Generelt

“Med rett til å Drepe” – av Janne Haaland Matlary

Generelt /

Janne Haaland Matlary skrev for noen dager siden et ganske kraftig og grundig innlegg mot aktiv døshjelp på KrFs nettsider. Levi Fragell reagerte kraftig (naturlig nok, siden han arbeider aktivt for å gjøre dødshjelp tillatt) på det i Vårt Land i går, men jeg er ikke sikker på at så mange har lest hele hennes innlegg. Her er starten:

Fremskrittspartiet har vedtatt aktiv dødsjelp på sitt landsmøte. Dette er kort og godt det samme som mord: en intensjon om å ta et menneskes liv. Selv om offeret ønsker seg å bli tatt av dage aldri så mye, er den som utfører udåden eller bistår til dette, en morder. Loven straffer med rette mord med strenge straffer. Nå vil altså Norges nest største parti legalisere mord. Dette er dypt sjokkerende og totalt uakseptabelt. Dette er ikke noe som vi skal late som er en pragmatisk sak som vi kan diskutere og eventuelt kompromisse om. Dette er en sak som må avvises totalt i all sin umenneskelighet. Dette vedtaket røper et menneskesyn som kun tillater den sterkestes rett og hvor den syke, svake og gamle – den «unyttige» – bør elimineres. Dette er barbariets lov, slik den ble praktisert i hedenske samfunn som det norrøne. «Utbur» var almen praksis før kristendommen ble innført i Norge: den som ikke selv kunne overleve, ble satt ut i skogen for å dø.

Aktiv dødshjelp fremstilles som en slags menneskerettighet. Dette er å snu menneskerettighetene på hodet. Retten til liv er derimot den første menneskerett, nedfelt i FNs Menneskrettighetserklæring. Man later som om aktiv dødshjelp er «etterspurt». Det er det sikkert dersom lidelse ikke lindres, dersom lidelse anses som uakseptabelt, og dersom døden er et tabu. I dag er syke eldres situasjon på mange måter forferdelig i Norge: det er en utbredt ensomhet, det er ingen respekt for eller aktelse for de eldre, og sykdommers lidelse anses ikke som tolerabel. Men lidelse avhjelpes ved riktig smertelindring, og den lindring moderne medisin tilbyr er hundre ganger bedre enn det vår forfedre ble tilbudt. Døden er den eneste utgang på menneskelivet som er mulig; vi skal alle dø, og bør forberede oss på vår egen død hver eneste dag. «Memento mori» – kom i hu din død – var og er den kristne kirkes daglige påminnelse, nettopp fordi man i dødens perspektiv får riktig forståelse for livet. Det er symptomatisk nok Frps Ungdomsparti som foreslo aktiv dødshjelp. Medlemmene der anser vel at de selv ikke kommer til å dø for om ufattelig mange år, og at de derfor ikke behøver å bli fortrolige med sin egen død. De som den aktive dødshjelpen skal gjelde for, er formodentlig «de andre» – de gamle, syke og handicappede. …

Les resten av hennes innlegg.

Alle visste hva som skjedde i Irland mellom 1930 og 1990 – men visste det likevel ikke

Generelt, Katolsk /

En mann som vokste opp i Irland på 50-tallet skriver (i the New York Times) om hvordan Irland fra 1930 til ca 1990 ble styrt av en ‘salig’ blanding staten og den katolske Kirke. Etter lang tids undertrykkelse og en blodig frigjøringskamp fikk republikken Irland sin frihet (langt på vei) i løpet av 30-tallet. Men den irske staten var på en måte ikke ‘vanlig’, og slik forklares til en viss grad det uhyrlige som skjedde i landets barnehjem (og i Kirken):

Ireland from 1930 to the late 1990s was a closed state, ruled — the word is not too strong — by an all-powerful Catholic Church with the connivance of politicians and, indeed, the populace as a whole, with some honorable exceptions. The doctrine of original sin was ingrained in us from our earliest years, and we borrowed from Protestantism the concepts of the elect and the unelect. If children were sent to orphanages, industrial schools and reformatories, it must be because they were destined for it, and must belong there. What happened to them within those unscalable walls was no concern of ours. – We knew, and did not know. That is our shame today. … … …

Everyone knew. When the Commission to Inquire Into Child Abuse issued its report this week, after nine years of investigation, the Irish collectively threw up their hands in horror, asking that question we have heard so often, from so many parts of the world, throughout the past century: How could it happen?

Surely the systematic cruelty visited upon hundreds of thousands of children incarcerated in state institutions in this country from 1914 to 2000, the period covered by the inquiry, but particularly from 1930 until 1990, would have been prevented if enough right-thinking people had been aware of what was going on? Well, no. Because everyone knew. ……………

Amid all the reaction to these terrible revelations, I have heard no one address the question of what it means, in this context, to know. Human beings — human beings everywhere, not just in Ireland — have a remarkable ability to entertain simultaneously any number of contradictory propositions. Perfectly decent people can know a thing and at the same time not know it. Think of Turkey and the Armenians at the beginning of the 20th century, think of Germany and the Jews in the 1940s, think of Bosnia and Rwanda in our own time.

