Generelt

Mer statistikk om innvandring – eksempel: Filippinene

Generelt, Katolsk /

Den katolske kirke i Norge vokser stadig, de stadig økende tallene har dempet seg litt, men ikke veldig mye. På Statistisk sentralbyrås nettsider kan man finne svært så nøyaktige tall, i Tabell 07822 kan man generere tall for innvandring og utvandring hvert år, og i Tabell 05183 finner man akkumulerte tall for hvert land (inkl barn født i Norge av to foreldre fra dette landet) for både kvinner og menn.

Bildet under viser innvandring hvert år – mellom 1 700 og 2 200 hvert år de siste årene.
filppinene_inn

Bildet under viser utvandring hvert år – bare litt over 200 forlater Norge hvert år.
filppinene_ut

Bildet under viser samlet antall i Norge – ca 17 000 kvinner og 4 000 menn.
samlet_filippinene

Det er verd å merke seg at det fødes få barn i Norge med to filippinske foreldre, siden veldig mange filippinske kvinner er gift med norske menn. Innlegget jeg skrev for noen dager siden viser dette.

«Sekulariserte kirkesamfunn av protestantisk tapning, kirkesamfunn som har mistet kontakten med sine røtter.»

Generelt, Økumenikk /

Dag Øivind Østereng skriver i dagens Vårt Land (bare i papirutgaven, ser det ut som) om den pågående uenigheten om homofil vigsel i Den norske kirke – om hva som kan ha ført et kirkesamfunn slik på villspor. Han innleder artikkelen sin slik:

Én av kirkens store teologer, Bernhard avClairvaux, tilskrives ordtaket: «Veien til helvete er brolagt med gode hensikter». Sjelden har ordtaket passet bedre enn nå.

Kirkemøtevedtaket bidrar ikke til kirkens enhet, men til økt splittelse i Den norske kirke og enda mer i den verdensvide kirke. Biskop Nordhaug tenker for smått om kirkens enhet (Vårt Land 26. april). Og vi kommer til å snakke forbi hverandre dersom vi ikke definerer tydeligere hva vi mener med kirkens enhet. I det Nordhaug skriver ser jeg en enhetsbeskrivelse som handler om å holde organisasjonen Den norske kirke samlet. …

Det en biskop og et bispemøte skal orientere kirken etter, er de bibelske realitetene. Da går det til slutt en grense for hvor langt man kan tøye lærebegrepet og sannhetsbegrepet. Det kan umulig skape enhet å innføre rom for to uforenlige lærestandpunkt og praksiser, uansett hvor mange ganger bispekollegiet blir enige seg imellom om å hevde noe annet.

Denne nye troen og praksisen kan ikke deles av den verdensvide kirke. Fenomenet med liturgier for likekjønnet ekteskap oppstår kun i sekulariserte kirkesamfunn av protestantisk tapning, kirkesamfunn som har mistet kontakten med sine røtter.

Kjell Arild Pollestad er fortsatt katolsk prest

Generelt, Katolsk /

Avisa Vårt Land melder i dag at Kjell Arild Pollestad fortsatt er katolsk prest, de siterer tidsskriftet Plot og skriver bl.a.:

I et intervju i siste utgave av magasinet Plot forteller den kjente katolikken Kjell Arild Pollestad at restriksjonene mot å virke som prest er opphevet, og at dette skjedde etter et møte mellom Pollestad, biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme (OKB) og en representant for dominikanerordenen som Pollestad tilhører.

I 2005 måtte Pollestad, som blant annet hadde vært sokneprest i Tønsberg, reise fra Norge. Han ble sendt til et dominikanerkloster i Paris. …

…. I 2010 søkte Pollestad paven om å bli fritatt fra presteløftet, skriver Plot. «Men det fikk jeg heldigvis nei til. Jeg er nokså sikker på at noen må ha forsvart meg i Roma», sier Pollestad til magasinet.

I 2014 trakk Pollestad tilbake søknaden om fritakelse fra prestetjenesten. Samme år gav han ut boken «Eneboerliv». Her presenterer Pollestad seg som minstepensjonist og katolsk prest i unåde.

Jeg må personlig si at jeg glad for at Pollestad fortsatt er katolsk prest. Han har svært mange gode egenskaper, han har vært svært viktig for Den katolske kirke i Norge i tidligere år, og forhåpentligvis vil han kunne bli det igjen i kommende år. (At vi to er nesten naboer fra Jæren – jeg hørte om hans konversjon fra slektninger på Salte allerede i 1975 – gjør også at jeg har fulgt hans virke ekstra nøye.)

Bestemmelsene om at han i noen år ikke hadde lov til å virke i Norge kjenner jeg lite tid (og mye av det er ganske så komplisert), men da jeg leste «Anklaget: dagbok 2008-2011» der Pollestad beskriver utførlig hvordan han skrev et brev med ønske om laisering til paven, tenkte jeg at det vel ikke kunne være nødvendig – på tross av det som hadde skjedd, og hvor vanskelig han selv opplevde de månedene og årene.

Bør Den katolske kirke slutte å vie – eller bør den si fra seg vigselsretten?

