Aftenposten (og også amdre nettaviser) hadde en artikkel om Norges mest populære fjellturer: 1. Prekestolen (110.000 besøkende hvert år) – 2. Besseggen – 3. Gaustatoppen – 4. Kjerag – 5. Rallarvegen – 6. Galdhøpiggen.
Jeg har vært på fire av disse stedene: Besseggen og Galdhøpiggen samme sommer, 1990, på Prekestolen (5-6 ganger, første gang i 1974, siste gang i 2008) og på Kjerag, 2009. Under ser dere bilder av de to siste stedene.
I går var det for første gang (og ganske sjokkerende) en velsignelse av et lesbisk par i Stavanger (lutherske) domkirke – to kvinner i hver sin flotte brudekjole. Les om det HER og HER.
Jeg leste deretter (fra USA) om katolikker som ber biskopene forkynne tydelig at dette er galt og skadelig for samfunnet:
… The only answer that will move society away from the acceptance of homosexuality and thus same-sex ‘marriage’ is – caritas in veritate – or love in truth. And it is up to the Church to fearlessly preach this difficult, but beautiful message. It is not love to allow your children to rampantly misbehave without correcting them. Speaking as a father of seven children, I will admit that it is often easier to turn the other way and purposely fail to notice misbehavior. But out of love parents must correct and discipline their children, lest they come to harm.
So too the Church, and especially Her shepherds – the fathers of souls – must feed the flock, must teach the truths however difficult and politically incorrect. That is true love.
The Vatican has specifically warned against silence on the hard truths of homosexuality. The man who is now our Pope, while he headed up the Congregation for the Doctrine of the Faith, issued a public document directed to the Bishops of the Catholic Church, stating that silence about the Church’s teachings regarding the spiritual harm of homosexual acts stems from a false charity which is ‘neither caring nor pastoral.’ …
Det ble også referert til en tale kardinal Ratzinger holdt to uker før han ble pave – som også tok opp homoseksualitet:
This Enlightenment culture is essentially defined by the rights of freedom; it stems from freedom as a fundamental value that measures everything: the freedom of religious choice, which includes the religious neutrality of the state; freedom to express one’s own opinion, as long as it does not cast doubt specifically on this canon; the democratic ordering of the state, that is, parliamentary control on state organisms; the free formation of parties; the independence of the judiciary; and, finally, the safeguarding of the rights of man and the prohibition of discriminations. Here the canon is still in the process of formation, given that there are also rights of man that are in opposition, as for example, in the case of the conflict between a woman’s desire for freedom and the right of the unborn to live.
The concept of discrimination is ever more extended, and so the prohibition of discrimination can be increasingly transformed into a limitation of the freedom of opinion and religious liberty. Very soon it will not be possible to state that homosexuality, as the Catholic Church teaches, is an objective disorder in the structuring of human existence. And the fact that the Church is convinced of not having the right to confer priestly ordination on women is considered by some up to now as something irreconcilable with the spirit of the European Constitution.
It is evident that this canon of the Enlightenment culture, less than definitive, contains important values which we, precisely as Christians, do not want and cannot renounce; however, it is also obvious that the ill-defined or undefined concept of freedom, which is at the base of this culture, inevitably entails contradictions; and it is obvious that precisely because of its use (a use that seems radical) it has implied limitations of freedom …
Avisa Dagen har i dag en artikkel som minner om hva Børre kKnudsen og Ludvig Nessa gjorde for 20 år siden. Det handlet om abort; inntil denne dagen 1991 hadde 250.000 barn blitt drept i mors liv på norske sykehus – siden er det kommet til enda 300.000. Dagen skriver:
… Den norske stat har drept en kvart million barn siden 1975. Og nå stiller de fremste ansvarlige representanter for denne uretten i Nidarosdomen for å be Gud velsigne Kongen…. uten å be om tilgivelse for sin store synd mot Gud og barna, uten å omvende seg, uten å frykte den hellige, allvitende Gud. Men med salmesang, bibellesning og vakre seremonier: Alltid freidig under falskt flagg! Og midt imellom ulver i fåreklær kneler Kongen som et offerlam, som et gissel, uttalte Børre Knudsen og Ludvig Nessa for 20 år siden. …
… Det har i ettertid gått uforskammet godt både med kongen og fedrelandet. Vi har fått så mange velsignelser gjennom årene, for det er jo ikke måte på materiell velstand i Norge. Samtidig er det kommet noe uhyggelig over vårt folk, og jo bedre det går med vår nasjon – desto større blir fallhøyden! Det vil en dag komme en dom fra Herren over det norske folk – fordi vi har drept så mange uskyldige barn i mors liv, understreker Børre Knudsen. …
Jeg skrev i går at Vårt Land og andre aviser hadde skrevet noe ganske uklart om homofile anglikanske biskoper. (Jeg skrev også til VLs redaksjon om dette i går (mandag) formiddag – uten å få noe svar (eller takk) fra dem.) Nå har de slettet denne artikkelen og skrevet en annen artikkel ( kl 09.30 tirsdag) med overskrift: «Nye regler utestenger homofile biskoper».