Fremskrittspartiet går inn for aktiv dødshjelp – mot synet til alle kristne trossamfunn

Generelt /

Jeg må si at jeg ble overraska over at Frp i dag gjorde vedtak om å arbeide for aktiv døshjelp i Norge – som første parti i Norge. Siv Jensen og andre ldere i partiet stemte for, litt underlig ettersom de så ofte prøver i trekke til seg aktivt kristen velgere. Flere aviser skrive rom dette i dag, bl.a. Dagbladet og Vårt Land – VL intervjuer også lutherske biskop Halvor Nordhaug om dette, og han sier:

– Jeg er opprørt og overrasket. Sett fra et kristent ståsted bryter en nå med den grunnleggende respekten for livet, at livet er i Guds hånd.

Frps motstand mot ekteskapsloven i fjor og dets positive holdning til Israel har gjort partiet populær i kristne velgerkretser. Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug stiller seg nå spørrende til hvor opptatt partiet egentlig er av de kristne hjertesakene.

– Vedtaket om å tillate aktiv dødshjelp viser at Frp i sin sjel er mer bundet til det liberalistiske grunnlaget enn den kristne tradisjon. Det hele setter partiets flørting med kristenfolket i et underlig lys. …

– Å avslutte behandling, såkalt terapeutisk resignasjon, er en ting, men aktiv dødshjelp er å ta liv. Dette er en grense ingen har lov til å krysse. … I denne saken er, meg bekjent, alle de store kirkesamfunnene i verden samstemt i sin grunnholdning til vern om menneskelivet, sier Nordhaug.

Sørgelig rapport om barnemishandling i Den katolske Kirke i Irland

Generelt /

Tidligere i dag ble det lagt fram en rapport i Irand (etter ni års arbeid) som viser at de 35.000 barna som hadde bodd i katolske barnehjem fra fra ca 1930 til midt på 90-tallet hadde blitt svært dårlig behandla – seksuelt misbruk hadde vært mest utbredt på gutteskolene. Disse barneinstitusjonene er av samme type som i de fleste andre land, og den generelle strengheten i disiplinen er vel også nokså typisk for denne tidsperioden, men spesielt i Irland er det at myndighetene og Kirken samraneida så tett om opplegget. Vårt Land skriver om dette HER og HER, og sier bl.a.:

«Raporten viser at kirkeledere visste at seksuelle overgrep var vanlig ved slike institusjoner, skriver BBC. Den viser også at fysisk og psykisk misbruk var sterkt utbredt. «Dette skjedde systematisk, og var ikke resultatet av at enkeltpersoner brøt rettslige og aksepterte grenser», hevder rapporten. Skolene ble drevet på en så streng måte at disiplinen var både urimelig og nedsettende for barna, men også for de ansatte.

I ni år har en nedsatt kommisjon etterforsket påstander om seksuelle overgrep ved de katolske institusjonene, og sett på en 60 år lang periode. Rundt 35,000 barn ble i løpet av disse årene plassert på forbedringsanstalter og skoler. Flere enn 2,000 av dem svarte at de har blitt utsatt for psykisk og seksuelt misbruk mens de var der.»

Hos BBC kan vi lese: The leader of the Catholic Church in Ireland, Cardinal Sean Brady, said he was «profoundly sorry and deeply ashamed that children suffered in such awful ways in these institutions».

«This report makes it clear that great wrong and hurt were caused to some of the most vulnerable children in our society,» he said. «It documents a shameful catalogue of cruelty: neglect, physical, sexual and emotional abuse, perpetrated against children.» … …

The leader of the Roman Catholic Church in England and Wales, the Most Reverend Vincent Nichols, said those who perpetrated violence and abuse should be held to account, «no matter how long ago it happened».

«Every time there is a single incident of abuse in the Catholic Church, it is a scandal. I would be very worried if it wasn’t a scandal… I hope these things don’t happen again, but I hope they’re never a matter of indifference,» he said.

Evaluering av pave Benedikts uke i Midt-Østen

Generelt /

John Allen skriver som alltid grundig om innsiktsfullt om hva paven gjør, og han skriver her en grudig evaluering av den nylig avsluttede turen til Jordan, Israle og palestinernes områder.

Han skriver bl.a.:
After the most demanding high-wire act of his papacy, a grueling week that saw the 82-year-old pontiff deliver 28 speeches while shuttling among Jordan, Israel and the Palestinian Territories, it seems terribly simplistic to offer a report card, but here we go nonetheless: Give Benedict XVI an A for effort, and a B for execution.

Benedict scored gains in getting Catholic-Muslim relations back on track, especially in Jordan, and with a high-profile visit to the Dome of the Rock in Jerusalem. He also offered forceful words on the Israeli-Palestinian conflict, endorsing the two-state solution as a global moral consensus, and offered a shot in the arm to the struggling Christian population — though how much any pope can do to bring peace to the Middle East, or to arrest the long-term demographic movement of Christians out of the region, is open to question.

In Israel, and in Catholic-Jewish relations, was there more ambivalence. The headline of an essay in today’s Jerusalem Post summed things up by asking, «Why have so many Jewish leaders here been reluctant to accept the pope’s gestures of dialogue and peace?

