Gamle tekster

Til sist tar jeg med fra Katolisismen og det personlige gudsforhold det p. Lutz skriver positivt om hvordan vi får større innsikt gjennom bibellesning:

XIX. Hvorledes den enkelte oppnår den sanne innsikt i Bibelen.

Skal derfor den enkelte kristen være utestengt fra Bibelens forståelse? Må han derfor gi slipp på retten til å lese Guds ord, til å la Guds sannhet og trøst direkte innstrømme i sin sjel? Tvert om! Kirken anbefaler det som en religiøs øvelse av det største verd, fordi Skriften er som en helligdom, hvor vi fornemmer Guds stemme, hvor vi mottar guddommelige inngivelser til forøkelse av vår overnaturlige livskraft. Vi har full frihet til å granske Guds ord, til med andakt å trenge inn i det, til å la Guds ånd virke i oss. Læremyndigheten setter ingen grenser for den frihet vi besitter til som kirkesamfunnets lemmer å oppfylles av det gode, som er alle lemmers felles eiendom; den advarer oss bare mot å glemme at vi nettopp bare er lemmer av det kristelige samfunn og ikke hode, mot å hengi oss til den overtro at frihet og autoritet skulle være motsatte ting, den advarer oss mot å oppstille våre personlige inntrykk mot den visdom som samfunnets autoritet fikk av Kristus for å verne om samfunnets felles eiendom.

Men nettopp ved å underkaste seg læremyndigheten, som har fått i oppdrag fra Kristus å forklare åpenbaringens mening, har den enkelte de beste betingelser for dypere å trenge inn i Guds ord, Menneskets individuelle forstand har ikke det dype og klare blikk, som skal til for i dens fulle betydning å fatte en lære av så uendelig rekkevidde at hele menneskeslektens evige skjebne avhenger av den. Den enkelte ser bare seg selv, eller lider i det minste under den svakhet å ville forklare alt ut fra sine personlige tilbøyeligheter. Så ser han i Bibelen bare det som svarer til hans egne tanker, fantasibilleder og fordommer, haker seg fast i en tekst, som han mener å kunne tyde etter sin privatmening, uten å ta hensyn til sammenhengen, og kommer til slutt til en beklagelig misforståelse av åpenbaringens ord.

Men ved å forene seg med kirkens forstand, og således innordne seg under den frelsesinstitusjon som Kristus har innstiftet for alle folkeslag i alle tider, får den enkelte den fornødne tilførsel av intellektuell energi, hans åndelige evner blir opphøyet og beriket i forening med kirkens universelle geni, som omfatter hele menneskeheten i dens forhold til Kristus; «hans egen religiøse erfaring, hans personlige inspirasjon blir dypere og dypere.

Den personlige inspirasjon, d.v.s. Guds virksomhet i enhver sjel for å opplyse den, styrke og begeistre den, det er en kjensgjerning som ingen katolikk vil benekte, med mindre han ikke har en anelse om katolsk liv og fromhet. Men denne personlige inspirasjon er avhengig av den store sosiale inspirasjon, åpenbaringen, som er sendt til hele menneskeslekten. Derved vil vi ikke si at Gud skulle gi avkall på sin makt å tale til den enkelte direkte. Men Han har laget sin frelsesorden således at vår første forbindelse med Ham skjer gjennom den undervisning Han har gitt menneskeheten i det hele tatt. Når vi lever i Gud, når vi er i stand til å fornemme hans stemme i oss og til å føle den Hellige Ånds dragning, så skylder vi det nettopp den opprinnelige og alminnelige nådegave, den store åpenbaring ved hvilken vi fikk kunnskap om Gud og de første tilskyndelser til å søke Ham. Den individuelle inspirasjon kan derfor umulig stå i motsetning til den alminnelige opplysning som Gud har gitt det kirkelige samfunn; ellers måtte vi forutsette en selvmotsigelse i Gud. Og jo inderligere den enkelte sjel fordyper seg i den sosiale åpenbaring, i desto gunstigere vilkår befinner den seg for å motta en rikere utstrømning av det guddommelige lys og den guddommelige livskraft.

