Forfatternavn:Oddvar

25 år siden Den katolske kirkes katekisme ble utgitt

Katekisme, Katolsk /

I dag er det akkurat 25 år siden pave Johannes Paul II promulgerte Den katolske kirkes katekisme, etter at bispekonferansen i 1985 hadde bedt om at en slik katekisme skulle bli utarbeidet. Det var daværende kardinal Ratzinger som som var ansvarlig for utarbeidelsen av denne store katekismen, og kardinal Schönborn ble valgt som sekretær for arbeidet. Siden Ratzinger i alle år har vært min favoritt som teolog, biskop og pave, betydde dette at jeg i mange år også satte Schönborn svært høyt – men de siste ca 10 år har jeg gradvis tenkt litt mindre positivt om ham og hans teologi.

Østerriske Kathpress har et langt intervju med kardinal Schönborn, en engelsk oversettelse kan leses her – og jeg tar med følgende:

Kathpress: Cardinal, 25 years ago the Catechism of the Catholic Church was promulgated. You were involved as editor-in-chief from the very beginning. What were the initial considerations?

The starting point was the presuppositions provided by Cardinal Joseph Ratzinger as President of the Commission, which John Paul II had set up. For a thorough reflection on the questions of catechesis, he chose the classical model of the four pillars of catechesis – the four pillars of the catechumenate, which had been the basis of the catechumenate for baptismal candidates since early Christian times: What do we believe (the Credo), how do we celebrate (Sacraments), how do we live (the Commandments) and how do we pray (the Our Father). The whole building should be built around these four pillars.

The second prerequisite and prescription from the side of the Commission under the leadership of Cardinal Ratzinger was that it should be an organic, synthetic, comprehensive account of Catholic Faith and life, that is, the doctrine of Faith and morals. And it should really be what the Church teaches, not what this or that theologian says, even if they are so famous or so sacred. It should be conceived that the reader, when he takes this book into his hand, can say: Here I learn what the Catholic Church teaches.

Kathpress: How can the Commission’s work be specifically conceived? What was your role as editorial secretary?

The work began with seven bishops, who divided the work among themselves, two for each of the parts, the Our Father was only reached then later. This first phase led to a first overall design, which was evaluated in a manageable round of 40 experts in catechesis. Very soon it became clear that it needed an authority that unifies the whole. At the time, Cardinal Ratzinger invited me to become the secretary of this «drafting committee» in 1987 to unify the work, to avoid repetitions, to achieve stylistic unity etc. Thus, I began my work in Autumn 1987 which above all was in the first phase to review, to process and draw conclusions from the 40 experts on the first draft and propose proposals from the Commission.

Bit by bit, it turned out that all previous drafts were really only initial drafts. A whole new editing had to be tackled – throughout on the basis of the first drafts, but in a second attempt. On this second attempt, more theological experts worked. I had the task of co-ordinating this work, also working actively on the editing, and working on it step by step and submitting to the Commission of the Twelve Bishops and Cardinals under the leadership of Cardinal Ratzinger.

And so the second large-scale draft emerged, which was then sent out into a worldwide consultation. With some naivete, on each side of the draft «sub-secreto» was printed. If you send a draft to 3,000 bishops around the world with a request for feedback, it is certain that this will not be kept secret.

Kathpress: What were the biggest obstacles to the «World Catechism Project»?

Of course, there were violent discussions from early on, even before the first sketches existed. The main argument of the opponents of this project was: It is impossible to create a book of Faith for the entire world – a Catechism for the whole world church – today, in the face of the pluralism of cultures, theologies and narratives. This was the most massive counter-argument against the project.

I think Cardinal Ratzinger took this challenge very seriously. It was ultimately a question of a fundamental theological opinion: Can Faith today be formulated as one Faith in a common form? If Paul says, «One Faith, one baptism, one God, one Lord,» can this be translated into a common book of Faith in the entire Catholic Church? The Commission set itself this challenge when sending the second draft to all bishops worldwide for consultation. This second consultation resulted in 25,000 requests for change. We then looked at and evaluated all these requests for change in a larger team.

Kathpress: What were the criteria for evaluating input from around the world?

Firstly, does this correspond to the doctrine of the Church, or is it a theological opinion, perhaps also respectable theological doctrine? Here is an example: In the «first draft», the Chapter on «descendit ad inferos» – «descended into Hell» in the interpretation of the Creed – was very much due to Hans Urs von Balthasar. Hans Urs von Balthasar has written a lot about this subject, he was an eminent theologian, a credible witness of Faith, and a master of theology. Yet it had to be said that this is an exciting theological theory, but it is not the formulated teaching of the Church. For this reason, this chapter has been thoroughly revised and oriented on what is available in the formulated teaching of the Church.

So, of course, many changes have been made. Often, these changes were real enrichments, references to missing or better formulations. Sometimes there were also detailed wishes, which are not part of a large but limited book of Faith. This evaluation was carried out by the editorial committee, and the third phase was really a final editorial, in which the entire work was once again given an editing throughout. It was necessary to bring the work stylistically into a unity, to bring it linguistically to a commonality.

Kathpress: The first edition of the Catechism appeared in French. How did that happen?

