I dag er det ni år siden min prestevielse, i St. Paul kirke i Bergen (neste år bør jeg vel feire det i litt større grad). Her kan man se flere bilder (litt dårlig kvalitet, muligens skal jeg skanne dem inn på nytt) fra messen og festen etterpå.
John Allen har en ganske annen vinkling på pave Benedikts tale til kuriaen i Vatikanet (der noen få ord i talen har fått homofile organisasjoner til å se rødt). Slik skriver John Allen:
Pope defends World Youth Day, environmental concern
It’s Vatican tradition for the pope to deliver a sort of “Year in Review” address to his staff in the Roman Curia each December, and over time these speeches have come to play two roles – one overt, the other implicit. The first is to give the pope a chance to frame how he’d like the year to be remembered; the second is to subtly defend aspects of his activity or teaching over the last 12 months which may have raised eyebrows, or set tongues wagging, in his own house.
This year, Benedict XVI used his annual address to the Curia, delivered the morning of Dec. 22, to highlight two such elements of his track record in ’08: World Youth Day, and his growing emphasis on environmentalism. He suggested that both pivot on a core Christian doctrine: the role of the Holy Spirit. … …
Et stykke nede i artikkelen skriver Allen at paven også kort tok opp miljøvern (som han forsvarte), samt de føringer skapelsen også la for menneskelig fellesskap (uten å nevne homofili i det hele tatt). Her er en engelsk oversettelse av denne delen av talen:
Since faith in the Creator is an essential part of the Christian Creed, the Church cannot and should not limit itself to transmitting to its faithful only the message of salvation. She has a responsibility for Creation, and it should validate this responsibility in public.
In so doing, it should defend not just the earth, water and air as gifts of Creation that belong to everyone. She should also protect man from destroying himself.
It is necessary to have something like an ecology of man, understood in the right sense. It is not outdated metaphysics when the Church speaks of the nature of the human being as man and woman, and asks that this natural order be respected.
This has to do with faith in the Creator and listening to the language of creation, which, if disregarded, would be man’s self-destruction and therefore a destruction of God’s work itself.
That which has come to be expressed and understood with the term ‘gender’ effectively results in man’s self-emancipation from Creation (nature) and from the Creator. Man wants to do everything by himself and to decide always and exclusively about anything that concerns him personally. But this is to live against truth, to live against the Spirit Creator.
The tropical rain forests deserve our protection, yes, but man does not deserve it less as a Creature of the Spirit himself, in whom is inscribed a message that does not mean a contradiction of human freedom but its condition.
The great theologians of Scholasticism described matrimony – which is the lifelong bond between a man and a woman – as a sacrament of Creation, that the Creator himself instituted, and that Christ, without changing the message of Creation, welcomed in the story of his alliance with men.
Part of the announcement that the Church should bring to men is a testimonial for the Spirit Creator present in all of nature, but specially in the nature of man, who was created in the image of God.
One must reread the encyclical Humanae vitae with this perspective: the intention of Pope Paul VI was to defend love against consumer sex, the future against the exclusive claim of the moment, and human nature against manipulation.
KLIKK HER for å se et kort utdrag av pave Benedikts uttalelser om seksualitet i går (som jeg skrev mer om her).
Jeg leste først på BBC og deretter i Aftenposten, at pave Benedikt har uttalt seg bl.a. om problemene knyttet til homofili i en tale til Vatikanets ansatte i går. Slik kan vi lese i Aftenposten:
«Kirken snakker om menneskets natur som «mann» og «kvinne», og ber om at denne orden respekteres.»
– Det som ofte uttrykkes og antydes med ordet «kjønn», leder til menneskets selvfrigjørelse fra skapelsen og fra Skaperen. Mennesket ønsker å skape seg selv på egen hånd, og alltid å bestemme helt alene om det som angår ham, sa Paven, som inntil 2005 het Joseph Alois Ratzinger.
Ved således å ville definere seg selv, lever mennesker i strid med «sannheten og skaperånden», konkluderte Paven. Han understreket alvoret ved å sammenligne med truslene mot miljøet.