Så som de kilder, som veller frem i fjellets og skogens ensomhet ved et hemmelighetsfullt samspill av naturkrefter får sitt vann fra det store ocean, således blir de individuelle inngivelser i den enkeltes indre, ensomme sjeledyp fremkalt av den store åpenbaring, som kirken forkynner i Guds navn og med Guds autoritet.

Jeg tar også med dette kapittelet fra p. Lutz’ Katolisismen og det personlige gudsforhold om vårt forhold til Bibelen:

XVIII. Kan vi lese Bibelen «på egen hånd»?

Denne sannhet er vel ikke lett å fatte for den «moderne» ånd. Europa har mistet den store kulturskapende sans for samfunnsliv, som var eiendommelig for middelalderen. og har hengitt seg til individualisme, til en tilbedelse av «jeget», som ødelegger den sunne menneskelige utvikling.

Den moderne ånd gjør opprør mot den påstand at der skulle gis en bok som den enkelte ikke evner helt å forstå, Jo, den bok eksisterer. Jesus, Guds Sønn, som ble menneske, drog alt til sig, virkeliggjorde hva menneskeheten fra begynnelsen av hadde ant og stundet etter, skapte en ny menneskeslekt, inngjød alle folkeslag en ny ånd og et nyt liv, knyttet hele verdens skjebne til sin person, er et altfor vidtfavnende mysterium, for at en bok som har det som innhold, helt kunne fattes av den enkelte med hans begrensede forstand. Var Bibelen ikke større enn at hvilket som helst menneske maktet å tvinge den inn i sin trange synskrets, så var den ikke stort mere enn Koranen, og dens guddommelige opprinnelse var da bare en skjønn legende, en myte blant andre myter. Heldigvis er Bibelen noe mere, ja, uendelig mer. Det er bare ett menneske som forstår Bibelen fullt ut, det er Kristus, Gudsmennesket. Og denne sin kunnskap om åpenbaringens bok meddelte Han for så vidt som deres oppgave krevet det, bare til dem som Han sendte ut for å «lære alle folkeslag inntil verdens ende».

At enhver skulle læse Bibelen «på egen hånd», var et prinsipp som gikk ut på å høyne den enkelte. Men i virkeligheten oppnådde det bare å nedverdige Bibelen. Isteden for å få menneskene til gjennom Bibelen å oppløfte seg til Guds tanker og Guds hjerte, fikk man dem ofte til å finne i Bibelen en hjemmel for sine egne innskrenkede anskuelser, for sine svermeriske impulser og sin overtro.

P. Lutz skriver videre i boka Katolisismen og det personlige gudsforhold om vår forståelse av Bibelen:

XVI. Bibelen står over den enkeltes individuelle forstand.

Forøvrig fremgår det av selve Bibelens vesen og innhold at den enkelte ikke er egnet til under påskudd av personlighet egenrådig å tolke den. For hva er Bibelen? Den er et uttrykk for den guddommelige åpenbaring. Og åpenbaringen, hva forstår vi ved den? Åpenbaringen er et budskap fra Gud, gjennent hvilket Han meddeler oss seg selv og viser oss den vei ad hvilken vi når frem til Ham, «Ingen har noensinne sett Gud; den Enbårne, som er i Faderens skjød, Han har berettet derom» (Joh. l). Guds evige ord som taler til oss, Guds evige kjærlighet som kommer oss i møte i menneskelig skikkelse, Jesus Kristus, i hvis person himmel og jord, tid og evighet, Gud og menneske, møtes i en – ufattelig dyp harmoni, for at alle mennesker gjennom Ham skal samles til Guds rike, dette er åpenbaringens opphøyede gode. Denne åpenbaring inneholder både den sannhet som alle må tro på, Guds vitnesbyrd, og den moralske orden som alle skal overholde for å leve som Guds barn og for å oppnå menneskets evige bestemmelse, saligheten i Gud.