It very much helped us at that time that all members of the Editorial Committee of the French were powerful. It was then decided that French is the editorial language – for the practical reasons that it was the lingua franca of the editorial committee, even if Americans, English, Italians and Spaniards were represented. We could all agree in French. This, of course, made the work much easier – that it was written in a modern language, a language familiar to the Church. This has been so successful that I have received a high French award – not for myself, but for the editorial committee – because of the high quality of the French language. Jacques Delors said at the time: «If only the Treaty of Maastricht had been written in as good a French as the Catechism of the Catholic Church.» – A sentence which naturally pleased us.

This led to the final phase of the editorial. This was in February 1992, as I remember well, on the Feast of Saints Cyril and Methodius on 14 February that the definitive project was unanimously endorsed by the Commission and thus handed over to the Pope. He then had the last word, of course, and promulgated the entire text after his examination on 11 October 1992. That is why the 25th anniversary is now. …..

Det eneste området i verden der denne katekismen ikke er blitt godt mottatt, er i Tyskland og Østerrike, sier kardinal Schönborn (underlig og skuffende, det syns han også):

Kathpress: What is your assessment after 25 years, especially regarding the reception in German-speaking countries, but also worldwide? Has the project succeeded and the Pope’s intention achieved?

It has succeeded. It has happened. Today, the catechism is THE reference work worldwide, for the teaching office of the Church and also for catechesis. To be sure, I must add with a certain sorrow: in the German-speaking world the Catechism has not yet really reached deeply. It has always bothered me, even from my work as an editorial secretary, that in German-speaking theology and catechesis the catechism has often been treated as something handed down from above, thank God not everywhere. With irony and with this old prejudice really of the past: «Catechism is pre-conciliar».

The idea itself of the catechism is by no means a pre-Conciliar idea. We are in Luther’s year. Luther’s great, breakthrough success was decisively the «Small Catechism» and also the «Great Catechism». This was Luther’s ingenious understanding: to summarize the Faith in brief statements, and then to present it in a larger catechism for those who are to convey the Faith in a more elaborate way. Why in the German-speaking world the catechism is no longer received, for me belongs to the «Mysteria» – the secrets which I cannot explain, but which I regret.

På katolsk.no har man i alle år kunnet lese en nettutgave av Den katolske kirke katekisme – SE HER.

Vår Frue av Rosenkransen – 1571

Generelt, Katolsk /

I dag feirer Kirken Vår Frue av Rosenkransen, en feiring som går tilbake til 7. oktober 1571, en dag en grundig artikkel på katolsk.no beskriver slik:

I 1571 sto en katolsk flåte med skip primært fra Spania, Venezia og Genova og under kommando av keiser Karl Vs sønn Don Juan av Østerrike, overfor en mektig tyrkisk flåte med mellom 12.000 og 15.000 kristne slaver som roere. Lappverkflåten av katolske skip sto under Den hellige Rosenkrans’ beskyttelse. Den hellige pave Pius V (1566-72) visste at den kristne flåten var tyrkerne materielt underlegen, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen for seier. Da slaget sto den 7. oktober 1571, for øvrig det siste slaget som ble utkjempet med skip med årer, ba de romerske brorskapene rosenkransen i gateprosesjoner mens slaget ble utkjempet.

De kristne styrkene vant en avgjørende seier over den tyrkiske flåten ved Lepanto, og dette var på den første søndagen i måneden. Seieren ble naturlig nok tilskrevet Vår frue av Rosenkransen. Vi vet i dag at seieren var avgjørende og hindret en tyrkisk invasjon av Europa. I seierens time skal pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud. …

Norsk Wikipedia skriver også om dette.

Jeg så forøvrig flaggene/ vimplene fra slaget (som kan se over og ved siden av teksten) da jeg for en del år siden besøkte Toledo i Spania. Om det øverste bildet kan man lese (på engelsk Wikipedia):

The banner of the Holy League, flown by John of Austria on his flagship Real. It is made of blue damask interwoven with gold thread, of a length of 7.3 m and a width of 4.4 m at the hoist. It displays the crucified Christ above the coats of arms of Pius V, of Venice, of Charles V, and of John of Austria. The coats of arms are linked by chains symbolizing the alliance.

Bilde fra årets prestemøte

Generelt, Katolsk /

Jeg har de siste dagene vært sammen med over 50 prestekollegaer på årets prestemøte på Mariaholm. Bildet under viser oss samlet etter dagens messe – klikk på bildet for å se en større utgave.

Et par interessante artikler om messen

Katolsk, Liturgi, TLM /

Eirik Steenhoff har intervjuet p. Ole Martin Stamnestrø, og det forholdsvis lange intervjuet er delt i to artikler. Første artikkel har følgende innledning:

For ti år siden utgav pave Benedikt XVI dokumentet Summorum Pontificum, som gav prester lettere anledning til å feire den gamle tridentinske messen. Men hva slags messe var egentlig dette, og hvorfor kom en endret messe på plass etter Det annet Vatikankonsil (1962–65)? Og hva er egentlig messens mening? …

… Messen som feires i dag, er ikke helt den samme som messen som ble feiret i går. Det vil si: Om en katolikk – eller for den saks skyld en kirkefremmed – skulle deltatt først i messen som kom før Det annet Vatikankonsil (1962–65), så i messen som kom etterpå, ville opplevelsen være nokså forskjellig. Likevel: messene er innholdsmessig de samme, selv om formen er ulik. Det er det samme offeret, den samme tilbedelse, til og med det samme språket (latin) – kort sagt: den samme messen.

