Forfatternavn:Oddvar

Hvordan skal Vatikankonsilet best forstås?

Jeg leser i kveld at pave Frans har skrevet et brev til erkebiskop Marchetto, der han takker ham for hjelp til å forstå Vatikankonsilet korrekt, og ønsker erkebiskopen lykke til videre med sitt arbeid. Slik skriver paven:

Dear Archbishop Marchetto,

With this letter I want to be present with you and unite myself to the presentation of the book “Primato pontificio ed episcopato. Dal primo millennio al Concilio ecumenico Vaticano II” (Pontifical primacy and the epicopacy: from the first millennium to the Second Vatican Ecumenical Council) Please consider me present in spirit. ….

You have manifested this love in many ways, including correcting an error or imprecise comment on my part – and I thank you for that from my heart – but above all it is manifest in all its purity in the studies on the Second Vatican Council. I once told you, dear Archbishop Marchetto, and today I wish to repeat it, that I consider you to be the best interpreter of the Second Vatican Council. I know that this is a gift from God, but I also know that you made it bear fruit. ….

Jeg har skrevet om erkebiskop Marchettos studier om konsilet flere ganger tidligere, bl.a. siterte jeg i januar 2011 følgende om boka The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council :

This important study by Archbishop Agostino Marchetto makes a significant contribution to the debate that surrounds the interpretation of the Second Vatican Ecumenical Council. Archbishop Marchetto critiques the Bologna School, which, he suggests, presents the Council as a kind of ‘Copernican revolution’, a transformation to ‘another Catholicism’. Instead Marchetto invites readers to reconsider the Council directly, through its official documents, commentaries, and histories.

OPPDATERING:
Fredag leser jeg også at Zenits italienske sider skriver om dette. Der kalles erkebiskop Marchetto (av paven) «La considero il migliore ermeneuta del Concilio».

Pave Frans overlater den teologiske debatten til andre

Etter at jeg skrev om erkebiskop Müllers artikkel om gjengifte, leste jeg hos www.chiesa om det de mener er Pave Frans’ (Bergoglios) preferanser/ innstilling/ strategi:

To his studies Pastor Bergoglio preferred the care of souls. And today he is doing the same: he is leaving to others the exposition of doctrine. As in the case of communion for the divorced and remarried. …

Bergoglio has never been a theologian, much less an academic. Among the theologians he says that he likes Henri De Lubac and Michel de Certeau. But not because he has assimilated the overall positions of the two, which moreover are very different. He almost always cites only one of De Lubac’s books, «Meditations on the Church,» and almost always only one passage from this: that against the «worldliness» of the Church.

Also as pope he is above all a man of action, of pastoral action. Those who have known him up close and have been friends with him for years – like the twenty interviewed for the book by Alejandro Bermúdez – see in him exceptional qualities of command and noteworthy strategical abilities. None of his actions, none of his words, is ever left to chance. And his priority is the pastoral care of the «people» entrusted to him, who since he has become pope have been extended to the whole world.

His preaching is intentionally suited to this profile. It is primarily addressed to the common people, to the weak in faith, to the sinners, to the faraway. Not as a whole, but as if the pope would like to speak one-on-one with each of them. ….

….

Om skilsmisse og gjengifte

Jeg pleier å få en e-post når siste nummer av det danske Katolsk Orientering er klar. En slik e-post fikk jeg i dag, og der har de slått opp en artikkel der erkebiskop Gerhard Müller igjen står i sentrum – jeg skrev om ham også for et par dager siden. Artikkelen Uog hele novembernummeret) kan leses her og handler om ekteskapet:

Ærkebiskop Gerhard Müller, præfekt for Troslærekongregationen, har bekræftet Vatikanets mangeårige lære og praksis om ikke at tillade gengifte fra-skilte at modtage kommunionen. Og Müller tilføjer, at kun en kirkelig domstol – og ikke ens egen samvittighed – kan afgøre om et ægteskab er ugyldigt eller ej.

