Forfatternavn:Oddvar

13. søndag i det alminnelige kirkeår

Liturgi /

For det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved, de skapende krefter i verden tjener livet, det er ingen dødelig gift i dem. Nei, døden er ikke konge på jorden, for rettferdigheten er udødelig. Men Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det. (Visdommen 1)

Da en av synagogeforstanderne, som hette Jairus, fikk se Jesus, kastet han seg ned for hans føtter og bønnfalt ham: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne, så blir hun frisk og får leve.» (Markus 5)

Som vi ser i dette utdraget fra 1. lesning og evangeliet i dagens messe, er det Guds makt også over liv og død som står i sentrum i dagens messetekster. Noen ganger ser også kristne i praksis bort fra at det evige liv er vel så viktig som dette jordiske liv; da blir vår kristentro ganske så feilfokusert og forvirret. Noen ganger klarer vi ikke å tro særlig sterkt verken på dette eller andre av Guds løfter; da vil vi ha nytte av å igjen minnes om at både vårt liv og vår død fullt og helt er i Guds hånd.

(Muligens feirer mange menigheter i Norge i dag festen for Peter og Paulus. Her nede fra Italia er jeg noe usikker på om det gjøres i dag eller om de ble gjort for en uke siden. I Italia feirer vi de to apostelfyrstene på selve dagen, 29. juni.)

Les alle tekstene her – og bønnene/antifonene:

Hvorfor er det ikke økumeniske dialoger i Norge for tiden?

Økumenikk /

Det er nok økumeniske samtaler i Norge, men det har ikke vært noen økumeniske/teologiske samtaler mellom Den katolsk kirke og Den norske (lutherske) kirke på veldig mange år. Jeg har undersøkt litt mer om hvorfor Norge ikke ble med på de nordiske katolsk-lutherske samtalene som nokså nylig er startet, og fått dette svaret fra en kilde:

«Jeg kan bekrefte at Den norske kirke ikke ønsket å delta i den nordiske/svensk-finske dialogprosessen. Det finnes knapt et konkret vedtak som avspeiler dette, men realiteten er at Den norske kirke avsto fra deltakelse. En viktig årsak var nok en (ubegrunnet) frykt for at dette ville skje på bekostning av den internasjonale dialogen, samt en følelse av at det ble vel mange dialoger til «høyre» i kirkelandskapet.»

Jeg har studert økumenikk i en helt semester nå, så det kan passe at jeg er ekstraordinært opptatt av spørsmålet, og jeg er også klar over at forholdet mellom katolikker og lutheranere og andre protestanter har blir mye vennligere de siste 10-15 årene, men jeg syns likevel at også den økumeniske, teologiske samtalen bør gjenopptas så snart som mulig.

Messefeiringen – en hellig handling

Katolsk, Teologi /

Mitt inntrykk av messefeiringene i Italia etter fem måneder her må nok dessverre sies å være ganske blandet. De pavelige messene feires fint og med verdighet, på de ulike presteseminarer og de katolske universitetene i byen tror jeg også det står ganske godt til, men det jeg har sett av messer rundt om i vanlige italienske menigheter, syns jeg er dårligere. (Jeg har også nevnt dette i et tidligere innlegg.)

Jeg leste nylig et intervju som uttrykker noe av det jeg har merket noe tydeligere her i Italia enn hjemme i Norge; det dreier seg mest om en mangel på høytidelighet og mangel på opplevelsen av at man deltar i en virkelig hellig handling. (Noe av min opplevelse kan vel ogsp skyldes at jeg hjemme nesten alltid er hoved- eller enecelebrant, mens jeg her i Italia nesten alltid er concelebrant eller sitter i kirkerommet.)

Erkebiskop Albert Malcom Ranjith Patabendige Don i Vatikanets kongregasjon for gudstjenestefeiringen nevnte i intervjuet noen «negative resultater» av de liturgiske forandringene etter Vaticanum II, og uttrykt sin støtte til den foreslåtte reformen av denne nye liturgien.