…. Nonetheless, many Jewish and Israeli leaders declared themselves content. In effect, they argued, the very fact that Israelis weren’t content just to see a pope at Yad Vashem, or at the Western Wall, is itself a sign of progress. It means that a pope coming to Israel is no longer a revolution or a cause célèbre, but rather an expression of a basically normal relationship. …

Evaluering av pave Benedikts uke i Midt-ØstenLes mer »

17. mai blir en vanskelig dag for katolikker i USA

Generelt, Katolsk /

Joseph Bottum er redaktør av tidsskriftet First Things, og skriver en svært iinteressant (og lang) artikkel om at president Obama skal motta en æresdoktograd i jus fra det kjente katolske universitetet Notre Dame. USA’s president pleier hvert år å besøke og dele ut vitnemål ved tre universiteter – et offentlig, et frittstående og et militærakademi – og i år var det ene universitetet katolsk.

Så langt så alt bra ut, med så valgte Notre Dame å også gi presidenten en æresdoktograd (noe de andre universitetene ikke gjorde), stikk i strid med de katolske biskopenes regler for slike ting. For siden president Obama er (ekstremt) sterkt for fri abort, bryter han så fundamentalt med katolsk lære, at han ikke må settes fram som et eksempel til etterfølgelse på en slik måte. Over 50 av USA’s katolske biskoper har tydelig sagt fra at dette er upassende, men universitetets president har ikke bøyd seg. Slik har denne saken gått fra vondt til stadig mye verre:

We all knew this fight was coming. The Catholic Church and the Catholic colleges have been heading toward a crash since at least 1990, when John Paul II issued Ex Corde Ecclesiae, his apostolic constitution for Catholic institutions of higher education. And now, at last, the battle is public—brought to fever pitch by Notre Dame’s bestowing of an honorary law degree on a prominent supporter of legalized abortion.

As it happens, that supporter of abortion is also the president of the United States, which is unfortunate in a number of ways—beginning with the fact that the office of the president, regardless of who holds it, deserves respect and honor from American citizens of every political persuasion. For that matter, a majority of at least self-described Catholics (54 percent, according to widely reported exit polls) voted for Barack Obama in November, and, as our first black president, he serves a symbolic function in American political life that Catholics should applaud.

But even when we know a fight is coming, we don’t always get to choose the field on which it will be fought. A better place to make all this public might have been the Sacred Heart University dinner at the end of April, which the bishop of Bridgeport, William Lori, refused to attend because it was in honor of the pro-abortion Kerry Kennedy. Or the Xavier University commencement at the beginning of May, which the archbishop of New Orleans, Alfred Hughes, refused to attend because it was in honor of the pro-abortion political strategist Donna Brazile.

Of course, neither Kerry Kennedy nor Donna Brazile are as prominent as Barack Obama, and, in truth, neither Sacred Heart nor Xavier are as firmly identified with Catholicism in the American mind as the University of Notre Dame. And so this is where the long-expected fight at last broke out: in a public controversy over the honoring of the president of the United States with a Catholic law degree.

The story began in December, when the president of Notre Dame, Fr. John I. Jenkins, asked Mary Ann Glendon, the Harvard law professor and former ambassador to the Vatican, to accept this year’s Laetare Medal—the university’s annual honor for service to the Church and society. Then, on March 20, the White House announced that President Obama would be the commencement speaker this spring at Arizona State University, the University of Notre Dame, and the United States Naval Academy: the usual presidential grouping of a state university, an independent college, and a military academy. That same day, however, Notre Dame announced that it would also be honoring the president with a law degree: the only one of three schools to add an honorary doctorate to the commencement ceremonies.

Les resten av artikkelen her.

“Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt.”

Generelt /

Med dette verset fra Klagesangene 3,22 signerte pave Benedikt gjesteboka ved holocaustmuseet Jad va Shem (Minnesmerke og navn) i Jerusalem. Og han sa bl.a.: At the beginning of his Yad Vashem address, Pope Benedict XVI said, «I will give in my house and within my walls a memorial and a name … I will give them an everlasting name which shall not be cut off,» quoting from the Book of Isaiah (56:5).

In his speech, Benedict spoke of the eternal nature of a person’s name, an attribute of his humanity which can never be eliminated. The passage from Isaiah that the pope quoted, he said, «furnishes the two simple words which solemnly express the profound significance of this revered place: yad – «memorial»; shem – «name».»

«One can rob a neighbor of possessions, opportunity or freedom. One can weave an insidious web of lies to convince others that certain groups are undeserving of respect. Yet, try as one might, one can never take away the name of a fellow human being.

«Sacred Scripture teaches us the importance of names in conferring upon someone a unique mission or a special gift. God called Abram «Abraham» because he was to become the «father of many nations» (Gen 17:5). Jacob was called «Israel» because he had «contended with God and man and prevailed» (Gen 32:29). The names enshrined in this hallowed monument will forever hold a sacred place among the countless descendants of Abraham. Like his, their faith was tested,» the pope said.

«The Catholic Church,» Benedict emphasized, «feels deep compassion for the victims remembered here.» «As we stand here in silence, their cry still echoes in our hearts. It is a cry raised against every act of injustice and violence. It is a perpetual reproach against the spilling of innocent blood… My dear friends, I am deeply grateful to God and to you for the opportunity to stand here in silence: a silence to remember, a silence to pray, a silence to hope,» Benedict concluded.

Rabbi Yisrael Meir Lau ved Jad va Shem var ikke helt fornøyd med pavens tale. Det burde ha vært en tydeligere angrende holdning sa han bl.a. – samtidig sa han at pavens tale på Ben Gurion-flyplassen hadde vært ypperlig.

Les mer i Jeruslem Post.