– Regnskoger fortjener, ja, vår beskyttelse, men mennesket — som en skapning med et budskap som ikke står i motsetning til hans frihet, men som er en forutsetning for hans frihet — fortjener ikke noe mindre, sa han.
Homofile organisasjoner reagerer naturlig nok (ut fra ensidig dekning i media) svært negativt på dette, og det kan vi lese om de de to artiklene jeg har lenket til over.
For oss katolikker – som har så enormt mange innvandrere i våre menigheter – er det godt å lese at de fleste innvandrerne i vårt land klarer seg fint. Slik leste jeg i DagenMagazinet i går:
«Det går godt for de fleste ikke-vestlige innvandrerne med botid over fem år i Norge. Det viser en rapport som onsdag ble lagt fram av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). …
På vegne av direktoratet intervjuet meningsmålingsinstituttet 1.011 personer i aldersgruppen 18 til 67 år fra Afrika, Asia, Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika i 2007. Alle hadde bodd i Norge i mer enn fem år, og de ble spurt om opplevelser og synspunkter på innvandring og integrering.
Et hovedfunn viser altså at det går godt for de aller fleste – åtte av ti – ikke-vestlige innvandrere. Men de i intervjuutvalget som opplever seg best integrert, er også de som er mest kritisk til norsk integreringspolitikk. …
Dette er en av de få rapporter der integreringen ses på fra minoritetenes perspektiv. Det finnes svært liten kunnskap om innvandrernes egne erfaringer. Rapporten er et viktig bidrag for å gi stemme til innvandrernes egne opplevelser.
Man finner det gledelig at det store flertall som deltok i undersøkelsen føler at det er fullt mulig å være seg selv og beholde sine tradisjoner. …»
Likevel opplever mange innvandrere ulike former for diskriminering og at de ikke har like muligheter til arbeid og utdanning som etnisk norske. Les mer HER.
Mye nedbør og mye vann i Tiberen, er nyhetene fra Roma i disse dager. Vi bodde i Roma vinteren for tre år siden, fra 1. februar, det var kaldt det året, men mye nedbør og høy vannstand i Tiberen kan jeg ikke huske.
Se mange flere bilder av elva her.
En mann som heter Loup har skrevet noen kommentarer til denne bloggen de siste dagene – på nesten helt perfekt norsk, etter bare noen få måneders studier! Jeg poster hans siste kommentar her, heller enn under det andre innlegget (som egentlig handler om noe annet):
Forfatter : Loup
Hmm, ja, kan si noe om hvorfor jeg lærer norsk, men er redd det blir litt «off-topic»… ikke sant ? Jeg har alltid blitt fascinert av Norge (natur og folk og språk), og drømt om å dra en vakker dag til Nord-Norge og bo der (samtidig elsker jeg også Frankrike, Kirkens eldste datteren) – nå er det ennå umulig, pga forskjellige årsaker (jobben og familien). Mens jeg venter på den vakkere dagen, begynner jeg å lære språket (for fire måneder siden kunne jeg bare si og skjønne «takk» og «god dag»…). Lærer helt alene, det er ikke så lett… Stort arbeid som krever sin tid… men jeg er så glad i å gjøre det! Har alltid bli litt trist at det finnes så få katolske i Norge. 400 år utenfor katolske Kirken ! Norge ser litt glemt i universell Kirke ut. Kun 2 norske Helgener i nytt «martyrologium romanum» (selv om jeg fant 7 norske helgener på katolsk.no)… Hver dag ber keg for Norge og for alle dere, brødre og søstre mine. Takk for å be også for meg!
Pave Benedikt sammen med erkebiskop Migliore.
Ved tre anledninger de siste ukene har Vatikanet talt fosterets sak i FN, skriver DagenMagazinet:
– Forut for en debatt om dødsstraff har pavekirken fremholdt at livsretten også må gjelde ufødte barn.
– I forbindelse med en resolusjon om fødselsskader hos kvinner presiserte Vatikanet at teksten ikke kan tolkes som en tilslutning til abort.
– Og i FNs justiskomitè har den katolske kirke gitt klar beskjed om at flere av verdensorganisasjonens organer går utover sitt mandat når de kjemper for fosterdrap.
