadde jeg begynt å feire (den nye) messen på latin, mens jeg årene før ikke hadde vist noen interesse for det. Muligens kan det forklares med at jeg hadde kommet til en ny menighet, og der reagerte jeg ganske negativt på flere ting det var forventet at jeg skulle gjøre under feiringen av messen (det verste var at jeg burde la ministrantene purifisere kalk og patena etter kommunion).

Muligens fikk disse opplevelsene meg til å tenke over messefeiringen noe grundigere, så da pave Benedikt sommeren 2007 offentliggjorde at han ville la den tradisjonelle latinske messen brukes friere enn på mange år, var jeg helt fra starten av interessert i dette – og tre måneder etter 14. september 2007 feiret jeg min første TLM, godt hjulpet av tre flinke ministranter.

Tydeligere regler for katolske begravelser i Australia

Katolsk, Liturgi /

Det er interessant å merke seg at erkebiskopen i Melbourne, Denis Hart, har utgitt nye regler for hva som skal skje og ikke skje i katolske begravelse:

Football club songs and pop or rock music have been banned from funerals in Catholic churches in Australia under new guidelines distributed this week to priests and funeral directors.

A funeral should not be a «celebration» of the deceased’s life», Archbishop of Melbourne Denis Hart said in the rules, but a final sacred farewell. Celebrations of that life should be held at social occasions before or after the funeral, he said.

«The wishes of the deceased, family and friends should be taken into account … but in planning the liturgy, the celebrant should moderate any tendency to turn the funeral into a secular celebration of the life of the deceased,» the guidelines state.

«Secular items are never to be sung or played at a Catholic funeral, such as romantic ballads, pop or rock music, political songs, football club songs.»

I Norge er vel ikke ønske om å bruke sekulær musikk så sterkt som i enkelte andre land, men ønsket om å fokusere på den avdøde (heller enn å be for ham/henne i messen) merker vi en del til.

Det er Reuters som melder dette, og det tas også opp hos Father Z.

Det er lett å lage teorier som eliminerer Gud, men hva sier de om virkeligheten?

Apologetikk /

Stephen M. Barr skriver i First Things om Stephen Hawkings nye bok om Guds eksistens (som jeg nevnte også her). Han er ikke særlig imponert over innholdet i boka:

Has physics done away with God? A newly release book by Stephen Hawking and Leonard Mlodinow says, “Yes.”

What is a Jewish or Christian believer to make of this? Is the Creator now out of a job? The short answer is (unsurprisingly) no: the ideas propounded in Hawking’s book constitute no threat whatever to the Jewish and Christian doctrine of Creation.

The idea that Hawking is now touting is not new—in fact, within the fast-moving world of modern physics it is fairly old. My first introduction to it was reading a very elegant theoretical paper entitled “Creation of Universes from Nothing,” written in 1982 by the noted cosmologist Alexander Vilenkin, who argued that our universe might have arisen by a “quantum fluctuation.”

This idea is sometimes referred to as the quantum creation of the universe. There are different variants, but the basic idea is well-known among particle physicists and cosmologists.

Right up front, it must be noted that this idea is extremely speculative, has not yet been formulated in a mathematically rigorous way, and is unable at this point to make any testable predictions. Indeed, it is very hard to imagine how it could ever be tested. …

Og Barr avslutter sitt innlegg slik:

…. Physics scenarios and theories are merely mathematical stories. They may be fictional or describe some reality. And just as the words of a book by themselves can’t tell you whether it’s fact or fiction—let alone have the power to make the world they describe real—so with the equations of a physics scenario. As Hawking once understood, equations may turn out to be an accurate description of some reality, but cannot not confer reality on the things they describe.

What Hawking called in his previous book the “usual approach of science” is in fact the only genuinely scientific approach. From the time Hawking wrote that earlier book until now, nothing has changed in this regard: theories of physics are still “just sets of rules and equations.”

There are two answers to the question: “Why does anything exist rather than nothing at all?” The atheist answers, “There is no explanation.” The theist replies, God. An intelligent case can be made for either answer. But to say that the laws of physics alone answer it is the purest nonsense—as Hawking himself once realized.