Åpenbaringen er altså kristenhetens felles. gode, d.v.s. at den ikke henvender seg til den enkelte, for så vidt han er en individuell personlighet, forskjellig fra andre, men til alle for så vidt de lever og skal leve det samme liv i Gud og etterstrebe et mål som er felles for alle, nemlig den evige salighet. For hvor forskjellige menneskene enn er m.h.t. individuell karakter, sosial stilling eller nasjon, har de alle det samme evige endemål likesom alle har den samme menneskelige natur. Åpenbaringen er en guddommelig veiledning, som hjelper oss til å nå frem til vår felles salighet. Og derfor er den ikke først og fremst den enkeltes gode, men allmennhetens felles eiendom. Det er ikke den enkelte for seg selv, men samfunnet som ble innsatt som eier av de hellige bøker. Vi har vel adskillige skrifter i det nye testamente som ble sendt til private personer. Således skriver f.eks. Lukas for sin ven Teofilus både sitt evangelium og Apostlenes gjerninger.

Også Paulus og Johannes sender breve til enkelte medlemmer av kirken. Men evangeliets som brevenes innhold er ikke noe annet enn en del av den undervisning om Jesus, som fra begynnelsen av ble fremstillet i menighetens forsamlinger, hvor apostlene talte til kirken.

I 1927 utga Pater A. Lutz en bok på litt over 60 sider, som han hadde kalt Katolisismen og det personlige gudsforhold. Jeg har skannet den inn og gjort den klar for «den moderne leser» (selv om noe mer korrektur må gjøres). Den kan leses her og også i pdf-format her.

Når p. Lutz i boka skriver om den enkelte kristnes/ katolikks frihet, tar han også opp vårt forhold til Bibelen – hvor fritt kan den leses. han skriver bl.a.:

XV. Bibelen alene?

Nå er det dem som mener å finne Guds åpenbaring, Guds veiledning og de guddommelige impulser gjennom «Bibelen alene», d.v.s. Bibelen så som enhver for seg selv oppfatter og fortolker den. Denne fremgangsmåte skulle være mere direkte, den skulle bedre svare til vår trang etter umiddelbar forening med Gud. Men også her foreligger et feilsyn.

For det første ville et sådant forhold til Gud ikke være mere umiddelbart. Her også er der noe som står mellom Gud og sjelen, nemlig selve Bibelen. Bibelen er ikke Gud, den er en bok. Protestantene har altså likeså godt som katolikkene en autoritet som formidler det guddommelige. Hos katolikkene heter den «kirke»; hos protestantene heter den Matteus, Johannes, Paulus o.s.v, Den store forskjell er at vår bibels vitnesbyrd er meget mindre pålitelig enn kirkens. «Blasfemi!» vil enkelte skrike. «Bibelen, Guds eget ord, skulle være mindre pålitelig enn pavens!» Absolutt ikke. Guds ord står uendelig høyt over et menneskes ord. Men for det første er pavens ord, når han taler på kirkens vegne, det vil si på Kristi vegne, ikke et rent menneskelig ord, men uendelig mere. Og for det annet gjelder det nettopp å bli forvisset om hvorvidt bibelen, i den form vi har den, er Guds åpenbaring. Den Bibel vi eier er et utilstrekkelig grunnlag, en utilstrekkelig norm for vårt religiøse liv. For hvem sier oss at den er Guds ord? Dersom de hellige forfattere levde, dersom vi i det minste hadde deres opprinnelige håndskrift, ja, da kunne man slå seg til ro. Og heller ikke da. Vi hadde da bare en menneskelig garanti, og den er ikke tilstrekkelig, når det gjelder guddommelige ting. Men de hellige forfattere er døde, og av deres bøker har vi bare avskrifter og ofte feilaktige oversettelser, Hvem forvisser oss om at den lære de inneholder og den religiøse erfaring de fremkaller virkelig har sin kilde i Gud?