På verdidebatt.no forklarer de hva som har skjedd:
«Åpner for homobiskoper» var tittelen på en sak som sto på Vårt Lands nettside i går. Den står ikke der lenger. I stedet står denne saken, som bedre dekker realitetene.
Den opprinnelige saken hadde vi tatt fra NTB, og når den skled inn også hos oss, skyldes det nok at dette er en utvikling vi i de nordiske land har vent oss til. Men om den anglikanske kirken virkelig hadde endret syn på homofili, ville det vært en oppsiktsvekkende nyhet.
Vi hadde i og for seg dekning for tittelen: Den anglikanske kirke åpner nemlig for at homofile som lever i partnerskap, kan være biskoper. Men kirken knytter noen betingelser til dette: At vedkommende lever i sølibat, og har bedt om tilgivelse for eventuelt tidligere seksuelt samliv. …
Det er fint at de har korrigert sin feil (det er ikke første gang de har trykket NTB-artikler uten å vurdere dem først), men jeg er ikke sikker på om vinklingen de når har heller er helt presis. Den anglikanske kirke i England har ikke tenkt å ordinere seksuelt aktive homofile biskoper med det første, men de har vært nødt til å vedta noe som kommer landets regler om homofile litt i møte. Men det har ikke blitt vanskelige for homofile å bli prester gjennem dette som de forslår bør vedtas neste måned. (Og det er jo ganske underlig at man skal drøfte om samboende (partnerskap), men ikke seksuelt aktive, homofile personer skal kunne bli biskoper!)
Jeg har tenkt på det noen uker – men jeg husket faktisk ikke den nøyaktige datoen, bare at det var i første halvdel av juni 1986, men i dag fant jeg papiret – men glemt å skrive om min lutherske presteordinasjon, som var 8. juni 1986. Det var i Kragerø, der Den Evangelisk Lutherske Frikirke hadde sitt årsmøte, ordinator var Erling Berntsen.
Det var en fin dag, fint vær, mye folk, min kone var med og mine foreldre hadde også tatt turen fra Time på Jæren for å delta ved denne viktige anledningen. Jeg jobbet fortsatt for Nordiska L’Abri i Mölle ved Helsingborg (kom dit høsten 1984), men hadde vervet meg til noen ekstra år som feltprest – på Setermoen, fra 15. august samme år, jeg hadde også vært vernepliktig feltprest (uten ordinasjon) i Kirkenes fra 1982-83 – og ble ordinert til denne prestetjenesten.
Jeg var der i to år før jeg ble (hoved)pastor i Arendal Frikirke, fra august 1988 til juni 1994.
28. desember 1994 ble jeg så opptatt i Den katolske Kirke – og ble katolsk prest 8. januar 2000.