Denne grunnleggende identiteten mellom de to messeformene – den før- og etterkonsiliære – var et viktig premiss da pave Benedikt XVI lanserte dokumentet Summorum Pontificum for like over ti år siden.

– Dokumentets hovedsak er at den ekstraordinære form av det romerske ritus [dvs. den gamle messen, se faktaboks] skal bli lettere å feire for den enkelte prest, sier p. Ole Martin Stamnestrø, generalvikar i Midt-Norge stift og liturgihistoriker.

– Paven gir uttrykk for at han ønsker at Summorum Pontificum skal bidra til to ting, fortsetter p. Stamnestrø. – For det første: Fred i kirken. Dette er en fred som krever generøsitet av oss alle. Bak åpningen for en feiring av messens to former ligger det et ønske om liturgisk generøsitet og harmoni, eller for å bruke et gammelmodig ord: endrektighet. For det andre vil paven gi oss en påminnelse om liturgiens genre og egenart. Dermed minner han oss samtidig på at den ordinære form som vi feirer i dag, ikke kommer ut av intet. Den har vokst organisk ut av den foregående vestlige tradisjon.

Og andre artikkel inneholder bl.a. følgende viktige (syns jeg) presiseringer:

.. det var ingen bred folkebevegelse bak liturgireformen.

Vi spør p. Stamnestrø om de endringer i liturgien som fant sted etter konsilet som ikke var intendert av konsilfedrene, som den totale overtagelse av folkespråkene, mottagelsen av nattverden i hånden og popmusikkens inntog i messen.

Hvorfor skjedde alt dette?

Denne tiden – sent 60-tall og 70-tallet – var preget av misnøye med det gamle og bestående, og et ønske om omveltende forandringer, sier. p. Stamnestrø. – Denne tidsånden preget vel også implementeringen av Sacrosanctum Concilium. Mange blir forbauset når de leser dokumentet, for der finner man ikke mange av de forandringer som fulgte, som kommunion i hånden og nyorienteringen av messefeiringen versus populum, «mot folket.» Men mange av disse er liturgiske skikker som det ble åpnet for etter konsilet som et alternativ til våre tradisjonelle skikker, og de er i dag tillatte alternativer.

Har disse skikkene påvirket hvordan vi tenker om messen? For eksempel: Kan det faktum at vi ikke lenger feirer messen mot alteret, føre til at offeraspektet blir underkommunisert?

Vi må huske på at messen er mange ting samtidig. Den er en offerhandling, men den har også mange andre aspekter. Liturgikerne i mellomkrigsårene mente at offeraspektet var blitt betonet så sterkt at de andre aspektene delvis var blitt glemt, særlig når det gjaldt messen som et fellesskapsmåltid. Men nå befinner vi oss i en helt annen situasjon. Messen blir stort sett ikke lenger forklart som offer. Men det er den altså.

Stamnestrø fortsetter med å utbrodere tre sentrale prinsipper for liturgien: gudsdyrkelse, ydmykhet og tradisjon.

Det første prinsippet er at vi begynner med Gud, sier han. – Liturgien eksisterer først og fremst for å ære Gud. Dens retning er grunnleggende gudvendt. Det andre prinsippet er at den som deltar i kirkens liturgi må være ydmyk. Kirkens liturgi er ikke min, men blir min i den grad jeg deltar i noe som kommer til meg utenfra. På samme måte som at Bibelen blir min når jeg mottar dens ord. Jeg har ikke skrevet Bibelen, men den blir «min» når jeg leser den. Det tredje prinsippet er at liturgien forbinder oss med dem som har gått foran oss. Vi gjør det samme som dem, og som de store helgenene. Gjenkjenneligheten og vanen er viktig for liturgien. Og jo viktigere noe er for oss, jo større vil motstanden være mot forandringer.

Les gjerne begge artiklene selv.

Mikkelsmesse i Porsgrunn i morgen

Liturgi, TLM /

I morgen feirer jeg høytiden for den hellige Mikael i Porsgrunns katolske kirke. Jeg feirer den tradisjonelle latinske messen, og inngangsverset lyder slik:

Benedícite Dóminum, omnes Angeli eius: poténtes virtúte, qui fácitis verbum eius, ad audiéndam vocem sermónum eius. Benedic, ánima mea. Dómino: et ómnia, quæ intra me sunt, nómini sancto eius.. – Gloria Patri et Filio … Benedícite Dóminum …. – Lov Herren, alle hans engler, dere veldige i kraft, som setter hans ord i verk når dere hører hans røst tale. Lov Herren, min sjel, og alt som i meg er love hans hellige navn. – Ære være … Lov Herren …

Og kollektbønnen lyder slik:

Deus, qui, miro órdine, Angelórum ministéria hominúmque dispénsas: concéde propítius; ut, a quibus tibi ministrántibus in cælo semper assístitur, ab his in terra vita nostra muniátur. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som inndeler englenes og menneskenes tjeneste i underfull orden; unn oss i nåde at vårt liv her på jorden må vernes av dem som alltid står hos deg som dine tjenere i himmelen. Ved vår Herre, Jesus Kristus ….