Generelt, Katolsk /

På nytt har vi opplevd mye rot om hva vi katolikker prøver å kommunisere. Det ble meldt i avisene Dagen og Vårt Land og spredt via NTB til veldig mange norske aviser at Den katolske kirke bør slutte å vie, men dette hadde biskopen nok aldri tenkt seg muligheten av da han for noen dager siden sa han hadde tatt initiativ til å vurdere om Den katolske kirke i Norge skal si fra seg den statlige vigselsretten – som jeg skrev om i går.

Jeg skrev derfor følgende til Dagen og Vårt Land i går kveld:

Både Vårt Land og Dagen melder i dag at biskop Eidsvig lurer på om det snart blir nødvendig å skille den sivile og kirkelige vigselen. Men overskrifter og ingresser i begge avisene er ganske så uklare:

VL skriver: Biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme uttalte til Dagen at han mener den katolske kirke bør slutte å vie folk.

Og Dagen: Den katolske kirke bør slutte å vie
Biskop Bernt Eidsvig mener at katolske prester i Norge ikke bør opptre som sivile tjenestemenn.

Men det vi muligens kommer til å gjøre (og som vi allerede gjør i ca halvparten av våre kirkelige vielser) er å skille den statlige og den kirkelige vielsen.

I VL er dette korrekt beskrevet i slutten av artikkelen (men innledningene i begge avisene kan svært lett misforstås): 3: «Dobbel ekteskapsinngåelse praktiseres nesten i hele Europa. Ektepar som ønsker en religiøs vigsel, velger to separate vigselshandlinger».

Fra Dagen fikk jeg svar ganske raskt: «… som du skjønner er ikke jeg ekspert på dette, men Eidsvig har lest gjennom og godkjent teksten». På mitt oppfølgende spørsmål om overskriften kom det frem at den hadde biskop Eidsvig ikke sett eller godkjent.

Selv konkluderer jeg med at artiklene som omtale denne saken burde hatt overskriften Den katolske kirke bør si fra seg vigselsretten heller enn Den katolske kirke bør slutte å vie.

Noe senere i dag fikk jeg også svar fra Vårt Land og de skriver at de forstår problemet og vet forskjellen mellom å «vie» og å «ha vigselsrett», men til min omformulering over svarer de: «Umiddelbart: nei. I norsk kontekst er det vanligst å tenke på vigselen først og fremst som en juridisk handling, ettersom det katolske ekteskapssynet har hatt ganske trange kår historisk sett. Vi får forsøke å sjonglere tittelordene best mulig med mål om at leserne forstår hva saken handler om.»

Biskop Eidsvig foreslår at katolikker slutter å samarbeide med staten om vielser

Generelt, Katolsk /

Det vil i praksis nesten ikke bli noen forandring for oss katolske prester mht kirkelig vielse; isteden for å be paret om prøvingsattest (som viser at de har lov til å gifte seg i Norge) vil vi måtte begynne å be dem om en sivil vigselsattest – den katolske, kirkelige vielsen vil ikke påvirkes på noen måte. Andre kirkesamfunn vil nok oppleve dette mye vanskeligere, for de er i svært liten grad vant med kirkelig vielse (eller forbønnshandling) i tillegg til den sivile/borgerlige.

Biskop Bernt Eidsvig ble visst intervjuet i utlandet om dette (les bl.a. om dette på Catholic Herald), og i dag kommer nyheten til Norge via NTB, og avisa Dagen skriver om det, og siterer biskopen; «Nå definerer kirken og staten ekteskapet så ulikt at staten får gjøre sin del, og så får kirken gjør sin.» Dagen skriver videre:

Eidsvig, som er biskop i Oslo katolske bispedømme, understreker at dette er hans personlige oppfatning, og at han ikke kan treffe en slik beslutning alene. Vi har konsultative organer. I tillegg må jeg konferere med Vatikanet om dette, sier han.

Eidsvig ble nylig intervjuet av Catholic World News. Der fremmet han sin mening om at katolske prester i Norge ikke bør opptre som sivile tjenestemenn.

Tror du at ditt forslag vil få gjennomslag? – Det vet jeg ikke, men jeg tror et lovforslag om obligatorisk borgerlig ekteskapsinngåelse sannsynligvis får flertall på Stortinget om noen år. …

…. Han viser til den nye ekteskapsloven som sier at det ikke betyr noe hvilket kjønn de som gifter seg har, og sier at det er helt nytt i forhold til den jødiske og kristne tradisjon, ja hele den siviliserte tradisjon.

Et ekteskap med to personer av samme kjønn er helt ukjent historisk. Det er en radikal forandring av ekteskapets innhold, påpeker han.

Administrative problemer for pave Frans

Generelt, Katolsk, Paven /

John Allen skrev i går en artikkel der han beskriver hvordan pave Frans – som fortsatt er populær i media – ikke riktig klarer (eller ønsker) å rydde opp i Vatikanets administrative problemer – kardinalene som valgte ham for tre år siden trodde han var den beste til å ordne opp på dette området. Allen skriver:

Of late there have been reminders that Francis’ success on the global stage is not really matched by comparable breakthroughs as a manager.

Over the past quarter-century, two areas above all have generated persistent scandal and heartache for the Vatican, and were waiting for a new pope to take up: The child sexual abuse scandals, and money.