I artiklen i Vatikanets dagblad L’Osservatore Romano åbner ærkebiskoppen dog samtidig døren for at flere ægteskaber kan erklæres for ugyldige i erkendelsen af, at mange par i dag indgår ægteskab uden at have en sand forståelse for det katolske ægteskabs forpligtende og uopløselige karakter.

”Idet mange kristne er påvirket af vor tids sekulariserede miljø”, skriver han, ”er indgåede ægteskaber i dag sandsynligvis oftere ugyldige end tidligere, fordi viljen til at indgå og leve ægteskabet i overensstemmelse med katolsk lære ofte ikke er til stede”. “Samtidig er det indlysende, at Kirkens omsorg for gengifte fraskilte ikke blot kan reduceres til et spørgsmål om at modtage kommunionen eller ej. Det har langt mere vidtrækkende pastorale konsekvenser”, skriver Gerhard Müller og tilføjer: ”Der er andre måder at være i fællesskab med Gud end det sakramentale”. … ….

Lesning fra Makkabeerbøkene

Til Matutin leser vi denne uka fra Makkabeerbøkene, om hvordan jødene gjorde opprør da de greske herskerne i Israel ville tvinge dem til å tilbe avguder, og gi opp alle sine spesielle jødiske skikker – bl.a. omskjæring av guttebarn og å ikke spise svinekjøtt.

Jeg skrev om disse interessante tekstene også for tre år siden (i denne 31. uka i kirkeåret), og jeg henviser til tekstene jeg trykket den gangen:

Bibellesninger til Matutin i 31. uke i kirkeåret:

Søndag – 1. lesning – 1. Makkabeerbok 1, 1-24

Mandag – 2. lesning – 1. Makkabeerbok 1, 41-64

Tirsdag – 3. lesning – 1. Makkabeerbok 2, 1, 15-28, 42-50, 65-70

Onsdag – 4. lesning – 1. Makkabeerbok – fra kapittel 3

Torsdag – 5. lesning – 1. Makkabeerbok 4, 36-59

Fredag – 6. lesning – 2. Makkabeerbok 12,32-45

Lørdag – 7. lesning – 1. Makkabeerbok 9,1-22

Katolske presters identitet angripes

The prefect of the Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith, Archbishop Gerhard Ludwig Müller, has lamented a Protestantization of the image of the Catholic priest. Catholics are no longer aware that there is an “essential difference” between the ordained priest and, as Protestants call it, the priesthood of all believers. The Vatican daily “L‘Osservatore Romano” published the piece by Müller on Thursday, October 31, a day of historical importance for the Protestant Reformation. The text consists of excerpts from a speech the archbishop gave on Wednesday in Palermo for the introduction of the 12-volume collected writings of Joseph Ratzinger/Benedict XVI in Italian.

Müller gave as a reason for the current crisis in the priesthood the opening of Catholicism to Protestant scripture scholarship of the 1950s and 1960s, without recognizing the prejudices contained therein. This allowed the radical critique of cult and the priestly mediator role to enter into Catholicism. Furthermore, the biblical foundation of the priesthood was called into question. ….

Dette interessante innlegget kan leses her – med en hel del kommentarer som kritiserer erkebiskopen.

Den hellige Ambrosius skriver om Allesjelers dag

Slik leser vi i dag i Matutinbønnen:

Fra en bok av Den hellige biskop Ambrosius «Om hans bror Satyrius’ død».

La oss dø med Kristus, for å leve med ham

Vi ser at døden er en vinning og ar livet er en pine; derfor sier Paulus: For meg er livet Kristus, og døden en vinning. Hva betyr Kristus, om ikke legemets død og livets ånde? Derfor må vi dø med ham for å leve med ham. Daglig bør vi ha en viss tilvenning til og omgang med døden, for at vår sjel slik kan lære å løsrive seg fra kroppslige begjær og likesom sette seg over der hvor jordiske lyster kan nærme seg og hefte seg til den. Slik kan den ta imot dødens bilde for ikke å påta seg dødens straff.