Her kan man se programmet for messen, med bl.a. alle tekster og antifoner.

Kongeveien over Filefjell

Generelt /

Sist uke hadde jeg noen feriedager og gikk (sammen med kone, svigerinne fra USA og hennes mann) flere turer på den gamle kongeveien over Filefjell; en tur nær Valdres (Kvamskleiva), en tur på veiens høyeste område på Filefjell, og et par turer nær Borgund stavkirke (Vindhella og Galdane).

Bildene under er fra veiens høyeste punkt, ca 1250 meter – der var det ikke mer enn 5 grader og det hadde kommet litt snø kvelden før.

Stillhet, skjønnhet, åndelig dybde

Liturgi, TLM /

En ung prest fra Danmark, p. Jan Hansen, har nylig blitt intervjuet om den tradisjonelle messen, og sier interessant, bl.a.:

Hvad betyder den gamle messeform for dig selv og hvordan lærte du den at kende?

Jeg synes, at der er en udpræget sans for mystikken, for det åndelige, æstetiske og ikke mindst det sakrale i den ekstraordinære messeform, som jeg finder meget tiltalende. Endvidere er jeg også fascineret af det historiske aspekt. Denne form af liturgien er den, som man i store træk har fejret siden pave Gregor den Store, selvom messen naturligvis har udviklet sig langsomt og gradvist op gennem middelalderen.

Sansen for det mystiske og sakrale i Kirkens liturgi mener jeg grundlæggende er vigtig, for uden disse elementer bliver vi i langt mindre grad mindet om, hvad det ultimative mål med livet er, nemlig at blive forenet med Gud i Himlen. Liturgien her på jorden er derfor en forsmag på det himmelske, hvor vi på en måde får et glimt ind i evigheden, og dét som venter os på den anden side af denne jordiske tilværelse. Det betyder naturligvis ikke at vi skal glemme vores liv her på jorden fuldstændigt; men liturgien hjælper os med at huske på, hvad vi tror på, og hvorfor vi tror det, jævnfør den gamle regel om ”Lex Orandi, Lex Credendi”, dvs. måden vi beder på former vores måde at tro på.

Derudover har mit kendskab til den ekstraordinære messe klart påvirket min måde at fejre den danske messe på. Den minder mig i højere grad om, at folk ikke kommer til kirken for at se på mig som personen ”pastor Jan”, men for at møde Gud. Derfor skal jeg som præst hjælpe med at få dette møde mellem Gud og den enkelte troende til at blive så frugtbart som muligt. Det kan jeg som præst bedst gøre ved at lægge min personlighed lidt til side, så Kristus nemmere kan komme til syne i stedet for mig. I sidste ende er vi præster jo blot et redskab, Gud har sat i verden for at hjælpe folk med at finde tilbage til Ham. Jeg lærte den ekstraordinære messe at kende da jeg boede i Rom på Det engelske Kollegium.

Hvor meget lærer kommende præster om den gamle messe? Hvordan er interessen for den blandt yngre præster?

Vi lærte intet om den på præsteseminariet, så det er ofte egentlig op til den enkelte seminarist at opsøge den. De fleste af dem jeg kender, som interesserer sig for den, fejrer begge former af messen. De yngre præster har ikke en så udpræget ideologisk holdning, men har snarere blot opdaget en åndelighed, dybde og æstetisk skønhed, som de gerne vil lære bedre at kende.

Intervjuet kan leses i sin helhet HER, i det danske «Katolsk Orientering» (les også side 9) – og katolsk.no har også lenket til artikkelen.

10 år med Summorum pontificum

Liturgi, TLM /

I dag er det ti år siden den tradisjonelle katolske messen fritt kunne feires av alle katolske prester. Tre av mine prestevenner i Norge feirer i dag en (sikkert veldig høytidelig) høymesse/levittmesse (med prest, diakon og subdiakon), mens min messe nok blir av det enkle slaget. Pave Benedikts motu proprio (dokument på egnet initiativ) kan leses her – og under ser man et lite utdrag.

POPE BENEDICT XVI
APOSTOLIC LETTER GIVEN MOTU PROPRIO
SUMMORUM PONTIFICUM
ON THE USE OF THE ROMAN LITURGY PRIOR TO THE REFORM OF 1970

…
Art. 2. In Masses celebrated without a congregation, any Catholic priest of the Latin rite, whether secular or regular, may use either the Roman Missal published in 1962 by Blessed Pope John XXIII or the Roman Missal promulgated in 1970 by Pope Paul VI, and may do so on any day, with the exception of the Easter Triduum. For such a celebration with either Missal, the priest needs no permission from the Apostolic See or from his own Ordinary. …

…
We order that all that we have decreed in this Apostolic Letter given Motu Proprio take effect and be observed from the fourteenth day of September, the Feast of the Exaltation of the Holy Cross, in the present year, all things to the contrary notwithstanding.

