Forfatternavn:Oddvar

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 2

Teologi, van der Burg /

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det andre av disse tre underpunktene:
§ 2. Apostlene skulle etter Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter.

Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at de embeter Han betrodde apostlene, skulle forvaltes alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 18-20).

Nettopp fordi Jesus visste at verdens ende først ville komme etter en lang, tid, sa Han så ettertrykkelig (for å styrke vår tro) at Han med sin guddommelige bistand ville være med Kirken ”alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 20), og at ”dødsrikets porter ikke skulle få makt over den” (Matt. 16, 18).

Det var også med tanke på Kirkens langvarige eksistens at Jesus innstiftet pavedømmet (det overhyrdeembete Han betrodde Peter, og som ville være uforklarlig dersom det bare var bestemt for apost, enes levetid, fordi det da ikke trengtes så meget). Også innstiftelsen av Alterets Sakrment, som skulle bevare minnet om Kristi korsdød, siktet til en lang tid. …

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 2Les mer »

“Katolikker må være økumeniske” – det har vi visst lenge

Økumenikk /

Samtidig som jeg fikk et leserinnlegg på trykk i Vårt Land, trykket de også et annet innlegg av en katolikk, av Baby Johannessen, kjent gjennom bl.a. gruppa «Også vi er Kirken». Det er – mildt sagt – stor forskjell på mine og Baby Johannessens synspunkter. Jeg trykker her deler av hennes innlegg (med noen kommentarer), for å illustrere hvor ulikt vi tenker. Hun skriver:

Det som nå har skjedd fra Troskongregasjonens side i Roma, er de siste krampetrekninger før en nødvendig desentralisering skjer i vår Romersk-katolske kirke, nemlig at det lenge etterlengtede subsidiaritetsprinsipp blir gjennomført. (Jeg kan ikke se NOE som tilsier at et slikt prinsipp snart skal innføres. Prisippet, slik forstått, er en libaral ønskedrøm som vi ikke kommer til å oppleve.) …

“Katolikker må være økumeniske” – det har vi visst lengeLes mer »

Nye perspektiver i de økumeniske samtalene?

Teologi, Økumenikk /

«Jeg deler Oppegaards lengsel etter fortsatt framgang for økumenikken, men kan ikke følge ham når han avslutter innlegget med å si at «det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet.» Jeg er enig i at dette er ønskelig, men når Den katolske kirke ikke kan se slike nye perspektiver, hva skal man da gjøre? Det viktigste for oss er sannheten, og utgangspunktet for oss er Guds åpenbaring, og når vi ser på den apostoliske suksesjon og sakramentene (og deres gyldighet) som helt uoppgivelige sannheter, så begrenser dette selvsagt hva slags nye alternativer og perspektiver vi kan legge fram. Skal vi kritiseres for at vi ikke kan oppgi det vi mener er sentrale sannheter?»

Dette skriver jeg i et leserinnlegg i Vårt Land, som trykkes i dag. Jeg kan faktisk ikke se at Den katolske kirke kan kritiseres for å ikke klare å finne en løsning på problemet om embedets gyldighet, som er det største problemet i forhold til de protestantiske kirkene.

Hele leserinnlegget kan leses her: …

Nye perspektiver i de økumeniske samtalene?Les mer »

Når presten vender seg mot folket, kan Gud forsvinne – og presten komme for mye i sentrum

Liturgi /

I dokumentet jeg nevnte i går siteres Ratzinger ang. spørsmålet om å snu alterne etter Vatikankonsilet. Når folket og presten er vendt mot hverandre, er faren at Gud kan forsvinne ut av bildet, og presten (faktisk) kan komme altfor mye i sentrum.

«The turning of the priest towards the people has turned the community into a self-enclosed circle. In its outward form, it no longer opens out on what lies ahead and above, but is closed in on itself.» (Spirit of the Liturgy, p. 80) Answering the common objection that once upon a time the priest rudely turned his back on the people, Ratzinger says, «The common turning towards the East was not a ‘celebration towards the wall’; it did not mean that the priest ‘had his back to the people’: the priest himself was not regarded as so important.» In the liturgy, he notes, «the congregation looked together ‘towards the Lord.’ … it was much more a question of priest and people facing in the same direction, knowing that together they were in a procession towards the Lord. They did not close themselves into a circle, they did not gaze at one another, but as the pilgrim People of God they set off for the Oriens, for the Christ who comes to meet us.» (ibid.)

