Generelt

Min «gamle» lærer fra slutten av 70tallet (han var svært ung den gangen), Arild Romarheim, uttalte seg i dag til Vårt Land, på en måte som fikk Dagbladet til å sette oppslaget øverst på sin nettside – se her.

Der sier han bl.a.: «Sekularismens forkjempere – først og fremst Dagbladet og Human-Etisk Forbund – har gitt nyreligiøsiteten vind i seilene – paradoksalt nok.

De har kjempet for et religionløst samfunn, men har egentlig ryddet plass for okkultisme og New Age. De har levd på ideen at et religionløst samfunn er en valgmulighet, men det er det ikke. For når man fjerner kristendommen som kulturgrunnlag, er det bare å vente på neste religion. Denne sekularistiske naiviteten topper seg i kampen mot KRL-faget, sier Romarheim til Vårt Land.»

Jeg er enig med Romarheim i denne vurderinga, men hans tanker er egentlige ikke nye – selv om de er uvanlige i Norge i dag. Den engelske katolikken Chesterton sa for rundt 100 år siden, at «når mennesker slutter å tro på Gud, begynner de å tro på hva som helst.»

Mange diskuterer fortsatt Amnestys nye syn på abort. Man kan nok fortsatt være moralsk mot abort og fortsatt støtte Amnesty, men i praksis kan man vel ikke være abortmotstander – det amerikanerne kalle pro-life:

The big issue about abortion in the public square is not the moral quality of abortion; it is whether we should have laws prohibiting abortions. Hence, when AI announces that it opposes laws criminalizing abortion, it has for virtually all practical purposes joined with the pro-abortion side in the bitter political controversy surrounding abortion. If you are with AI, you can be pro-choice and think that abortion is morally permissible, or you can be pro-choice and think, a la Mario Cuomo, that abortion is morally impermissible. But you can’t be with AI and be pro-life.

That AI expresses no opinion on the moral quality of abortion itself is, from a practical point of view, of almost no importance; it amounts to taking no sides between Patricia Ireland and Mario Cuomo. If AI points to this aspect of its position to deflect attention from the only practically important issue—whether we should have laws against abortion—then it is being disingenuous, and Anderson was right to call AI on this.

Her er først én og så en annen artikkel i First Things som tar opp temaet; de er litt uenige om hvordan man skal argumentere mot Amnestys nye vedtak, men enige om det hovedpoenget jeg nevnte tidligere i denne posten.

Det er over ei uke siden vi kom tilbake fra vår ferie i Østerrike og Ungarn, men så langt har jeg ikke fått gjort mye med de 800 (!) bildene vi tok på turen. Men her er i alle fall tre bilder fra Klosterneuburg; først slik stiftet/klosteret ser ut når man kommer fra Wien. (Når man er lenger borte, ser man kirketårna bak tydeligere – nå vises de bare så vidt.)

Under ser vi hovedalteret i stiftskirken.

Under ser vi en av gangene i klosteret (der novisene bor).

Dette bildet virker som en god begynnelse på blogginga etter at jeg er tilbake fra ferie. Flere blogger har posta det i dag, og enkelte har konkurrert om en passende tekst til bildet. Jeg er ikke så veldig morsomt anlagt til vanlig, og syns at teksten “AVE MARIA, gratia plena, Dominus tecum” er den mest passende.

Paven har også vært på ferie, der har daglig ber tidebønnene (som alle prester er forpliktet til å gjøre), leser messen og her også ber rosenkransbønna mens han spaserer med én av sine sekretærer, og en person jeg ikke vet hvem er.

Min kone og jeg har nå vært i Østerrike i over ei uke. Først hadde vi et par dager med litt vekslende vær, men så har det vært kjempevarmt, opp mot 35 grader. I morgen skal vi til Budapest og der har de meldt om 40 grader! Jeg håper at det ikke slår til. (Update: Det var 40 grader der.)

Når det gjelder blogging, så kan det ta ganske lang tid før kommentarer blir godkjent (hvis de trenger det), det beklager jeg.

Fra og med i dag, 10. juli, er jeg på ferie og på reise i utlandet. Det blir derfor naturlig nok mindre blogging.