Endelig kom Bryne på kartet

Generelt /

Bergens Tidende har i dag et nokså tåpelig oppslag med bildet over og følgende tekst:

Bygger Nye Veier hele veien hjem

Regjeringen lot veiprosjekter til over 80 milliarder kroner snike i køen. Flere av dem ligger i Ketil Solvik-Olsens (Frp) hjemfylke. Transportforsker karakteriserer utvelgelsen av veier som «en hilsen hjem fra en minister fra Bryne». …

Innlegget gir nokså lite mening siden dette (prioriterte) veistykket starter litt etter Larvik, går forbi Porsgrunn, Langesund og nedover mot Aust-Agder, der er det flere stykker før Arendal som har mye trafikk og har en latterlig dårlig standard. Muligens kan planene for ny vei mellom Kristiansand og Stavanger kritiseres for å ha «sneket i køen» (det overasket meg litt at de så radikalt ønsker å oppgradere hele denne strekningen, selv om veien klart må oppgraderes flere steder), men den er jo også en del av hovedveien langs vestlandet; Kristiansand, Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim.

Gjerning, liv og tro må henge sammen

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

I en interessant artikkel på katolsk.no i dag blir Bernt T. Oftestad intervjuet i forb. med at Pew Research Centres nylig publiserte en undersøkelse: Five Centuries After Reformation, Catholic-Protestant Divide in Western Europe Has Faded. Der leser vi bl.a.:

Undersøkelsen viser at stadig flere vesteuropeiske protestanter nærmer seg et «katolsk» syn på rettferdiggjørelsen. 47 prosent mener at både gode gjerninger og troen er nødvendige for frelsen, mens bare 29 prosent mener at troen alene er nok. Er de gamle konfesjonelle skillelinjene i ferd med å viskes ut, og i tilfelle hvorfor?

– Her vil jeg gjerne vise til Knud Krogh-Tonning (1842–1911), en viktig norsk luthersk teolog og prest som konverterte til katolisismen i år 1900. På slutten av 1800-tallet skrev han om «den stille reformasjon”. Han mente at det i lutherdommen går en taus, saktegående bevegelse mot det katolske. Dette er fordi gjerning, liv og tro rett og slett må henge sammen. Krogh-Tonning viste til det pietistiske gjennombrudd fra slutten av 1600-tallet. I denne formen for protestantisme er fromhetslivet avgjørende viktig. Nå ser vi en kanskje ny tendens mot en betoning av fromhetslivet og mot foreningen av gjerning, tro og praksis.

– Men først og fremst har dette å gjøre med at den lutherske lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, er ganske vanskelig å forstå. Den har fra begynnelsen av blitt opplevd som en slags schizofreni. Hva er egentlig gjerningenes rolle i troen? Det ble aldri avklart hvilken rolle de har. Det klassiske problemet i lutherdommen blir fort veldig subtilt og vanskelig når man skal forsøke å finne en begrunnelse. Pietismen markerer et implisitt brudd med denne teorien om tro og gjerninger. Fra den tid av blir det særegne ved reformasjonsideene stadig vanskeligere å få øye på, sier Oftestad.

Undersøkelsen handler ellers først om fremst om sekularisering – les gjerne hele artikkelen på katolsk.no.

Gratulerer p. Myron Kuspys!

Katolsk /

Jeg var tidligere i dag med på en prestevielse i St Olav domkirke. Den var ganske så uvanlig, siden den fulgte den ukrainsk-katolske liturgien; det var i deler av liturgien faktisk vanskelig å forstå hva som skjedde. Liturgien opplevdes også på en måte mindre høytidelig enn den latinske liturgien, samtidig var seremonien mer utbrodert – jeg tror vi gjorde korsets tegn mer enn 50 ganger i løpet av de to timene.

Katolsk.no har lagt ut en bildekarusell med mange bilder – jeg viser noen av bildene under – og her skriver de litt orienterende om Den ukrainsk-katolske kirke.

Johannes døperens martyrdød

Katolsk /

Over ser vi et bilde av Johannes døperens død (som jeg ikke husker å ha sett før). Jeg feiret denne messen (se messens tekster her) i dag på et sykehjem i Oslo, der en katolsk nonne bor.

På denne dagen sa pave Benedikt i 2012:

Celebrating the martyrdom of St John the Baptist reminds us too, Christians of this time, that with love for Christ, for his words and for the Truth, we cannot stoop to compromises. The Truth is Truth; there are no compromises. Christian life demands, so to speak, the ‘martyrdom’ of daily fidelity to the Gospel, the courage, that is, to let Christ grow within us and let him be the One who guides our thought and our actions. However, this can happen in our life only if we have a solid relationship with God.

Min kilde – Father Z’s blogg.

Gratulerer Paul og Josef!

Katolsk /

I dag ble Josef Ottersen og Paul Opata ordinert til diakoner, i St Johannes menighet i Oslo – og de skal prestevies før St Hans neste år, sa biskopen. Jeg var til stede sammen med mange andre prester, bilder over viser de fleste av de geistlige. Katolsk.no skriver mer om det som skjedde og har flere bilder.

Hl Ludvig av Frankrike – tradisjonell latinsk messe 25. august

Katolsk, TLM /

Fredag denne uka (25/8) feirer jeg den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunns katolske kirke. Det er den hellige Ludvig av Frankrike som feires denne dagen, og kollektbønnen er slik:

Deus, qui beátum Ludovícum Confessórem tuum de terréno regno ad cæléstis regni glóriam transtulísti: eius, quǽsumus, méritis et intercessióne; Regis regum Iesu Christi, Fílii tui, fácias nos esse consórtes: Qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus, per omnia sæcula sæculorum.

