Forfatternavn:Oddvar

Flere har sendt inn kommentarer til posten jeg skrev om gifte prester for et par dager siden. Jeg vil gjerne fortsette denne samtalen og skriver derfor her litt grundigere hva jeg selv mener om saken.

Hvis man argumenterer rent praktisk – hvordan de gifte og de ugifte prestene vi kjenner fungerer – så kommer vi nok ikke til noen konklusjon, for noen argumenter vil tale for og noen vil tale mot sølibatet.

Men nå er ikke Den (latinske delen av den) katolske kirkes praksis med sølibat for prester i vesentlig grad begrunnet praktisk. Man argumenterer jo først og fremst med at en person som ikke gifter seg, lettere kan innvie hele livet sitt til Kristus og til Kirken. Paulus skriver jo ganske tydelig om dette, og sier at et slikt liv på mange måter er det beste.

De som ikke er gift, har altså et bedre utgangspunkt, men man må vel også si at det er krevende å ikke være gift. Man kan lett bli litt sær, ensom, ensporet, og klarer kanskje ikke å fokusere på Gud og Kirken i den grad man absolutt skal og bør som prest. Å være gift kan kanskje kalles den gylne middelvei; man blir vel sjelden ’hellig’, men kan få mye god hjelp av ektefelle og barn til å bli en god person og en god kristen.

Den viktigste grunner for meg for at Kirken ikke bør åpne generelt for gifte prester, er at man ikke bør forandre en 1000-årig tradisjon som involverer flere hundre tusen prester. Man vil aldri ha oversikt over hva som kan skje, hvis man gjør noe så dramatisk. Da vil det være bedre å gjøre det i svært begrenset grad – og noen svært små åpninger har man jo fått.

Jeg skulle nok ønske at man (Vatikanet) hadde tatt bort noen av begrensningene som nå gjelder for gifte prester (innenfor latinsk ritus); at de ikke får bli sogneprester, at de knapt nok kan gjøre vanlig menighetstjeneste, men helst bør arbeide på skoler, sykehus, fengsler osv.

Til slutt: Noen har skrevet i kommentarene at en ugift prest har et kall, men at en gift prest har prestetjenesten som et yrke. Det vil jeg påstå er en stor misforståelse. Det er helt klart et kall for meg, det er helt klart kall i ortodokse og såkalte gresk-katolske kirker, og det har tradisjonelt sett også tydelig vært oppfattet som et kall fra Gud i protestantiske kirker.

Dagbladet har i dag lagt ut en lang artikkel om hvorfor katolske prester ikke kan gifte seg. Artikkelen er skrevet av Astrid Meland og er på mange måter god, men de dummet seg (som vanlig) ut mht overskriftene – den som akkurat nå står på Dagbladets hovedside er for tåpelig til å gjengi. Les artikkelen her.

Min venn og kollega – sogneprest Frode Eikenes i St. Olav domkirke i Oslo – sier bl.a. følgende til Dagbladet:

Han lever selv i sølibat, og synes det gir ham et nærere forhold til menigheten, terskelen for å kontakte prestene blir lav og tilliten høy. For ham er det vanskelig å se for seg en kombinasjon av prestekallet og familieliv.

– Det å være prest skal ikke ses på som et yrkesvalg. Det handler om et kall fra Gud, å identifisere seg med Kristus i det liv man lever og den oppgaven man gjør for folk. Man skal være helhjertet, og derfor er man kommet til at det å være prest faller sammen med å gi sitt liv fullt og helt til Gud og kirken uten reservasjon, sier Eikenes.

Før pave Benedikts reise til Tyrkia nå i sutten av november skriver Time Magazine en stor artikkel om ham; og sier at han «har blitt en lysstråle, like mye som en moralsk leder. Plutselig, når han snakker, lytter hele verden.» Dette har skjedd i etterkant av Pavens foredrag i Regensburg, der han bl.a. snakket om ytringsfrihet og intellektuell redelighet.

Slik leser vi i TIME MAGAZINE:

Few people saw this coming. Nobody truly expected Benedict to be a mere caretaker pope — his sometimes ferocious 24-year tenure as the Vatican’s theological enforcer and John Paul’s right hand suggested anything but passivity — but neither did church watchers expect surprises.

In one imperfect but powerful stroke, he departed from his predecessor’s largely benign approach to Islam, discovered an issue that might attract even the most religiously jaded and managed (for better or worse) to reanimate the clash-of-civilizations discussion by focusing scrutiny on the core question of whether Islam, as a religion, sanctions violence.

LES CNN’s OPPSLAG OM DETTE ELLER DIREKTE I TIME MAGAZINE.