Professor Bernt T. Oftestad ved MF skrev for noen dager siden en kommentar på verdidebatt.no, som Vårt Land i går la ut ganske tydelig på sine nettsider. Her skriver Oftestad ganske tydelig om hvor ensporede de vitenskapelige miljøene i Norge (og i de fleste andre land) i virkeligheten er:
… Om forskningen noen gang har vært «fri», vet jeg ikke. Men i dag betyr «fri forskning» frihet til å øve kritikk mot synsmåter og vurderinger som har tradisjonen på sin side. Aktuell samfunnskritikk som ikke godtar de antikonservative føringer, vil vanskelig kunne få støtte som utgangspunkt for forskning. En noe vag og lite teoretisk utviklet ideologi som går under samlebetegnelsen «political correctness», styrer forskningspolitikken og dominerer akademia. Visse temaer er da tabubelagt, andre har en særlig verdi. Generelt kan man si at forskning som fremmer såkalt frigjøring fra konserative holdninger og praksiser, ligger godt an. Om man vil reise en ny teologisk høyskole eller et fakultet, vil man raskt måtte bøye seg for gitte ideologiske krav. Først og fremst likhetskravet og det politiske lojalitetskrav overfor vårt samfunnssystem. Det innebærer at institusjonen må slutte seg til, i hvert fall ikke avvise homofilt samliv. Innfrir man ikke det kravet kan man skyte en hvit pil etter eksamensrett, forskningsmidler og faglig integrasjon i akademia. Visse kretser og miljøer er genuint opptatt av trusselen fra det «totalitære demokrati». …
Jeg tar det med en klype salt i første omgang, siden sekulære aviser ofte ikke vet hva de snakker om nå de omtale kirkelige spørsmål – her er det bl.a. uklart om man her snakker om personer i seksuelle homofile forhold. Men i dag skriver Dagbladet om den Anglikanske kirke i England:
Den anglikanske kirke åpner for å la åpent homofile prester bli biskoper. I et dokument som legges fram i dag, trekker den anglikanske kirke opp nye retningslinjer som er i tråd med den britiske likestillingsloven.
Dokumentet, som har tittelen «Valget av biskoper – Likestillingsloven fra 2010», slår fast at seksualitet ikke skal være en faktor i valg av biskoper. …
OPPDATERING:
Vårt Land skriver også om dette – men det er bare en NTB-melding de refererer.
OPPDATERING 2:
HER leser vi at det er snakk om personer som lever enslig/seksuelt avholdende: «The Church of England is expected to confirm that openly gay clergy can be made bishops, if they are celibate.» Men da må man spørre seg hva det betyr at de lever åpent som homofile; de er vel personer som lever i sølibat, verken mer eller mindre.
PS Jeg skrev «lever enslig/seksuelt avholdende» som to sider av samme sak. Men nå leser jeg også at noen mener at man kan leve i homofilt partnerskap, men seksuelt avholdende, og at man også da skal kunne bli biskop. Det syns jeg virker særdeles underlig.
OPPDATERING 3
Avisa Dagen har også skrevet om dette, men også de har bare kopiert den uklare NTB-meldinga
En av bloggens lesere tipset meg om denne sirkusmessen i Frankrike nylig. Les om det på fransk her – et utdrag via Googles oversetter:
P. Philippe Kloeckner, sogneprest i sognet St. Lukas byttet ut sin kirke med stjernene i sirkusteltet. … .. det er en flott mulighet for den lokale menigheten å være «åpen for realiteten i verden.» «Det viser at Kirken er interessert i alle» sier presten.
Min kommentar:
Presten må gjerne være i sirkusteltet, og gjerne velsigne dyrene, men å feire en messe på denne måten …..
I Vårt Land i dag hadde MFs rektor; Vidar Haanes, et grundig leserinnlegg der han forsvarer det som er skjedd på «huset» de siste 30-40 år. På nettsidene har VL et utdrag av dette innlegget, som kan leses her. På nettet gjengis hele avslutningen av Haanes’ innlegg:
«Har da MF forvitret, som Espen Ottosen hevder? Sigurd Odland hevdet det samme da han forlot MF i 1915, likeledes Carl Fr. Wisløff i 1975. Skyldes det utviklingen på MF at Den norske kirke er delt i synet på homofilt samliv og at et flertall av bispekollegiet har endret syn? Ble ikke alle disse biskopene utdannet på MF i en tid da institusjonen var en høyborg for konservativ teologi (Espen Ottesen), og brødrene Aalen og Carl Fr. Wisløff var høyborgens voktere?