USA’s katolske biskoper har nylig offentliggjort et brev der de kristiserer Amnestys nye støtte for abort – og håper at Amnesty International (AI) vil ombestemme seg på sitt neste rådsmøte i august. Det mest interessante i brevet syns jeg er at: AI’s argumentasjon om at deres hoved/ eneste poeng har vært at fattige/ svake kvinner ikke skal rettsforfølges om de tar abort, rives i stykker. Det er nemlig lang tid siden Den katolske kirke og de fleste land i verden har ønsket å straffe slike kvinner. Og i praksis har AI i noen land allerede gått ut og aktivt støttet fri abort. Slik skriver biskopene bl.a.:

“While the proposed action by Amnesty International may appear to some to support women’s freedom or provide a compassionate response to women in difficult situations of pregnancy, abortion injures the health and dignity of women at the same time that it ends the life of the unborn child,” Bishop Skylstad added. “A far more compassionate response is to provide support and services for pregnant women, advance their educational and economic standing in society, and resist all forms of violence and stigmatization against them. The Catholic Church provides these services to many women around the world and commits itself to continuing to do so.

“Based on this commitment to women, the Church does not object to AI’s stand against criminal penalties for women who have undergone abortion. In fact, the Catholic Church has long held that these women need compassion and healing, not punishment. However, AI’s policy also exempts abortion practitioners from meaningful penalties and thereby trivializes the harm done by abortion. AI’s new policy appears to apply to every stage of pregnancy and has already led AI-USA to oppose laws against the killing of partially-delivered children. Similarly, the policy of advancing access to abortion to preserve women’s ‘health,’ a word left undefined by AI, has not confined the practice to narrow circumstances, but in American law has led to abortion on demand.”

LES MER OM DETTE.

Jeg har nettopp vært med på en takkegudstjeneste i Stavanger domkirke i forbindelse med dronning Sonjas 70-årsdag. Det var en gudstjeneste med flott musikk og sang, bønner (der jeg deltok med forbønn) og en tale ved biskop Baasland.

Avslutningsvis sang et jentekor en flott, nykomponert sang for dronninga, ved Eyvind Skeie. Refrenget og et par av versa går slik:

1. Livet er en fødselsgave som du får av far og mor.
Livet er en guddomsgave, den gir himmel til vår jord.

R: Gratulerer, kjære dronning. Livets gave har vi fått
for å gi hverandre glede så vårt liv blir rikt og godt.

2. Da du stod ved prinsens side, visste du det, uten ord:
Størst av alt er kjærligheten, den som håper og som tror.

5. I den norske bildeboken og i alle våre sinn
er vår kjære dronning Sonja for bestandig tegnet inn.

Oslo katolske bispedømme har sendt ut til alle prester, og postet på sine nettsider informasjon om et (nytt) opprop om den foreslåtte, nye ekteskapsloven. Dette oppropet har en «kortere og mer allmenn utforming, og søker å gå enda bredere ut». Her er teksten til oppropet, og man kan skrive seg på fra nettsiden www.ekteskapet.no. Her er hele teksten i oppropet:

Regjeringen har lagt fram et forslag til ny ekteskapslov som innebærer en grunnleggende endring i forståelsen av hva et ekteskap er.

Underskrifter med Navn og postnummer/-sted.

I dag er det nøyaktig 30 år siden jeg gikk om bord i et studentfly (som det het den gangen, billige fly for studenter, gikk oftest om nettene) i København, med kurs for Tel Aviv, som vi nådde etter en mellomlanding i Aten. Før den reisa hadde jeg bare vært et par korte turer til Gøteborg, og så hadde jeg haika fra Hirsthals til København for å gå ombord i dette flyet. Vi landa på Ben Gurion flyplassen 30. juni 1977 kl 03.00, og etter litt problemer de første par dagene (ble fralurt litt penger, siden jeg var bare 21 år og helt fersk turist), fikk jeg reist rundt i Israel et par ukers tid før skolen min begynte – Haifa, Tiberias, Tel Aviv, Ber Sheva og Dødehavet husker jeg spesielt godt.

Jeg hadde fått et stipend fra Israel for å studere i 5 måneder på det gamle og ærverdige Ulpan Etzion. I en hel del år ga Israel slike stipender til norske studenter hvert år – biskop Kvarme hadde bl.a. vært der noen år før meg. Språkskolen var utmerket; 30 timer hebraisk hver uke – og all undervisning ble gitt PÅ hebraisk – ga resultater.

Bildet viser klassen min; vår lærer, Edna, i midten foran, ei dansk jente ved siden av meg, ellers var storparten av studentene fra Argentina, et par fra USA, en fra landene Frankrike, Brasil og Malta – sistnevnte var forøvrig katolsk prestestudent.

I følge Verdens Helseorganisasjon (WHO) blir 45 millioner uplanlagte graviditeter avsluttet årlig. Nærmere 70.000 kvinner dør av usikre aborter, i følge WHO.