Erkebiskopen sa at konsilfedrene hadde håpet å øke opplevelsen av et aktivt møte med Gud i liturgien. Men etter konsilet ble en del forandringer gjort noe forhastet; man forkastet en del overdrivelser i den gamle messen i en entusiastisk rus, og uten tilstrekkelig refleksjon. Og resultatet ble ganske annerledes enn det konsilet hadde ønsket.

Asked to provide some examples of the negative results, the Sri Lankan prelate listed «the abandonment of the sacred and the mystical,» the confusion between the common priesthood of all the faithful and the ordained ministry, and the concept of the Eucharist as a common banquet rather than a representation of Christ’s Sacrifice.

These changes, Archbishop Patabendige Don said, have produced negative consequences for the Church even beyond the liturgy. In the face of a growing secular trend in society, he said, the Church urgently needs to cultivate a deeper sense of the sacred and a more active interior life. Fortunately, the archbishop said, there is a growing sense among Catholics of the need to recover the sense of the sacred. He said that the work of the Congregation for Divine Worship entails helping bishops and episcopal conferences to refine the liturgy by incorporating the strengths of the past.

Hele intervjuet kan leses her:

Festen for apostlene Peter & Paulus

Katolsk, Liturgi /

I Italia er 29. juni en helligdag/fridag siden det er festdag for de to apostlene Peter og Paulus, som kalles apostelfyrstene, og er viktige for katolikker over hele verden – men som likevel ikke feires så grundig som her i Italia alle steder. I Norge har vi (få) katolikker i mange år flyttet festen til nærmeste søndag, siden man vil at så mange som mulig skal få delta i feiring – og 29/6 altså ikke er fridag.

Hvorfor er apostlene Peter og Paulus, så viktige for Italia? Fordi de begge led martyrdøden i Roma. I mine økumeniske studer i vår har dette punktet blitt nevnt utallige ganger og spesielt i samtalene med den ortodokse kirke har dette poenget gitt paven (Peters etterfølger) og byen Roma et godt argument.

Tekstene for dagen er følgende, og nevner både Paulus’ og Peters vitnesbyrd:

Min kjære Timoteus, selv er jeg alt i ferd med å ofres, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, vært trofast. Og nå ligger rettferdighetens seierskrans ferdig til meg; den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dag . (2. Timoteus 4)

Jesus spurte sine disipler: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier Johannes Døperen, noen Elija, andre Jeremia eller en av profetene.» «Men dere,» spurte han da: «hvem sier dere at jeg er?» Da tok Simon Peter ordet, og svarte: «Du er Messias, Sønn av den levende Gud.» Og Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona! Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg, at du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold. (Matteus 16)

Les alle tekstene her – og bønnene/antifonene:

Min første (kirke)kjærlighet

Katolsk, Økumenikk /

Vinteren 1991 leste jeg et brev som jeg nå for et par dager siden fant igjen (på nettet), og leste på nytt – om en lutherske prest som nylig hadde blitt katolikk. Jeg var i USA noen uker den vinteren; hadde studiepermisjon for å studere luthersk kirkeliv. Jeg møtte da (i skrift) en gruppe av konservative og høykirkelige lutheranere, og jeg ble ganske snart påvirket av deres syn på ulike teologiske spørsmål.

En av lederne av denne bevegelsen, som kaller seg Evangelical Catholics, men er lutheranere, var Richard John Neuhaus. Han hadde nylig blitt katolikk, og hadde nettopp skrevet et brev til sine venner, som jeg så altså leste.

On Saturday, September 8, 1990, the Nativity of Mary, I was received into full communion with the Roman Catholic Church.  In the months ahead I will be preparing to enter the priesthood of the Catholic Church.  ….  This decision is the result of many years of prayer, reflection, conversation, and, I firmly believe, the leading of the Holy Spirit.  Especially over the last five years, I have resisted with great difficulty the recognition that I could no longer give an answer convincing to others or to me as to why I was not a Roman Catholic. Over the last 20 years and more, I have repeatedly and publicly urged that the separated ecclesial existence of Lutheranism, if it was once necessary, is no longer necessary; and, if no longer necessary, such separated existence is no longer justified. 