Ratzinger points to this specific issue of priestly orientation as an example of how a problem that the Council intended to correct actually became a greater problem after the reforms. The problem of «clericalization» certainly existed prior to the Council; the liturgy appeared to be a thing belonging entirely to the priests – as Ratzinger notes, «it must be admitted that the celebration of the old liturgy had strayed too far into a private individualism, and that communication between priest and people was insufficient.»

… but … did the implementation of the Council’s reforms really solve this problem (of clericalization)? On the contrary, it seems that clericalization has reached a new level. With the re-orientation of the priest towards the people, Ratzinger says «an unprecedented clericalization came on the scene. Now the priest … becomes the real point of reference for the whole liturgy. Everything depends on him. We have to see him, to respond to him, to be involved in what he is doing. His creativity sustains the whole thing.» (Spirit of the Liturgy, pp. 79-80) As a result, says Ratzinger, «people try to reduce this newly created role by assigning all kinds of liturgical functions to different individuals and entrusting the ‘creative’ planning of the liturgy to groups of people who like to, and are supposed to, ‘make their own contribution.’ Less and less is God in the picture. More and more important is what is done by the human beings who meet here and do not like to subject themselves to a ‘pre-determined pattern.'» (ibid.)

Hvorfor frigjorde pave Benedikt den gamle messen?

Katolsk, Liturgi /

Her er en interessant artikkel som prøver å finne ut hva pave Bendikt ønsket å gjøre da han nylig frigjorde den tradisjonelle latinske messen. Han så behovet for en fornying av messen etter Vatikankonsilet:
On the one hand, he recognizes that the reforms were necessary – comparing the liturgy to a classical fresco, he notes that «It had been preserved from damage, but it had been almost completely overlaid with whitewash by later generations … as far as the faithful were concerned, it was largely concealed beneath instructions for and forms of private prayer», and he insists «there must be no question of its being covered with whitewash again.»

På den annen side syns han ikke det som skjedde etter konsilet var særlig vellykket, og han frigjør nå den gamle messen for at disse to variantene av messen kan føre til en virkelig reform slik Vatikankonsilet ønsket.

Pope Benedict is clearly in favor of the idea of reforming the liturgy; his intention is not to simply transplant the Church through a time-warp and take us back to the 1950s; and yet he clearly does not believe that the reforms that were actually put in place are an accurate reflection of what Vatican II desired. The Latin language has been snuffed out; the priest now faces the people so that the congregation becomes self-suffocating, closed in on itself; clericalization has become exacerbated in that the priest has become the focal point of the liturgy, and all depends on his personality; the liturgical calendar seems in some ways too artificial; there is not enough quiet reflection and personal prayer in the liturgy; the liturgy has become the private plaything of committees and liturgists, and manifestly appears as something fabricated and not organic.

Les hele artikkelen her.

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 1

Teologi, van der Burg /

Pastor Johannes van der Burg utga i 1960 ei bok han kalte «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom». Kapittel III i denne boka handler om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det første av disse tre underpunktene:
§ 1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.

Evangeliene beretter oss at Jesus valgte ut blant sine disipler tolv, som Han gav det særlige navn ”apostler”. Sml. Luk. 6, 13: Og da det ble dag, kalte Han sine disipler til seg og Han valgte ut tolv av dem og gav dem navnet apostler”. Lukas sier at Jesus forberedte seg til denne viktige handling ved å ”tilbringe hele natten i bønn til Gud” (v. 12).

Apostlene dannet en gruppe for seg: ”de tolv”. (et uttrykk vi stadig møter i evangeliene). Ved å kalle dem ”apostler”, d. e. utsendinger, ville Jesus fremheve den særlige sendelse de fikk fremfor de øvrige disipler. Deres embete var ikke noe de kunne tilta seg selv. ”Han kalte til seg dem Han selv ville” (Mark. 3, 13; Ap. Gj. 1, 2; Joh. 15, 16).