Gud, du som har ført din salige bekjenner Ludvig over fra det jordiske kongedømme til himmelrikets herlighet, vi ber deg: Gjør oss ved hans fortjenester og forbønn til medarving med kongenes Konge, Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet.

Hl Ludvig feires ikke lenger i den nye kalenderen, men han var kong Ludvig IX av Frankrike, og levde fra 1217 til 1270. Katolsk.no skriver en hel del om ham, bl.a.:

… kong Ludvig døde omkring klokken 15 den 25. august 1270 nær Tunisia. … flere av Ludvigs relikvier ble fraktet landeveien til Paris med korte stopp i basilikaen San Domenico i Bologna og i Lyon, og den 22. mai 1271 ble de stedt til hvile i den franske kongelige begravelseskirken Saint-Denis etter en nasjonal begravelse i katedralen Notre-Dame. Hodet ble bisatt i Sainte-Chapelle, som han selv hadde bygd til Kristi tornekrone. I 1298 ble relikviene skrinlagt i nærvær av kong Filip den Smukke (1285-1314) og en forsamling av adelsmenn og prelater. I 1308 delte kong Filip skjelettet og ga beina som relikvier til viktige personer og kirker. Hans gravmæle i Saint-Denis var et praktfullt gullbelagt monument av messing fra slutten av 1300-tallet, men det ble smeltet ned under de franske religionskrigene. De av relikviene som var igjen i Saint-Denis, ble spredt for alle vinder under Den franske revolusjon. Bare en finger ble berget og oppbevares i dag i Saint-Denis.

Ludvigs berømte biografi ble skrevet av soldaten Johannes av Joinville, hans personlige venn og ledsager på korstogene. I biografien fremstilles Ludvig som et menneske med både feil og dyder, og den er et av de mest fortryllende dokumentene fra middelalderen. To andre viktige biografier ble skrevet av kongens skriftefar, Geoffrey av Beaulieu, og hans kapellan, Vilhelm av Chartres. Vår fjerde kilde er biografien skrevet av Vilhelm av Saint-Pathus ved hjelp av den pavelige granskningsrapporten før Ludvigs helligkåring.

Allerede den 6. august 1297 ble Ludvig helligkåret av pave Bonifatius VIII (1294-1303) i Orvieto. Hans navn står i martyrologium Romanum. Hans minnedag var tidligere 24. august, men er nå dødsdagen 25. august. En translasjon av hoderelikvien ble feiret den 8. mai.

Mer om konvertitter

Katolsk, Økumenikk /

Det katolske presten Fr. Dwight Longenecker er selv kommet fra først amerikansk evangelikal, senere anglikansk tradisjon, og han svarer på kritikken mot konvertitter som for en tid tilbake ble presentert av italierne P. Antonio Spadaro, SJ (denne vurderer han som «dårligere enn middelmådig» og fra Prof. Massimo Faggioli (som skriver en del fornuftige ting). Men Longenecker svar bl.a. slik i en artikkel kalt Stop bashing converts:

What should not be overlooked is the immense price, especially the clergy converts pay to become Catholic. Most of them sacrifice their vocation and livelihood, taking their wives and families into the wilderness. Most will not be re-ordained as Catholic priests. There are few employment opportunities in the Catholic church and many of them have no other skills or training.

These are men and women with advanced degrees in every imaginable subject, who take whatever job they can get to feed their family. They take a step of faith to follow Christ’s call to join his church through amazing sacrifices that very few cradle Catholics would ever begin to contemplate. Their courage and commitment should not be ignored.

It must be admitted that a few converts have not only become traditionalists, but strident and vocal traditionalists. Their influence should not be judged by their volume. Their fanaticism has more to do with their temperament than the fact that they are converts. This is clear from the fact that there are many strident traditionalists who are cradle Catholics.

In my work with converts, I have, of course, come across those who want to become Catholics because they don’t like women priests or gay marriage, or the secular modernism that has swamped their Protestant denomination. But those who are simply reacting against elements they dislike in their own denomination usually do not manage to swim the Tiber.

Others, finding that there are feminist nuns, gay activists and modernists in the Catholic church are dismayed. When the aesthetes among them experience the brutal architecture, saccharine music and poor preaching of contemporary American Catholicism they often quietly return to their church of good taste.

When the zealous Evangelical Christians discover that the contemporary American Catholic church is full of lukewarm members who are more Italian or Irish than they are Catholic, they are disturbed. They were used to Christians being sold out for Jesus, and being members of a fired-up fellowship of Christian disciples.

What Faggioli misses is the core reason why we converted. There is a bottom line. We did not convert because we were miserable in our former church. Soon after I became a Catholic, someone asked, “Well, now that you’re Catholic do you like the Catholic Church?” I replied, “No. If I were joining a church I liked, I’d still be an Anglican. I didn’t join the Catholic Church because I liked it. I joined it because it is the true Church.”

While the cradle Catholic of a sophisticated disposition may be amused by such triumphalism, it remains true that we converted because we were convinced of the claims of the Catholic Church to be the foundation rock for Christian belief and practice. This doesn’t mean that we are all hard-line dogmatists, but it does mean that we believe there is a place to stand in the midst of the quicksand.