For kjødets lov kjemper mot sjelens lov og prisgir sjelen til villfarelsens lov. Men hva er botemidlet? Hvem kan befri meg fra denne dødens kropp? Guds nåde ved Jesus Kristus, vår Herre.

Vi har en lege, la oss følge botemidler. Vårt botemiddel er Kristi nåde, og dødens kropp er vårt legeme. La oss derfor være Fremmede for legemet for ikke å være fremmede for Kristus. Skjønt vi er i kroppen, så la oss ikke følge det legemlige. La oss ikke forsømme naturens rett, men foretrekke nådens gaver.

Hva mer? Ved den enes død er verden blitt gjenløst. For Kristus hadde kunnet la være å dø om han hadde villet. Men han mente at han ikke burde flykte fra døden som noe unyttig, og at han heller ikke hadde kunnet frelse oss på en bedre måte enn ved sin død. Derfor er hans død liv for alle. Vi er merket med hans død, og vi forkynner hans død når vi ber og når vi ofrer. Hans død er en seier, hans død er et mysterium; hans død er en årlig høytid for verden.

Hva mer kan vi si om hans død, når det guddommelige eksempel viser oss at døden bare har søkt udødeligheten, og at døden har frikjøpt seg selv? Døden som er skyld i alles frelse, er derfor ikke noe å sørge over. Vi må ikke Rykte fra døden, den som Guds Sønn ikke har forsmådd og ikke har villet flykte fra.

Døden var ikke etter naturen, men den er blitt det; for Gud innførte ikke døden fra begynnelsen av, men han ga oss den som et botemiddel. Menneskenes liv ble nemlig elendig da de ble fordømt til langvarig slit og uutholdelig fortvilelse på grunn av sin synd. Det måtte gis en ende på ulykkene, slik at døden ga tilbake det som livet hadde mistet. Udødelighet er snarere en byrde enn en fordel hvis nåden ikke bidrar.

Sjelen kan fjerne seg fra dette livets omskiftelser og det jordiske legemets kaos og trakte etter den himmelske forsamling, selv om bare hellige kan nå dit. Den kan lovprise Gud likesom sitarspillerne vi finner i den profetiske lesningen: Stort og underfullt er ditt verk, Herre Gud, allmektig! Rettferdige og sanne er dine veier, folkenes Konge! Hvem skulle ikke frykte og ære ditt navn? For du alene er hellig, og alle folk skal komme og tilbe for ditt åsyn. Og sjelen skal se ditt bryllup, Jesus, hvor bruden blir ført fra jorden til Himmelen under alles gledessang — til deg kommer alt kjød — den er ikke lenger bundet av verden, men forenet ved ånden.

Dette ønsket Den hellige kong David seg mer enn noe annet, det er dette han ønsket å se og skue. Til slutt sier han: Ett lengter jeg etter, det ber jeg om: å bo i Herrens hus alle mine dager, og få se Herrens velbehag.

Pave Frans snakker mye om Satan

I First Things kan vi lese en artikkel om hvor ofte, hvor mye og hvordan pave Frans snakker om Satan og hvordan han arneider:

In 1972, on the feast of Sts. Peter and Paul, Pope Paul VI delivered a sermon that startled the world. Describing the chaos then consuming the post-conciliar Church, he lamented: “From some fissure the smoke of Satan has entered the temple of God.”

William Doino Jr.Paul’s words were a warning to all who, taken with the “spirit of Vatican II”—rather than the Council’s actual teachings—had fallen under the sway of dark spirits. But Catholic dissidents didn’t want to be criticized, much less told they might be assisting the devil. So they struck back—with sarcasm, ridicule and contempt. One of Paul’s biographers describes their reaction: Cartoonists refurbished their stock of clichés, producing cloven hoofs, long sinuous tails, ugly contorted faces and terrifying implements of torture. For the cartoonists Paul VI was definitely not a modern man.