Apostlene måtte ”forlate alt” (Matt. 4, 19 flg.; 19, 27) og ”være hos Jesus” (Mark. 3, 14) for at Han kunne innvie dem i ”Guds rikes hemmeligheter” og utdanne dem til deres gjerning.

Jesus vil ha utdannede prester. Selv utdannet Han sine apostler i flere år (helt fra begynnelsen av sitt offentlige liv). Den Hellige Ånd, som Han lovte apostlene, gjorde ikke undervisningen overflødig, men skulle minne dem om den undervisning de hadde fått (Joh. 14, 26). Apostlene skulle vitne sammen med den Hellige Ånd, ”fordi de fra begynnelsen av hadde vært med Jesus” (Joh. 15, 27). På samme måte skulle også apostlenes etterfølgere utdannes ved å la seg undervise av sine forgjengere. …

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 1Les mer »

Tradisjonalister ser også at den nye messen på morsmålet kan fungere godt

Liturgi /

Det dramatiske skillet som steder fins mellom tradisjonalister og vanlige katolikker kan også bygges ned pga. pavens nye regler om messefeiring. (Det er få i Norge som (nesten) bare vil delta i den tradisjonelle latinske messen (TLM), men som prest har jeg møtt slike holdninger hos en del utenlandske katolikker.)

Jeg leste nylig en artikkel av en person som i mange år hadde kjempet for TLM, og i lang tid ikke hadde gått i den nye messen. Han opplevde nå messen på morsmålet i en ny sammenheng, og skriver: On 7 July I went to Mass in what we must now call the “Ordinary” rite, though it was not celebrated in ordinary circumstances. There were bars on the windows of the chapel, the congregation was searched before being allowed in, and the door was locked behind us. In the world outside, 7 July was a Saturday, but for the prisoners of the Young Offenders Institution in which I work it was a Sunday, the day on which our chaplain comes in to say weekly Mass.

They look forward to it, and so does he. The atmosphere is upliftingly prayerful. That Saturday, like every other Saturday, 15 young men slipped easily into the spirit of a simple, worshipful liturgy in which they participated with unaffected fervour and commitment. When the lad who read the first reading stumbled over a word, someone in the front row helped him out. At the sign of peace, they shook hands not only with each other, but also with the officer appointed to watch over them from the back. During the period of thanksgiving after Communion, there was a stillness that ran deeper than silence. Those young men were serving all kinds of sentences, but for that hour, every one of them was free.

It’s a real gift to be able to go to a Mass like that, though I never thought I’d find myself saying so. …

Tradisjonalister ser også at den nye messen på morsmålet kan fungere godtLes mer »

Hva skjer når den gamle og den nye messen feires sammen?

Liturgi /

Da jeg var på ferie i Østerrike for ei ukes tid og snakka med flere av mine venner blant korherrene i Klosterneuburg – tre som jeg kjente fra Bergen, og noen flere som jeg ble kjent med – var de ganske begeistra over pavens motu proprio om den tradisjonelle latinske messen. Flere av dem sa at det viktigste ved pave Benedikts bestemmelse er at nå kan de to måtene å feire messen må gjensidig berike hverandre, slik at vi på sikt får ei mer verdig messefeiring. (I den tysktalende verden feires messen ofte mye mindre høytidelig/ tradisjonelt/ verdig enn vi er vant til fra Norge.)

Jeg leste så nylig en artikkel om en menighet i Indiana i USA der både den nye og den gamle messen feires hver eneste søndag, og om hvikle positive frukter det har ført med seg:

Msgr. Schaedel has been pastor of Holy Rosary for the entire time that it has offered both forms of the Mass.

He said it took about three years for a good level of trust to be developed between those attached to the Mass in English and those who prefer the Latin Mass.

Msgr. Schaedel noted, however, that tensions weren’t related solely to liturgical questions. He said that longtime members of Holy Rosary were concerned that the parish, as they had known it, would be “phased out” when the traditional Latin Mass was introduced there.

Msgr. Schaedel now sees the dual liturgical life as a force of vitality for the parish. “It’s certainly enhanced the attendance, the activity around the parish, the number of young people, young families,” he said. “It’s probably more than tripled the income of the parish.”