Den katolske Kirke i Belgia

Generelt, Katolsk /

(Hvordan kan er katolsk biskop kle seg slik?)

Både Dagbladet og Aftenposten skrev i går om seksuelle overgrep i Kirken i Belgia, som er svært sjokkerende – selv om det ikke er helt nytt. Dagbladet skriver bl.a.:

Rapporten har undersøkt mulige overgrep fra 1960-tallet og fram til siste halvdel av 1980-tallet. I april måtte biskopen av Brugge, Roger Vangheluwe (bilde over), innrømme å ha hatt kjønnslig omgang med mindreårige både før og etter å ha blitt biskop. Han måtte gå av.

Ikke ett eneste kirkesogn i Belgia frikjennes for overgrep, framgår det av rapporten. Dette viser hvor omfattende kulturen for overgrep har vært i de kirkelige kretsene. Kommisjonen mottok de fleste av meldingene om overgrep etter at biskop Vangheluwe måtte gå av i april.

Kommisjonsleder Adriaessens fordømmer «loven om taushet» som gjaldt i årtier innenfor kirkelige kretser når det gjaldt seksuelle overgrep. I Rapporten får man lese flere hundre tidligere elever ved religiøse skoler fra særlig 1960- og 1970-tallet som forteller om overgrep fra sine religiøse foresatte.

Noe av det mest rystende ved rapporten er sjølmordene blant ofrene. Rapporten har bekreftet 13 tilfeller, og den har også bekreftet ytterligere seks forsøk på å ta sitt eget liv.

Og Aftenposten skriver:

Rystende detaljer om seksuelle overgrep begått av geistlige ved den katolske kirken i Belgia har nå blitt offentliggjort, skriver BBC .

På 60-tallet var omfanget så stort at det nærmest ved alle kristne kostskoler og bispedømmer foregikk overgrep, ifølge kommisjonens leder Peter Adriaenssens.

Rapporten slår fast at hele tre hundre barn har blitt misbrukt, at en tredjedel av ofrene var jenter, at 13 av ofrene skal ha begått selvmord, og at først på 80-tallet skal misbruket ha begynt å gå ned. /blockquote>

Britisk journalist fikk et nytt syn på pave Benedikt

Katolsk, Paven /

En britisk journalist, Mark Dowd , brukte flere hundre timer på å foreberede et program om pave Benedikt, nå før besøket i England og Skottland. I prosessen har han fått et nytt syn på paven (lese hele artikkelen her):

The making of this film has been something of a voyage of discovery for me. I can’t be the only Catholic in the world who had major apprehensions on April 19 2005 as the conclave made its decisive choice to elect the first German pope since the 11th century (I don’t count Adrian VI, born in Utrecht in 1459, part of the Holy Roman Empire). I was worried about whether the former head of the Congregation for the Doctrine of the Faith might be just a little too polarising. I am no expert of conclave arithmetic, but my hunch was that he simply had too many doubters inside the College of Cardinals to get the required votes. Wrong. And I have been wrong about him, too. It is not that he has changed radically since taking up the papacy; it is simply that when you have to make a one-hour programme on one of the most clever and gifted people on the planet you have to look behind the headlines and the angry rants on the blogosphere. In short, you have to do justice to the man as best as you can.

Something similar is going on with Pope Benedict at the moment as has been occurring with John Henry Newman in recent months. Recognising the brilliant intellectual acumen of an individual often leads to wings, sections of the Church, staking their claim. They want to possess them as “their own”. I can understand why. But there are occasionally rare moments when these drives towards colonising the output of a gifted mind simply fail on account of the sheer dynamism and multi-facetedness of the individual concerned. So Pope Benedict’s uncompromising language on homosexuality, his disciplining of liberation theologians and 2007 Motu Proprio on the Old Rite of the Roman liturgy all have conservatives ticking their boxes and approving. But how then to deal with some rather contradictory evidence, not least of all his championing of workers’ rights in Caritas in Veritate and his uncompromising critique of neo-liberal economics?:

“I would like to remind everyone, especially everyone engaged in boosting the world’s economic and social assets, that the primary capital to be safeguarded and valued is man, the human person in his or her integrity” …

But the real delight for me has been in engaging with the writings of this 83-year-old man. The encyclicals have been given deserved space and attention. Yet you have to go back to 1968 for his classic, Introduction to Christianity, a work in which it becomes abundantly clear that, for this gentle and determined Bavarian, that man does not create his own truth through effort and endeavour, but, as he writes: “To believe as a Christian means in fact entrusting oneself to the meaning that upholds me and the world, taking it as the firm ground on which I can stand fearlessly… to believe as a Christian means understanding our existence as a response to the word, the logos, that upholds and maintains all things.” ….