Neither, as we’ve come to learn, is Pope Francis—if by “modern” we mean an abandonment of the supernatural, and a flight from Christianity’s most challenging teachings. Like his venerable predecessor, Francis has made it a point to draw the world’s attention to the wiles of the devil. But whereas Paul waited nearly ten years to speak so dramatically about Satan, Francis took only a day.

Within twenty-four hours of being elected, the new pope declared: “When one does not profess Jesus Christ—I recall the phrase of Leon Bloy—‘Whoever does not pray to God, prays to the devil.’” The following day, Francis continued: “Let us never give in to pessimism, to that bitterness that the devil tempts us with every day.” In his homily for Palm Sunday, he spoke of problems which appear insurmountable: “In this moment the enemy, the devil, comes, often disguised as an angel, and slyly speaks his word to us. Do not listen to him!”

…….

Les gjerne videre her.

DEN HELLIGE LUKAS – til Matutin

Luke_ZURBARAN

18. oktober feires evangelisten Lukas, som var av hedensk familie og omvendte seg til den kristne tro. Han ledsaget Paulus på hans reiser og skrev Evangeliet basert på hans prekener. I Apostlenes gjerninger forteller han om den første Kirkens liv inntil Paulus’ første opphold i Rom. I Matutinbønnen leser vi fra «Prekener over Evangeliene» av Den hellige pave Gregor den Store:

Kjære brødre, vår Herre og Frelser har noe å lære oss, noen ganger ved sine ord, noen ganger ved sine handlinger. For hans handlinger er i seg selv Iære, for når han gjør noe uten ord, viser han oss hva vi bør gjøre. Slik sender han disiplene ut, to og to, for å forkynne fordi det er to kjærlighetsbud, nemlig kjærlighet til Gud og til vår neste.

Herren sender disiplene ut for å forkynne to og to, for uten ord å la oss forstå at den som ikke elsker andre, overhodet ikke bør ta på seg forkynnergjerningen.

Det er betegnende at han sendte dem ut foran seg, to og to, til hver eneste by og hvert eneste sted han ville besøke. Herren følger nemlig etter sine forkynnere; for forkynnelsen kommer først, og så kommer Herren selv for å ta bolig i vårt sinn. Først kommer belæringens ord, og såblir — ved hjelp av dem — sannheten mottatt i sinnet. Derfor sier Jesaja til dem som forkynner: Rydd vei for Herren, gjør veiene jevne for vår Gud. Salmisten bekrefter det: Rydd vei for ham som stiger opp over solnedgangen. Herren stiger opp over solnedgangen, for fra det sted hvor han steg ned ved sin lidelse, der viste han seg i stor herlighet ved sin oppstandelse. Han er nemlig steget opp over solnedgangen fordi han, da han sto opp fra de døde, hadde trådt den død han hadde lidt, under fot. Når vi forkynner hans herlighet for deres sinn, bereder vi altså vei for ham som stiger opp over solnedgangen, slik at han, når han kommer etter, kan opplyse dem ved sin kjærlighets nærvær.

La oss nå høre hva han sier til de forkynnere han sender ut: Avlingen er rik, men høstfolkene få; be derfor høstens Herre sende arbeidere ut for å høste inn grøden bans. Det er få arbeidere for en så rik høst, noe vi bare kan nevne med dyp sorg. Det finnes nok av mennesker som kan høre gode ting, men det er ingen som kan fortelle dem det. Verden er full av prester, men vi møter sjelden noen i arbeid med Guds innhøsting. Vi har mottatt presteembetet, men vi utfører ikke de oppgaver som hører med til det.

Men tenk, kjære brødre, tenk på det som er skrevet: Be høstens Herre sende arbeidere utfor å høste inn grøden hans. Be for oss at vi skal kunne utføre det arbeidet for dere som dere har rett til, at vår tunge ikke lammes når vi må formane dere, og at vår taushet ikke må anklage oss foran den rettferdige dommer når vi har tatt på oss forkynnergjerningen.

FSSP er 25 år i dag – gratulerer!