Interessant stykke i Morgenbladet: Homobevegelsen må ta selvkritikk

Generelt /

Frank M. Rossavik (som selv er homofil) skrev i går et svært lærerikt stykke i Morgenbladet kalt: «En torpedo kalt Monsen – Er norsk homobevegelse nå i krise? Jeg tror det. Og hva verre er: Den har skylden selv.»

Rossavik skriver at homobevegelsen gjorde en svært alvorlig feil da de på alle fronter prøvde å kjempe mot tildelinga av årets Fritt Ords pris. men han skriver videre:

«Ingen ville forlange eller forvente at LLH eller andre talsmenn for Homo-Norge støttet pristildelingen til Nina Karin Monsen. Alle ser at hun har meninger – og, ikke minst, en uttrykksform – som støter og provoserer. Det naturlige hadde vært å uttrykke skuffelse – eller å ironisere – en dag eller to, og så la det være med det. Alene er Monsen ingen trussel, selv ikke med Fritt Ords pris i fanget.

Isteden valgte homobevegelsen en lang kampanje i alle kanaler, med et ordvalg like voldsomt som Monsens. Slik har LLH & Co. skaffet prisvinneren og hennes i utgangspunktet lille gruppe av konservative medkjempere sympati. Kanskje vokser det til og med frem en slagkraftig opposisjon mot den nye ekteskapsloven, kort tid etter at den ble vedtatt.

… … Trodde de at de erklærte krig mot Nina Karin Monsen? Det var i så fall feil, og det burde de ha skjønt fra første stund. Homo-Norge erklærte krig mot styret i Fritt Ord, og dermed indirekte – unnskyld at uttrykket kommer igjen – hele det politisk korrekte Norge, for øvrig selve kjerneressursen i homokampen.

Skjønte de alt fra første stund at de utropte Fritt Ord med omland til fiende? Da har de overvurdert sin styrke kapitalt. Det er for så vidt forståelig. Helt siden seieren i kampen for partnerskapsloven (den var tung å vinne), har homobevegelsen hatt det lett, med tilnærmet full støtte i mediene og blant de viktige meningsdannerne. Den har, med spesielt Arbeiderpartiets og SVs hjelp, fått politisk gjennomslag på bred front. Motstanden fra KrF og Frp har vært nesten symbolsk. Til og med Den norske kirke har homobevegelsen fått taket på.

Likevel gikk det altså en grense, og det oppdager homobevegelsen nå the hard way. Ikke alt er tapt, for mange kjendiser av ulikt slag har støttet denne gangen også. Men mye er tapt. Det merket jeg godt på operataket tirsdag, like før prisutdelingen, da jeg minglet med andre gjester over noen glass godt drikke. Mange var skuffet over homobevegelsen, noen sjokkert.

Les gjerne hele artikkelen her.

Pave Benedikt i Jordan

Generelt, Katolsk /

Bildene (fra Vårt Land) under viser pave Benedikts første dag i Jordan, der han fikk en svært varm velkomst.

John Allen skriver at mens pave Benedikt skal være tre dager i Jordan på denne turen, var pave Johannes Paul der bare 24 timer, da han besøke Midt-Østen i år 2000. Islam er nemlig blitt mye viktigere på disse ganske få årene, av to grunner: Two epochal events have combined to propel Islam to the forefront of Catholic consciousness. In short-hand fashion, one might call them 9/11 and 9/12.

The first refers to the terrorist attacks of Sept. 11, 2001, and the terrifying prospect of a global conflict between Islam and the West they seemed to herald. The second evokes Benedict XVI’s famous speech at the University of Regensburg, delivered on Sept. 12, 2006. On that occasion, Benedict cited a Byzantine emperor to the effect that Muhammad, the founder of Islam, brought «things only evil and inhuman, such as the command to spread by the sword the faith he preached.» The speech set off a firestorm which had the paradoxical effect of both disrupting, and yet also energizing, Catholic-Muslim relations.

Benedict’s trip, therefore, isn’t a photocopy. It’s an original, the first papal voyage to the Holy Land in which attention to Islam doesn’t take a back burner to other priorities, above all the relationship with Judaism.

The pope struck a note of Christian-Muslim harmony immediately this afternoon, expressing «deep respect for the Muslim community» during a brief welcoming ceremony at Amman’s Queen Alia International Airport. …

Pave Benedikt i JordanLes mer »

Den katolske kirke blir stadig mer en innvandrerkirke

Generelt, Katolsk /

Mandag ble det lagt ut en interessant artikkel/ statistikk på katolsk.no. Det viser seg at Norge blir stadig mer internasjonalt, og at faktisk kommer stadig flere innvandrere til Norge, om man tenker på nye innvandrere i prosent eller tall for hvert år. Da jeg ble katolikk for 15 år siden, var Kirken i Norge svært så internasjonal, men nå er den det i enda mye større grad. Flere av de katolske menighetene i Norge er blitt minst dobbelt så store på disse åra, og innvandrerprosenten har blitt ganske mye høyere. Slik kan vi lese på katolsk.no:

«Innvandrerbefolkningen i Norge vokser sterkt, og dette fortsetter å få svært tydelige følger for Den katolske kirke. Mange av de nye innvandrerne er fra land som er overveiende katolske. Statistisk Sentralbyrå fremla 30. april tallene for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre pr. 1. januar 2009. Det var da blitt slik at 10,6% av befolkningen av Norge enten var innvandrere, eller norskfødte barn av to innvandrere. Året før var prosentsatsen 9,7%.