«Bibelen selv», pleier mange å svare. Men dette er hva man kaller. «at bevege seg i en sirkel». Det er til syvende og sist å tale som så: «Jeg tror hva Bibelen lærer, fordi Bibelen er Guds ord; og jeg tror at den er Guds ord, fordi Bibelen lærer det.» – «Men det er den Hellige Ånd selv,» svarer andre, «som forvisser oss om at Bibelen er av Gud; det er Ham som lar oss forstå og føle hva den inneholder. Vi har enhver vår egen indre erfaring, vår opplevelse, som lar oss erkjenne at Jesus er Gud og at hans ord er guddommelig sannhet. Der utgår jo fra hans person og hans ord en så inderlig vederkvegelse, at vi ikke kan være i tvil om at evangeliet er kommet fra himmelen.» Gjerne for oss. Det er sannelig ikke. katolikkene som nekter den Hellige Ånds virken i oss. Men hvorledes skjer det da at den samme Hellige Ånd sier til den ene at vi i nattverden eier Kristi legeme og blod; og til den annen at den bare er et sinnbilde for Kristi legeme? Hvordan kan den samme Hellige Ånd skape i hundrede forskjellige mennesker hundrede forskjellige anskuelser om en og den samme gjenstand? Hva er det for en Gud som på en så jammerlig måte villeder og forvirrer menneskeslekten?

Den indre opplevelse er noe velsignet, ja. Ingen har prist dens verd med større begeistring enn de katolske teologer og mystikere. Men kan en alltid selv skjelne mellom den opplevelse som fremkalles av den Hellige Ånd, og den som er en virkning av vår fantasi eller våre nerver? Augustin var sannelig en mann som både visste hva Gudsopplevelse er og eide intellektuelt skarpsyn nok til ikke å la seg bedra av fantasien. Allikevel sa han at han ikke ville tro på Evangeliet, dersom kirken ikke forvisset ham om at det er Guds ord. Og det som vi ikke «opplever», bør det altså tilbakevises? Blir Guds sannhet først sand når vi har opplevd den? Når der finnes i dag så mange som forkaster omtrent de tre fjerdedeler av Evangeliets innhold under påskudd at det er legendarisk utsmykning, så er det nettopp fordi de hadde forsøkt å «oppleve» hva som ikke kan oppleves i den betydning som de legger i dette ord. Likeså meget som rasjonalismen bidrog denne sneversynte og grumsede følelsesmystikk til å undergrave hos mange den kristne tro.

Nei, selve Bibelen gir ingen visshet om Guds åpenbaring til dem som stoler på Bibelen alene; heller ikke deres opplevelse. Når de allikevel er så trygge på å eie Guds ord, så er det ene og alene i kraft av den katolske tradisjon, som engang for alle har stemplet de hellige bøker som hellige, På den katolske tradisjon hviler hele menneskeslektens tro på Kristus og evangeliet; også protestantenes tro.

Jeg er nå i ferd med å skanne inn og gjøre ferdig enda en norsk, katolsk klassiker: «Katolisismen og det personlige gudsforhold» av dominikanerpater Lutz. Boka er fra 1927 og de ti første kapitlene kan leses her – og den begynner slik:

Personlighet, rett til uavhengig tenkning, rett til å leve og handle etter sin egen overbevisning og til å utvikle seg etter sine særegne anlegg, er ting som menneskene alltid gjør krav blir seg den menneskelige verdighet bevisst. En politiker som lar seg ta på slep av andre, en kunstner som blindt følger motens strømninger og lukker sitt øre for inspirasjonens stemme i sin egen barm, en vitenskapsmann uten egen dømmekraft i sitt forskningsarbeide, kan ikke gjøre fordring på vår fulle aktelse. Men enda mere forlanger vi personlighet i det religiøse liv. For uendelig mere enn av politikk eller kunst eller vitenskap avhenger vårt livs utfoldelse, vårt hjertes fred og vår evige skjebne av den stilling vi antar overfor Gud. Derfor skal det fremfor alt være vi selv som har det avgjørende ord i de spørsmål som angår vårt religiøse liv.

Nå er det en kjensgjerning at vi katolikker ofte beskyldes for å miskjenne eller undervurdere den personlige religions verd og nødvendighet. Den katolske form for kristent liv skal hindre dets fulle og frie utfoldelse. I religiøs henseende skal vi bare ha et forminsket personlighet; vårt forhold til Gud skal være blottet for den opprinnelighet og den inderlighet som svarer både til Guds krav og vårt eget hjertes lengsel.