Some converts turn tail, but the vast majority who come into the Catholic Church stay put. They roll up their sleeves and get involved in their parish. Despite being marginalized, they have persevered and joined religious orders, been ordained, become theologians, Bible scholars, apologists, writers and journalists.

They have founded apostolates for evangelization and apologetics, worked to establish the Anglican ordinariate and formed organizations for the care of fellow converts. They have started schools, established ecumenical conversations on culture and politics, and formed apostolates to further peace, justice and defend human life….

Austen Ivereigh, som skrev den kritiske artikkelen mot konvertitter hos CRUX, har også skrevet en slags beklagelse, som ikke imponerer meg veldig mye.

Angrep på konvertitter

Katolsk, Økumenikk /

I det siste har noen (mest i Italia og USA) skrevet negative ting om (konservative) katolske konvertitter. Kirkerettseksperten Edward Peters skriver svært kritisk om disse «angrepene»:

Austen Ivereigh, in one of the most embarrassing essays Crux has ever run, recently smeared seven talented Catholic commentators as suffering from ‘convert neurosis’. Not once in passing, but repeatedly, Ivereigh uses ‘neurosis’ and ‘neurotic’ in regard to some seven writers, Ross Douthat, Daniel Hitchens, Carl Olson, Edward Pentin, Rusty Reno, Matthew Schmitz, and John-Henry Westen. Ivereigh even offers a primer on what “neurosis” means, suggesting a war-scarred woman’s throwing herself to the ground when later stopped by a policeman as, one supposes, an example of how ‘convert neurotics’, supposedly being persons given to extreme reactions to un-realities in the Church, might behave.

While an expert in psychology can tell us whether any of these men are, in fact, “neurotic”, and an expert in morals can tell us whether Ivereigh’s employing and Crux’s circulating of such labels against brothers in the Lord meets any standard of decency in Christian discourse, Ivereigh’s constant referral to these Catholics as “converts” draws my attention.

Ivereigh’s description of several figures (Douthat and Reno as former Episcopalians, Olson as a former Protestant fundamentalist, and Hitchens and Pentin as former Anglicans) plus what I gather about Westen (a once fallen-away Catholic who went through an atheistic period) and Schmitz (who talks respectfully about his days as a Protestant), suggests that not one of them, not one, would, under American catechetical criteria, qualify as “converts” at all—let alone as neurotic ones.

Men Peters fortsetter med noe overraskende; at ordet konvertitt aldri bør brukes på menensker som går over til Den katolske kirke fra andre kristne kirkesamfunn (men spørsmålet er hva man da skal kalle disse/oss?), han skriver:

According to the (US) National Statutes for the Catechumenate (November, 1986) no. 2, “the term ‘convert’ should be reserved strictly for those converted from unbelief to Christian belief and never used of those baptized Christians who are received into the full communion of the Catholic Church.” …

Her er artikkelen Peters kritiserer, Pope Francis and the convert problem, publisert 9. august.

Bryllup i Slidredomen

Generelt /

I sommer har jeg vikariert en hel del i østlandsområdet (siden mange prester er på ferie og jeg har arbeidet det aller meste av sommeren). I dag har jeg gleden av å feire et bryllup i Slidredomen, en kirke jeg ikke har vært inne i før. Wikipedia skriver om den: «Det en middelaldersk steinkirke fra slutten av 1100-tallet eller århundreskiftet rundt 1200 i Vestre Slidre. Den var sannsynligvis hovedkirke for Valdres i middelalderen. Kirken er romansk, men nok yngre enn den ser ut, og en vanlig datering er begynnelsen av 1200-tallet. Sikker datering har en av skipets takverk 1268 mens noen kilder plasserer den så tidlig som 1170.»

Bildene under viser kirken utvendig (et gammelt bilde som man kan klikke på og se en større versjon) og innvendig.

Knut Ødegård feirer i år 50 års jubileum som dikter

Generelt, Katolsk /

Danske Katolsk Orientering skriver i sitt siste nummer (LES DET HER) at den norske forfatteren og katolikken Knut Ødegård i år feirer 50 års jubileum som dikter. Her er starten av artikkelen:

Kirken er vores mor

Knut Ødegård studerede teologi som ung. Hans plan var at blive præst i Den lutherske Kirke i Norge, ligesom sin morbror. Men to ting kom til at spænde ben for hans studier. For det første brugte han efterhånden mere tid på at skrive digte end på at læse teologiske bøger. Hans første digtsamling, “Drøymaren, vandraren og kjelda”, udkom, da han var 21 år. For det andet begyndte han efterhånden at nærme sig Den katolske Kirke. Selv formulerer han det sådan: ”Min plan var oprindelig at blive luthersk præst, men jeg blev i stadig stærkere grad tiltrukket af Den katolske Kirke og blev alvorlig i tvivl om, hvorvidt jeg havde en fremtid som præst – ja, som lutheraner. Dét var vel også med til at føre mig væk fra studierne, for det var jo tænkt som et præstestudium”.

Så Knut Ødegård forlod teologistudiet efter nogle år uden at gøre det færdigt. I stedet har han siden fuldført et studium i litteratur og sprog i Cambridge og er desforuden æresdoktor i Mexico. I dag er han ”fuldtidsforfatter”.