Før FNs hovedforsamling skal drøfte en midlertidig stans i bruk av dødsstraff, har Vatikanet tilskrevet de andre medlemslandene og hilst velkommen forsøket på å få til en slik stans. Samtidig minner pavekirken om at retten til liv må gjelde «fra unnfangelse til naturlig død», og at det er nødvendig å fremme og støtte en kultur der «livet blir respektert på alle utviklingsstadier».
Som en oppfølging av dette tok Vatikanet seinere opp den påstått tvetydige ordlyden i en FN-resolusjon om store fødselsskader kalt fistula eller fistel. Det er skader som kan oppstå på fødselskanalen når barnets hode er for stort i forhold til morens bekken, eller når det ufødte barnet er blitt liggende feil. Etter en slik fødsel kan kvinnen bli plaget av inkontinens, svært sterke smerter, infeksjoner og andre alvorlige medisinske tilstander.
Å forebygge og avhjelpe slik lidelse blir utelukkende vurdert positivt av den katolske kirke. Problemet for Vatikanet viste seg å være at dette er første gang et FN-vedtak om fistula har koblet «reproduktiv helse» til «mødrehelsetjenester». Og siden abortforkjempere i FN har en tradisjon for å tolke positiv omtale av «reproduktive helsetjenester» som et forsvar for svangerskapsavbrudd, ble denne koblingen vanskelig for pavekirken.
— Men fistula-resolusjonen kan ikke tolkes som en tilslutning til abort, presiserte Vatikanet — og fikk støtte fra USA og den karibiske øystaten Saint Lucia.
Målet med disse uttalelsene er å gi føringer til seinere tolkninger av vedtaket. Og nettopp seinere tolkninger av FN-vedtak og -traktater var temaet for Vatikanets innlegg i Hovedforsamlingens sjette komitè, som er arenaen for arbeidet med internasjonal lov og rett.
I denne komiteen krevde Vatikanets utsending, Celestino Migliore, at FNs overvåkingsorganer må «respektere medlemslandenes hensikter og ønsker».
— Vi vil advare mot at organene som overvåker oppfyllelsen av ulike FN-traktater, beveger seg bort fra landenes opprinnelige hensikt med traktatene og utvider sitt mandat utover den makt og myndighet som medlemsstatene har gitt dem, sa Migliore.
Denne kritikken dreier seg i stor grad om abortspørsmålet. For eksempel har FNs menneskerettskomitè og organisasjonens kvinnekomitè også i det siste lagt press på abortrestriktive land for å få dem til å tillate svangerskapsavbrudd. Presset kommer på tross av disse komiteene overvåker etterlevelsen av traktater som ikke sier noe som helst om abort.
— Slike handlinger undergraver troverdigheten til internasjonal lov og rett, og hindrer land fra å slutte seg til konvensjoner, sa Migliore.
Leseren som tipset meg om forrige post, vekket også min interesse for et dikt som ble skrevet til samme katolske skoleprest (han er på min alder og han er også gift). En elev hadde skrevet et dikt til ham og bedt ham om å ikke prøve å være ‘cool’.
Av og til føler man en forventning eller et press fra personer i menigheten om å være ‘cool’; sannsynligvis mest fra voksne som mener at slikt liker de unge – og man føler seg litt mislykket når man ikke kan klare det. (Men for meg er det selvsagt for seint å tenke på slike ting. Det eneste gangen jeg var en skikkelig ‘cool’ ungdomsprest, var da jeg var feltprest og tesing-dirigent i Kirkenes – skoleåret 1982-83. Det er lenge siden!) Her er diktet:
A Student’s Plea
No, no, Father, please don’t toss the mike like a DJ when you preach. Please don’t be cool.
Please don’t ride a Harley motorbike when you come to school.
Don’t wear red cowboy boots for Pentecost, and tell dumb jokes to be our pal. Please don’t ‘high five’,
say, “Sweet!” “Awwsome!” “You suck!” “You’re toast!” or teach us how to jive.
Don’t sing along to the latest pop band; you don’t need to be hip and up to date,
or come to our parties with a drink in your hand, trying to relate.