… The predictions of an inflexible Vicar of Rome, “God’s Rottweiler”, in 2005 have been misplaced. Many of us got it wrong and I am happy to say so unambiguously. ….

I morgen er det 11. september

Generelt /

Jeg så gjennom noen gamle bilder i går, bl.a. fra vårt besøk i USA i 2001, der min kones niese giftet seg 11. august. Et par uker før det hadde vi vært noen dager i New York City, der dette bildet av meg ble tatt – tvillingtårnene viser tydelig, seks uker før den skjebnesvangre dagen.

Bruken av latin – fra en leser

Liturgi, TLM /

En av bloggens lesere har nylig sendt meg en kommentar, som er ganske interessant, og som jeg derfor velger å legge ut som eget inlegg:

Apropos messen på latin, eller egentlig behovet for å bli enige om fellesspråk slik jeg ser det: I sommer opplevde Norge at to byer, Bergen og Oslo, har hatt store katolske utendørs prosesjoner. Slike offentlige prosesjoner er, eller kunne ha blitt, en kraftig og tiltrengt manifestasjon av katolsk tilstedeværelse, og dermed allminneligjøring, i et sekularisert Norge. Jeg mener det ligger et stort apostolisk potensiale i å allminneligjøre seg seg selv og ikke gjøre terskelen så unødvendig høy for å komme til Kirken. Jeg mener disse unike manifestasjonene dermed reduserte seg selv en del når så og si alle andre språk enn landets eget ble brukt i stor utstrekning. Ut fra et Urbi et Orbi-perspektiv, hvem mente man å henvende seg til? Var det det “mangfoldet” som skulle vises frem igjen? Verdenskirken? Synes ikke det uansett?

Ikke misforstå, jeg synes det var praktfullt at vi kom oss ut på gatene igjen etter noen hundreår innendørs. Men jeg er redd det tildels ble en “kultur”-manifestasjon – kultur her som i multikulti. Tilskuere og forbipasserende ville “forstått” latin som uttrykk for det genuint katolske. Og så selvfølgelig norsk for å forankre det universelle og overnasjonale lokalt.

Jeg tror ikke på latin som enespråk før latinskolene igjen er et universelt og obligatorisk faktum. Men det jeg derimot har tro på er at det i land som Norge og England, med masseinnvandring, må bli mulig å enes om å opprettholde latin som Kirkens universelle språk – i kompaniskap med landets eget verniculare språk. Dette for ikke å drukne i såkalte nasjonale messer og fragmentering.

Jeg nyter forøvrig nydelige novus ordo-messer på latin her jeg bor. Imidlertid lesninger og preken på norsk – det beste fra to verdener så og si. Vi har laget fine hefter med teksten på messens faste ledd på latin/norsk og latin/englesk. Enkelt og greit, og ordningen har stor språklig dekning.

Jeg er enig i at det nokså sjelden er aktuelt å lese messens lesninger på latin (men gjerne resten av messen, og ulike faste og universelle bønner), og etter min mening var det vel dette (og nesten ingenting annet) konsilfedrene hadde i tankene, da de la noen føringer til hvordan messen burde revideres.

Og her kan jeg legge til at man når som helst gjøre også når man feirer den tradisjonelle latinske messen i dag, også kan lese lesningene direkte på morsmålet, det har pave Benedikt tydelig skrevet i sitt motu proprio om utvidet tillatelse til å bruke den gamle messen.

Tilbake til P. Lutz’ bok om AVLATEN

Katolsk /

Etter at sommerferien nå er over, prøver jeg å gjøre ferdig korrekturlesinga av boka «Avlaten og de helliges samfunn» – som kan leses her. Jeg har i dag korrekturlest og lagt ut følgende kapitler (mens kap. XI, XII og XIII forstatt gjenstår):

VIII. Den «åndelige skatt» er vår felles eiendom. – IX. Hva avlaten forutsetter hos oss. – X. Andre innvendinger mot avlaten.