According to Msgr. Schaedel, the attendance at the three Sunday Masses celebrated each weekend (two in English, one in Latin) is about equal.

Priestly Fraternity of St. Peter Father Michael Magiera celebrates the Tridentine Mass at Holy Rosary Church. Yet he emphasized that he is the associate pastor for the entire parish. “I take that very seriously,” he said. “I always make it a point of going out to greet those parishioners after the 4:30 p.m. [Saturday] English Mass and the noon Sunday English Mass.”

He said both he and Msgr. Schaedel help each other by distributing Communion at both the English and Latin Masses. Both will occasionally preach at all the weekend Masses, and Father Magiera occasionally plays the organ at English Masses.

“When you have such a good cooperation on the part of the clergy, the [parishioners] generally go along with that very well, and they don’t find it funny or anything,” Father Magiera said. “I think that they like it.”

Intervju med pavens sekretær

Katolsk /

Pavens sekretær, monsignore Georg Gänswein ble før helga intervjua av Sueddeutsche Zeitung. Jeg har lest en engelsk oversettelse av intervjuet, den tyske originalen fins her.

I intervjuet kan vi lese mange interessante ting av pavens arbeid, bl.a. om økumenikk og messefeiring:

PS: What impact can this pontificate have?

M Gänswein: A strengthening of faith and an encouragement of faith – and the consciousness that the Catholic Faith is something great, a gift from God, that’s however not forced on people but is supposed to be accepted freely. In that, there are great challenges that the Church has to face.

PS: For example?

MG: The «God question», the engaging of various forms of Relativism, the dialog with Islam, the strengthening of our own identity. The fact that a continent like Europe cannot live when its Christian roots are cut, because that means taking away its soul.

PS: The announcement of a desired «full and visible union» with the Orthodox churches was the first sensation of the «Ratzinger government». Isn’t that a rather illusory concept?

MG: That’s nothing sensational, that’s always been the declared goal. That a Pope who’s especially influenced this area theologically over the last years and decades formulates this explicitly should go without saying. Let’s not forget that the orthodox churches stand in Apostolic succession and therefore have a valid institution, the Eucharist and also the seven sacraments. What still needs to be clarified is the question of the primacy and the jurisdiction of the Pope. But it is a scandal that Christianity is still fractured. The restoration of the full unity of faith is certainly a great goal of the theologian-Pope.

PS: Will Pope Benedict rebuild the Papacy in favor of this unity?

MG: The question is asked wrongly. Ecumenism cannot be undertaken at the expense of the truth. A Pope can’t just rebuild, reorganize the Papacy to achieve certain goals faster. The important thing is that the Papacy helps to stay true to the demand of truth as regards this unity. ….

PS: It’s plain to see that so many priests of the new generation discover the spiritual, cultural and aesthetical treasures of the handed-down liturgy. With the new Motu proprio «Summorum Pontificum», an Apostolic letter of the Pope it has been stated that every priest may celebrate the Holy Mass also according to the earlier, Tridentine Rite. Will this bring new conflicts?

MG: The opposite is the purpose and goal. Conflicts are supposed to be ended, existing fractions and schisms overcome. With the Motu proprio a spiritual home has been opened to a lot of the faithful. I am convinced that the letter of the Holy Father to the bishops which was released together with the Motu proprio and in which the Pope explains the goals and motivations of the document at length is the right key to its proper understanding.

I morgen feirer vi Olav den hellige

Liturgi /

Messen til minne om og til ære for Helligolav åpner slik med INNGANGSVERS (deretter følger alle messens bønner):

La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn.

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, du er kongenes krone og martyrenes seier. Vi vet at din salige martyr, Olav, taler vår sak for ditt åsyn. Din storhet lovpriser vi i hans død, og vi ber deg: Gi oss livets krone, som du har lovet dem som elsker deg. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

BØNN OVER OFFERGAVENE
Allmektige Gud, i ærefrykt påkaller vi din uransakelige makt. Helliggjør disse skapte ting som du har utvalgt, så de må bli til Kristi, din Sønns legeme og blod. La dem på forbønn av den hellige Olav, konge og martyr, bli til frelse for legeme og sjel. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

KOMMUNIONSVERS
Stor er hans ære ved din frelse; ære og heder vil du ikle ham, Herre. Salme 21 (20), 6

SLUTNINGSBØNN
Vi som er blitt mettet ved Lammets bord, vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La oss på forbønn av din salige martyr, Olav, alltid stå under vern av din Sønn, som gjenløste oss ved sin død på korset, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

Tekstene som brukes i Den katolske kirke denne dagen kan leses her.