In terms of the abuse scandals, a recent report by the Associated Press reveals that a new tribunal within the Congregation for the Doctrine of the Faith, which was created by Francis to handle “abuse of office” charges against bishops accused of covering up abuse cases, essentially is going nowhere.

The tribunal, billed as a dramatic move by Francis in the direction of accountability, has been mired from the beginning in conflicting jurisdictions and unclear lines of authority, and so far has not taken up a single case. …

… Meanwhile on the financial front, people were caught off guard this week when news broke that the Vatican had suspended an external audit of its finances to be performed by the global firm Pricewaterhouse Coopers (PwC).

What’s followed has been a testy public back-and-forth over where things broke down, and why, between Italian Archbishop Angelo Becciu, the number two official at the Secretariat of State who issued an April 12 letter suspending the audit, and Australian Cardinal George Pell, tapped by Pope Francis as Secretary for the Economy in February 2014. …

John Allen avslutter artikkelen slik: «there’s an unavoidable irony about the fact that a pope elected in part to remedy a perceived “governance gap” could end up being seen instead as having perpetuated it.»

Fortsatt katolsk innvandring til Norge

Generelt, Katolsk /

Av og til lurer man på om strømmen av katolikker vil snu, slik at flere reiser fra Norge enn inn i Norge. Men statistikker fra statistisk sentralbyrå viser at det fortsatt er (katolsk) innvandring til Norge, selv om tallene har gått ned. F.eks. leser vi på denne siden:

I løpet av 2015 ble det 4 800 flere bosatte innvandrere med bakgrunn fra Polen, noe som er den minste tilveksten av polakker siden 2005. De er fortsatt den klart største gruppen her i landet med 95 700 personer, og utgjør nesten 14 prosent av innvandrerne.

Den nest største gruppen innvandrere er litauere, med 37 400 bosatte, og den største baltiske nasjonen har dermed i løpet av 2015 gått forbi våre svenske naboer … …

… Barn av innvandrere fra Polen er nå den tredje største gruppen norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Denne gruppen har vokst kraftig siden EU- utvidelsen i 2004, fra i underkant av 800 per 1. januar 2004, til 10 000 personer tolv år senere.

Til sammen er det altså ca 106.000 polskfødte og barn født av to polske foreldre i Norge, noe også statistikken under viser. Og her finner man en oversiktsside over innvandring i Norge.

2015_innvandrere_storste_land

Derfor står ekteskapet svakere i Den lutherske kirke

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag om hvorfor synet på ekteskapet har forandret seg så mye i Den norske (lutherske) kirke:

… Luther oppfattet ekteskapet som en verdslig ordning underlagt verdslige styremakters myndighetsområde, samtidig som det er innstiftet av Gud. Her ligger den store forskjellen: Luther avsakramentaliserte ekteskapet, sagt litt enkelt. I Den katolske og de ortodokse kirkene er fortsatt ekteskapet et sakrament, det betyr at det er uoppløselig, en hellig handling og en helt spesiell kontrakt med Gud.

Så kan vi spørre: Hva da med ekteskapets teologi? Luther mente vel at ekteskap og samliv kun var for mann og kvinne? Jo, det er nok rett, men tolkning av bibelske tekster er en dynamisk øvelse som alltid gjenspeiler vår forståelseshorisont. Det er umulig å gjøre noe annet. Hver gang vi leser et ord eller en setning tolker vi, det er slik ordene gir mening. Det gjør også at vi kommer fram til ulike standpunkt.

Et sakrament forholder vi oss annerledes til. Det er et konkret synlig tegn på Guds handling.

Jeg tror denne argumentasjonen har en del for seg, men det bør legges til at også Den anglikanske kirke ser på ekteskapet som et sakrament, et unntak blant protestantene. Man kan se at det får betydning i England, men vel ikke for Den episkopale kirke i USA.

Det er også interessant at Blystad ikke tror at bibeltolkning alene kan gi argumentene særlig mye tyngde. Det er også et nyttig innspill når man skal vurdere hvor heldige de reformatoriske prinsippene (som «sola scriptura») egentlig har vært og er.

Nytt nummer av St Olav – bl.a. om registreringssaken

Generelt, Katolsk /

Et nytt nummer at St Olav, Katolsk kirkeblad, er ut gitt og kan leses her. I lederen kan vi lese en ryddig artikkel om bispedømmets Rettsak mot staten, der det bl.a. står:

… (det er) ingen tvil om at enkeltpersoner i bispedømmet i en periode valgte noen uheldige snarveier i forsøket på å identifisere katolikker i Norge. Denne formen for medlemsregistrering var kritikkverdig, noe biskopen og administrasjonen har beklaget offentlig en rekke ganger. Men vi mener likevel ikke at den var ulovlig og et forsøk på grovt bedrageri. Her er det en stor forskjell. Den sivile saken fikk en foreløpig konklusjon da departementet i februar i år avviste OKBs klage på vedtaket om å betale tilbake 40,5 millioner kroner. Med kommunale tilskudd og tap av tilskudd for 2015 dreier saken seg i realiteten om over 110 millioner for OKB.