Mer enn noen gang tidligere i MFs historie legges det til rette for åndelig vekst og modning i studietiden, gjennom gudstjenesteliv, åndelig veiledning, retreat og jevnlige samtaler med studentene i de kirkelige profesjonsutdannelsene. Jeg er overbevist om at det viktigste MF kan gjøre for kirken i dag er å utdanne prester som ikke bare fremfører offisielle standpunkter, men som har lært å arbeide teologisk med de bibelske tekstene som norm, som kjenner kirkens historie og kan lære av den, og som kan tolke og formidle det kristne budskap til mennesker i vår egen tid til tro og etterfølgelse.»
Svaret er vel heller (sett fra katolsk synsvinkel) at MF ikke har noen mulighet til å stå imot en langsiktig liberaliserende utvikling innen Den norske kirke. Denne kirken har ikke noe læreembede som kan sørge for at man holder fast den apostoliske tro, så hva skal da kunne korrigere de ulike vitenskapelige resultater man kommer til og trender som dominerer akademia?
I Den katolske Kirke står læren fast, og Kirkens biskoper har myndighet til å sørge for at denne læren blir fulgt innenfor Kirkens mange institusjoner og læresteder. Men også når systemet slik er i orden (og det er det ikke innenfor de protestantiske kirkene, de var en viktig grunn til at jeg ble katolikk i 1994), er det likevel ofte en utfordring og en kamp å sørge for at alle følger Kirkens offisielle lære og avgjørelser – det har de siste 40 års katolsk historie vist ganske tydelig.
Sist søndag (29. mai) markerte de eritreiske katolikkene i vår menighet Mariam Daarit, og da jeg spurte hva dette egentlig var, fikk jeg heftet dere ser over (på tigrigna og engelsk).
Det handler om en nonne i Frankrike som hadde visjoner møtte jomfru Maria flere ganger i 1830; hellige medaljer som ble laget, og en statue til minne om disse visjonene ble sendt fra Paris ogplassert i Keren, Eritrea (inne i et 500 år gammelt beobab-tre) og velsignet av den apostoliske vikaren av Abyssinia i 1881. På internestt kan man lese bl.a. om dette:
Keren, Eritrea
The most prominent site is the shrine of St. Mary of Da’arit popularly known as Mariam Da’arit (Madonna of the Baobab), about 2.3km to the north. The shrine is inside a large Baobab grotto, which was inaugurated by the fifth Vicar Apostolic Msgr. Touvier on July 18, 1881. Gradually “Mariam Da’arit” has become a popular open-air shrine, a sign of unity and religious devotion. Today the shrine encompasses an area of over 10 hectares where oranges, guavas are grown in orchards. On 29 May every year, there’s pilgrimage to the site, and hundreds of people congregate to dance and sing.
Og et annet sted:
In 1960 a religious house was opened in Keren, 91 km from Asmara. By 1965 this monastic house already had sufficient local vocations and a college was started for aspirants to the religious life. … the monks have the responsibility the for the shrine of Mariam Dearit. This shrine is a statue of the Virgin Mary that is inside the cavity of a 500-year-old baobab tree.
People have venerated Our Lady of Grace–Mariam Dearit–here since 1881. On May 29th tens of thousands of people, both come from all over Eritrea in pilgrimage to the shrine
The biggest miracle happened during World War II. Three Italian soldiers who were defending Keren were taken unawares by an English airplane and ran to look for cover. They ran to the cavity in the middle of the great baobab tree at the foot of the statue of Our Lady. The airplane dropped a large bomb which split the big tree and fell in the middle of the three soldiers who were hiding there. It made a hissing sound but did not explode. Even now you can see the big hole made by the bomb.
George Weigel skrev ganske nylig en artikkel i The National Review, som han kaller: «Priests, Abuse, and the Meltdown of a Culture – The lessons of an important new study.» Her nevner han først flere grunner til at Den katolske Kirke i stor grad ble kritisert for feil ting i media:
One: Most clerical abusers were not pedophiles, that is, men with a chronic and strong sexual attraction to pre-pubescent children. Most of those abused (51 percent) were aged eleven to fourteen and 27 percent of victims were fifteen to seventeen; 16 percent were eight to ten and 6 percent were younger than seven. …
Two: The “crisis” of clerical sexual abuse in the United States was time-specific. The incidence of abuse spiked in the late 1960s and began to recede dramatically in the mid-1980s. In 2010, seven credible cases of abuse were reported in a church that numbers over 65 million adherents.