Pater Olav Müller har også skrevet et hefte om Hellig Olav som kan leses her.

Pave Benedikt: Det har ofte vært alvorlige kriser etter de store kirkemøtene

Katolsk /

Pave Benedikt er en særdeles dyktig lærer og en klar tenker, og beviste dette på nytt da han for noen dager siden (uforberedt) svarte på ti spørsmål stilt av prester i en bispedømme i Nord-Italia. Spørsmåla handla om svært forskjellige ting, men mange syns det siste spørsmålet var det mest aktuelle (og svaret her det mest interessante); om hvorfor problema, forvirringa og skuffelsene etter Vatikankonsilet har vær så store:

Paven begynner å svare på denne måten:
I, too, lived through Vatican Council II, coming to Saint Peter’s Basilica with great enthusiasm and seeing how new doors were opening. It really seemed to be the new Pentecost, in which the Church would once again be able to convince humanity. After the Church’s withdrawal from the world in the nineteenth and twentieth centuries, it seemed that the Church and the world were coming together again, and that there was a rebirth of a Christian world and of a Church of the world and truly open to the world.

We had such great hopes, but in reality things proved to be more difficult. Nonetheless, it is still true that the great legacy of the Council, which opened a new road, is a “magna carta” of the Church’s path, very essential and fundamental.

But why did this happen? I would like to begin with an historical observation. The periods following a council are almost always very difficult. After the great Council of Nicaea – which is, for us, truly the foundation of our faith, in fact we confess the faith as formulated at Nicaea – there was not the birth of a situation of reconciliation and unity, as hoped by Constantine, the promoter of the great Council, but a genuinely chaotic situation of a battle of all against all.
…

Pave Benedikt: Det har ofte vært alvorlige kriser etter de store kirkemøteneLes mer »

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Mellomkirkelig råd

Teologi, Økumenikk /

Sven Oppegaard, som er assisterende generalsekretær Mellomkirkelig Råd, skrev tirsdag et ganske engasjert innlegg i Vårt Land om Troskongregasjonens dokument om kirkeforståelsen.

Han beskriver først ganske presist (han er jo fagmann og kjenner dette temaet godt) hva som sies og ikke sies i dokumentet, men så syns jeg nok han etter hvert kommer i skade for å nekte Den katolske kirke å mene det den virkelig mener. Her følger deler av hans innlegg med mine kommentarer:

De fem spørsmålene som tas opp, henger sammen, og handler om sentrale deler av katolsk kirkeforståelse. Spørsmål 5 lyder slik: «Hvorfor anvender ikke tekstene fra konsilet, og det katolske læreembete deretter, betegnelsen ‘kirke’ på de kirkelige fellesskap som ble født ut av reformasjonen i det sekstende århundre?».

Her er det viktig å være klar over at det ikke er frelsen, men kirken det handler om. Det benektes ikke, og betviles ikke, at Guds frelsesverk også skjer utenfor Den katolske kirke. Den gamle formelen «Utenfor kirken ingen frelse» bruker ikke Den katolske kirke på seg selv.

… Det er derfor helt misvisende når det i visse kommentarer blir hevdet at det nå er ettertrykkelig slått fast at Den katolske kirke vil bevare inngangsporten til himmelen for seg selv. (Så langt er jeg helt enig.) …

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Mellomkirkelig rådLes mer »

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Vårt Land.

Teologi, Økumenikk /

Vårt Lands teologiske redaktør, Jon Magne Lund, skriver også (19/7) en grundig kommentar om Den katolske kirkes forståelse av hva en KIRKE er. Han har etter mitt syn et ganske realistisk bilde av hva uttalelsen betyr, men overdriver enormt betydningen av den ganske marginale bevegelsen «Vi er kirke». Her er et utdrag av det hans kriver, hele artikkelen kan leses her.