Spør vi om grunnen til denne ringeaktende dom, så får vi følgende svar. «Den katolske kirkes autoritet er det som kuer det personlige liv. Den tynger på sjelen som et åk, og står som en skillevegg mellom Gud og den. En katolikk har ikke lov til å tenke annerledes enn paven i religiøse ting. Han behøver endog ikke å vite hva han skal tro; paven, biskopene, prestene vet det, og det er nok. En alminnelig legmann tror på hierarkiet uten å bry seg om hvor dets lære stammer fra, hva den inneholder, eller hvorledes den stiller seg til fornuften og den guddommelige åpenbaring. På samme måte er katolikkenes moralske liv ikke betinget av deres egen samvittighet, men av de lover som kirken pålegger. En sådan tilstand kan ikke annet enn kvele personligheten; for et religiøst initiativ blir umulig, tankelivet sovner inn, og det moralske liv mister karakteren av frihet og kjærlighet, for å utarte til mekanisk vanegjengeri. For enkelte kan vel dette formynderskap være til nytte. Der finnes jo alltid mennesker som mangler dømmekraft og viljeenergi og som gjerne finner seg i at andre tenker for dem og anviser dem deres plikt. Imidlertid lar den katolske kirkes autoritet seg ikke forene med den respekt som de fleste mennesker med rette føler for seg selv, heller ikke med Guds egne rettigheter, da Gud direkte vil virke i de kristnes sjeler.» Trelldom er et sterkt ord; dog finnes der ikke få protestantiske teologer som med forkjærlighet bruker det, når det gjelder å fremheve det mest karakteristiske trekk i vårt trosliv.

Blant de mange bebreidelser vi er gjenstand for er der ingen som vi mere ville ta oss nær av, dersom vi ikke i forveien visste at den beror på en misforståelse. Imidlertid akter vi å påvise hvordan en katolikk til tross for kirkens autoritet står i et personlig og intimt forhold til Gud, i et forhold av direkte og umiddelbart samliv med Ham, og at intet i vår oppfatning av kristendommen står i motsætning til den frihet som Kristus har bragt oss.

Jeg ferdig med bearbeidelsen av P. Lutz’ viktige bok om messen; den kan leses/ lastes ned i pdf-format her – den er på 62 A-4 sider.

(Jeg har bearbeidet språket en hel del, siden hans rettskriving fra 1928 var nesten helt dansk – enkle konsonanter for f.eks. tak og bøn, æ svært ofte der vi har e på norsk, at som infinitivsmerke etc – og det gjenstår nok en del småfeil som jeg må se på etter hvert.)

Om Arvesynden og den Bibelske Skapelsesberetning
Pastor Dr. teol. J. van der Burg – 1976

Dette heftet av pastor van der Burg var et av de siste hans skrev, selv om han hadde noen få (ny)utgivelser til fram til 1979 (se en oversikt over alle hans utguvelser her). Hans hefte om arvesynden åpner slik:

Et grunndogme i den kristne religion er læren om arvesynden, som har sammenheng med læren om Kristi soningsdød og med flere andre viktige trossannheter. Den går ut på at mennesket opprinnelig var skapt i hellighet og rettferdighet, og var fritatt fra døden. Disse privilegier skulle etter Guds bestemmelse gå i arv til hele etterslekten. Men på grunn av en stor synd, som vår stamfar gjorde, mistet han dem både for seg selv og for oss alle. At også hans etterkommere mistet dem, skyldes ikke deres etterligning av Adams eksempel (ved deres personlige synder), men deres enhet med ham ved avstamning. Arvesynden finnes også hos nyfødte barn, som ennu ikke har begått noen synd. Derfor må også disse bli døpt. Alt dette er troslære, som er definert bl. a. av Tridentinerkonsilet («Decretum de peccato originali»).