13okt_FSSP_25ar

Etter de ulovlige bispevielsene i SSPX i juni 1988, ble Peters-broderskapet opprettet av pave Johannes Paul II 18. oktober 1998. Opprettelsesdokumentene kan man lese på FSSPs nettsiderdenne siden.

De skriver selv om sitt arbeid:

The Fraternity was founded on July 18, 1988 at the Abbey of Hauterive (Switzerland) by a dozen priests and a score of seminarians. Shortly after the Fraternity’s foundation and following upon a request by Cardinal Ratzinger, Bishop Joseph Stimpfle of Augsburg, Germany granted the Fraternity a home in Wigratzbad, a Marian shrine in Bavaria that now lodges the Fraternity’s European seminary. In the same month of October there arrived a handful of priests and some thirty seminarians ready to start «from scratch». There are currently almost 200 priests and 110 seminarians in the Fraternity.

DEN HELLIGE IGNATIUS AV ANTIOKIA

I de nye bøkene med Matutin-lesninger som for første gang er kommet på norsk, skrives det i dag (17/10) at Ignatius ble den annen biskop av Antiokia etter Den hellige Peter. Han ble dømt til å bli kastet for ville dyr og derfor sendt til Rom i 107, hvor han ble kroner med ærerikt martyrium under keiser Trajan. På reisen til Rom skrev han 7 brev til de forskjellige Kirkene hvor han klokt og dypsindig skrev om Kristus, Kirkens konstitusjon og det kristne liv. Han er blitt æret i Antiokia på denne dagen siden 4. århundrede. Deretter leser vi følgende fra hans «brev til Romerne»:

Jeg er Guds hvetekorn som skal bli malt mellom dyrenes tenner
Jeg skriver selv til alle Kirkene og lar alle vite at jeg dør frivillig for Gud, om dere bare ikke hindrer meg i det. Jeg bønnfaller dere: Ikke vis utidig velvilje mot meg! La meg bli føde for ville dyr for at det skal bli meg gitt å nå frem til Gud. For jeg er Guds hvetekorn og skal bli malt mellom dyrenes tenner, for å bli et rent Kristi brød. Bønnfall derfor Kristus for meg, om at jeg ved disse redskaper må bli et offer for Gud.

Denne verdens nytelser og alle riker her på jorden ville ikke tjene meg til noe. Det er bedre for meg å dø i Jesus Kristus enn å herske til jordens ender. Det er ham jeg søker, som er død for oss. Det er ham jeg attrår, som er stått opp for oss. Nå nærmer tiden seg da jeg skal fødes. Tilgi meg, brødre. Hindre meg ikke i å leve, søk ikke min død. Det er Gud jeg vil tilhøre! Overgi meg ikke til verden, og la meg ikke bli Forført av jordiske ting. La meg motta det rene lys, Først da blir jeg menneske. La meg få lov å etterligne min Guds lidelse. Om noen har Ham i seg, så må han forstå hva som presser meg, og hva jeg vil, og ha medlidenhet med meg.

Denne verdens fyrste vil rive meg bort fra Gud og ødelegge min hengivenhet til ham. Ingen av dere, som er vitner til dette, bør hjelpe ham i dette. Ta heller mitt, det vil si Guds, parti. Tal ikke om Kristus Jesus, mens dere samtidig streber etter denne verden. La ikke skinnsyken ta bolig i dere. Og dersom jeg, når jeg er hos dere, bønnfaller dere om hjelp, så tro meg ikke_ Dere skal heller tro på det jeg skriver til dere. Mens jeg skriver dette, lever jeg, men jeg lenges etter døden. Min kjærlighet er korsfestet, og det brenner ikke mer noen ild i meg, som gir meg kjærlighet til denne verdens goder. Men i mitt indre har jeg en kilde av Ievende vann som sier: «Kom til Faderen.» Jeg har ikke lenger behag i forgjengelig føde eller i dette livs fornøyelser. Det er Guds bred jeg ønsker, det brød som er Jesu Kristi legeme, han som er av Davids ætt, og som drikke ønsker jeg hans blod, som er den uforgjengelige kjærlighet.