Vatikanet har på nytt klargjort sitt kirkesyn. «Kongregasjonen for Troslæren» presenterte tirsdag i forrige uke et dokument som har provosert en lang rekke mennesker både i og utenfor Den katolske kirke. Det vekker ettertanke å se hvor rødglødende noen katolikker er blitt over at dokumentet igjen fastslår den gamle katolske sannhet om at protestantiske kirker ikke kan kalles kirke i ordets rette forstand. …

Protestantiske ledere spør seg i etterkant om det i det hele tatt er meningsfullt å føre økumeniske samtaler med Den katolske kirker etter det de opplever som en fornærmende økumenisk provokasjon. Katolikker med tilknytning for eksempel til reformbevegelsen «Også vi er kirke» som oppsto som en grasrotaksjon i Østerrike i 1995 – med norsk avlegger fra 2002 – bruker enda sterkere ord: «En teologisk fadese! En skandale!» skriver Per Bang i dagens Vårt Land.

Biskop Bernt Eidsvig .. sa til Vårt Land for en uke siden at i en katolsk selvforståelse er det riktig at ikke alle kirker er kirker i samme betydning av ordet, og at det må være lov å uttrykke klart hva man mener. …

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Vårt Land.Les mer »

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Dagen

Teologi, Økumenikk /

Sjefsredaktør Odd Sverre Hove skrev 14. juli en kommentar (som jeg leste først i dag da jeg var tilbak efra ferie) en kommentar til Troskongrgasjonens presiseringer av det katolsk kirkesynet. Det han skriver er interessant på mange måter, og det er godt at han ikke (som flere andre) er overrasket over at Den katolske kirke holder fast på sin lære. Likevel syns jeg nok han har bomma litt i sine kommentarer; ved å legge for stor vekt på messeofferet i nattverden, og mindre vekt på andre (og enda klarere) uttrykk for den apostoliske suksesjon. Her følger noe av det han skriver:

Da Martin Luther i 1520 skrev det reformatoriske hovedskriftet «Om kirkens babylonske fangenskap», kunne han trygt skrive at «hvert barn vet» at messen er et offer. («Messen» betydde da den katolske gudstjenesten med alterets sakramente i sentrum). l et protestantisk land som Norge er det 500 år senere blitt diametralt motsatt. Hverken barn eller voksne har noen som helst anelse lenger om at den katolske messen (med alterets sakramente i sentrum) er et offer. Og ikke bare det. Men messeofferlæren er den dag i dag selve det fundamentaldogmet som definerer den mest dyptgripende forskjellen mellom protestantisk og katolsk.

… mens man på katolsk side fremdeles har en svært høy grad av bevissthet om dette spørsmålet, er det på protestantisk side gått så godt som fullstendig i glemmeboken. Ikke bare blant folk flest (og hos barna), men også langt inn i prestenes, teologenes og de teologiske forskernes rekker. Antagelig er denne bevisstløsheten en av årsakene til de uvanlig vrede og svært lite økumeniske utbruddene som tirsdag og onsdag kom fra internasjonale økumener og kirkeledere mot Troskongregasjonen. …

Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra DagenLes mer »

Tilbake fra ferie – et bilde fra en annen persons ferie

Generelt /

Dette bildet virker som en god begynnelse på blogginga etter at jeg er tilbake fra ferie. Flere blogger har posta det i dag, og enkelte har konkurrert om en passende tekst til bildet. Jeg er ikke så veldig morsomt anlagt til vanlig, og syns at teksten “AVE MARIA, gratia plena, Dominus tecum” er den mest passende.

Paven har også vært på ferie, der har daglig ber tidebønnene (som alle prester er forpliktet til å gjøre), leser messen og her også ber rosenkransbønna mens han spaserer med én av sine sekretærer, og en person jeg ikke vet hvem er.

Flott ferietid

Generelt /

Min kone og jeg har nå vært i Østerrike i over ei uke. Først hadde vi et par dager med litt vekslende vær, men så har det vært kjempevarmt, opp mot 35 grader. I morgen skal vi til Budapest og der har de meldt om 40 grader! Jeg håper at det ikke slår til. (Update: Det var 40 grader der.)