Spørsmålet er hvorvidt det statlige tilskuddet Oslo katolske bispedømme har fått de siste fem årene er i samsvar med det antall personer som har hørt til bispedømmet i samme periode. Vi er overbevist om at bispedømmet ikke har fått for mye tilskudd.

… Sakens kjerne er hva som står i norsk lov og hvordan den har vært praktisert opp gjennom årene. Kulturdepartementets vedtak er basert på at medlemmer må foreta en aktiv og uttrykkelig innmelding ved flytting til bispedømmet. Men det står ingenting om dette i loven. Norsk lov slår fast at trossamfunn skal få om lag samme økonomiske tilskudd, utmålt med basis i hvor mange som hører til trossamfunnet. Videre slås det fast at trossamfunnet selv skal få bestemme hva som skal til for å bli medlem. Retningslinjene om personlig samtykke kom først i 2015 og kan ikke gis tilbakevirkende kraft. …

Jeg syns det er interessant at bispedømmet nevner nesten de samme tall som jeg regnet ut og skrev om i juli 2015, i en artikkel som jeg avsluttet slik:

… Ja, faktisk har Fylkesmannen bestemt seg for å ta fra oss ca 25 millioner kroner også for 2015, ved å stryke nesten 30.000 av våre medlemmer. Totalt vil altså Fylkesmannen ta fra OKB 105 millioner kroner i medlemsstøtte for årene 2011 til 2015, mens tallet for feilregistrerte og ubekreftede medlemmer ville innebære (bare) 20 millioner (alle beløp er statlig og kommunal støtte samlet).

Bør ikke bruke projektor i kirken

Generelt, Liturgi /

Tro det eller ei, noen av mine kollegaer (katolske prester) syns det er svært nyttig å bruke projektor i messen, for å vise bilder og sangtekster på et stort lerret. Selv syns jeg det er ganske så upassende, men har ikke yppet til strid om dette i særlig grad. Jeg leste i går om en debatt om dette emnet på MF; artikkelen har som overskrift «Vil ikke bruke projektor i folkekirken» og i ingressen står det «Mener lyset fra projektorer og skjermer tar fokuset bort fra alteret.» I selve artikkelen kan man lese:

Projektoren fikk gjennomgå i en panelsamtale på MF i forbindelse med et seminar om kirken og kirkebygg sist fredag.

På seminaret «Folkekirken og folkets kirker», arrangert av Menighetsfakultetet (MF) og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, var bred enighet om at man ønsker flere åpne kirker. Men projektor og skjerm fikk hard medfart.

Det handler om forståelsen for hvordan vi mennesker sanser ting. Lyset fra en projektor styrer blikket og informasjonen du får fra skjermen trumfer all annen informasjon og de fire andre sansene setter i mindre grad i spill, sier universitetslektor på MF, Jan Terje Christoffersen.

Christoffersen får støtte fra resten av panelet som foruten ham består av Morten Stige fra Byantikvaren, Rådgiver for kirkekunst og interiør i Bjørgvin bispedømme Ragnhild Tveit og Kristin Gunleiksrud Raaum som er nyvalgt kirkerådsleder og generalsekretær i Norske kirkeakademier (NKA).

Du har ikke lenger fokus på alteret og gjør noe med kommunikasjonen i gudstjenesten, sier Tveit og fremhever også det estetiske inngrepet en skjerm til projektor utgjør. … …

Time kirke slått opp i VG

Generelt, Teologi /

16april_timekirke_VG
I dag tidlig preger min barndoms kirke VGs (nett)forside, og i en artikkel skrives det om hvordan den norske kirkes vedtak om homofil vigsel er blitt mottatt på Jæren:

Etter at Kirkemøtet mandag vedtok å utarbeide en liturgi for å vie homofile, har flere prester reagert negativt. I Time kommune i Rogaland har en prest allerede sagt opp i protest, mens prosten vil reservere seg.

Dag Øivind Østereng, prest i Undheim gikk raskt ut i avisa Dagen og sa at han sier opp sin stilling og melder seg ut av kirken.

Også de andre prestene i Time kommune er negative til å vie homofile skriver Stavanger Aftenblad. Prosten på Jæren, Kjell Børge Tjemsland, sier til avisen at han vil reservere seg mot å vie homofile, slik vedtaket på Kirkemøtet gir anledning til.

– Jeg står for det tradisjonelle ekteskapssynet, men tar vedtaket på Kirkemøtet til etterretning. Det er min plikt å legge til rette for at homofile får vie seg med en annen prest, sier Tjemsland.

En tredje prest i kommunen, på Bryne, som jeg kjenner helt fra barndommen, har tydeligvis også reservert seg.