Norge har en halv million innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Ved inngangen til 2009 var det 422.600 innvandrere og 85.600 norskfødte med to innvandrerforeldre i Norge. .. «

Les også hele statistikken hos Statistisk Sentralbyrå.

Kristne bør være varsomme med å bruke for kraftig retorikk om homofile

Generelt /

Helge Simonnes skriver på Vårt Lands verdidebatt at: «Stiftelsen Ja til mor, far og barn har i dagens Vårt Land en helsides annonse der mange sitater fra Nina Karin Monsen gjengis. Stiftelsen, under ledelse av Øivind Benestad, har sterk støtte i kristenfolket. Stiftelsen har vært en tydelig og viktig alternativ stemme i motstanden mot den nye ekteskapsloven, men er det riiktig å stille seg bak en så sterk språkbruk som Monsen står for?» … Kristenfolket må lære seg å veie sine ord slik at det som formidles, ikke oppfattes som homofobi.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Vårt Lands redaktør her; jeg tror ikke denne voldsomme retorikken og de svært negative karakteristikkene av homofile er rette veien å gå, verken for å forsvare det heterofile ekteskapet eller kristen etikk mer generelt.

Her er et eksemplet på den Monsen skriver:
Hva lystetikere, hedonister av ethvert slag, skilte, utro, pedofile, kriminelle, prostituerte, rusmisbrukere, korrupte, enslige, humanetikere, kommunister, sosialister, sosialdemokrater, samboere og et lite antall homofile synes om det pliktorienterte, heterofile, monogame, religiøse mor-far-barn-fellesskap, det kristne ekteskap, er irrelevant. De forstår ikke begrepet, anerkjenner og respekterer det ikke og har ikke rett til å overta det eller ødelegge det.

I demokratiet skal ikke sære, minimale mindretall herske, man skal ikke lage absurde lover. Det er forskjell på kvinner og menn, mor og far, voksne og barn, og hvem som er i slekt med hvem. …

Flere sitater kan leses her.

Redaktør J M Lund i Vårt Lands verdidebatt.no: “Kondomer til besvær”

Generelt, Katekisme /

Jon Magne Lund skrev i Vårt Lands papiravis i dag en artikkel om AIDS og kondomer. Han er enig med pave Benedikt i at kondomer ikke løser dette alvorlige problemer, og det bør pavens kristikere ta inn over seg – samtidig følte han nok at han burde ta tydelig avstand fra Den katolske Kirkes prinsippielle avvisning av kondomer. Innlegget ble også publisert på verdidebatt.no, der det allerede har satt i gang en interessant samtale. Slik skriver Lund:

Ja vel – så er paven naiv som sier at kondombruk ikke vil løse hiv-/aidsproblemene. Men hans hardeste kritikere er like naive.

Mer enn en måned har gått siden pave Benedikt XVI innledet sitt besøk i Afrika med en uttalelse som provoserte en hel verden: Kondomer er ikke løsningen på den aidsepidemi som plager store deler av Afrika, de er snarere en del av problemet, Benedikt poengterte at aids er en tragedie som ikke kan overvinnes bare med økonomiske midler, og som heller ikke overvinnes ved å dele ut kondomer, som bare øker problemet. Paven vil løse problemet ved hjelp av det han kaller «en åndelig og menneskelig oppvåkning». …

… Biskopene sier i likhet med paven at avholdskampanjer er den beste måten for å bekjempe spredningen av hiv. La meg få løfte fram noen erfaringer jeg har gjort meg gjennom mange besøk i det sørlige Afrika – noen for å skrive om hiv/aids og kondombruk. Ved en rekke anledninger har jeg møtt og diskutert problemet med afrikanere. Få støtter Den katolske kirkes bastante nei til kondomer. Men svært mange sier med paven at utdeling av kondomer ikke løser aidsepidemien. Snarere poengterer de som Benedikt at det må en holdningsendring til. De prøver å overbevise folk om at de må være trofaste mot sin partner, de må vise ansvar. …

Det hvite hus kommenterer prof. Glendons avgjørelse om å ikke opptre sammen med presidenten

Generelt, Katolsk /


Mange har merka seg at Mary Ann Glendon ikke vil opptre sammen med president Obama på et katolsk universitet, pga hans svært aktive kamp for abort (se mitt tidligere innlegg). På boston.com kan vi lese følgende to reaksjoner på henne avgjørelse – og hundrevis av leser har posta sine kommentarer på samme side:

Fr. Jenkins (at Notre Dame) issued a brief reply to Glendon’s decision early Monday afternoon, saying, «We are, of course, disappointed that Professor Glendon has made this decision. It is our intention to award the Laetare Medal to another deserving recipient, and we will make that announcement as soon as possible.»

The White House also issued a reply mid-afternoon on Monday to Glendon’s decision. Jen Psaki, White House Deputy Press Secretary, said: “President Obama is disappointed by former Ambassador Mary Glendon’s decision, but he looks forward to delivering an inclusive and respectful speech at the Notre Dame graduation, a school with a rich history of fostering the exchange of ideas. While he is honored to have the support of millions of people of all faiths, he does not govern with the expectation that everyone sees eye to eye with him on every position, and the spirit of debate and healthy disagreement on important issues is part of what he loves about this country.”

