Avsuttende ord i St. Olav tidsskrift om den gamle messen
I siste nummer av St. Olav tidsskrift skriver redaktør Henrik Holm:
Avsluttende ord i debatten om den gamle ritus
Fra og med september 2007 har det pågått en debatt i St. Olav om pavens Motu proprio, der han åpnet for feiringen av den gamle ritus. Det er ingen tvil om det dreier seg om et sårt tema. Noen har gitt uttrykk for at de følte deres gamle ritus ble tatt fra dem, mens andre opplevde den nye messen som en befrielse. Heldigvis er det nå rom for begge ritene i Den katolske kirke. Uansett hvordan man vil stille seg debatten, er en ting sikkert: Å spille de to ritene ut mot hverandre, er fundamentalt galt og nærmest ukatolsk. Selv om enkelte vil bestride det, er i begge ritene Kristi offer det avgjørende, uansett om det feires på den gamle eller nye måten. Personlig har jeg ingenting imot den gamle ritus, men når enkelte prøver å overbevise meg om at offeret liksom ikke er fullt og helt til stede i den nye messen, er det vanskelig å ikke bli provosert.
Jeg er takknemlig for at redaktøren har gitt plass for en debatt om den tradisjonelle latinske messen i tidsskriftet, og jeg er enig i at det her selvsagt ikke er snakk om et enten – eller. Men det han sier om forståelsen av messen som offer, forstår jeg ikke. Det er jo ikke snakk om at Kristi fullkomne offer ikke bæres fram også i den nye messen, for det gjør det, og det gjøres selvsagt på sammem måten som i den gamle messen. Problemet er at offeraspektet i messen får en mindre tydelig plass, på bekostning av måltidsaspektet. I noen messer blir det så utydelig at det i stor grad forvirrer de troende, noe som selvsagt er svært uheldig.