Dag Øivind Østereng melder seg ut av Den norske kirke

Generelt, Økumenikk /

I går kveld kunngjorde Dag Øivind Østereng på sin Facebook-side at han gir opp kampen i Den norske kirke og melder seg ut. Jeg snakket med Dag Øivind om hans dilemma for flere år siden, og har fulgt hans kamp (han har vært en av de viktigste lederne i Carissimi) ganske nøye, bl.a. har han og familien hans bodd på Jæren en del år nå, og sin siste stilling i DNkrk har han på Undheim (i Time kommune), der mor mi vokste opp. Jeg har mange ganger undret meg over hvor mye og hvor lenge han har holdt ut. Slik skriver han:

Den norske kirke har i dag vedtatt en ny lære i vår kirke. En lære om at ekteskapet ikke er en ordning utelukkende for mann og kvinne, men skal forståes kjønnsnøytralt, og at liturgier som målbærer et ekteskap for likekjønnede skal innføres. Dette er en lære som er i strid med Bibelen og en samlet kirkelig og økumenisk tradisjon. Inntil i dag har det vært to syn på spørsmålet om likekjønnet samliv. Det har vært en vanskelig debatt og et problematisk syn i kirken, men vi må kunne leve med debatt og uenighet i syn. Enheten har nemlig vært begrunnet i det faktum at kirken tross alt har hatt én lære og én liturgi som har vært fastholdt gjennom kirkens vigselspraksis. I alle mine presteår har jeg viet brudepar med ordene om at Bibelen sier at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, og ord fra skapelsesfortellingen og av Jesus om at Guds vilje for ekteskapet ligger i kjønnspolariteten som konstituerende for denne ordningen (Jfr. Matteus 19,4-6). Det å oppløse mann/kvinne som grunncellen i ekteskapet er i strid med Guds åpenbarte vilje og naturretten som kan avleses av skaperverket selv. Kirken har bøyet seg for en kjønnsideologi som er i direkte strid med Bibelens ord og det jeg som prest er forpliktet på. I dag er altså det nye at kirken har endret sin lære. …

Det er med stor sorg og dype kvaler, og samtidig med den ro som overbevisning gir, at jeg må meddele at jeg i løpet av de nærmeste ukene vil levere inn min oppsigelse og etter oppsigelsestiden tre ut av tjenesten som prest i Den norske kirke og likedan ut av Den norske kirke.

Etter det aktuelle Facebook-innlegget har også min venn Torkild Masvie skrevet om hva det koster å gi opp jobb, inntekt, pensjon, bolig, kontaktnett osv som prest, og finne noe annet å gjøre. For meg er det akkurat 22 år siden jeg ga opp min lutherske prestetjeneste og opplevde hvor vanskelig det var. Torkild har også opplevd det samme, men jeg tror nok slike praktiske ting er grunnen til at mange prester i Den norske kirke fortsatt biter seg fast.

Både Dagen og Vårt Land skriver om dette.

Problemer i Den norske kirke

Generelt, Teologi /

Jan Ove Ulstein skriver i dagens Vårt Land (så langt har jeg ikke sett det på nett) om hvor store problemer det kan bli i Den norske kirke når man åpner for samkjønnet vigsel:

Diskusjonen er heftig om kor kyrkjesplittande det vil vere med ein liturgi for samkjønna ekteskap. Er det mogleg å ha kyrkjefellesskap, nattverdfellesskap, med slik usemje? Dreier det seg om det sentrale i luthersk teologi, om ein har same evangelium?

Bispemøtet gjekk som kjent inn for eit kompromiss med å ha to liturgiar for ekteskap. Det var ei kompromiss og ei realitetsorientering frå mindretalsbispane. Kyrkjemøte-medlem Harald Hegstad, sjølv motstandar av likekjønna ekteskap, slutta seg til det og grunngav det i Luthersk Kirketidende (og i Dagen og Vårt Land/Verdidebatt.no). Han viste til den fundamentale paragrafen i den augsburgske vedkjenninga (Confessio Augustana, CA), artikkel VII, der vilkåret for einskap i kyrkja er semje om evangeliet og forvalting av sakramenta.

Han vart angripen for det synet av Bernt Oftestad som meinte han ikkje var i pakt med den historiske meininga i CA VII. Ekteskapet er i CA kopla til den guddommelege naturretten og er ikkje adiaforon (mellomting der det er råd å vere usamde). …

Eg ser at det er eit mangfald ute og går når det gjeld stikkordet «evangelium». Knut Alfsvåg med fleire seier at alt Jesus forkynte, er ein del av evangeliet, inklusivt samlivslæra. Og ein frigjeringsteologi vil også utvide og tale om evangeliet for fattige – og for alle marginaliserte.

Min vesle observasjon er at her er partane ikkje nødvendigvis usamde om evangeliet, men om lova. Ein er usamd i om homofit samliv skal vedkjennast som synd eller om det er eit ope kjærleiksforhold. Min konklusjon utifrå CA er at her kan ein ha same syn på evangeliet, som svar på spørsmålet om korleis eit syndig menneske kan få ein nådig Gud, men ha ulikt syn på kva som er ei sann Guds lov. …

Jeg syns nok selv (når jeg ikke er lutheraner lenger) at en så snever definisjon av «evangelium» som enkelte her bruker, er lite nyttig, og at Den norske kirkes problem er at de er uenige både om hva Guds evangelium og Guds lov er.

Konvertitter forblir katolikker

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Jeg må innrømme at jeg har hørt denne «sannheten» i Norge noen ganger de siste 2-3 årene; at en stor prosent av menneskene som blir opptatt i Den katolske kirke i voksen alder (konvertitter) forlater Kirken igjen ganske snart. Dette samsvarer ikke med min egen erfaring, men det har blitt påstått. Nå kan det se ut til at denne «sannheten» aldri har vært korrekt (skriver Catolic Herald):

For several years now, I have been hearing a “fact” stated with the utmost confidence: that a large proportion of adults entering the Church through the RCIA end up lapsing within the space of a year or two. I have even heard some depressingly precise figures quoted – 50 per cent, 75 per cent, even 90 per cent – along with authoritative, albeit non-specific, appeals to “a study from the United States”.