Men Knut Ødegård begyndte som en søgende protestant: ”I gymnasietiden søgte jeg efter en inderlighed, en personlig Gudsrelation, som nok også blev ekstremt individualistisk. Jeg læste Søren Kierkegaards værker på dansk. Det var en stormende tid. For efter Kierkegaard fulgte Nietzsche. Jeg tror, jeg stod ved sindssygens port i min Nietzscheperiode. Jeg ligesom ragede rundt i et altomfattende oprør. I mit hoved var de to ikke helt uden slægtskab – men den ene insisterede på et personligt, inderligt Gudsforhold, mens den anden ikke ville acceptere Gud, nej i stedet skulle der komme et nyt menneske, et overmenneske. Heldigvis blev jeg aldrig frarøvet min Gudstro, og nu ser jeg, hvor meget jeg stadig har at takke Kierkegaard for, ikke mindst i hans understregning af valget. Men jeg ser også, hvilken farlig blindvej den konsekvente subjektivitet er – som fører mod den ekstreme protestantisme.”

Og han fortsætter om sin vej til Den katolske Kirke: ”Indsigten i, hvor vigtig objektiviteten og traditionen er, hvis kirken ikke skal ende i formløshed og åbninger for både falske profeter og selvbetjening af, hvad i kristentroen, der passer for den enkeltes lyster og timelige behov, var med til at føre mig ind i Moderkirken. Jeg fornemmede nok allerede dengang, i slutningen af 1960- erne, at den protestantiske kristendom ikke bare på mange måder havde revet sig løs fra Kirkens tradition, men den var også i færd med at afskaffe bibelens autoritet.

Den lutherske henvisning til ”skriften alene”, ville gennem subjektivismen og individualismen kunne føre til, at man vælger og vrager i bibelens tekst efter, hvad der passer tidens mode og den enkeltes egoistiske tilfredsstillelse. I Den norske Kirke ser man, hvordan Skriftens grundlag for skabelsesteologi, ægteskabsforståelse og fosterets egenværdi fjernes fra liturgien og undgås i prædikener. Jeg ved ikke, hvordan det står til med Den danske Folkekirke.”

Trods den klare forståelse af Kirkens betydning skulle der alligevel gå mange år, før Knut Ødegård i 1992 blev optaget i Den katolske Kirkes fulde fællesskab. Det skete hos karmeliternonnerne i Hafnarfjördur på Island: ”Jeg siger igen og igen, at min grundlæggende Gudstro var og er uændret. Men der er jo også noget i det, som Paulus siger om, at “Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tænkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mand, aflagde jeg det barnlige.” For mig var vejen til Moderkirken ikke et brud, men at vokse som et barn vokser til mand: Jeg var den samme, som én gang havde været et foster i mors liv, men som nu aflagde det barnlige. Dvs. at refleksionen og erfaringen førte til, at jeg voksede ind i Moderkirken. …

Les hele artikkelen her.

Klokkergården på Time

Generelt /

Jeg har vært noen dager på Jæren, og her er et bilde av mitt barndomshjem jeg så på Time bibliotek. Huset ble bygd i 1923, og bildet er nok tatt ikke mer enn 10 år senere, for ingen trær er på plass og ingen hage. Til 100-årsjubileet til Time kirke i 1959 ble også veien i forkant lagt om. Løa står i dag akkurat som den gang, men huset ble bygd om i 1962; fikk lengre kvist over inngangspartiet og nye vinduer.

Gravstedet til Eivind Garborg

Generelt /

Bildet over viser gravplassen til Eivind Garborg Aadneson, 1822 – 1870.

Jeg skrev om dette for ikke lenge siden (SE HER), bl.a. om søndagen 11. juni 1905:

«Etter gudstenesta gjekk Garborg i lag med Sven Tønesson Garborg og Ola Larsson Mossige og leita opp gravstaden til faren. Utanfor kyrkjegarden var det to små tuer som såg ut til å ha vore graver ein gong, ingen var heilt sikre på kven av dei det var, men tuene låg så nære kvarandre at Arne Garborg meinte steinen kunne plasserast midt mellom dei, ved nokre bjørketre som voks der. Ein gravar kom til og merkte seg plassen. Så snart Arne Garborg hadde skaffa ein stein, kunne gravaren kome attende og grave ein plass til steinen. Om ikkje lenge ville det på kyrkjegarden på Time, om ikkje anna, vere eitt minne etter ei ætt som hadde sokna dit sidan 1623.»

… Men her må jeg korrigere forfatteren litt; Eivind Garborg ble gravlagt i vigd jord, om enn i utkanten av kirkegården, for sognepresten hadde spurt biskopen om ekstra tillatelse, for en mann som hadde tatt sitt eget liv. (Jeg har prøvd å finne referanser til denne informasjonen, men så langt uten å lykkes.) Det kan godt være at grava var umerkt, før Arne Garborg bestilte en stein i 1905 – nå står det en fin gravstein ved Eivind Garborgs grav.

Jeg trodde jeg husket det var et jernkors som markerte Eivind Garborgs grav, men her er altså steinen – muligens den som Arne Garborg fikk satt opp i 1905.

Skroll til toppen