Bloggen In the Light of the Law (som jeg leser en del) priser også Glendon for det hun gjør:
I see Dr. Mary Ann Glendon’s refusal to provide cover for Notre Dame’s inexcusable conferral of honors on a prominent pro-abortion politician as an application of Canon 209.1 «The Christian faithful, even in their own manner of acting, are always obliged to maintain communion with the Church», or of Canon 225.2 «According to each one’s own condition, [laity] are also bound by a particular duty to imbue and perfect the order of temporal affairs with the spirit of the gospel and thus to give witness to Christ, especially in carrying out these same affairs and in exercising secular functions.»

The evil that ND President Jenkins and his Board of Trustees committed has, Deus laudetur, occasioned one of the most striking displays of episcopal fortitude I can remember, mobilized hundreds of thousands of American Catholics against another quiet surrender to the Culture of Death, and effected notice to several once great Catholic institutions that it’s time, finally, to decide where they stand.

17. mai blir en vanskelig dag i Notre Dame, Illinois

Generelt, Katolsk /

USA’s mest kjente katolske universitet, Notre Dame, i Notre Dame, Illinois, har invitert president Obama til å kaste glans over semesterets store høytidelighet, når vitnemålene utdeles til studentene, søndag 17. mai. Presidenten skal også motta en æresdoktergrad fra universitetet. Problemet med dette er at den amerikanske bispesynoden svært tydelig har sagt fra at katolske institusjoner ikke bør ære noen som handler diekte imot katolsk morallære – og det gjør Obama svært tydelig mht abortspørsmålet.

Mange katolske biskoper og kardinaler har kritisert det som holder på å skje, men så langt har universitetet ikke bøyd av. Amerikanske katolikker har diskutert dette i flere måneder og til og med begynt å kalle universitetet for «notre shame». I går ble problemene enda større for universitet, da det ble kjent at USA’s kanskje mest kjente og respekterte, kvinnelige katolikk, Mary Ann Glendon, som også skulle delta på denne «graduation ceremony», har trukket seg. Glendon var jusprofessor ver Harvard, hun ble svært mye brukt av pave Johannes Paul, og var fra 2007-09 USA’s ambassadør i Vatikanet.

Slik skriver Mary Ann Glendon bl.a.:

… … First, as a longtime consultant to the U.S. Conference of Catholic Bishops, I could not help but be dismayed by the news that Notre Dame also planned to award the president an honorary degree. This, as you must know, was in disregard of the U.S. bishops’ express request of 2004 that Catholic institutions “should not honor those who act in defiance of our fundamental moral principles” and that such persons “should not be given awards, honors or platforms which would suggest support for their actions.” That request, which in no way seeks to control or interfere with an institution’s freedom to invite and engage in serious debate with whomever it wishes, seems to me so reasonable that I am at a loss to understand why a Catholic university should disrespect it.

Then I learned that “talking points” issued by Notre Dame in response to widespread criticism of its decision included two statements implying that my acceptance speech would somehow balance the event …

… It is with great sadness, therefore, that I have concluded that I cannot accept the Laetare Medal or participate in the May 17 graduation ceremony.

In order to avoid the inevitable speculation about the reasons for my decision, I will release this letter to the press, but I do not plan to make any further comment on the matter at this time.

Stort debattmøte om behandling av homofile i kristen sammenheng

Generelt /

Det ble avholdt et debattmøte om behandling av homofile i kristen sammenheng i St Petri kirke i Stavanger i går kveld, og Aftenbladet skriver om arrangementet:
«Engasjementet for dette i Stavanger må være stort. Det er relativt sjelden, også under konserter, at vi har en så full kirke som i kveld,» sa daglig leder Bjørg Leidland i St. Petri menighet fra plassen sin bakerst i kirken.

Debattleder og sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land var ikke overrasket over det store oppmøtet. «I mine 18 år som sjefredaktør, har det aldri vært tvil om at homofilisaken, er den som vekker mest følelser.»

… Arrangøren St. Petri menighet ville sette søkelyset på hvordan samfunnet kan tilnærme seg vanskelige spørsmål uten ta fra enkeltmennesker sin tro og følelsen av å være likeverdig.

Jeg var ikke til stde på møtet, og kan ikke si noe selv om hvordan møtet gikk av stabelen (bortsett fra referatet av møtet som kan leses her), men en person har skrevt en interessant kommentar til arrangementet (på samme nettside):
Skuffande! (Innsendt av Eirikur Arildsson Melberg)

Denne kvelden var ein skikkeleg nedtur. Eg trudde me skulle få ein debatt om korleis ein betre skal kunna omtala og møta homofile i kristen samanheng, ikkje debatt om homofili er synd eller ei, der veit me jo kvar partane står! Øystein Sunde Pedersen gjorde eit tappert forsøk på dette, mens Nordbø og Høie tydelegvis berre var ute etter å rettferdiggjera sine val, og for å få aksept for dette.

Eg hadde i utgangspunktet respekt og medkjensle for Arnfinn etter den stygge ordbruken han har vorte utsett for, og eg tek på det sterkaste avstand frå slike hat-meldingar (som forøvrig ikkje er representative for NLM). Men eg må seia eg mista litt av respekten i kveld, då eg opplevde ein Arnfinn som ikkje i heile tatt var ute etter kommunikasjon og respekt, men ute etter aksept. Spørsmålet mitt er då: kvifor? Er han ikkje trygg nok i saka si til å stå for det han lever ut utan at alle skal klappa i hendene, forkasta overbevisninga si, og jubla høgt hurra?