You have probably heard something similar yourself. Perhaps it flashed through your mind recently, briefly souring the joyful moment as you clapped those white-clad, beaming-faced “world’s newest Catholics” at your parish’s Easter Vigil.

Well, let me tell something. This week I was in Washington DC, among other things visiting the Center for Applied Research in the Apostolate (CARA). This is Georgetown University’s crack team of social scientists, who have been providing empirically rigorous yet pastorally useful answers to all manner of Catholic questions for over 50 years. (They have also partly inspired the creation of at least one other research centre, likewise based at a leading Catholic University in a major capital city.)

To be perfectly blunt, if there really is a “study from the United States” on the perseverence (or not) of adult converts, the good folks at CARA would not only know about it, but there’s a very good chance it would be theirs in the first place. Here’s the thing, though. No such study, showing a significant and imminent falling away of RCIA-ers, exists. What CARA do, however, is a raft of evidence suggesting precisely the opposite. All this is clearly set out in two blog posts, one from February of this year and the other from 2014, both of which I urge you to read.

The most recent, though modestly described as “a quick back of the envelope reality check”, is in fact a clever use of some very robust data sources. This estimates that something like 84 per cent of all American former RCIA-ers still regard themselves as Catholic. Given that, according to my own analysis of similar sorts of data, only 64 per cent of US cradle Catholics still identify as Catholic, that’s not bad going at all. …

Intervju med Fast Grunn – om økumeniske spørsmål

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg ble for noen uker siden intervjuet av tidsskriftet Fast Grunn, som ville utgi et nummer om kirkelig splittelse. Her er intervjuet etter at det ble skrevet ut og korrigert litt av meg selv:

Kirken har en lang historie med splittelser bak seg. Noen av disse splittelsene er leget, mens andre vedvarer. Ulike retninger ser svært ulikt på hverandre. Fast Grunn snakket med representanter fra to av de eldste kirkene – Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke.

Oddvar Moi, prest i Den romersk-katolske kirke

Hvordan forholder den romersk-katolske kirke seg til de mange splittelsene vi ser i kristenheten? Hva er deres selvforståelse i dette bildet?

Vi katolikker regner kirken som udelt fram til skismaet i 1054 og ser på de ortodokse som like gamle og tradisjonelle. Det vi mener er det mest avgjørende punktet overfor de ortodokse handler om anerkjennelsen av pavens overordnede posisjon.

Når det gjelder reformasjonen i vest, er vi mer kritiske. I et dokument fra Vatikanet i 2000, Dominus Jesus, ble det blant annet slått fast at vi vi stiller krav til at en kirke har et utbygd episkopat for å kunne anerkjennes som fullt ut en kirke. De som ikke har et ordentlig bispeembete – med den apostoliske suksesjon – kan vi ikke kalle kirke, men heller kirkelignende trossamfunn. Vi anerkjenner i denne sammenheng den ortodokse ordinasjonen.

Hva er deres lære/oppfatning av spørsmålet om hvorvidt medlemmer av andre kristne kirkesamfunn kan oppnå evig salighet dersom de står utenfor den romersk-katolske kirke?

Her er dåpen aller viktigst. Men når katolikker er på sitt strengeste, vil vi si at en person som er fullt overbevist om at den katolske kirke er den sanne kirke, og likevel lar være å bli medlem, vil han ha et problem med sin frelsessak. Men i tilfeller hvor for eksempel en protestant ikke er overbevist om dette, men er døpt og tror på Gud, ja, da tror vi at han blir frelst.

Et annet spørsmål er de som ikke har hørt? Har de fått noen mulighet? Vi tror at slike personer vil på en eller annen måte få en mulighet til å komme inn i fellesskap med Jesus. Og i den sammenheng vil jeg understreke at det nevnte dokumentet, Dominus Jesus, tydelig fastslår at det er kun gjennom Jesus frelsen er mulig.

Hvordan forholder katolikker seg til henholdsvis orientalske (koptere, assyriske etc.), ortodokse og protestantiske kristne? Hvem står dere nærmest og hvem står dere lengst fra? Hvilke lærepunkter anses som viktigst og mest presserende å løse for å kunne komme nærmere hverandre?

I mange områder av Midtøsten og Etiopia finner vi gamle, orientalske kirker som står i fellesskap med paven og Den romersk-katolske kirke. I liturgien følger noen av disse mer eller mindre latinsk ritus (liturgi), mens de fleste følger ortodoks ritus av ulik art. Vi godtar også at de følger ortodoks dåpspraksis i stedet for latinsk, og gir konfirmasjon og kommunion sammen med barnedåpen. Disse kirkene har stor frihet og selvstyre, men felles for dem alle er at de er godkjent av paven og anerkjenner hans spesielle posisjon.

Når det gjelder de ortodokse ellers, er det punktet med pavens ledelse som vi ønsker at de skal endre.