Vårt Land skriver i dag mer om Den katolske kirkes synspunkter etter at Amnesty International har forandret sitt syn på abort. Så langt er man ikke enige om hva Amnestys nye standpunkt innebærer:

«Amnesty sier på sin side at organisasjonen ikke tar stilling til om abort er rett eller galt. Men organisasjonen forsvarer abort i de tilfellene der morens liv er i fare, eller der det har skjedd brudd på menneskerettigheter.

Men kardinal Martino er ikke enig.
– Ved å gjøre avkriminalisering av abort til en del av deres plattform, har Amnesty diskvalifisert seg selv som en forsvarer av menneskerettigheter. Hvis Amnesty ikke lenger er villig til å stå opp for den mest grunnleggende menneskerettigheten, nemlig retten til liv, trekkes hele organisasjonens integritet i tvil, sier Martino til det katolske nyhetsbyrået Zenit. «

«Abortspørsmålet har nå skapt en stadig større avstand mellom Den katolske kirke og en organisasjon som tidligere var en alliert. Amnesty International (AI) ble stiftet i 1961 av Peter Benenson, en brite som hadde konvertert til katolisismen. Men i dag, som et resultat avf Amnesty Internationals vedtak om å arbeide for fri abort, sier kirkeledere at katolikker bør trekke tilbake sin økonomiske støtte til organisasjonen.»

Dette kan vi lese i en artikkel i the National Catholic register. Der kan vi også lese:

“I believe that, if in fact Amnesty International persists in this course of action, individuals and Catholic organizations must withdraw their support, because, in deciding to promote abortion rights, AI has betrayed its mission,” Cardinal Renato Martino, president of the Pontifical Council for Justice and Peace, said in an e-mail interview.

Said Father Berrigan, “One cannot support an organization financially or even individually that is contravening something very serious in our ethic.”

Den katolske kirke – og personlig er jeg helt enig – vurderer den moderne fri-abortpraksisen som helt uaksepabel, og som det aller største moralske problemet i vår tid. Derfor syns jeg det var passende at avisa Dagen i dag igjen fokuserte på dette, gjennom en artikkel der man fokuserte på Instituto de Politica Familiar (Instituttet for familiepolitikk – IFP) i Madrid.

De skriver at en av IFPs arbeidsmetoder er å få familieorienterte eksperter til å utarbeide studier og analyser – som den ferske rapporten «Familiens utvikling i Europa 2007». Rapporten er sendt til blant andre EU-parlamentet og EU-kommisjonen.

Det går også fram at antallet europeiske barn under 14 år synker, at andelen eldre stadig øker, og at den beskjedne befolkningsveksten i Europa nesten utelukkende skyldes innvandring. Konklusjonen er at det skjer en «svekkelse av familiebildet» i vår verdensdel.

LES HELE ARTIKKELEN I DAGEN HER.

Sten Sørensen – Misjonsforbunds-pastor i Lyngdal – sier at han ønsker og håper at hundre tusen nordmenn vil undertegne oppropet mot den nye ekteskapsloven, som han tok initiativet til – LES OM DET HER. Han drømmer om en folkebevegelse – på størrelse med massebevegelsen som ble mobilisert mot EU i 1972. Han sier til Vårt Land: «Vi ønsker å engasjere hele folket … Blir mobiliseringen stor nok, må politikerne ta hensyn til folket.»

Da jeg leste dette i går kveld, husket jeg på noe annet jeg hadde lest i går: Anita Apeltun Sæles kommentarer i avisa Dagen lørdag 2. juni, om hvordan abortloven og dens forferdelige konsekvenser så lett var blitt glemt. Hvordan kunne denne protesten, som begynte med innsamling av 750.000 underskrifter høsten 1974 mot den foreslåtte åpningen for fri abort, bli glemt så fort, både i kirke og samfunn?

Kanskje Apeltun Sæle her var for kritisk (noen få har jo gjort mye, og hennes kommentar ble vel delvis skrevet på bakgrunn av nyheten sist uke om Strandebarm prosti og Børre Knudsen), men samtidig har hun vel rett. For de store protestene den gangen har det ikke blitt så mye av, storsamfunnet/Stortinget tok ikke hensyn til underskriftene, og det vil de nok heller ikke denne gangen.

Likevel mener jeg det er å rett av biskopene å si tydelig i fra (og det må også vi prester gjøre), men å tro at vi vil nå fram (i alle fall på kort sikt) er vel noe naivt.