I kapittel 10 tar Pater Lutz opp noen protestantiske innvendinger mot avlaten som fortjener å bli drøftet alvorlig (mens han regner en del andre motforestillinger som mye mindre seriøse). Han nevner bl.a. en innvending fra tidsskriftet Kirke og Kultur, 1928: «Vi skal ikke søke avlat for vår synd, ikke fly dens følger, men gå inn under dem, ta dem opp som et kors.» Til dette svarer han:

Ved første blikk synes denne oppfatning bedre å forene seg med rettferdigheten. Men med hvilken rettferdighet? Med vår. Men hvor ville denne vår rettferdig het føre oss hen? Til den evige død! For er det ærligere å gå inn under syndens følger enn å ta imot tilgivelse, så måtte vi også tilbakevise Guds kjærlighet, som tar fra oss den evige straff, d.v.s. syndens egentlige og mest rettferdige straff. Men Guds rettferdighet er ikke som vår; den har sine egne veier. Den forbinder seg med den uendelige miskunnhet og blir allikevel en uendelig rettferdighet, fordi både rettferdighet og miskunnhet er ett og det samme vesen, Gud selv. Gud er likeså rettferdig, når Han tilgir som når Han straffer; og likeså barmhjertig, når Han straffer som når Han tilgir. Han fant en vei for å vise seg både rettferdig og barmhjertig også for oss. Denne vei er Jesu sonende lidelse. …

… «Det er altfor lettvint,» mener man. La være at enkelte katolikker tar det som noe lettvint. De alvorlige gjør det ikke. De har den dype overbevisning om at vi skal leve vårt religiøse liv ikke bare således som vi mennesker oppfatter det; men som Gud oppfatter det. Vi søker ikke vår rettferdighet, men Guds. Var det Jesu vilje å sone for hele synden, så tar vi imot Hans frelsesgjerning med tro og takk, uten smålig å drøfte hvordan Guds rettferdighet tilpasser seg etter våre fattige ideer. Får vi gjennom avlaten en fornyet bevissthet om vår enhet med Jesus og Hans hellige samfunn, så synes vi at vårt religiøse liv ikke lider noe tap fordi om vi lider mindre ondt av vår synd; tvert om, det blir sterkere, dypere. Det kristne livs store realitet er Jesu liv i oss. Vi kaller det nåde, kjærlighet, mystisk enhet; vi kan likeså vel kalle det rettferdighet, og beundre vår Gud, som på en så opphøyet måte forener det som for oss mennesker synes å være motsetninger.

En liturgisk fornyelse var helt nødvendig på 60-tallet

Liturgi, TLM /

Father Z. sier seg enig i denne overskrifta, og skriver i et innlegg på sin blogg:

Under another entry, long-time and perspicacious participant Henry Edwards wrote about the Extraordinary Form: «[T]here is no doubt that the glorious Missa Cantata that is the Sunday EF norm now was not always the majority EF experience. Not for nothing is the quip that Vatican II has done more good for the EF than the OF. So even as a seriously devoted EF advocate, I certainly have no desire to “go back”.

I agree. This is not about nostalgia, either. And I have gotten into trouble with some members of trad-nation by suggesting that the intervening years taught us a great deal about how to use the older form of our Catholic liturgical worship.

Father Z. skriver også i dette innlegget (litt underlig, og kanskje litt sjokkerende vil noen tenke) at Vatikankonsilets dokument om liturgien, Sacrosanctum Concilium (les det på norsk her), «tilhører tradisjonelle/ tradisjonalistiske katolikker, ikke de liberale» – han skriver mer om denne påstanden her.