Og det som og var særdeles sørgjeleg, var at på eit arrangement med forståelse og respekt på plakaten, tillot enkelte paneldeltakarar seg å gjera til narr andre menneske si overbevisning og forståelse av Skrifta! …

En ganske interessant blog

Data/blogg, Generelt /

Jeg har nevnt bloggen til Eyvind Skeie noen ganger før, men det er dessverre litt for lenge mellom hver gang jeg leser den. I dag har jeg lest en hel del innlegg fra mars og april i år, og finner dem ganske oppbyggelige – bl.a. er han så norsk, litt forfriskende for en prest i den svært så internasjonale katolske kirken i Norge. Han er også litt ‘pludrende’ i stilen, kanskje (som noen misliker), men er samtidig livsnær og lærerik. Han skriver bl.a. om et par begravelser:

I morgen drar Gerd og jeg til Kristiansand med bil, for å delta i begravelsen til Anne Katrine Skjevesland. Vi ble kjent med henne her på Nordstrand, hvor hun bodde med sin mann Olav og Stine og Steinar da barna var ungdommer, og våre barn var med i det samme miljøet. .. vi har skrevet noen minneord om henne, og .. jeg gjengir den siste delen av dem her:

«Gjennom sitt livsløp og sin væremåte viste Anne Katrine Skjevesland sin kjærlighet og trofasthet til sin familie, sine venner og til Guds rikes arbeid. Dette var søylene i hennes liv. Det står et vakkert, godt og rikt bilde igjen etter Anne Katrine. De som møtte henne, vil savne henne, og samtidig bære dette bildet med seg i takknemlighet.

Å Jesus, du som kjente dødens gys / og merket gravens kulde i ditt hjerte: / Kom til meg med din trøst og med ditt lys, / og del med meg min ensomhet og smerte. / Vær hos meg i min sorg og på min vei, / og gjør den til en pilgrimsvei mot deg.»

Denne begravelsen var i slutten av mars. En ferskere begravelse er denne:

Ellers tenker jeg mye på … i disse dagene. Han var en god venn, og vi bygget to hus, tett i tett, her på Nordstrand. Siden viet jeg Kjetil til Hilde, og de fikk to gutter sammen, Eirik og Sindre.
På onsdag morgen døde han, etter en lang tids sykdom, og kommende torsdag skal jeg forrette i hans begravelse i Kristiansand. Det lovet jeg ham å gjøre for en del uker siden.
Det var vemodig og uvirkelig og sitte å snakke med haml om hans egen begravelse. Men han hadde mot til å gjøre det, og så kom altså døden, altfor tidlig, i forhold til hans familieliv og det han fremdeles hadde å bidra med i mange sammenhenger. – Det blir kaldt når døden kommer. Men håpet varmer, og troen på oppstandelsen i Jesus Kristus.

En ganske interessant dag

Generelt /

I dag hadde jeg en fin dag, og kanskje en nokså normal lørdag i en norsk, katolsk prests liv i 2009. Kl 11.00 hadde jeg messe (på norsk) for ca 100 barn fra 1. til 7. klasse, som start på deres katekeselørdag. Vi feira minnet om evangelisten Markus, siden det er 25. april, men vi la nok mest vekt på selve oppstandelsesbudskapet (det er jo andre uke i påsketida) i sanger og i preken.

Kl 12 hadde jeg så en ekteskasforberdende samtale (på engelsk, og resten av dagen var på engelsk) med et par som skal gifte seg i Brasil til høsten. Kl 14 var det første skriftemål for de engelsktalende barna i vår menighet; 11 barn skal ha sin første hellige kommunion om to uker.

Kl 15 og kl 16 var det dåp, først med et amerikansk-japansk ektepar og deretter med et amerikansk-norsk par. I begge dåpshandlingene var det til stede barn far 6-8 ulike land fra flere kontinenter.

Store oppslag i Stavanger Aftenblad om kristen homofil samboer

Generelt /

For snar et år siden var det store oppslag i Aftenbladet om at det det var bedre at en ung mann «var død enn homofil». Jeg skrev litt om disse oppslagene da – HER og HER. Nå har denne unge mannen, Arnfinn Nordbø, skrevet bok om det som skjedde da han stod fra som praktiserende homifil, der han forsvarer sitt syn og sin praksis ut fra Bibelen, og retter ganske sterke anklager mot sine foreldre. Aftenbladet har på nytt hatt saken på første side, se bl.a. her. I dag svarer Nordbøs bror, (Nokre ord til forsvar) og skriver bl.a. følgende:

Det er med sorg i hjarta eg ser meg nøydd til å skriva desse linjene. Grunnen er dei stadige angrepa på min familie og bedehusrørsla frå min eigen bror, Arnfinn Nordbø. Eg er ikkje i tvil om at det har vore vanskeleg for han å stå fram som homofil sambuar, og vil respektere det valet han har tatt. Likevel er eg skuffa over korleis han har kjempa for sitt syn.

I løpet av det siste året har me prøvd å vera stille i det offentlege, prøvd å seia minst mogleg som kan virka provoserande, som kan gjera forholdet til Arnfinn vanskelegare. Dette har me gjort i håp om at stormen skulle leggja seg. Men det er tydeleg at ikkje alle vil ha det stille. Eg vil derfor seie nokre ord om dei stadige angrepa og skuldingane som har kome mot meg sjølv, familien og deler av bedehusrørsla i Rogaland.