Play it straight. Say the black and do the red. Refrain from politics and rainbow pins.
Pray for all of us, the living and the dead, and listen to our sins.
We want you to keep the faith, you see, but keep it as it was. We want it old.
We want it to be waiting there when we come in from the cold.
We want you to be our Father, not our mate. We want a solid rock; so when we roam,
we know you’ll be there, waiting at the gate, to welcome us home
Minnedagen for den hellige Cecilia, 22. november (det er vel en dato mange katolikker husker), ble vel i år dessvere forbigått i stillhet mange steder – lørdag kveld feira vi jo allerede søndagsmessen. For å kompensere litt viser jeg her et utdrag av Handels Ode to St. Cecilia. Koret synger «From Harmony,» inkludert «What Art Can Teach», der det synges:
But oh! what art can teach, What human voice can reach the sacred organ’s praise? Notes inspiring holy love, notes that wing their heavenly ways to mend the choirs above.
Den amerikanske katolske bispekonferansen hadde møte sist uke, og biskopene snakket bl.a. om hva de burde si om katolikker som støtter Obama – som er for fri abort i ekstrem grad. John Allen har skrevet en vurdering av det spørsmålet her. (Biskopene er selvsagt klart mot abort, men de er ikke enige om hva de bør gjøre når katolikker arbeider nokså tydelig for fri abort.)
Etter valget skrev så en sogneprest i sitt lokale søndagsblad at katolikker som hadde stemt for en kandidat som aktivt støtter fri abort måtte gjøre bot – før de kunne motta sakramentene i Kirken. Da dette ble kjent nasjonalt og internasjonalt, ble han intervjuet flere steder om mottak 4 000 eposter i løpet av 12 timer!
Først fikk han støtte fra bispedømmet, men etter hvert kom bispedømmets administartor (de mangler biskop for øyeblikket) med kraftig kritikk av sognepresten. Father Z har skrevet om dette to ganger – HER og HER – og hos First Things er det en god oversikt over hva som virkelig har skjedd.
Ang. kommunion til katolikker som har stemt for en kandidat som går inn for fri abort, har sognepresten skrevet to ting: …
Debatten om katolikkers forhold til abort er blusset opp igjen i USALes mer »
Jeg leste i dag (og prøvde det også – det bør alle Roma-elskere gjøre) at Google Earth har lagt til en funksjon der man kan se Roma slik byen så ut da den var på sitt største, i år 320 e.Kr. På bloggen the GadgetGuy kan vi lese mer om denne nye funksjonen i Google Earth:
Google have worked with the University of Virginia’s the Rome Reborn Project, plus the University of California, to produce a 3D model of Rome as it was in 320 AD, a period of time when Rome was at its population peak, with more than 1 million people choosing the then centre of the civilised world as home. …
Within the 3D model there are 6,700 buildings, 11 of which you can zoom in and explore inside – including the Basilica of Maxentius, Colosseum, Forum of Julius Caesar, Ludus Magnus, Temple of Venus and Rome, Temple of Vesta, Regia, Basilica Iulia, Basilica Aemelia, Curia Iulia, Tabularium.
As with all map mash-ups, there’s more to it than simply flying about the 3D map – you can find out more about 250 sites within the city by clicking on information bubbles. Click once and receive a general overview of the site, click twice and obtain more detailed information, such as a topographical encyclopedia, ancient literary sources and bibliographical information.
På en nettside som egentlig snakker om hvordan de moderne (og liberale) katolikkene (og også protestanter av samme type) ofte velger svært stygge messeklær (i 70-talls-stil), finner jeg dette flotte bildet av mine venner dom Elias og dom Clemens, begge korherrer fra Klosterneuburg som har virket i Norge.
Utganspunktet for dette er en artikkel om «verdens første gravide katolske prest»:
A little over a year ago, 26-year-old Jessica Rowley shattered the stained-glass ceiling, so to speak, by being ordained a Catholic priest. Now the St. Louisan is on the verge of giving birth to her first child, and a Washington, D.C.-based group that advocates for women’s ordination says that makes Rowley the world’s first pregnant Catholic priest.