Three: Abusers were a tiny minority of Catholic priests. Some 4 percent of Catholic priests in active ministry in the United States were accused of abuse between the 1950s and 2002. There is not a shred of evidence indicating that priests abuse young people at rates higher than do people in the rest of society. On the contrary: Most sexual abuse takes place within families. The John Jay study concludes that, in 2001, whereas five young people in 100,000 may have been abused by a priest, the average rate of abuse throughout the United States was 134 for every 100,000 young people. The sexual abuse of the young is a widespread and horrific societal problem; it is by no means uniquely, or principally, a Catholic problem, or a specifically priestly problem.
Four: The bishops’ response to the burgeoning abuse crisis between the late 1960s and the early 1980s was not singularly woodenheaded or callous. In fact, according to the John Jay study, the bishops were as clueless as the rest of society about the magnitude of the abuse problem …
Five: As for today, the John Jay study affirms that the Catholic Church may well be the safest environment for young people in American society. It is certainly a safer environment than the public schools. …
So: If the standard media analytic tropes on clergy sexual abuse in the Catholic Church in the United States have been proven false by a vigorous empirical study conducted by a neutral research institute, what, in fact, did happen? …
Til dette spørsmålet svarer han først at det er korrekt at spørsmålet hadde problemer i samfunnet generelt:
But if the Times, the Globe, and others who have been chewing this story like an old bone for almost a decade are genuinely interested in helping prevent the crime and horror of the sexual abuse of the young, a good, long, hard look will be taken at the sexual libertinism that has been the default cultural position on the American left for two generations. Catholic “progressives” who continue to insist that the disciplinary and doctrinal meltdown of the post–Vatican II years had nothing to do with the abuse crisis might also rethink their default understanding of that period. The ecclesiastical chaos of that decade and a half was certainly a factor in the abuse crisis, although that meltdown is not a one-size-fits-all explanation for the crisis and the way it was handled.
Men han har likevel en alvorlig kritikk av «John Jay rapporten», hvorfor i all verden mener de at dette ikke hadde noe med homofili å gjøre?
The John Jay study is less than illuminating on one point, and that is the relationship of all this to homosexuality. The report frankly states that “the majority of victims (81 percent) were male, in contrast to the distribution by victim gender in the United States [where] national incidence studies have consistently shown that in general girls are three times more likely to be abused than boys.” But then the report states that “the clinical data do not support the hypothesis that priests with a homosexual identity or those who committed same-sex sexual behavior with adults are significantly more likely to sexually abuse children than those with a heterosexual orientation or behavior.”
The disconnect, to the lay mind, seems obvious: Eighty-one percent of the victims of sexual abuse by priests are adolescent males, and yet this has nothing to do with homosexuality? …
Jeg har de siste par dagene lest boka «Kalt til stillhet. Min bror Dom Filip». Svært interessant; om de to brødrenes, Jac og Hans Fredrik Dahls, oppvekst, om hvordan storebror i unge år blir interessert i Den katolske Kirke og konverterer i 1955, om foreldrenes reaksjon når han nærmest flykter inn i verdens strengeste ordenssamfunn, men hvordan de likevel holder nær kontakt hele livet gjennom. Og jeg lærte også en hel del om karteuserordenen fra boka.
Slik er den Norske Bokdatabasens omtale av boka (tatt herfra):
I denne boken forteller forfatteren Hans Fredrik Dahl om sin bror Jacob Dahl, som i 1955 konverterte til katolisismen. To år senere søkte han seg til karteusernes orden, en av verdens strengeste klosterordener. Siden har han i alle år levd i klostere i Frankrike og USA, og fulgt sin ordens bud om livslang, selvpålagt taushet. Hans Fredrik Dahl har bevart et nært forhold til sin bror i cellen, og i denne boken står de for første gang sammen. Fortellingen er om en manns oppbrudd fra en trygg, borgerlig tilværelse på Oslos vestkant, til et liv i ensomhet under klosternavnet Dom Filip. Den viser også hvordan to brødre forstår og finner hverandre, til tross for fundamentale skiller i levemåte og orientering. Boka er utgitt til Dom Filips 70-års dag 4. september 2005.