Jeg vil ikke lenger leve på menneskevis, men dette ønske kan bare oppfylles hvis dere vil det. Vis meg da velvilje, så sant dere selv ønsker å finne velvilje. Ved disse få ord ber jeg dere: Tro meg. Jesus Kristus vil selv la dere forstå at jeg taler sant. Han er sannelig den munn som Faderen i sannhet har talt gjennom. Be for meg at jeg må oppnå dette. Det er ikke ifølge kjødet jeg skriver dette, men ifølge Guds tanke. Om jeg kommer til å lide, har dere villet meg godt, men om lidelsen kommer til å bli fjernet fra meg, har dere ikke holdt av meg.

Jeg skrev også om den hellige Ignatius for halvannet år siden.

Olav den Helliges omvendelse – 16. oktober

I går feiret jeg messen for Olav den Helliges omvendelse, der inngangsverset lyder (se alle messens tekster her):

La oss glede oss i Herren på denne dag da vi ærer minnet om den salige martyr Olavs omvendelse. Englene gleder seg ved å feire hans fest, og de priser Guds Sønn.

Og kollektbønnen:

Barmhjertige Gud, du kommer vår svakhet til hjelp med dine helliges forbilde og vern, så vi kan vandre på frelsens vei. Gi at vi som minnes den salige Olavs omvendelse, følger i hans fotspor og når frem til deg. Ved vår Herre …

Og i dag kom jeg over følgende bilde fra kirken i Roma der Olavs-alteret er (San Carlo et Ambrogio al Corso) med vår biskop og mange prester som virker i Norge.

13okt16_sancarlo_roma

Fra Den salige Olavs lidelse og mirakler

På minnedagen/festen for OLAV DEN HELLIGES OMVENDELSE leste vi til matutin fra Den salige Olavs lidelse og mirakler av Den salige Eystein Erlendsson, erkebiskop av Nidaros:

Hvordan St. Olav levde og forkynte

Den gang den berømte kong Olav styrte i Norge, et meget stort land mor nord, med Danmark i sør, trådte føttene til menn som forkynte fred, som forkynte godt budskap, inn i landet. Hittil hadde disse folkeslagene vært hengitt til den vanhellige dyrkelse av avguder, forblindet som de var av overtroiske forestillinger, men nå fikk de høre om troen på den sanne Gud, og hvordan han skulle dyrkes; ja, de hørte nok, men mange nektet å ta imot den. Siden de bodde så langt mot nord, satt de fastfrosset i vantroens is i nærheten av den nordpol hvorfra all styggedom velter ut over jordens overflate. Det var derfra Jeremias så en kokende gryte komme, og det er om denne nordpolen Jesaja skrytende sier: Høyt over himmelens stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på tinghellet lengst i nord. Men den store og høylovede Herre, han som bygger sin by i nord, smeltet nordpolens isbre med milde vinder fra sør, og mildnet de ville hedningers trassige og stridbare sinn med troens varme. De fikk høre om Herren, og han sendte sendemenn til disse folkeslag, sitt ords budbringere, menn som skulle forkynne i landet den sannhet som er i Jesus Kristus, vende folk bort fra avgudsdyrkelsen, love de troende uforgjengelig liv og evig glede og skremme de vantro og vrangvillige med trussel om den kommende dom og pinsler uten ende.