Slik fortsetter Neuhaus en stund og forklarer hvorfor han valgte å forlate den lutherske kirke. Men litt senere i brevet snakker han like tydelig og varmt om den kirke han nettopp hadde forlatt, om alt det god ehan hadde mottat der – uttalelser som også jeg helt og fullt kan slutte meg til.

I cannot begin to express adequately my gratitude for all the goodness I have known in the Lutheran communion. There I was baptized, there I learned my prayers, there I was introduced to Scripture and creed, there I was nurtured by Christ on Christ, there I came to know the utterly gratuitous love of God by which we live astonished. For my theological formation, for friendships beyond numbering, for great battles fought, for mutual consolations in defeat, for companionships in ministry–for all this I give thanks and know that I will forever be in debt to the church called Lutheran. Most especially am I grateful for my 30 years as a pastor. There is nothing in that ministry that I would repudiate, except my many sins and shortcomings. My becoming a priest in the Roman Catholic Church will be the completion and right ordering of what was begun 30 years ago. Nothing that was good is rejected, all is fulfilled.

Hele Richard Neuhaus brev til sine venner fra høsten 1990, kan leses her:

Flere prester i USA vurderer om de skal bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

Den episkopale kirke har nylig hatt sin General Convention, og resultatet har blitt slik at stadig flere av de konservative medlemmene og prestene lurer på om de skal forlate kirken; og hvor skal de da gå? I den største lutherske kirken i USA, ELCA, er den teologiske og moralske situasjonen nokså lik, så også der diskuterer mange om de skal bli værende i kirken. (En slik liberal utvikling i kirkesamfunnet var ikke grunnen til at jeg ble katolikk, men jeg vet at mange i Den norske kirke også tenker i disse baner.)

Den tidligere lutherske presten, Leonard Klein, som ble katolikk for litt over tre år siden og katolsk prest for et par-tre måneder siden (se her i min blog) svarer sin venn, som har bestemt seg for å bli værende i ELCA slik:

It seems to me that Richard Niebanck has given the best reasons for staying: the first is to minister and serve where one was first called to do so; the second is that one is still a Lutheran and agrees with the premises of the Reformation. One can, however, only do the first with integrity if the second remains true.

The argument that one should stay where he is planted is not by itself sufficient. This is the point I made some time back (to the) argument that the sin and tragedy of the brokenness of the Church make it impossible to leave one’s post. The truth is that there could come a point when everyone would have to make the break – when Baal-worship is enforced something has to give, even if it’s one’s own martyrdom. Or if Radner ceased to be an Anglican theologically and came to believe the Catholic doctrine of the Church, as I realized I had done years before I finally followed my own logic.

You can only stay if you believe in the life and confession of the communion in which you find yourself. So while all of us converts were motivated to face the question by the decay of the ELCA, … made the move for different reasons – not just to find a life raft. The reasons are basically two: first, that one at some point ceased to be Lutheran theologically and came to believe that the Reformation itself was problematic and, second, of course, that along with this decision one came to see in Rome (or Orthodoxy) the ancient, apostolic Church. Cardinal Newman, the godfather of us all, argues in basically this fashion. Ultimately for me and, I think I can say, virtually all the others the decision was ecclesial and creedal. My reading of Scripture and church history brooked no other possibility.

Les resten av Leonard Kleins svar her: (Gå til 22. juni 2006)

Problemer i Den anglikanske kirke

Økumenikk /

Den siste uken har jeg fulgt ganske godt med på møtet den episkopale kirken i USA har hatt i Ohio. De har slike møter hver tredje år og diskuterer de viktigste tingene innenfor kirkesamfunnet, velger ledende biskop og tar avgjørelser i alle viktige teologiske spørsmål.