Janne Haaland Matlary har også skrevet en anmeldelse av boka I Fedrelandsvennen, der hun bl.a. skriver:
Hans-Fredrik Dahl har skrevet en interessant og gripende bok om sin bror, som også fulgte denne veien, men som viste seg å ha et så spesielt kall at ingen i omgivelsene kunne – eller kan – begripe det. I kirken finnes det en stor mengde ordener, … … Men karteuserne, med navnet etter klosteret La Grande Chartreuse i Frankrike, hvor ordenen oppsto på 1100-tallet, er meget spesielle, også i ordensfloraen. De fleste av oss kjenner vel bare den utsøkte likøren fra klosteret som bærer navnet «chartreuse». …
…Lillebroren Hans-Fredrik Dahl forteller på levende, morsomt og inntagende vis om oppveksten og ungdommen i en familie fra Bestum, solid borgerlighet; akademisk og veletablert. Søskenbarnet Francis Sejersted er med, så er også navn på norske akademikere og politikere vi alle kjenner: Torhild Skard, Dag Halvorsen, den katolske familien Børresen med sine fem frimodige barn, hvor Jac Dahl likte seg spesielt godt. Samt «the usual suspects» blant dominikanerne på Majorstuen: p. Raulin, også kalt «Faderrullan», p. Rieber-Mohn og p. Finn Thorn. …
Etter den store styrkeprøven sist helg (for alle som er interesserte i liturgi, og spesielt den tradisjonelle messen), med en drøsss av innlegg og kommentarer, har det noen dager vært ganske rolig på nettet.
Jeg leste mye om den nye instruksjonen om den tradisjonelle messen sist helg, og hadde tenkt å nevne noe av det her – men kom aldri så langt. (Men nå, fredag kveld, etter noen dagers pause, ser jeg at nye teologiske/ liturgiske tekser blir offentliggjort igjen.)
Father Z. har denne uka hatt noen dager nesten fri (slik skriver man til dels om på blogger), men så var han en av de første som meldte om den nye statuen av pave Johannes Paul II i Roma. Han har veldig mange lesere, som vi ser på de mange tusen (under) som har sagt sin mening om statuen.
OPPDATERING:
Statuen var visst et arbeidsuhell – kanskje den bør rives. Les om det her.
Det er nå blitt lagt fram en svært omfattende rapport i USA om seksuelt misbruk av mindreårige innenfor Den katolske Kirke. Rapporten sier bl.a. at årsaken til denne bølgen av misbruk fra ca 1965-85 kan finnes i samfunnet som helhet i samme periode: «Social factors influenced the increase of abuse incidents during the 1960s and 1970s, the report said. It found this increase consistent with «the rise of other types of ‘deviant’ behavior, such as drug use and crime,» and changes in social behavior such as the «increase in premarital sexual behavior and divorce.» Det leser jeg her. I samme oppsummering står det også:
… Priestly celibacy does not explain this problem. «Constant in the Catholic Church since the 11th century,» celibacy cannot «account for the rise and subsequent decline in abuse cases from the 1960s through the 1980s.»
Despite «widespread speculation,» priests with a homosexual identity «were not significantly more likely to abuse minors» than heterosexual priests. Sexual «identity» should be differentiated from «behavior.» A possible reason so many male minors were abused is that priests had greater access to them.
Less than 5 percent of priests with abuse allegations exhibited behavior consistent with pedophilia. Few victims were prepubescent children.
Seventy percent of priests referred for abusing a minor «had also had sexual behavior with adults,» the study found. The majority of priest-abusers did not «specialize» in abusing «particular types of victims.»
Rapporten er utarbeidet av John Jay College of Criminal Justice i New York, og de skriver om rapporten her. Hele rapporten på 152 sider kan leses her.
Den katolske Kirke i Danmark skriver også om dette, og har som overskrift: «Homoseksualitet og cølibat er ikke skyld i overgreb». Les hva de skriver her.
Jeg så og lyttet til dette programmet i går kveld – flott musikk, og interessant informasjon om disse to komponistenes kamp for å leve som katolikker i protestantiske England.