Når det gjelder blogging, så kan det ta ganske lang tid før kommentarer blir godkjent (hvis de trenger det), det beklager jeg.

Stadig større problemer for økumenikken

Økumenikk /

I forb. med Troskongregasjonens siste erklæring om hva en kirke er, leste jeg nylig dette om hva som kan skje med økumenikken i tida framover (Skrevet av en tidligere anglikansk, nå katolsk prest):

Does the statement signal the end of ecumenism as we knew it? I think the old fashioned 60s-70s ecumenism has been a dead duck for a long time, and it’s not Rome’s fault. What has happened, for instance, to the World Council of Churches? Is there anything left of it other than a gaggle of ageing left wing Protestants? The Catholics never joined. The different conservative Protestant sects never had time for it either.

When it comes to ecumenical dialogue with the mainstream Protestant churches isn’t it time now for some tough talking? Everyone needs to take a serious look at the formal situation in the mainstream Protestant churches. …

LES VIDERE HER.

Søndagens tekster – Følg Guds ord, elsk din neste

Liturgi /

I dag er det 15. søndag i det alminnelige kirkeåret. Jeg er selv på ferie og koncelebrerte i en messe på tysk i dag, og har ikke gjort meg noen tanker om hva jeg eventuelt kunne ha talt om i dag. Tekstene handler i alle fall om å elske Herren over alle ting og vår neste som oss selv:

Første lesning er fra 5. Mosebok 30: Moses talte til folket og sa: Vær lydig mot Herren din Gud og hold hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og vend om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. … … ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.

Evangeliet er fra Lukas 10: Da stod en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å få evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men den andre ville rettferdiggjøre seg og spurte: «Hvem er så min neste?» Jesus tok spørsmålet opp og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. …

Troskongregasjonen har gitt fem tydelige svar

Katolsk, Økumenikk /

Troskongregasjonen har nettopp svart på fem spørsmål ang. kirkesynet, svar som noen mennesker syns er ubehagelige, men det var vel vanskelig å tenke seg at Vatikanet kunne svare på noen annen måte:

First Question: Did the Second Vatican Council change the Catholic doctrine on the Church?

Response: The Second Vatican Council neither changed nor intended to change this doctrine, rather it developed, deepened and more fully explained it.

Second Question: What is the meaning of the affirmation that the Church of Christ subsists in the Catholic Church?

Response: Christ «established here on earth» only one Church and instituted it as a «visible and spiritual community», that from its beginning and throughout the centuries has always existed and will always exist, and in which alone are found all the elements that Christ himself instituted.

Third Question: Why was the expression «subsists in» adopted instead of the simple word «is»?

Response: The use of this expression, which indicates the full identity of the Church of Christ with the Catholic Church, does not change the doctrine on the Church. Rather, it comes from and brings out more clearly the fact that there are «numerous elements of sanctification and of truth» which are found outside her structure, but which «as gifts properly belonging to the Church of Christ, impel towards Catholic Unity».

Fourth Question: Why does the Second Vatican Council use the term «Church» in reference to the oriental Churches separated from full communion with the Catholic Church?

Response: The Council wanted to adopt the traditional use of the term. «Because these Churches, although separated, have true sacraments and above all – because of the apostolic succession – the priesthood and the Eucharist, by means of which they remain linked to us by very close bonds», they merit the title of «particular or local Churches», and are called sister Churches of the particular Catholic Churches.

Fifth Question: Why do the texts of the Council and those of the Magisterium since the Council not use the title of «Church» with regard to those Christian Communities born out of the Reformation of the sixteenth century?

Response: According to Catholic doctrine, these Communities do not enjoy apostolic succession in the sacrament of Orders, and are, therefore, deprived of a constitutive element of the Church. These ecclesial Communities which, specifically because of the absence of the sacramental priesthood, have not preserved the genuine and integral substance of the Eucharistic Mystery cannot, according to Catholic doctrine, be called «Churches» in the proper sense.

LES MER OM DETTE HER.

Ferie – mindre blogging

Generelt /

Fra og med i dag, 10. juli, er jeg på ferie og på reise i utlandet. Det blir derfor naturlig nok mindre blogging.

Skroll til toppen