Overskrifta «Betre død enn homofil» har blitt brukt i mange av innslaga i ulike media. I den nye boka til Arnfinn kjem det fram at dette sitatet kjem frå våre foreldre. Overskrifta har blitt brukt til å generalisera tusenvis av bibeltru kristne i Rogaland. Ein hevdar indirekte at dei bedehuskristne i Rogaland ynskjer at dei homofile skal døy. Dette er så langt ifrå sanninga som ein kan kome, og må avvisast som absurd og misvisande. …. …

Store oppslag i Stavanger Aftenblad om kristen homofil samboerLes mer »

Helsides artikkel i Stavanger Aftenblad bygget på en eneste blog

Data/blogg, Generelt /

– samt noen tanker rundt debatten om den nye ekteskapsloven.

I Stavanger Aftenblad i dag står det en artikkel av Mie Hidle om Nina Karin Monsens argumenter mot den nye ekteskapsloven, og det faktum at hun nylig fikk «Fritt Ords pris» – en artikkel som nesten fullt ut er bygd på diskusjonen på en eneste blog: www.bjornnorsk.blogspot.com – debatten fra i fjor sommer er samla HER.

Har Aftenbaldet her vært for lite kritiske når de har tatt inn en artikkel bygd på så tynt grunnlag, eller sier dette noe om bloggenes økende betydning i vårt samfunn? Jeg skal ikke ta med mange sitater fra avisartikkelen (som så bygger på bloggen), men her er litt:
«matematikeren Smestad, som i sin blogg i fjor omtalte Monsen som «filosof», i anførselstegn. … Monsen skrev: «Å kalle meg for ‘filosof’ er jo mobbing?» Smestad svarte: «Jeg forbeholder det begrepet til adferd som har betydelig varighet. At jeg ved én anledning har kalt deg ‘filosof’, vil jeg derfor ikke karakterisere som mobbing.» Monsen parerte: «Jeg vil.» Hun påpekte at redelige debattanter «forsøker å lytte og forstå».

Vel, her er noen av Monsens uttalelser om Smestad fra samme samtale: «Du er matematiker og burde være i stand til å forstå at tallet to kan telle alt som er to.» … «Du bare føler. Kanskje matematikere ofte bare føler? De kan kanskje bare tenke når de ser tall?» «Har du ex.phil.-eksamen i logikk (jeg har matematisk logikk som et av mine støttefag til magistergraden i filosofi, har undervist i logikk i nesten tyve år).» «Du er dårlig å debattere.» «Du er dårlig fordi du ikke forstår hva en lov er, når du debatterer en lov. Det gjør forhåpentligvis dine studenter og dine kolleger. Men de har ikke lært det av deg.»»

Monsen kommer ikke godt fra det i denne artikkelen i Aftenbladet, så man risikerer altså noe når man kaster seg utpå dette nye offentlige mediet som en blog er.

Jeg satt også igjen med en nokså ambivalent følelse etter å ha lest Aftenbladets artikkel; at de jeg er svært uenige med i sak likevel ser ut til å være mer saklige. Det er for så vidt ikke en ny følelse; også i fjor vår og sommer syntes jeg at mange som argumenterte mot den nye ekteskapsloven overspilte en hel del. Man prøvde å finne alle slags mulige grunner til at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ville ødelegge vårt samfunn, men en hel av argumentene virker ganske svake for meg. F.eks. har noen sagt og skrevet etter at loven ble vedtatt: «De har tatt fra oss vårt ekteskap. Den nye loven har forandra det ekteskapet vi inngikk for mange år siden.» Men det argumentet kan jeg ikke forstå; de gifta seg med en person av motsatt kjønn, de lova hverandre troskap og kjærlighet til døden skiller dem ad. – Det løftet gjelder vel fortsatt, uten noen forandring.

Misforstå meg ikke; JEG MENER AT DEN NYE EKTESKAPSLOVEN VIL HA NEGATIVE SAMFUNNSMESSIGE KONSEKVENSER, men jeg syns mer prisnippielle og teologiske argumenter er de beste i denne debatten – som denne felles katolsk-muslimske uttalelsen fra juni -08:
«Som religiøse ledere er en av våre oppgaver å veilede mennesker i etisk-moralske spørsmål. I den sammenheng ønsker vi å markere avstand fra den foreslåtte ekteskapslov, som sidestiller homofilt med heterofilt ekteskap. Ekteskapet som institusjon har en grunnleggende plass i samfunnet, og vi vil markere avstand fra forsøk på å rokke ved dette.

Vi, de undertegnede, ønsker med denne erklæring å markere at:

1. Ekteskapet er et forhold mellom en kvinne og en mann og er en grunnleggende samfunnsordning.

2. Kvinner og menn er skapt til å utfylle og ha omsorg for hverandre i et kjærlighetsfullt samliv, som gir muligheter for å sette barn til verden og føre slekten videre.

3. Barn trenger både en mor og en far som omsorgspersoner. Forskjellen mellom kvinner og menn er ikke bare kulturbetinget, men først og fremst biologisk grunnet. Mennesket er fra begynnelsen av skapt av Gud til kvinne og mann.»

Jeg holdt selv et innlegg mot den foreslåtte ekteskapsloven i fjor, som man kan lese her.

Skroll til toppen