I dag snakket pave Benedikt med noen av sine nærmeste medarbeidere om muligheten for å åpne for gifte prester i Den katolske kirke. Dette skjedde bl.a. etter at tidligere erkebiskop Emmanuel Milingo (som har kontakter i Moon-sekten) på eget iniyiativ og tillatelse har ‘oridnert’ flere gifte menne til prester nylig. Paven har derfor invitert noen kardinaler til et møte for å undertake a reflection on requests for dispensation from celibacy as well as requests for readmission to priestly ministry presented by married priests in the course of the most recent years.

Møtet ser ikke ut til å ha ført til noen forandinrgener i Kirken, noe som heller ikke var ventet. Ifølge John Allen konkluderte møtet med følgende uttalelse:
The participants in the meeting had at their disposal detailed information concerning requests for dispensation from the obligation of celibacy presented during recent years, and concerning the possibility of readmission to the exercise of the ministry of priests who currently meet the conditions established by the Church.

The value of the choice of priestly celibacy in accordance with Catholic tradition was reaffirmed, and the need for solid human and Christian formation was underlined, both for seminaries and for ordained priests.

På den annen side skal nok en gift mann, tidligere anglikansk prest, ordineres til katolsk prest om akkurat en måned. Han skriver i bloggen sin akkurat om muligheten for gifte prester i Kirken. LES BLOGGEN HANS HER.

* Forholdet mellom kristne og muslimer
* Katolsk identitet
* Sekulariseringen som Vestens krise

John Allen skriver om et foredrag han holdt for en forsamling av diakoner (og deres koner) for noen dager siden. Han var spurt om å snakke om aktuelle temaer fra Vatikanet, og valgte å fokusere på de tre temaene jeg startet denne posten med.

Alle disse tre punktene er av avgjørende betydning for Kirken, sa han. Og til hvert punkt er den sentrale utfordringen å finne det Aquinas kaller den «gyldne middelvei» mellom de to polene. Her er litt av det han sa om temaet Katolsk identitet:

It’s instructive to note that the term ‘Catholic identity’ does not appear in the documents of the Second Vatican Council. Such a concern would have seemed alien to many council Fathers, who presided over largely compact Catholic populations within which people memorized their catechisms, went to Mass and confession, took part in Corpus Christi processions, sent their sons and daughters to the seminary and the convent, and spoke the language of the Church without having to be reflective about it.

More than forty years later, it has to be admitted that the supreme self-confidence which allowed the majority to brush aside such concerns was perhaps a bit naïve. Today, we have seen two generations of Catholics who are effectively un-catechized, a collapse in vocations to the priesthood and religious life, Mass attendance rates in some parts of Europe which dip into the single digits, and all the other familiar indicators of a Western ‘ecclesiastical winter.’

LES MER OM HANS FOREDRAG HER.

Tirsdag denne uken kom de sveitsiske biskopene på sitt «ad limina»-besøk, og Vatikanet offentliggjorde pavens budskap til dem, som var nokså strengt og kristiserte flere ting i Den katolske kirke i Sveits – som kan være ganske ‘liberal’.

Men så ble det ganske snart klart at det ikke var dette budskapet pave Benedikt hadde kommet med til biskopene, og Vatikanet måtte snart beklage at de hadde offentliggjort pave Johannes Pauls planlagte budskap til dem, da de sveitsiske biskopenes besøk ble utsatt pga. pavens sykdom og død.

Senere offentliggjorde Vatikanet buskap pave Benedikt ga biskopene på tysk, og der viser det seg at Benedikts tilnærming til enkelte misbruk i den sveitsiske kirken, var mye mildere enn de som var forberedt våren 2005: He focused on the need to resist secularism by reemphasizing the centrality of prayer, leading to a renewed «love of God.» If the church strives to once again put the living God at the center of its message, he argued, God «will again find men and women who are waiting for Him.»

In fact, Benedict covered much of the same ground as the 2005 draft, insisting that it must be the priest or deacon who delivers the homily at Mass, underlining the importance of individual confession (Benedict argued that confession is where Christians step out from behind the collective and make the faith personal), and urging that study of scripture cannot be reduced exclusively to a historical-critical approach. Yet his tone was pastoral and gentle. On the subject of homilies, for example, he said that he understands that when a priest is tired and overworked, and there are eloquent lay preachers available, it just seems to make sense to let others give the homily. Yet, the pope said, the mystery of the Mass forms a unity, and elements of it cannot be «sliced away» without rupturing that unity. On the other hand, Benedict did not issue a new edict, saying instead that «as much as possible» this ought to be the way things are done.

Les mer om dette hos John Allen.