Og han skriver også:

… Arvesyndens eksistens fremgår for det første av Bibelens lære at Jesu soningsdød var nødvendig for alle mennesker. «Han gav seg selv til en løsepenge for alle» (1. Tim. 2, 6; Hebr. 2, 9). «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh. 14, 6). Ingen – og derfor heller ikke små barn, som ikke har gjort noen personlig synd – vil komme i himmelen uten gjennom Kristi offerdød. Derfor må vi tro på en tilstand av unåde som menneskene er kommet i uavhengig av personlige synder.

En bekreftelse av det er de rituelle renselsesskikker som både før og etter Kristi tid er blitt anvendt også på barna. Det ordinære middel som Jesus har foreskrevet til renselsen fra arvesynden, er dåpen. «Sannelig, jeg sier deg: Uten å bli født av vann og Ånd kan ingen komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt» (Joh. 3, 5-6). …

Alle mennesker har fått del i den dødsdom Gud uttalte over Adam (1. Mos. 3, 19). «Alle dør i Adam» (1. Kor. 15, 22). Ved å forføre Adam til synd er djevelen blitt «en manndraper fra begynnelsen» (Joh. 8, 44). Også av dette faktum at vi har arvet døden fra Adam, kan vi slutte at vi har fått del i hans synd. «Døden er syndens lønn» (Rom. 6, 23). Alle dør i Adam, fordi alle har syndet i ham, dvs. mistet Guds vennskap ved hans synd.

LES HEFTET HER.

I kapittel XIII i sin bok om avlaten, den siste av kapitlene jeg har lagt ut på nett (les hele boka her), skriver p. Lutz ganske klart og tydelig at det er kjærligheten som er grunnlaget for den katolske avlatslæren:

Hele den tankegang som forklarer avlatslæren er i full overensstemmelse og i organisk sammenheng med den åpenbarte tro; så meget står fast for den kristne meditasjon som alvorlig fordyper seg i dogmene om frelsen, nåden og de helliges samfunn. Imidlertid er der en enda dypere realitet enn disse dogmer som ligger til grunn for avlaten; og den frem for alt er den prøvesten som setter oss i stand til å vurdere det ekte kristelige i avlaten. Kristendommens hjerte er kjærligheten. «Så har Gud elsket verden at Han gav oss sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha det evige liv.» (Joh. 3. 16). «Så har Gud elsket oss,» det er det som er kristendommens opphav. Guds første gave er Hans kjærlighet. For dennes skyld blev Guds Sønn menneske, døde for oss og gav oss det vi trenger for å nå frem til Ham. Vår tro, vår anger, vår bønn, vårt håp på de evige goder, vår kjærlighet til Gud og våre medmennesker, vårt moralske liv, alt det som er kristelig, spirer frem av denne første Guds gave.

Vi søker ikke Gud i første rekke fordi vi har opplevet vårt moralske sammenbrudd og fått et innblikk i vår synds mørke avgrunn, men fordi Gud elsker oss og drager oss. Kjærligheten er vår religions innerste sjel. Vil vi bli klar over hvorvidt en lære, en praksis, en institusjon er kristelig, må vi frem for alt drøfte i hvilket forhold den står til kristendommens absolutte verdi: Kjærligheten. Avlatslæren består denne prøve. Betrakt den fra hvilken side du vil, gjennomtenk alle dens grunnprinsipper og alle konsekvenser de innebærer, overalt møter du den guddommelige kjærlighet.

…..

I kapittel XII i sin bok om avlaten fortsetter p. Lutz med å kritisere den protestantiske trosforståelsen, mer konkret deres syn på mennesket fullstendige fordervelse:

Det var altså ikke misbruken, men selve de grunnprinsipper Luther bygget sin reformasjon på, som førte ham til å forkaste avlaten. Vi katolikker holder fast ved den, fordi Luthers oppfatning av det kristne liv og av Kirkens vesen ikke lar seg forene med Evangeliet, heller ikke med vår fornuft eller med vår religiøse og moralske erfaring. Bibelen kjenner ikke den til bunds fordervede natur; den forutsetter tvert om en menneskehet som er seg sitt fulle ansvar bevist, sin evne til frivillig å gjøre det gode og det onde.