De protestantiske kristne utgjør et større problem. Og dette er, som nevnt, særlig knyttet til kirkesyn og embetssyn. For oss er den apostoliske suksesjon veldig viktig. Det handler om overgivelse av myndighet og det handler om at det er knyttet ulik myndighet og ulike oppgaver til embetene i hierarkiet. Ingen kan ordinere uten en biskop, og vi kan ikke feire nattverd uten en prest.

Det økumeniske arbeidet viser også en viss differensiering. Man tok først, i 1963 et møte med de ortodokse, der fordømmelsene ble trukket tilbake. Deretter fulgte anglikanerne og siden lutheranerne, hvor særlig felleserklæringen om rettferdiggjørelsen var viktig. Siden har vi også ført samtaler med andre protestanter. Da mormonerne henvendte seg, ble det bl.a. erklært at deres dåp ikke er gyldig. Dette skyldes mest at de ikke har dåp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Hvordan vil du fra et katolsk perspektiv vurdere uenigheten i Den norske kirke om homofil vigsel? Hvordan ville en slik diskusjon sett ut blant katolikker? Ville det ført til brudd/ splittelse/ ekskommunikasjon, eller har dere en struktur/organisering som gjør det mulig å leve med store spenninger?

En viktig forskjell er at verken prester eller lekfolk ville hatt noe med debatten å gjøre. Det foregår på helt andre nivåer, blant biskopene.

I selve homofilisaken vil vi også argumentere annerledes og legge naturretten til grunn i større grad. For at et ekteskap skal kunne inngås etter katolsk syn, må ekteparet si seg villige (og ha mulighet) til å motta barn.

Et annet eksempel kan være vielse av gjengifte. Ingen katolsk prest vil på eget initiativ vie en fraskilt, ganske enkelt fordi ekteskapet da vil være ugyldig. Gjengifte er kun lov dersom det første ekteskapet erklæres ugyldig. Det er en ganske lang prosess, via en kirkelig domstol (tribunal) at dette kan skje. Så det å presse gjennom forandring ved hjelp av ulydighet er mye mindre attraktivt.

I Den romersk-katolske kirke finnes det noen svært radikale grupper som kan gjøre ting som er langt over grensen for hva som er akseptabelt. Reaksjonen mot slike er i ytterste konsekvens ekskommunisering – at de stenges ute fra Kirkens kommunion.

Siste feriebilde

Generelt /

blaa_lagune_l

Bildet over viser mine kone og meg i Den blå lagunen ikke langt fra Keflavik flyplass, vi stoppet på i Island to dager på vei fra Seattle til Oslo. I går besøkte vi Geysir og Thingvellir, og i dag var vi i Nasjonalmuseet i Reykjavik og så tre timer i Den blå lagunen.

Jeg har hatt ulønnet permisjon fra 1/11-15 til 29/2-16 og også brukt feriedager fra 2015 (i oktober) og disse to ukene i mars har jeg brukt feriedager fra 2016. Jeg har for det meste lest nokså flittig i mine liturgibøker, men siste helg i Oregon, USA, med familiebesøk, og disse to dagene på Island har virkelig vært ferie. Jeg håper også at vi stort sette har kommet over den ni timers tidsdifferansen mellom USAs vestkyst og Norge, sist natt sov vi i alle fall fra 19.30 til 07.30, bare avbrutt av to timers våken tilstand mellom 01 og 03. I natt legger vi oss ikke før kl 22, og står opp kl 05 for å nå det tidlige flyet med Icelandair til Oslo.

Fra og med fredag denne uka er det fullt arbeid for meg igjen i St Hallvard menighet.

Konsert med musikk av Johann Adolf Hasse

Generelt /

I dag, siste dag i USA (i Portland, Oregon) var vi på en konsert (i tillegg til messe St Mary’s Cathedral og familiebeøk) der vi både hørte en kantate av J. S. Bach (nr. 23, Du wahrer Gott und Davids Sohn) og stykket «Miserere i C moll» av Johann Adolf Hasse, en komponist som ikke mange kjenner – men som vi forstod burde bli bedre kjent.

I morgen kjører vi i bil til flyplassen i Seattle/Tacoma og setter kursen hjemover – til Island i første omgang.

Kardinal Pell i hardt vær – gamle overgrepssaker

Generelt, Katolsk /

Den katolske Kirke har ennå ikke blitt ferdig med overgrepssakene, selv om det nå er 15 år siden oppvasken for alvor begynte i USA og enkelte andre land. Jeg forstår at det fortsatt pågårrettssaker i enkelte bispedømmer i USA, og nylig var det en stor høring i Australia, der kardinal Pell ble intervjuet ganske så grundig. John Allen skriver om dette, bl.a.:

… Pell, the Vatican’s top financial officer, was giving testimony about his response to abuse cases in the city of Ballarat, where his priestly career began and which has been an epicenter of Australia’s abuse scandals, and also about his time as archbishop of Melbourne from 1996 to 2001. He appeared via a video link from Rome, after a heart condition made the long flight home inadvisable.

The four-day hearing was not a walk in the park, and Pell undeniably took some hits.