I år hadde de bl.a. et viktig dokument fra den verdensvide anglikanske kirken å ta stilling til, the Windsdor report, som tar opp skaden som skjedde i Den anglikanske kommunionen da amerikanerne valgte å ordinere en samlevende homofil mann til biskop. Spesielt de afrikanske anglikanerne syntes dette var helt utålelig og erkebiskopen av Canterbury har gjort sitt beste for å holde det anglikanske fellesskapet sammen.

Rapportene fra Ohio har ikke vært særlig positive sett fra konservativ synsvinkel; det ble valgt en ganske radikal/liberal kvinne til ny ledende biskop – på tross av Vatikanets advarsel mot kvinnelige biskoper – som anglikanerne så langt har bare i USA, Canada og New Zealand. Responsen på Windsor rapporten var nokså tvetydig slik at de konservative delene av den anglikanske kirke knapt blir beroliget.

The Episcopal Church decided to “exercise restraint” on the consecration of gay bishops, falling short of the outright moratorium on the consecration of gay bishops that the Anglican Communion, the worldwide organization of 38 church bodies to which the Episcopal Church belongs, had required of them.

They also voted not to “repent” for the elevation of the Rev. V. Gene Robinson, bishop of New Hampshire, as their first openly gay bishop in 2003 – another request of the Anglican Communion, which claims 77 million adherents. And a proposal to cease blessing same-sex unions – a third request of the Anglican Communion–was dropped entirely.

Sterkere nattverdforståelse i frikirkene

Økumenikk /

Det er interessant å merke seg en økende intersse for nattverden innefor deler av frikirkeligheten. På sin blogg nevner den svenske katolikken Bengt Malmgren to eksempler: Peter Halldorf, pastor i pinsebeveglsen og Ulf Ekman, stifteren av Livets Ord.
Peter Halldorf, skriver i sista numret av tidningen Petrus (nr 5 2006) om nattvarden: «..tror vi inte att Kristus är närvarande i brödet och vinet, kan vi leva i veckor och månader utan att längta till den heliga måltiden. Om vi däremot tror att Jesus förenar sig med oss varje gång vi firar nattvarden, blir eukaristin – som de första kristna kallade denna måltid – en lika viktig del av vår gudstjänst som Guds Ords predikan. …..
I januari gav Ulf Ekman, grundaren av Livets Ord ut en bok om nattvarden, «Tag och ät – en bok om nattvarden». Han refererar till kyrkofäderna och fornkristna texter. Han skriver: «…det är den uppståndne och förhärligade Jesus Kristus som kommer till oss i och genom nattvardens bröd och vin. Och det är verkligen han själv, inte bara en symbol för honom eller en förkunnelse om honom.»
Les en anmeldelse av Ekmanns bok her:

Malmgren sier videre:
Det har inom frikyrkligheten funnits en utbredd uppfattning (fördom) om att liturgisk kristendom med användning av ritualer, ikoner och reliker inte är något annat än «död tro». Denna rädsla för konkreta tecken kommer till uttryck i debatten i (den svenska) tidningen Dagen, där en debattör varnar för att för mycket fokusering på nattvards-sakramentet kan skymma vår blick för Jesus. Katolska kyrkans långa tradition och den roll eukaristin spelat i många helgons liv ger knappast fog för en sådan farhåga. Peter Halldorf bemöter själv invändningarna i ett debatt-inlägg.

Ulf Ekman talar i sin bok om sekteristiskt högmod och skriver: «Man skall vara försiktig i att uttala sig om vem som har död eller levande tro. Jag har själv fått lära mig hur lätt man gör misstag och fått inse hur fel jag ibland haft.»

Det vil være interessant å se om denne utviklingen vil fortsette, og bli synligså i frikirkene i Norge. Peter Halldorfs interesse for gamle kirkefedre og deres åndelige tradisjon er forholdsvis dogt kjent, men Ulf Ekmanns bok (og nye syn) hadde jeg ikke hørt om før.

Det hellige ansikt i Lucca

Generelt, Katolsk /

På vår tur til Pisa sist uke var vi også en dag i Lucca, en fantastisk interessant by, helt innesluttet av 3-400 år gamle bymurer. Byen hadde (selvsagt) mange flotte kirker, med domkirken, St. Martin, St. Mikael (på det gamle romerske forumet), og St Frediano (rett ved det gamle amfiteateret) på de første plassene. På DENNE WEBSIDEN kan man lese mye mer om Lucca.