Dette landet var det kong Olav styrte, slik vi har fortalt. Enda han var hedning, var han god av natur, og hans edle sinn gjorde ham snar til å handle på rettskaffent vis. Da han i England hadde fått visshet om Evangeliets sannhet, trykket han troen til sitt bryst, og med et fromt sinn skyndte han seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde. Da han var blitt renset i frelsens bad, ble han med ett et nytt menneske, og, slik apostelen sier, da han var blitt begravet med Kristus .i dåpen til døden, glemte han det som lå bak og strakte seg etter det som lå foran, han vandret i det nye levnet han hadde mottatt, og overholdt nøye alt troen bød. Han foraktet alle tomme Fornøyelser, og det jordiske rikets herlighet holdt han for liten å være i forhold til himmelrikets sødme. Selv om han levde i kongelig prakt, var han fattig i ånden, og alt mens han var opptatt med jordiske gjøremål, grunnet han over det som hører himmelen til. Det som Guds lov forbyr, avskydde han på det sterkeste, det den påbyr, lå ham varmt på hjertet. Og ikke slo han seg til ro med egen frelse, men han forsøkte med stor iver å omvende til troen de folkeslag han ved Guds forsyn var blitt satt til å lede. Etter den nye tingenes orden tok kongen på seg apostelens verv, og høvdingen forkynte Kristi ords nåde overalt og for alle. Det var ikke få den forkynnelsen nåde som var utgytt på hans lepper, førte fra å dyrke onde demoner til å anerkjenne og ære sin skaper. Det var heller ikke få som hans beundringsverdige Fromhet og liv i streng kyskhet inspirerte til å gi avkall på verden og til å elske det himmelske fedreland. For hvem var så vrang, hvem var så forherdet at han ikke måtte bøye av for den gode kongens milde ord, ord fylt av åndelig visdom! Hvem var så sløv og så treg at han ikke ble vakt av hans enestående livsførsel!

Du er elsket av Gud fra unnfangelsen av

Min venn og tidligere studiekamerat, Torkild Masvie, har nylig laget en video fra tempelberget i Jerusalem. Den handler om menneskeverdet fra unnfangelsen av, men eksempel i Jesu egen unnfangelse, her som han ble båret til tempelet 40 dager gammel. (Torkild og jeg har valgt ganske ulikt mht kirketilhørighet, men på dette og mange andre områder har vi sammenfallende syn.)

Den hellige Teresa av Avila

Slik leste vi i tidebønnene (matutin) på denne minnedagen for den hellige Teresa av Avila (les mer om henne her):

La oss alltid minnes Jesu Kristi kjærlighet

Fra verker av Den hellige jomfru Teresa av Jesus – fra «Boken om mitt liv»:

Med Jesus Kristus som hjertevenn ved vår side, med en slik kaptein — den første til å påta seg lidelsen — kan vi utholde alt. Han hjelper oss og styrker oss; han svikter oss aldri; han er vår sanne venn. Og jeg innser, og har innsett det klart etterpå, at for å være Gud til behag og kunne motta hans store nådegaver, går veien gjennom Kristi allerhelligste menneskenatur, som Hans Majestet selv sier han har velbehag i. Dette har jeg sett og erfart utallige. ganger. Herren selv har sagt meg det. Jeg har klart innsett at det er gjennom den porten vi må gå om vi vil at den høyeste Majestet skal vise oss sine store hemmeligheter.

Slik er det at Deres Nåde, min Herre, ikke må ta noen annen vei, selv om De befinner Dem på kontemplasjonens tinde; her kan man vandre trygt. Fra denne vår Herre er det at alt som er godt, kommer til oss. Han selv vil gi den rette undervisning. Det beste forbilde får vi ved å betrakte hans liv. Hva mer kan vi ønske oss enn en slik venn ved vår side, en som ikke svikter oss i våre prøvelser og trengsler slik som våre venner her i verden gjør? Lykksalig den som i sannhet elsker ham og alltid har ham hos seg. La oss se på den ærerike Sankt Paulus, som alltid hadde Jesu navn på leppene fordi han alltid bar ham dypt i sitt hjerte. Etter at jeg forstod dette, har jeg nøye betraktet noen av de store kontemplative helgener og deres liv, og de fulgte heller ingen annen vei. Sankt Fransiskus viste det med sine sår, Sankt Antonius av Padua med Jesusbarnet, Sankt Bernard med sin kjærlighet til Kristi menneskenatur, Sankta Katarina av Siena og mange andre som Deres Nåde kjenner bedre enn jeg.