Første del i denne serien (Gothic revolution) er her: http://www.gloria.tv/?media=153479
Del to (Paletrina) her: http://www.gloria.tv/?media=155473
Hele Norge har vel hørt at Grete Waitz (f. Andersen) døde i natt. Jeg har som mange nordmenn på en måte vokst opp med henne; jeg tenkte alltid på henne som (en del) eldre enn meg, men det var bare to år mellom oss. Aller best husker jeg en dag tidlig i august 1983, da jeg etter endt verneplikt (feltpresttjeneste) kjørte bil fra Kirkenes til Oslo, gjennom Finland og Sverige, samtidig med at Grete tok tidenes første gullmedalje i maraton for kvinner i Helsingfors. (Bildet over er fra EM i Roma i 1974.)
Aftenposten har en bildekavalkade man gjerne kan se. Wikipedia skriver om henne og og hennes gullmedalje i maraton i VM i Helsingfors i august 1983 – der hun vant med over tre minutter.
Vart Land skriver ganske sjokkerende i dag (både i papiravis og i nettavis) om hva man har fått seg til å gjøre for å få genetisk friske barn:
For at 8 barn skulle bli fødde vart det henta ut 535 egg. Kring 500 befrukta eller ubefrukta egg vart til overs. Det viser studie av 19 par som fekk gentesting av spirande liv for å prøve å få barn utan alvorleg arveleg sjukdom.
Dette viser ein teknikk der bruk og kast av embryo er endå meir uttalt enn det vi frykta då debatten gjekk i 2004, seier professor Ola Didrik Saugstad ved Rikshospitalet til Vårt Land. Han var ein av dei som under Mehmet-striden i 2004 kjempa mot lovendringa som opna for å lage donorsøsken og gensjekke spirande liv.
I dei 19 para forskarane bak PGD-rapporten har studert, vart 11 kvinner gravide. Resultatet var åtte barn – tre tvillingar og to enkeltfødslar – og seks abortar. Alle dei 19 para fekk hjelp for å prøve å unngå barn med alvorleg arveleg sjukdom. Ingen av dei var på jakt etter eit vevsforlikeleg donorsøsken til eit fødd barn.
Forskarane fekk ja frå 26 par av dei 56 som hadde fått ja til behandling utanlands i perioden september 2004 til september 2007, altså dei tre første åra etter Mehmet-striden som endra lova. Sju av dei 26 para hadde, viste det seg, takka nei til behandlinga dei hadde fått ja til.
Hos kvinnene i dei 19 para som reiste ut, henta legane ut 535 egg. 334 av desse vart befrukta. 36 av desse embryoa, spirande liva, vart sette inn i ei livmor gjennom 28 behandlingsforsøk. …
Den Katolske Kirkes Katekisme sier om slike spørsmål bl.a.:
2273. Hvert uskyldig individs umistelige rett til å leve utgjør et grunnelement i det sivile samfunn og dets lovgivning:
«Enkeltmenneskets umistelige rettigheter må anerkjennes og respekteres av det sivile samfunn og den politiske myndighet. Menneskerettighetene avhenger hverken av enkeltmennesker eller foreldre, og utgjør heller ikke noen innrømmelse fra samfunnets eller statens side; de er del av menneskets natur og er nedlagt i mennesket på grunn av den skaperakt det springer ut av. Blant disse grunnleggende rettigheter skal nevnes retten til liv og ethvert menneskes fysiske integritet fra unnfangelse til død». …
2274. Siden fosteret er å behandle som et menneske, må det helt fra unnfangelsen av, som ethvert menneske, forsvares, pleies og helbredes, så langt det er mulig.
Prenatal diagnose er moralsk tillatelig, «så fremt den respekterer det menneskelige fosters liv og integritet, og dersom den foretas med dets beskyttelse og individuelle helbredelse for øye (…). …
2275. «Det bør anses som tillatelig å foreta inngrep i det menneskelige foster, under forutsetning av at disse respekterer fosterets liv og integritet, og at de ikke innbærer noen overdreven risiko for det, men har til hensikt å helbrede det, bedre dets helsemessige tilstand eller sikre at det overlever».