På bildet ser dere «Det hellige ansikt«, en statue av den korsfestede Kristus som har et eget stort kapell inne i domkirken. Ifølge tradisjonen skal statuen (i alle fall ansiktet) være skåret ut av Nikodemus – som vi kan lese om i Johannes 3. Hvert år om kvelden før festen for korsets opphøyelse, 14. september (altså kvelden 13/9), tar man på statuen både krone og mange gullsmykker, gir ham et septer etc. og bærer ham rundt byen i prosesjon. På en måte ble denne Volto santo (=Det hellige ansikt) regnet som byens konge, de preget egne mynter med bilde av statuen etc. Statuens smykker kunne sees i domkirkens museum, de brukes bare en gang i året, sammen med mange andre av byens skatter. En helt fantastisk historie, med andre ord, som jeg ikke visste noe om før jeg kom til Lucca, i den vestre delen av Toscana.

Festen for Johannes døperens fødsel

Liturgi /

For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. … Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud.

Vi har nettopp feiret St. Hans / Jonsok, men det er sikkert ikke alle som har tenkt på Johannes døperen i den forbindelse. Festdagen for hans fødsel er 24. juni, og kvelden før festen er da typisk starten på den store feiring, akkurat som julaften. Johannes var en av de aller mest kjente helgener i det katolske Norge – sammen med Per (Peter), Pål (Paulus) og Mari (Maria)- slik at både Jon (Jonsvaka=Jonsok) og Hans (St. Hans) var forkortelser av hans navn.

Johannes døperen er en av de veldig få helgener vi feirer fødselsdagen til – siden har er så viktig, og siden hans fødsel er så nært knyttet til Jesu fødsel. Hans oppgave, som kommer aller tydeligst til uttrykk i advent hvert år, var å foreberede mennesker til å ta imot Jesus. Og slik er han også viktig i vår egen tid.

Les alle tekstene til denne dagen – og bønnene/antifonene.

Tur til Pisa og Lucca

Generelt /

De siste par dagene var min kone og jeg på en liten tur (bare tre timer med tog) fra Santa Marinella (nord for Roma) til Pisa. Pisa er kjent for sitt skeive tårn, som jeg på bildet ser på og vurderer om det snart skal falle. Det er det ingen fare for, siden det på 90-tallet var stengt i flere år og ny-fundamentert ganske solid. Hellingen ble begrenset fra 5,50 m til ca 5 m – å rette det helt opp ville jo stoppe hele turist-strømmen!

Pisa var en flott by, men litt ujevn. Området rundt domkirker, tårnet, baptisteriet etc. (kalt mirakel-plassen) var enestående (og fullt av turister), men resten av byen var noe ujevn. Dvs. at den var modernisert på en noe ujevn måte, flere flotte kirker var stengt eller omgjort til konsertlokaler eller teater. Kort sagt; i store deler av byen skulle man ikke tro at man var i en av Italias mest kjente turist-byer.

Vi opplevde kanskje noe av det samme da vi var i Ravenna for akkurat seks år siden. Den er kjent for sine flotte kirker og mosaikker fra 400-tallet, men bortsett fra de stedene, var ikke den byen helelr særlig interessant eller preget av turister.

På vår tur denne uken var vi også en dag i Lucca, og den var mer interessant og helhetlig som by. Jeg skriver om Lucca snart.

Pave Benedikts vei til Moskva

Økumenikk /

Etter besøket i Polen og den planlagt turen til Istabul, håper Papa Ratzinger (det kalles han ofte i Italia) snart å kunne gå inn i St. Basils kateddralen på den Røde plass i Moskva. …

Benedict XVI’s vei til Moskva går gjennom Polen. En hendelse i Polen som få la merke til, var pavens møte med erkebiskop Jeremiasz, overhode for ca 500,000 ortodokse kristne i Polen. …..