Over and over, he insisted he was not aware of what he conceded was a “world of crimes and cover-ups” regarding pedophile priests, that he, too, had been deceived, and that at most he was guilty of being insufficiently curious. …

… Yet against all odds, there are five ways in which Pell actually may emerge in a stronger position from this experience.

First, the lengthy examination failed to produce any new “smoking gun” proving that Pell had direct knowledge of abuse and covered it up. He did admit to one instance in 1974 of being told by a student that a priest at a local school was “misbehaving with boys,” but said the student did not request action.

If there was such a bombshell, this surely would have been the moment in which it emerged.

By the end, the main charge seemed to pivot not on what Pell knew, but what he should have known — not what he did, but what he should have done. Those are serious questions, but there was no suggestion of any act that would rise to the standard of a crime, and the same questions could be asked of virtually anyone else who was in Ballarat at the time.

Second, Pell went through the strenuous process without complaint, agreeing to testify from 10 p.m. every night in Rome until 2 or 3 a.m. He was under no legal obligation to do so, which makes his cooperation meaningful.

Third, at the end Pell met with several of the 15-20 abuse survivors, relatives, and supporters who flew over from Australia for the hearing, with at least some coming away striking positive notes.

“I think he gets it,” said survivor Phil Nagle, who was abused by a priest in Ballarat while Pell was the vicar for education. “We talked about the future, not the past,” Nagle said. “We talked about compensation, about care, about what the future will be for us survivors and how the Church is going to help out from George’s level down.” That implies that Nagle sees a role for Pell as part of the solution, not just the problem.

Fourth, Pell pledged his support for the survivors and for recovery efforts from the abuse scandals, including offering to help create an Australian research center for abuse prevention and detection.

Fifth, at the end of the hearing, Pell did not use comments to journalists to issue laments about the unfairness of it all or to suggest that he’s some kind of martyr. …

Bøker av Os Guinness som betydde mye for meg

Apologetikk, Generelt /

Jeg skrev nettopp om en bok jeg har kjøpt av Os Guinness. Her er tre viktige bøker jeg leste av samme forfatter mellom 1975 og 1985:

guinness_in_two_minds

Boka In Two Minds kom ut i 1976, og jeg fikk tak i den ganske raskt og leste den med stor interesse. Boka handler om hva man gjør når man begynner åtvile – på den kristne tro, eller andre ting – man flykter ikke fra tvilen,og undertrykker den ikke. Man bør møte tvilen med åpne øyne, finne informasjon, be om råd- for å finne ut hva somer sant. Amazon skriver bl.a. dette om boka:

The author describes the purpose of his book: «Well, I myself didn’t have a lot of the doubts described in the book, but I met so many people who were either ashamed, embarrassed, or felt guilty about doubting. And I wanted to relieve them of that. Doubt is not the same as unbelief. You have faith in Christ, which is sure of Christ, and you have unbelief which, sadly, is not sure of Christ. And doubt is a halfway house. And all the languages of the world as well as the Scriptures had this idea of doubt in two minds. So like a coin spinning it will come down heads or tails. It has got to be resolved, but you don’t need to feel bad about doubt. You just need to resolve it.» – «We do not trust God because he guides us; we trust and then are guided, which means that we can trust God even when we do not see guided by him. Faith may be in the dark about guidance, but it is never in the dark about God» (p. 261). In fact, «God proves not only better to us than our worst fears but better to us than our wildest dreams» (p. 184). In fact, how we handle doubt is largely a reflection of the health of our faith because «since the object of Christian faith is God, to believe or disbelieve is everything. Thus the market value of doubt for the Christian is extremely high. Find out how seriously a believer takes his doubts and you have the index of how seriously he takes his faith» (p. 31).

guinness_dust_of_death_2 Boka The Dust of Death leste jeg på slutten av 70-tallet, og den gir en god oversikt over alle religionene og -ismene som hadde kommet til vesten på 60-tallet. Amazon skriver bl.a. slik om boka:

In the immediate aftermath of the 1960s, Guinness writes in the Preface that «what we were witnessing … was the gradual disillusionment of a generation, even of a culture. Ideals had grown so distant they were barely distinguishable from illusions. … In more than one hundred sections (!) with provocative chapter titles such as «The Striptease of Humanism,» «The Twilight of Western Thought,» «The Importance of Futurology,» «The Angry Young Men,» «The Psychedelics and God,» and «Constructive Christian Radicalism,» Guinness attempts a wide-ranging analysis of modern culture, proposing in the end Christianity: «this uniquely ‘impossible’ faith—with a God who is, with an Incarnation that is earthly and historical, with a salvation that is at cross-purposes with human nature, with a Resurrection that blasts apart the finality of death—is able to provide an alternative to the sifting, settling dust of death and through a new birth open the way to new life.»

guinness_gravedigger_file_2 Boka The Gravedigger File var kanskje ikke så viktig for meg, men den peker på en del problemer som den moderne kristenheten har. Amazon skriver bl.a. slik om den:

Os Guinness, in this work, presents the Church in America and the problems that beset it. All written in a series of communiques from the enemy «Directorate.» It has the same feel of The Screwtape Letters, and a fascinating idea of the way of the «Third Fool» as being the way to break through the present-day irrelevance, bickering, factionalism, marketing, and paranoia that are strangling the lifeblood out of the Church in America.

Skroll til toppen