«Det er umoralsk å frembringe menneskefostre som skal utnyttes som biologisk råmateriale». …
25 norske trenere har siden midten av 1990-tallet og frem til i dag forgrepet seg på nærmere 90 barn og unge i idretten. Det kommer frem i en undersøkelse Aftenposten har gjort av dommer i Lovdata, der det spesielt er søkt etter overgrep i idretten.
«Dette er bare toppen av isfjellet», sier Jorunn Sundgot-Borgen, professor ved Norges idrettshøgskole. Aftenposten i papir starter i dag, lørdag, en serie om overgrep i idretten, der man kan lese Jennys historie. Hun var selv bare 14 år da hun fikk tillit til treneren, som misbrukte henne. I dag er hun en ung kvinne i 20-årene, men det som skjedde har preget henne. Sundgot-Borgen vet at det er mange «Jenny’er» der ute, både i og utenfor idretten. …
Det har en del ganger vært veldig my fokus på at lignende overgrep skjer også Den katolske Kirke (og i andre kirkesamfunn), og det er trist at det skjer også hos oss. Men når oppmerksomheten på Kirken blir så enorm som den av og til blir, bør man også huske at de aller fleste overgrep mot jenter og gutter skjer helt andre steder – som bl.a. i idretten. Les mer fra Aftenposten om dette her.
Hans Rustad skriver i Minerva om boka Polakk. De er kommet for å bli. Hvordan vil det gå? (Les mer om boka her.) Han skriver hel om Polen som nasjon, om arbeider de polske gjør i Norge, om deres sterke nasjonalfølelse (som jeg ikke syns er så overraskende, vi norske blir jo også svært nasjonalbevisste når vi kommer til utlandet). Rustad skriver også om polakkenes kristne tradisjon, som er svært sterk, og som gjør det lettere for dem her i Norge, som jo fortsatt er et kristent land. Her vil det være på sin plass å diskutere i hvilken grad dette fortsatt er tilfelle – i større grad enn det Rustad vil innrømme, etter min mening. Her er noen sitater:
… Det sies ikke eksplisitt i boken, men polakker truer ikke Norge, norsk identitet eller kultur, eller norsk demokrati. Om det skulle bli 200.000 polakker i Norge, vil det ikke forandre Norge radikalt.
Hvorfor ikke? Fordi polakkene er europeere og kristne, på mange måter mer europeere enn nordmenn. Norge ligger i periferien, Polen i sentrum av Europa, og de har fått merke det på kroppen. …
… Forfatterne intervjuer Edith Stylo, som har vært her siden 1970 og er godt integrert, med jobber i blant annet NRK. Nå leder hun Den polske klubben. Stylo kommer fra en Solidarnosc-familie. Likevel sier hun:
”Kirken er overfylt av folk som trenger hjelp til å orientere seg i Norge. Kirken jobber etter de ti bud, og det finnes per i dag ingen bedre normalnormer, mener nå jeg. Det er bra at de fleste polakker fremdeles går i kirken, både for familieforhold, moralske normer og alt.”
En slik forankring i kirken og troen er ikke lenger vanlig i Norge. Denne “vantroen” på norsk side viser seg når forfatterne intervjuer Lilia Grube, rådgiver for den katolske nasjonalsjelesorgen i Oslo. De spør: ”Kirken tar vare på et katolsk fellesskap. Er det til fordel eller ulempe for integrasjonen?”
”– Ha! utbryter Grube. – Unnskyld meg, hva tror du? ler hun. – Det er klart det er en fordel. Vi er et mangfold av nasjonaliteter, men det er verken nasjonaliteten eller språket som teller mest, det er de kristne verdiene. Tro meg: Jeg kan dra til De forente Arabiske Emirater og møte en filippinsk arbeidsemigrant og vite at vi har samme sinn. Selv om vi er født på motsatt side av jorda, føler vi et fellesskap. Den integrasjonen gjelder også i Norge, som tross alt er et kristent land. Det er lett å tilpasse seg her. Nordmenn er åpne.”
“Som tross alt er et kristent land”, og er så åpent at det ikke vedkjenner seg tradisjonen lenger? Forfatterne kunne kanskje ha synliggjort forskjellene på de to land bedre. Der Polen holder fast på tradisjonen, gir Norge slipp på den, og mener selv at det blir mer opplyst. …