Fra Ratzingers Forum har jeg lest en engelsk oversettelse av et stykke i det italenske ukemagasiner Panorama. Som mange vet, så ønsket pave Johannes Paul i lang tid å kunne besøke Moskva, men det lykkes dessverre aldri. Kanskje pave Benedikt snart kan få oppleve et slikt offisielt møte med verdens største ortodokse kirke.

Les hele stykket her:

Jesu Hjertefest

Katolsk, Liturgi /

Soldatene kom til Jesus, og så at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, så også dere skal tro. Dette skjedde for at det skriftordet skulle gå i oppfyllelse: Ikke et ben skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret. (Deler av dagens evangelium, Johannes 19,31-37.)

I dag feirer Kirken høytiden for Jesu Hjerte, og i denne tradisjonen/fromheten forstås hjertet som et symbol på Kristi kjærlighet til menneskene. Denne fromhetstradisjonen (om vi kan kalle den det) var vel aller mest kjent og populær i Kirken mellom 1850 og 1950, f.eks. hadde også norske katolske kirker lenge store Jesu-hjerte statuer. Bildet her er fra St. Paul kirke i Bergen, der denne store statuen stod til høyre for koret frem til kirken ble «modernisert» på 70-tallet.

Les mer om Jesu Hjertefesten her:

Erkebiskop Michael Ramsey og Den katolske kirke

Økumenikk /

“Jeg tror at paven er Peters rettmessige etterfølger og at han med guddommelig rett er Kirkens universelle hyrde. Jeg skulle gjerne ha gjort det du nå er i ferd med å gjøre, hvis jeg ikke hadde følt at jeg som erkebiskop av Canterbury kan bringe Den anglikanske kommunion nærmere det katolske senteret. Gå i fred, og la oss be for hverandre!”

Fr Carleton Jones, O.P., tidligere anglikansk/episkopal prest, siterte dette i et interessant foredrag han holdt for et par uker siden på det som ble kalt «the Anglican Use» konferansen i USA – som handlet om forholdet mellom en anglikanske kristne (mest i USA) og Den katolske kirke.

F. Jones nevnte der sin kamp i 80-årene rundt spørsmålet om han som anglikaner da skulle bli katolikk, og sine samtaler med erkebiskop Michael Ramsey om det spørsmålet. Da F. Jones fortalte at han hadde bestemt seg for å konvertere, sa erkebiskopen det jeg siterte over.

Redaktøren av Pontifications-bloggen hadde hørt om den uttalelsen tidligere, men ville ikke bringe den videre før han hadde hørt det fra F. Jones selv, noe han nå fikk. Father Carleton Jones er nå sognepreest i St Vincent Ferrer Church i New York City.

Besøk Pontifications-bloggen – artikkelen jeg viser til er denne.

Pave Benedikt feirer Corpus Christi – flotte bilder

Katolsk /

For å avslutte dekningen av årets Corpus Christi feiring, viser jeg her noen bilder fra årets feiring i Roma. Pave Benedikt feiret først messen i Johannes i Lateranet torsdag kveld (Vatikanet feiret festen på selve dagen, mens i Italia er feiringen flyttet til søndagen etterpå), og etter messen var det sakramentsprosesjon opp til kirken St Maria Maggiore, der det hele ble avsluttet med sakramental velsignelse. (Bildene har jeg funnet – i større format – på Papa Raztinger Forum.)

Også i Norge blir selvsagt Festen for Kristi legeme og blod feiret hvert år, og de siste årene har man sett at tradisjonen med sakramentsprosesjon (utenfor kirken) er tatt opp igjen i mange menigheter – om ikke så storslagent som her i Roma. (Overreaksjonen etter det andre Vatikankonsilet første de fleste steder til at tradisjonen hadde forsvunnet de fleste steder.)

Det kan også være interessant å nevne her at vår nye biskop har bestemt at det i alle menigheter skal være sakramental tilbedelse minst én gang i uken. I Bergen ble den tradisjonen tatt opp igjen for ca fem-seks år siden og de siste tre årene vi hatt slik tilbedelse hver tirsdag før messen og hver fredag etter messen – i St. Paul kirke.