I den første artikkelen vises det også til en side der paver og biskoper har på seg flotte messeklær – og der også de to korherrene (vanlige prester) får være med.
Bildet over viser sarkofagen (under Wawel-katedralen i Krakow) av den berømte kongen Jan III Sobieski som 12. september 1683 vant et svært avgjørende slag mot tyrkerne utenfor Wien, og dermed gjorde ende på tyrkerne flerehundreårige trussel mot det kristne Europa. Det er litt underlig at dette avgjørende slaget så sjelden huskes i vår tid.
I norsk Wikipedia leser vi om ham:
Jan III Sobieski av huset Sobieski (født 17. august 1629, død 17. juni 1696) var en av de mest fremtredende monarker i Polen-Litauen, som konge av Polen og storhertug av Litauen fra 1674 til sin død. (Jeg visste ikke før mitt besøk i Polen nylig, at det i flere hundre år hadde vært en union mellom Litauen og Polen.)
Sobieskis 22 år lange styre innledet en periode med stabilisering i realunionen etter «den svenske syndefloden» (svenskelene herjet også her, men Maria-helligdommen i Szestochowa klarte de mirakuløst nok ikke å innta) . Han var populær blant sine undersåtter og var også en fremragende militærleder, mest kjent for å ha seiret over tyrkerne i 1683 i slaget ved Wien. For sine seirer over det osmanske riket ble han gitt oppnavnet «Lehistans løve» av tyrkerne og «Troens vokter» av de kristne.
Enda mer stoff finner vi om ham (på engelsk) HER. Bildene under viser kongen som holder brevet kan skal sende til paven for å fortelle om seieren, og det siste bildet viser Wien under det store slaget.
Slik beskrives selve slaget:
Upon reaching Vienna, he joined up with the Austrians and Germans. Sobieski had planned to attack on the 13th of September, but with Turkish undermining efforts being close to succeeding, he ordered full attack on September 12. At 04:00 a united army of about 81,000 men attacked a Turkish army that numbered about 130,000 men which were divided between attacking the town walls and fighting off the united army. At about five o’clock in the afternoon, after observing the infantry battle from the hilltop, Sobieski led four husaria cavalry groups into a charge down the hillside. Soon, the Turkish battle line was broken and the Ottoman forces scattered in confusion. At 17:30, Sobieski entered the deserted tent of Kara Mustafa and the battle of Vienna was over.
Det er på nytt startet en debatt om frimurere, etter et program på TV2 om emnet – TV2 har til og med offentliggjort medlemslistene.
I DagenMagazinet er det kommet flere artikler om frimurerne; kritikk fra en MF-professor, en luthersk prest som sier det er helt OK, luthersk biskop Bondevik som har advart sine prester mot å være med – og også flere andre oppslag.
Rundt om i verden er frimurere tydeligere i opposisjon til Kirken, og det er generelt slik at katolikker ikke kan være frimurere. I Norge er det ikke så klart, men det håndheves nå i vårt bispedømme et forbud mot at katolske prester kan være medlemmer i en frimurerlosje.
Planene er at ‘Pie Jesu’ skal synges på høymessen hos oss på Allesjelers dag. En forsmak kan være at Sissel synger den – som her:
DagenMagazinet hadde i går en artikkel som de ga overskrifta: «Velger internett fremfor kirken» . Der skriver de bl.a.:
Den danske medieforskeren Stig Hjervand har nylig gitt ut boken En verden av medier. I boken går det fram at 11,5 prosent av danskene har møtt religionen på nettet i løpet av de siste månedene. 10,5 prosent har møtt religionen i kirken. Tall fra Sverige viser det samme.
Daglig leder i medie- og kommunikasjonsselskapet Kommunion, Anders Torvill Bjorvand, tror at tendensen også gjelder Norge. …
Bjorvand ser tallene i sammenheng med at folk i stadig større grad kobler livets ulike faser og arenaer med internett, som for eksempel det å finne ektefelle. Samtidig synes han at det finnes få norske sider som er opptatt av dem som søker den kristne troen.
– Nettet avspeiler menighetene, som er lite misjonerende og evangeliserende, mener han.