Vi må overgi oss helt i Guds hender og vandre denne vei i frihet. Hvis Hans Majestet ønsker å gi oss den høye rang av kammerherrer og la oss kjenne sine hemmeligheter, må vi ta imot det med glede.

Til slutt vil jeg si at alltid når vi tenker på Kristus, må vi minnes med hvilken kjærlighet han har gitt oss så mange nådegaver og det store kjærlighetspant som bevis på hvor høyt han elsker oss; kjærlighet avler kjærlighet. Og selv om vi er helt i begynnelsen og bare er elendige skapninger, må vi bestrebe oss på alltid å ha dette i tankene så vi kan vekke kjærligheten i oss; for hvis Gud en gang gir oss den nåde å prente kjærligheten inn i våre hjerter, vil alt bli lett. På kort tid vil vi ha oppnådd meget uten det minste besvær.

Folk drives fra sine hjem og sine land bare fordi de tror på Gud og på Jesus

En svensk avisartikkel fokuserer på noe som nok er like aktuel/ problematisk i Norge:

….. 1997 reste den prisbelönte historiken William Dalrymple runt i Mellanöstern och blev bedrövad av det han upplevde. Kyrkor hade skövlats, vandaliserats, bränts ner eller gjorts om till moskéer. Hans konklusion var att den kristna civilisationen hotades att helt falla i ruiner om ingenting gjordes.

Det är sexton år sedan. Allting har bara blivit värre sedan dess.
Jag menar att det inte går att prata eller skriva om detta utan att också lyfta fram det faktum att det ofta är muslimer som fördriver dessa hundratals miljoner kristna. Varför vågar vi inte skriva att det är så? Vem vill lägga den här våta filten över alla samtal i vårt land som inte följer den politiskt korrekta mallen? Jag begriper det inte.

Det pågår en utrensning av kristna i Mellanöstern och vem målar naglarna för dem? Vem ordnar galor och parader för dem? Vem vågar ens ta i tanken att den kristna civilisationen, men framför allt flera hundra miljoner dagligen hotas till livet, av en enda anledning, att de är kristna. Precis som vi är.

Under några veckors tid har Elisabeth Svantesson fått löpa gatlopp för okunniga journalisters förkärlek för drev mot allt som har med religion att göra. Vi älskar att tycka olika i Sverige så länge det olika inte inkluderar Jesus eller en annan syn på äktenskapet, eller i frågor som rör abort. Då drar alla i nödbromsen. Gud provocerar uppenbarligen.

Det är samma fundamentala avsky för den kristna tron som låter namnkunniga journalister jaga ministrar som har fräckheten att tillhöra ett kristet samfund, som samtidigt hindrar dem från att skriva en rad om de miljoner människor som hotas till livet, mördas och drivs bort för sin trons skull.

Slik var Roma i år 320

Alle som er interesserte i Roma, vil ha glede av denne videoen. Jeg fikk tips om den fra min kone, som vet en hel del mer om Romas historie enn jeg gjør.

Afrika hjelper Norge

Vi fikk en lenke til denne videoen (fra 2012) fra familiemedlemmer som bor i Kenya – og jeg hadde faktisk aldri sett den før eller hørt om den.

Ei uke i Kroatia

Vi er nå halvveis i en ferieuke i Kroatia, der vi kombinerer ferie med å treffe to av min kones søstre (med ektemenn) – én kommer fra USA og én fra Kenya. Etter to dager i Split bor vi nå i Opatija (lengre nord på den kroatiske kysten), og i dag var vi helt vest på halvøya Istria, i en by som heter Pula, der vi så amfiteateret (det 6. største i den romerske verden), Augustus’ tempel (se bilde) og ei flott Maria-altertavle fra 1400-tallet i byens gamle fransiskanerkirke (se bilde).

13sept_istria_amfiteater

13sept_istria_tempel

13sept_istria_maria

Skroll til toppen