Valgte kvinnelig biskop til kirkeleder

Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag følgende under overskriften Omstridt kvinne-biskop valgt: Katharine Jefferts Schori ble i natt valgt til leder for Den episkopale kirke i USA. Utnevnelsen kan gjøre forholdet til andre anglikanske trossamfunn vanskeligere.

Senere i artikkelen viser VL også til kardinal Kaspers tale til anglikanerne i England, om at forholdet til Den katolske kirke ville bli vanskeligere hvis de nå ønsket å begynne å ordinere kvinner til biskoper – anglikanerne i USA har altså kommet en del lenger i denne utviklingen. Jeg skrev om dette foredraget for nesten to uker siden, og tipset VL om foredraget. Muligens har de tatt den referansen fra meg, muligens visste de det allerede.

Les hele Vårt Lands artikkel her:

Gjenoppdage det hellige offeret

Katolsk, Teologi /

Messen er ikke først og fremst et fellesskapsmåltid, ikke en gang på den måten at vi gleder oss over realpresensen, eller ser frem mot det himmelske måltid som skal komme. Først og fremst er nattverden det hellige offeret. Det er påskemysteret som sakramentalt tegn. Alle andre ting i messen har sitt utgangspunkt i dette.

Dette er passende setninger å meditere over dagen(e) etter at Kirken har feiret Corpus Christi, der nettopp nattverden, nattverdens offer står ekstra i sentrum. På hjemmesiden til den egelske dominikaneren Aidan Nichols har jeg nylig lest flere interessante teolgiske artikler (finn siden), bl.a. denne om å gjenoppdage messen som det hellige offeret.

I en artikkel, skrevet i 2003, skriver han om pave Johannes Paul II’s encyklika Ecclesia de Eucharistia. Han skriver her at paven har reflektert grundig over nattverden/eukaristien, og at resultetet er blitt et lite mesterstykke, som tåler sammenligning med selveste St Thomas Aquinas. Slik skriver Aidan Nichols:

Pavnes encyclika, Ecclesia de Eucharistia, ser ut til å ha tre hovedpoenger. Først nevnes viktige elementer i læren om nattverden, og de viktigste tingene settes først. Og her nevnes det som for mange ser ut til å være en godt bevart hemmelighet. Messen er ikke først og fremst et fellesskapsmåltid, ikke en gang på den måten at vi gleder oss over realpresensen, eller ser frem mot det himmelske måltid som skal komme. Først og fremst er nattverden det hellige offeret. Det er påskemysteret som sakramentalt tegn. Alle andre ting i messen har sitt utgangspunkt i dette. Defor kan stemningen under messefeiringen aldri være jovialt kameratskap (eller bare oppfyllelsen av en plikt, for den del. Messens stemning må alltid bestemmes av vår angerfulle takknemighet for Golgata og ydmyke glede over den oppstandnes grav.

Secondly, the encyclical wants to underline the intrinsic connexion of the Eucharist with the Church. One might think that was stating the sublimely obvious. Who would deny that the Eucharist is one of the Church¹s sacraments? Put like that, presumably, no one. But not everyone always draws the appropriate conclusion. The celebration of the Mass must always be in harmony with everything else that makes the Catholic Church what she is. Otherwise, the Eucharist will not be celebrated properly — in accord with its own nature. This has some negative consequences, which are what the religious correspondents of the secular media best love for a good story. But in itself, it is a deeply positive point.

The Pope’s third and final aim in this encyclical is to re-awaken in his readers a sense of wonder at the infinite dimensions of the Eucharistic mystery. …

Les hele artikkelen her:

Festen for Kristi legeme og blod

Liturgi /

… Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: «Ta dette! Dette er mitt legeme.» Og han tok en kalk, takket, gav dem, og de drakk alle av den. Og han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny i Guds rike.» Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Slik lyder Herrens ord.