Men syndefallets konsekvenser er alvorlige, og en overdrevet optimisme har heller ingen plass:

Den katolske oppfatning av mennesket har visst nok intet felles med J. J. Rousseaus sentimentale drømmer om vår naturs absolutte godhet; eller med den hedenske humanismes begeistring for den samme natur som skal være seg selv nok. En sådan åndsretning fortjente nok Luthers og alle alvorlige menneskers forakt. … Synden hørte middelalderen til, tenkte (noen). Denne tåpelige optimisme er ikke katolsk. Alle katolske kristne kjenner arvesyndens uhyggelige makt og sukker etter den opprinnelige renhet og fred. «Dagene i dette liv er korte og onde, oppfylt av smerter og trengsler; her besudles mennesket av mange synder, det besnæres av mange lidenskaper, plages av megen frykt, splittes av mange bekymringer … trykkes av fristelser, svekkes av nytelser, pines av armod» (Thomas a. K. Kristi Etterfølgelse III. 48).

Men Luthers forståelse blir likevel helt feil:

Men vi kan heller ikke forene Luthers mørke pessimisme med vår tro på Gud, vår Skaper, fordi Gud er god. … Vi forveksler ikke hangen til synden med selve synden. Ellers måtte vi også betrakte den naturlige trang til dyden som selve dyden. For mennesket har også gode tilbøyeligheter og evner. Selv Paulus, som Luther påberoper seg for å hevde den helt fordervede natur, vitner om det motsatte. Taler han ikke om «de hedninger som ikke har loven, men av naturen gjør de ting som er ifølge loven? Da er de, skjønt de ingen lov har, seg selv en lov. De viser nemlig at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter» (Rom. 2. 14-15). Paulus tenker sikkert på en del virkelig høymodige skikkelser i den antikke historie; og hvor mange menn og kvinner fant han ikke på sine apostoliske vandringer som et edelt sinnelag og et rent liv gjorde mer mottagelige for Jesu lære enn andre! Har menneskets natur bevart noe av sin opprinnelige adel: gode tilbøyeligheter, anelser, lengsler, hvor meget mere må vi ikke beundre Guds verk i mennesket, når Hans nåde har overvunnet syndens onde, når den Helligånd med Faderen og Sønnen «elsker mennesket og tar bolig i dets sjel»? (Joh. 14. 23), når Jesu bønn er blitt oppfylt – og Jesus blir alltid bønnhørt – Jesu bønn om at «den kjærlighet hvormed du har elsket meg må være i dem og jeg i dem?» (Joh. 17. 26).

I kapittel XI i sin bok om avlaten skriver p. Lutz svært interessant om den egentlige grunnen til at Luther og de andre reformatorene ikke kunne godta den katolske avlatslæren:

Det var .. ikke de misbruk avlaten hadde gitt anledning til, som fikk de protestantiske reformatorer til å forkaste den. Deres motvilje hadde en meget dypere årsak. Hvilken? Var det uvitenheten om avlatens teologiske grunnlag? Til en viss grad ja. For uvitenheten var ikke liten. Luther selv tar Frelseren til vitne på at han ikke visste hva avlaten var for noe, da han reiste seg mot Tetzel, og vi ville nok tro ham uten ed når vi sammesteds ser hvor tilgjengelig han var for den motbydelige bakvaskelse som blev satt i omløp angående Tetzels avlatsprekener. Men uvitenheten alene kan ikke forklare reformatorenes voldsomme opprør mot avlaten. Støter vi på noe vi ikke forstår, så er jo det første vi føler trang til å søke opplysning, hvis vi absolutt mener å måtte uttale oss om saken, med mindre en forutfattet mening ligger så tungt på vår ånd, at en upartisk granskning ikke kan iverksettes. Og dette var tilfellet med reformatorene. De ideer ut fra hvilke Luther forsøkte, å gjenoppbygge kristendommen, reformasjonens vesentlige og grunnleggende anskuelser om synd, frelse, natur, nåde, sjelsliv, kirke, det var opphavet til kampen mot avlaten.

….

Les hele p. Lutz’ videre argument her.