Mye søking. En av dem i Norge som jobber aktivt med forkynnelse på internett, er webpastor Asbjørn Kvalbein. Han synes tallene fra Danmark og Sverige er interessante, og har selv registrert at besøkstallene på hans egen side har økt jevnt siden oppstarten. I august hadde Kvalbeins webpastorside hos Norea rundt 3.500 daglige besøk, fra hele Norden.
– Det er mye søking der ute, i dobbelt forstand. Noen havner kanskje innpå kristne sider tilfeldig, etter å ha søkt på diverse stikkord.
Denne boka, som i Norge gis ut av Luther forlag i disse dager, heter opprinnelig «Come Be My Light», og kom ut i 2007, 10 år etter at Mor Teresa døde. Denne bemerkelsesverdige og verdensberømte nonnen mottok et «kall i kallet» til å tjene de fattigste av de fattige i Calcuttas slum. I denne oppsiktsvekkende biografien kan vi lese Mor Teresas private brev til sine åndelige veiledere, samlet i forbindelse med hennes helligkåringsprosess. Brevene avslører hittil ukjente dybder ved hennes åndelige liv og den paradoksale og uventede prisen hun måtte betale for sitt kall – at hun selv skulle leve i «fryktelig mørke». Dette var sider som var skjult for selv hennes aller nærmeste medarbeidere.
«Mørket er slik at jeg virkelig ikke kan se – verken med min sjel eller med fornuften – Guds rom i min sjel er tomt – det er ingen Gud i meg – Noen ganger hører jeg kun mitt eget hjerte rope `Min Gud’ og intet annet – jeg kan ikke forklare torturen og smerten -»
Dette meldte katolsk.no i går – og selv skrev jeg om dette ‘mørket’ i august 2007:
I forbindelse med (litt før) at Teresa av Calcutta ble saligkåret i 2003, kom det fram opplysninger om hennes åndelige mørke. Så når vi de siste par ukene har hørt mer om dette temaet, får vi bare mer oppøysninger om det vi allerede visste. Men ikke alle har visst det, og bl.a. Dagbladet hadde et noe sensasjonelt oppslag om det for noe få dager siden – spesielt overskrifta: Mor Teresa mistet Gud. Men Dagbladet har nå i sitt magasin skrevet en mye bedre artikkel om saken, der de bl.a. skriver:
“I dette ligger Teresas storhet: På tross av at hun ikke hadde en følelig trøst i forbindelse med sitt gudsforhold, levde hun som Gud ønsket det av henne. Hun satte seg selv til side.”
Også i f.eks. Time Magazine ble det skrevet om denne boka, da den kom ut på engelsk i august i fjor:
On Dec. 11, 1979, Mother Teresa, the «Saint of the Gutters,» went to Oslo. Dressed in her signature blue-bordered sari and shod in sandals despite below-zero temperatures, the former Agnes Bojaxhiu received that ultimate worldly accolade, the Nobel Peace Prize. In her acceptance lecture, Teresa, whose Missionaries of Charity had grown from a one-woman folly in Calcutta in 1948 into a global beacon of self-abnegating care, delivered the kind of message the world had come to expect from her. «It is not enough for us to say, ‘I love God, but I do not love my neighbor,'» she said, since in dying on the Cross, God had «[made] himself the hungry one — the naked one — the homeless one.» Jesus’ hunger, she said, is what «you and I must find» and alleviate. She condemned abortion and bemoaned youthful drug addiction in the West. Finally, she suggested that the upcoming Christmas holiday should remind the world «that radiating joy is real» because Christ is everywhere — «Christ in our hearts, Christ in the poor we meet, Christ in the smile we give and in the smile that we receive.»
Yet less than three months earlier, in a letter to a spiritual confidant, the Rev. Michael van der Peet, that is only now being made public, she wrote with weary familiarity of a different Christ, an absent one. «Jesus has a very special love for you,» she assured Van der Peet. «[But] as for me, the silence and the emptiness is so great, that I look and do not see, — Listen and do not hear — the tongue moves [in prayer] but does not speak … I want you to pray for me — that I let Him have [a] free hand.»