Dette blogginnlegget karakteriseres også av de usedvanlig interessante kommentarene som følger. Her er de to første – én om hva målet med liturgirevolusjonen kanskje kan være:

I tend to agree with this. From what I’ve read, a lot of people took the Mass for granted before Vatican II. Too many Masses were Low Masses and too many celebrants raced through the rubrics. I think that being deprived of the TLM for 40 years has had an impact on people and made them realize how precious of a treasure it is. It’s an interesting parallel to the Israelites’ exile in Babylon. In both cases, God’s chosen people were taking him for granted and showing him disrespect, so he took away their most prized possession (for the Israelites, the Temple, for modern Catholics, the TLM). In both cases, the loss of this possession has made people realize its value. Hopefully now that this value has been realized we can move on to reclaiming our prized possession and making it widely available to every Catholic throughout the world.

Og én kommentar som beskriver katolske messer på 50- og 60-tallet:

Much as it is nice to dream of a time when all the music was splendid, when I was a kid in the 1950s to early 60s, our New York parish we had only two Masses with music a year: Christmas Eve and Easter (the Vigil, NOT the day Mass). The only other music was at Benediction after the 11 am. People avoided that Mass because it lasted over 40 minutes.

I used to dream that it was better in religious houses, but I had a recent conversation with friars of my own province, all ordained before 1955 as to that was typical at the the daily Conventual Solemn Mass in our house of studies. The answer: the Ordinary was sung to the Plainchant melodies, but all the Propers were recto tono. The only exception to this rule was on a few solemnities they sing the Introit (we call it the Officium) and Alleluia in chant, but all the other Propers (Graduals, Tracts, Offertories, Communions) were still in recto tono. The only days all propers were actually sung was Easter and Christmas. I understand that cloistered nuns did a little better than this, but that was it.

No wonder there was such a push among secular clergy to get permissions to replace the propers with hymns. Some might consider a classic hymn better than a snippet of Latin in recto tono. If a house of regular observance couldn’t manage all the Propers, then forget the usual parish.

Ungdommelig musikk under pavens besøk i England

Katolsk /

På The Independets nettsider ble det kunngjort for noen få dager siden:

(The pope) is a liturgical traditionalist who is known to favour the Latin mass with all its ancient trimmings. But when it comes to finding a song that will appeal to young worshippers, the Pope has opted for rap. The committee overseeing Pope Benedict’s itinerary in Britain next week announced today that they have chosen a hip-hop track to be the official “youth anthem” for his three day visit.

“Heart’s Cry”, by Catholic trio Ooberfuse, is a world away from the type of soaring hymnals usually associated with Catholic services. The band, who all live in London, sent their track to Father Andrew Headon, a member of the Papal Visit Organising Committee which chose the song to represent young worshippers. It will almost certainly be played to the faithful during the Pope’s prayer vigil in Hyde Park, an event which is specifically aimed at appealing to younger Catholics.

Ooberfuse’s track bears a passing resemblance to Black Eyed Peas’ breakthrough single, “Where is the love?” and open with extracts of a speech by Pope Benedict proclaiming that “evil will never reign in the hearts of men again.”

Cherrie Anderson, the trio’s 24-year-old lead singer, told The Independent that her band wanted to move away from the stereotype that modern Christian bands only ever played soft rock.

En av bloggens lesere har tipset meg om dette, og han er ikke nådig i sine kommentarer:

Latin blir brukt….og «noen» jobber tydeligvis hardt for å gjøre ting mest mulig pinlig for paven mens han er i England. Komitéen som skal styre pavens besøk (en av de endeløse komitéene i den postkonsiliære æra…) har valgt en hip-hop sang (!!!!!!!) som offisiell «ungdomshymne» under pavens besøk. «Melodien» heter visst «Heart’s Cry» og er visstnok et produkt fra et orkester som heter Ooberfuse. I stykket jeg har limt inn under og som bringer nyheten om musikkvalget, er det også en hel del håpløse påstander som jeg ikke gidder å gå inn på, blant annet dette med å være «relevant for dagens unge» og annet sludder.

Før dere går inn og leser stykket nedenunder, så ta en titt på denne videoen fra Gloria TV. Den er hysterisk morsom og handler nettopp om «relevant» religion og religionsundervisning.

Nå gjenstår det vel å se hvor ille det vil bli – for egentlig sier vel avisartikkelen bare at denne sangen nok helt sikkert vil bli brukt i pavens møte med ungdommer i Hyde Park.

Skroll til toppen