Slik hører vi i avslutningn av evangeliet i dag om selve innstiftingen av nattverden, og verset rett før evangeliet ble lest lyder slik Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet.

I Norge feirer vi festen for Kristi legeme og blod denne søndagen, en uke etter festen for Den Hellige Treenighet. Egentlig var festdagen nå på torsdag, men mange land (også Italia) flytter den til neste søndag. Les mer om denne festen på de katolske hjemmesidene.

Hver søndag/fest har også en bønn som mer en de andre bønnene viser dagens hovedtema, det er kirke-/kollektbønnen. I dag lyder den slik: Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder med Faderen i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Les alle tekstene og alle bønnene/antifonene til denne søndagen, på mine hjemmesider.

Et tilfluktssted i Sveits – L’Abri

Generelt /

Femti år etter sin etablering tilbyr L’Abri fortsatt et utfordrende fellesskap, en slags utvidet kristen familie hvor ærlige svar og ærlige spørsmål preger hverdagene.

På 70- og 80-tallet ble jeg påvirket og hjulpet av den amerikanske teologen og filosofen Francis Schaeffer og senteret L’Abri – ordet er fransk og betyr ’tilfluktsstedet’. Jeg leste flere av Schaeffers bøker tidlig i teologistudiene på MF i Oslo, og etter at jeg var ferdig med militærtjenesten og alle mine studier, var jeg både på hovedsenteret i Sveits (i tre måneder) og på Nordiska L’Abri i Mölle i Sør-Sverige, der jeg arbeidet i 1 1/2 år.

Avisen Dagen skriver i dag en artikkel om dette stedet i Sveits – der min kone og jeg faktisk møtte hverandre for 21 år siden. (!) I avisartikkelen står det bl.a.:

Mye av veiledningen som foregår i samtalene våre handler om at kritikk, kritiske spørsmål og kritisk holdning ikke nødvendigvis gjør det umulig å tro. Vi prøver ikke å manipulere noen, men ønsker å hjelpe mennesker videre i sine prosesser. Vi møter som sagt, ofte svært konservative unge kristne som har levd, og kanskje fortsatt lever under press fra sin kirke, familie og kultur. Her på L’Abri kan de få lov til å tvile, kanskje for første gang i sitt liv. Og jeg mener helt oppriktig talt at det er bedre at de får oppleve tvilen sin her enn mange andre steder, sier Bradford.

Samtidig er det både nødvendig og viktig for meg å dytte folk ut av sin tvilssirkel på et visst punkt. Som veileder må jeg si fra, slik at vedkommende ikke blir sittende fast i en evig runddans om sin egen tvil, legger L’Abri-veilederen til.

Besøk L’Abris offisielle hjemmeside.

Stort flertall for den nye engelske oversettelsen av messen

Katolsk /

USA’s katolske biskoper godkjente torsdag med overveldende flertall den nye engelske oversettelsen av messen, som vil forandre viktige bønner og svar som katolikker sier i hver messe – det er nesten 40 år siden så store forandringer i messen sist ble gjort..

Jeg nevnte litt om denne saken for et par dager siden og det viste seg at de amerikanske biskopene med et meget stort flertall (173-29) godkjente oversettelsen – med noen få forandringer, som jeg ikke kjenner til. Før denne nye oversettelsen kan tas i bruk, både i USA og i andre land, må den endelig godkjenens av Vatikanet.

Vi kan vel si at det er to typer forandringer det er snakk om her: Det første er en del faste svar som menigheten sier som forandres (‘and with your spirit’, tre ganger ‘ved min skyld’, ‘I am not worthy that you should enter under my roof, og både Gloria, Credo og Sanctus forandres litt), det andre er at mange av bønnene som presten sier blir noe mer høytidelige, dette gjelder både de eukaristiske bønnene og kollektbønner, offertoriebønner etc.

For det aller meste har den norske oversettelsen av messen vært slik den engelske nå kommer til å bli, og de (mange) som har klagd over at den nåværende engelske oversettelsen er for platt, vil bli fornøyd.

En nyhetsmelding om dette kan leses her:

Skroll til toppen